4. Informasjonstilgang og barrierer mot å oppsøke hjelp

En forutsetning for at voldsutsatte skal få hjelp og støtte til å komme seg ut av vold og reetablere seg etterpå, er at de får kunnskap om at slik hjelp og støtte finnes. Flere rapporter viser at kun et mindretall av voldsutsatte oppsøker hjelpeapparatet og at det finnes flere barrierer mot at voldsutsatte tar kontakt. Disse kan samvirke og gjensidig forsterke hverandre.⁷⁶Jahnsen m. fl., Krisesenter – kommunenes arbeid og oppfølging i reetableringsfasen, s. 69. Utover barrierene som gjelder voldsutsatte kvinner generelt, er det for voldsutsatte kvinner med innvandrerbakgrunn noen faktorer som trekkes særlig fram. Blant dem er kunnskap om og tillit til hjelpetjenestene og utfordringer knyttet til språk, kultur og digitalisering.

Hva sier lovverket om informasjonstilgang?

Istanbulkonvensjonen stiller tydelige krav til informasjonstilgang for voldsutsatte. I nasjonal lovgivning finnes det få forpliktelser, men noen finnes blant annet i kommuneloven.

Istanbulkonvensjonen inneholder konkrete forpliktelser som gjelder tilgang på informasjon om hjelpetjenestetilbudet til voldsutsatte. Ifølge Istanbulkonvensjonen artikkel 19 skal myndighetene treffe tiltak for å sikre at voldsutsatte mottar tilstrekkelig informasjon om hvilke støttetjenester og juridiske tjenester som er tilgjengelige for dem. Informasjonen må med andre ord dekke den voldsutsatte sitt behov for informasjon. Det kan for eksempel inkludere navnet på ulike hjelpe- og støttetjenester med kontaktinformasjon, informasjon om åpningstider og informasjon om nøyaktig hva de ulike tjenestene kan tilby.⁷⁷Forklarende rapport til Istanbulkonvensjonen, avsn. 124. Denne informasjonen skal voldsutsatte få til riktig tid, og på et språk de forstår.

Det finnes få konkrete forpliktelser i norsk rett om hvordan myndighetene skal oppfylle plikten til å informere om hjelpetjenestene for voldsutsatte. Etter kommuneloven § 5 skal kommuner og fylkeskommuner aktivt informere om egen virksomhet og om virksomhet som andre rettssubjekter utfører på vegne av kommuner og fylkeskommuner. De skal også legge til rette for at alle kan få tilgang til slik informasjon. Dette gjelder også krisesentertilbudet og andre hjelpetjenester som kommunene har ansvaret for, selv om dette ikke følger direkte av ordlyden i bestemmelsen.

Hva vet vi om barrierer og informasjonstilgangen?

Manglende tillit til og kunnskap om politiet og hjelpetjenester

Manglende kunnskap om hjelpetilbud og manglende tillit til offentlige myndigheter er utfordringer blant flere grupper, inkludert voldsutsatte som har innvandrerbakgrunn.⁷⁸Parvin Kiamanesh og Mona-Iren Hauge, «“We are not weak, we just experience domestic violence”— Immigrant women’s experiences of encounters with service providers as a result of domestic violence.» Se også Jahnsen m. fl., Krisesenter – kommunenes arbeid og oppfølging i reetableringsfasen, s. 72. Særlig kan dette utgjøre barrierer for personer med kort botid i Norge, for eksempel nyankomne flyktninger. I Oslo krisesenters årsberetning fra 2022 kommer det fram at deres brukere med kort botid i Norge vet svært lite, eller ingenting, om egne rettigheter i Norge. Dette kan også gjelde personer som har lengre botid, men som kun har bodd sammen med storfamilien. For personer som har vært isolert og kontrollert av voldsutøver, kan det også være vanskeligere å tilegne seg nødvendig informasjon. ⁷⁹Oslo krisesenter og Kompetansesenter for vold i nære relasjoner, Årsberetning 2022, s. 35, s,48.

Nyankomne flyktninger som utsettes for vold i nære relasjoner har et stort og i noen tilfeller akutt behov for informasjon. Misoppfatninger om prosessen og følgene av å anmelde vold samt mangelfull forståelse av hvordan hjelpetjenester, velferdstjenester, helsevesenet og rettsvesenet fungerer hos denne gruppen, kan utgjøre en betydelig barriere mot å søke og motta hjelp. Tidligere erfaringer med politiet og andre instanser i hjemlandet kan også bidra til mistillit overfor det norske systemet, som igjen hindrer voldsutsatte i å ta kontakt.⁸⁰Ibid., s. 20, og Jahnsen m. fl., Krisesenter – kommunenes arbeid og oppfølging i reetableringsfasen, s. 79.

Mistillit til barnevernet kan ha en smitteeffekt på hvordan voldsutsatte kvinner med innvandrerbakgrunn forholder seg til øvrig hjelpeapparat. Frykten for at barnevernet skal kontaktes og at man da vil bli fratatt egne barn, kan gjøre at man lar være å melde fra om vold og oppsøke hjelp fra det offentlige.⁸¹Sener m. fl. Bedre beskyttelse for voldsutsatte flyktninger og innvandrere, s. 44-45. Frykten for å miste barn blir også i noen tilfeller brukt av voldsutøver som et pressmiddel for å hindre voldsutsatte i å melde fra om vold.⁸²Ibid.

Partnerdrapsutvalget påpeker også sammenhengen mellom kjennskap og tillit til hjelpeapparatet: Voldsutsatte som har lite kunnskap om hjelpeapparatet, har også lav tillit til det. Ifølge utvalget kan lite kunnskap og lav tillit bidra til at usatte får færre og mer negative erfaringer i møte med hjelpeapparatet, som igjen kan føre til enda lavere tillit.⁸³NOU 2020: 17, pkt. 14.3.2. Utvalget mener at dersom utsatte familier skal få nødvendig kunnskap om og tillit til hjelpeapparatet, må hjelpeapparatet kontinuerlig arbeide med å formidle hva de er og hvordan de kan hjelpe. Utvalget fremhever at informasjonen om hjelpeapparatet må være lett tilgjengelig og utformes og formidles på en måte og på et språk som voldsutsatte forstår.⁸⁴Ibid.

Språklige, kulturelle og digitale barrierer

Voldsutsatte kvinner med innvandrerbakgrunn kan også møte barrierer knyttet til språk, kultur og digitalisering. Slike hindre gjør det vanskeligere å ta kontakt med tjenestene, men påvirker også deres medvirkning i tjenestene og kvaliteten på medvirkning når de har tatt kontakt og mottar bistand.⁸⁵Jahnsen m. fl., Krisesenter – kommunenes arbeid og oppfølging i reetableringsfasen, s. 72 og 77.

Å snakke om at man har blitt utsatt for vold på et språk man ikke er trygg på, kan være særlig krevende. Voldsutsatte som har et annet morsmål enn norsk, vil i mange tilfeller ha behov for og krav på kvalifisert tolk i møte med hjelpetjenestene. Tilgang på kvalifisert tolk kan også bidra til å øke tilliten voldsutsatte med et annet morsmål enn norsk, har til hjelpeapparatet. Det er verdt å nevne at tolkeloven ikke gir den enkelte krav på tolk dersom vedkommende ber om det, eller selv mener de har behov for det. Det er den enkelte tjenestetilbyderen som har plikt til å vurdere om det er behov for tolk.

Nyankomne flyktninger kan ha særlig behov for at informasjon om relevante tjenester blir gitt på et språk de behersker. I en intervjustudie identifiserte informanter fra hjelpeapparatet og frivillige organisasjoner et behov for at informasjon gis på det språket som nyankomne flyktninger snakker, for å sikre at informasjonen når fram. Ifølge informantene kan spesielt kvinner i denne gruppen ha behov for ekstra støtte for at de skal forstå rollen til hjelpetjenestene og hvilken bistand hjelpetjenestene kan yte. Bruk av tolk er et tiltak som i mange slike tilfeller vil være nødvendig, og særlig når det gjelder sensitive temaer. I tillegg til økt bruk av tolk pekte informantene på samarbeid med lokale etniske eller religiøse samfunn som en type tiltak som kan være avgjørende for å gi den nødvendige støtten for å søke og å motta hjelp.⁸⁶Sener m. fl. Bedre beskyttelse for voldsutsatte flyktninger og innvandrere, s. 73.

Språklige utfordringer kan også påvirke reetableringsfasen når det gjelder kontakt med offentlige tjenester. I en intervjustudie om voldsutsattes erfaringer i reetableringsfasen pekte informanter som ikke hadde norsk som morsmål, på utfordringer i samarbeidet med NAV. Blant problemene de identifiserte var begrenset bruk av tolketjenester, at dokumenter var på norsk, og at dokumenter og søknadskjemaer inneholdt vanskelig språk.⁸⁷Jahnsen m. fl., Krisesenter – kommunenes arbeid og oppfølging i reetableringsfasen, s. 77.

Partnerdrapsutvalget peker på at andre kommunikasjonsutfordringer bidro til at vold i nære relasjoner ikke ble avdekket, eller at risikoen for alvorlig partnervold ikke ble fanget opp av hjelpeapparatet i flere av sakene utvalget gjennomgikk. For eksempel brukte hjelpeapparatet avanserte faguttrykk, eller uttrykte seg på en annen måte enn den voldsutsatte gjorde, noe som skapte avstand mellom brukeren og de ansatte. Slike utfordringer var, ifølge utvalget, særlig tydelige i saker der den voldsutsatte og den ansatte tilhørte ulike kulturelle eller sosioøkonomiske grupper.⁸⁸NOU 2020: 17, pkt. 14.3.4.

Videre pekte utvalget på at hjelpeapparatet i flere saker ikke i tilstrekkelig grad bidro til å «oversette» hendelsen eller hendelsene den voldsutsatte fortalte om, til å være vold. Ifølge utvalget vitnet sakene om at hjelpeapparatet ikke utviste tilstrekkelig forståelse, fleksibilitet og kultursensitivitet, og at utfordringene med å fange opp vold- og voldsrisiko hang nært sammen med hjelpeapparatets manglende kunnskap og kompetanse.⁸⁹Ibid., pkt. 14.3.3.

Partnerdrapsutvalget registrerte også en rekke eksempler på at hjelpeapparatet ikke brukte kvalifisert tolk selv om det var behov for det. Utvalget kom til at dette gjorde at viktig informasjon gikk tapt.⁹⁰Ibid., pkt. 14.2.3. Utvalget anbefalte at det innføres et påbud om å bruke kvalifisert tolk i alle saker med mistanke eller kunnskap om vold i nære relasjoner, når hjelpeapparatet og brukeren har forskjellig talespråk.

Den høye digitaliseringsgraden i Norge skaper utfordringer for mange når det gjelder å finne og ta i bruk hjelpetilbudet.⁹¹Sener m. fl. Bedre beskyttelse for voldsutsatte flyktninger og innvandrere, s. 29. Manglende digital kompetanse, og manglende kjennskap til forvaltningen (byråkratisk kompetanse), så vel som språkbarrierer, kan gjøre det vanskelig å finne og ta i bruk digitale tjenester. For innvandrere med kort botid blir også vanskeligheter med å få tak i kodebrikke og Bank-ID trukket fram som utfordringer når det gjelder å ta i bruk offentlige tjenester på nett.⁹²Trude Mariane Midtgård m.fl., Digital ekskludering i NAV. Hvem, når, hvorfor? (SINTEF, rapport nr. 00591, 2022), s.45. Blant annet kan dette være vanskelig for voldsutsatte nyankomne flyktninger, og særlig kvinner, med lav digital kompetanse. Manglende tilgang til tjenester og informasjon digitalt kan trolig også bidra til ytterligere avhengighet til for eksempel en voldelig ektefelle når den voldsutsatte ikke selv kjenner hjelpeapparatet, og heller ikke er i stand til å skaffe seg informasjonen som trengs for å oppsøke hjelp.⁹³Sener m. fl. Bedre beskyttelse for voldsutsatte flyktninger og innvandrere., s. 46.

NIMs vurderinger og anbefalinger

Selv om det finnes flere informasjonstiltak rettet mot voldsutsatte, opplever voldsutsatte kvinner med innvandrerbakgrunn fremdeles å ikke ha tilgang på tilstrekkelig informasjon om hjelpetilbudet. Særlig de som har hatt kort botid i Norge kjenner lite til hvilke rettigheter de har, hvilke hjelpetilbud som finnes, og hvordan de får kontakt med dem.

Videre viser gjennomgangen at også mistillit til offentlige myndigheter kan utgjøre en barriere for å oppsøke hjelp. Det er derfor behov for å styrke innsatsen for å gi riktig informasjon, som er lett tilgjengelig, og på riktig språk, til voldsutsatte kvinner med innvandrerbakgrunn, samt å gjennomføre tiltak som kan styrke tillitten til de offentlige hjelpetjenestene hos denne gruppen.

GREVIO har anbefalt norske myndigheter å treffe tiltak for å nå blant annet voldsutsatte kvinner med innvandrerbakgrunn, for å informere dem om rettighetene deres, hjelpe dem med å bryte ut av isolasjon, og å gjenoppbygge livene deres etter å ha brutt ut av voldelige relasjoner.⁹⁴GREVIO, Baseline Report Norway, avsn. 108.