Sammendrag

Denne rapporten handler om hjelpetilbudet til voldsutsatte kvinner med innvandrerbakgrunn. Den setter søkelys på krisentrenes tilbud til disse kvinnene og oppfølgingen de får i reetableringsfasen. Rapporten gjør rede for innholdet i de menneskerettslige forpliktelsene som Norge har på dette feltet og det særskilte ansvaret kommunene har for å ivareta rettighetene til voldsutsatte.⁷Denne rapportens hovedforfattere er NIMs rådgivere Even Sebastian Skallerud og Mina Haugen, og seniorrådgiver Stine Langlete. Rapportens referansegruppe har bestått av Krisesentersekretariatet, Oslo Krisesenter og Kompetansesenter for vold i nære relasjoner, MiRA-senteret, og Synnøve Økland Jahnsen (forsker ved Fafo, tidligere ved NORCE Norwegian Research Centre AS).

Staten er menneskerettslig forpliktet til å forebygge, etterforske og straffeforfølge vold og overgrep i nære relasjoner. Disse forpliktelsene følger av flere menneskerettighetskonvensjoner. Sentralt står Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og i vold i nære relasjoner, også kjent som Istanbulkonvensjonen. Istanbulkonvensjonen har en rekke bestemmelser om statens plikt til å sikre gode systemer for vern og støtte til voldsutsatte. Den forplikter også staten til å ta særlig hensyn til behovene og rettighetene til utsatte grupper i både forebyggings- og beskyttelsestiltak. Kvinner med innvandrerbakgrunn er blant disse gruppene.

På bakgrunn av gjennomgangen identifiserer NIM utfordringer og gir anbefalinger om myndighetenes videre arbeid knyttet til følgende fem utfordringer:

1. Mangelfull samordning mellom tjenesteytere i reetableringsfasen

Myndighetene har konkrete forpliktelser etter Istanbulkonvensjonen til å gi vern og støtte i reetableringsfasen, slik at voldsutsatte kan leve uten vold. Det er i hovedsak kommunene som har ansvar for de ulike tjenestene voldsutsatte har behov for i denne fasen. Allikevel mangler det en tydelig ansvarsfordeling i lovgivningen mellom de ulike tjenesteytere i reetableringsfasen. Dette skaper usikkerhet hos tjenesteytere og øker risikoen for at voldsutsatte faller mellom to stoler.

2. Utilstrekkelig informasjonstilgang og barrierer mot å søke hjelp

En forutsetning for å kunne benytte hjelpetjenestene, er at man vet at de finnes. Istanbulkonvensjonen forplikter myndighetene til å sikre at det finnes tilgjengelig informasjon. Til tross for at det finnes flere informasjonstiltak rettet mot voldsutsatte, opplever voldsutsatte kvinner med innvandrerbakgrunn å ikke ha tilgang på tilstrekkelig informasjon om hjelpetilbudet. Dette gjelder spesielt for de som har kort botid i Norge. Også mistillit til offentlige myndigheter kan være til hinder for å oppsøke hjelp.

3. Mangel på kunnskap og kompetanse hos kommunene og hjelpetjenestene

Myndighetene er forpliktet til å sikre at alle som møter voldsutsatte i sitt virke, har tilstrekkelig kunnskap og kompetanse til å yte den bistanden de voldsutsatte har behov for. Det inkluderer kompetanse til å ivareta særlig risikoutsatte grupper i befolkningen. NIMs gjennomgang viser at det er behov for et kompetanseløft i hjelpetjenestene. Det trengs også mer kunnskap om vold som rammer kvinner med innvandrerbakgrunn og om hvilke behov og erfaringer de har i møte med hjelpeapparatet, samt virkningen av ulike tiltak.

4. Vanskeligheter med å skaffe bolig

Myndighetene er forpliktet til å sørge for at voldsutsatte får bistand til å skaffe seg ny bolig, slik at vanskeligheter med å finne nytt bosted ikke forhindrer voldsutsatte fra å forlate en voldelig relasjon. NIMs gjennomgang viser utfordringer på dette området. Lange ventelister og høy terskel for å kvalifisere for kommunale boliger, i tillegg til mer generelle utfordringer i bolig- og leiemarkedet, kan gjøre det vanskelig for vanskeligstilte voldsutsatte å få ny bolig i etterkant av opphold på et krisesenter eller etter at de har brutt ut av en voldelig relasjon.

5.Frykt for å miste oppholdstillatelsen

Istanbulkonvensjonen forplikter myndighetene til å sikre at manglende selvstendig oppholdstillatelse ikke utgjør et hinder mot å bryte ut av en voldelig relasjon. Forskning tyder imidlertid på at det forekommer at voldsutsatte, i frykt for å miste oppholdstillatelse i Norge, vegrer seg fra å ta kontakt med offentlige myndigheter. Det er en utfordring at voldsutsatte ikke er kjent med muligheten etter utlendingsloven til å få selvstendig opphold uavhengig av voldsutøver. Det mangler også tilstrekkelig kunnskap om dette hos hjelpetjenestene. Derfor er det behov for å avklare om beviskravet i utlendingsloven tolkes og praktiseres korrekt i dag.