5. De konkrete statsforpliktelsene

5.1 Innledning

Statenes konkrete forpliktelser etter de ulike menneskerettslige instrumentene spenner over flere områder og sektorer. I noen av menneskerettighetsinstrumentene følger de fleste av forpliktelsene som gjennomgås her direkte av ordlyden. Dette gjelder særlig Lanzarotekonvensjonen, Istanbulkonvensjonen og barnekonvensjonens tilleggsprotokoll, og i noen grad barnekonvensjonen, som inneholder mange konkrete rettigheter. Når det gjelder forpliktelsene som kan utledes av EMD og til en viss grad barnekonvensjonen, er disse i stor grad bygget på praksis fra konvensjonsorganer (EMD og barnekomiteen) og Høyesterett. For Grunnlovens vedkommende er det foreløpig ikke mye praksis knyttet til bestemmelsene, men forarbeidene gir en viss veiledning om hvilke nærmere forpliktelser som kan utledes av bestemmelsene.

5.2 Plikten til å kriminalisere vold mv.

5.2.1 Generelt om plikten til å kriminalisere

En kjerne i statenes forpliktelser under samtlige av de internasjonale konvensjonene, er plikten til å sørge for at vold, overgrep og andre integritetskrenkende handlinger er forbudt etter nasjonal lov.

En av hovedforpliktelsene statene har etter EMK artikkel 2, 3 og 8 er å kriminalisere handlinger som krenker individers rett til fysisk og psykisk integritet.¹ Kravene til effektiv kriminalisering øker i takt med hvor alvorlige integritetskrenkelser det dreier seg om. EMD anser at barn har krav på et sterkt vern ettersom de er særlig sårbare, og har uttalt at alvorlige voldshandlinger som seksuelle overgrep mot barn er «fundamental values and essential aspects of private life are at stake», som innebærer at statene må sikre at det er på plass en effektiv lovgivning som kriminaliserer alvorlige handlinger som seksuelle overgrep mot barn.² Hvorvidt disse kravene til kriminalisering er oppfylt må vurderes konkret i lys av om det aktuelle lovverket gir tilstrekkelig beskyttelse.³ EMD har imidlertid også uttalt seg spesifikt om hvilke elementer som må være på plass i et lovverk.

Kriminaliseringsforpliktelsene etter barnekonvensjonen kan dels leses ut av ordlyden i konvensjonen. Barnekonvensjonen artikkel 19 pålegger statene å «treffe alle egnede lovgivningsmessige […] tiltak for å beskytte barnet […]». De øvrige bestemmelsene som gir barn et rett til vern mot vold inneholder ikke eksplisitte henvisninger til krav til lovgivningen, men den generelle bestemmelsen i konvensjonens artikkel 4 pålegger partene å «treffe alle egnede lovgivningsmessige […] tiltak» for å gjennomføre rettighetene i konvensjonen.

Tilleggsprotokollen til barnekonvensjonen om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi krever etter artikkel 1 at partene forbyr salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi. Disse handlingene er definert i artikkel 2, mens artikkel 3 gir nærmere detaljer om kriminaliseringsforpliktelsene. Det presiseres blant annet at partene må kriminalisere både handlinger som skjer innenlands og i andre land, og uavhengig av om de begås av enkeltpersoner eller gjennom organisert kriminalitet. Forsøk og medvirkning skal også være straffbart.

Istanbulkonvensjonen kapittel V handler om krav til den nasjonale lovgivningen, herunder krav til kriminalisering av en rekke handlinger som fysisk, psykisk og seksuell vold, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.

Lanzarotekonvensjonen kapittel VI handler om statenes kriminaliseringsforpliktelser, og stiller krav til kriminalisering av en rekke tiltak, blant annet seksuelt misbruk, barneprostitusjon og produksjon og spredning av overgrepsmateriale.

5.2.2 Krav til at nasjonalt lovverk forbyr alle former for vold mot barn

Et sentralt krav er at statene må ha et lovverk som forbyr alle former for vold mot barn, også der volden brukes i avstraffelses- eller oppdragelsesøyemed.

Barnekomiteen har i flere generelle kommentarer understreket statenes plikt til å sørge for et absolutt forbud mot alle former for vold mot barn i alle sammenhenger.⁴ Dette innebærer at statene må forby alle former for vold, ikke bare fysisk vold, men også for eksempel psykisk vold og negativ sosial kontroll.

Istanbulkonvensjonen stiller krav til kriminalisering av psykisk vold i artikkel 33 og fysisk vold i artikkel 35. Kriminaliseringsforpliktelsen i artikkel 33 knytter seg til «forsettleg åtferd som gjennom tvang eller trugsmål svekkar den psykiske integriteten til ein person», mens artikkel 35 omhandler det å forsettlig «utøve fysisk vald mot ein annan person». Videre oppstilles krav til kriminalisering av seksuell vold, som omtales i punkt 5.2.

I kravet til kriminalisering av vold kreves det også at statene sørger for at dette gjelder som et absolutt forbud, og at det ikke kan gis noen unntak for vold i oppdragelsesøyemed.

EMD har i flere saker tolket EMK artikkel 3 slik at den innebærer et forbud mot fysisk avstraffelse, da bruk av vold som straff eller som et mål i seg selv strider med en persons rett til fysisk integritet.⁵ Barnekomiteen uttaler i sin generelle kommentar om fysisk avstraffelse at den i sin gjennomgang av statens rapporter har merket seg at det i flere stater finnes eksplisitte lovbestemmelser som legitimerer en viss grad av vold for å disiplinere barn. Om dette uttaler komiteen:

The Committee emphasizes that the Convention requires the removal of any provisions (in statute or common – case law) that allow some degree of violence against children (e.g. «reasonable» or «moderate» chastisement or correction), in their homes/families or in any other setting.⁶

Komiteen uttaler videre at å bare oppheve bestemmelser som gir rett til bruk av fysisk straff ikke er nok, men at det også er behov for et eksplisitt forbud mot fysisk avstraffelse for å gjøre det absolutt klart at det er ulovlig å slå, banke eller rise et barn som det er å gjøre det samme mot en voksen, og at straffelovgivning skal omfatte også slik vold, selv om det benevnes «discipline» eller «reasonable correction».⁷

Komiteen fremhever også at det, på grunn av den tradisjonelle aksepten for fysisk avstraffelse, må klargjøres i lovgivningen på ulike andre områder enn straffelovgivningen at fysisk avstraffelse av barn er forbudt, for eksempel i familielovgivning og utdanningslovene.⁸

5.2.3 Grensen mellom lovlig bruk av makt, og vold

I barnekomiteens generelle kommentar nr. 8 går komiteen nærmere inn på forskjellen mellom lovlig bruk av makt på den ene siden og vold på den andre siden.⁹ Komiteen uttaler at den ikke avviser «the positive concept of discipline», og at barns utvikling er avhengig av foreldres og andres «guidance and direction». Videre anerkjenner komiteen at omsorg for barn ofte krever fysiske handlinger og intervensjoner for å beskytte barna, men at dette skiller seg fra «the deliberate and punitive use of force to cause some degree of pain, discomfort or humiliation». Videre uttaler komiteen seg om forskjellen mellom beskyttende handlinger og straffende handlinger:

As adults, we know for ourselves the difference between a protective physical action and a punitive assault; it is no more difficult to make a distinction in relation to actions involving children.

«Klapsedommen» i Høyesterett – ett skritt tilbake og to skritt frem for beskyttelse av barn

I kjennelsen inntatt i Rt. 2005 s. 1567 var spørsmålet om en stefar kunne straffes for å ha slått to barn på baken med flat hånd. Høyesterett fant at handlingene falt inn under den objektive gjerningsbeskrivelsen i daværende straffelov § 228, og at handlingene ikke kunne anses rettmessige selv om de var utøvd i oppdragelsesøyemed, med henvisning til blant annet barnekonvensjonen artikkel 19.

En sidebemerkning i avgjørelsen fikk mye oppmerksomhet. Førstvoterende, med tilslutning fra de andre fire dommerne, uttalte at «selv om foreldrenes kroppslige refselsesrett er opphevd, vil det ikke rammes av straffeloven § 228 første ledd om foreldre i oppdragelsesøyemed tildeler sine barn lettere klaps […]». Uttalelsen ble kritisert fra flere hold, og førte til at Stortinget vedtok en presisering i barneloven § 30 om innholdet i foreldreansvaret, om at vold mot barn også er forbudt når volden brukes som ledd i oppdragelsen av barnet.

Grensen mellom lovlig og ulovlig maktbruk kan også aktualiseres på skoler og andre institusjoner. Komiteen uttaler at det også her er en klar distinksjon mellom bruken av makt motivert av behovet for å beskytte et barn eller andre, og bruk av makt som straff. Komiteen peker på at prinsippet om mildest mulig bruk av makt må gjelde, og at detaljert veiledning og opplæring er nødvendig for å minimere bruken av makt, og for å sikre at bruken av makt er trygg og proporsjonal og ikke involverer tilsiktet påføring av smerte som maktmiddel.

Også etter EMK har det skjedd en utvikling i synet på grensen mellom lovlig bruk av makt og vold. EMD har for eksempel selv fraveket saken Costello-Roberts (1993) der EMD kom til at den konkrete bruken av fysisk avstraffelse på en skole ikke ble rammet av artikkel 8. I 2021 uttalte EMD at utviklingen i sosiale og rettslige standarder om bruk av disiplin mot barn, reflektert i nye konvensjoner, gjorde at konklusjonen ikke lenger kunne opprettholdes.¹⁰

5.2.4 Kriminalisering av seksuelt misbruk og seksuell utnyttelse

Generelt om hva seksuelt misbruk og seksuelle handlinger omfatter

Statenes forpliktelser til å kriminalisere seksuelt misbruk og seksuelle handlinger reiser mange vanskelige spørsmål om hva som skal regnes eller ikke regnes som seksuelt misbruk og seksuelle handlinger.

Som nevnt i punkt 3.2.3 var det under forhandlingene om barnekonvensjonen diskusjoner om hva som skulle falle inn under rekkevidden av artikkel 34, herunder om det var behov for de kvalifiserende begrepene «unlawful» og «exploitative use», da flere stater mente at ingen typer seksuelle aktiviteter som omfatter barn noen gang kan være lovlige og ikke-utnyttende.¹¹ Andre stater fremholdt imidlertid at ettersom barnekonvensjonen gjelder for barn opp til 18 år, kan man ikke uten videre kreve kriminalisering av alle seksuelle handlinger for barn som nærmer seg myndighetsalder, og at formålet med bestemmelsen ikke var å regulere barns seksuelle liv, men derimot å bekjempe seksuell utnyttelse av barn.

Om begrepene «sexual abuse and exploitation» gir barnekomitén i generell kommentar nr. 13 en liste over aktiviteter som omfattes av begrepet.¹² Komiteen presiserer også, i en fotnote i den generelle kommentaren, hva som regnes som «sexual abuse» og ikke:

Sexual abuse comprises any sexual activities imposed by an adult on a child, against which the child is entitled to protection by criminal law. Sexual activities are also considered as abuse when committed against a child by another child, if the child offender is significantly older than the child victim or uses power, threat or other means of pressure. Sexual activities between children are not considered as sexual abuse if the children are older than the age limit defined by the State party for consensual sexual activities.¹³

Ifølge Lanzarotekonvensjonen artikkel 18 skal hver part treffe tiltak som er nødvendige for å sikre at en rekke ulike seksuelle handlinger mot barn er kriminaliserte. Kriminaliseringsforpliktelsene retter seg mot aktiviteter for barn både under og over den seksuelle lavalder. Etter artikkel 18 nr. 1 bokstav a må partene kriminalisere utøvelse av seksuelle aktiviteter med barn som ikke har nådd seksuell lavalder. Etter artikkel 18 nr. 1 bokstav b må partene kriminalisere det å utøve seksuelle aktiviteter med et barn «ved å benytte tvang, makt eller trusler», ved «å misbruke et tillitsforhold, eller myndighet eller innflytelse over barnet, også innen familien», og ved «å misbruke en situasjon der barnet er særlig sårbart, spesielt på grunn av nedsatt psykisk eller fysisk funksjonsevne eller fordi det befinner seg i en avhengighetssituasjon». Kriminaliseringsforpliktelsene i artikkel 18 nr. 1 bokstav b knytter seg altså ikke bare til barn under den seksuelle lavalderen, men alle barn under 18 år der handlingen innebærer elementer av tvang, makt eller trusler eller misbruk av et tillitsforhold eller barnets særlige sårbarhet jf. konvensjonen artikkel 3 bokstav a.

Kriminaliseringsforpliktelsene etter Istanbulkonvensjonens artikkel 36 om seksuell vold omhandler både vaginal, oral og anal penetrering av seksuell art av en annens kropp uten samtykke, med enhver kroppsdel eller gjenstand, andre handlinger av seksuell art uten samtykke, og å få en person til å utføre handlinger av seksuell art med en tredjeperson uten samtykke.

Norsk gjennomføring av Lanzarotekonvensjonen – avhengighetssituasjon vs. livssituasjon

I norsk rett er straffeloven § 295 første ledd bokstav c) ment å gjennomføre plikten etter Lanzarotekonvensjonen art. 18 nr. 1 b) til å kriminalisere seksuell omgang med barn i en «avhengighetssituasjon» («situation of dependence»). Punkt 7.6.3 i den forklarende rapporten til Lanzarotekonvensjonen viser at bestemmelsen var ment å ramme også tilfeller der barnet var beruset og dermed i en sårbar situasjon. Ordlyden i § 295 c) kriminaliserte imidlertid kun det å skaffe seksuell omgang ved å utnytte en person under 18 år «i en særlig sårbar livssituasjon».

Straffesaken LH-2021-24720 viser konsekvensene av ordvalget. Saken gjaldt en 16-årig fornærmet som var beruset og ble servert alkohol da hun var alene med to menn over 18 år, som deretter hadde seksuell omgang med henne. Lagmannsretten kom til ordet «livssituasjon» refererte til en dyptgripende sårbarhet for eksempel på grunn av helse, familieforhold eller liknende, altså mer enn det å kortvarig befinne seg i en sårbar situasjon. Fordi det ikke var noe som tilsa at fornærmede var i en «særlig sårbar livssituasjon», og fordi straff må være hjemlet i lov etter Grunnloven § 96 og EMK art. 7, ble guttene frikjent.

I etterkant av dommen kom det et representantforslag om å «klargjøre lovteksten slik at den er i tråd med Lanzarotekonvensjonens forpliktelser», jf. Dokument 8:26 S (2021–2022). Flertallet i Stortinget traff vedtak om å «be regjeringen vurdere om ordet «livssituasjon» i straffeloven § 295 første ledd bokstav c bør endres til «situasjon», slik at bestemmelsen rammer det «å utnytte en person under 18 år i en særlig sårbar situasjon», jf. vedtak 420.

Seksuell lavalder

Barnekomiteen anbefaler som en del av statenes forpliktelser etter barnekonvensjonens artikkel 34 at statene fastsetter en lavalder, som altså gir en alder for når barnet selv kan samtykke til seksuell aktivitet. Barnekomiteen har ikke gitt generelle føringer for hvilken alder dette skal være, men har kritisert flere stater for å ha for lave aldersgrenser. En islandsk aldersgrense på 14 år for samtykke til seksuell aktivitet ble omtalt som «rather low», da den «may not provide adequate protection for children older than 14 years against sexual exploitation».¹⁴

Lanzarotekonvensjonen artikkel 18 nr. 2 forplikter partene til å fastsette en seksuell lavalder som skal ha betydning for anvendelsen av artikkel 18 nr. 1 bokstav a. Under forhandlingene om konvensjonen ble det vurdert om den skulle fastsette en seksuell lavalder og slik harmonisere denne i alle medlemsland, men det ble ikke fulgt opp ettersom seksuell lavalder varierer mellom 13 og 17 år i Europarådets medlemsland.¹⁵

Seksuell lavalder og uskyldspresumpsjonen

Etter EMK har statene en bred skjønnsmargin til å beskytte barn mot seksuelle overgrep, herunder ved å fastsette en seksuell lavalder og hvor uvitenhet om barnets alder ikke fritar for straff.¹⁶

EMK, uskyldspresumpsjonen og objektivt straffeansvar

De norske reglene for seksuell omgang med barn har blitt vurdert opp mot ulike rettigheter i EMK. I Norge kan en person som har sex med et barn under 16 år straffes etter straffeloven §§ 299 eller 203. Tidligere slo straffeloven fast at villfarelse om barnets alder ikke fritar for straff – med andre ord var ansvaret objektivt for seksuelle overgrep mot barn. I Rt. 2005 s. 833 kom Høyesterett i plenum til at denne ordningen var i strid med uskyldspresumpsjonen etter EMK artikkel 6 nr. 2. På denne bakgrunn ble straffelovens bestemmelse endret fra et objektivt straffbarhetsvilkår til nåværende straffeloven § 307, som slår fast at «uvitenhet om barnets riktige alder [fører] ikke til straffrihet hvis tiltalte på noe punkt kan klandres for sin uvitenhet». Etter Høyesteretts dom har EMD blitt forelagt liknende spørsmål. I avvisningssaken G mot Storbritannia fra 2011 konkluderte EMD med at staten har en vid skjønnsmargin ved å kriminalisere seksuelle overgrep mot barn, og at det lå innenfor denne å kriminalisere seksuell omgang med barn uavhengig av tiltaltes villfarelse om barnets alder. I lys av dommen vurderte departementet hvorvidt det burde gjeninnføres et objektivt straffevilkår, men konklusjonen ble at straffeloven § 307 blir stående enn så lenge – selv om dette nå ikke kan anses pålagt etter uskyldspresumpsjonen etter EMK, se Prop. 42 L (2015–2016) s. 21.

Særlig om at kriminaliseringsforpliktelsene må omfatte seksuelle handlinger uten samtykke

Over tid har det pågått diskusjoner både nasjonalt og internasjonalt om i hvilken grad menneskerettighetene oppstiller krav til at seksuelle handlinger uten samtykke må kriminaliseres på lik linje med seksuelle handlinger som er foretatt ved at gjerningspersonen bruker vold eller makt. Denne diskusjonen er generell, og omfatter også menneskerettighetene til voksne. Som nevnt har barn under den seksuelle lavalderen et særskilt vern, slik at spørsmålet om den seksuelle handlingens karakter ikke kommer på spissen for vurderingen av om handlingen må kriminaliseres eller ikke. Spørsmålet har imidlertid betydning for barn over den seksuelle lavalderen, men kan også ha betydning for yngre barn i spørsmålet om hvilke bestemmelser i straffeloven en handling skal knyttes opp mot i nasjonal rett.

Saken M.C. mot Bulgaria gjaldt en jente på 14 som var blitt voldtatt av to eldre menn. I situasjonen hadde jenta blitt overveldet og stivnet, og dermed ikke ytt fysisk motstand. Handlingen var derfor ikke straffbar etter bulgarsk lov, noe jenta mente var i strid med EMK artikkel 3 og 8. EMD tok utgangspunkt i at statene har en vid skjønnsmargin til å sikre en adekvat beskyttelse mot voldtekt, som også må ta kulturelle betingelser i betraktning. Denne skjønnsmarginen er likevel begrenset og kan endre seg i takt med samfunnsutviklingen. I saken gjennomgikk EMD utviklingen av synet på og definisjonen av voldtekt, og kom frem til at fokuset må være på om offeret har samtykket eller ikke, og ikke på krav til bevis for bruk av fysisk makt:

[A]ny rigid approach to the prosecution of sexual offences, such as requiring proof of physical resistance in all circumstances, risks leaving certain types of rape unpunished and thus jeopardising the effective protection of the individual’s sexual autonomy. In accordance with contemporary standards and trends in that area, the member States’ positive obligations under Articles 3 and 8 of the Convention must be seen as requiring the penalisation and effective prosecution of any non-consensual sexual act, including in the absence of physical resistance by the victim.¹⁷

Også barnekomiteen har pekt på at «mange barn opplever seksuelt misbruk som ikke er ledsaget av fysisk makt eller tvang, men som likevel er psykisk fornedrende og traumatiserende og et overgrep mot barnet».¹⁸

Som nevnt oppstiller Istanbulkonvensjonen artikkel 36 nr. 1 krav til kriminalisering av både nærmere bestemte handlinger av seksuell art uten samtykke. Den forklarende rapporten til konvensjonen slår fast statene i fortolkningen av bestemmelsen må se hen til praksis fra EMD, og statene i Istanbulkonvensjonen ville gjenta det nevnte sitatet fra avgjørelsen M.C. mot Bulgaria der fokuset er på manglende samtykke, og ikke fysisk motstand.¹⁹ Artikkel 36 nr. 2 presiserer at et samtykke må gis frivillig, som et resultat av en persons frie vilje, sett i lys av omstendighetene rundt hendelsen. Av den forklarende rapporten til konvensjonen følger det at i implementeringen av denne bestemmelsen, er statene «required to provide for criminal legislation which encompasses the notion of lack of freely given consent to any of the sexual acts listed in lit.a to lit.c».²⁰ Det er imidlertid opp til partene å bestemme den spesifikke ordlyden i lovgivningen og faktorene som skal tas i betraktning i vurderingen av om et samtykke er gitt fritt.²¹

5.2.5 Salg av barn og barneprostitusjon

Lanzarotekonvensjonen artikkel 29 krever at partene kriminaliserer å rekruttere et barn til prostitusjon eller bevirke at et barn deltar i prostitusjon, å tvinge et barn til prostitusjon eller profittere på eller på annen måte utnytte et barn, og å benytte seg av et barns prostitusjon.²²

Barnekonvensjonens artikkel 34 bokstav b omhandler partenes forpliktelse til å hindre at noen utnytter barn ved å bruke dem til prostitusjon eller andre ulovlige seksuelle handlinger. Etter barnekonvensjonens artikkel 35 skal partene treffe tiltak for å hindre «bortføring og salg av eller handel med barn til noe som helst formål og på noen som helst måte». Kriminaliseringsforpliktelser kan innfortolkes i disse bestemmelsene, i lys av partenes forpliktelser til å treffe alle egnede tiltak, men de konkrete forpliktelsene trer tydeligere frem av barnekonvensjonens tilleggsprotokoll om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi som etter artikkel 1 krever at partene skal forby salg av barn og barneprostitusjon.

Tilleggsprotokollens artikkel 2 gir definisjoner av de ulike handlingene som skal forbys. Salg av barn defineres som «enhver handling eller transaksjon der et barn overføres fra en person eller gruppe personer til en annen mot betaling eller enhver annen motytelse». Barneprostitusjon defineres som «bruk av et barn i seksuelle aktiviteter mot betaling eller enhver annen form for motytelse».

5.2.6 Produksjon og spredning av overgrep mot barn

Terminologi om overgrepsmateriale

Mange aktører, blant dem Kripos, har over tid tatt til orde for at termen «overgrepsmateriale» burde benyttes, fremfor «barnepornografi» eller «barneporno». Noen mener blant annet at termen «pornografi» indikerer en slags frivillighet, og tilslører at bildene og filmene viser reelle overgrep begått mot barn.

Lanzarotekonvensjonen og barnekonvensjonens tilleggsprotokoll inneholder begge ordlyden «child pornography» som i de norske oversettelsene er oversatt til «barnepornografi». Barnekonvensjonen artikkel 34 bruker ikke denne termen direkte, men inneholder ordlyden «pornographic performances and materials», eller på norsk «pornografiske opptredener» og «pornografisk materiale». I denne rapporten vil vi bruke «overgrepsmateriale» eller liknende termer når vi snakker om dette temaet, men når vi siterer eller henviser til konvensjonsbestemmelsene vil vi benytte terminologien som er benyttet i konvensjonene.

Barnekonvensjonen artikkel 34 forplikter statene til å treffe tiltak for å hindre at noen «utnytter barn ved å bruke dem i pornografiske opptredener eller i pornografisk materiale». Dette kan også innebære en kriminaliseringsforpliktelse, men denne forpliktelsen er tydeligere etter barnekonvensjonens tilleggsprotokoll om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi, som etter artikkel 1 krever at partene skal forby barnepornografi.

Tilleggsprotokollen artikkel 2 bokstav c definerer «barnepornografi» som «enhver fremstilling, uansett med hvilket middel, av et barn som er involvert i reelle eller simulerte eksplisitte seksuelle aktiviteter, eller enhver fremstilling av et barns ulike kjønnskarakteriske kroppsdeler, for hovedsaklig seksuelle formål».

Ettersom spredning av overgrepsmateriale rammer barns fysiske og psykiske integritet, er stater forpliktet etter EMK artikkel 8 til å forhindre spredning av overgrepsmateriale på nett.²³ Dette innebærer at stater også er forpliktet til å vedta effektiv straffelovgivning som kriminaliserer slikt materiale.²⁴

Lanzarotekonvensjonen artikkel 20 og 21 oppstiller detaljerte krav til kriminalisering av ulike aktiviteter som knytter seg til overgrepsmateriale. Barnepornografi er definert som «ethvert materiale som visuelt framstiller et barn som er involvert i reelle eller simulerte eksplisitte seksuelle aktiviteter, eller enhver fremstilling av et barns kjønnskarakteristiske kroppsdeler, for hovedsakelig seksuelle formål», jf. artikkel 20 nr. 2. Kriminaliseringsforpliktelsen innebærer at partene må kriminalisere både produksjon, tilgjengeliggjøring, distribusjon eller overføring, anskaffelse og besittelse, jf. artikkel 20 nr. 1 bokstav a-e. Videre må statene etter artikkel 20 nr. 1 bokstav f kriminalisere det å «bevisst å skaffe seg tilgang til barnepornografi gjennom informasjons- og kommunikasjonsteknologi». Ifølge den forklarende rapporten utgjør dette et nytt element introdusert i denne konvensjonen, som er ment å fange opp tilfeller der en person ser på overgrepsmateriale på nettsteder og lignende, men uten å laste denne ned, og som derfor ikke rammes av forbudet mot anskaffelse og besittelse i noen stater.²⁵

Etter artikkel 21 nr. 1 skal partene også kriminalisere rekruttering av barn i pornografisk opptreden eller at man bevirker at et barn deltar i slik opptreden, å tvinge et barn til å delta i pornografisk opptreden eller profitere på eller på annen måte utnytte et barn for disse formålene, og at man er bevisst til stede ved pornografisk opptreden der barn deltar. Artikkel 20 nr. 3 og 4 og artikkel 21 nr. 2 gir statene adgang til å gjøre enkelte unntak fra kriminaliseringsforpliktelsene, blant annet når overgrepsmaterialet består av simulerte representasjoner av et ikke-eksisterende barn og når barnet har nådd seksuell lavalder og materialet er produsert med dets samtykke og utelukkende for eget bruk.

En forskjell mellom definisjonene i barnekonvensjonens tilleggsprotokoll og Lanzarotekonvensjonen er at Lanzarotekonvensjonens definisjon av begrepet barnepornografi inneholder ordet «visuelt». Ettersom det er mulig å dokumentere overgrep også uten å fremstille dette visuelt, er dermed tilleggsprotokollens definisjon mer dekkende på dette punktet.

5.2.7 Avtale om å møte et barn for å begå seksuelle overgrep («grooming»)

Såkalt «grooming», som innebærer å avtale møter med barn i den hensikt å begå overgrep, nevnes av barnekomiteen som noen av truslene barn blir utsatt for gjennom informasjonsteknologi.²⁶ Lanzarotekonvensjonen artikkel 23 forplikter partene til å kriminalisere «et forsettlig forslag, ved hjelp av informasjons- og kommunikasjonsteknologi, fra en voksen om å møte et barn som ikke har nådd den alder som er fastsatt i henhold til artikkel 18 nr. 2, for det formål å begå en handling fastsatt som straffbar etter artikkel 18 nr. 1 bokstav a eller artikkel 20 nr. 1 bokstav a mot ham eller henne, når forslaget har vært etterfulgt av konkrete handlinger som leder frem til et slikt møte».

Under EMK artikkel 8 har staten også en forpliktelse til å beskytte barn mot seksuelle tilnærmelser fra voksne på nett, herunder ved å ha en lovgivning som beskytter mot dette og etterforske der barn er ofre for slike tilnærmelser.²⁷

5.2.8 Plikten til å kriminalisere vold i nære relasjoner særskilt

Kriminaliseringsforpliktelsene etter menneskerettighetene omhandler ikke bare plikten til å kriminalisere volds- og seksuallovbrudd, men også en plikt til at staten må ta inn over seg de særegne forholdene ved vold i nære relasjoner.

Istanbulkonvensjonen inneholder ikke en selvstendig artikkel som forplikter statene til å kriminalisere vold i nære relasjoner. Likevel er formålet med kriminaliseringskapittelet og konvensjonen for øvrig, jf. artikkel 1, å veilede statene til å iverksette effektive tiltak for å begrense vold mot kvinner og vold i nære relasjoner.²⁸

EMD har derimot blitt forelagt en sak der Russland ikke hadde kriminalisert vold i nære relasjoner særskilt. Russland anførte at dette ikke var nødvendig ettersom slike handlinger kunne falle inn under andre straffebud. EMD var ikke enig, og kom til at staten må kriminalisere vold i nære relasjoner ved å foreskrive «effective, proportionate and dissuasive sanctions» under EMK artikkel 3 og 8.²⁹ Dette innebærer at staten må definere konseptet vold i nære relasjoner eller tilsvarende termer, og ha et selvstendig straffebud som tar innover seg de særegne forholdene ved denne typen kriminell handling.³⁰ Lovverket må også slå fast at det er påtalemyndigheten som er ansvarlig for å påtale vold i nære relasjoner – det er ikke tilstrekkelig at loven åpner for at private iverksetter private straffesaker.³¹

5.2.9 Personforfølgelse (stalking)

Istanbulkonvensjonen artikkel 34 krever at partene ved lovgivning eller på annen nødvendig måte kriminaliserer «forsettleg, gjenteken og truande åtferd retta mot ein annan person, som får han eller ho til å frykte for sin tryggleik».

Høyesterett har tolket Istanbulkonvensjonen artikkel 34 slik at den ikke rammer tilfeller av skjult personforfølgelse, der fornærmede ikke oppdager at hun eller han blir utsatt for («snikstalking»).³² EMD har derimot tolket EMK artikkel 8 slik at staten må kriminalisere skjult personforfølgelse av barn i sitt eget hjem. I storkammersaken Söderman mot Sverige hadde klagerens stefar plassert et kamera i en skittentøyskurv på badet og rettet det mot stedet hans mindreårige stedatter (klageren) kledde av seg når hun skulle dusje. Stefaren ble ikke straffet etter svensk rett da svensk lov ikke hadde et straffebud som kriminaliserte filming av en person som ikke visste om det. Klager anførte at Sverige ikke hadde gjort nok for å beskytte hennes privatliv, noe EMD var enig i. EMD viste særlig til at statens skjønnsmargin var snever når det gjaldt beskyttelse av en mindreårigs privatliv i sitt eget hjem, et sted hun skulle være trygg.³³ Ettersom Sverige ikke hadde hatt et tilstrekkelig rettslig rammeverk på handlingstidspunktet som beskyttet den mindreårige klagerens rett til privatliv, var EMK artikkel 8 krenket. Dette illustrerer at barn, særlig i sitt eget hjem, har krav på en særlig beskyttelse mot overgrep.

5.2.10 Skadelig praksis

Barnekonvensjonen artikkel 24 nr. 3 forplikter partene til å treffe «alle effektive og egnede tiltak for å avskaffe tradisjonsbunden praksis som er skadelig for barns helse».

Barnekomiteen og FNs kvinnekomité har utgitt en felles generell kommentar om skadelige praksiser.³⁴ Komiteene fremholder at statene er forpliktet til å forby slike skadelige praksiser i lovverket, herunder kvinnelig kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og barneekteskap.

Istanbulkonvensjonen artikkel 37 krever at partene kriminaliserer forsettlig atferd som tvinger både barn og voksne til ekteskap, og til å lure personer til å reise til en annen stats territorium med formål om tvangsekteskap. Artikkel 38 pålegger statene å kriminalisere kjønnslemlestelse. Her er kriminaliseringsforpliktelsene overfor kjønnslemlestelse av barn skilt ut i en egen bestemmelse i bokstav c, som oppstiller sterkere kriminaliseringsforpliktelser for statene enn knyttet til kjønnslemlestelse av voksne.

I denne fremstillingen går vi ikke videre detaljert inn i problemstillingene som reiser seg i relasjon til slike skadelige praksiser, men temaet nevnes her siden slike praksiser er en form for vold, og klart en del av barnets integritetsvern etter menneskerettighetene.

5.2.11 Særlig om forsøk, aktiv og passiv medvirkning og handleplikt for omsorgspersoner

Som en del av plikten til å beskytte barn mot vold og overgrep inngår også plikten til å kriminalisere medvirkning til slike krenkelser og straffeforfølge de som medvirker, og tilsvarende at også forsøk på å begå slike handlinger er straffbart og skal straffeforfølges.

I Lanzarotekonvensjonen kommer dette til uttrykk gjennom artikkel 24, som fastsetter at partene ved lovgivning eller på annen måte skal treffe tiltak som er nødvendige for å kriminalisere forsettlig medvirkning til og forsettlig forsøk på å begå handlinger som er straffbare etter konvensjonen. Etter artikkel 24 nr. 3 kan imidlertid partene unnlate å kriminalisere forsøk på enkelte av bestemmelsene som konvensjonen krever at skal kriminaliseres.

Istanbulkonvensjonen artikkel 41 oppstiller også krav til partene til kriminalisering av medvirkning og forsøk. I denne bestemmelsen er det imidlertid positivt oppregnet hvilke av de straffbare handlingene som konvensjonen krever at kriminaliserer også medvirkning og forsøk. Istanbulkonvensjonen gir altså, i motsetning til Lanzarotekonvensjonen, et visst rom for statene til å velge å ikke kriminalisere medvirkning til enkelte handlinger som ellers skal være straffbare.

For de krenkelsene som rammes av barnekonvensjonens tilleggsprotokoll om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi artikkel 3 nr. 3 presiseres det at også medvirkning til handlingene som skal kriminaliseres etter protokollen skal omfattes av straffelovgivningen.

Høyesterett har gjennom flere avgjørelser utviklet den strafferettslige medvirkningslæren i relasjon til lovbrudd som handler om vold og overgrep mot barn.³⁵ Med utgangspunkt i Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 19, har Høyesterett blant annet uttalt at grensedragningen for hva som utgjør straffbar medvirkning kan «bli noe annerledes ved overgrep mot barn enn når det er snakk om medvirkning til andre typer lovbrud».³⁶ Høyesterett legger til grunn at foreldre og andre omsorgspersoner vil ha et ansvar for barnet, «som kan gjøre dem til medvirkere dersom de forholder seg passive til den volden andre påfører barnet».³⁷ Med utgangspunkt i omsorgsansvaret har omsorgspersoner en handleplikt som kan gi grunnlag for straffansvar om den ikke overholdes. Om dette uttaler Høyesterett:

Den som har omsorgsansvar for barn, kan altså etter omstendighetene holdes strafferettslig ansvarlig som medvirker til gjerningspersonens overgrep. Ansvaret omfatter både ren passivitet og tilfeller hvor vedkommende ikke har gjort nok for å forhindre overgrepet. Det er ikke nødvendig at det lykkes å avverge lovbruddet. Men når det gjelder alvorlige overgrep mot barn, må omsorgspersonen – innenfor det som er rimelig å kreve – i alle fall gjøre noe som er egnet til å motvirke lovbruddet.³⁸

Også en omsorgsperson som ikke har vært til stede når volden og overgrepene har skjedd, kan etter omstendighetene straffes for passiv medvirkning, ettersom kunnskap om volden kan komme på annen måte enn å være vitne til det.³⁹ Sikker kunnskap om at det foregår mishandling kreves ikke, men medvirkningsansvaret forutsetter at omsorgspersonen i det minste holder det for mest sannsynlig at vold og overgrep foregår.⁴⁰ I slike tilfeller etableres en handlingsplikt for omsorgspersonen, og overtredelse av den kan føre til at man blir straffet for medvirkning til handlinger som en annen person har gjort mot et barn, også om man ikke var fysisk til stede da mishandlingen skjedde.

5.2.12 Krav til ikke-diskrimineringsperspektiv i straffelovgivningen

Ikke-diskrimineringsperspektivet gjør seg gjeldende på flere måter i relasjon til statenes kriminaliseringsforpliktelser, og er formulert av barnekomiteen i ulike sammenhenger. Komiteen har blant annet kritisert staters lovgivning for å ikke ta hensyn til at også gutter kan være ofre for seksuelle overgrep.⁴¹ Komiteen har også lagt til grunn at ulike aldersgrenser for når en kan samtykke til heterofil og homofil seksuell aktivitet strider mot ikke-diskrimineringsprinsippet.⁴²

Spørsmålet om diskriminering ved ulikt strafferettslig vern for jenter og gutter har også kommet opp i EMDs praksis. I avvisningsavgjørelsen M.D. mot Irland var spørsmålet om staten diskriminerte gutter ved at en gutt på 15 kunne straffes for samleie med noen under 17 år, mens jenter frifinnes for tilsvarende handling. EMD kom til at forskjellsbehandlingen kunne rettferdiggjøres med utgangspunkt i myndighetenes begrunnelse, som dreide seg om den fysiske og psykiske skaden ved penetrerende seksuell aktivitet, samt faren for at jenter kunne bli gravide.⁴³

5.3 Forebygging

5.3.1 Generelt

Statenes ansvar for å forebygge vold og overgrep mot barn er inntatt eksplisitt i ordlyden i barnekonvensjonen artikkel 19 nr. 2 om hva partene bør foreta seg for å verne barnet mot vold.

Barnekomiteen understreker partenes ansvar for forebygging av vold mot barn:

The Committee emphasizes in the strongest terms that child protection must begin with proactive prevention of all forms of violence as well as explicitly prohibit all forms of violence. States have the obligation to adopt all measures necessary to ensure that adults responsible for the care, guidance and upbringing of children will respect and protect children’s rights.⁴⁴

Komiteen gir videre en ikke-uttømmende liste over hvilke forebyggende tiltak statene bør iverksette overfor forskjellige grupper: allmennheten, barn, familier og fellesskap og fagfolk og institusjoner.⁴⁵

Barnekomiteen har i flere sammenhenger understreket behovet for å ta i bruk en rekke tiltak for å forebygge og bekjempe vold mot barn. Som komiteen understreker i generell kommentar nr. 8, vil ikke nødvendigvis et forbud mot vold i lovene i seg selv føre til de nødvendige endringene i praksis.⁴⁶

Etter barnekonvensjonens tilleggsprotokoll om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi artikkel 9 nr. 1 skal partene «vedta eller styrke, gjennomføre og informere om lover, administrative tiltak, sosial politikk og sosiale ordninger, for å hindre de straffbare handlinger som er omhandlet i denne protokoll».

Også EMD har løftet frem konkrete forpliktelser til å forebygge som kan utledes av de aktuelle konvensjonsbestemmelsene i EMK.

Istanbulkonvensjonen inneholder et eget kapittel med forpliktelser om forebygging. Kapittel III i konvensjonen inneholder flere konkrete forebyggingsforpliktelser. Partene er generelt forpliktet etter Istanbulkonvensjonen artikkel 12 til å ved lovgivning eller på annen måte treffe de tiltakene som er nødvendige for å forebygge alle former for vold som er omfattet av konvensjonen. Den forklarende rapporten slår fast at selv om statene har en vid skjønnsmargin knyttet hva slags type tiltak som skal iverksettes, er formålet med forebyggingstiltakene å endre mentalitet, holdninger og atferd knyttet til bruk av vold.⁴⁷

Lanzarotekonvensjonen inneholder også et eget kapittel om forebygging. Konvensjonens kapittel II inneholder flere konkrete forpliktelser om hvordan partene skal forebygge seksuelle overgrep mot barn. Etter artikkel 4 er partene generelt forpliktet til å ved lovgivning eller på annen måte treffe tiltak som er nødvendige for å forebygge alle former for seksuelt misbruk og seksuell utnytting av barn, og å gi barn beskyttelse.

Forpliktelsen til å forebygge er et systemisk ansvar, og statene må selv finne de egnede forebyggingstiltakene som passer for deres samfunn og situasjon. De ulike menneskerettslige kildene peker imidlertid på noen særskilte tiltak som skal gjennomgås i det følgende.

5.3.2 Involvering av barn i arbeidet med forebygging

Barnekomiteen oppfordrer staten til å ta barna med på råd under utvikling og gjennomføring av alle ulike typer forebyggingstiltak innenfor lovgivning, politikk, utdanning og andre områder.⁴⁸ Komiteen oppfordrer særlig statene til å sørge for å inkludere marginaliserte og svakerestilte barn i konsultasjoner om lovgivning og politiske prosesser som har som hensikt å forebygge og bekjempe vold mot barn.⁴⁹

I den generelle kommentaren om barns rett til beskyttelse mot alle former for vold uttaler komiteen at barnas medvirkning bidrar til å beskytte dem, og at beskyttelse i sin tur er av avgjørende betydning for at de skal kunne delta i kampen mot vold.⁵⁰ Komiteen viser til at retten til å bli hørt gjelder fra barna er helt små. Barna må oppfordres til å gi uttrykk for sine synspunkter, som så må tillegges behørig vekt, og dette må være obligatorisk på ethvert stadium av beskyttelsesprosessen. Komiteen understreker videre at det er viktig at barn deltar i arbeidet med å utarbeide forebyggende strategier generelt og spesielt i skolesammenheng, og at det er viktig å støtte initiativer og programmer som har som mål å styrke barnas egen evne til å bekjempe vold.

Komiteen viser videre til at voldelige opplevelser i seg selv har en negativ virkning på barns evne til å mestre sine liv, og at tiltak for å beskytte barn ikke må gjøre det enda vanskeligere for barna. Derimot bør slike tiltak bidra positivt til å rehabilitere og reintegrere barn, og et tiltak for å sikre dette er å tilrettelegge nøye for at de kan være med og delta i arbeidet mot vold.

Også etter Lanzarotekonvensjonen artikkel 9 nr. 1 skal statene oppmuntre barn til å delta i utviklingen og gjennomføring av statlig politikk, programmer eller andre tiltak for å bekjempe seksuell utnytting og misbruk av barn.

5.3.3 Opplærings- og bevisstgjøringstiltak

En sentral del av forebyggingsforpliktelsene går ut på å spre informasjon til alle individer og grupper i samfunnet om at alle former for vold mot barn er forbudt, og hvordan en skal gå frem i tilfeller der barn utsettes for dette.

EMD har pekt på at det er viktig at myndighetene som er ansvarlig for å forebygge vold mot barn mottar jevnlig trening og bevisstgjøres om verktøy for å vurdere risiko for vold og overgrep slik at de kan bedre forstå dynamikken ved vold i nære relasjoner som gjør dem bedre egnet til å vurdere om en slik risiko foreligger, reagere på denne og sikre umiddelbar beskyttelse.⁵¹

Etter barnekonvensjonen artikkel 19 nr. 1 skal partene treffe «alle egnede […] opplæringsmessige tiltak». Barnekomiteen peker på behovet for en omfattende bevisstgjøring om barns rett til beskyttelse blant både voksne og barn. Videre understreker komiteen at partene må fremme positive og ikke-voldelige relasjoner og opplæring både innen familien, blant lærere, andre omsorgspersoner og barn. Komiteen viser til at også medier og en rekke offentlige institusjoner kan ha en rolle i promoteringen av forbudet mot bruk av vold mot barn. Komiteen påpeker at å utfordre tradisjonelle holdninger til bruk av fysisk avstraffelse og andre grusomme eller nedverdigende former for utøvelse av disiplin, krever en kontinuerlig innsats, og at fremheving av ikke-voldelig foreldreskap og opplæring bør være integrert i alle kontaktpunkter mellom stat, foreldre og barn, og alle tjenester som jobber med barn.⁵²

Komiteen anbefaler en rekke opplæringstiltak, som skal omfatte både tiltak for alle aktører, for barn, for familier og fellesskap, og for fagpersoner og institusjoner.⁵³

Informasjon om rettigheter generelt, både til voksne og barn, er også en viktig del av opplærings- og bevisstgjøringstiltakene, jf. barnekonvensjonen artikkel 42.

Barnekonvensjonens tilleggsprotokoll om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi artikkel 9 nr. 2 forplikter partene til å jobbe for «større bevisstgjøring av allmenheten i sin alminnelighet» om forebyggende tiltak og om skadevirkningene av de straffbare handlinger som tilleggsprotokollen omhandler, og oppfordrer partene til å blant annet inkludere barn i dette.

Av Istanbulkonvensjonen artikkel 13 følger det at partene skal drive holdningsskapende arbeid for å øke bevisstheten og forståelsen i befolkningen om alle formene for vold som konvensjonen omfatter. Det inkluderer også effektene vold har for barn. Partene er etter artikkel 14 forpliktet til å sørge for at læremateriell om likestilling, kjønnsroller og vold med mer er inntatt i formelle læreplaner på alle utdanningsnivå der det er relevant, helt fra grunnopplæringen og videre oppover i alder.⁵⁴

Etter artikkel 15 skal partene sikre tilstrekkelig opplæring av fagfolk som på ulikt vis møter voldsutsatte eller voldsutøvere i sitt virke etter artikkel 15. Opplæringen skal blant annet omhandle forebygging og avdekking av vold, kjønnslikestilling, voldsutsattes behov og rettigheter. Artikkel 17 i konvensjonen forplikter også staten til å oppmuntre og oppfordre private aktører til å på ulikt vis arbeide for å fremme forebygging av vold.

Også Lanzarotekonvensjonen inneholder forpliktelser om opplæring av fagfolk. Ifølge artikkel 5 nr. 1 er partene forpliktet til å øke bevisstheten om barns beskyttelse og rettigheter hos personer som jevnlig er i kontakt med barn i forbindelse med utdanning, i helse- og omsorgssektoren, i rettsvesenet og politiet, samt i forbindelse med kultur- idretts- og fritidstilbud. Dette inkluderer tilstrekkelig kunnskap om seksuell utnytting og misbruk av barn og hvordan det kan oppdages og rapporteres om, jf. art. 5 nr. 2.

Artikkel 34 (1) forplikter også staten til å sikre at «personer, enheter eller avdelinger med etterforskningsansvar har spesialkompetanse på å bekjempe seksuell utnytting og seksuelt misbruk av barn, eller at det gis opplæring om dette. Slike enheter eller avdelinger skal ha tilstrekkelige økonomiske ressurser». Videre forplikter artikkel 36 (1) statene til å tilby opplæring om barns rettigheter og seksuell utnytting og seksuelt misbruk av barn til alle involverte i en sak, særlig dommer, aktor og advokater.

Partene er også forpliktet etter Lanzarotekonvensjonen artikkel 6 til å sikre at barn får alderstilpasset informasjon om seksuell utnytting og misbruk gjennom grunnskoleutdanningen og videregående opplæring.

Videre skal hver part ifølge artikkel 8 fremme eller gjøre holdningsskapende arbeid gjennom bevisstgjøringskampanjer med informasjon om seksuell utnytting og misbruk av barn, og hva som kan gjøres for å hindre dette. Etter artikkel 9 skal partene også oppmuntre til deltakelse av barn, privat sektor, mediene og sivilsamfunnet. Også private aktører skal oppmuntres til å på ulikt vis arbeide for å fremme forebygging av seksuell utnytting og misbruk av barn.

5.3.4 Behandlingsprogrammer for overgripere

Etter Istanbulkonvensjonen er partene forpliktet til å opprette eller støtte behandlingsprogrammer rettet mot voldsutøvere, med sikte på å hindre ytterligere vold og å endre voldelige atferdsmønstre. Partene skal også ifølge artikkel 16 sørge for behandlingsprogram som skal hindre overgripere, og særlig seksualforbrytere, i å forgripe seg på nytt.

Lanzarotekonvensjonen inneholder, i likhet med Istanbulkonvensjonen, en egen bestemmelse om tiltak overfor utøvere. Etter artikkel 7 er partene forpliktet til å sørge for at det finnes intervensjonsprogrammer rettet mot personer som frykter at de kan komme til å begå seksuelle overgrep mot barn.

5.3.5 Vilkår for å utøve yrker som innebærer jevnlig kontakt med barn

Etter Lanzarotekonvensjonen artikkel 5 nr. 3 er statene forpliktet til å «treffe de tiltak som er nødvendige» for å sikre at «vilkårene for å utøve yrker som innebærer jevnlig kontakt med barn, gjør det mulig å sikre at søkere til slike stillinger ikke er domfelt for seksuell utnytting eller seksuelt misbruk av barn». Dette innebærer at søkere må «screenes» for de kan utøve slike yrker. Den forklarende rapporten presiserer at stater kan gjennomføre denne bestemmelsen på en måte som er forenelig med nasjonale regler, herunder i samsvar med behandlingsprogrammer for overgripere og regler for muligheten til å slette politiattester etter en viss tidsperiode.⁵⁵

5.3.6 Overvåkning, evaluering og samordning

Barnekomiteen oppfordrer partene til å overvåke og evaluere arbeidet mot vold mot barn systematisk, samt sørge for representativ forskning på området.⁵⁶

I generell kommentar nr. 13 tar barnekomiteen til orde for at det utarbeides nasjonalt rammeverk for å samordne arbeidet med å bekjempe vold mot barn i tillegg til nasjonale handlingsplaner. Det nasjonale samordningsrammeverket er detaljert beskrevet i den generelle kommentaren, der det blant annet beskrives hvordan prosessen med å utarbeide et slikt samordningsrammeverk bør være, og hva det bør inneholde.⁵⁷

Lanzarotekonvensjonen artikkel 10 forplikter til nødvendig samordning og samarbeid mellom etater, samt at myndighetene sørger for å treffe nødvendige tiltak for å sikre blant annet «mekanismer for datainnsamling eller kontaktpunkter […] for det formål å observere og evaluere utviklingen med hensyn til seksuell utnytting og seksuelt misbruk av barn […]».

Gjennom Istanbulkonvensjonen artikkel 10 har partene også forpliktet seg til å utpeke et eller flere offisielle organ som har ansvar for «koordinering, gjennomføring, overvaking og evaluering av politikk og tiltak som blir sette i verk med sikte på å førebyggje og motarbeide alle former for vald» som omfattes av Istanbulkonvensjonen. Dette forplikter også til datainnsamling om og forskning på denne volden, jfr. artikkel 11.

Overvåkningsorgan etter Istanbulkonvensjonen i Norge

GREVIO forutsetter at monitorerings- og evalueringsfunksjonene etter artikkel 10 legges til et eget organ, mens koordinering- og implementeringsfunksjonen legges til ett annet. Dette er for å sikre nødvendige objektivitet ved evalueringen av den politikken som føres. Slik er det ikke gjennomført i Norge, hvor det i dag er en tverrdepartemental gruppe som jobber særskilt med vold og overgrep som har ansvaret for å koordinere, gjennomføre, overvåke og evaluere tiltak iverksatt i medhold av konvensjonen. NIM har påpekt ovenfor norske myndigheter at dette ikke sikrer tilstrekkelig uavhengighet. I Norges statsrapport til GREVIO 17. september 2020 uttalte myndighetene at de er i ferd med å undersøke hvem som kan ta en uavhengig monitorerings- og evalueringsrolle.

5.4 Identifisering

En av forpliktelsene som er fremhevet i barnekonvensjonen artikkel 19 nr. 2 er «identification», som ikke er med i den norske oversettelsen av artikkel 19 nr. 2.⁵⁸ Barnekomiteen tydeliggjør i generell kommentar nr. 13 hvordan statene er forpliktet til å arbeide med identifisering av barn som er utsatt for eller står i fare for å bli utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt.⁵⁹ Identifiseringsforpliktelsene består blant annet av å kartlegge risikofaktorer for både enkeltbarn, grupper av barn og omsorgspersoner, og å identifisere tegn på mishandling. Videre kreves det at alle som er i kontakt med barn kjenner til risikofaktorer og indikatorer på alle typer vold, og har kunnskap, evne og vilje til å handle.

Komiteen peker videre på at det er grunn til å være ekstra årvåkne overfor marginaliserte grupper av barn, for eksempel de som kommuniserer på alternative måter, eller som har nedsatt funksjonsevne, og at disse barna må sikres muligheter til å kommunisere og signalisere utfordringer på linje med andre barn.⁶⁰

Istanbulkonvensjonen og Lanzarotekonvensjonen inneholder bestemmelser om risikovurdering og risikohåndtering. Disse vil bli behandlet i avsnitt 5.6 om avvergingsplikten.

5.5 Muligheter for å melde om vold og mekanismer for å håndtere meldinger

Det følger av barnekonvensjonen artikkel 19 nr. 2 at statene må sørge for mekanismer for «rapportering». I komiteens generelle kommentar nr. 13 fremhever komiteen at den «strongly recommends» at statene utvikler trygge, konfidensielle og tilgjengelige støttemekanismer for barn, deres representanter og andre, blant annet gjennom 24-timers åpne telefonlinjer og gjennom andre informasjons- og kommunikasjonskanaler.⁶¹

Plikten til åpne telefonlinjer og andre informasjons- og kommunikasjonskanaler følger også av Istanbulkonvensjonen og Lanzarotekonvensjonen.⁶²

Videre uttaler barnekomiteen at statene må utvikle effektive rapporterings- og henvisningsmekanismer.⁶³ Barnekomiteen uttaler også at det bør kreves at fagpersoner som jobber med barn bør ha en plikt til å melde fra om hendelser, mistanke eller risiko for vold.⁶⁴ Barnekomiteen fremhever også i denne sammenhengen at barns rett til å bli hørt og til å få sine synspunkter tatt på alvor må respekteres.⁶⁵

Barnekomiteen understreker at statene må sørge for gode prosedyrer for å følge opp en sak der det rapporteres om mistanke om vold eller overgrep. Det er nødvendig med kunnskap og klare instrukser for når meldinger om vold skal henvises videre, og deretter er det nødvendig med gode samhandlingsrutiner mellom ulike sektorer som håndterer saken videre og eventuelt iverksetter tiltak for å beskytte barn. Både barnet selv, omsorgsgiverne og familien skal få legge frem sine synspunkter og bli lyttet til, og få informasjon om de tiltakene som blir valgt.⁶⁶

Lanzarotekonvensjonen inneholder forpliktelser om rapportering. Ifølge artikkel 12 i konvensjonen skal hver part treffe nødvendige tiltak for å sikre at bestemmelser i intern rett for visse yrkesgrupper som arbeider med barn ikke er til hinder for at disse yrkesgruppene kan rapportere til barnevernet om situasjoner hvor de har rimelig grunn til å tro at et barn er utsatt for seksuell utnytting eller misbruk.⁶⁷ Videre skal partene oppmuntre enhver som har kjennskap eller mistanke om seksuell utnytting eller misbruk av barn til å rapportere om dette til kompetent etat. Tilsvarende forpliktelser om rapportering om alvorlige voldshandlinger følger av Istanbulkonvensjonen artikkel 27 og 28.

Hvilke forpliktelser myndighetene har til å følge opp meldinger som kommer inn om vold eller mistanke om vold, har en side til både avvergingsplikten, etterforskningsforpliktelsene og andre plikter. Dette vil bli gjennomgått i det følgende.

5.6 Avverging av vold mot barn

5.6.1 Generelt

Dersom de mer systemiske og generelle tiltakene for å forebygge vold og overgrep mot barn ikke fører frem, kan staten få en plikt til å sette inn konkrete og individualiserte tiltak for å avverge en kvalifisert risiko for vold mot et barn. Avvergingsplikten følger implisitt av alle de menneskerettslige instrumentene som gjennomgås i rapporten. De nærmere detaljene i avvergingsplikten er imidlertid detaljert utpenslet ved EMDs praksis, og vi vil derfor først og fremst referere til denne i det følgende.

EMD har avgjort en rekke saker om vold og drap i nære relasjoner der barn er involvert under EMK artikkel 2, 3 og 8.⁶⁸ EMD har konkretisert statens plikt til å avverge slik vold, også mot barn, ved å pålegge myndighetene å ta tre skritt når de får varsel om mulig vold mot barn:

Når en melding om påstått vold, overgrep eller omsorgssvikt kommer inn, må myndighetene reagere umiddelbart ved å iverksette undersøkelser for å avgjøre om risikoen er reell.
I undersøkelsen må myndighetene foreta en selvstendig, proaktiv og omfattende vurdering av det foreligger en reell og umiddelbar risiko for vold mot barn, også ved å innhente egne bevis.
Der risikoen er reell og umiddelbar, må de umiddelbart iverksette konkrete tiltak for å forhindre vold mot barn.⁶⁹

Istanbulkonvensjonen forplikter partene til sikre risikovurdering og risikohåndtering. Ifølge artikkel 51 i konvensjonen skal partene iverksette tiltak som er nødvendige for å sikre at alle relevante myndigheter gjennomfører en vurdering av faren for dødelig utgang, av hvor alvorlig situasjonen er, risikoen for gjentatt vold, med sikte på å håndtere voldsrisikoen, og om nødvendig sørge for samordnet trygghet og støtte. Artikkel 52 forplikter partene til å sørge for at myndighetene kan få fullmakt til å pålegge en voldsutøver å forlate den voldsutsattes eller risikoutsattes bosted i et rimelig langt tidsrom i tilfeller der det er overhengende fare. Tiltak som blir iverksatt etter bestemmelsen skal ha den utsattes sikkerhet som prioritet. Etter artikkel 53 skal partene sikre adgangen for voldsutsatte til å be om besøks- eller kontaktforbud.

5.6.2 Når oppstår avvergingsplikten?

Ikke alle påståtte risikoer mot liv innebærer en plikt for staten til å iverksette tiltak.⁷⁰ For at avvergingsplikten skal oppstå, må to kumulative vilkår være oppfylt. Det må (i) foreligge en reell og umiddelbar risiko som (ii) myndighetene var eller burde ha vært kjent med.⁷¹

Myndighetene har en plikt til å avklare om det foreligger en risiko for vold mot barn. For å kunne foreta en selvstendig vurdering av om det er en reell og umiddelbar risiko, må myndighetene reagere umiddelbart på anmeldelser om vold mot barn og iverksette en undersøkelse av anmeldelser eller andre bekymringsmeldinger for å kunne avklare om de må ta ytterligere tiltak.⁷² En unnlatelse av å reagere umiddelbart kan dermed i seg selv utgjøre en krenkelse ettersom det fratar ofre et effektivt vern av deres rettigheter, og skaper en mulighet for gjentagelse av vold. Det samme kravet gjelder etter Istanbulkonvensjonen artikkel 50.

EMDs storkammer oppstilte i 2021 tre krav til kvaliteten av den risikovurderingen som foretas av myndighetene – den må være «autonomous, proactive and comprehensive».⁷³ At risikovurderingen må være autonom skyldes at ofre for vold ofte er i en vanskelig situasjon, og staten kan derfor ikke lene seg alene på hva offeret sier, men staten må foreta ytterligere bevisinnhenting for å kunne foreta en selvstendig vurdering av den faktiske risikoen.⁷⁴ I lys av Istanbulkonvensjonen og rapporter fra GREVIO, har EMD videre lagt til grunn at vurderingen av om det foreligger en risiko for vold i nære relasjoner bør skje ut fra en standardisert metode med forhåndsdefinerte spørsmål som tar innover seg best tilgjengelig forskning på området, slik at myndighetene har klare retningslinjer og kriterier for å vurdere risiko i sensitive situasjoner.⁷⁵ Denne undersøkelsesplikten er sentral for å realisere det vernet barn har mot å beskyttes mot vold.

Når det gjelder vilkårene om at risikoen må være reell og umiddelbar, har EMD lagt til grunn at termene ikke kan defineres presist. EMDs storkammer presiserte i avgjørelsen Kurt mot Østerrike fra 2021 at vurderingen av om vilkårene er oppfylt skal vurderes i lys av de strukturelle problemene med vold i hjemmet.⁷⁶ Et sentralt moment er at vold i hjemmet ofte utvikler seg over tid og øker i omfang, intensitet og alvorlighet, slik at personer med en voldshistorikk ofte utgjør en alvorlig risiko for videre og potensielt dødelig vold. Videre er barn som er utsatt for vold i hjemmet særlig sårbare og har krav på statens beskyttelse.⁷⁷ I vurderingen av om risikoen er «umiddelbar», er det etter EMDs praksis ikke nødvendig at myndighetene skal kunne forutse at noen vil utsettes for vold på et bestemt tidspunkt eller sted.⁷⁸ Der det har vært en vedvarende situasjon av vold i hjemmet, har EMD lagt til grunn at det ikke er noen tvil om at risikoen for vold fortsatt er umiddelbar.⁷⁹

Et særlig spørsmål er om risikoen for vold og overgrep innad i en familie vurderes samlet, eller om man skal skille mellom risikoen mot en forelder og barna. Dette var gjenstand for diskusjon mellom to fraksjoner i storkammersaken Kurt mot Østerrike. Saken gjaldt en far som hadde en voldshistorikk mot mor og i enkelte tilfeller mot barna, der faren endte opp med å drepe sin egen sønn. Flertallet på ti dommere vurderte at selv om risikoen for vold mot mor var stor nok til å iverksette avvergingstiltak, måtte man foreta en selvstendig vurdering av risikoen for vold mot barnet som i den saken ikke hadde vært reell og umiddelbar.⁸⁰ Et mindretall på syv dommere var uenige, og rettet kritikk mot at østerrikske myndigheter ikke vurderte risikoen for vold i hjemmet mot familien som helhet. Dette ble ansett problematisk i lys av at barn som er ofre for vold i hjemme er særlig sårbare og har krav på statens beskyttelse.⁸¹ Mindretallet understreket også at selv om myndighetene ikke vurderte risikoen for barna konkret, burde de som et minimum ha vurdert om vold mot moren i seg selv var en risiko for vold mot barna. De pekte på at vold i nære relasjoner burde anses som å forekomme i familien som en enhet selv om det var rettet mot et spesielt familiemedlem.⁸²

5.6.3 Hva er innholdet i avvergingsplikten?

Der avvergingsplikten aktualiseres, må myndighetene treffe alle tiltak det ut fra situasjonen var rimelig å forvente. Dette er en innsatsforpliktelse som må vurderes i lys av de konkrete omstendighetene i den aktuelle saken ut fra den kunnskapen myndighetene hadde på det tidspunktet situasjonen angivelig skulle ha vært avverget.⁸³

Aktuelle tiltak er å iverksette besøksforbud eller i særlige tilfeller mer drastiske tiltak som varetektsfengsling av foreldre,⁸⁴ undersøke om den påståtte overgriperen har tilgang på våpen,⁸⁵ eller fjerne barnet fra et voldelig hjem.⁸⁶ Det er også nødvendig med godt samarbeid og koordinering på tvers av offentlige aktører for å få på plass tilstrekkelig informasjon.⁸⁷

Avvergingsplikten er enda sterkere når barn oppholder seg på steder der staten har ansvaret for dem. Sammenliknet med avvergingsplikten knyttet til vold i nære relasjoner er det større forventninger til statens avvergingsplikt på skoler og andre offentlige institusjoner ettersom disse barna er uten oppsyn fra foreldre og under statens kontroll, som innebærer at de er særlig sårbare.⁸⁸

Høyesterett: Beskyttelsestiltak må settes ut i livet og håndheves

Høyesterett vurderte i Rt. 2013 s. 588 om statens myndigheter hadde gjort nok for å sikre en reell, praktisk og effektiv beskyttelse av en kvinne mot risikoen for vold fra hennes tidligere kjæreste, jfr. sikringsplikten etter EMK artikkel 3 og 8. Høyesterett presiserte at å beslutte beskyttelsestiltak ikke er tilstrekkelig, «disse må også settes ut i livet og håndheves», jfr. avsnitt 48. I den konkrete saken hadde myndighetene iverksatt flere tiltak, blant annet besøksforbud og at kvinnen hadde fått voldsalarm. Men ettersom kvinnen hadde vært utsatt for grov vold og trusler, og at forfølgelsen hadde vedvart over flere år, var ikke dette nok. Høyesterett kom til at staten hadde krenket sin plikt til å beskytte kvinnen da besøksforbudet var for dårlig håndhevet og to potensielt svært alvorlige trusler ikke ble nærmere etterforsket, jf. avsnitt 54.

Dommen har overføringsverdi til saker om barn, og illustrerer at staten har strenge forpliktelser og er menneskerettslig forpliktet til å følge opp og prioritere saker om vold mot barn.

5.7 Etterforskning, straffeforfølgning og prosessuelle regler

5.7.1 Overordnet om krav til barnevennlige prosesser

Barnekomiteen peker på at det bør være spesielle prosedyrer for behandling av saker om barn som har vært utsatt for vold. De peker på at dette kan omfatte opprettelse av spesialenheter innen politi, påtale og domstoler, og behov for tverrfaglig barnefaglig kompetanse i enhetene som jobber med slike saker.⁸⁹

Barnekonvensjonens tilleggsprotokoll om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi artikkel 8 nr. 1 forplikter partene til å «treffe egnede tiltak for å verne om rettighetene og interessene til barn som er offer for handlinger som er forbudt etter denne protokoll, på alle trinn i den strafferettslige prosessen». Bestemmelsen lister deretter opp en rekke særskilte tiltak som skal treffes. Partene må erkjenne de berørte barnas sårbarhet og tilrettelegge saksbehandlingen i tråd med dette, gi barna informasjon om deres rettigheter, rolle og om saksgangen, og tillate at barnas synspunkter, behov og bekymringer blir lagt fram og vurdert under saksgangen. Videre må barna tilbys hensiktsmessige støttetjenester gjennom hele den strafferettslige prosessen. Barnas privatliv og identitet skal også beskyttes, og myndighetene må hindre spredning av informasjon som kan avsløre barnas identitet. Barn og deres familier må skjermes mot trusler og hevnaksjoner, og myndighetene må unngå unødig forsinkelse i både å avsi og å fullbyrde avgjørelser, inkludert de som gir erstatning til barn som er ofre.

Også EMD har uttalt at i saker som handler om påstått seksuell vold mot barn, må etterforskningen foretas på en måte som tar hensyn til barnets beste og barnets sårbare posisjon må tas i betraktning.⁹⁰ Myndighetene må unngå at barnet gjøres til offer på nytt («secondary victimization») gjennom en belastende rettsprosess.⁹¹

Lanzarotekonvensjonen artikkel 30 fastsetter noen grunnleggende prinsipper for etterforskning og straffeforfølgning. For det første skal hver part treffe tiltak som er nødvendig for å sikre at etterforskning og straffeforfølgning gjennomføres på den måten som er best for barnet, og med respekt for barnets rettigheter. Barnet skal beskyttes, og etterforskningen og straffeforfølgningen må ikke forverre barnets traume. Videre må barnet få den bistanden som etter forholdene trengs under straffesakens gang. Partene skal også påse at etterforskningen og straffeforfølgningen prioriteres og gjennomføres uten unødig forsinkelse.

Det tydeliggjøres imidlertid i artikkel 30 nr. 4 at tiltakene som skal gjennomføres etter konvensjonen også må hensynta den som er mistenkt eller tiltalt sine rettigheter etter EMK artikkel 6, som gjelder særlig retten til å forsvare seg og retten til rettferdig rettergang.

Lanzarotekonvensjonen artikkel 31 omhandler generelle beskyttelsestiltak i straffeprosessen. Bestemmelsen har en klar overlapp i ordlyd og innhold med barnekonvensjonens tilleggsprotokoll artikkel 8 nr. 1, referert over. Partene skal «treffe tiltak som er nødvendige for å beskytte ofrenes rettigheter og interesser» på alle stadier i etterforskningen og straffeforfølgningen, særlig ved å informere om rettigheter og hjelpetiltak og om sakens gang, informere når en straffeforfulgt eller dømt blir midlertidig eller endelig løslatt, gi mulighet for å bli hørt og legge frem bevis, gi bistand, skjerme ofrenes privatliv og identitet, sørge for ofrenes sikkerhet og sikre at det ikke er direkte kontakt mellom ofre og overgripere hos politiet og i rettslokalene. Ofrene skal ha tilgang til informasjon om rettslige og administrative skritt, tilgang til rettshjelp, som skal være gratis om forholdene tilsier det, og det skal være mulighet for å oppnevne en egen representant for barnet når foreldrene ikke kan representere det på grunn av interessekonflikt. Statene skal åpne for at grupper, sammenslutninger og lignende også kan gi barnet støtte under straffesaken, og partene skal sørge for at informasjonen som gis til ofrene om prosedyrene i straffesakene er tilpasset deres alder og modenhet, og på et språk de kan forstå.

Også Istanbulkonvensjonen inneholder bestemmelser knyttet til barnevennlige prosedyrer. Det følger av artikkel 56 (2) jf. (1) at i tilfeller der et barn er voldsutsatt, eller er vitne til vold mot kvinner eller i nære relasjoner, skal det om nødvendig iverksettes spesielle vernetiltak der det blir tatt hensyn til barnets beste under alle stadier av etterforskning og straffeforfølgning.

5.7.2 Etterforskning

En sentral del av de menneskerettslige forpliktelsene som omhandler beskyttelse av barn, er statens plikt til å etterforske når det er mistanke om vold og overgrep.

Etter EMK artikkel 2, 3 og 8, jfr. EMK artikkel 13, har statene en plikt til å etterforske der et individ «claims on arguable grounds to have suffered acts» som krenker individets rett til fysisk og psykisk integritet.⁹² Plikten oppstår der myndighetene blir klar over et mulig voldstilfelle, uavhengig av måten de får kunnskapen på.⁹³ Det at en anmeldelse trekkes tilbake, kan ikke bety at statens etterforskningsplikt faller bort.⁹⁴

Barnekomiteen understreker at alle meldinger om vold skal undersøkes, selv om ikke alle skal lede til straffereaksjoner. Tvert imot skal målet være å få foreldre til å endre atferd, ikke at de nødvendigvis skal straffes:

While all reports of violence against children should be appropriately investigated and their protection from significant harm assured, the aim should be to stop parents from using violent or other cruel or degrading punishments through supportive and educational, not punitive, interventions.⁹⁵

EMD har slått fast at formålet med etterforskningen er å sikre effektiv implementering av statens lovverk for å sikre den allmennpreventive effekten bak straff.⁹⁶ For å realisere denne plikten, stilles det visse kvalitetskrav til statens etterforskning – den må være objektiv, grundig og uavhengig og innebære et seriøst forsøk på å finne ut hva som har skjedd.⁹⁷ Dette innebærer blant annet at myndighetene må gjennomføre etterforskningen innen rimelig tid og innhente et tilstrekkelig bredt bevisgrunnlag. I visse tilfeller har staten også en plikt til å samarbeide med andre stater for å avklare hva som har skjedd. Myndighetenes etterforskningsplikt er imidlertid en innsatsforpliktelse, som innebærer at ingen har krav på at en person straffeforfølges eller dømmes.⁹⁸

Barnekomiteen understreker at etterforskning må skje av kvalifisert personell, og krever en barnerettighetsbasert og barnesensitiv tilnærming. Barnekomiteen understreker at det må legges ekstremt stor vekt på at etterforskningen ikke må utsette barnet for ytterligere belastning. For å oppnå dette, kreves det at partene sørger for at barnet får medvirke i prosessen, og at barnets synspunkter blir tillagt behørig vekt.⁹⁹

Lanzarotekonvensjonen artikkel 34 nr. 1 krever at partene sørger for at de som skal etterforske saker om seksuell utnyttelse og seksuelt misbruk av barn har spesialkompetanse på dette, eller at det gis opplæring i det, og at slike enheter skal ha tilstrekkelige økonomiske ressurser.

Istanbulkonvensjonen kapittel IV inneholder forpliktelser som særlig gjelder etterforskning og straffeforfølgning. Ifølge artikkel 39 skal partene treffe de tiltakene som er nødvendige for å sikre etterforskning og rettsforfølgning av alle former for vold som er omfattet av konvensjonen, og at det skjer uten unødvendig opphold. Den voldsutsattes rettigheter skal ivaretas på alle stadier i straffeforfølgningen.

Etter artikkel 50 skal partene treffe tiltak som er nødvendige for å sikre at de ansvarlige rettshåndhevingsorganene reagerer raskt på alle former for vold som er omfattet av konvensjonen, ved å gi de utsatte tilstrekkelig og umiddelbart vern.

Usikkerhet om offerets alder, som kan ha betydning for om seksuelle handlinger anses straffbare eller ikke, eller hvilken bestemmelse i straffeloven som skal benyttes, suspenderer ikke etterforskningsplikten etter menneskerettighetene. Av barnekonvensjonens tilleggsprotokoll artikkel 8 nr. 2 følger det en forpliktelse til statene om å sikre at usikkerhet om offerets faktiske alder ikke skal hindre at det innledes etterforskning, herunder etterforskning for å fastslå offerets alder.

En tilsvarende forpliktelse følger av Lanzarotekonvensjonens artikkel 34 nr. 2, som pålegger statene å sikre at usikkerhet om barnets faktiske alder ikke er til hinder for å innlede strafferettslig etterforskning.

5.7.3 Krav til offentlig påtale

Lanzarotekonvensjonen artikkel 32 krever at etterforskning eller rettsforfølgning av handlinger fastsatt som straffbare etter denne konvensjon ikke skal være avhengig av en anmeldelse eller anklage fra offerets side, og at rettsforfølgningen kan fortsette selv om offeret har trukket tilbake sin forklaring. En delvis parallell finnes i Istanbulkonvensjonen artikkel 55, men denne forpliktelsen er mer kvalifisert ettersom den bare omhandler noen av handlingene som skal være straffbare etter konvensjonen, og at den går ut på at straffeforfølging og etterforskning ikke skal være «wholly dependent on» en klage eller anmeldelse.

5.7.4 Særlig om avhør av barn

I en egen generell kommentar om barnekonvensjonen artikkel 12 om barnets rett til å si sin mening og å bli hørt, påpeker barnekomiteen at barn som er ofre for eller vitner til straffbare handlinger skal gis anledning til å bli hørt.¹⁰⁰ Barn må avhøres om det som er relevant i forhold til barnets befatning med saken som etterforskes, og må gis anledning til fritt og på sin egen måte å gi uttrykk for synspunkter og bekymringer med hensyn til sin medvirkning i rettsprosessen. Barnet må også informeres om blant annet tilgang til ulike helse- og hjelpetjenester, måten avhør eller liknende prosesser gjennomføres på, eksisterende støttemekanismer for barn som fremmer klager eller bidrar i etterforskning eller rettsforhandlinger, hvor og når høringene finner sted, tilgang til beskyttelsestiltak, muligheter for å få erstatning og muligheten til å anke.

Lanzarotekonvensjonen inneholder en egen bestemmelse om avhør av barn. Ifølge artikkel 35 i konvensjonen skal hver part skal treffe de tiltakene som er nødvendige for at barn avhøres uten unødig forsinkelse etter at forholdene er rapportert til kompetente myndigheter. Videre skal avhør av barnet, om nødvendig, gjennomføres i lokaler som er utformet eller tilrettelagt for formålet, og barnet skal avhøres av fagfolk som er opplært i barneavhør. Det skal, om mulig og hensiktsmessig, alltid være de samme personene som avhører det enkelte barnet. Antallet avhør skal begrenses til et minimum, og skal bare finne sted i den grad det er nødvendig av hensyn til straffeforfølgningen. Barnet skal kunne bli fulgt av sin rettslige representant, eller en voksen etter eget valg, men mindre det foreligger en grunngitt avgjørelse om det motsatte.

Etter bestemmelsen skal det også treffes nødvendige tiltak for å sikre at alle avhør, herunder vitneavhør, blir tatt opp på video, og at slike videoavhør kan godtas som bevis under rettsforhandlingene, i samsvar med bestemmelsene i nasjonal rett.

5.7.5 Straffeforfølgning

Krav til straffeforfølgning av voldsutøvere følger ikke av ordlyden i Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen. I en avgjørelse der Høyesterett vurderte straffutmålingen etter vold mot egne barn uttalte Høyesterett at «[s]traffeforfølgning av voldsutøvere inngår som en integrert del av barns rettsbeskyttelse», med henvisning til Grunnloven § 104 og Barnekonvensjonen artikkel 19.¹⁰¹

Barnekomiteen ber på sin side statene om å utvise varsomhet i spørsmålet om straffeforfølgning, eller intervensjon i familien på andre måter når det er barnets foreldre som utøver volden:

Children’s dependent status and the unique intimacy of family relations demand that decisions to prosecute parents, or to formally intervene in the family in other ways, should be taken with very great care. Prosecuting parents is in most cases unlikely to be in their children’s best interests. It is the Committee’s view that prosecution and other formal interventions (for example, to remove the child or remove the perpetrator) should only proceed when they are regarded both as necessary to protect the child from significant harm and as being in the best interests of the affected child. The affected child’s views should be given due weight, according to his or her age and maturity.¹⁰²

Barnekomiteens uttalelser om at straffeforfølgning av foreldre i de fleste saker ikke vil være til barnets beste må leses i lys av at konvensjonen legger opp til en vid definisjon av vold. Vurdering av hva som er til det enkelte barns beste, herunder hvordan barnet kan sikres mot fortsatte krenkelser, og hvordan omsorgssituasjonen til barnet er, vil være sentralt i vurderingen av hvilke reaksjoner som skal iverksettes mot forelderen.

Etter EMK er myndighetenes etterforskningsplikt en innsatsforpliktelse, som innebærer at ingen har absolutt krav på at en person straffeforfølges eller dømmes.¹⁰³ Likevel kan myndighetene ha en plikt til å påtale handlinger som er grove og gjentagende dersom andre tiltak som advarsler ikke respekteres.¹⁰⁴ Der myndighetenes feil eller forsømmelser i bevisinnhentingen fører til frifinnelse eller unnlatelse av påtale, kan det foreligge en krenkelse av konvensjonen.¹⁰⁵ Tilsvarende kan det foreligge en krenkelse der myndighetenes feil eller forsømmelser fører til at saken foreldes før forholdet kan påtales.¹⁰⁶

Som nevnt ovenfor gjelder Istanbulkonvensjonens kapittel IV også for straffeforfølgning. Det samme gjør Lanzarotekonvensjonens artikkel 30.

5.7.6 Straffereaksjoner

Som utgangspunkt har statene etter menneskerettighetene forholdsvis vid skjønnsmargin i spørsmålet om hvilke reaksjoner de ulike lovbruddene skal åpne for, og hvordan dette konkret skal utmåles i den enkelte sak.

Istanbulkonvensjonen og Lanzarotekonvensjonen har imidlertid bestemmelser som gir visse føringer for statenes valg av reaksjoner og tiltak. Etter Istanbulkonvensjonen artikkel 45 og Lanzarotekonvensjonen artikkel 27 skal partene sørge for at handlingene som skal være straffbare etter konvensjonen kan straffes med effektive, forholdsmessige og avskrekkende reaksjoner, der det tas hensyn til handlingenes alvorlige karakter. Lanzarotekonvensjonen artikkel 27 nr. 2 gir også forpliktelse til å sikre at juridiske personer kan holdes ansvarlig.

I tillegg til straffereaksjoner, åpner også konvensjonene for at statene kan vedta andre tiltak overfor voldsutøvere. Istanbulkonvensjonen artikkel 45 nr. 2 og Lanzarotekonvensjonen artikkel 27 nr. 4 nevner overvåkning og tilsyn med straffedømte personer og tap av foreldrerett. Mens disse tiltakene er noe som statene «kan» iverksette, følger det av Lanzarotekonvensjonen artikkel 27 nr. 3 at statene «skal» muliggjøre stengning av virksomheter som er benyttet til straffbare handlinger. Av den samme bestemmelsen følger det at statene skal treffe tiltak som sørger for at overgriperen, midlertidig eller varig, forbys å utøve den yrkesaktivitet eller frivillige aktivitet som innebærer kontakt med barn som den straffbare handlingen ble begått i forbindelse med.

Som nevnt er barnekomiteen tilbakeholden i spørsmålet om straffeforfølgning av barnets primære omsorgspersoner, og anbefaler på visse vilkår gjenopprettende prosesser fremfor straff.¹⁰⁷ Dette henger også sammen med kravene til ivaretakelsen av retten til familieliv for barn og foreldre, som omtales i neste punkt. Høyesterett har på sin side behandlet flere saker der foreldre er voldsutøvere, der straffen har blitt satt til ubetinget fengselsstraff.

Høyesterett: Ikke samfunnsstraff for mishandling (HR-2017-2415-A)

En kvinne var dømt til ett års fengsel, hvorav tre måneder betinget, for omfattende fysisk og psykisk mishandling av fire mindreårige barn. Hun anket til Høyesterett over straffutmålingen med påstand om at hun burde idømmes samfunnsstraff på bakgrunn av at hun var vokst opp i en kultur med andre normer for barneoppdragelse. Om dette uttalte førstvoterende, i avsnitt 18:

«Det fremgår av Grunnloven § 104 tredje ledd at barn har rett til vern om sin personlige integritet, og at statens myndigheter skal legge til rette for barnets utvikling. Dette omfatter å beskytte dem mot vold og mishandling, noe som også fremgår av barnekonvensjonen artikkel 19. Straffeforfølgning av voldsutøvere inngår som en integrert del av barns rettsbeskyttelse. Da er det etter min mening ikke grunn til her å relativisere straffutmålingen avhengig av gjerningspersonens opprinnelse og kulturelle bakgrunn.»

5.8 Forholdet mellom barnets rett til beskyttelse mot vold og foreldres og barns rett til familieliv

Statenes plikt til å beskytte barn mot alle former for vold kan noen ganger medføre behov for tiltak som kan gripe inn i andre rettigheter. En sentral rettighetskonflikt på dette området er forholdet mellom barnets rett til beskyttelse, og foreldrenes og barnets rett til respekt for sitt familieliv. Dette reiser spørsmål om hvor langt statene kan gå i tiltak for å beskytte barn som innebærer at barn og foreldre skilles fra hverandre.

Etter barnekonvensjonen kan disse rettighetene stå mot hverandre. Barnekonvensjonen artikkel 16 beskytter barnets rett til familieliv, og artikkel 9 omhandler retten til å ikke bli skilt fra sine foreldre unntatt når dette er til barnets beste. Barnekomiteen understreker i den generelle kommentaren om barns rett til beskyttelse mot fysisk avstraffelse at straffeforfølgelse av foreldre må ta utgangspunkt i barnekonvensjonen artikkel 9 om at barnet ikke skal skilles fra sine foreldre unntatt når det er til deres beste.¹⁰⁸ Som nevnt i punkt 5.7 legger barnekomiteen også vekt på at tiltak for beskyttelse av barn bør ha som formål at en skal få foreldrene til å endre atferd, heller enn at foreldrene skal straffes og skilles fra barna.

Lanzarotekonvensjonen artikkel 14 nr. 3 jf. artikkel 11 nr. 1 fastsetter at dersom foreldre eller personer som har omsorgen for et barn er involvert i seksuell utnytting eller seksuelt misbruk av barnet, skal myndighetene ha tiltak som omfatter muligheten for å fjerne den angivelige overgriperen og muligheten for å ta offeret ut av sitt familiemiljø. Vilkår og varighet av slike tiltak skal avgjøres ut fra hva som er best for barnet. Videre følger det av Lanzarotekonvensjonen artikkel 27 nr. 4 at partene kan vedta tap av foreldrerettigheter overfor overgripere som en del av sanksjonene og tiltakene ved overgrep mot barn.

Istanbulkonvensjonen artikkel 31 krever at partene treffer tiltak for å sikre at voldshandlinger som er omfattet av konvensjonen blir tatt hensyn til ved avgjørelser om omsorg og samværsrett for barn, og ved utøvelsen av samværsrett eller omsorgsrett.

Etter Istanbulkonvensjonen artikkel 45 nr. 2 kan partene videre vedta å ha tiltak som innebærer at voldsutøvere kan tape foreldrerettigheter, dersom barnets beste, som også kan omfatte spørsmålet om tryggheten til den andre forelderen, ikke kan garanteres på noen annen måte.

Det er svært mye praksis fra EMD knyttet til EMK artikkel 8 og retten til familieliv, som vurderer myndighetenes inngrep i familiene. EMD har også avgjort flere saker mot Norge som omhandler retten til familieliv, med utgangspunkt i inngrep etter lov om barnevernstjenester (barnevernloven). NIM utga i 2020 en rapport om EMDs dommer mot Norge på barnevernsfeltet de siste årene.¹⁰⁹

EMD legger generelt til grunn at hensynet til barnets beste på den ene siden tilsier at barnets familiebånd må bevares, og at familiebåndene bare kan kuttes i «very exceptional circumstances». På den andre siden er det til barnets beste å vokse opp i et trygt miljø, og foreldre kan ikke kreve tiltak som kan skade barnets helse og utvikling.¹¹⁰

EMD gir som utgangspunkt statene en nokså vid skjønnsmargin i vurderingen av om det er nødvendig å overta omsorgen for et barn.¹¹¹ Skjønnsmarginen er imidlertid ikke uinnskrenket, men i flere avgjørelser demonstrerer EMD at domstolen ikke vil overprøve de nasjonale myndighetenes vurderinger av om omsorgsovertakelsen var nødvendig når de nasjonale domstolene har funnet det bevist at barna ble utsatt for vold, overgrep eller mishandling i hjemmet.¹¹² Derimot innsnevres skjønnsmarginen når omsorgsovertakelsen, som i utgangspunktet er midlertidig, går over til å bli permanent gjennom omfattende restriksjoner på eller nektelse av samvær, fratakelse av foreldreansvar eller adopsjon.¹¹³

Den nærmere grensedragningen og interesseavveiningen mellom barnets rett til beskyttelse og barns og foreldres rett til familieliv forfølges ikke videre her.¹¹⁴ For rettsanvendere er det imidlertid nyttig å være oppmerksom på at spørsmålet om statenes forpliktelse til å beskytte barn ikke bare oppstår i saker der et barn, eller andre som opptrer på vegne av et barn, har klaget inn staten for brudd på deres rettigheter, men også i saker der foreldrene er klagere og spørsmålet er om staten har krenket retten til familielivet.

5.9 Oppfølging og rehabilitering av barn utsatt for vold og overgrep

Forpliktelsene til å beskytte barn mot vold og andre skadelige handlinger omhandler også de statlige forpliktelsene til å følge opp barn som er utsatt for dette, på ulike måter.

Barnekonvensjonen artikkel 39 omhandler partenes plikt til å fremme fysisk og psykisk rehabilitering og sosial reintegrering av barn som har vært utsatt for blant annet vanskjøtsel, utnytting og misbruk. Artikkel 39 understreker videre at «slik rehabilitering og reintegrering skal finne sted i et miljø som fremmer barnets helse, selvrespekt og verdighet».

Barnekomiteen trekker frem behandling av barnet som ett av mange tiltak som må iverksettes for å ivareta retten etter artikkel 39.¹¹⁵ Komiteen peker på at barn som har vært utsatt for vold og overgrep, kan ha behov for medisinsk, psykisk, sosial og juridisk hjelp og støtte, og det kan være behov for oppfølging over lengre tid.¹¹⁶

Komiteen forutsetter også at partene sikrer barnet andre former for oppfølging, og oppstiller en liste over forhold som alltid må klargjøres, blant annet hvem som har ansvaret for barnet og familien, og formålet med ulike tiltak, som alltid må diskuteres med barnet.¹¹⁷

I tillegg til artikkel 39, er barnekonvensjonens artikkel 6 om rett til liv og optimal utvikling, og artikkel 24 om retten til den høyest oppnåelige helsestandarden av betydning for statenes forpliktelser knyttet til oppfølging av barn.

Barnekonvensjonens tilleggsprotokoll om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi artikkel 9 nr. 3 forplikter statene som er part i protokollen til å treffe alle gjennomførbare tiltak for å sikre at ofre for handlingene som skal forbys etter protokollen får all hensiktsmessig hjelp, inkludert full sosial reintegrering og full fysisk og psykisk rehabilitering.

EMD har i sin rettspraksis vist til barnekonvensjonen artikkel 39, og understreket at EMK artikkel 3 og 8 fordrer at staten respekterer barnets beste, og at staten må være særlig oppmerksomme der et barn har vært offer for vold.¹¹⁸ Ett eksempel er en avgjørelse der EMD i lys av internasjonale kilder kritiserer at et barn ikke ble tilbudt rådgivning eller oppfølgning fra en psykolog i etterkant av at barnet var utsatt for vold.¹¹⁹

Lanzarotekonvensjonen kapittel IV om beskyttelsestiltak og bistand til barn som har blitt utsatt for seksuelt misbruk og utnyttelse inneholder bestemmelser om oppfølging.

Generelt er partene forpliktet etter konvensjonens artikkel 11 til å treffe tiltak som kan gi nødvendig støtte til utsatte, pårørende og enhver som har omsorg for den utsatte. Partene skal også ved lov eller på annen måte treffe nødvendige tiltak for å sikre at beskyttelses- og hjelpetiltak rettet mot barn skal anvendes, også når det er tvil om den utsattes alder og det er grunn til å tro at det er et barn.

Etter artikkel 13 i konvensjonen skal partene treffe nødvendige tiltak for å oppmuntre til og støtte opprettelsen av informasjonstjenester, for eksempel hjelpelinjer over internett eller telefon, som kan gi råd til den som tar kontakt, enten konfidensielt eller anonymt.

Ifølge artikkel 14 i konvensjonen skal hver part ved lov eller på annen måte treffe nødvendige tiltak for å bistå utsatte med fysisk og psykososial rehabilitering, på kort sikt og på lang sikt. Tiltakene som treffes skal ta behørig hensyn til barnets synspunkter, behov og bekymringer. Videre skal hver part treffe tiltak, på de vilkår som er fastsatt i intern rett, for å samarbeide med sivilt samfunn som arbeider med å hjelpe barn som er utsatt for seksuelt misbruk eller utnyttelse. Hver part skal også ved lov eller på annen måte treffe nødvendige tiltak for å sikre at personer som står barnet nær, om nødvendig, kan få terapeutisk bistand, særlig krisepsykiatrisk hjelp.

Istanbulkonvensjonen kapittel IV inneholder et tilsvarende kapittel som Lanzarotekonvensjonen med forpliktelser om oppfølging og beskyttelse av voldsutsatte, herunder barn.

Generelt er partene forpliktet etter Istanbulkonvensjonen artikkel 18 til å ved lovgivning eller på annen måte treffe tiltak som er nødvendige for å verne alle voldsutsatte mot ytterligere voldshandlinger. Partene skal treffe tiltak for å sikre at det finnes egnede mekanismer for samarbeid mellom alle relevante statlige etater i arbeidet med å beskytte og støtte voldsutsatte. Dette inkluderer blant annet domstoler, offentlig påtalemyndighet, andre rettshåndhevingsorganer, lokale og regionale styresmakter, frivillige organisasjoner og andre relevante organisasjoner og aktører.

Bestemmelsen forplikter også partene til å sikre de særlige behovene til sårbare personer, herunder voldsutsatte barn, i alle beskyttelses- og oppfølgingstiltak.

Partene er ifølge artikkel 20 forpliktet til å sikre at voldsutsatte har tilgang til hjelpetjenester. Det inkluderer om nødvendig tjenester som blant annet juridisk og psykologisk veiledning, økonomisk hjelp, husrom, utdanning og opplæring. Partene skal etter bestemmelsen også sikre at voldsutsatte har tilgang til helsetjenester og sosialtjenester, og at disse har tilstrekkelig med ressurser. Fagpersoner skal også få opplæring som gjør at de kan bistå voldsutsatte ved å henvise til de relevante og riktige instansene og tjenestene.

Etter artikkel 19 i konvensjonen skal partene sikre at voldsutsatte mottar adekvat informasjon om tilgjengelige hjelpetjenester, på et språk de forstår. Dette inkluderer juridiske tjenester. Partene skal også sikre at voldsutsatte får informasjon om mulighetene for og hjelp til å klage til tilgjengelige klageordninger.

Utover de generelle hjelpetjenestene skal partene etter artikkel 22 også sikre spesialiserte hjelpetjenester, på kort og lang sikt, og med tilfredsstillende geografisk spredning, til alle voldsutsatte. Dette inkluderer spesialiserte tjenester for alle voldsutsatte kvinner og barna deres.

Ifølge artikkel 23 i Istanbulkonvensjonen skal partene opprette og opprettholde et tilstrekkelig antall med formålstjenlige og lett tilgjengelige krisesentre.

Konvensjonen inneholder også beskyttelsesforpliktelser overfor barn som har vært vitne til vold. Ifølge artikkel 27 skal partene treffe tiltak for at det i hjelpetjenestetilbudet blir tatt hensyn til rettighetene og behovene til barn som har vært vitne til alle former for vold som omfattes av konvensjonen. Dette omfatter alderstilpasset psykososial rådgivning, og det skal bli tatt tilbørlig hensyn til barnets beste.

Oppsummert er det et gjennomgående krav fra de ulike menneskerettslige kildene at statene må sørge for alle typer oppfølging og rehabilitering av barn som har vært utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt. Det er også her et krav at barn skal få si sin mening og å bli hørt.

5.10 Retten til et effektivt rettsmiddel, herunder erstatning

For en som har vært utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt er det sentralt at det etableres effektive prosedyrer for prøving av rettighetskrenkelser, samt at vedkommende kan rette et krav om erstatning. I menneskerettslig sammenheng omtales dette gjerne som krav om effektive rettsmidler.

EMK artikkel 13 gir alle som er utsatt for krenkelser av rettighetene i EMK en «effektiv prøvningsrett ved en nasjonal myndighet». Formålet er at enhver skal ha mulighet til å håndheve konvensjonsrettighetene på nasjonalt nivå.¹²⁰ Retten til et effektivt rettsmiddel oppstår der klageren har en «arguable complaint» om en krenkelse av konvensjonen, som må vurderes konkret. Dersom bestemmelsen kommer til anvendelse, gir artikkel 13 krav på «effektive» rettsmidler. Dette må vurderes konkret, og staten har en viss skjønnsmargin i hvilket rettsmiddel de anser som passende – ordlyden legger ingen føringer for krav på spesifikke rettsmidler eller rettsfølger.¹²¹ Likevel stiller EMD strengere krav til et effektivt rettsmiddel der fundamentale interesser beskyttet av EMK artikkel 2 og 3 står på spill.¹²² Ettersom EMD anser fundamentale interesser for å stå på spill ved vold og overgrep mot barn, må klagere som fremsetter «arguable complaints» om brudd på statens plikt til å beskytte barn ha tilgang på et nasjonalt rettsmiddel. Det nasjonale rettsmiddelet må både (i) etablere ansvar for staten for brudd på sin positive plikt (ii) sikre en effektiv etterforskning og (iii) gi erstatning for ikke-økonomisk skade.¹²³Plikten til å etterforske er nå også en del av artikkel 2, 3 og 8, og har allerede blitt diskutert i punkt 5.7.

Etter artikkel 13 er det som utgangspunkt nok at man har krav på en prosess ved et rettsmiddel som kan lede til erstatning.¹²⁴ Det er omdiskutert om EMK artikkel 13 også kan gi grunnlag for et krav på erstatning i seg selv.¹²⁵ Dette drøftes ikke nærmere her. Av interesse er likevel at EMD har vurdert at ikke-økonomisk skade som smerte, stress, angst og frustrasjon er typer av skader eller følger som det kan kompenseres for ved brudd på statens forpliktelse til å beskytte mot barn mot vold.¹²⁶

Barnets rett til vern om sin personlige integritet etter Grunnloven § 104 tredje ledd første punktum gir barnet en individuell rettighet, i motsetning til Grunnloven § 102 annet ledd som er formulert som et krav til statens myndigheter om å sikre vernet om den personlige integritet. Som forarbeidene til bestemmelsen viser til, åpner en individuell rettighet for at barnet kan gå til søksmål mot statens myndigheter med krav om bedre beskyttelse enn det har fått tilbud om i dag.¹²⁷ I forarbeidene presiseres det imidlertid at formuleringen av ordlyden i Grunnloven § 104 ikke er ment som et erstatningsrettslig ansvarsgrunnlag for voksne som søker erstatning mot krenkelser i barndommen, men at slike erstatningskrav primært må utledes av de alminnelige erstatningsrettslige reglene.¹²⁸

Barnekonvensjonen inneholder etter sin ordlyd ikke noe krav om effektive rettsmidler mot krenkelser av konvensjonen, i motsetning til blant annet EMK. Komiteen har imidlertid uttalt seg om dette på generelt grunnlag, og lagt til grunn at «[f]or rights to have meaning, effective remedies must be available to redress violations».¹²⁹

Barnekomiteen har også i relasjon til forpliktelsene etter artikkel 19 uttalt seg om kravet til effektive rettsmidler, herunder både erstatning og uavhengige klagemekanismer:

Effective remedies should be available, including compensation to victims and access to redress mechanisms and appeal or independent complaint mechanisms.¹³⁰

Høyesterett: Nivået på oppreisningserstatning må avspeile barns rett til beskyttelse

Saken i Rt. 2011 s. 769 illustrerer at barnets rett til beskyttelse mot vold får betydning for nivået på oppreisningserstatning til barn som har vært utsatt for vold. En far hadde unnlatt å melde fra til helsepersonell om at han hadde mistet barnet i gulvet, noe som medførte massive, invalidiserende og uopprettelige skader. Høyesterett viste til at barnet hadde vært utsatt for en meget grov omsorgssvikt.

I spørsmålet om nivået på oppreisningserstatningen, viste Høyesterett til at ikke bare skadene og farens handlemåte tilsier at oppreisningserstatningen må settes forholdsvis høyt, men at nivået også bør avspeile barns behov for beskyttelse mot vanskjøtsel og forsømmelig behandling, med henvisning til barnekonvensjonen artikkel 19 og barnekomiteens generelle kommentar nr. 13.

Barnekonvensjonens tilleggsprotokoll om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi artikkel 9 nr. 4 forplikter statene som er part i protokollen om å sikre at alle barn som er offer for de straffbare handlingene som er beskrevet i protokollen har tilgang til adekvate ordninger for å søke skadeserstatning, uten diskriminering, fra de som er rettslig ansvarlige.

Etter Istanbulkonvensjonen artikkel 5 (2) er partene forpliktet til å sørge for at voldsutsatte har tilgang til å søke erstatning for voldshandlinger utført av ikke-statlige aktører. Etter artikkel 30 (3) er partene forpliktet til å sikre mulighet for erstatning til voldsutsatte innen rimelig tid.

Lanzarotekonvensjonen inneholder ikke, som Istanbulkonvensjonen, konkrete regler om krav til effektive rettsmidler eller regler om erstatning.

De ulike menneskerettighetsinstrumentene er altså varierende i hvor eksplisitt de gir uttrykk for retten til et effektivt rettsmiddel og/eller erstatning for menneskerettighetskrenkelser. Dette kan henge sammen med at barn har begrensede muligheter, både praktisk og prosessuelt, til å fremme slike saker for domstoler eller andre kompetente organer. Det er imidlertid klart at det må finnes noen muligheter til prøving av rettighetskrenkelser. Som barnekomiteen gir uttrykk for i sitatet over, må effektive rettsmidler være tilgjengelige dersom rettighetene skal ha mening.

5.11 Internasjonalt samarbeid

De menneskerettslige rammene gir først og fremst direktiver til statene om nasjonal gjennomføring. Fra noen av konvensjonene kan det imidlertid også utledes føringer om hva statene kan og bør foreta seg innenfor rammene av internasjonalt samarbeid.

EMD har innfortolket en plikt etter EMK til internasjonalt samarbeid når det er nødvendig for å oppnå en effektiv etterforsking.¹³¹

Istanbulkonvensjonen har et eget kapittel VIII som omhandler internasjonalt samarbeid, og som inneholder mange detaljerte forpliktelser om statenes forpliktelser knyttet til internasjonalt samarbeid. Artikkel 62 fastslår generelle prinsipper for slikt internasjonalt samarbeid, og går blant annet ut på at partene skal samarbeide med hverandre ved å ta i bruk internasjonale og regionale avtaler om samarbeid i sivile og strafferettslige saker. Etter artikkel 62 nr. 4 skal også partene integrere forebygging av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner i utviklingsbistand. Videre har kapittelet bestemmelser om informasjonsutveksling mellom statene for å sikre tiltak for beskyttelse av voldsutsatte.

Lanzarotekonvensjonen artikkel 38 speiler mye av innholdet i Istanbulkonvensjonen artikkel 62. Den omhandler partenes plikt til å samarbeide med hverandre ved å ta i bruk internasjonale og regionale avtaler, at en voldsutsatt kan klage over krenkelser begått på territoriet til en annen part, at konvensjonen kan anses som rettslig grunnlag for utlevering eller rettslig bistand i straffesaker, og at forebygging og bekjempelse av seksuell utnyttelse og seksuelt misbruk av barn skal integreres i programmer for utviklingsbistand.

Som nevnt regnes barnets rett til beskyttelse mot vold etter barnekonvensjonen som en sivil rettighet og frihet, og barnekonvensjonen artikkel 19 er derfor en «immediate and unqualified obligation of State parties», og altså ikke noe som det kan tas ressursforbehold om.¹³² Det må imidlertid erkjennes at statene har svært ulike utgangspunkter for å beskytte barnet mot vold.¹³³

Barnekonvensjonen artikkel 4 oppmuntrer statene til å bidra inn i internasjonalt samarbeid for å bidra til gradvis realisering av rettighetene. Artikkel 45 i konvensjonen gir regler som skal oppmuntre til internasjonalt samarbeid på det området konvensjonen dekker, blant annet ved at FNs særorganisasjoner, UNICEF og andre FN-organer kan bistå inn i barnekomiteens arbeid. I lys av disse artiklene oppmuntrer barnekomiteen til internasjonalt samarbeid, gjennom systematisk økonomisk og teknisk bistand, og oppfordrer til at «[c]hild rights-based protection programmes should be one of the main components in assisting sustainable development in countries receiving international assistance».¹³⁴

Barnekonvensjonens tilleggsprotokoll om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi artikkel 10 omhandler internasjonalt samarbeid. Etter bestemmelsen skal partene fremme internasjonalt samarbeid for både forebygging, avdekking, etterforskning, straffeforfølgning og oppfølging av ofre for handlinger som skal forbys etter protokollen. Videre skal partene fremme et sterkere internasjonalt samarbeid for å bekjempe de underliggende årsakene til disse handlingene, som fattigdom og underutvikling, og parter som er i stand til det skal yte økonomisk, teknisk og annen bistand til andre land.

Oppsummert stiller alle de internasjonale menneskerettighetsinstrumentene visse krav til internasjonalt samarbeid. Dette gjelder både i enkeltsaker, som i spørsmålet om informasjonsutveksling og utlevering i straffesaker, og i generelt samarbeid, herunder utviklingssamarbeid.

Fotnoter:

¹X og andre mot Bulgaria, avsn. 179.
²Söderman mot Sverige, avsn. 82.
³Terskelen for å finne en krenkelse av kriminaliseringsforpliktelsen har vært diskutert i Söderman mot Sverige, avsn. 89–91, der storkammeret kom til at det ikke gjelder en terskel om at det må være «significant flaws in legislation» for at det skal foreligge en krenkelse av EMK art. 3 og art. 8. Snarere er spørsmålet «whether the respondent State had in place an adequate legal framework in compliance with its positive obligations».
⁴Se allerede FNs barnekomités generelle kommentar nr. 1 om utdanningens formål (CRC/GC/2001/1), der komiteen understreket at fysisk avstraffelse i skolen «does not respect the inherent dignity of the child nor the strict limits on school discipline». Se også generell kommentar nr. 13, avsn. 41 bokstav d, hvor komiteen uttaler at statene «must» endre lovgivningen for å garantere «absolute prohibition of all forms of violence against children in all settings and effective and appropriate sanctions against perpetrators».
⁵Tyrer mot Storbritannia, avsn. 33, A. mot Storbritannia, avsn. 24, Wetjen og andre mot Tyskland (68125/14, 72204/14), avsn. 77 og F.O. mot Kroatia, avsn. 57 med videre henvisninger.
⁶Barnekomiteens generelle kommentar nr. 8, avsn. 31.
⁷ Ibid., avsn. 34.
⁸Ibid., avsn. 35.
⁹Ibid., avsn. 13–15.
¹⁰F.O. mot Kroatia, avsn. 59.
¹¹OHCHR, «Legislative History of the convention on the Rights of the Child», s. 719 flg.
¹²Barnekomiteens generelle kommentar nr. 13, avsn. 25. Se også pkt. 3.2.3.
¹³Ibid., fotnote 9.
¹⁴Se barnekonvensjonens avsluttende merkander til Islands andre rapport (CRC/C/15/Add.203), avsn. 38.
¹⁵Forklarende rapport til Lanzarotekonvensjonen, avsn. 128.
¹⁶G. mot Storbritannia (37334/08) og M.D. mot Irland (50936/12), avsn. 37.
¹⁷M.C. mot Bulgaria (39272/98), avsn. 166. Dommen er fra 2003. Se også bl.a. I.C. mot Romania (36934/08), X og Y mot Nederland, avsn. 28–30, og M.G.C. mot Romania (61495/11), avsn. 57.
¹⁸Barnekomiteens generelle kommentar nr. 13, avsn. 25. Se også barnekomiteens avsluttende merknader til Norges femte og sjette rapport, avsn. 18 bokstav c, hvor barnekomiteen anbefalte Norge å «ensure that the lack of free consent is at the centre of the definition of rape».
¹⁹Forklarende rapport til Istanbulkonvensjonen, avsn. 191.
²⁰Ibid., avsn. 193.
²¹Ibid.
²²Art. 29 definerer barneprostitusjon som «det forhold at et barn brukes til seksuelle aktiviteter mot et tilbud eller løfte om betaling i form av penger eller annen form for belønning eller motytelse, uavhengig av om betalingen, løftet eller motytelsen gis til barnet eller til en tredjeperson».
²³Volodina mot Russland (nr. 2), avsn. 48–51.
²⁴Söderman mot Sverige, avsn. 117.
²⁵Forklarende rapport til Istanbulkonvensjonen, avsn. 140.
²⁶Barnekomiteens generelle kommentar nr. 13, avsn. 31 c) ii).
²⁷Se K.U. mot Finland.
²⁸Forklarende rapport til Istanbulkonvensjonen, avsn. 152.
²⁹Volodina mot Russland (nr. 2), avsn. 78.
³⁰Ibid., avsn. 80–81.
³¹Ibid., avsn. 82.
³²HR-2019-563-A, avsn. 35. Etter Høyesteretts dom, er straffeloven nå foreslått endret slik at også snikstalking, der fornærmede ikke oppdager krenkelsen, er straffbart etter norsk rett, jf. Høring – endringer i straffeloven og skadeserstatningsloven (skjult personforfølgelse mv.), 13. sep. 2021.
³³Söderman mot Sverige [GC], avsn. 117.
³⁴Felles generell kommentar nr. 31 fra Komiteen for å avskaffe diskriminering av kvinner/generell kommentar nr. 18 fra Komiteen for barns rettigheter, om skadelige praksiser (revidert), 8. mai 2019.
³⁵Se bl.a. Rt. 2013 s. 1015, HR-2019-561-A (stemor), HR-2019-2205-A (stefar) og HR-2020-1343-A.
³⁶HR-2019-2205-A (stefar), avsn. 56.
³⁷HR-2020-1343-A, avsn. 16.
³⁸HR-2019-2205-A, avsn. 77.
³⁹Se særlig HR-2020-1343-A, som gjennomgår hva som skal til for å straffes for medvirkning når man ikke har vært til stede.
⁴⁰HR-2020-1343-A, avsn. 23.
⁴¹Se bl.a. barnekomiteens avsluttende merknader til Japans andre rapport (CRC/C/15/Add.231), avsn. 51 og 52 og øvrige eksempler i UNICEF (2007) s. 524.
⁴²Barnekomiteens avsluttende merknader til Storbritannia (CRC/C/15/Add.134), avsn. 22 og 23.
⁴³M.D. mot Irland, avsn. 39.
⁴⁴Barnekomiteens generelle kommentar nr. 13, avsn. 46.
⁴⁵Ibid., avsn. 47.
⁴⁶Barnekomiteens generelle kommentar nr. 8, avsn. 45.
⁴⁷Forklarende rapport til Istanbulkonvensjonen, avsn. 85.
⁴⁸Barnekomiteens generelle kommentar nr. 12, avsn. 118.
⁴⁹Ibid.
⁵⁰Barnekomiteens generelle kommentar nr. 13, avsn. 63.
⁵¹Kurt mot Østerrike, avsn. 172.
⁵²Barnekomiteens generelle kommentar nr. 8, avsn. 48.
⁵³Barnekomiteens generelle kommentar nr. 13, avsn. 44.
⁵⁴Forklarende rapport til Istanbulkonvensjonen, avsn. 85.
⁵⁵Forklarende rapport til Lanzarotekonvensjonen, avsn. 57.
⁵⁶Barnekomiteens generelle kommentar nr. 8, avsn. 51.
⁵⁷Barnekomiteens generelle kommentar nr. 13, avsn. 68–72.
⁵⁸I den norske oversettelsen er «identification» oversatt til «påpeking». Den engelske teksten er imidlertid en av de autentiske tekstene.
⁵⁹Barnekomiteens generelle kommentar nr. 13, avsn. 48.
⁶⁰Ibid. Se også rapportens pkt. 4.2.2 om særlige sårbare grupper barn.
⁶¹Ibid., avsn. 49.
⁶²Lanzarotekonvensjonen art. 13 og Istanbulkonvensjonen art. 24.
⁶³Barnekomiteens generelle kommentar nr. 8, avsn. 40.
⁶⁴Barnekomiteens generelle kommentar nr. 13, avsn. 49.
⁶⁵Ibid.
⁶⁶ Ibid., avsn. 50.
⁶⁷At fagpersoner som arbeider med barn skal ha tilstrekkelig kunnskap om rapporteringsmuligheten og –plikten er del av partenes plikt til opplæring etter Lanzarotekonvensjonen art. 5.
⁶⁸Se f.eks. Z. og andre mot Storbritannia, E og andre mot Storbritannia, V.C. mot Italia, Kurt mot Østerrike, Talpis mot Italia og Tkhelidze mot Georgia med videre henvisninger.
⁶⁹Kurt mot Østerrike, avsn. 190.
⁷⁰Kurt mot Østerrike, avsn. 158.
⁷¹Rt-2013-588, avsn. 46.
⁷²Kurt mot Østerrike, avsn. 165, 166 og 168.
⁷³Kurt mot Østerrike, avsn. 168. Se også Tkhelidze mot Georgia, avsn. 54.
⁷⁴ Ibid., avsn. 169, 170).
⁷⁵Kurt mot Østerrike, avsn. 167.
⁷⁶Ibid., avsn. 164.
⁷⁷Ibid., avsn. 163.
⁷⁸Se gjennomgang av EMDs dommer og konklusjon i Kurt mot Østerrike, avsn. 175–176.
⁷⁹Tkhelidze mot Georgia, avsn. 53
⁸⁰Kurt mot Østerrike, avsn. 203 flg., se særlig avsn. 206 og 209.
⁸¹Se Joint Dissenting Opinion of Judges Turković, Lemmens, Harutyunyan, Elósegui, Felici, Pavli and Yüksel i Kurt mot Østerrike, avsn. 12.
⁸²Ibid., avsn. 14.
⁸³ Kurt mot Østerrike, avsn. 159 og 160. Andre tiltak drøftes i avsn. 177 flg.
⁸⁴Tkhelidze mot Georgia, avsn. 55.
⁸⁵Kurt mot Østerrike, avsn. 97.
⁸⁶Dette reiser spørsmål om forholdet til foreldres rett til familieliv, se Wetjen og andre mot Tyskland, avsn. 79, 84 og 85, og Tlapak og andre mot Tyskland (11308/16, 11344/16), avsn. 85 og 86. Se også pkt. 5.8, samt barnekomiteens generelle kommentar nr. 8, avsn. 41, som ber myndighetene være varsomme med å iverksette tiltak som skiller barn og foreldre (omtalt nærmere i pkt. 5.7.5).
⁸⁷Kurt mot Østerrike, avsn. 177.
⁸⁸X og andre mot Bulgaria, avsn. 195 og 197.
⁸⁹Barnekomiteens generelle kommentar nr. 13, avsn. 56.
⁹⁰X og andre mot Bulgaria, avsn. 192.
⁹¹A. og B. mot Kroatia (7144/15), avsn. 121.
⁹²X og andre mot Bulgaria, avsn. 184 med videre henvisninger. Se også V.C. mot Italia, avsn. 91 og Tkhelidze mot Georgia, avsn. 50 med videre henvisninger.
⁹³Al-Skeini og andre mot Storbritannia [GC] (55721/07), avsn 165.
⁹⁴Se f.eks. vurderingene i Opuz mot Tyrkia, avsn. 137–145, referert også i Kurt mot Østerrike, avsn. 170.
⁹⁵Barnekomiteens generelle kommentar nr. 8, avsn. 40.
⁹⁶Al-Skeini og andre mot Storbritannia, avsn. 163.
⁹⁷X og andre mot Bulgaria, avsn. 184–192.
⁹⁸Ibid., avsn. 186.
⁹⁹Barnekomiteens generelle kommentar nr. 13, avsn. 51.
¹⁰⁰Barnekomiteens generelle kommentar nr. 12, avsn. 62–64.
¹⁰¹HR-2017-2415-A, avsn. 18.
¹⁰²Barnekomiteens generelle kommentar nr. 8, avsn. 41. Se også komiteens generelle kommentar nr. 13, avsn. 56, hvor komiteen uttaler at i saker hvor voldsutøveren er barnets primære omsorgsperson er tiltak som fokuserer på sosial og pedagogisk behandling og gjenoppretting å foretrekke fremfor tiltak som bare har straff som formål.
¹⁰³X og andre mot Bulgaria, avsn. 186, Armani Da Silva mot Storbritannia [GC] (5878/08), avsn. 238 og 257 med videre henvisninger og M.G.C. mot Romania, avsn. 58.
¹⁰⁴Eremia mot Moldova (3564/11), avsn. 64–65.
¹⁰⁵E.M. mot Romania (43994/05), avsn. 61–72.
¹⁰⁶Valiuliene mot Litauen, avsn. 73–87.
¹⁰⁷Barnekomiteens generelle kommentar nr. 13, avsn. 56.
¹⁰⁸Barnekomiteens generelle kommentar nr. 8, avsn. 42.
¹⁰⁹Rapporten kan leses på NIMs nettsider, nhri.no/rapport/barnevern
¹¹⁰Strand Lobben mot Norge, avsn. 207.
¹¹¹Ibid., avsn. 211. Skjønnsmarginen er imidlertid ikke uinnskrenket.
¹¹²E.M. og andre mot Norge (53471/17), avsn. 57, O.S. mot Norge (63295/17), avsn. 24.
¹¹³Strand Lobben mot Norge, avsn. 207.
¹¹⁴For nærmere lesning, se bl.a. Elisabeth Gording Stang «The Child’s Right to Protection of Private Life and Family Life», i Child-friendly Justice: A Quarter of a Century of the UN Convention on the Rights of the Child, 2015.
¹¹⁵Barnekomiteens generelle kommentar nr. 13, avsn. 52.
¹¹⁶Ibid.
¹¹⁷Barnekomiteens generelle kommentar nr. 13, avsn. 53.
¹¹⁸C.A.S. og C.S. mot Romania (26692/05), avsn. 51–54, 72, 83. Saken P. og S. mot Polen (57375/08), avsn. 161–169 reiser også spørsmål om myndighetenes plikt til å beskytte overgrepsofre.
¹¹⁹Ibid., avsn. 83.
¹²⁰Kudla mot Polen [GC] (30210/96), avsn. 152.
¹²¹Se bl.a. Association Innocence en Danger et Association Enfance et Partage mot Frankrike (15343/15, 16806/15), avsn. 186.
¹²²Z. og andre mot Storbritannia, avsn. 109.
¹²³ Ibid., avsn. 105–111 med videre referanser og og Association Innocence en Danger et Association Enfance et Partage mot Frankrike avsn. 185–196.
¹²⁴Kontrova mot Slovakia (7510/04), avsn. 64–65 («should have been able to apply for compensation for the non-pecuniary damage suffered by herself and her children»).
¹²⁵Dette er derimot drøftet av NIM i bl.a. brev til Justis- og beredskapsdepartementet fra 2019 og 2022.
¹²⁶Ibid., avsn. 64.
¹²⁷Dok. 16 (2011–2012) s. 193.
¹²⁸Ibid.
¹²⁹FNs barnekomités generelle kommentar nr. 5 om generelle tiltak til gjennomføring av konvensjonen om barns rettigheter (CRC/GC/2003/5), avsn. 24.
¹³⁰Barnekomiteens generelle kommentar nr. 13, avsn. 56.
¹³¹F.eks. X og andre mot Bulgaria, avsn. 191.
¹³²Barnekomiteens generelle kommentar nr. 13, avsn. 65.
¹³³Ibid., avsn. 70.
¹³⁴Ibid., avsn. 74.