Vedlegg 1: Begrepsavklaringer

Enkelte av begrepene som brukes i denne rapporten kan defineres på ulike måter, eller mangler en omforent forståelse. Begrepene under er utarbeidet basert på en gjennomgang av teoretisk litteratur, allmenn språkbruk og NIMs egne vurderinger. I denne rapporten bruker vi de følgende definisjonene:

Menneskerettigheter: Menneskerettigheter er universelle rettigheter som alle mennesker har, uavhengig av hvem de er og hvilken bakgrunn de har. Disse rettighetene er nedfelt i Grunnloven og i en rekke menneskerettighetskonvensjoner, som er internasjonale avtaler inngått mellom stater. Eksempler er Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Menneskerettighetene er juridisk bindende for alle statsparter. Menneskerettighetene krever både at myndighetene unnlater å gjøre visse handlinger (negative forpliktelser), og tar aktive skritt for å sikre innbyggernes rettigheter (positive forpliktelser). Noen menneskerettigheter er absolutte, og kan aldri lovlig begrenses av myndighetene. Andre rettigheter er relative, det vil si at de kan begrenses dersom inngrepet har hjemmel i lov, ivaretar et legitimt formål og er forholdsmessig. Formålet med menneskerettighetene er blant annet å ivareta menneskeverdet, hindre maktmisbruk, bidra til maktfordeling og demokrati, beskytte rettighetene til minoriteter og forhindre diskriminering.

Personer med rusavhengighet: Personer med rusavhengighet er mennesker som har en avhengighetspreget bruk av rusmidler. FHI har følgende definisjon av rusavhengighet, som baserer seg på diagnosekriterier fra Verdens helseorganisasjon: «Rusmiddelavhengighet kjennetegnes av at brukeren har et sterkt ønske om å innta rusmiddelet og har vansker med å kontrollere bruken. Brukeren opprettholder bruken til tross for skadelige konsekvenser, og prioriterer rusmiddelinntak foran andre aktiviteter og forpliktelser. Avhengighet kan også innebære behov for økende doser (toleranse) og noen ganger avvenningssymptomer (abstinenser) når bruken opphører en periode. Symptomene varierer med typen rusmiddel og omfanget av bruk.»⁹⁶ Avhengighetspreget bruk av rusmidler skiller seg dermed fra både eksperimentell, rekreasjonell og periodevis skadelig bruk – blant annet i behovet for inntak av rusmiddelet og utfordringer med å kontrollere bruken. Akkurat hvor grensene går mellom disse kategoriene er imidlertid ikke nødvendigvis alltid klart.

Negative holdninger, fordommer og stereotypier: Negative holdninger er tanker eller følelser av motvilje, harme, forakt eller fiendtlighet mot noen eller noe. Fordommer forekommer når slike holdninger er rettet mot andre basert på deres antatte tilhørighet til en viss sosial gruppe. Fordommer er ofte vanskelige å endre, selv der man blir presentert for fakta som tilsier at de ikke stemmer. Fordommer er ofte basert på generaliserte forestillinger og meninger om medlemmene i en slik gruppe – det som gjerne kalles stereotypier.

Stigmatisering: Stigma er en uønsket og negativ merkelapp tilknyttet en egenskap, kjennetegn, identitet eller handling som er dypt diskreditert i samfunnet.⁹⁷ Stigma bygger på fordommer mot forhold som skiller seg fra «normalen» i samfunnet, som for eksempel hudfarge, funksjonsnedsettelser, overvekt, rusavhengighet eller psykiske lidelser. Stigmatisering er en prosess hvor slike merkelapper påføres personer med den aktuelle egenskapen, i form av væremåter, ytringer, handlinger og strukturer som skiller personen fra andre mennesker. Sentralt ved stigmatiseringsbegrepet er at det kan føre til marginalisering, diskriminering og videreføring av fordommer. Stigma kan deles inn i tre hovedtyper: Strukturelt stigma viser til stigma som er innebygd i institusjonelle praksiser, kulturelle normer og samfunnsmessige forhold. Offentlig stigma viser til befolkningens fordommer og stereotypier til en samfunnsgruppe, og atferd som bygger på disse fordommene. Personlig stigma viser til enkeltpersoners psykologiske prosesser i respons til stigma, i form av opplevd stigmatisering og selvstigmatisering (se under).⁹⁸

Selvstigmatisering: Selvstigmatisering innebærer at personer som tilhører en stigmatisert gruppe tar til seg og «aksepterer» stigmaet knyttet til sin identitet. Dette kalles gjerne også internalisert stigma. Selvstigmatisering kan skje både som en konsekvens av hvordan samfunnet omtaler og behandler gruppen man tilhører og som en konsekvens av opplevd stigma. Den stigmatiserte kan:

utvikle negative følelser og tanker om sin egen identitet, ved å for eksempel føle seg skamfull, mindreverdig eller som en byrde i samfunnet
utvikle negative holdninger til seg selv eller andre som tilhører samme gruppe
forvente å bli stigmatisert i ulike sammenhenger
trekke seg tilbake fra andre mennesker

Diskriminering: Diskriminering i lovens forstand er når noen blir behandlet dårligere enn andre, uten at denne forskjellsbehandlingen er saklig, nødvendig og forholdsmessig. Både direkte og indirekte diskriminering er ulovlig. Direkte diskriminering er når enkeltpersoner behandles dårligere enn andre i en tilsvarende situasjon. Indirekte diskriminering er når tilsynelatende nøytrale regler eller handlinger gjør at enkeltpersoner stilles dårligere enn andre. For at noe skal være diskriminering må forskjellsbehandlingen være tilknyttet ett eller flere av diskrimineringsgrunnlagene: Kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjoner av disse grunnlagene. Forbudet gjelder også diskriminering på grunn av antatte diskrimineringsgrunnlag. I denne rapporten brukes denne definisjonen i all omtale av det rettslige vernet mot diskriminering, mens ved omtale av informantenes subjektive diskrimineringsopplevelser brukes «opplevd diskriminering» (se under).⁹⁹

Opplevd stigmatisering og diskriminering: Opplevd diskriminering viser til en subjektiv opplevelse av usaklig eller urettmessig forskjellsbehandling. En slik opplevelse kan eksistere selv om det rettslig sett ikke utgjør et brudd på diskrimineringslovgivningen, for eksempel fordi forskjellsbehandlingen reelt sett er nødvendig eller forholdsmessig. Opplevd stigmatisering viser til en subjektiv opplevelse av at man blir, har blitt eller forventer å bli stigmatisert. En slik opplevelse kan blant annet bidra til selvstigmatisering. Siden opplevd stigma og opplevd diskriminering begge dreier seg om subjektive forhold, er det i praksis ikke nødvendigvis et klart skille mellom dem for den enkelte. All omtale i denne rapporten av empirisk forskning og funnene fra den kvalitative undersøkelsen, reflekterer denne definisjonen. Når det vises til informantenes egne opplevelser av stigma og diskriminering, er det derfor en gjengivelse av informantenes egen forståelse av opplevelser de har hatt, og ikke en rettslig vurdering fra NIM.

Fotnoter:

¹FHI, Folkehelserapporten, «Rusmiddellidelser i Norge» (2022).
²Denne definisjonen bygger delvis på den kanadiske sosiologen Erving Goffmans definisjon av stigma og delvis på Store norske leksikons definisjon. Se Erving Goffman, Stigma: Notes on the Management of Spoiled Identity (New York: Simon & Schuster Inc., 1963), og Store norske leksikon, Stigma (samfunnsvitenskap), 03.10.2023.
³Disse definisjonene bygger delvis på bl.a. på de følgende publikasjonene: Patrick W. Corrigan og Amy C. Watson, «Understanding the impact of stigma on people with mental illness», World Psychiatry 1, nr. 1 (2002), s. 16-20; Mark Hatzenbuehler, «Structural Stigma and Health Inequalities: Research Evidence and Implications for Psychological Science», American Psychologist 71, nr. 8 (2016), s. 742-751; Lindsay Sheehan m.fl., «Theoretical Models to Understand Stigma of Mental Illness» i Vogel og Wade (red.), The Cambridge handbook of stigma and mental health (Cambridge: Cambridge University Press, 2022).
⁴Dette er en kortfattet definisjon, som baserer seg på det rettslige vernet mot diskriminering etter internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, Grunnloven og annet norsk lovverk. Se kap. 1 for mer en mer detaljert gjennomgang av rusavhengiges diskrimineringsvern.