6. Høyesterett om uttalelser fra konvensjonsorganer

Høyesterett har i flere saker vurdert hvilken vekt uttalelser fra FNs konvensjonsorganer skal ha i norsk intern rett.¹Se bl.a. om FNs menneskerettskomité Rt-2008-1764 avsnitt 81 (plenum); om barnekomiteen Rt-2009-1261 avsnitt 40-44, Rt-2015-1388 avsnitt 150 flg. (plenum), HR-2018-2096-A avsnitt 14 og HR-2019-2301-A avsnitt 78; om CRPD-komiteen HR-2016-1286 avsnitt 29-30 og HR-2016-2591-A avsnitt 46-48, jf. også HR-2022-350-A avsnitt 38. Det er lagt stor vekt på generelle uttalelser fra menneskerettighetskomiteen og barnekomiteen, men med forbehold om at uttalelsene må ha forankring i konvensjonsteksten. I 2018 oppsummerte Høyesterett rettsstillingen slik i en sak om uttalelser fra barnekomiteen:

«Hvilken vekt som skal legges på uttalelsene, beror blant annet på hvor godt de er forankret i konvensjonsteksten. Et annet sentralt moment er om det dreier seg om tolkningsuttalelser, eller om uttalelsen mer må sees som en tilrådning om optimal praksis.»²HR-2018-2096-A, avsn. 14.

I 2016 behandlet Høyesterett to saker om CRPD. Den første gjaldt spørsmålet om tvangsmedisinering av psykisk syke på grunn av selve sykdommen var diskriminerende og i strid med CRPD (jf. punkt 4 foran). Høyesterett fant rekkevidden av artikkel 14 nr. 1 b usikker, siden materialet var «fragmentarisk, flertydig og i noen grad motstridende» og konkluderte slik: «Så langt jeg kan bedømme dette, er det ikke grunnlag for generelt å konkludere med at konvensjonen forbyr tvangsinnleggelse og tvangsbehandling av psykisk syke, når dette skjer i henhold til de kriterier som følger av psykisk helsevernloven.»³HR-2016-1286-A, avsn. 29 og 30. Det kan ellers nevnes at ifølge Syse (2016) vil vekten av CRPD-komiteens uttalelser være «avhengig av uttalelsens kvalitet og i hvilken utstrekning de underbygger og utvikler en naturlig forståelse av konvensjonsbestemmelsen, og ikke skaper «ny rett» ut fra radikal teksttolkning», Aslak Syse, Psykisk helsevernloven med kommentarer, Gyldendal 2016, s. 466. Utgitt før Høyesteretts avgjørelser om CRPD i 2016.

Den andre saken fra 2016 gjaldt hvorvidt adgangen etter vergemålsloven § 22 til fullt ut å frata en vergehaver rettslig handleevne i økonomiske forhold, var forenlig med CRPD artikkel 12 (jf. punkt 3 foran). Under henvisning til rettspraksis uttalte Høyesterett først at «komiteuttalelser generelt ikke er folkerettslig bindende», men at det samtidig er klart at slike uttalelser kan ha «betydelig vekt som rettskilde», eventuelt «vekt etter en mer sammensatt og konkret vurdering».⁴HR-2016-2591-A, avsn. 57. Slik saken lå an, var det ikke nødvendig å gå inn på vekten av uttalelsene fra CRPD-komiteen. Høyesterett foretok ikke en folkerettslig tolkning av CRPD, men tolket vergemålsloven § 22 basert på presumsjonsprinsippet. Presumsjonsprinsippet går ut på at norsk rett så langt som mulig skal anvendes i tråd med Norges folkerettslige forpliktelser – norsk rett presumeres med andre ord å være i samsvar med disse forpliktelsene.

Den norske tolkningserklæringen om CRPD artikkel 12, som ble avgitt ved ratifikasjon av konvensjonen, sto etter Høyesteretts syn i klar motstrid til CRPD-komiteens tolkning. Det var ingen tvil om hva som hadde vært lovgivers forutsetninger ved vedtakelsen av vergemålsloven i 2010 og da Norge ratifiserte konvensjonen i 2013. Ut fra rettspraksis om presumsjonsprinsippet måtte norske domstoler da legge vergemålslovens løsning til grunn, selv om den skulle være folkerettsstridig.⁵HR-2016-2591-A, avsn. 58-63.