Forord

Den digitale omveltingen tegner til å bli en av de raskeste og mest dramatiske samfunnsendringene i menneskehetens historie.

Ny teknologi åpner blant annet opp for helt nye former for samkvem, styring, formidling og kommunikasjon. Grunnleggende funksjoner i samfunnet vårt er i rask endring på positive måter som følge av digitale systemer, kunstig intelligens og maskinlæring. Men det er også faretegn. I 2021 uttrykte FNs høykommissær for menneskerettigheter dilemmaet slik: «Nye teknologier kan være en enorm positiv kraft, og kan hjelpe samfunn med å løse noen av de største utfordringene i vår samtid. Men ny teknologi kan også få negative, ja sågar katastrofale følger, dersom de rulles ut uten hensyn til hvordan de påvirker menneskerettighetene.»¹FNs høykommisær for menneskerettigheter, The right to privacy in the digital age. FN-rapport, 13. sept. 2021, avsn. 2.

«Det neste tiåret vil teknologiutviklingen trolig gå fortere enn det siste hundreåret, og endringene for samfunnet vårt kan bli like omfattende som den industrielle revolusjon.»

Richard More, sjef MI6, 2021

Menneskerettighetene er rettigheter som norske myndigheter er forpliktet til å respektere og sikre for alle i Norge. De mest sentrale menneskerettighetskonvensjonene, herunder Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og FNs konvensjoner om sivile og politiske rettigheter (SP) og økonomiske og kulturelle rettigheter (ØSK), har forrang foran norsk lov, og myndighetene har ansvar for å overholde bestemmelsene i disse traktatene når ny teknologi tas i bruk. Teknologiutviklingen gir myndighetene store muligheter til å forbedre måten menneskerettighetene sikres på. Dette gjelder for eksempel retten til liv og helse. Samtidig gir ny teknologi noen betydelige menneskerettslige utfordringer. I noen land er bekymringen rundt ny teknologi at den vil gi statlige myndigheter potente verktøy for gjennomgripende overvåkning og økt undertrykkelse. I Norge er utfordringene særlig de utilsiktede effektene av ny teknologi. Teknologiens konsekvenser for menneskerettighetene er i stor grad upløyd mark for alle stater i verden. Sammenlignet med andre land ligger Norge svært langt fremme med digitalisering av offentlig forvaltning, og er slik sett et slags testlaboratorium. Det fordrer at vi er våkne.

De internasjonale menneskerettighetene gir myndighetene plikt til å være på vakt ovenfor utilsiktede effekter av teknologiske nyvinninger og til å kartlegge hvordan de påvirker menneskerettighetene. Når teknologien endrer flere samfunnsområder samtidig, er det også et myndighetsansvar å fange opp og adressere tverrgående menneskerettslige utfordringer.

Rapporten «Ny teknologi og menneskerettigheter» gir et overblikk over de viktigste menneskerettslige utfordringene som oppstår når teknologiutviklingen gir maskinene en stadig mer sentral plass i styring og forvaltning av det norske samfunnet. Rapporten tar for seg et stort og teknisk krevende felt. Når ny teknologi kombineres med de internasjonale menneskerettighetene, møtes to verdener hvor den ene krever teknisk ekspertise og den andre krever juridisk ekspertise. Problemstillingene egner seg best for dobbelteksperter, og er gjerne mat for spesialister. Her forsøker vi likevel å gjøre temaet konkret og allment tilgjengelig, og løfte problemstillingene opp på et overordnet plan. Rapporten trekker opp overordnede perspektiver rundt hvordan ny teknologi forsterker velkjente menneskerettighetsproblemer og samtidig gir oss helt nye utfordringer på menneskerettighetsfeltet.

Metoden som er benyttet i rapporten er en kombinasjon av samfunnsvitenskapelig og juridisk metode. Innholdet baserer seg på sosiologiske studier av teknologiens faktiske effekter, prediktive analyser av hvordan teknologien trolig kommer til å virke, samt juridiske analyser av hvilke rettslig bindende regler og prinsipper som aktualiseres av ny teknologi. Rapporten tar sikte på å belyse sider av teknologiutviklingen som gir særlige utfordringer for respekt for og sikring av menneskerettighetene. Avslutningsvis gir den et knippe anbefalinger til norske myndigheter.

De mange temaene i rapporten kunne vært omtalt i mye større dybde og bredde. Men heller enn å zoome inn, ønsket vi med denne rapporten å løfte blikket og tegne et større bilde. Vi håper at det kan inspirere til at mer detaljerte tegninger vil følge.

God lesning.²Denne rapporten er utarbeidet av Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM). Hovedforfatter er spesialrådgiver i NIM, Cecilie Hellestveit. Medforfatter er rådgiver Mathilde Wilhelmsen.