Sammendrag

Denne rapporten handler om de menneskerettslige rammene for barns rett til vern mot vold, overgrep og omsorgssvikt.

Rapportens kapittel 1 gir en innledning til tematikken som behandles i rapporten.

Vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn er et alvorlig samfunnsproblem og har store konsekvenser for barna som utsettes for dette. Selv om vold og overgrep oftest begås mellom privatpersoner, er det likevel myndighetenes ansvar å forebygge og bekjempe dette. Derfor er det også et menneskerettighetsproblem. Statens myndigheter er forpliktet etter en rekke menneskerettighetsbestemmelser til å beskytte barn mot vold, overgrep og omsorgssvikt, og til å bistå og følge opp de barna som utsettes for dette.

Dette rettsområdet har også hatt stor rettslig utvikling, i takt med endrede samfunnsnormer. Dette innebærer at en del handlinger som ble ansett som akseptable for noen tiår siden, som vold i oppdragelsesøyemed, nå er omfattet av det som myndighetene skal verne barnet mot. Norske myndigheter har også vedtatt nye konvensjoner som forplikter til å beskytte kvinner og barn mot seksuelt misbruk.

Formålet med denne rapporten er derfor å gi en oppdatert og felles oversikt over det menneskerettslige rammeverket for myndighetenes plikt til å beskytte barn mot vold, overgrep og omsorgssvikt samt å sette dette menneskerettighetsansvaret på dagsordenen. Formålet er videre å lage en oversiktlig veileder der leseren enkelt skal kunne orientere seg i de ulike elementene av statens menneskerettslige forpliktelser. Rapporten er skrevet særlig med henblikk på de rettslige forpliktelsene og med bruk av alminnelig juridisk metode, der en viktig målgruppe er andre rettsandvendere. Likevel vil rapporten kunne veilede alle som jobber med, eller på annen måte har interesse for barns menneskerettslige vern mot vold, overgrep og omsorgssvikt.

I kapittel 2 gis en kort oversikt over de mest sentrale menneskerettighetene som regulerer statens plikt til å beskytte barn mot vold, overgrep om omsorgssvikt. Vi har valgt å fokusere på de fem mest sentrale menneskerettslige instrumentene i denne sammenhengen: Grunnloven, FNs barnekonvensjonen med tilleggsprotokoll, Den europeiske menneskerettskonvensjon, Lanzarotekonvensjonen og Istanbulkonvensjonen. Vi sier også noe om hvordan disse menneskerettighetene skal tolkes i norsk rett, og hvilke andre kilder man må se på når man skal bruke konvensjonene.

I kapittel 3 definerer vi de mest sentrale termene som brukes i rapporten. «Barn» betyr noen under 18 år. Termene «vold» og «overgrep» har ikke en entydig definisjon i menneskerettslige instrumenter eller i litteratur om menneskerettigheter. Derfor gjennomgår vi hvordan termene har blitt brukt under de fem menneskerettslige instrumentene nevnt over. Kort oppsummert viser gjennomgangen at barn skal beskyttes mot alle former for vold. Med det menes ikke bare fysisk vold, men også psykisk vold, økonomisk vold og seksuell vold, for å nevne noe.

Hovedtyngden av rapporten ligger i kapittel 4 og kapittel 5.

Kapittel 4 løfter noen elementer som generelt må tas i betraktning når man diskuterer statens forpliktelser. Selv om menneskerettighetene forplikter stater og ikke privatpersoner, har statene en menneskerettslig plikt til å forebygge, avverge og etterforske vold og overgrep mellom privatpersoner – gjerne omtalt som positive forpliktelser. Disse er formulert ulikt i de ulike konvensjonene og kravenes styrke varierer. Men ettersom barn er særlig sårbare og fordi vold og seksuelle overgrep mot barn er svært alvorlige handlinger, har staten generelt en omfattende forpliktelse til å beskytte barn mot slike handlinger. I dette kapittelet gjennomgår vi noen overordnede prinsipper som har betydning for gjennomføringen av statens forpliktelser. Et viktig grunnprinsipp er at statene må ha en rettighetsbasert tilnærming til arbeidet med vold mot barn, noe som innebærer at arbeidet skal ta utgangspunkt i at barn har rettigheter som skal stå i sentrum. Vi gjennomgår også de fire generelle prinsippene som FNs barnekomité har løftet frem som prinsipper som skal legges til grunn for tolkningen av alle rettighetene i barnekonvensjonen, og hvilken betydning disse har for arbeidet med vold og voldsforebygging. Disse er (i) prinsippet om ikke-diskriminering, (ii) prinsippet om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, (iii) prinsippet om barnets rett til liv og utvikling og (iv) prinsippet om barnets rett til å si sin mening og å bli hørt.

Kapittel 5 gjennomgår statens konkrete forpliktelser etter de ulike menneskerettslige instrumentene. Kapitelet er organisert etter tema og gjennomgår det som kan utledes av alle rettskildene under det relevante punktet. Generelt spenner kravene over flere områder og sektorer. Vurderingen av disse kravene utgjør det mest omfattende kapittelet i rapporten. De konkrete forpliktelsene som gjennomgås i kapittelet er de følgende:

Staten må sikre at en rekke handlinger, herunder alle former for vold og seksuelle overgrep mot barn, er kriminalisert.
Staten må også iverksette forebyggingstiltak på samfunnsnivå, for eksempel opplæring- og bevisstgjøringstiltak, informasjonsspredning og behandlingsprogrammer for tidligere voldsutøvere og overgripere.
Staten har en plikt til å sørge for at man har mekanismer på plass som kan identifisere barn som står i fare for å bli utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt.
Deretter skal staten ha mekanismer som gjør det mulig å melde inn vold, overgrep og omsorgssvikt, for eksempel åpne telefonlinjer.
Videre må staten i visse tilfeller ta skritt for å avverge vold og overgrep mot barn. Når en melding om en antakelse om at et barn utsettes for dette kommer inn, må myndighetene reagere umiddelbart ved å iverksette undersøkelser for å avklare situasjonen. I undersøkelsen må myndighetene foreta en selvstendig, proaktiv og omfattende vurdering av om det foreligger en reell og umiddelbar risiko for vold eller overgrep mot barn, også ved å innhente egne bevis. Der risikoen er reell og umiddelbar, må myndighetene umiddelbart iverksette alle tiltak det ut fra situasjonen var rimelig å forvente for å forhindre vold eller overgrep mot barn.
Menneskerettighetene stiller også krav til at myndighetene må sørge for etterforskning ved anmeldelser om vold og overgrep mot barn, og i visse tilfeller også straffeforfølgning. Det stilles også en rekke prosessuelle krav til sakene som havner i straffesakssporet for å ivareta barns rettigheter. Barn har rett til å få informasjon og å bli hørt i alle saker som angår dem, også når de er ofre i en straffesak.
Både foreldre og barn har rett til familieliv med hverandre. Denne rettigheten må også vurderes og hensyntas hele veien når man vurderer inngrep i familier for å beskytte barn.
Dersom et barn har vært utsatt for vold eller overgrep, er staten også forpliktet til å følge opp barnet, for eksempel ved rådgivning eller oppfølgning fra psykolog og andre helsetjenester.
Et barn som har vært utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt skal også ha mulighet til å prøve saker om krenkelse av menneskerettighetene for domstoler eller andre organer, der man også skal kunne fremme krav om erstatning.
De menneskerettslige kildene oppfordrer også statene til å samarbeide internasjonalt om arbeidet med vold og voldsforebygging.

Samlet sett er det grunnlag for å si at de menneskerettslige reglene gir konkrete føringer for hvordan myndighetene gjennom lovverk og i praksis må beskytte barn mot vold, overgrep og omsorgssvikt.

Rapporten vurderer ikke Norges etterlevelse av menneskerettighetene ved lovverk eller praksis. Det er derfor ikke grunnlag for noen konklusjoner om hvorvidt Norge etterlever kravene vi her har påvist. Rapporten gjennomgår imidlertid en del norske rettsavgjørelser med det formål å synliggjøre hva som er det menneskerettslige vernet, som på denne måten likevel kaster lys over norske lover og praksis. Vi har imidlertid ikke inkludert noen analyser eller fullstendige gjennomganger av norsk rett og praksis i lys av disse kildene.