3. Hvilke erfaringer har informantene med stigma og diskriminering?

For å undersøke rusavhengiges egne erfaringer med stigma og diskriminering, gjennomførte NIM i 2023 kvalitative dybdeintervjuer med 17 personer med nåværende eller tidligere rusavhengighet. Formålet med intervjuene var å undersøke:

hvorvidt rusavhengiges møte med offentlige tjenester preges av opplevd stigmatisering og diskriminering
hvordan slike opplevelser kan arte seg
hvilke konsekvenser det kan få for den enkelte

Historiene som fortelles i denne delen er sett fra informantenes perspektiv. Grunnen til det, er at vi er ute etter å innhente konkrete erfaringer med selvopplevd stigma og diskriminering. Det er utenfor rammene av denne undersøkelsen å vurdere hvorvidt hver enkelt erfaring som omtales er en objektiv gjengivelse av tidligere hendelser, eller om de utgjør diskriminering i juridisk forstand.⁶⁶ Dette er heller ikke mulig med metoden som er brukt her. I det avsluttende kapittelet gjør vi noen overordnede rettslige vurderinger av de mest sentrale funnene.⁶⁷

Om informantene

Informantene er voksne mennesker med rusavhengighet i aldersgruppen 23–55 år. Seks av informantene er kvinner, og elleve er menn. Informantene har bakgrunn og erfaringer fra ulike deler av landet, men samtlige har stort sett tilholdssted på Østlandet. Omtrent halvparten av informantene ble rekruttert via en privat aktør som driver rusbehandling i ulike deler av landet. Disse informantene var på intervjutidspunktet enten inne til døgnbehandling for rusavhengighet, hadde mottatt døgnbehandling tidligere, eller var innom behandlingsinstitusjonen for oppfølging noen dager i uken. Den andre halvparten møtte vi gjennom et lavterskeltilbud for rusavhengige, og de var ikke inne i et rusbehandlingsforløp. Her foregikk rekrutteringen på stedet.

Informantene har ulike bakgrunner og livssituasjoner. Likevel er det en god del trekk som er felles for mange av dem:

Traumer: Nesten alle forteller om en vanskelig oppvekst, ungdomstid eller tidlig voksentid. Traumatiske livshendelser går igjen i ulike former i informantenes historier. Eksempelvis forteller informantene om mobbing, utenforskap, ustabile familierelasjoner, vold, seksuelt misbruk, foreldre som selv var rusavhengige, om at de kom til Norge som enslig flyktning i tenårene, eller om alvorlig sykdom, skade eller andre traumatiske livshendelser. Flere har også opplevd lignende hendelser i godt voksen alder.
Psykiske plager: De aller fleste har, eller har hatt, ulike psykiske plager eller lidelser. Rundt halvparten av informantene sier at de har fått ADHD-diagnose i voksen alder, og at de har gått gjennom barndom og ungdomstid uten at dette ble oppdaget. Andre forteller om PTSD, angst og depresjon. Mange av informantene knytter rusbruken sin til psykiske helseproblemer eller traumer, både ved at rusbruken er en måte å håndtere psykiske utfordringer på og at rusbruken kan bidra til psykisk uhelse.
Rusbruk: Det store flertallet av informantene har brukt flere ulike former for rusmidler, men heroin går igjen hos nesten alle sammen. Flere har tidvis hatt omfattende samtidig bruk av tyngre rusmidler. De fleste har begynt å ruse seg på alkohol eller hasj, og så har bruken av rusmidler blitt trappet opp til stoffer som amfetamin, kokain, heroin, ecstasy, LSD og vanedannende medikamenter.
Tidlig start: De fleste av informantene forteller at de hadde sitt første møte med rusmidler allerede tidlig i tenårene, og at avhengigheten startet da. Enkelte begynte å ruse seg først i voksen alder.
Skjulte problemer: Flere oppgir at rusbruken og psykiske plager ikke ble fanget opp av verken skole eller andre offentlige instanser i tenårene. Mange av informantene har lenge levd et dobbeltliv, og har holdt rusbruken skjult for skole, arbeidsgiver og familie.
Fengselsopphold: Rundt halvparten av informantene har korte eller lengre fengselsopphold bak seg. Noen har vært fengslet for salg eller besittelse av narkotika, andre for hvitvasking av penger, vinningsforbrytelser, bøtesoning eller vold.

Blant informantene er det også stor variasjon innen en del områder. Dette omfatter for eksempel helsetilstand, bosituasjon og utdanning. Noen av informantene lever i dag et relativt stabilt liv, og har fått mer kontroll på rusbruken. Andre har store utfordringer på flere livsområder og har omfattende og ukontrollert rusbruk.

Det er dermed viktig å understreke at utvalget i hovedsak utgjør en selektert gruppe av alle med en avhengighetsproblematikk i Norge, med betydelige levekårsutfordringer og bruk av en rekke ulike rusmidler.⁶⁸ Dette vil naturligvis også påvirke informantenes perspektiver og erfaringer.⁶⁹

Erfaringer med stigma og diskriminering

For å unngå å lede informantenes perspektiver for mye, tok intervjuene utgangspunkt i informantenes egne livshistorier og hadde en åpen tilnærming. Alle intervjuene startet med at informantene fikk fortelle fritt om sin historie med rus. Som del av dette kom de aller fleste inn på hvordan de har opplevd møter de har hatt med ulike offentlige tjenester.

Det finnes ikke «én historie» blant informantene. Noen har hovedsakelig fått god hjelp, og blitt møtt med mennesker som har sett dem og behandlet dem med respekt og verdighet.⁷⁰ Andre har nesten bare negative erfaringer i møte med tjenester som politi, helsevesen og Nav, og forteller om omfattende fordommer og avvisning. Mange er et sted midt imellom disse ytterpunktene.

Selv om inngangen til intervjuene var åpen, ble erfaringer knyttet til stigma og diskriminering raskt tematisert av informantene selv i de fleste intervjuene. Noen bruker stigma og diskriminering som begreper for å forstå dårlig behandling de selv har opplevd. Andre snakker om negative erfaringer de har hatt uten å direkte ta i bruk disse begrepene, men hvor det er en tydelig fordomsdimensjon. I noen tilfeller snakkes det mer generelt om hvordan de blir påvirket av samfunnets holdninger til rusavhengige.

Flertallet av informantene har erfart å bli møtt med fordommer i ulike deler av samfunnet, inkludert i møte med det offentlige. Flere forteller at de som rusavhengig gjennomgående opplever seg mistenkeliggjort og «skåret over én kam» av det offentlige. Eksempler på fordommer informantene forteller at de har blitt møtt med, er at de er farlige, manipulerende, har skyld i egen avhengighet, eller at de har dårlig selvkontroll:

«Er du en rusmisbruker, så er du en løgner og bedrager også. [Det har jeg] møtt på jevnt og trutt i Nav og i LAR og i fengselsvesenet. Det har vært veldig uforståelig for meg.»
– Mann, 42 år

Det varierer blant informantene hvor ofte de opplever at de blir møtt med slike fordommer. Noen har en opplevelse av at de blir stigmatisert overalt i samfunnet:

«Vi blir sett på som det laveste av det laveste. Ingen vil se på deg, ingen vil snakke med deg, ingen vil ha med deg å gjøre. Fordi de er redde. Når du går inn et sted, er hele stedet i beredskap. Som en fare har kommet inn. Men du er ikke en fare egentlig, du er sliten. Det er masse fordommer, stygge fordommer.»
– Mann, 47 år

Andre opplever ikke at de har blitt møtt med fordommer eller behandlet dårligere enn andre i det offentlige, eller viser kun til noen få mindre opplevelser. En av informantene har en oppfatning av at mange rusavhengige har en overdreven forventning om å bli stigmatisert når de går inn i møter med tjenestene. Han sier han først og fremst har blitt møtt med en vegring mot å snakke om rusbruken blant helsepersonell, og det han omtaler som «silkehanskebehandling»:

«Jeg har egentlig ikke opplevd så mye negativ stigmatisering personlig, mest den der biten at de har ikke lyst til å snakke om det. Og det er jo for så vidt en av de snillere tingene du kan oppleve egentlig.»
– Mann, 31 år

I informantenes historier varierer det hvordan nedvurdering på grunn av rusavhengigheten kommer til uttrykk. Noen ganger knytter det seg til kroppsspråk og manglende oppfølging, mens andre ganger er det snakk om direkte nedsettende kommentarer, avvisning og avslag i tjenester. Mange av informantene opplever at negative holdninger har påvirket måten de har blitt behandlet av tjenestene og hvilke tjenester de har mottatt.

Mange av informantene forteller at de opplever det som vondest å bli møtt med en manglende forståelse fra tjenestene om alt som ligger bak rusbruken. Nesten alle informantene omtaler rusbruken sin som en måte å håndtere traumer eller psykiske helseproblemer:

«Det sies at man selv har valgt dette, men det er så mye mer komplekst enn det. Det er ingen som har valgt å havne på gata. Det er noe som skjer gjennom et langt liv, kanskje etter masse traumer i barndommen.»
– Mann, 42 år

Ettersom informantene har ulik alder, varierer tidspunktet for når opplevelsene deres har funnet sted. Mange av opplevelsene er fra de senere årene, mens andre er fra lengre tilbake i tid. En informant som har lang fartstid med å bo på gata og oppholde seg i åpne rusmiljøer, ser stor forskjell i hvordan rusavhengige blir møtt i samfunnet i dag sammenlignet med 80- og 90-tallet. Hun mener behandlingen av rusavhengige har blitt mye bedre de senere årene.

Flere av informantene trekker frem at alle møter med det offentlige er en toveis prosess, og at måten man selv oppfører seg på kan forme hvordan man blir møtt av tjenestene. En av informantene har erfart at om man har «piggene ute» blir møtene ofte verre, mens hvis man er åpen og samarbeidsvillig får man i mange tilfeller tillit tilbake:

«Mange [rusavhengige] har en veldig negativ innstilling til byråkrati og stat. Men det igjen bunner i mange dårlige erfaringer. [Tjenestene] kan være veldig hjelpsomme hvis de får litt hjelp fra deg som bruker av systemet. Men hvis du kommer inn på bakbeina… Stiller man opp i ruspåvirket tilstand, så skjønner jeg at det kan være vanskelig å samarbeide med en slik person.»
– Mann, 43 år

Ulike former for selvstigmatisering går igjen i flere av intervjuene. Flere av informantene har mange negative følelser knyttet til sin egen og/eller andres avhengighet. Enkelte snakker også om rusavhengige på en måte som kan tyde på at de har internalisert flere av samfunnets negative holdninger til gruppen. En av informantene mener rusavhengige skaper sitt eget rykte, og at dette er med på å forme hvordan de blir møtt av tjenestene:

«Rusmisbrukere er noen manipulerende jævler. Det er ikke alle som er sånn, men mange. Det er forståelig at det blir sånn, for 99 prosent av rusmisbrukere er sleipe og utspekulerte. De er ute etter å bare karre til seg. Og da blir det sånne holdninger, da.»
– Kvinne, 54 år

Andre retter stigmaet innover mot seg selv, ved at de skammer seg over å være rusavhengige og føler seg mindreverdige. For flere bidrar dette til at de sliter med å være åpne om egne problemer i frykt for å bli møtt med avvisning eller fordommer:

«Å innrømme at man er avhengig av noe, det er veldig mye nederlag knyttet til det for mange. Jeg merker at det er veldig skamfullt å fortelle hvor mange ganger jeg har vært i døgnbehandling før. Jeg er veldig redd for at folk skal tenke at jeg er svak eller «Er det så mye galt med deg? Har du ikke klart det enda?»»
– Kvinne, 33 år

Selv om dette ikke gjelder alle, er med andre ord mange av informantenes livshistorier og møter med offentlige tjenester tydelig preget av ulike former for opplevd stigmatisering og diskriminering.

Arenaer for opplevd stigma og diskriminering

Formålet med dette delkapittelet er å legge frem eksempler på hvordan opplevd stigmatisering og diskriminering av rusavhengige i møte med offentlige tjenester kan arte seg.⁷¹

Informantene forteller om opplevd stigmatisering og diskriminering innenfor flere ulike samfunnsområder. Erfaringer i møte med helsevesenet og politiet var det som kom hyppigst opp under intervjuene, og er derfor det som vies mest plass her.

Helsevesenet

Informantene har alle vært i kontakt med helsevesenet på ulike måter. Mange har fått behandling for sin rusavhengighet, flere har hatt somatiske plager som krever behandling og noen har hatt kontakt med psykisk helsevern.

Erfaringene som presenteres her er hovedsakelig fra somatikken. Det er verdt å nevne at flere av informantenes historier også er preget av opplevelser av utilstrekkelig og mangelfull psykisk helsehjelp. Her har imidlertid stigma- og diskrimineringsdimensjonene vært mindre fremtredende i informantenes historier. Dette kan skyldes tilfeldigheter i undersøkelsens utvalg, og betyr ikke nødvendigvis at opplevelser av stigma og diskriminering i mindre grad forekommer i psykisk helsevern.⁷²

Mange forteller om gode opplevelser og erfaringer med helsevesenet, men det er også mange historier som informantene beskriver som stigmatiserende eller diskriminerende.

Fordommer og støtende kommentarer

Flere av informantene forteller at de har opplevd å bli møtt med mistenkeliggjøring, fordommer og støtende kommentarer i møte med helsevesenet.

Mange har skiftet fastlege flere ganger etter episoder hvor de har opplevd å bli møtt med fordommer. Flere av informantene opplever at kunnskapen om rusavhengighet er lav hos mange fastleger de har vært i kontakt med. De har langt på vei forståelse for at det er slik, siden de aller fleste fastleger ikke har mange pasienter med rusavhengighet. Samtidig rapporterer mange om en følelse av at de blir møtt med en fordømmende holdning på legekontoret:

«Jeg fikk stygge blikk da jeg kom inn på legekontoret. Det virket som om de ikke var interessert i å hjelpe meg i det hele tatt. Ta deg sammen og slutt og rus deg, så blir det bedre, liksom.»
– Mann, 38 år

Også i spesialisthelsetjenesten er det mange av informantene som forteller om episoder hvor de har blitt møtt med fordommer. Opplevelser av slengbemerkninger om rusavhengigheten går blant annet igjen i flere av informantenes historier. En kvinne forteller at hun ikke opplevde å bli møtt med verdighet en gang hun var innlagt på sykehus:

«Jeg følte meg hengt ut, det ble ropt høyt om at jeg var avhengig av alkohol på sengeposten. Da skulle jeg tåle hva som helst, for jeg var jo så dum at jeg var blitt avhengig av noe.»
– Kvinne, 33 år

En annen kvinne forteller om en opplevelse da hun skulle ta en blodprøve. Det var vanskelig å finne blodårene på henne, og vedkommende som skulle ta prøven hadde litt problemer. Hun ropte da høyt ut i rommet at hun trengte hjelp fordi hun «sitter her med en sprøytenarkoman»:

«På sykehuset gjør de så «big deal» ut av at jeg har vært sprøytenarkoman. Jeg føler meg så nedverdiget når jeg snakker med helsevesenet, og jeg syns ikke de er flinke nok til å være medmenneskelige. De dømmer deg basert på det det de ser og leser om oss. Måten vi blir møtt på er til å grine av.»
– Kvinne, 33 år

Enkelte informanter har også blitt møtt med negative kommentarer fra helsepersonell når de har oppsøkt psykisk helsehjelp. En ung gutt forteller at han ble innlagt på grunn av psykose etter for stort inntak av LSD da han var 21 år. Han opplevde psykosen som dypt traumatisk, og forteller at han hadde det forferdelig vondt. På sykehuset opplevde han å bli møtt med negative kommentarer om at hendelsen var hans egen skyld.

Avvisning fra helsehjelp

Enkelte av informantene forteller at de har opplevd å bli avvist når de har oppsøkt helsehjelp. Det er ikke alltid klart fra informantenes fortellinger hva de opplever at var årsaken til avvisningen. Noen sier imidlertid mer direkte at avvisning har skjedd på grunn av negative holdninger til dem som rusavhengige.⁷³ En informant forteller om en gang han opplevde å bli avvist fra legevakten fordi de dømte rusbruken hans, og at han måtte ringe 113 for å få helsehjelp. En annen forteller at hun ikke fikk rehabiliteringstilbudet hun trengte etter en operasjon, og opplever at dette skjedde fordi hun ruset seg. Også i møte med fastlegen forteller noen om avvisning på grunn av rusbruk.

«Fastleger har nekta å sende meg på røntgen for ryggen min blant annet, fordi de mener at det er russkader og ting blir bedre hvis jeg slutter å ruse meg. Testosteronbehandling har jeg også hatt behov for, og det har jeg fått null hjelp med frem til jeg fikk den fastlegen jeg har nå.»
– Mann, 38 år

Andre forteller at de har blitt kastet ut fra sykehusopphold tilsynelatende uten saklig grunn. En av informantene forteller om en gang hun havnet på akuttmottaket etter et ribbeinsbrudd. Ifølge informanten fikk hun ikke puste ordentlig, og var redd for at hun hadde punktert lungene. Hun forteller at hun ble vekket opp midt på natten og kastet ut av sykehuset etter at det ble oppdaget at hun var rusavhengig:

«Jeg ble hivd ut klokken fire om morgenen. Jeg lå først til observasjon, og så ble jeg vekket og [fortalt at] «Nei, du har ikke noe her å gjøre». Jeg lå helt stille der, jeg gjorde ingenting.»
– Kvinne, 55 år

Informantene har få tilsvarende fortellinger om direkte avslag når de har oppsøkt psykisk helsehjelp. Et unntak er en informant som forteller at hun ble innlagt på akuttpsykiatrisk behandling etter et selvmordsforsøk på grunn av et samlivsbrudd og en stressende boligsituasjon. Etter tre døgn ble hun utskrevet og henvist til hospits uten øvrig psykisk helsehjelp. Selv mente hun at hun trengte mer oppfølging og hjelp i situasjonen hun befant seg i. Ved et annet tilfelle forteller hun at hun fikk avslag på døgnbehandling, da hun skjønte at alkoholforbruket var blitt for stort.

«Jeg ble ikke henvist selv om jeg ba om det, men fikk heller plass på DPS. Jeg følte meg veldig avvist når jeg ba om å bli innlagt, og jeg var skuffet over å bli møtt med det. Jeg følte det var et politisk svar.»
– Kvinne, 33 år

Det er ikke klart om informanten knytter disse opplevelsene direkte til fordommer og nedvurdering av henne som rusavhengig.

Stigmaopplevelser knyttet til pasientjournalen

Stigma- og diskrimineringserfaringer knyttet til pasientjournalen er en rød tråd i mange av informantenes historier. Flere forteller at de merker at helsepersonells holdninger og kroppsspråk endrer seg i negativ retning når de oppdager diagnosen «rusavhengig» i pasientjournalen. De kan sitte med en følelse av at «alarmen går» når legen oppdager i journalen at de er, eller har en fortid som, rusavhengige. Journalen beskrives som et stempel som blir hengende ved dem også hvis de er blitt rusfrie og har vært det i mange år.

En informant forteller at hun en gang var på akutten, og at holdningen til henne endret seg merkbart etter at det ble slått opp i journalen hennes:

«Jeg måtte sitte der i syv timer, alle var hyggelige mot meg helt til jeg kom inn til legen. Da slo de opp på navnet mitt på skjermen, og det kom opp en rød «error», «narko, narko, narko». De var helt forferdelige med meg, nedlatende holdninger.»
– Kvinne, 55 år

Hun gikk gråtende hjem fordi hun følte at de var så nedlatende mot henne. Hennes erfaring er at man må ha med seg noen når man skal møte helsevesenet eller andre offentlige tjenester for å bli tatt på alvor.

Noen av informantene har erfart at journalen ikke bare utløser negative kommentarer, men også at de blir avvist eller møtes med trussel om å tilkalle politiet. En informant forteller om en gang hun var hos en fastlegevikar og opplevde å bli avvist etter at legen leste journalen.

«Han så kun den røde skriften i journalen og leser «rusavhengig», og da kom jeg ikke til orde en gang. Alt jeg var der for var for å få fornyelse på p-piller. Han ble sint og sa «du får ikke noe piller her», og så truet han med å ringe politiet og sa jeg måtte komme meg ut av kontoret hans. Det gjorde at jeg ble ekstremt satt ut, og fikk et enormt panikkangstanfall.»
– Kvinne, 33 år

Stigmaopplevelser knyttet til medisinering

Medisinering er et annet område som svært mange av informantene opplever at utløser stigmatisering og diskriminering. Mange forteller at de raskt har blitt møtt med mistenksomhet fra helsepersonell når de etterspør legemidler, og en holdning om at de bare prøver å «lure til seg medisiner» for å ruse seg. Ifølge flere av informantene har fordommer ført til at de ikke har fått medisiner når de trenger det, og at dette bidrar til økt selvmedisinering med ulovlige rusmidler.

Flere av informantene forteller at de ikke har fått god nok smertelindring etter sykehusopphold på grunn av ulike fysiske plager. Noen forteller historier om at de etter kirurgiske inngrep kun har fått mild smertelindring som paracetamol eller ibuprofen, på grunn av rusavhengigheten.

«Jeg følte meg veldig forskjellsbehandlet av at jeg ikke fikk samme smertelindring og etterpleie som andre fikk. Det å bli møtt på den måten var veldig vondt.»
– Kvinne, 33 år

Andre forteller om at de etter langvarig smertebehandling utviklet en avhengighet av smertelindrende legemidler som oksykodon. Ved utskriving var avhengigheten blitt så stor at de selv kjøpte illegale opioider som erstatning for medisinene de fikk av helsevesenet. Enkelte av disse informantene opplevde å få liten eller ingen hjelp til å håndtere avhengigheten som hadde oppstått.⁷⁴

Medisinering for ADHD tas også opp av flere. Som nevnt tidligere har godt over halvparten av informantene blitt diagnostisert med ADHD, ofte først i voksen alder. Enkelte av disse er opptatt av at det som rusavhengig er vanskelig å få medisinering for sin ADHD, og at det kreves tre måneder rusfrihet for å kunne starte på ADHD-medisiner. Flere av informantene sier det er helt urealistisk for dem å klare dette. De beskriver det som en nedadgående spiral der de selvmedisinerer seg med ulovlige rusmidler for å dempe den indre uroen.

«Jeg er jo rusmisbruker, og da får jeg ikke medisiner. Det er så sjukt. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte holde meg rusfri i seks måneder [for å få ADHD-medisiner], og så sa jeg «Unnskyld meg, men du vet at jeg ikke kommer til å klare det?» Ja, men da får du heller ikke medisiner. For en sjukdom jeg har på et papir, liksom.»
– Kvinne, 33 år

Blant de som har fått ADHD-medisiner, varierer det hvilken erfaring informantene har. En informant erkjenner at ADHD-medisin kan misbrukes og at han har gjort det. Flere andre har positive erfaringer. En informant sier at etter at han begynte på ADHD-medisiner har ikke suget etter amfetamin vært der i det hele tatt.

Også substitusjonsbehandling gjennom legemiddelassistert rehabilitering (LAR) tas opp av flere av informantene. Over halvparten av informantene har erfaring med LAR-behandling. Flere av informantene opplever at de blir møtt med en nedlatende «ovenfra-og-ned»-holdning og liten grad av tillit i LAR-systemet. Flere av informantene er også kritiske til kontrollvilkårene som finnes i LAR, og mener dette hindrer deres livsutfoldelse.

«Jeg har vært i LAR i to omganger. Jeg gikk av fordi jeg syns LAR er et fengsel. Jeg syns du blir veldig stedbundet, siden du må komme og hente medisiner hver dag. Så må du gjøre det stabilt i en periode, og så får man henteordninger på apoteket. Og hvis du ikke har levert nok urinprøver, kan de nekte deg utenlandsreise og sånne ting. Du må hele tiden stå til disposisjon.»
– Mann, 43 år

Politi

Det varierer blant informantene hvor mye de har hatt å gjøre med politiet opp gjennom årene. Kontakten med politiet har både vært knyttet til narkotikakriminalitet og andre former for kriminalitet.

Informantene har gjennomgående lav tillit til politiet. Flere trekker frem møtene med politiansatte som de verste. Noen mener at problemet ligger i at enkelte politifolk har dårlige holdninger, mens andre mener at hele straffeapparatet stigmatiserer og diskriminerer rusavhengige. Dette utspiller seg på ulike måter i informantenes historier:

Fordommer, nedvurdering og støtende kommentarer

Selve menneskemøtene med politiet blir trukket frem av flere av informantene. Selv om det også kommer frem tilfeller hvor informantene har opplevd at politiansatte har sett dem og behandlet dem på en god og verdig måte, er det betydelig flere eksempler på det motsatte. Mange forteller om episoder hvor de har opplevd at politiet har møtt dem med fordommer eller på andre måter behandlet dem på en stigmatiserende måte. En informant forteller at hun har hatt mange dårlige møter med politiet:

«Jeg har stått på glattcellen og prøvd å snakke med dem, og så har de bare kastet døra i trynet mitt og sagt at «Nei, du er rusa du. Så vi gidder ikke å snakke med deg.»
– Kvinne, 33 år

Flere av informantene er kritiske til straffepolitikken som lenge har eksistert på rusfeltet, og mener dette har bidratt til stigmatisering av rusavhengige. Mange mener politiet bidrar til å straffe dem for en avhengighet de ikke kan kontrollere, i stedet for å møte dem med medmenneskelighet og empati. En av informantene forteller om en gang hun ble bedt om å sprute ut sprøyten sin mens hun var på sitt laveste:

«Mens jeg sitter der med en brukerdose, og er så syk. Ber meg sprute det ut, liksom. Så jeg [sa]: «Ja, men du skjønner det at jeg sitter jo ikke foran en barnehage? Jeg har gjemt meg nedi en garasje». Maktsyk kar, som ikke likte han jeg var med at the moment. Som bare ville være slem, rett og slett.»
– Kvinne, 33 år

En annen informant forteller om en gang hun ble tatt i et åpent rusmiljø av en sivil politimann, som endte opp med å gi henne en sjanse til. Selv om hun satte pris på å unngå straff, reagerte hun på begrunnelsen hun fikk:

«[Han sa]: «Jeg ser jo at du ikke egentlig hører til her. Du er jo så fin i tøyet, og du er jo ren og pen». Okei, så hvis jeg hadde stygge klær og hvis jeg var bustete på håret hadde jeg plutselig fått en straff, og så slipper jeg unna nå fordi jeg hadde en pen jakke på meg? Det satt veldig fingeren på det som er litt problemet og de holdningene som fins der ute.»
– Kvinne, 33 år

Maktbruk, kontroll og tvangsmidler

Flere av informantene mener politiet ved ulike anledninger har brukt overdreven maktbruk mot dem, fordi de er rusavhengige. Mange har opplevd jevnlige kroppsvisitasjoner på gata, og noen har også opplevd husransakelser. En av informantene forteller at han tidligere har vært mye ute og gått eller syklet om natten fordi han ikke har fått sove, og at han ofte da har blitt stoppet og ransaket av politiet. Ifølge informanten har dette skjedd etter at politiet oppdaget rusrelatert kriminalitet på rullebladet hans:

«Hvis de møtte meg på gata, så var det full ransaking hver gang. Og jeg vet ikke hvor mange rassiaer jeg har hatt hjemme, hvor de har endevendt leiligheten. Jeg føler de har vært verre mot meg enn jeg har fortjent. De mener vel jeg ser suspekt ut, selv om jeg bare er ute og går.»
– Mann, 38 år

En annen informant mener politiet flere ganger har brutt hans rett til vern mot husransakelser i Grunnloven § 102. Informanten har opplevd en rekke husransakelser, hvor politiet har lett etter narkotika, penger, brukerutstyr og våpen. Han mener selv de bare har hatt skjellig grunn til mistanke i ett av disse tilfellene:

«Jeg har opplevd grove menneskerettighetsbrudd. De har slått inn døra mi med rambukk, knust døra til pinneved, og så stormer de inn. Og da snakker vi ikke om en liten gjeng. Tett i tett med politibiler, innsatsleder og sperrebom. Og man kan begynne å tenke «Hva i all verden slags informasjon har de om meg?» Men [advokatene mine] får ikke noe ut av politiet.»
– Mann, 46 år

Flere av informantene forteller også om episoder hvor politiet har brukt fysisk makt mot dem, som de har opplevd som unødvendig eller overdreven:

«Hver gang de har vært hjemme hos meg, har jeg ligget i bakken med håndjern før jeg i det hele tatt har rukket å lukke opp døren. Så de har vært ordentlig aggressive mot meg.»
– Kvinne, 33 år

En av informantene mener etnisk minoritetsbakgrunn fører til at man oftere blir kontrollert og ransaket av politiet på gaten. Informanten, som selv har minoritetsbakgrunn, forteller at han selv har blitt stoppet og undersøkt mye av politiet. Han knytter erfaringene sine til en kombinasjon av hudfarge og rusbruk:

«Før trodde jeg politiet var ærlig, nå er jeg våken og kan dette her. Hver gang de stopper meg, har de løyet til meg. A lie. De har holdt på [sånn] med meg hele livet. Det er sånn profilering de har gjort med somaliere hele livet. De har ødelagt hele miljøet. Det har gjort utrolig, utrolig, utrolig store skader.»
– Mann, 47 år

Manglende rettssikkerhet

Som flere av historiene over også illustrerer, er det en gjennomgående opplevelse blant mange av informantene at de mangler rettssikkerhet og likhet for loven i møte med politiet. Flere informanter mener at enkelte politiansatte misbruker makten sin, og at de i praksis står uten beskyttelse mot offentlige overtramp. Enkelte forteller for eksempel at de har sittet på glattcelle for lenge eller opplevd stigmatiserende forhold i cellen, uten at det har fått konsekvenser.

«Enkelte politifolk har valgt feil yrke. Maktsyke. Jeg har opplevd at de har kastet meg på glattcellen kliss naken. Skrudd av varmen i gulvet, tatt fra meg madrassen. De syns vel jeg har vært vanskelig da, og skal straffe meg for det. Om de har lov til å gjøre det, er en helt annen sak.»
– Mann, 41 år

Mange informanter mener også at rullebladet forfølger dem og brukes mot dem av politiet i lang tid etter at de har begått kriminalitet. Et eksempel på dette, er fra en informant som forteller om en episode da han var ute og kjørte motorsykkel for noen år tilbake. Ifølge informanten hadde han i forkant trappet ned medisinene han gikk på for å oppfylle myndighetenes helsekrav for førerkortet, og skaffet seg legeerklæring på at han var kjøredyktig. I løpet av kjøreturen mister han hjelmen sin utfor en skrent under en pause, og da han skal prøve å få tak i den faller han ned og sitter fast. Da han ringer til politiet for å få hjelp, beslaglegges førerkortet hans og motorsykkelen taues bort.

«Jeg ringte til politiet, akkurat som en vanlig mann eller kvinne ville gjort. Det var ingenting uedruelig med oppførselen min. De har antakelig bare sjekka opp navnet mitt, og sett «Ja, men han er jo kriminell». Men det de ikke har sett, er jo at det er jo 23 år siden. Dette er så justismord som det går an å få blitt. Jeg har ikke kjørt en meter ulovlig.»
– Mann, 53 år

Andre arenaer

Selv om informantene forteller mest om opplevelser de har hatt i møte med helsevesen og politi, dukker også negative erfaringer fra andre samfunnsområder opp under intervjuene. Innenfor flere av disse områdene er stigma- og diskrimineringsopplevelser mindre fremtredende enn innenfor områdene omtalt over. I tillegg glir opplevelser av stigma og diskriminering her i større grad over i en generell kritikk av systemet eller opplevelse av et mangelfullt hjelpetilbud. Dette delkapittelet bør leses med dette i bakhodet.

Bolig

Flere av informantene har eller har hatt en ustabil bosituasjon. Noen har bodd på gata i flere år, flere har vært innom hospits, og noen hadde blitt tildelt egen bolig fra kommunen eller har bolig gjennom lavterskeltilbud som Frelsesarmeen.

Enkelte har opplevd botilbudene til rusavhengige som stigmatiserende, med lav standard og samling av mange med tunge rusproblemer og psykiske lidelse. En informant beskriver hospitsene som «dødens bakgård». Andre er mer positive og har møtt ansatte der som har sett dem og gitt dem god hjelp, men er kritiske til selve systemet for tildeling av bolig. Flere av informantene mener boligtilbudet først og fremst er utformet etter hva som er billigst mulig, og ikke hva som gir best mulig hjelp.

«Å gå inn på hospits, da kommer du ut i kiste. Det er bare en pengemaskin og så er det en veldig dårlig måte å samle folk på som ikke jeg liker. Jeg har bodd på et par stykker. Det var ikke noe forsøk på å hjelpe i det hele tatt, det var bare forsøk på å få økonomien og rusmisbrukere til å gå i hamsterhjulet. Og sånn er det enda.»
– Kvinne, 54 år

Det fremkommer ikke alltid klart om disse erfaringene dreier seg om en opplevelse av stigma og diskriminering, eller om det er en mer overordnet kritikk av boligpolitikken. I noen tilfeller er stigma- og diskrimineringsdimensjonen imidlertid tydeligere i opplevelsene. Et eksempel på dette er en informant som forteller at han har opplevd å ikke få avrusning på grunn av hvor han bodde.

«Det ene stedet jeg bodde var så belasta at jeg fikk ikke avrusningsplass mens jeg bodde der, fordi de mente det ikke var hensiktsmessig. Det er også litt stigmatiserende.»
– Mann, 38 år

Nav

De fleste informantene har vært i kontakt med Nav flere ganger. Det dreier seg blant annet om vurdering av uføretrygd, deltakelse på arbeidsrettede tiltak, kontakt med ruskonsulent, hjelp til å finne behandling for avhengighet og hjelp til å finne bolig.

Nav oppfattes som en krevende og utilgjengelig institusjon å forholde seg til for flere av informantene. Mange føler seg mistenkeliggjort og som en kasteball i systemet. Andre tar opp at selve Nav-systemet er tilpasset ressurssterke grupper, og ikke de som trenger mest hjelp. Flere av informantene har hatt hyppige skifter av saksbehandlere, og gått på gjentatte tiltak de har opplevd som meningsløse.

Også på dette området er det vanskelig å skille ut hva som er opplevelser av stigma og diskriminering knyttet til informantenes rusavhengighet, og hva som er mer overordnede opplevelser av et mangelfullt hjelpetilbud. Enkelte forteller imidlertid mer direkte at de har blitt møtt med fordommer fra saksbehandlere og ansatte i Nav:

«På Nav var det en saksbehandler som sa til meg: Du kan ikke få jobb, for du er jo narkoman.»
– Kvinne 33 år

Fengsel

Som nevnt tidligere, har rundt halvparten av informantene vært i fengsel for ulike former for kriminalitet. Det er ulike erfaringer blant informantene om hvordan fengselsoppholdene har vært. En av informantene forteller at han har opplevd veldig forskjellige holdninger til rusavhengigheten hans innad i samme fengsel.

«På den ene avdelingen ble jeg stemplet som en bråkmaker, og det medførte at jeg hadde masse cellerazziaer og følte jeg ble krenket. Jeg følte meg som en belastning for systemet når de måtte låse meg ut om morgenen for å følge meg til medisinutdeling. Det ble [fremstilt] som et kjempeinngrep i deres arbeidshverdag.»
– Mann, 42 år

Krisesenter

To av de kvinnelige informantene forteller at de tidligere har vært i forhold hvor de har blitt utsatt for gjentatt vold og overgrep fra partner. Den ene informanten oppsøkte aldri hjelp mens voldshendelsene pågikk, og har derfor heller ingen erfaringer knyttet til hvordan dette har blitt håndtert av hjelpeapparatet. Den andre informanten har oppsøkt beskyttelse for vold ved to ulike anledninger. I det ene tilfellet fikk hun hjelp til å komme seg ut av forholdet, og hun fikk voldsalarm. I det andre tilfellet forteller hun at hun oppsøkte beskyttelse fra den voldelige ektemannen sin på det lokale krisesenteret, men endte opp med å bli avvist. Hun mener avvisningen skjedde fordi hun var rusavhengig.

«Jeg [fikk] ikke lov å komme på krisesenteret fordi jeg var rusmisbruker. [Og] da brukte jeg ikke amfetamin, da brukte jeg bare en Temgesic (smertelindrende tablett) om dagen. Men de ville ikke ha meg der.»
– Kvinne, 55 år

Informanten forteller at avslaget fikk store negative konsekvenser for henne. I etterkant av hendelsen mistet hun kontroll på rusbruken, noe som førte til at hun ble fratatt omsorgsansvaret for barna sine. Hun mener livet hennes hadde sett veldig annerledes ut om hun hadde fått beskyttelse på krisesenteret: «Da hadde jeg klart å ta tak i [livet], da hadde jeg følt meg beskytta. Men det ble ikke noe av det.»

Arbeidsliv

Selv om de færreste av informantene var på jobb på intervjutidspunktet, har mange tidligere i livet hatt en tilknytning til arbeidslivet. Flere har brukt lang tid på å fortelle arbeidsgiver om sine rusproblemer fordi de har kjent på skam, og har først åpnet seg når problemene har blitt omfattende.

Det varierer hvordan informantene forteller at de har blitt tatt imot etter nåværende eller tidligere rusbruk har blitt kjent. Der noen har blitt møtt med forståelse, har andre møtt skepsis og fordommer. En av informantene forteller om en gang han opplevde at «fortiden innhentet han», etter at han var blitt rusfri og hadde fått jobb i en barnehage. Etter å ha jobbet i barnehagen i flere år, ble arbeidsgiver kjent med at han hadde en fortid med rus. Han opplevde at rushistorikken hans ble gjort til en stor sak av arbeidsgiver.

«Jeg ble uglesett og noen av foreldrene ble blandet inn. Da var det samtale med behandlingsinstitusjonen jeg hadde vært i en gang i uken med arbeidsgiver. Det var veldig vanskelig å jobbe der etter det. Jeg ble kjempestigmatisert og satt et stempel på og var veldig mistenkeliggjort.»
– Mann, 42 år

Etter en stund fikk han en avtale med ledelsen om å overføres til en annen barnehage. Han sa opp den gamle jobben og signerte en ny arbeidsavtale. Før han begynte i jobben opplevde han imidlertid at avtalen ble annullert og han stod uten jobb og inntekt.

Barnevern

Flere av informantene har hatt mye kontakt med barnevernet opp gjennom årene. Noen har vært i kontakt med barnevernet i løpet av egen oppvekst, på grunn av vanskelige forhold i familien. Enkelte mener barnevernet ikke ga dem hjelpen de trengte i oppveksten til å håndtere egne utfordringer og rusproblemer.

En del informanter har også hatt kontakt med barnevernet i voksen alder, knyttet til egne barn. Mange av disse har opplevd å miste omsorgsansvaret på grunn av egen rusbruk. Selv om dette gjennomgående beskrives som en dypt traumatisk opplevelse, er det stort sett forståelse blant informantene for at de har måttet bli fratatt omsorgen for egne barn i en periode av livet hvor rusbruken har vært ute av kontroll.

Også innenfor dette området er det en glidende overgang mellom stigma- og diskrimineringsopplevelser og en mer generell opplevelse av et mangelfullt hjelpetilbud. Stigmaopplevelser kommer tydeligst frem i tilknytting til samvær med informantenes biologiske barn. Enkelte informanter mener at barnevernet har en overdreven skepsis til samvær, fordi alle utfordringer de har tilskrives rusavhengigheten deres:

«Hvis jeg er trøtt og sliten en dag, da har jeg ruset meg liksom. Det er så kjipt å møte det. Ja, greit jeg har vært rusmisbruker lenge, men bare fordi jeg er sliten en dag betyr ikke det at jeg er påvirka.»
– Kvinne, 33 år

Konsekvenser av stigma- og diskrimineringsopplevelser

Informantene forteller at deres stigma- og diskrimineringsopplevelser har hatt en rekke ulike negative konsekvenser for dem. Særlig tre konsekvenser går igjen i informantenes historier:

forverring av psykisk og somatisk helsetilstand
reduksjon i hjelpesøkende atferd
økt rusbruk, kriminalitet og utenforskap

I samfunnsvitenskapelig forskning er det utfordrende å identifisere klare årsakssammenhenger. Det gjelder også her. Også andre faktorer som ikke nødvendigvis er direkte knyttet til opplevelser av stigma og diskriminering vil i flere tilfeller sannsynligvis ha bidratt til disse forholdene, som psykisk uhelse, levekårsutfordringer og traumatiske livshendelser. Som i resten av kapittelet, presenteres funnene slik de fremstår sett fra informantenes eget perspektiv. Flere av konsekvensene som omtales av informantene, stemmer imidlertid godt overens med eksisterende stigmaforskning.⁷⁵

Forverring av psykisk og somatisk helsetilstand

Informantene forteller at ulike opplevelser de har hatt av stigma og diskriminering har gått negativt ut over deres psykiske helse. Det fortelles blant annet om følelser som håpløshet, isolasjon, ensomhet, angst, stress og søvnproblemer i etterkant av mange av de ovennevnte opplevelsene. Flere sier de har utviklet diagnoser som PTSD eller depresjon etter stigmatiserende hendelser, eller at eksisterende psykiske plager har blitt forverret.

Som nevnt tidligere preges mange av informantene av selvstigmatisering. Flere av informantene har sterke negative følelser knyttet til sin egen avhengighet, og kjenner på følelser av skam og mindreverdighet. Noen knytter dette til konkrete opplevelser de selv har hatt, mens andre knytter skammen til samfunnets holdninger og behandling av rusavhengige.

«Det er ingen som har lyst til å være heroinist. Det skal jeg love deg. Og når folk ser ned på heroinister får jeg så vondt, fordi jeg husker en gang var jeg en av de som tenkte: «Dit skal jeg aldri, ser halvdød ut». Og så ble jeg heroinist selv. Det er utrolig tungt og vondt.»
– Kvinne, 33 år

Det er også en gjennomgående opplevelse blant flere av informantene om at eksisterende somatiske og psykiske helseplager har blitt forverret som en konsekvens av stigma og diskriminering. I noen tilfeller knytter informantene dette til at de slutter eller utsetter å oppsøke hjelp, eller ender opp med å falle tilbake til rusbruk, kriminalitet og utenforskap (se under). I andre tilfeller fremstilles forverring i egen helsetilstand som en direkte konsekvens av opplevd diskriminering, særlig i helsevesenet. Noen forteller at de som en konsekvens av avvisning har levd lenge med alvorlige helseplager uten å motta behandling. En av informantene mener at mangelfullt rehabiliteringstilbud etter et sykehusopphold bidro til å at hun i dag sitter i rullestol:

«Hadde jeg ikke vært på kjøret, hadde jeg fått en annen opptrening og gått på beina i dag antakeligvis.»
– Kvinne, 53 år

Reduksjon i hjelpesøkende atferd

Flere av informantene forteller også at de har blitt mer skeptiske til å oppsøke hjelp eller være åpen om sine problemer, etter å ha blitt møtt med fordommer gjentatte ganger. Flere unngår eller utsetter å ta kontakt med helsevesenet og andre deler av hjelpeapparatet fordi de er redde for å bli utsatt for lignende hendelser igjen.

«Det er de negative episodene som henger igjen. Jeg forventer å bli avvist, og det gjør at jeg bruker lang tid på å oppsøke hjelp eller bare dropper det. Jeg sliter veldig med avvisninger, det er litt av problemet mitt.»
– Mann, 38 år

Som sitatet over illustrerer, har informanten en tydelig forventning om å bli stigmatisert og nedvurdert av offentlige tjenester. Dette gjelder mange av informantene. Flere av informantene har av ulike grunner også utviklet en grunnleggende mistillit til offentlige tjenester, og har derfor hatt lange perioder av livet hvor de har vegret seg for å oppsøke hjelp. Noen av informantene har i stedet oppsøkt private tjenester og lavterskeltilbud, som de opplever som mindre dømmende.

Informantene har utviklet ulike atferdsstrategier for å håndtere møter med offentlige tjenester. Noen har et unnvikende atferdsmønster, hvor de lar være å oppsøke tjenester og minimerer seg selv. Andre møter systemet med en mer konfrontende atferd, fordi de opplever at de må forsvare seg i møte med et system som ikke har tillit til dem.

«Jeg er full av livserfaring, mye motstand. Jeg har blitt litt militant av dette her da. Jeg har vært under press i mange år.»
– Mann, 47 år

Flere av informantene har etter hvert klart å oppsøke hjelp i større grad igjen. Noen har erfart at det er best å være åpen og ha en samarbeidsvillig atferd, fordi de har opplevd at dette er det som skaper mest tillit tilbake. Flere tar også med seg folk de stoler på som en støtte i møter med hjelpeapparatet. Enkelte informanter kombinerer disse strategiene i ulike sammenhenger.

Økt rusbruk, kriminalitet og utenforskap

Mange av informantene forteller at de har tydd til økt rusbruk etter de har blitt møtt med fordommer og avvisning, som en måte å håndtere vonde og vanskelige følelser. Flere forteller også at avvisning i helsevesenet har gjort at de har blitt nødt til å oppsøke det illegale markedet for å få tilgang på medisinene de trenger.

Andre forteller om perioder hvor de har klart å komme seg ut av rusen og fått et stabilt liv, for deretter å falle tilbake til rusbruk, kriminalitet og utenforskap etter å ha blitt møtt med fordommer. Et eksempel på dette, er den ovennevnte informanten som mistet jobben etter at arbeidsgiver oppdaget at han hadde en fortid med rusbruk:

«Det førte med seg fengselsstraff og mye kriminalitet etterpå. Jeg var kjempedestruktiv. Livet var veldig fint og godt og trygt, og så over natta var det to bagger i hendene og på gata igjen. Da ble veien tilbake til rus veldig kort.»
– Mann, 42 år

Som sitatet illustrerer, kan én enkelt opplevelse av stigma eller diskriminering bidra til utenforskap på flere livsområder. Det er flere eksempler på dette blant informantene. Dette illustrerer at tilsynelatende små livshendelser kan få store negative konsekvenser for den enkelte.

Fotnoter:

¹Dette kapittelet legger seg så tett opp til informantenes egen ordbruk som mulig, både i begrepsbruk, språk og virkelighetsforståelse. Når det her vises til «diskriminering», er det en gjengivelse av informantenes egen forståelse av opplevelser de har hatt, og ikke en rettslig vurdering fra NIM.
²Undersøkelsens metode- og begrepsbruk redegjøres det nærmere for i to vedlegg på slutten av rapporten.
³De fleste personer med rusavhengighet i Norge er avhengige av alkohol, og mange er utelukkende avhengig av lovlig foreskrevne medikamenter.
⁴NIM har intervjuet tre kvinner som er 33 år. Sitatene fra de ulike kvinnene signeres likt. Dette gjør at det noen steder kan se ut som at en informant er sitert uforholdsmessig mye, uten at dette er tilfelle.
⁵For mer om noen av disse erfaringene, se kap. 5.
⁶Som nevnt vil informantenes opplevelser delvis være farget av at de er en selektert gruppe blant alle med avhengighetsproblematikk. I enkelte tilfeller er det også utfordrende å skille informantenes opplevelser av stigma og diskriminering knyttet til rusavhengighet fra mer generelle opplevelser av mangelfull hjelp, urettferdighet og mistillit til systemet. Den følgende gjennomgangen må leses med dette bakteppet.
⁷Dette omtales bl.a. i fokusgruppen med brukerorganisasjoner i kap. 4. Se også bl.a. Dokument nr. 15:1561 (2022-2023).
⁸Se også «Stigmaopplevelser knyttet til pasientjournalen» under.
⁹For mer om smertelindring av personer med rusavhengighet, se Den norske legeforening, Retningslinjer for smertelindring (2009), s. 33. Retningslinjene påpeker at smertebehandling av pasienter med rusproblemer er utfordrende, men at gruppen har det samme kravet på god behandling som andre. Ifølge retningslinjene blir rusavhengige ofte underbehandlet for smerte under sykehusinnleggelser.
¹⁰Se kap. 2.