7. Hvordan styrke gjennomføringen av menneskerettighetene i byer og kommuner?

7.1 Innledning

Menneskerettighetene er først og fremst et sett av regler som forplikter sentrale og lokale myndigheter, men de kan også anvendes som verktøy for å styre kommunal politikk på flere områder.²²⁷Michele Grigolo, The Human Rights City. New York, San Francisco, Barcelona (New York: Routledge, 2019) s. 5. Menneskerettighetsrådets rådgivende komité i FN har anbefalt lokale myndigheter å utarbeide innovative måter og strategier for å styrke realiseringen av menneskerettighetene lokalt.²²⁸HRC, Role of local government in the promotion and protection of human rights – Final report of the Human Rights Council Advisory Committee, (A/HRC/30/49). Se også: HRC, Local government and human rights. Report of the United Nations High Commissioner for Human Rights, 2019, A/HRC/42/22. Menneskerettighetene gir sjelden eksplisitte føringer for hvordan nasjonalstatene bør organisere sitt menneskerettighetsarbeid, men setter noen ytre rammer for politikken. Tiltakene som foreslås i dette kapittelet følger med andre ord ikke av menneskerettighetene i strengt rettslig forstand, men bygger på FRAs rammeverk for menneskerettighetsbyer, funnene i NIMs undersøkelse, internasjonale anbefalinger og arbeidet til ulike menneskerettighetsbyer som samlet gir ideer til hvordan arbeidet med menneskerettigheter kan styrkes på systemnivå i kommunene. Oversikten er ikke ment å være uttømmende.

7.2 Bevisstgjøring, kompetanse og kunnskap

En forutsetning for å styrke menneskerettighetene lokalt er å skape større bevissthet rundt menneskerettighetene og hvilke rettigheter og ansvar man har som ansatt i kommunen.²²⁹Philipp Simone, “Focusing on Human Rights in the Daily Business of Local Governments” i Human Rights Cities and Regions. Swedish and International Perspectives., Martha F. Davis, Thomas Gammeltoft Hansen og Emily Hanna, red., (Malmö: Swedish Association of Local Authorities and Regions, Raoul Wallenberg Institute, 2017). Videre må innbyggerne vite hvilke rettigheter de har og hvordan de kan gjøre krav på dem. I NIMs egen undersøkelse så vi at manglende systematisk opplæring av ansatte var den praktiske utfordringen som hyppigst ble nevnt av kommunedirektører og ordførere. Dette viser at det er behov for å sikre regelmessig opplæring av kommunalt ansatte om menneskerettigheter.

Andre undersøkelser peker blant annet på utfordringer knyttet til å skaffe tilstrekkelig kompetanse på ulike områder og manglende juridisk kompetanse i små kommuner.²³⁰Se bl.a.: Brandtzæg mfl., Utredning om små kommuner, Telemarkforskning TF-rapport nr. 473, 2019. Se: https://www.regjeringen.no/contentassets/cc6fa29f7d0244059d62a98a4fdc5dfd/rapport_sma-kommuner_kmd_telemarksforsking-992102-l1000322.pdf  Rambøll gjorde en undersøkelse for Juristforbundet hvor de avdekket at bare 55 prosent av de 254 kommunene som svarte på undersøkelsen hadde en eller flere jurister ansatt.²³¹https://www.juristforbundet.no/nyheter/2021/innbyggernes-rettssikkerhet-er-truet-uten-jurister-i-kommunene/ Særlig i de nordnorske kommunene og i Agder er det få kommuner som har ansatt jurister. Det er avgjørende for rettssikkerheten til innbyggerne at kommunen fatter juridiske korrekte vedtak og følger menneskerettighetene. Kommunene bør derfor ha mulighet til å trekke på juridisk ekspertise i mange sammenhenger fordi det må foretas kompliserte rettslige avveiinger, som kan forutsette kjennskap til norsk eller internasjonal rettspraksis. I tillegg til å sikre rettighetene til innbyggerne, kan ansettelse av jurister være ressursbesparende gjennom å redusere antall tvister med innbyggerne. Omgjøringer av vedtak av overordnet forvaltningsorgan eller i domstolene tar mange ressurser fra kommunene. Samtidig vil en intern jurist ha bedre forutsetninger for å vurdere når ekstern hjelp behøves.²³²https://www.juristforbundet.no/nyheter/2021/–vi-trenger-juridisk-kompetanse-i-alle-kommuner/ Et viktig læringspunkt er derfor at kommunene må ha tilgang til juridisk kompetanse og kapasitet, slik at kompliserte avveiinger kan foretas i samsvar med menneskerettighetene.

Det finnes ulike eksempler på hvordan man kan styrke bevisstgjøringen rundt menneskerettighetene i kommuner. Bufdir har de siste årene jobbet med å styrke gjennomføringen av CRPD i norske kommuner.²³³Bufdir har startet et samarbeidsprosjekt med norske kommuner for å styrke gjennomføringen av CRPD. For mer informasjon: https://bufdir.no/Nedsatt_funksjonsevne/fn_konvensjonen_om_rettighetene_til_mennesker_med_nedsatt_funksjonsevne_crpd/ Videre er det mye viktig arbeid som utføres når det gjelder å styrke gjennomføringen av barnekonvensjonen i norske kommuner. Sjumilssteget er en nasjonal arbeidsgruppe som blant annet arbeider med å få kommunene til å bruke barnekonvensjonen aktivt i saksbehandling som angår barn og unge. Arbeidsgruppen har for eksempel utviklet en selvhjelpspakke til statsforvaltere og kommuner for å styrke gjennomføringen barnekonvensjonen lokalt. Det finnes flere ressurser på Sjumilsstegets nettsider.²³⁴Les mer på: https://www.sjumilssteget.no/

SKR i Sverige, som en del av sitt kommunale satsningsområde, har sammen med Universitetet i Uppsala utviklet en felles utdanningsportal om menneskerettigheter på internett. Hensikten med portalen er å gi en innføring i menneskerettighetene til kommunalt ansatte i Sverige.²³⁵Morten Kjaerum, Jonas Andersson, Anna Lindström og Tyra Warfvinge, Human Rights Cities and Regions in the Embryonic Stage – the Swedish Case, 2018, s. 94.

Kommunesektorens interesseorganisasjon (KS) kan som i Sverige, spille en rolle for å styrke kunnskapen om menneskerettigheter i norske kommuner. Eksempelvis nevnes KS som mulig arrangør av temamøter om menneskerettigheter i NIMs undersøkelse. For å styrke kompetansen om menneskerettigheter i kommuner kan KS for eksempel koordinere fagseminarer rettet mot ulike sektorer i kommuner samt politisk og administrativ ledelse. Andre tiltak vil være å utvikle opplæringsressurser om menneskerettigheter til kommunalt ansatte som publiseres på nettplattformen til KS og/eller inkludere menneskerettighetene som tema i Folkevalgtprogrammet.²³⁶Les mer om folkevalgtprogrammet her: https://www.ks.no/fagomrader/demokrati-og-styring/folkevalgtprogrammet/ FNs høykommissær for menneskerettigheter har påpekt nødvendigheten av opplæring og kurs i menneskerettigheter blant embetsmenn, politikere og kommunalt ansatte.²³⁷HRC, Summary of the intersessional panel discussion on the role of local government in the promotion and protection of human rights. Report of the United Nations High Commissioner for Human Rights, (A/HRC/38/22) avsn. 40. Og HRC, Local government and human rights, Report of the United Nations High Commissioner for Human Rights, (A/HRC/42/22) avsn. 59.

I NIMs undersøkelse oppga syv av ti at informasjon om menneskerettigheter til kommunalt ansatte bør ha høy prioritet. Selv om en av de største utfordringene for kommuner er mangel på systematisk opplæring, viser funnene fra NIMs undersøkelse at det samtidig finnes vilje blant topp-ledere i kommuner til å styrke kunnskapen om menneskerettigheter fremover.

7.3 Lederforankring og ansvarliggjøring

Både politisk og administrativ ledelse spiller en sentral rolle i å fremme menneskerettighetsarbeidet i kommunens styring og politikkutforming. For å styrke menneskerettighetene lokalt bør det være en politisk vilje til å jobbe med dette i kommunen, og initiativet må forankres på ledernivå. Studier viser at personlig engasjement og forpliktelse fra høytstående politikere er en av de viktigste suksessfaktorene.²³⁸Isabella Meier, Ingrid I. Nicoletti, Tiefenbacher Wanda, Pividori Claudia, de Perini Pietro and Starl Klaus, “Promoting Opportunities Easier to Implement than Reducing Privileges: The Case of Human Rights and Equality Policies at Local Level”, Sudeuropa, Quadrimestrale de civiltà e cultura europea, No. 1 (2017). Ordførere kan for eksempel spille en viktig rolle som pådrivere²³⁹Joann Kamuf Ward, «From principles to practice” i Global Urban Justice: the rise of human rights cities, Barbara M. Oomen, Martha F. Davis, Michele Grigolo, red., (Cambridge: Cambridge University Press, 2016) s. 42. Det finnes flere eksempler i dag på ordførere og lokale myndigheter, både nasjonalt og internasjonalt, som ønsker å gå lenger enn hva sentrale myndigheter gjør i enkelte spørsmål, bl.a. knyttet til flyktninger. F.eks. utrykket ordførere fra Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø og en rekke andre byer at de gjerne ønsket å ta imot flere flyktninger enn hva staten vedtok i forbindelse med brannen i Moria-leiren i Hellas, 2020. og FNs høykommissær for menneskerettigheter har påpekt ordføreres viktige rolle i å fremme menneskerettighetsarbeidet i kommuner.²⁴⁰HRC, Local government and human rights. Report of the United Nations High Commissioner for Human Rights, (A/HRC/42/22) avsn. 20. I tillegg anbefaler FNs høykommissær lokale myndigheter å utpeke minst én ansatt med særskilt ansvar for gjennomføringen av menneskerettighetsforpliktelser lokalt.²⁴¹Ibid. avsn. 61. I NIMs undersøkelse ble de fem største byene spurt om det var ansatt er person med et overordnet ansvar for menneskerettigheter i kommunen. Ingen krysset av for dette spørsmålet.

7.4 Forpliktelse gjennom erklæring

Å vedta en erklæring om å styrke gjennomføringen av menneskerettighetene ved for eksempel å bli en menneskerettighetsby, kan være et viktig grep og verktøy for å jobbe mer systematisk og helhetlig med menneskerettighetene. Ikke minst vil en slik erklæring i større grad forplikte kommunen politisk til å etterleve vedtaket. En erklæring vil synliggjøre kommunens forpliktelser og viser kommunens intensjoner om at menneskerettighetene i større grad skal ligge til grunn for politikkutformingen. Erklæringen kan videre fungere som et politisk verktøy ved å være grunnlag for utforming av konkrete prosjekter, planer, programmer og strategier.²⁴²Klaus Starl, «Human Rights City Graz: Lessons Learnt from the First 15 Years”, i Human Rights Cities and Regions. Swedish and International Perspectives, Martha F. Davis, Thomas Gammeltoft Hansen og Emily Hanna, red., (Malmö: Swedish Association of Local Authorities and Regions, Raoul Wallenberg Institute, 2017) s. 57.

7.5 Implementere menneskerettighetene i kommuneplanens samfunnsdel

Kommuneplanen er et av de viktigste styringsdokumentene en kommune har. En kommuneplan består av både en arealdel og en samfunnsdel.²⁴³Jf. plan og bygningsloven § 11-1. Samfunnsdelen skal ta stilling til langsiktige utfordringer, mål og strategier for kommunen som helhet.²⁴⁴Jf. plan og bygningsloven § 11-2. Samfunnsdelen danner dermed et viktig grunnlag for virksomheten i kommunen. En god forankret plan kan bidra til at myndighetsutøvelsen i kommunen bedre ivaretar de menneskerettslige rammene. I NIMs undersøkelse var det relativt få kommuner som oppga at kommunen har inntatt menneskerettigheter i kommuneplanens samfunnsdel (en–to av ti). For å sikre at det jobbes langsiktig og helhetlig med menneskerettighetene i kommunen, bør menneskerettighetene inkluderes i kommuneplanens samfunnsdel. På den måten vil arbeidet med menneskerettighetene i større grad integreres i kommunenes arbeid. Dette kan også legge til rette for økt bevisstgjøring av menneskerettighetene blant kommuneledelsen.

7.6 Vedta handlingsplaner og strategier

I NIMs undersøkelse var det få kommuner som har vedtatt en egen handlingsplan eller strategi om menneskerettigheter (en av ti). En god handlingsplan kan bidra til å styrke det helhetlige arbeidet med menneskerettighetene i kommunen.²⁴⁵Mye viktig menneskerettsarbeid utføres allerede i landets byer og kommuner. Foruten å utvikle en handlingsplan eller strategi kan det også være fruktbart å identifisere det arbeidet som allerede utføres på menneskerettighetsfeltet i kommunen. Örebro, som er en kommune i Sverige, utviklet for eksempel en sjekkliste for å undersøke hvordan ulike tiltak og prosjekter kommunen hadde igangsatt var knyttet til menneskerettighetene. Formålet var å tydeliggjøre hva kommunen allerede gjorde eller hadde igangsatt på dette feltet. Det er viktig å styrke de tiltakene som allerede fungerer og fremme disse. Etter en slik kartlegging kan man videre utforske hvordan man kan ta i bruk verktøy som allerede er utviklet og bygge videre på dette. Sveriges Kommuner och Landsting, Human Rights at the Local and Regional Level. External monitoring study with a focus on governance and management”. Sveriges Kommuner och Landsting, Stockholm, 2017. Dette er et tiltak som er anbefalt av flere eksperter,²⁴⁶Lars O. Molin, «The Human Rights Agenda of the Congress of Local and Regional Authorities” i, Focusing on Human Rights at Local and Regional Level, Simone Philipp and Klaus Starl, red., (Graz: 2017) s. 22. Se også FRA, Human rights cities in the EU. A framework for reinforcing rights locally, European Union Agency for Fundamental Rights, 2021 s. 6. også FN viser til flere land som har vedtatt handlingsplaner som beste praksis.²⁴⁷HRC, Role of local government in the promotion and protection of human rights – Final report of the Human Rights Council Advisory Committee, (A/HRC/30/49) avsn. 59, 61 og 62. Se også: HRC, Local government and human rights, Report of the United Nations High Commissioner for Human Rights, (A/HRC/42/22) avsn. 7, 15, 16 og 20. Skal handlingsplanen være virkningsfull bør den tydeliggjøre hvilken sektor og enhet i kommunen som har ansvaret for tiltakene som skal treffes.

7.7 Etablering av et menneskerettighetsråd

For å sikre at kommuner eller byer jobber helhetlig og langsiktig med å styrke realiseringen av menneskerettighetene kan et eget menneskerettighetsråd i kommunen som har et tydelig mandat og legitimitet ha en viktig funksjon. Dette kan eksempelvis forankres i ansvaret kommunedirektøren har etter kommuneloven § 13-1.²⁴⁸En slik arbeidsgruppe/menneskerettighetsråd må respektere skillet mellom administrasjonen og de folkevalgte. En slik arbeidsgruppe vil heller ikke endre intruksjonsretten til kommunedirektøren over sin egen administrasjon. Rådet kan bistå med å styrke gjennomføringen av menneskerettighetene lokalt for eksempel ved å gjennomføre undersøkelser, rapportere og koordinere prosjekter og aktiviteter. Nuremberg, Wien og Västra Götaland er eksempler på byer som har etablert egne menneskerettighetskontorer i kommuneadministrasjonen.²⁴⁹FRA, Human rights cities in the EU. A framework for reinforcing rights locally, 2021, s. 22. Barcelona er et eksempel på en menneskerettighetsby som har opprettet et eget menneskerettighetskontor for å forebygge diskriminering.²⁵⁰Barbara M. Oomen og Moritz Baumgärtel. “Frontier Cities: The Rise of Local Authorities as an Opportunity for International Human Rights Law”, The European Journal of International Law, Vol. 29 nr. 2. (2018) s. 616. Et annet eksempel er Graz, som har opprettet et eget menneskerettighetsråd i kommunen.

7.8 Kartlegging, rapportering og kontroll

Å beslutte å kartlegge menneskerettighetsutfordringene i kommunen er et viktig utgangspunkt. Dette kan gjøres på ulike måter. Eksempelvis ved at:

• Etter kommuneloven § 23-3 skal kontrollutvalget blant annet undersøke om kommunen etterlever regelverk.²⁵¹Kontrollutvalget spiller en viktig rolle og kan bl.a. besøke kommunale virksomheter og få gjennomført granskninger for å avdekke mulige regelbrudd dersom det er nødvendig. Se: Kontrollutvalgsboken. Om kontrollutvalgets rolle og oppgaver, 2. utgave. Gjennom kontrollutvalget sin forvaltningsrevisjon av regeletterlevelse, vil etterlevelse av menneskerettighetsforpliktelser kunne falle inn under kontrollutvalgets forvaltningsrevisjon.
• Kommuner gjennomfører interne undersøkelser blant kommunalt ansatte i ulike sektorer med det formål å kartlegge hvordan kommunen arbeider med å styrke menneskerettighetene.
• Det årlig rapporteres om menneskerettighetssituasjonen i kommunen, utfordringer og mangler som må følges opp som rapporteres til kommunestyret.²⁵²Dette er ett av punktene som inngår i rammeverket for menneskerettighetsbyer. Se Human rights cities in the EU. A framework for reinforcing rights locally, 2021, s. 20. Eksempelvis kan det tas utgangspunkt i anbefalingene til Norge fra FN-komiteene,²⁵³Se NIMs tematiske oversikt over FNs anbefalinger til Norge fra 2017 til 2020 fra alle menneskerettighetskomiteene,  https://www.nhri.no/2020/menneskerettigheter-sammenstilling-av-fns-anbefalinger-til-norge/ og fra organer i Europarådet. Flere av disse anbefalingene er rettet mot kommunal sektor.
• En arbeidsgruppe undersøker hvilke tenkelige krenkelser som kan forekomme i de ulike kommunesektorene. En slik lokal kartlegging for hver av de kommunale sektorene/områdene vil trolig gi en pekepinn på hvor skoen trykker mest. Eventuelt kan arbeidsgruppen granske hvordan menneskerettighetsforpliktelsene etterleves i praksis i kommunen ved å ta utgangspunkt i samme metode som brukes av FN overfor sentrale myndigheter. Arbeidsgruppen kan for eksempel motta skyggerapporter fra sivilsamfunnet, råd og institusjoner i kommunen/byen som rapporterer om menneskerettighetssituasjonen. Med bakgrunn i denne informasjonen kan arbeidsgruppen kommunisere sine vurderinger til for eksempel kommunedirektøren. Denne type rapportering kan være med å tydeliggjøre hvilke tiltak som fungerer og hvor kommunen eventuelt må sette inn flere tiltak. Dette er prøvd ut blant annet i Berkeley i USA.²⁵⁴Columbia Law School, Human Rights Institute, Bringing Human Rights Home: How State and Local Government Can Use Human Rights to Advance Local Policy, 2012 s. 20–21.

7.9 Allokere nok ressurser

Selv om ikke alle tiltakene som belyses i denne rapporten er ressurskrevende, vil arbeidet med å styrke gjennomføringen av menneskerettighetene kreve menneskelige eller finansielle ressurser. NIMs undersøkelse viser at 32 prosent av kommunedirektørene og ordførerne som deltok i undersøkelsen oppga manglende finansielle ressurser og tidspress (36 %) som to av de tre største utfordringene i kommunenes arbeid med å styrke gjennomføringen av menneskerettighetene. Behovet for tilskuddsordninger nevnes også. Kommuner har menneskerettslige forpliktelser på en rekke felt og da er det viktig at kommunene også har ressurser som gjør dem i stand til å ivareta disse forpliktelsene. Både Europarådet²⁵⁵Council of Europe of Local and Regional Authorities, Recommendation 280 (2010), avsn. 3. og FN har flere ganger påpekt nødvendigheten av at sentrale myndigheter sikrer at nok ressurser, både av finansiell og ikke-finansiell art, bevilges til lokale myndigheter for lettere å kunne realisere menneskerettighetene.²⁵⁶HRC, Local government and human rights. Report of the United Nations High Commissioner for Human Rights, (A/HRC/42/22) avsn. 61. og HRC, Summary of the intersessional panel discussion on the role of local government in the promotion and protection of human rights. Report of the United Nations High Commissioner for Human Rights, (A/HRC/38/22) og United Nations Human Rights Council, “Role of local government in the promotion and protection of human rights – Final report of the Human Rights Council Advisory Committee”, A/HRC/30/49 (2015), avsn. 22.

7.10     Koordinering

Delt myndighetsansvar knyttet til gjennomføringen av menneskerettighetene krever god koordinering, samordning og kommunikasjon mellom sentrale og lokale myndigheter, samt internt imellom etater og avdelinger i kommuner. Sentrale myndigheter har direkte kontakt med FN og Europarådet og andre internasjonale organisasjoner gjennom blant annet å rapportere til overvåkningsorganene. Sentrale myndigheter har derfor en viktig rolle i å tilrettelegge og koordinere sentrale og lokale tiltak og flyt av informasjon eksempelvis gjennom informasjonsspredning, teknisk ekspertise og veiledning, oppsøkende arbeid og/eller finansiell støtte. Et annet eksempel er at statlige myndigheter viderefører og sikrer god informasjon om anbefalinger fra FNs traktatorganer og dommer fra EMD, for eksempel gjennom statsforvalteren. Statlige myndigheter kan jevnlig evaluere om kommunene mottar tilstrekkelig informasjon om menneskerettslige utviklingstrekk.

FN har ved flere anledninger påpekt sentrale myndigheters viktige rolle i å videreformidle informasjon om menneskerettighetene og utviklingen på dette feltet, samt å informere om statens menneskerettighetsforpliktelser til lokale myndigheter.²⁵⁷HRC, Role of local government in the promotion and protection of human rights – Final report of the Human Rights Council Advisory Committee, (A/HRC/30/49), avsn. 74. Og HRC, Summary of the intersessional panel discussion on the role of local government in the promotion and protection of human rights. Report of the United Nations High Commissioner for Human Rights, (A/HRC/38/22), avsn. 44. Og HRC, Local government and human rights, Report of the United Nations High Commissioner for Human Rights, (A/HRC/42/22), avsn. 61. Se også: UN, Harmonized guidelines on reporting under the international human rights treaties, including guidelines on a common core document and treaty-specific targeted documents Report of the secretariat, Distr. GENERAL (go), avsn. 50 (a). NIMs undersøkelse viser at 25 prosent av kommunedirektører og ordførere som deltok i undersøkelsen oppga dårlig informasjonsflyt mellom sentrale og lokale myndigheter som en praktisk utfordring i kommunenes arbeid med å styrke gjennomføring av menneskerettighetene. Dette viser at informasjonsflyten på menneskerettighetsområdet mellom sentrale og lokale myndigheter kan styrkes.

7.11 Samarbeid

Et godt samarbeid mellom ulike aktører og avdelinger i kommunen og på tvers av kommuner kan være viktig for å fremme og styrke realiseringen av menneskerettighetene lokalt.²⁵⁸Ved å kartlegge relevante aktører i kommunen (stakeholder mapping), som kan spille en sentral rolle i å styrke menneskerettsarbeidet kan man få en oversikt over viktige aktører og hvem som kan inkluderes i arbeidet. Sivilsamfunnets viktige rolle i å styrke gjennomføringen av menneskerettighetene lokalt har flere ganger blitt påpekt av FN.²⁵⁹HRC, Role of local government in the promotion and protection of human rights – Final report of the Human Rights Council Advisory Committee, (A/HRC/30/49) og HRC, Local government and Human Rights. Report of the United Nations High Commissioner for Human Rights, (A/HRC/42/22). Videre kan KS, direktorater og departementer ha en sentral funksjon i arbeidet med å styrke gjennomføringen av menneskerettigheter lokalt. I Sverige har for eksempel SKR spilt en viktig rolle i å fremme menneskerettighetsarbeidet i kommuner.²⁶⁰Se kap. 5.4.

I tillegg kan internasjonalt samarbeid være nyttig. Det finnes flere regionale og internasjonale nettverk og samarbeid som jobber med lokale myndigheter, menneskerettigheter og menneskerettighetsbyer. Eksempler er arenaer der byer og kommuner utveksler ideer, strategier og beste praksis og kan bidra til å skape en global påvirkning.²⁶¹Eksempler på slike nettverk er International Coalition of Inclusive and Sustainable Cities (ICCAR) eller United Cities and Local Government (UCLG). Sistnevnte er den eldste og største organisasjonen for lokale og regionale myndigheter globalt. Se: United Cities and Local Governments. Se: https://www.uclg.org/en/organisation/about. Hvert år arrangeres det også et globalt forum for menneskerettighetsbyer og kommuner i Gwangju i Sør-Korea. Dette er en arena hvor man kan dele erfaringer og beste praksis.²⁶²For mer informasjon se: https://www.uclg-cisdp.org/en/activities/human-rights-cities/international-meetings/World-Human-Rights-Cities-Forum-of-Gwangju Ikke minst er FN, Europarådet og FRA/EU andre eksempler på viktige støttespillere. Flere menneskerettighetsbyer som blant annet York, har søkt støtte internasjonalt gjennom medlemskap i det europeiske nettverket Human Rights City Network.²⁶³Det fremgår av nettverkets hjemmeside at dette er en plattform hvor menneskerettighetsbyer kan utveksle ideer og utfordringer og hvor det gis råd, veiledning samt utveksling av beste praksis. Se: The Human Rights City Network, Web: https://humanrightscities.net/.

7.12 Oppfølging og evaluering

For å kunne måle utvikling og resultater av tiltak som iverksettes er det nødvendig å rapportere og evaluere. Det finnes mange metoder å ta i bruk. Eksempler er:

• Innsamling av tilbakemeldinger fra innbyggere, gjennom spørreskjemaer eller innspillsmøter.
• Utvikling av indikatorer, som er et viktig verktøy for å lettere kunne måle gjennomføring av menneskerettighetene. FNs høykommissær for menneskerettigheter har utviklet et rammeverk for et sett av indikatorer som kan anvendes på nasjonalt nivå.²⁶⁴OHCHR, Human Rights Indicators. A Guide to Measurement and Implementation, 2012. SKR i Sverige har også publisert en rapport som presenterer indikatorer og forslag til en modell for hvordan kommuner lettere kan følge opp menneskerettighetene lokalt ved bruk av indikatorer.²⁶⁵Sveriges Kommuner och Landsting, Indikatorer för mänskliga rättigheter. Modell för systematiskt arbete på kommunal nivå, 2010

FNs høykommissær for menneskerettigheter anbefaler lokale myndigheter å foreta en egenvurdering av gjennomføringen av menneskerettighetene i samarbeid med sivilsamfunnet for å sikre etterlevelse og fremgang.²⁶⁶HRC, Role of local government in the promotion and protection of human rights – Final report of the Human Rights Council Advisory Committee, (A/HRC/30/49) avsn. 71.