Menneskerettigheter i metaverset

Metaverset byr på noen helt grunnleggende utfordringer for menneskerettighetene. Jo mer omfattende metaverset blir, desto større vil effektene bli for menneskerettighetene – på godt og vondt.

En menneskerettslig tilnærming

Metaverset har potensial til å bli et fenomen som påvirker menneskerettighetene våre på linje med smarttelefonen. Både samfunn og enkeltmennesker har en rekke fordeler av ny teknologi som gjør det lettere for statene å sikre menneskerettighetene. Men bruken av ny teknologi kan også ha negative konsekvenser for menneskerettighetene, som både er uforutsigbare og vanskelig å overskue konsekvensene av.

Metaverset kan bli enda mer integrert i livene våre enn smarttelefonen er i dag. Den virtuelle virkeligheten vil basere seg på teknologiske nyvinninger som i mye større grad enn dagens internett vil oppheve opplevelsen av avstand og betydningen av geografi. Det gjør at metaverset vil by på noen helt grunnleggende utfordringer for menneskerettighetene.

I metaverset vil du kanskje kunne spasere rundt i en handlegate i Paris på shopping selv om du egentlig er i en kjellerstue i Larvik. Men hvem har egentlig ansvaret for å sikre dine menneskerettigheter? Er det norske myndigheter, franske myndigheter, tek-selskapet som utvikler og selger av VR-teknologi, tek-selskapet som driver plattformen, eller selskapet som driver butikken i den virtuelle handlegaten? Hva om det ikke er shopping, men pokerspill i et virtuelt Las Vegas som er aktiviteten? Eller deltakelse i hevnaksjoner mot en russisk militær gruppe i et virtuelt Moskva?

En mulighet er at metaverset gir oss en digital verden som er adskilt fra den virkelige verden som menneskerettighetene er skapt for og kan håndheves i. En annen mulighet er at metaverset smelter sammen med den virkelige verden, og gir oss en forsterket virkelighet gjennom å legge virtuelle elementer på toppen av vår fysiske virkelighet (se også delkapittel «Hva er metaverset»).

Den overordnede problemstillingen for metaverset og menneskerettighetene er om dagens menneskerettigheter må endres og forlenges inn i metaverset, eller om vi i stedet bør skille menneskerettslig mellom to virkeligheter. Det kan føre til at vi ender opp med ett sett av menneskerettigheter for den fysiske verdenen og et annet for det digitale metaverset, altså digitale menneskerettigheter.

Uansett hvilke overordnede modeller som etableres, vil det også oppstå nye problemstillinger i samspillet mellom den fysiske og den virtuelle virkeligheten. Problemer eller løsninger i metaverset vil få konsekvenser for menneskerettighetene i den fysiske verden, og omvendt.

Et sammenhengende og oppslukende metavers, med ubegrenset kapasitet, slik det omtales og beskrives i denne rapporten, er fortsatt et fenomen som ligger et stykke frem i tid. En presentasjon av menneskerettighetsutfordringer i metaverset må derfor basere seg på teoretisk og hypotetisk framskriving av hvordan metaverset vil fungere.

Hvem er ansvarlig?

Stater og selskapers rettighetsansvar

Det er usikkert om det vil være stater eller selskaper som vil ha mest kontroll og makt i metaverset. I dag er det teknologigigantene – om det er de amerikanske (GAFAM) eller kinesiske (BATX) – samt spesialiserte spillselskaper som utvikler og eier teknologien som beveger oss mot metaverset.¹

Den tradisjonelle tilnærmingen til menneskerettigheter er imidlertid at selskaper ikke kan være pliktsubjekter for menneskerettigheter i rettslig forstand. Det er statene som har plikt til å sikre menneskerettighetene. Selskaper er ansvarlige for menneskerettighetsbrudd i den grad et selskaps aktivitet bidrar til rettighetsbrudd.²

Dette vil også være utgangspunktet for metaverset. Metaverset, som en parallell virtuell virkelighet, kan være fristilt fra den fysiske virkeligheten. Dermed blir spørsmålet hvordan stater kan være ansvarlige i en deterritorialisert virtuell verden, hvor statene er prisgitt selskapene og hvor staten i begrenset grad vil ha jurisdiksjon over de aktivitetene som foregår?

I et metavers drevet av teknologigiganter, kan selskapene ende opp med å få en dominerende maktfunksjon overfor enkeltmennesker. Selskapenes kontroll over data og makt til å forme metaverset kan gi dem bortimot total kontroll i det virtuelle universet. Da oppstår spørsmålet om det likevel bør være selskaper som er det riktige pliktsubjektet for menneskerettighetene i metaverset. En ny ansvarsmodell for menneskerettigheter i metaverset, hvor selskaper også er pliktsubjekt, kan presse seg fram dersom tek-selskapene kontrollerer og setter rammene for alt fra teknologi som tas i bruk til dataene som samles inn i metaverset.

Selskaper tilnærmer seg likevel rettigheter på andre måter enn stater. Det bunner i at selskaper har andre interesser og ansvar i forhold til enkeltmennesker. Det kan for eksempel gjelde ansvar overfor egne arbeidstakere eller kunderettigheter, snarere enn statsborgerrettigheter. I stedet for å fokusere på menneskelig autonomi, bruker selskaper gjerne et vokabular som handler om forbrukervalg.

I den fysiske verden vil det derimot fortsatt være statene som skal garantere menneskerettighetene. Dersom man vil ende opp med ett sett med menneskerettigheter for den fysiske verden og et eget sett med rettigheter for den virtuelle verden, vil det oppstå mange og vanskelige spørsmål om sameksistens mellom de to.

Staten som pliktsubjekt

Menneskerettighetene er rettigheter som fysiske personer har, som statene er forpliktet til å respektere og sikre. Enkeltmennesker er rettighetsbærere, mens staten er det primære pliktsubjektet for menneskerettighetene på det territoriet hvor staten har kontroll.

Statens plikt til å respektere menneskerettighetene innebærer at statsmakten må unngå å bryte dem gjennom å gripe inn og begrense for eksempel retten til liv, frihet, ytringsfrihet eller privatliv. I den grad staten kan foreta inngrep, må det foregå med et lovlig formål, og kun i den grad det er nødvendig og proporsjonalt for å oppnå det lovlige formålet.

At staten skal sikre menneskerettighetene betyr også at staten må hindre at andre enn staten gjør inngrep i menneskerettighetene på statens territorium. Staten plikter å ha og håndheve lovgivning som skal sikre oss mot overgrep fra andre enn staten. I tillegg må staten aktivt sikre menneskerettighetene, for eksempel i form av helsetjenester for å ivareta retten til liv og helse.

Statens plikt til å respektere og sikre menneskerettighetene gjelder der staten har rett og plikt til å handle, altså der staten har jurisdiksjon. Normalt sammenfaller statens jurisdiksjon med statens fysiske territorium. Et grunnleggende spørsmål er derfor hvem som skal ha plikt til å respektere og sikre menneskerettighetene i metaverset. Oppstår rettighetsbrudd der brukeren fysisk befinner seg, der data genereres virtuelt, eller der eier av metaverset har sitt fysiske hovedkontor?

Behov for nye rettigheter?

Menneskerettighetene er teknologinøytrale. Individer er beskyttet av de samme internasjonale menneskerettighetene i det digitale som i det fysiske domenet.³ Det betyr at så lenge mennesker oppholder seg i Norge, er det som utgangspunkt den norske stat som har ansvaret for å respektere og sikre menneskerettighetene deres.

Et sentralt spørsmål for metaverset er imidlertid hvordan menneskerettigheter i den fysiske verden og metaverset skal henge sammen. Vil metaverset bli som enhver annen digital plattform, altså en forlengelse av den fysiske verden, eller vil et sammenhengende metavers kreve et helt eget sett av rettigheter? Vil det innebære at vi får en helt ny type digitale menneskerettigheter for vår avatar eller vårt hologram som i stor grad vil være frigjort fra den fysiske verden og det norske territoriet?

Menneskerettighetsvernet for den fysiske virkeligheten er innrettet på farer som finnes her, og i mindre grad tilpasset et virtuelt informasjonsunivers. Derfor pågår det en diskusjon om vi trenger helt nye menneskerettigheter for en slik virtuell virkelighet som metaverset vil kunne representere.

Ett forslag er å opprette en egen type digitale menneskerettigheter hvor man skiller mellom menneskerettigheter offline og online. Det har for eksempel blitt foreslått å inkludere en ny rettighet i FN-erklæringen av 1948 for å gi hvert individs digitale tvilling – ens digitale representasjon – tilsvarende rettigheter som individet har i den fysiske virkeligheten.⁴ Dersom vi overfører dette til metaverset, kan man få en personlig digital personae i metaverset – en virtuell representasjon som kan eksistere og ha metavers-rettigheter uavhengig av rettssubjektet i den fysiske verden.

Virtuelle univers åpner også diskusjonen om vi trenger helt nye rettigheter, og om eksisterende rettigheter bør videreutvikles. Det kan for eksempel gjelde rettigheter som retten til å bli glemt, forbli avlogget, forbli fysisk eller retten til å beskyttes mot algoritmer.⁵

Sentrale rettigheter

Retten til liv

Menneskerettighetene er kategorisert hierarkisk. Det vil si at det er noen grunnrettigheter som alle andre menneskerettigheter hviler på, som for eksempel retten til liv. Ettersom livet i metaverset vil være digitalt, vil menneskerettighetshierarkiet se annerledes ut her. I metaverset kan man trolig ha mer enn ett liv. Dersom din digitale representasjon – som for eksempel din avatar – utslettes, kan det være problematisk, men det vil finnes løsninger. Avataren vil trolig kunne gjenoppstå og få nytt liv. Den grunnleggende menneskeretten til liv og de andre menneskerettighetene som handler om fysisk integritet vil derfor spille en mindre fremtredende rolle i metaverset.

Retten til personlig data

Det digitale livet i metaverset vil være informasjonsbasert. Dermed er det særlig rettighetene som handler om informasjon og beskyttelse av informasjon som vil tre i forgrunnen. I metaverset vil det trolig være andre typer menneskerettigheter som har de mest sentrale funksjonene, enn i den fysiske verdenen. Ettersom informasjonssamfunnet har blitt mer dominerende, har retten til privatliv og retten til å disponere over personlige data økt i betydning.⁶

Retten til privatliv er vernet av Grunnloven § 102, den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 8 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 17. I tillegg har EU et strengt vern av personlige data gjennom GDPR (personvernforordningen), som også gjelder for Norge. Menneskeretten til privatliv tar utgangspunkt i menneskets verdighet og er knyttet til beskyttelse av individets autonomi og identitet.⁷

Retten til privat informasjon inkluderer informasjon som finnes eller kan bli avledet om en person liv, beslutninger fattet basert på denne informasjonen og frihet til å treffe beslutninger om ens identitet.

I en virtuell virkelighet som metaverset, hvor alt baseres på informasjon, vil rettighetene som beskytter denne informasjonen få en helt annen og sentral rolle, kanskje på linje med retten til liv i den fysiske verden. Graden av personlig autonomi vil i stor grad være avhengig av hvordan persondata beskyttes. Retten til privatliv i form av forvaltning av egne data vil få en helt grunnleggende betydning i rettighetshierarkiet, og være en betingelse for utøvelse av en rekke andre menneskerettigheter, som tankefrihet og ytringsfrihet. Dette får igjen konsekvenser for hvordan rettighetene tolkes og står i forhold til hverandre.

Tanke- og ytringsfrihet

Noen menneskerettigheter er det vi kaller tilretteleggende (på engelsk enabling). Det gjelder for eksempel retten til ytringsfrihet eller forbudet mot diskriminering. Dersom disse rettighetene respekteres, blir det lettere å sørge for at andre rettigheter også blir respektert. Blir de derimot brutt, får det negative kaskade-effekter for en rekke andre menneskerettigheter. I metaverset vil det bli særlig viktig å ivareta slike grunnleggende tilretteleggende rettigheter knyttet til informasjon.

I internasjonale traktater gjelder ytringsfrihet for ethvert medium, og omfatter også moderne teknologi, som sosiale medier.⁸ Ytringsfriheten skal blant annet verne om sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse.⁹ Den omfatter både retten til å søke og motta informasjon, og til å dele ideer og meninger, og er beslektet med retten til menings- og tankefrihet.¹⁰

I metaverset vil det trolig melde seg tre betydelige utfordringer for ytringsfriheten. For det første vil data om handlinger og ytringer i metaverset kunne samles og sammenstilles på helt nye og integrerte måter. Andre vil kunne skaffe full oversikt over den digitale ytringshistorien til din digitale personae, noe som åpner for en altomfattende ytringsprofilering, med de følger det vil ha for det reelle ytringsrommet i metaverset.

For det andre vil det være uklart hvilket normgrunnlag som skal sette rammene for hvilke ytringer som er akseptable i metaverset. Ulike land, kulturer, religioner og sosiale klasser har svært ulike rammer for hvilke ytringer som vil kunne rammes av ytringsbegrensninger eller forbud. I et metavers hvor «hele verden møtes» blir det spørsmål om hvilke ytringer og formuttrykk som skal tillates og hvilke det skal gjøres inngrep i, og hvem som i så fall skal avgjøre dette.

For det tredje vil det oppstå spørsmål om hvilken aktør som har rett og plikt til å gripe inn ovenfor slike ytringer, hvilke sanksjoner som vil være lovlige og hvilke muligheter de sanksjonerte har for å få overprøvd slike inngrep.

Diskrimineringsvern

Diskrimineringsvernet handler om at informasjon om en persons identitet ikke skal føre til forskjellsbehandling, uten at dette er saklig begrunnet. Grunnloven § 98, den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 14 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 2(1), 3 og 26 slår fast forbudet mot diskriminering. Diskrimineringsvernet slår fast at det ikke er lov å forskjellsbehandle basert på rase, hudfarge, kjønn, språk, trosoppfatning, politiske eller andre meninger, nasjonalt eller sosialt opphav, eiendomsforhold, fødsel eller annen status.

I metaverset kan avataren speile hvem man er i virkeligheten, men mennesker vil kanskje også kunne skape seg en eller flere digitale tvillinger med ulike profiler. Mens metaversets entusiaster taler om en verden hvor forskjeller og diskrimineringsgrunnlag kan reduseres i forhold til den fysiske verden, kan metaverset også bringe nye diskrimineringsgrunnlag.

Dersom mye aktivitet flyttes over i metaverset, vil det oppstå spørsmål om tilgang og deltakelse for mennesker med funksjonsnedsettelser, som blinde eller bevegelseshemmede. I likhet med ytringsfriheten, blir det spørsmål både om hvem som sikrer vern mot diskriminering i metaverset, og hvilke rettssikkerhetsmekanismer som kan etableres.

Retten til å ikke bli overvåket

Retten til privatliv, ytringsfrihet og frihet fra diskriminering spiller en avgjørende rolle for å balansere forholdet mellom individet og statsmakten, og er rettigheter som utgjør grunnfundament i et demokratisk samfunn.¹¹

I metaverset vil all aktivitet til syvende og sist være databasert og store mengder persondata vil kunne lagres, analyseres og brukes. Det gir hittil uante muligheter til overvåkning og profilering av enkeltmennesker i metaverset. I tillegg vil teknologiske hjelpemidler som man trolig vil trenge for å ha tilgang til metaverset, som eksempelvis VR-briller, bevegelsessensorer og sporing av øyebevegelser, kunne samle inn informasjon om ens egen fysiske og mentale tilstand og reaksjonsmønster (se delkapittel «Datainnsamling og personvern»).

Det vil derfor bli mulig å kartlegge langt mer informasjon om en metavers-bruker enn det brukeren er klar over og har tilgang på selv. Ved hjelp av analyseverktøy basert på kunstig intelligens kan slike data brukes til å fremskaffe informasjon som for eksempel seksuell legning, politisk oppfatning og underliggende sykdommer. Allerede på nettet i dag finnes det analyseverktøy basert på kunstig intelligens som med stor treffsikkerhet kan identifisere om man er homofil ved å analysere bilder av ansikter.¹²

I sum innebærer dette at metaverset representerer en fare for et gjennomtrengende overvåkningssamfunn av en helt ny karakter sammenlignet med alt vi har kjent tidligere i menneskehetens historie.

Rettigheter i en virtuell økonomi

En virtuell økonomi i metaverset introduserer spørsmål knyttet til eiendomsrett og opphavsrett som også vil ha en side til menneskerettighetene. Dersom man blir ansatt i metaverset og får sin lønn gjennom metaverset, vil arbeiderrettigheter og anti-diskriminering aktiveres.

Selv om ILOs traktater for arbeiderrettigheter i stor grad er globale normer, er graden av implementering svært ulik forskjellige steder. I metaverset oppstår spørsmålet om hvem som avgjør hvilke normer som gjelder, hvem som skal kontrollere at reglene overholdes, og hvilke sanksjonsmuligheter som finnes. Jo mer aktivitet som flyttes over fra det fysiske til det virtuelle universet, desto flere og mer komplekse rettighetsspørsmål vil melde seg.

Framtidsscenarioer

Hvem som forvalter informasjonen, og hva denne informasjonen kan benyttes til, vil være helt avgjørende for hvordan menneskerettighetsbeskyttelsen i metaverset vil kunne se ut. Riktig pliktsubjekt for menneskerettighetene i metaverset avhenger av hvordan metaverset bygges. Blir det et fritt og åpent metavers uten stater og grenser? Vil selskaper styre ett eller flere betavers, eller vil statene gjøre innhugg i den virtuelle virkeligheten på måter som minner om den fysiske verden?

Både utfordringene og løsningene på spørsmålene som metaverset reiser for menneskerettighetene vil avhenge av hvilke strukturer som vil vinne frem og drive metaverset.

Uvissheten om framtiden gjør det krevende å konkretisere hvordan menneskerettighetene vil komme under press. Copenhagen Institute for Future Studies har utviklet fire type-scenarioer for hvordan metaverset kan komme til å utvikle seg.¹³ De fire scenariene sier noe om hvilke overordnede strukturer metaverset kan få. I det følgende går vi igjennom de fire scenariene og illustrerer hvordan hvert scenario vil presentere ulike utfordringer fra et menneskerettighetsperspektiv.

Det frie metaverset

I dette scenariet vil metaverset være åpent og fritt – en slags desentralisert ny versjon av internettet, som speiler den fysiske virkeligheten med en fri digital virkelighet gjennom ny virtuell teknologi.

Denne versjonen av metaverset vil by på betydelige problemer fra et menneskerettighetsperspektiv, fordi det vil være uklart hvem som er pliktsubjekt – altså hvem som er ansvarlig for å sikre menneskerettighetene. I dagens verden er det statene som er pliktsubjekt, og menneskerettighetsforpliktelsene til selskaper er avledet herfra.¹⁴ I et fritt metavers vil det være uklart hvem som skal sikre rettighetene våre. Trolig vil de store teknologiselskapene bli svært dominerende i det frie metaverset. Tek-selskapene har i økende grad sine egne bransjestandarder for hvordan de ikke skal bidra til å bryte menneskerettighetene.¹⁵

I 2022 kom Meta for første gang med en egen rapport om hvordan selskapet unngår å bidra til menneskerettighetsbrudd.¹⁶ Dersom daglig aktivitet som arbeid, lønn, handleturer, underholdning og uteliv flyttes over i metaverset, vil det melde seg behov for lovgivning som kan ivareta et stort spekter av menneskerettigheter.

Det frie metaverset byr på store utfordringer for menneskerettighetene fordi selve ansvaret for å respektere og sikre menneskerettighetene vil være uklart og fragmentert. Det frie metaverset vil kunne gi oss det menneskerettslige Virtuelle ville vesten.

Ett metavers som styrer over alle

I den andre ytterligheten ligger et metavers som i siste instans styres av én enhet. Ettersom hele metaverset vil basere seg på informasjon og sporbarhet, er det utsikter til at én metaforvalter kan bli allvitende.

Tim Sweeney, grunnleggeren av selskapet Epic Games, har sagt at:

The Metaverse is going to be far more pervasive and powerful than anything else. If one central company gains control of this, they will become more powerful than any government and be a god on earth.¹⁷

Dersom vi ser for oss at mer dagligdags aktivitet flyttes over fra vår fysiske virkelighet til metaverset, vil det kunne skape et totalt overvåkningssamfunn. All data om individer, selskaper og stater som opererer i metaverset vil i praksis kunne eies, forvaltes, brukes – og misbrukes – av metaforvalteren.

Ett metavers som styrer alle vil ha den fordelen at det vil være klokkeklart hvem som er pliktsubjekt for menneskerettighetene. Det vil være forvalteren av metaverset, uansett om det dreier seg om en stat, et råd av et eller annet slag eller et selskap. Utfordringen vil være at forvalterens makt vil være vanskelig, om ikke umulig, å begrense. Ett metavers som styrer alle vil gi et klart pliktsubjekt for menneskerettighetene, men vil samtidig gi de største utfordringene for håndhevelse av menneskerettighetene.

Dagens menneskerettigheter som gir oss beskyttelse av persondata, beskyttelse mot overvåkning og rett til ytringsfrihet, er trolig utilstrekkelige for å gi betryggende vern i ett metavers som styrer over alle. Individer, selskaper og stater vil være prisgitt forvalteren av metaverset. Heller ikke dagens instrumenter for å håndheve menneskerettighetene gjennom mellomstatlige organisasjoner og domstoler vil være tilstrekkelige for å påvirke eller presse «den allvitende» til å respektere menneskerettighetene i den grad det vil være nødvendig for å verne personlig autonomi.

I scenariet legges det til grunn at forvalteren vil være en rimelig forhandler, som følge av kommersielle- og effektivitetshensyn. Det er én mulighet. Det finnes likevel andre muligheter. Det er også i dette scenariet at den største faren for et totalitært overvåkningssamfunn ligger. Det sentralstyrte metaverset kan i verste fall gi oss Det virtuelle diktatur.

Nerdeverset

Et mindre utviklet metavers vil trolig se ut som en utvidet versjon av internettet, som kombineres med spillteknologi. Metaverset vil i dette scenariet forbli begrenset til spesielt interesserte, og ikke en infrastruktur som integreres i samfunnet, slik visjonen for metaverset tilsier (se kapittelet «Visjonen om metaverset»).

Ulike selskaper eller stater vil tilby ulike virtuelle verdener, og metaverset vil dermed forbli oppdelt og avgrenset, med klare rammer hvor aktørene som tilbyr de ulike tjenestene vil ha ansvar for adgang, bruk og rammer. I dette scenariet vil metaverset i stor grad gi tilsvarende utfordringer for menneskerettigheter som de som allerede finnes for digital aktivitet på nett i dag. Spørsmålet vil i stor grad dreie seg om hvordan statene regulerer teknologien og selskapenes ansvar for å ikke medvirke til brudd på menneskerettighetene.

Mange betavers

I dette scenariet vil flere ulike tek-selskaper eller stater skape sine egne adskilte virtuelle betavers. Staten, selskapet eller statsapparatet bak selskapet vil kontrollere rammene for aktiviteten i eget betavers, og adgang vil reguleres omtrent slik grenser forvaltes i den fysiske verden. Pliktsubjektet for menneskerettighetene i hvert enkelt betavers vil gjerne være helt tydelig (stat eller selskap), og både normer og håndhevelse kan følge eller speile den fysiske verden.

Jurisdiksjon og kontroll i den fysiske verden vil i stor grad sammenfalle med den virtuelle betaverdenen. Skal du for eksempel på konferanse i Sao Paolo, kan vi se for oss at du må få adgang til Beta-Brasil. Fra et menneskerettighetsperspektiv vil en slik struktur i stor grad være parallell til måten menneskerettighetene fungerer i den fysiske verdenen. Brasil vil være pliktsubjekt for det som måtte tilstøte deg i forbindelse med konferansen, og for virtuell eiendom du for eksempel vil tilegne deg i Beta-Brasil.

Utfordringen i dette scenariet vil være at måten menneskerettighetene kan brytes på vil kunne være svært ulike fra betavers til betavers. Teknologien vil muliggjøre svært inngripende overvåkning fra en betaeiers side. Mens enkelte stater (eller deres selskaper) vil ha svært strenge normer og autoritære håndhevelsesmekanismer i sine betavers, vil andre være mer liberale og vektlegge sivile og politiske menneskerettigheter i sine.

Trolig vil betavers som har sterk beskyttelse av menneskerettighetene være mer attraktive for besøkende, kunder eller arbeidssøkere – og dermed også for selskaper. Flere betavers vil gi tydeligere ansvarsfordeling, stedvis strengere normer og klarere håndhevelsesmekanismer gjennom statene. Det vil trolig føre til at selskapene i større grad må ta hensyn til statenes krav og rammer.

Dette scenariet innebærer en rekke ulike utfordringer fra et menneskerettighetsperspektiv. I stater som i dag har autoritære styresett, vil betaverset åpne for uante muligheter for gjennomgripende overvåkning av den delen av befolkningen som har virtuell tilgang. Eksisterende menneskerettighetsutfordringer knyttet til politisk undertrykkelse vil trolig derfor øke i omfang og alvor. Det vil i sin tur reise spørsmål om håndhevelsesregimet for menneskerettigheter internasjonalt er sterkt nok eller rustet til å hindre autoritære stater fra å ta i bruk den gjennomgripende overvåkningen som metavers-teknologien bringer med seg. Fra et menneskerettighetsperspektiv vil mange betavers gi oss virtuelle verdener i alle regnbuens farger.

Rettslig samspill og samrøre

I møtet mellom den fysiske og den virtuelle verden vil det oppstå noen særlige utfordringer for menneskerettighetene.

Følgeproblemer for rettigheter i den fysiske verden

Selv om man kanskje kan ha flere liv i metaverset, er jo dette ikke en karakteristikk som kan overføres til den fysiske virkeligheten. En av skaperne av Oculus-brillene utviklet nylig et sett VR-briller som også kunne ta livet av brukeren i virkeligheten. Selv om brillene var ment som et kunstprosjekt, kan det illustrere noen problemstillinger.¹⁸ Dersom man ser for seg spill i metaverset hvor innsatsen ikke kun er at man dør i spillet, men at tap innebærer henrettelse også i det virkelige liv gjennom teknologihjelpemiddelet, for eksempel gjennom VR-briller, vil dette være drap i den fysiske verden.

Menneskerettighetene gjør at den som er ansvarlig for spillet i metaverset hvor selve drapshandlingen har materialiserte seg på norsk jord, skal straffeforfølges for drap selv om selve «drapshandlingen» er selvvalgt og har foregått i metaverset. Som et ledd i å sikre retten til liv, er det forbudt i Norge å inngå avtaler om drap eller selvdrap, inkludert drap som «straff» eller «belønning».

Men det kan by på betydelige problemer å faktisk straffeforfølge en spillansvarlig som for eksempel bor i Brasil, har opptrådt på vegne av et selskap som er registrert i et skatteparadis, under navnet til et «skjellpersonstyre» med adresse Antarktis. Saken kompliseres ytterligere hvis den norske statsborgeren har betalt for spill-tilgang virtuelt med lønn opptjent hos et selskap i metaverset – altså har den drepte arbeidet i metaverset, betalt med penger opptjent i metaverset, og hens avtaler er inngått i metaverset.

Når drapet på den norske statsborgeren har materialisert seg fysisk i Norge, har norske myndigheter likefullt ansvar for straffeforfølgelse for å ivareta retten til liv i Norge. Men har norske myndigheter faktisk mulighet til å håndheve dette på andre måter enn å blokkere norske borgeres adgang til slike meta-spill? Og for å håndheve dette, krever det at norske myndigheter sikrer sporing og oversikt over hva norske borgere bedriver i metaverset, eller holder det med importkontroll av alle varer som føres inn i landet fysisk? For å ivareta grunnleggende rettigheter i Norge, kan statlige myndigheter bli nødt til å begrense tilgang eller drive med betydelig kartlegging og overvåkning av norske borgeres aktiviteter i metaverset.

Retten til privatliv for både virtuell og fysisk person

Informasjon om din person i metaverset vil omfatte både data samlet om deg i den virtuelle verden og data samlet inn gjennom teknologiske virkemidler som brukes for å lage bro mellom den fysiske og virtuelle virkeligheten. I metaverset kan dine personlige trekk, politiske preferanser og antipatier kartlegges som følge av dine virtuelle handlingsmønstre og din digitale historie. De teknologiske hjelpemidlene kan registrere og analysere dine fysiologiske og mentale egenskaper. Svært sensitive data om din person kan bli samlet inn, analysert og brukt. Summen av denne informasjonen kan få store effekter for menneskerettighetsbrudd i den fysiske verden. Overvåkningsrisikoen fra metaverset vil derfor trolig smitte over på den fysiske virkeligheten.

Her oppstår en rekke spørsmål om ansvar for forvaltning av egne personlige data. Kan for eksempel «samtykke» overhodet være behandlingsgrunnlag dersom brukerne av metaverset ikke forstår hva de gir fra seg og hvordan det kan brukes? Personvernlovgivningen og menneskeretten til privatliv er på langt nær kalibrert for de utfordringene metaverset trolig vil føre med seg – både for beskyttelse av personlig autonomi i den virtuelle og den fysiske verden.

Tilgang til metaverset – og plikt til å delta?

En ny type rettigheter vil handle om fysiske personers tilgang og nektelse til metaverset. Dersom den virtuelle verden utgjør stadig mer av hverdagen, vil adgang til metaverset også bli et menneskerettighetsspørsmål. Kan man pålegges å arbeide eller studere i metaverset, og hvilke følger vil det få hvis mennesker nekter å forholde seg til metaverset? Har myndighetene plikt til å sørge for at alle borgerne har metavers-tilgang, inkludert sårbare grupper som følge av alder, funksjonsnedsettelse og lignende? Og hvilke kriterier skal etableres for å eventuelt kunne ekskludere fysiske personer fra å operere i metaverset?

Dersom statlige myndigheter flytter stadig mer aktivitet over i metaverset, hvilket ansvar kan eller vil staten ta for de mange utilsiktede effekten og farene for menneskerettighetene? Her vil det oppstå en rekke krevende spørsmål som vil være beslektet med problemstillinger om digitalisering fra de siste ti år. Forskjellen er at utfordringene med norske myndigheters kontroll og jurisdiksjon i enda større grad kan settes på spissen i metaverset.

Menings- og ytringsfrihet i spenningsforhold til andre rettigheter

Metaverset vil gi mulighet for nye typer møteflater. Her er det en risiko for at krenkelser som vi kjenner godt til fra internett i dag, som personvernkrenkelser, trakassering, trusler, hatefulle ytringer m.m. vil øke i omfang. Dette har allerede vist seg å være et problem i VR.

The Extended Mind produced a study of the experiences of women in social VR. The results were not surprising and quite discouraging: 49 percent of women reported experiencing at least one incident of harassment in VR. Many of them never went back to the virtual experience. The harassing results were not just limited to women, as 30 percent of male respondents reported racist or homophobic content, and 20 percent experience violent comments or threats on the platform.¹⁹

Slike rettighetsbrudd vil ha samme innvirkning i virkeligheten som ytringer på nett har i dag, muligens med større psykologiske effekter fordi krenkelser gjerne vil oppleves mer nært i metaverset sammenlignet med dagens teknologiske virkemidler. Selv om metaverset kan oppleves mer adskilt fra den fysiske verden – og dermed kan oppleves mer som spill, vil den subjektive opplevelsen av digitale krenkelser og overgrep trolig minne mer om krenkelser i den fysiske verden.

Trolling, desinformasjon og manipulasjon vil også kunne øke i omfang og alvorlighet. Teknologien vil også være tilgjengelig for stater, selskaper eller andre aktører som har uærlige hensikter. En teknologi som både vil kunne gi innsikt i enkeltpersoner og gruppers særlige sårbarheter, og tilgang til disse personene og gruppene i metaverset, vil eksponere alle for påvirkningskampanjer. Metaverset vil også trolig innebære mer sofistikerte former for manipulasjon, desinformasjon og politisk påvirkning. De menneskerettighetsutfordringene som internett og sosiale medier har gitt oss de siste årene, ligger altså an til å tilta ytterligere i metaverset.

Hvordan disse utfordringene løses, vil i stor grad avhenge av hvilke strukturer metaverset får, hvordan og i hvilken grad statlige myndigheter velger å kontrollere meta-adgang for egne borgere, og hvilke nye rettighetskategorier vi velger å utvikle for å ivareta personlig autonomi både i den virtuelle og fysiske virkeligheten etter hvert som metaverset vokser frem.

Fotnoter:

¹GAFAM er forkortelse for de amerikanske selskapene Google, Amazon, Facebook, Apple, and Microsoft, mens BATX står for de kinesiske motsatsene Baidu, Alibaba, Tencent, Xiaomi.
²FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (2011)
³FNs Generalforsamling (2019); FNs menneskerettighetsråd (2012) og (2018); Tallinn Manual (2017, regel 35)
⁴Change (2021)
⁵Norges institusjon for menneskerettigheter (2022)
⁶FNs høykommisær for menneskerettighter (2021); FNs Barnekomité (2021, para 67-68), FNs høykommisær for menneskerettighter (2018, para 11)
⁷FNs Barnekomité (2021, para 67); Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (2022)
⁸The Tallinn Manual (2017)
⁹Grunnloven § 100, annet ledd.
¹⁰FN-erklæringen (1948, artikkel 19); SP-konvensjonen (1976, artikkel 19(2)); FNs menneskerettighetskomité (2011)
¹¹FNs høykommisær for menneskerettighter (2021, para 6).
¹²Porto Júnior, Odélio (2017)
¹³Copenhagen Institute for Future Studies (2022)
¹⁴FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (2011)
¹⁵For eksempel Facebooks standarder (2022)
¹⁶Meta (2022)
¹⁷Takahashi, Dean (2016)
¹⁸Wong, Dale John (2022)
¹⁹Heller, Brittan (2021)