4. Hva sier tjenestene og brukerorganisasjonene om stigma og diskriminering?

I etterkant av dybdeintervjuene ble det gjennomført tre fokusgruppeintervjuer: Et med representanter fra ulike brukerorganisasjoner, et med politiansatte og et med helsepersonell. Bakgrunnen for at disse tjenesteområdene ble plukket ut, var både kapasitetshensyn og at dette var områdene som kom mest opp i intervjuene.

Formålet med fokusgruppene var å utfylle og kontekstualisere de personlige historiene fra dybdeintervjuene, og innhente kunnskap om hva som kan tenkes å ligge bak opplevelser av stigma og diskriminering.

Som i dybdeintervjuene, reflekterer perspektivene som kommer frem her deltakernes subjektive synspunkter og opplevelser.

Brukerorganisasjoner: Generalisering, straffepolitikk og kulturell forankring

Fokusgruppen med brukerorganisasjonene besto av fire personer fra ulike medlemsorganisasjoner som representerer personer med rusavhengighet. Samtalen med organisasjonene reflekterer i stor grad funnene i dybdeintervjuene, og deltakerne kjenner seg også godt igjen i flere av funnene. En rød tråd i mye av det som kom opp i fokusgruppen, var at deltakerne mener at personer med rusavhengighet konsekvent blir behandlet på bakgrunn av gruppetilhørighet av offentlige tjenester. Ifølge deltakerne er det en gjennomgående holdning i samfunnet at rusavhengige er farlige, lyver, har skyld i egen avhengighet og mangler evner. Dette reflekteres ifølge fokusgruppen i hvordan man blir møtt av offentlige tjenester, som helsevesenet, politiet, og Nav:

«Det er en mangel på tro at du har hjerneceller, rett og slett. «Herregud, kan du knyte skoene dine selv? Wow!». Og både før du skal inn i behandling, eller om du trenger behandling, eller du får behandling, i Nav-systemet, jeg mener det er gjennomsyret av en mangel på tro på at du kan få til ting. Og at det også ofte legger føringer for hvilken behandling du blir tilbudt eller blir anbefalt å ta.»

Eksempler på opplevd stigma og diskriminering

I samtalen kom det opp flere konkrete eksempler på det deltakerne opplever som stigmatisering og diskriminering av rusavhengige i møte med offentlige tjenester.

Deltakerne mener rusavhengige ofte møter negative holdninger og får dårligere helsehjelp enn andre pasientgrupper, for eksempel når det gjelder medisinering, smertelindring og tannbehandling.

Flere opplever at det ofte er et krav eller en forventning i behandlingsapparatet om at man må være rusfri for å få helsehjelp, og at dette fører til at rusavhengige i flere tilfeller blir avvist av helsetjenestene og hindrer hjelpesøkende atferd. For eksempel pekes det på at mange rusavhengige ikke får utredning og behandling for psykiske helseproblemer, på tross av den tette sammenhengen som ofte finnes mellom rus og psykisk helse. Dette oppleves av deltakerne som en form for diskriminering av rusavhengige i psykisk helsevern. Ifølge nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med samtidig ruslidelse og psykisk lidelse, skal pasientene behandles for begge lidelsene.⁷⁶. Her mener fokusgruppedeltakerne det er et gap mellom regelverk og praksis. En av deltakerne formulerer det slik:

«Jeg tror det er det største problemet, fordi rusutfordringer [er] et tegn på at du har psykiske helseutfordringer. Men da skal du inn i rusbehandling og slutte og ruse deg og det er liksom svaret på alt, i stedet for å gå inn i de bakenforliggende problemene. Det gjør at tusenvis av mennesker går udiagnostisert og uten en behandling og med store rusutfordringer.»

Et annet eksempel som trekkes frem, er at man ofte mister førerkortet om man oppsøker døgnbehandling for rusavhengighet. Dette er hjemlet i førerkortforskriften § 36, som stiller helsekrav til førerkort ved gjentatt eller vedvarende bruk av illegale rusmidler. Ifølge Helsedirektoratets førerkortveileder vil helsekravet som regel ikke være oppfylt ved innleggelse i rusinstitusjon.⁷⁷ Veilederen sier samtidig at det må gjøres en «helhetlig og skjønnsmessig vurdering av om helsekravet er oppfylt», ut ifra blant annet sykehistorie, medisinske undersøkelser, skadehistorikk og informasjon fra pasienten. Ifølge brukerorganisasjonene er praksis imidlertid at man ofte automatisk mister førerkortet om man oppsøker rusbehandling, uten en konkret individuell vurdering:

«Det der er sånt diagnoserelatert dritt, at fordi du har den diagnosen ryker lappen. Det er helt feil måte å tenke på. [Du] kan ikke se på det på den måten, fordi det er faktisk ikke det samme som å ha en hjertetilstand som gjør at du når som helst kan få et illebefinnende og kjøre av veien. Det er ikke sånn at bare fordi du bruker et rusmiddel så må du gjøre det hele tiden, inkludert også når du sitter bak rattet.»

En av deltakerne mener at selve måten hjelpeapparatet er organisert på, ofte bidrar til forskjellsbehandling av rusavhengige. Dette kalles gjerne for strukturell diskriminering, altså at diskriminerende effekter kan være innebygget i institusjoner og overordnede strukturer. Deltakeren mener at særlig kvinner og personer med minoritetsbakgrunn med rusbakgrunn ofte utestenges enda mer i møte med systemet det, og at dette fører til en form for dobbelt stigma. Hun trekker frem Nav-systemet som et eksempel:

«[Nav] er rigget for folk som er på innsiden, rigget for folk som får det til. Og i møte med det, når du er helt på utsiden fra før og skal klare å navigere deg inn i det. Det er en massiv forskjellsbehandling der, bare i utgangspunktet den personen har for å klare seg i sånne systemer. Og det er en fullstendig avmakt. Vi har ingenting å stille opp med i møte med det systemet.»

Også når det gjelder politiets behandling av rusavhengige kommer det frem flere eksempler. En av deltakerne opplever at måten politiet forholder seg til de åpne rusmiljøene ofte bidrar til stigmatisering:

«Vi var i et møte med politiet i [en by], som ikke ønsker å gå ut av bilen og ivareta gruppen på [et åpent rusmiljø] fordi de ikke ønsker å lage «koseklubb». Fordi det ville tiltrekke folk til miljøet at de gikk der og var hyggelige for eksempel. Så de sitter i bilene og tar bilder. Går ikke ut og snakker med folk.»

Flere av deltakerne er også opptatt av det de opplever som politiets manglende beskyttelse mot vold, trusler og kriminalitet innad i rusmiljøene. Dette går ifølge deltakerne utover rettssikkerheten til de som oppholder seg i slike miljøer. En av deltakerne mener dette har forverret seg den senere tiden:

«Etter å ha jagd dem i femti år, så har [politiet] egentlig begynt å gå bort fra disse miljøene. Flere steder sier de at der hvor det er tunge rusavhengige skal ikke vi være. Men det ønsker vi at de skal, de skal komme tilbake og si «heretter skal vi beskytte dere». Fordi de er mye mer utsatt for kriminalitet, overgrep, trusler og vold enn noen annen gruppe i vårt samfunn.»

En annen deltaker opplever at rusavhengige har et dårligere krisesentertilbud enn andre voldsutsatte, og at dette svekker gruppens beskyttelse fra vold og overgrep:

«Hvis man er rusavhengig og kommer til krisesenter får man ikke tilgang på stoff eller alkohol der, fordi man skal behandles. Men krisesenter er ikke behandling, det er beskyttelse. Da går man heller ut derfra og blir igjen utsatt for vold.»

Noe annet som trekkes frem i fokusgruppen, er det som oppleves som uverdige og stigmatiserende botilbud. En av deltakerne nevner et nylig dødsfall i en kommunal bolig, hvor vedkommende lå en uke før det ble oppdaget at hun var død. Dette på tross av fulldøgns bemanning i botiltaket. Deltakeren opplever også kommunens midlertidige botilbud for rusavhengige som stigmatiserende:

«Politiet driver med muntlig ransakingsvedtak, uansett på døgnet. Og da er det ikke nødvendigvis [sånn at de tar] hensyn til lovbruddets alvorlighetsgrad. Det er samtaler mellom glassruter, det er to stykk som alltid må gå sammen til et sted, det er begrensninger i når du kan få vasket tøyet ditt. Og hvis du uteblir fra de midlertidige botilbudene i tre døgn, så blir du kastet ut. Vi har også eksempler på akuttsenger, hvor folk ikke får komme inn.»

Skam og selvstigmatisering omtales gjennomgående som en konsekvens av fordommer og avvisning. Det blir pekt på at selvstigmatisering særlig rammer kvinner, minoritetspersoner, sexarbeidere og folk med lav sosioøkonomisk bakgrunn. En av deltakerne formulerer det slik:

«Vi sitter og tenker «Hva gjør jeg her, med disse folka? Jeg er jo ikke i nærheten av like mye verdt. Jeg kan jo ikke i nærheten av det samme». Alle snakker mye om det. Jeg tror det er mye sterkere hos oss, nettopp av den grunn at vi har blitt gjort små av andre.»

Mulige årsaker

Deltakerne knytter i stor grad stigmatisering og diskriminering av rusavhengige til den overordnede politikken som føres overfor gruppen. Flere av deltakerne mener forbuds- og straffepolitikken på narkotikafeltet bidrar til stigmatisering på flere måter: Både direkte gjennom måten man blir møtt av straffeapparatet, og ved at holdninger om rusavhengige som kriminelle forplanter seg inn i helsevesenet:

«Jeg mener det er forbuds- og straffepolitikken som er årsaken. Vi blir forstått som kriminelle. De demoniserer substanser som folk bruker, og så blir folkene som bruker dem demonisert. Og så gjenspeiler dette seg inn i helsevesenet, at vi blir forstått som kriminelle, løgnere, [at vi] ikke har kontroll på oss selv, ikke har respekt for lover og regler.»

Manglende kunnskap om rusavhengighet trekkes også frem av flere. På den ene siden mener flere at negative holdninger ofte kan komme fra manglende kunnskap om de psykiske plagene som ligger bak avhengighet. På den andre siden kan oversykeliggjøring av rusavhengige ifølge fokusgruppen også bidra til negative holdninger og dårlig behandling:

«Når man ikke kriminaliseres, så patologiseres rusbruken. Så enten er du kriminell eller så er du syk, enten så er det straff eller så er det hjelp. Man skal alltid gjøre et eller annet for å kontrollere disse folkene.»

Flere av deltakerne mener at stigmatiserende holdninger mot rusavhengige har dype historiske og kulturelle røtter i det norske samfunnet:

«[Det handler om] kulturell forankring av stigma. Sånn har det alltid vært snakket om [oss]. Vi skal ikke lenger enn tilbake til 80-tallet [det ble foreslått at vi] skulle sendes til Bjørnøya eller hva det var. Vi fikk pasientrettigheter i 2004. Og da var det opioidavhengige. De med amfetaminavhengighet og benzoutfordringer har det jo ikke. Så vi ligger langt bakpå. Jeg tror dette er nedfelt kulturelt. Som om vi er løse kanoner på alle områder.»

Medias fremstilling av rusavhengige trekkes frem av fokusgruppedeltakerne som en driver for at disse holdningene videreføres:

«Hver gang jeg [uttaler meg i media er det et bilde av en] skitten hånd med sår, og en gate med masse søppel i bakgrunnen og en sprøyte. Det er typisk. Den der sosialpornografien eksisterer fortsatt på store deler av feltet. Man lager et bilde til samfunnet at «sånn er de rusavhengige».»

Tiltak mot opplevd stigma og diskriminering

På spørsmål om hva som kan bidra til å hindre at rusavhengige opplever stigma og diskriminering, kommer flere forslag til løsninger opp: Økt brukermedvirkning, større vektlegging av individuelle vurderinger, økt skjønn til helsepersonell, å slutte å reagere på rusbruk med straff, endring i hvordan media omtaler rusavhengighet, og økt kunnskap i utdanningene.

En av deltakerne anerkjenner samtidig at utfordringene brukerorganisasjonene tar opp er kompliserte, og at det ikke finnes noen enkle og åpenbare løsninger:

«Noen av de temaene vi tar opp er vanskelige. Så hvis man skal komme med noen anbefalinger, så er det jo ikke bare [å] gi dem som har vært heroinavhengig i 20 år den benzoen og morfinen de vil. De kan jo ikke det heller. Jeg tror man for å få til noe, må finne noen tredje veier. Ikke noe «enten-eller», likestill oss eller fortsett å diskriminer.»

Flere av deltakerne mener også at økt søkelys på at rusavhengige har menneskerettigheter som alle andre kan bidra til å menneskeliggjøre dem som gruppe:

«Vi må faktisk begynne å anvende universelle ting, sånn som menneskerettigheter. Jeg tror det er det som kommer til å føre til en normalisering av disse menneskene. Jeg har veldig lyst til at vi skal bli sett på som individer.»

Helsepersonell: Etiske dilemmaer, kunnskapsmangel og ulik virkelighetsforståelse

Fokusgruppen med helsepersonell besto av tre personer som jobber på ulike nivåer i helsevesenet: En lege med erfaring som fastlege og innen rusbehandling, en hjertespesialist og en ansatt i et lavterskeltilbud for rusavhengige. I tillegg ble det gjennomført et separat intervju med en psykiater i etterkant. Når det vises til «fokusgruppen» i resten av dette delkapittelet, omfatter det alle fire deltakere.

Flere av deltakerne i fokusgruppen opplever selv at helsepersonell stort sett har en bevissthet om å behandle alle pasienter med respekt og menneskeverd. Samtidig er det også blant disse deltakerne en erkjennelse av at det finnes dårlige holdninger til rusavhengige blant helsepersonell, og at det er rom for forbedringer i mange av pasientmøtene. Særlig den ene deltakeren kjenner seg godt igjen i gjengivelsen av informantenes historier:

«Alt dette er gjenkjennbart. Jeg kjenner igjen alt som du forteller om. Vi ser hvor komplisert dette feltet er, både for pasienter og behandlere.»

I løpet av fokusgruppen dukker det opp flere synspunkter på hva deltakerne selv mener kan ligge bak rusavhengiges stigma- og diskrimineringsopplevelser i møte med helsevesenet:

Etiske dilemmaer og medisinsk forsvarlighet

Flere av fokusgruppedeltakerne opplever behandlingen av en del pasienter med rusavhengighet som krevende, fordi det ifølge deltakerne ofte dukker opp krevende etiske dilemmaer knyttet til medisinsk forsvarlighet.

«Det går ikke an å ta bort etiske perspektiver og refleksjoner fra det å prate om rettigheter. Det gjør det også vanskelig.»

Et dilemma som tas opp er håndteringen av pasienter med rusavhengighet som ikke etterlever legens råd for behandlingsforløpet. Noen av deltakerne har erfart at en del pasienter med rusavhengighet ikke tar medisiner i rett dose eller hyppighet, kombinerer medisinene med andre rusmidler, eller ikke møter opp på timer. Ifølge deltakerne må helsepersonell i slike tilfeller balansere pasientens behov for medisinsk behandling med risikoen for at behandlingen kan ende opp med å skade pasienten. En av deltakerne opplever slike vurderinger som krevende, fordi det i noen tilfeller kan føre til at behandlingen må begrenses:

«Jeg har et veldig bevisst forhold til at det [å ha en rusavhengighet] ikke skal være et eksklusjonskriterium for god behandling. Det må ligge helt solid forankra. Men når vi snakker om behandling, ofte store operasjoner, da kommer disse forholdene til overflaten. Da begynner veldig mange, og med rette, å bli bekymra. Og da må dette med rusmisbruk regnes inn som en komorbiditet. Er det her en person som kan tåle denne typen behandling? Det synes jeg er forferdelig vanskelig.»⁷⁸

Flere av deltakerne opplever at det særlig dukker opp etiske problemstillinger i behandlingen når det gjelder medisinering av pasienter med rusavhengighet. En deltaker mener at helsepersonell ofte er redd for å bli «lurt» av pasienten, for eksempel ved utskriving av tunge medisiner til smertelindring. En annen mener at det i slike sammenhenger dukker opp krevende problemstillinger knyttet til hvor stor grad av risiko man skal akseptere som helsepersonell:

«Med en gang man [gir] medisiner, så følger det med et ansvar for at det skal gå bra. Hvordan skal man balansere hvor mye risiko den enkelte behandler skal ta på vegne av en pasient? Kjempevanskelig. Jeg har ikke et fasitsvar på det.»

En av deltakerne, som jobber ved et privat lavterskeltilbud, forteller at hennes arbeidsplass har en mindre restriktiv tilnærming til medisinering av rusavhengige, og at de bruker medisiner som en inngang til å skape tillit til pasienten. Hun understreker samtidig at det krever tett oppfølging, slik hun ser det:

«Vi bestreber å gi pasientene de medisinene de ønsker. Vi bruker medisinen som en metode inn for å skape relasjon. Men det fordrer jo at vi er tett på.»

En av deltakerne, en psykiater, forteller om en episode hvor han opplevde å bli møtt med skepsis fra annet helsepersonell i behandlingen av en pasient med tung medikamentavhengighet. Han skrev ut forholdsvis høye doser vanedannende medisiner til pasienten fordi han mente det var nødvendig, og lagde en nedtrappingsplan som han kombinerte med terapi og tett oppfølging. Han opplevde at behandlingen fungerte, og at pasienten kom stadig mer ut av avhengigheten og inn i et stabilt liv. Etter en krise oppsøkte pasienten legevakten, hvor han opplevde å bli møtt med skepsis og nedlatende holdninger fra legen. I etterkant av hendelsen ble psykiateren klaget inn for helsemyndighetene for uforsvarlig medikamentforeskrivning, og måtte vente på avklaring i saken i et halvt år. Saken fikk ingen konsekvenser for psykiateren, men han opplevde det hele som svært belastende:

«I ettertid sa jeg til kollegaene mine at jeg skal aldri gjøre dette igjen. For det var så vondt og vanskelig å få en sånn type mistenksomhet på seg. Og da tenkte jeg også at hvis jeg opplever dette, så må pasientene oppleve litt av det samme. Mye verre, egentlig. Så du kan bli smitta selv når du prøver å hjelpe folk, av samme type stigmatisering.»

Kunnskapsmangel og språkbruk

Flere opplever også at det er mangel på kunnskap om rusavhengighet i behandlingsapparatet, og at dette kan føre til dårlige pasientmøter:

«En del handler nok om ukunnskap og redsel og usikkerhet i behandlingsapparatet. Da er det enklere å ikke gjøre noen ting.»

En deltaker mener at det blant en del helsepersonell er behov for mer kunnskap om rusens funksjon som en måte å regulere egne følelser, tanker og handlinger. En annen mener at selv om helsepersonell på overordnet nivå har høy grad av bevissthet om hva som ligger bak rusavhengighet, er det ikke nødvendigvis sånn at dette oversettes til de konkrete pasientmøtene:

«Vi er alle enige om det, men vi er enige om det på et systemnivå. Ofte er du ikke riktig så klar på det når det er den pasienten som sitter foran deg. Det er ikke noen tvil på et overordnet nivå at det er vanskelige hendelser som gir rusavhengighet, men akkurat når det gjelder den spesifikke personen så vet jeg ikke om alle er like bevisst på det.»

Deltakeren som er psykiater, opplever det som en utfordring at helsepersonell har en veldig forskjellig sykdomsforståelse av rus og avhengighet. Der noen er opptatt av skadelige effekter og abstinenser, er andre ifølge deltakeren opptatt av individuell atferd og atter andre av underliggende psykiske plager som fører til rusbruken. Han opplever at helsevesenet mangler en erkjennelse av rusavhengighet som en sammensatt sykdom, og at stigma både kan komme av under- og oversykeliggjøring.

«Jeg tror det er viktig å ha to tanker i hodet samtidig. Hvis du bare sier at noen er syk, har vedkommende ingen ansvar. Jeg tror også stigmatisering kan være at du ikke ser ressursene til et menneske med rus- og avhengighetslidelse. Syns synd på han og infantiliserer han, og så videre. Det er ekstremt viktig å behandle disse pasientene individuelt, og tenke at det finnes ressurser.»

Han mener også at språket som brukes om rusavhengige i offentlige tjenester bidrar til å skape og videreføre stigmatisering og forståelsen av rusavhengige:

«Det brukes ofte et unyansert språk, og det er også med på å skape en virkelighet. Alle kan kalles for «rusmisbrukere». Det er stigmatiserende i seg selv, jeg bruker aldri det ordet. Det er svært omfattende i alle typer hjelpeapparat. Jeg har for eksempel sett dokumenter fra spesialister i Nav hvor det er brukt språk som jeg ville sagt er svært kritikkverdig å bruke om et medmenneske med en helseutfordring. Det er utbredt å bruke et språk som er med på å stigmatisere.»

Virkelighetsforståelse og kommunikasjon

Flere av deltakerne opplever også at helsepersonell og pasienter med rusavhengighet kan ha helt ulike virkelighetsforståelser i et behandlingsløp. Helsepersonell kan ifølge deltakerne være opptatt av medisinsk forsvarlighet, og ha en manglende forståelse for den enkeltes livssituasjon og alt det vanskelige som ligger bak rusen. Rusavhengige pasienter kan ifølge deltakerne på sin side være opptatt av å få behandling for fysiske og psykiske plager, og legge mindre vekt på de medisinske vurderingene som ligger bak. Noen av deltakerne opplever at dette kan bidra til konflikt, og føre til at pasient og helsepersonell sitter igjen med to helt ulike forståelser etter en konsultasjon.

«Det er en mismatch i forståelse av hverandres virkelighet. Og det går jo begge veier.»

En av deltakerne tar opp at opplevelser av stigma slik han ser det både har en subjektiv og en objektiv dimensjon: På den ene siden er det nok ifølge deltakeren flere rusavhengige som opplever å faktisk bli stigmatisert i helsevesenet. På den andre siden tror han også mange pasienter føler på mye skam og at dette kan føre med seg en forventning av å bli stigmatisert:

«Det å være rusavhengig er også en subjektiv sårbarhet. Det er noe pasientene vet at de er. Det gjelder alle tilstander som er stigmatiserende. Det er noe du bærer med deg, og du får veldig fort en oppfattelse av at systemet begrenses rundt deg på grunn av at du er rusavhengig.»

En av fokusgruppedeltakerne opplever at mange pasienter med rusavhengighet har lav tillit til helsevesenet, delvis på grunn av tidligere negative erfaringer. Hun mener dette kan forme hvordan man som pasient går inn i møter med helsevesenet og dermed også hvilke reaksjoner man får tilbake:

«Jeg oppfatter at mange av disse pasientene har mistillit så grunnleggende i sin konstitusjon. Så argumentasjonen og språket blir deretter. Frykt trumfer gode opplevelser. Så det sitter så grunnleggende i, så man reagerer kanskje på en måte som ikke er adekvat noen ganger.»

En annen tar opp at helsepersonell er forpliktet til å følge gjeldende lover, regler og retningslinjer i helsevesenet. Han opplever at dette av og til kan være vanskelig å kommunisere til pasienten:

«Behandler representerer de nasjonale helsemyndighetenes retningslinjer, som vi er forpliktet til å følge. Det er ikke sånn at vi kan si «Nei, men det blåser vi i.» Og så skal det finnes mulighet til å vurdere individuelt, men da skal det begrunnes og dokumenteres ekstra godt.»

Samtidig er det også en opplevelse i fokusgruppen av at mange rusavhengige pasienters risikovilje i et behandlingsløp er høyere enn risikoviljen som helsepersonell er villige til å ta.

«Det er noe med de brillene man forstår risiko med da, for mange av disse menneskene lever jo på død og liv hele tiden. De ser risiko med litt andre briller.»

Tid og ressurser

Flere av deltakerne mener også at respektfull behandling krever at helsepersonell tar seg tid til å lytte til pasienten, gi tett oppfølging og forklare egne vurderinger. Dette gjelder ifølge fokusgruppedeltakerne for alle pasienter, men kanskje særlig for pasienter med rusavhengighet. En mener dette særlig er viktig der man som helsepersonell konkluderer med at det ikke er behov for en viss type behandling:

«Respekt betyr også å ta seg tid. Å se «Har vi forstått hverandre?», «Kan jeg forklare hvorfor jeg tenker at dette ikke går?» Det samme har jeg opplevd på fastlegekontoret. Det tar ikke tid å skrive ut en resept antibiotika til en toåring når mamma lurer på om det er farlig. Det tar tid [når man må] forklare hvorfor man ikke trenger antibiotika.»

Dette er ifølge deltakerne tid som helsepersonell ofte ikke har. En av deltakerne opplever at særlig somatikken er stadig mer presset på tid og bemanning, og at dette kan gå negativt utover møtene med pasientene:

«En stresset lege er ofte mer utsatt for å gjøre feil, og si ting som kan være vondt for pasienten å høre, eller oppleves som avvisende og krenkende. Og somatikken er ganske pressa.»

Tiltak mot opplevd stigma og diskriminering

Deltakerne trekker frem flere grep de mener kan redusere opplevelsen av stigma og diskriminering og bidra til mer likeverdig behandling av pasienter med rusavhengighet. Både holdningsendringer, økt kunnskap, og systemendringer omtales.

«Vi må fortsette å jobbe med fordommer og øke kunnskap. Vi må behandle hver enkelt på en korrekt og forståelig måte, og du må bygge tillit. Det gjelder alle, men det gjelder denne gruppen enda mer.»

En av deltakerne mener praksisnær kunnskap kan bidra til å øke forståelsen for hvordan rusavhengige lever sine liv og hvilke utfordringer de møter på:

«Jeg tenker at den kulturelle kunnskapen [er viktig]. Hvis du har jobba lavterskel, på et hospits. Å ha litt kunnskap om hvordan mange av disse menneskene lever sine liv. [Det] tenker jeg også kunne vært en hjelp inn i den forståelsen».

Et annet tiltak som nevnes, er tidlig innsats. En av deltakerne mener det trengs mer ressurser, bevissthet og fokus på å gi god hjelp til barn og unge med begynnende rusproblemer:

«En nøkkel, som er min store kjepphest, er at vi må komme enda tidligere til. Det er en nobelpris på dette her, [som] har vist at jo tidligere du kommer til, jo billigere og mer effektiv blir innsatsen.»

Politi: Ressursmangel, politiets mandat og kommunikasjonsutfordringer

Fokusgruppen med representanter fra politiet besto av seks personer som har ulike roller i politiet, både utegående patrulje, forebygging og påtale. Deltakerne opplever at selv om dårlige holdninger til rusavhengige kan forekomme i politiet, er dette noe som ifølge fokusgruppen tilhører sjeldenhetene:

«Jeg tror det stemmer av og til. Det er noen i politiet som har dårlige holdninger, og det kommer det alltid til å være. Så noe av dette kan stemme, men jeg tror ikke det representerer hvordan holdningene er i politiet.»

Ifølge fokusgruppedeltakerne jobbes det systematisk med holdninger både i politiutdannelsen og ute i politidistriktene. De opplever også at det har skjedd mange positive endringer i politiets tilnærming til rusavhengige de senere årene.

I løpet av fokusgruppen dukker det opp flere synspunkter på hva deltakerne selv mener kan ligge bak rusavhengiges stigma- og diskrimineringsopplevelser i møte med politiet:

Manglende tid og ressurser

Deltakerne mener at politiets tilgang på ressurser påvirker i hvilken grad politiansatte evner å møte befolkningen på en tillitsvekkende måte. Dette gjelder ifølge fokusgruppen også politiets møter med rusavhengige.

Flere av deltakerne mener politiet er underbemannet. En deltaker opplever at dårlig bemanning og økende effektivitetskrav ofte går ut over det tillitsbyggende arbeidet, som er særlig viktig i møte med mennesker som er til fare for seg selv eller andre:

«Vi merker det på bemanning, at vi er dårlig bemanna. Og hvordan man presses på tid, at man skal være effektiv på oppdrag. Operasjonssentralen ønsker oss ledig da, og få oss ut igjen. Typisk der vi er inne som bistand til helsevesenet. Vi kan ikke bruke like mye tid alltid til å ha en god dialog og prøve å betrygge pasienten i de tilfellene på hvorfor vi er der.»

Deltakerne som jobber særlig opp mot åpne rusmiljøer, forteller at de så langt det lar seg gjøre prøver å ta seg god tid og forklare hvorfor en situasjon blir løst som den blir. Fordi politiet har begrenset tilgang på ressurser og et bredt mandat å oppfylle, er det ifølge deltakerne imidlertid ikke alltid at de har denne tiden. En av deltakerne tror dette kan bidra til at noen sitter igjen med en negativ opplevelse:

«Vi prøver å ta oss god tid, fordi vi er avhengige av å ha god dialog med mange av brukerne i de åpne rusmiljøene. Men ofte blir vi nødt til å avbryte en samtale og kjøre videre fordi det skjer noe rundt neste hushjørne som vi må prioritere. Og da er det ikke alltid vi har god tid til å forklare. Ofte må vi bare kjøre forbi i bilen og gi en kjapp kommentar om å fjerne sprøyta. Og det kan jeg forstå at man opplever som stigmatiserende.»

Politiets mandat til å bekjempe kriminalitet og opprettholde ro og orden

Fokusgruppedeltakerne er særlig opptatt av å få frem politiets samfunnsmandat til å bekjempe kriminalitet og ivareta ro og orden. Ifølge deltakerne tar politiet kun kontakt med rusavhengige på gaten når de har en saklig grunn – som utagering, voldsbruk og åpenlys bruk av rusmidler. Flere har erfart at mange rusavhengige de møter på i sitt arbeid er mer involvert i kriminalitet og ordensforstyrrelser enn resten av befolkningen, og at dette innebærer at de vil komme i kontakt med politiet hyppigere enn andre.

«Vi har et samfunnsmandat som politi. Vi skal sikre trygghet for befolkningen, blant annet. Og jeg skjønner at rusavhengige kan føle noen ganger at vi går etter dem, men så er det også en gruppe som ofte er involvert i ordensforstyrrelser og andre ting som vi må ta tak i. Fordi det handler om trygghet for resten av befolkningen også.»

Enkelte av deltakerne forteller at selv om de så langt som mulig forsøker å ta i bruk milde virkemidler i møte med folk som er ruspåvirket, er det i noen situasjoner nødvendig å bruke makt. Det er en generell oppfatning i fokusgruppen om at politiet ofte blir den «store, stygge ulven» som må inn med makt når helsevesenet og andre tjenester ikke når frem. En av deltakerne mener maktbruk ofte vil oppleves urettferdig for den enkelte, uavhengig av foranledningen:

«Vi er et kontrollorgan. Vi skal være de kjipe, vi skal avslutte fester, vi skal inn i lommene på folk og ta den kniven. Og vi treffer på folk som stort sett gjør lovbrudd. Politiet har en provoserende oppgave, et voldsmonopol. Dette er ting som selvfølgelig vil provosere».

Flere har et inntrykk av at en del rusavhengige misforstår politiets mandat, og som en konsekvens av dette feilaktig opplever at politiet er ute etter å «ta dem».

«Mitt inntrykk er at det er en del rusmisbrukere som sitter igjen med et inntrykk av at vi er ute etter dem. Ute etter å ta dem og ta fra dem rusen. Det er ingen av oss som har noen vendetta mot rusmisbrukere eller vil være vanskelig, for vi vet jo at den sprøyta skal de ha uansett. Men så har vi en plikt til å handle også da, hvis vi finner ting. Jeg tror det er mange som kanskje har misforstått politiets jobb.»

Enkelte av deltakerne adresserer også politiets arbeid med å beskytte mot vold, overgrep og kriminalitet innad i de åpne rusmiljøene. Deltakerne er enige i at dette er viktig for politiet å prioritere, men opplever at det ofte er vanskelig å etterforske og innhente bevis i slike saker, både på stedet og i etterkant. Dermed ender sakene ifølge fokusgruppedeltakerne i mange tilfeller med henleggelse.

«Mange av disse menneskene er fryktelig vanskelige å få tak i etterpå, fordi de er uten fast bopel, de svarer ikke politiet eller vil ikke komme til avhør. Da har vi en bevisutfordring som ofte ender i at saken blir henlagt. Da kan det føles som at ranet av meg ikke ble tatt på alvor, men det er ikke det som er tilfellet. For uten beviser kommer vi ingen vei.»

Kommunikasjonsutfordringer

Fokusgruppedeltakerne opplever også at kommunikasjonen med folk i rusmiljøene i mange tilfeller er krevende, og at dette kan bidra til at den enkelte sitter igjen med en opplevelse av å ha blitt dårlig behandlet. Enkelte opplever at politiet og rusavhengige kan sitte igjen med en helt ulik virkelighetsforståelse i etterkant av en hendelse. Flere sier at de ofte møter på rusbrukere som ikke forstår eller ikke vil forstå politiets side av saken, for eksempel fordi de er ruspåvirket eller har slått seg vrang:

«Vi forsøker i den grad det er mulig å forklare hvorfor politiet gjør som vi gjør. Og det er mange som er mottakelig og forstår, og andre som setter seg helt vrang og ikke ønsker å lytte til vår forklaring.»

Fokusgruppen mener at det ofte kan være vanskelig å forklare de kompliserte vurderingene som ligger bak politiets handlinger, og at de kan ha sin bakgrunn i ulike lover og hjemler:

«En rusmisbruker vil kanskje ikke oppfatte forskjellen på at vi ransaker for å lete etter narkotika, da er vi i straffeprosessloven. Kontra at vi gjennomfører en sikkerhetsvisitasjon for å se at de ikke har farlige våpen på seg, som er hjemlet i politiloven. Som ikke krever at de har gjort noe straffbart. De vil ikke kunne se forskjellen. De vil kun oppleve det som at vi går i lommene på dem hver gang vi møter dem.»

Noen av deltakerne mener også at politiets perspektiv sjelden kommer frem når enkeltsaker dukker opp i den offentlige debatten på tradisjonelle og sosiale medier. Noen knytter dette til politiets taushetsplikt og andre til det de opplever som en dårlig ytringskultur i politiet. Flere mener at dette bidrar til en ubalansert fremstilling, og at mange i rusmiljøene kan få et inntrykk av at situasjonen og holdningene i politiet er mye verre enn det i realiteten er.

«Det er jo ikke så mange politibetjenter som er ute og ytrer seg i media, «ja, men jeg forstod dette oppdraget sånn og sånn». Det skjer jo ikke. Den offentlige debatten blir ofte veldig ensidig, fordi politiets perspektiv kommer veldig sjelden med.»

Tiltak mot opplevd stigma og diskriminering

På spørsmål om hva som kan bidra til å bedre situasjonen og redusere opplevelsen av stigma og diskriminering, kommer flere forslag til løsninger opp: Tettere samarbeid mellom ulike offentlige tjenester, mulighet for raskere tilbud om hjelp for rusavhengige, bedre virkemidler i det forebyggende arbeidet, mer ressurser, bedre opplæring og større synlighet fra politiet i den offentlige debatten.

Fokusgruppen er særlig opptatt av at det forebyggende arbeidet overfor unge må styrkes. De ønsker større mulighet for å jobbe med foreldre og skolene, og få tilbake virkemidler som urinprøver og ruskontrakter. Flere opplever at politiet og andre etater de siste årene har mistet det de anser som gode virkemidler for å gi hjelp til ungdom på vei inn i rus.

«Jeg tenker at man kanskje har gått litt feil vei, som gjør at man kanskje kommer til å få igjen de historiene om at «jeg ble ikke sett da jeg var ung» eller «det var ingen som var der».»

Deltakerne mener også at det er viktig å satse på økt kunnskapsheving internt i politiet om dialog med utsatte grupper. Det er en opplevelse blant flere om at mye har gått i rett retning på dette området de senere årene, som bør bygges videre på:

«Jeg tror man må starte helt på bunn. Fra utdannelsen i Politihøgskolen, og der har det vært en ekstrem forandring. Mye fokus på holdninger og dialog, konflikthåndtering. Der tror jeg det er et stort skifte på studenter som går ut nå og sammenligna med for 10-20 år tilbake. Så det tror jeg kommer til å løsne litt etter hvert.»