5. Kunnskap og kompetanse i hjelpetjenestene

Når voldsutsatte kvinner med innvandrerbakgrunn oppsøker politiet eller hjelpetjenestene, er det en forutsetning at de som møter dem, har nødvendig kunnskap og kompetanse om vold, både for å kunne fange opp risiko for vold og for å kunne gi god bistand. Behovet for kunnskap og kompetanse gjelder også i barnehager, skoler, helsetjenester og på fritidsarenaer, i tillegg til tjenester som er særlig dedikert til å bistå voldsutsatte, som krisesentre.

Hva sier lovverket om krav til kunnskap og kompetanse?

Etter menneskerettighetene stiller Istanbulkonvensjonen klare krav til kompetanse og kunnskap hos tjenestene for voldsutsatte. Dette er på ulikt vis regulert i norsk lov, og særlig i krisesenterloven når det gjelder kunnskap og kompetanse på krisesentrene.

Istanbulkonvensjonen

Istanbulkonvensjonen stiller krav til at alle som kommer i kontakt med voldsutsatte skal ha nødvendig kunnskap og kompetanse til å møte dem på en god måte og til å gi dem den hjelpen de har behov for.⁹⁵Dette gjelder ikke minst voldsutsatte kvinner med innvandrerbakgrunn, herunder kvinner som er utsatt for æresrelatert vold, menneskehandel eller tvangsekteskap. Ifølge konvensjonens kapittel om forebygging, i artikkel 15, skal myndighetene sørge for eller styrke egnet opplæring for alle aktuelle fagpersoner som møter voldsutsatte i sitt virke. Slik opplæring skal blant annet omfatte

• alle voldsformer som Istanbulkonvensjonen dekker
• forebygging og avdekking av vold
• voldsutsatte sine rettigheter og behov
• hvordan man skal forhindre sekundær viktimisering⁹⁶Se nærmere om dette begrepet i kapittel 2, fotnote 38.

Myndighetene skal også oppfordre til at opplæring av fagpersoner også omfatter opplæring i koordinert samarbeid mellom ulike organer, for å muliggjøre en helhetlig og egnet håndtering av voldstilfeller som er omfattet av konvensjonen.

Dette forutsetter at denne kunnskapen faktisk finnes. Ifølge Istanbulkonvensjonen artikkel 11 skal myndighetene sørge for at det gjennomføres regelmessig innsamling av statistiske data om vold. Videre bør myndighetene støtte forskning på vold, med sikte på blant annet å undersøke underliggende årsaker og virkninger, omfang, og effektiviteten av tiltak som iverksettes for å forebygge og bekjempe vold.

Norsk lovverk

Kravene til kunnskap og kompetanse hos personer som kan komme i kontakt med voldsutsatte i sitt virke varierer mellom ulike yrkesgrupper. Dette reguleres også på ulikt vis i yrkesgruppene sine respektive utdannings- og rammeplaner. Ansatte i helsevesenet må være rustet til å yte forsvarlig helsehjelp til voldsutsatte som oppsøker helsetjenestene.

Når det gjelder kompetansen på krisesentre følger det av krisesenterloven § 2 at kommunen skal sørge for god kvalitet på tilbudet, blant annet gjennom at de ansatte har kompetanse til å ivareta de særskilte behovene til brukerne.⁹⁷Se også Ot.prp.nr.96 (2008-2009). Utover dette inneholder ikke loven formelle kompetansekrav for ansatte på krisesenter. Imidlertid peker Bufdirs veileder til krisesenterloven på flere sentrale områder og oppgaver krisesentertilbudet etter loven skal ivareta, som burde inngå i de ansattes kompetanse. Blant disse områdene er kunnskap om det å være utsatt for vold og typiske reaksjoner på vold, kunnskap om hvordan man møter mennesker i krise, veiledningskompetanse, kunnskap om andre tjenester og voldsutsattes rettigheter samt kunnskap om samarbeid og samordning av tiltak. Også kunnskap om særlige utfordringer knyttet til kjønn, alder, funksjonsevne, seksuell orientering, etnisitet og språk, inkludert bruk av tolk, nevnes.⁹⁸Bufdir, Veileder til krisesenterloven.

Det er adgang etter krisesenterloven § 2 fjerde ledd til å gi forskrift om krav til kompetanse hos de ansatte. En slik forskrift er per i dag ikke gitt.

Hvordan er kunnskaps- og kompetansenivået i hjelpetjenestene?

For at ansatte i hjelpetjenestene skal fange opp og følge opp voldsutsatte, er det essensielt at de har tilstrekkelig kunnskap og kompetanse. Kunnskap og kompetanse er «et av de mest entydige behovene som ble løftet frem» i en intervjustudie med krisesenterbrukere, som tyder på at det er store variasjoner i relevant kunnskap og kompetanse i hjelpetilbudet.⁹⁹Jahnsen m.fl., Krisesenter – kommunenes arbeid og oppfølging i reetableringsfasen, s. 62. Det er flere typer kunnskap som er nødvendig, for eksempel faglig og relasjonell kompetanse. I tillegg er kjennskap til øvrig hjelpetilbud viktig for å bistå voldsutsatte. Kunnskap og kompetanse hos hjelpetjenestene er også viktig for å bygge tillit mellom brukere og hjelpetjenester.¹⁰⁰Ibid., s. 62.

Flere kilder tyder på at det finnes svakheter på dette området. I VIDs rapport ga mange av informantene uttrykk for at kommunale hjelpetjenester og statlige etater på voldsområdet mangler viktig kompetanse om flyktningers behov og kunnskap om flukt- og migrasjonsprosessen. Videre ga informantene uttrykk for mangel på tilstrekkelig kompetanse om æresrelatert vold og negativ sosial kontroll. Samtidig pekte mange på betydelige forskjeller på tilgjengelig kompetanse mellom kommunene, der store kommuner gjerne har flere ansatte og større grad av spesialisert kompetanse tilgjengelig. Informantene i studien pekte også på manglende kompetanse i hjelpetjenestene om når og hvordan man skulle ta i bruk tolk, samt manglende kompetanse om lhbtiq+-flyktningers behov.¹⁰¹Sener m.fl., Bedre beskyttelse for voldsutsatte flyktninger og innvandrere, s. 32 mv. Ifølge VIDs rapport var det også behov for mer interkulturell kompetanse og kultursensitivitet i alle deler av hjelpeapparatet.¹⁰²Ibid., s. 8.

Partnerdrapsutvalget pekte på at fastleger og annet helsepersonell manglet tilstrekkelig kompetanse på både vold i nære relasjoner og andre faktorer som kan bidra til forhøyet risiko for alvorlig partnervold og partnerdrap. Ifølge utvalget er kompetansebehovet særlig stort hos fastleger, psykologer, jordmødre, helsesykepleiere og andre ansatte i primærhelsetjenesten som har nær, og ofte langvarig, kontakt med pasientene. Utvalget anbefalte derfor at det bør utvikles etterutdanningskurs om vold i nære relasjoner, risikovurdering, risikohåndtering, kommunikasjon, kultursensitivitet og samhandling for helsepersonell.¹⁰³NOU 2020: 17, s. 209. Videre anbefalte utvalget at det gjennomføres et kompetanseløft i hele hjelpeapparatet. Et slikt løft bør ifølge utvalget bestå i å innarbeide og sikre implementering av de nevnte elementene gjennom blant annet etterutdanningskurs i alle relevante rammeplaner. Utvalget fant også at det var behov for at tilsvarende kunnskapskrav bør vurderes i utdanningene som ikke styres av rammeplaner, at det stilles kompetansekrav om disse elementene i alle relevante utdanninger som ikke styres av rammeplaner og at det stilles kompetansekrav i alle relevante etter- og videreutdanninger.¹⁰⁴Ibid., pkt. 16.8.1.

Utvalget peker også på utfordringer hos krisesentre. Som nevnt er finnes det per i dag ingen forskrift om kompetansekrav, og det stilles ikke formelle kompetansekrav til krisesenteransatte. Utvalget fremhever viktigheten av at de ansatte på krisesentrene har kompetanse på blant annet vold i nære relasjoner, risikovurdering, risikohåndtering, kultursensitivitet, kommunikasjon og samhandling, samt ulike beskyttelsestiltak for voldsutsatte.¹⁰⁵Utvalget nevner f.eks. mobil voldsalarm, kontaktforbud med elektronisk kontroll (omvendt voldsalarm), besøksforbud og adressesperre. Behovet for bred kompetanse i krisesentre underbygges også av NORCE og NKVTS sin intervjustudie blant krisesenterbrukere, der flere respondenter betraktet krisesenteret som en brobygger og døråpner til de andre hjelpetjenestene.¹⁰⁶Ibid., s. 5. Denne rollen forutsetter at ansatte på krisesentre har tilstrekkelig kompetanse også om de andre tjenestene som finnes.

Partnerdrapsutvalget fremhevet også betydningen av kunnskap om reglene for oppholdstillatelse, taushetsplikt og informasjonsplikt, avvergeplikt og opplysningsplikt til barnevernet. Også regelverket for bruk av kvalifisert tolk ble fremhevet. Utvalget foreslo videre at ansatte på krisesentre bør få opplæring i bruk av voldsrisikovurderingsverktøyene SARA og PATRIARK og i utarbeiding av individuell sikkerhetsplan. Utvalget anbefalte at det stilles formelle kompetansekrav til krisesenteransatte og til relevant etterutdanning for dem.¹⁰⁷Ibid., s. 17, pkt. 17.3.4.

Partnerdrapsutvalget pekte også på at ansatte i asylmottak, flyktningetjenesten og i introduksjonsprogrammet har en mulighet til å forebygge vold i nære relasjoner hos nyankomne flyktninger og asylsøkere, men at den tilstrekkelige kunnskapen og kompetansen på vold i nære relasjoner tilsynelatende mangler hos disse tre instansene.¹⁰⁸Ibid., s. 209 mv. Utvalget fremmet en anbefaling om at det bør opprettes et etterutdanningstilbud til ansatte i asylmottak, flyktningetjenesten og introduksjonsprogrammet og at det utarbeides en veileder for arbeid med avdekking og håndtering av vold i nære relasjoner for de ansatte. Videre anbefalte utvalget at Utlendingsdirektoratet prioriterer asylmottakenes oppfølging av eksisterende retningslinjer, og rutiner for arbeid mot vold i nære relasjoner i direktoratets kontroll med driften av mottakene.¹⁰⁹Ibid., pkt. 17.7.1-17.7.3.

NIMs vurderinger og anbefalinger

Gjennomgangen tyder på at det er et stort behov for kompetanse både hos ansatte på krisesentre og i andre hjelpetjenester. Kunnskap og fenomenforståelse om vold i nære relasjoner, samt risikovurdering og håndtering, er mangelfull i flere relevante profesjoner. Gjennomgangen tyder også på at det finnes utfordringer når det gjelder kompetanse hos krisesentrene, blant annet når det når det gjelder språk- og kulturkompetanse og kultursensitivitet.

GREVIO har også sterkt oppfordret norske myndigheter til å sørge for at alle ansatte som kan møte på voldsutsatte i sitt virke mottar systematisk og obligatorisk opplæring i å identifisere alle former for vold.¹¹⁰GREVIO, Baseline Report Norway, avsn. 85. GREVIO har videre anbefalt tiltak for å sikre større bevissthet og kultursensitivitet hos ansatte på krisesentre om situasjonen til kvinner som tilhører en nasjonal og/eller etnisk minoritet, samt kvinner med innvandrerbakgrunn, som opplever kjønnsbasert vold. Målet med tiltakene skal være at krisesentertilbudet, inkludert oppfølgingen, er tilpasset disse kvinnenes rettigheter, behov, og spesielle situasjon.¹¹¹Ibid., avsn. 128 (d).

Gjennomgangen indikerer videre at det er et behov for mer forskning på vold som rammer kvinner med innvandrerbakgrunn, og hvilke behov og erfaringer de har i møte med hjelpeapparatet, samt virkningen av ulike tiltak. Også GREVIO har anbefalt norske myndigheter å iverksette mer forskning på blant annet barrierer mot tilgang til hjelpetjenester for kvinner som kan bli utsatt for interseksjonell diskriminering.¹¹²Ibid., avsn. 60.