Sammendrag

I denne rapporten undersøker NIM rusavhengiges opplevelser av diskriminering og stigmatisering i møte med offentlige tjenester. Vi har undersøkt hvorvidt selvopplevd diskriminering og stigmatisering er noe som preger denne gruppens møte med det offentlige, hvordan det kan arte seg og hvorfor det oppstår. Rapporten baserer seg på en kvalitativ undersøkelse som er gjennomført av NIM, hvor vi har intervjuet rusavhengige, brukerorganisasjoner, helsepersonell og politiansatte. Disse funnene vurderes opp mot Norges menneskerettslige forpliktelser.

I denne rapporten skilles det mellom diskriminering i rettslig forstand og subjektive opplevelser av stigma og diskriminering. Der det vises til omtale av det rettslige vernet mot diskriminering, brukes diskriminering som begrep. Der det vises til informantenes subjektive opplevelser av diskriminering, brukes opplevd diskriminering. Tilsvarende brukes opplevd stigma om informantenes subjektive opplevelser av stigmatisering. En opplevelse av diskriminering kan eksistere selv om det rettslig sett ikke utgjør et brudd på diskrimineringslovgivningen. Det er utenfor undersøkelsens rammer å vurdere hvorvidt hver enkelt av informantenes opplevelser er «objektivt sanne» eller utgjør diskriminering i rettslig forstand.

Rusavhengiges vern mot diskriminering

Diskriminering er forbudt etter menneskerettighetskonvensjonene, Grunnloven og annet norsk lovverk. Diskriminering er definert som usaklig og uforholdsmessig forskjellsbehandling. Rusavhengighet er ikke særskilt nevnt som diskrimineringsgrunnlag i de internasjonale konvensjonene, men rusavhengige har etter omstendighetene et vern mot diskriminering gjennom grunnlagene «annen status» og «funksjonsnedsettelse». Heller ikke etter nasjonal rett er rusavhengighet direkte nevnt som et diskrimineringsgrunnlag, men likestillings- og diskrimineringsloven gir rusavhengige vern mot diskriminering når avhengigheten er forårsaket av eller bidrar til funksjonsnedsettelse. Rettstilstanden er imidlertid uklar når det gjelder hvilke grupper og situasjoner som er vernet, og hvordan man vurderer hva slags forskjellsbehandling som kan være tillatt, for eksempel fordi den anses som forholdsmessig. Sentralt i slike vurderinger vil være det minste inngreps prinsipp og at det foretas individuelle vurderinger.

Hvilke erfaringer har rusavhengige med stigma og diskriminering?

NIM har intervjuet 17 personer med nåværende eller tidligere rusavhengighet. Formålet med intervjuene var å innhente personlige historier fra informantenes møte med tjenestene, og eventuelle erfaringer de har med opplevd diskriminering og stigma.

Mange av informantenes møter med offentlige tjenester er tydelig preget av ulike former for selvopplevd stigmatisering og diskriminering. Flertallet av informantene sier de har blitt møtt med negative holdninger i møte med offentlige tjenester. Flere sier at de som rusavhengige gjennomgående opplever seg mistenkeliggjort og «skåret over én kam» av det offentlige. Eksempler på holdninger informantene forteller at møter, er at de er farlige, manipulerende, har skyld i egen avhengighet, eller at de har dårlig selvkontroll. Flere opplever at fordommer har gått negativt ut over hvordan de har blitt behandlet av tjenestene. Dette gjelder imidlertid ikke alle, og noen har opplevd lite eller ingen nedvurdering fra offentlige tjenester.

Det er særlig innenfor to områder informantene forteller at de har opplevd diskriminering og stigma: Helsevesenet og politiet.

Erfaringer fra møter med helsevesenet

• Fordommer: Flere av informantene forteller at de har opplevd å bli møtt med mistenkeliggjøring, fordommer og støtende kommentarer i møte med helsevesenet.
• Avvisning: Enkelte forteller at de har opplevd å bli avvist i helsevesenet fordi de er rusavhengige. Det kommer blant annet frem opplevelser av avvisning fra sykehus, legevakt og fastlege.
• Pasientjournal: Flere forteller at de har opplevd at helsepersonells holdninger har endret seg i negativ retning når de oppdager at det står «rusavhengig» i pasientjournalen. Noen forteller at journalen har utløst negative kommentarer, mens andre har opplevd at den har ført til avvisning eller trusler om å tilkalle politi.
• Medisinering: Flere av informantene opplever at de ikke får nødvendige medisiner fordi de er rusavhengige, og at det er mye stigma tilknyttet medisinering. Flere forteller at de har opplevd å ikke få god nok smertelindring etter medisinske inngrep. Andre er opptatt av at det som rusavhengig er vanskelig å få medisinering for ADHD. Flere opplever også at de blir møtt med stigma i legemiddelassistert rehabilitering.

Erfaringer fra møter med politiet

• Fordommer: Mange forteller om episoder hvor de har opplevd at politiet har møtt dem med fordommer eller på andre måter behandlet dem på en stigmatiserende måte.
• Maktbruk: Flere av informantene mener politiet ved ulike anledninger har brukt unødvendig maktbruk mot dem, fordi de er rusavhengige. Dette dreier seg blant annet om kontroller, kroppsvisitasjoner, husransakelser og bruk av fysisk makt.
• Rettssikkerhet: Mange opplever at de som rusavhengige mangler rettssikkerhet og likhet for loven i møte med politiet. Flere mener at rullebladet forfølger dem og brukes mot dem av politiet i lang tid etter de har begått kriminalitet.

Erfaringer fra andre områder

Informantene har også opplevelser på andre områder, selv om disse er mer sporadiske.

• Ulike områder: Det fortelles blant annet om opplevelser av stigmatiserende botilbud, mistenkeliggjøring i møte med NAV, avvisning fra krisesenter, negative holdninger i fengsel, og mangelfull hjelp fra barnevernet.
• Delvis andre forhold: En del av disse erfaringene knyttes av informantene til egen rusavhengighet. I andre tilfeller reflekterer opplevelsene en mer generell kritikk av et mangelfullt hjelpetilbud, og stigma- og diskrimineringsdimensjoner er mindre tydelige.

Konsekvenser av informantenes erfaringer

Informantene forteller at deres opplevelser av stigma og diskriminering har hatt en rekke ulike negative konsekvenser for dem. Særlig tre konsekvenser går igjen i informantenes historier:

• Helsetilstand: Flere forteller at opplevd stigma og diskriminering har gått negativt ut over deres psykiske og somatiske helsetilstand, enten direkte eller gjennom forverring av eksisterende plager.
• Hjelpesøkende atferd: Flere sier de har blitt mer skeptiske til å oppsøke hjelp når de trenger det, på grunn av frykt for å bli møtt med fordommer og avvisning.
• Utenforskap: Flere forteller om økt rusbruk, kriminalitet og utenforskap i etterkant av enkelte av opplevelsene.

Hva sier tjenestene og brukerorganisasjonene om stigma og diskriminering?

I etterkant av dybdeintervjuene, gjennomførte NIM tre fokusgruppeintervjuer: Et med representanter fra ulike brukerorganisasjoner, et med politiansatte og et med helsepersonell. Formålet med fokusgruppeintervjuene var å utfylle og kontekstualisere de personlige historiene, og innhente kunnskap om hva som kan ligge bak opplevelsene.

Brukerorganisasjoner

Samtalen med brukerorganisasjonene reflekterer i stor grad funnene i dybdeintervjuene. Organisasjonene mener opplevelser av stigma og diskriminering blant annet kan forklares med forbuds- og straffepolitikken på narkotikafeltet, manglende kunnskap om avhengighet, kulturell forankring av stigmatiserende holdninger og mediefremstilling. Deltakerne trekker frem flere eksempler på det de opplever som stigmatisering og diskriminering:

• Krav om rusfrihet: Det er ifølge fokusgruppen ofte et krav eller forventning i behandlingsapparatet om at man må være rusfri for å få helsehjelp. De mener dette fører til at rusavhengige blir avvist i psykisk helsevern og andre deler av helsevesenet.
• Førerkort: Flere forteller at rusavhengige ofte mister førerkortet automatisk om de oppsøker døgnbehandling for rusavhengighet, uten en konkret individuell vurdering.
• Innretningen av systemet: Ifølge deltakerne er hjelpeapparatet rigget for ressurssterke mennesker, noe som indirekte bidrar til forskjellsbehandling av rusavhengige og andre utsatte grupper.
• Politi: Fokusgruppen mener at måten politiet forholder seg til de åpne rusmiljøene ofte bidrar til stigmatisering, og at politiets beskyttelse mot kriminalitet innad i rusmiljøene ofte er utilstrekkelig.
• Bolig: Flere opplever en del botilbud for rusavhengige som stigmatiserende.

Helsepersonell

Fokusgruppen med helsepersonell besto av fire personer som jobber på ulike nivåer i helsevesenet. Deltakerne har flere forklaringer på hva de mener kan ligge bak rusavhengiges opplevelser av diskriminering og stigma:

• Medisinsk forsvarlighet: Flere av fokusgruppedeltakerne beskriver det de opplever som krevende etiske dilemmaer knyttet til medisinsk forsvarlighet i behandlingen av pasienter med rusavhengighet. Dette kan ifølge deltakerne bidra til at behandlingen i visse tilfeller må begrenses. Særlig omtales medisinering som et krevende område.
• Kunnskapsmangel: Flere opplever at det er en generell mangel på kunnskap om rusavhengighet i behandlingsapparatet, og at dette kan føre til dårlige pasientmøter.
• Virkelighetsforståelse: Flere av deltakerne opplever også at helsepersonell og pasienter med rusavhengighet kan ha ulike virkelighetsforståelser i et behandlingsløp, og at dette kan bidra til konflikt og kommunikasjonsutfordringer.
• Ressurser: Deltakerne trekker også frem at tidspress og mangel på ressurser ofte står i veien for gode pasientmøter, og kan føre til at helsepersonell sier eller gjør noe som kan oppleves krenkende for pasienten.

Politiansatte

Fokusgruppen fra politiet besto av seks personer som har ulike roller i politiet. Deltakerne trekker frem flere faktorer som de mener kan bidra til stigma- og diskrimineringsopplevelser:

• Ressurser: Deltakerne opplever at tidspress og ressursmangel kan hindre at politiet møter rusavhengige på en tillitsvekkende måte.
• Politiets mandat: Deltakerne trekker særlig frem politiets samfunnsmandat til kriminalitetsbekjempelse og til å opprettholde ro og orden. Flere har erfart at en del rusavhengige er mer involvert i kriminalitet og ordensforstyrrelser enn resten av befolkningen.
• Kommunikasjonsutfordringer: Flere opplever at kommunikasjonen med folk i rusmiljøene er krevende, både fordi enkelte ikke forstår politiets mandat og perspektiv og fordi det er vanskelig å forklare kompliserte politifaglige vurderinger.

NIMs vurderinger og anbefalinger

Undersøkelsen viser at flere av informantene opplever seg diskriminert og stigmatisert av helsevesenet, politiet og andre offentlige tjenester. Informantene forteller om episoder hvor de har blitt møtt med negative holdninger, støtende kommentarer, dårlig behandling og avvisning av tjenestene fordi de er rusavhengige. For noen har slike opplevelser fått store negative konsekvenser på ulike livsområder.

Undersøkelsen bygger ikke på representative utvalg, og er basert på subjektive erfaringer. Det er derfor verken mulig å generalisere funnene eller konkludere med om hendelsene utgjør diskriminering i rettslig forstand. Noen av informantenes opplevelser mangler sannsynligvis viktig kontekst, og vil kunne ha saklige forklaringer. Andre erfaringer vil være en mer treffende gjengivelse av møter med tjenestene. Erfaringene bunner sannsynligvis i både strukturelle, mellommenneskelige og individuelle forhold.

Flere av funnene i denne undersøkelsen gir grunn til bekymring i et menneskerettslig perspektiv. Selv om mange av funnene beskriver forhold som ikke nødvendigvis når opp til terskelen for brudd på menneskerettighetene, synliggjør undersøkelsen særlig to menneskerettslige utfordringer som bør adresseres:

Behov for et mer tydeliggjort diskrimineringsvern

Funnene illustrerer at rusavhengige i ulike sammenhenger kan ha et faktisk behov for rettslig vern mot diskriminering. Enkelte av informantenes erfaringer bygger i liten grad på det minste inngreps prinsipp. Myndighetene bør vurdere hvordan denne gruppens diskrimineringsvern kan gjøres mer effektivt.

Etter gjeldende rett har rusavhengige et visst diskrimineringsvern etter internasjonale menneskerettighetskonvensjoner.⁴Det antas at både FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) kan omfatte rusavhengighet. Det er som sagt uklart hvor langt dette vernet er gjennomført i likestillings- og diskrimineringsloven, fordi loven synes å forutsette at rusavhengigheten må være forårsaket av eller ha ført til en funksjonsnedsettelse for å være omfattet. Det kan derfor stilles spørsmål ved hvor effektivt dette vernet er. Det er uklart hvilke grupper og situasjoner som omfattes og hvordan man trekker skillet mellom lovlig og ulovlig forskjellsbehandling basert på denne gruppetilhørigheten. NIM mener derfor at rusavhengiges rettslige vern mot diskriminering bør tydeliggjøres. Dette kan for eksempel skje ved å legge til «annen status» som et diskrimineringsgrunnlag i likestillings- og diskrimineringsloven. Det kan også være behov for å vurdere om dette vernet ivaretas godt nok i sektorlovgivning og faglige retningslinjer innenfor ulike områder.

Et slikt arbeid vil omfatte krevende avgrensinger og være basert på sammensatte dilemmaer. Etter NIMs syn bør imidlertid ikke disse utfordringene stå i veien for en tydeliggjøring av denne gruppens behov for et klarere diskrimineringsvern. Det vil også virke avklarende for førstelinjen at disse grensegangene gås opp nærmere på normativt nivå.

Behov for tiltak mot skadelige fordommer og stereotypier

Myndighetene har etter menneskerettighetene også en positiv forpliktelse til å motarbeide de underliggende stereotypiene og fordommene som kan føre til diskriminering. Undersøkelsen beskriver eksempler på støtende kommentarer og handlinger som informantene har opplevd som krenkende og stigmatiserende. For at rusavhengiges menneskerettslige vern mot diskriminering skal være effektivt i praksis, mener NIM at myndighetene bør iverksette holdningsendrende og kunnskapshevende tiltak som bygger på rusavhengiges menneskeverd og rett til frihet fra diskriminering.