3. Artikkel 12 og rettslig handleevne

3.1. Innledning

CRPD artikkel 12 anerkjenner at mennesker med funksjonsnedsettelser har rett til likhet for loven, og at de har rettslig handleevne på lik linje med andre. Alle mennesker har rett til personlig autonomi, og til å treffe egne beslutninger om eget liv. Dette fremkommer bl.a. også av EMK artikkel 8 om retten til privatliv. Å frata eller begrense noens rettslige handleevne betyr at andre kan treffe beslutninger på viktige livsområder på noens vegne. Problemstillingen i det følgende er om CRPD artikkel 12 oppstiller et forbud mot nasjonal lovgivning som kan innebære begrensning eller fratakelse av en person med funksjonsnedsettelser sin rettslige handleevne.

3.2. Ordlyden i CRPD artikkel 12

Utgangspunktet for tolkningen av artikkel 12 er konvensjonsteksten. Bestemmelsen har overskriften «Equal recognition before the law».

Annet ledd oppstiller et krav om anerkjennelse av at personer med funksjonsnedsettelser har «legal capacity on an equal basis with others, in all aspects of life.» Et første spørsmål er hva denne rettslige handleevnen omfatter. Begrepet «legal capacity» har ingen definisjon som det er internasjonal enighet om, og begrepet karakteriseres som «fluid».¹Se Lucy Series og Anna Nilsson, «Article 12 CRPD: Equal Recognition before the Law» i Ilias Bantekas, Michael Ashley Stein og Dimitris Anastasiou (red.), The UN Convention on the Rights of Persons with Disabilities. A Commentary (Oxford University Press 2018) s. 339–382, på s. 350-351. På s. 351 henvises det forøvrig til følgende definisjon av begrepet «legal capacity», utarbeidet av en gruppe juridiske eksperter: «the capacity to hold a right and the capacity to act and exercise the right, including legal capacity to sue, based on such rights.» Ordlyden «all aspects of life» tilsier at det å ha rettslig handleevne i spørsmål av økonomisk, rettslig eller helse- eller omsorgsmessig karakter er omfattet.

I forlengelsen av dette må man vurdere hva som ligger i uttrykket «on an equal basis with others». Som et minimum kreves at personer med funksjonsnedsettelser ikke skal diskrimineres i spørsmål om rettslig handleevne. Dette gjelder både indirekte og direkte diskriminering.²Series og Nilsson (2018) s. 354. For å avgjøre om noen blir diskriminert ser man i alminnelig diskrimineringsrett hen til om forskjellsbehandlingen er saklig. Saklighetskravet innebærer at forskjellsbehandlingen ikke er diskriminerende dersom begrunnelsen for forskjellsbehandlingen er relevant og objektiv, og formålet med forskjellsbehandlingen er å oppnå et mål som er legitimt under konvensjonen. Det må også være proporsjonalitet mellom målet man søker å oppnå og tiltaket. Artikkel 12 inneholder imidlertid noe mer enn et alminnelig forbud mot diskriminering, ettersom et slikt forbud allerede følger av artikkel 1 og 5.

I bestemmelsens tredje ledd heter det at statspartene «shall take appropriate measures to provide access by persons with disabilities to the support they may require in exercising their legal capacity». Det bestemmes altså at staten skal gi «support» til en person dersom vedkommende trenger det for å utøve sin rettslige handleevne. Å gi støtte er fundamentalt sett noe annet enn å bestemme over en person. Dette understrekes av begrepet «exercising» som er et aktivt handleverb: det er personen med funksjonsnedsettelse som skal kunne utøve sin rettslige handleevne. Det er altså et krav i artikkel 12 om at statene skal innføre systemer for beslutningsstøtte for å bistå mennesker i å utøve sin rettslige handleevne.

Artikkel 12 nr. 4 krever at alle tiltak knyttet til utøvelse av rettslig handleevne skal ha «effective safeguards» for å forhindre «abuse». Slike tiltak skal sikre respekt for rettighetene, viljen og ønskene til vedkommende person. De skal også være proporsjonale og individtilpasset, gjelde i kortest mulig tidsrom og være gjenstand for «regular review by a competent, independent and impartial authority or judicial body». Støtten som gis må altså være underlagt effektive rettsikkerhetsgarantier. Dette kan forstås slik at tiltak for støtte til utøvelse av rettslig handleevne for en person med funksjonsnedsettelser, kan gå ut på å begrense handleevnen hvis alle vilkårene er tilfredsstilt og tiltakene utøves i henhold til prinsippene for beslutningsstøtte. Det kan imidlertid også forstås slik at de nevnte beskyttelsesmekanismene skal gjelde for utøvelse av beslutningsstøtte, uten begrensning av rettslig handleevne.

Artikkel 12 femte ledd inneholder et forbud mot å diskriminere mennesker med funksjonsnedsettelser når det gjelder retten til å arve eiendom, kontrollere sine økonomiske affærer og ha tilgang til f.eks. banklån på lik linje med andre.

Spørsmålet er om ordlyden i artikkel 12 sett under ett åpner for at personer funksjonsnedsettelser kan få begrenset sin rettslige handleevne. Her bør det noteres at det er en forskjell i hvordan pliktverbene er brukt i de ulike leddene av artikkel 12. I tredje ledd heter det at statspartene «shall take» nødvendige tiltak for å gi personer beslutningsstøtte til å utøve rettslig handleevne, og i fjerde ledd sies at statene «shall ensure» at rettsikkerhetsgarantier er knyttet til de tiltak som settes i verk for å bistå en person i å utøve sin rettslige handleevne. I annet ledd anvendes det noe mindre forpliktende uttrykket at staten «shall recognize» rettslig handleevne på alle livsområder. ³Begreper som «shall ensure» eller «shall take measures» innebærer en klar plikt til å gjøre det som omtales, mens et begrep som «shall recognize» kan bety at statene skal anerkjenne at denne retten eksisterer, men ikke nødvendigvis at de skal treffe spesifikke tiltak.

Artikkel 12 fjerde ledd ser ut til å forutsette at man på bestemte vilkår kan begrense en persons utøvelse av rettslige handleevne. Når tredje ledd fastslår at beslutningsstøtte skal gis, er det nærliggende å tolke fjerde ledd slik at beslutningsstøtte må være utprøvd før man går til et slikt skritt. Dette innebærer at man skal ha forsøkt å kartlegge hva som er personens «will and preferences» og ikke hva som er i personens «best interest». Denne testen gjelder også ved eventuell begrensning i rettslig handleevne. Slike tiltak må uansett være svært begrenset og utøves i sammenheng med beslutningsstøtte. Lest som helhet åpner artikkel 12 trolig for å gjøre begrensninger i en persons rettslige handleevne når beslutningsstøtte ikke fører fram, hvis begrensingene er basert på en kartlegging av personens ønsker og preferanser, innrammes av rettsikkerhetsgarantier, er proporsjonale og varer i kortest mulig tid.

3.3. Formål og kontekst

Wienkonvensjonen artikkel 31 fastslår at en traktat må tolkes «in their context and in light of their object and purpose».

Et av hovedformålene til CRPD er å sørge for at personer med funksjonsnedsettelser fullt ut kan realisere sine menneskerettigheter.⁴Jf. blant annet fortalen (særlig bokstav c) og art. 1. Konvensjonen forplikter staten til å sikre for eksempel retten til liv i artikkel 10, retten til å ikke bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling i artikkel 15 og retten til helse i artikkel 25. Et iboende dilemma er at realisering av enkelte rettigheter i noen tilfeller bare kan skje gjennom begrensninger i andre rettigheter, for eksempel ved at enkeltmenneskers rettslige handleevne i noen tilfeller utøves av andre.⁵EMD har for eksempel i en rekke saker vedrørende retten til liv i art. 2, forbudet mot umenneskelig og nedverdigende behandling i art. 3, retten til frihet og sikkerhet i art. 5 og retten til privatliv i art. 8 konstatert at staten hadde en plikt til å handle i motstrid med en persons selvbestemmelsesrett. For eksempel kan retten til helse i visse tilfeller forplikte myndighetene til å sørge for livsnødvendig helsehjelp, selv om personen som mottar helsehjelpen ikke ønsker å motta den. Eller myndighetene kan være forpliktet til å ha lovgivning som gjør det mulig å hindre at enkeltpersoner mister hele sitt livsgrunnlag på grunn av for eksempel rus eller spillavhengighet, altså begrensning av rettslig handleevne på det økonomiske området. I en del tilfeller kan myndighetene også ha plikter til å ivareta de økonomiske og andre interessene til personer som ikke er i stand til å uttrykke egne ønsker, for eksempel demente i siste stadium av sykdommen, personer med dyp utviklingshemning, personer med alvorlige psykoser eller en person i koma.⁶Dette er kun enkelte generelle eksempler. Det er vanskelig å trekke en eksakt grense for akkurat hvor disse pliktene går, og dette må vurderes konkret etter en individuell vurdering. Et annet hovedformål med CRPD er å beskytte personer mot diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelser.⁷Slik det for eksempel fremgår av fortalen, i art. 1, 2, 3 og 5, og også direkte i art. 12 andre ledd med formuleringen «on an equal basis with others». I tillegg er ivaretakelse av personers selvbestemmelsesrett grunnleggende, slik det særlig fremgår av artikkel 12.

Spørsmålet er hvordan disse to formålene kan forenes. Konvensjonen skal tolkes i god tro, jf. Wienkonvensjonen artikkel 31 første ledd. Uttrykket «good faith» viser tilbake på et effektivitetsprinsipp.⁸Sorel og Boré Eveno (2011) s. 818. Det er avgjørende at man leser konvensjonen i lys av at den er en menneskerettighetskonvensjon. Det vil blant annet si at konvensjonen skal kunne gi effektiv beskyttelse til enkeltmennesket og sikre en god innbyrdes sammenheng mellom ulike rettighetsbestemmelser.⁹EMD har, i sin anvendelse av Wienkonvensjonens henvisning til kontekst, presisert dette slik: «Regard must also be had to the fact that the context of the provision is a treaty for the effective protection of individual human rights and that the Convention must also be read as a whole, and interpreted in such a way as to promote internal consistency and harmony between its various provisions.», se f.eks. Magyar Helsinki Bizottság v. Ungarn (18030/11), 08.11.2016, avsn. 120.

Konvensjonens formål og kontekst taler for at selvbestemmelsesretten skal respekteres, men at det i visse situasjoner er adgang til å begrense en persons rettslige handleevne for å gi effektiv menneskerettighetsbeskyttelse slik staten også er forpliktet til etter konvensjonen. Tiltak skal verne om personens liv, helse eller integritet, eller beskytte personen mot overgrep og utnytting. Slik beskyttelse og ivaretakelse utgjør et saklig formål i lys av konvensjonens formål og kontekst.

I relasjon til konvensjonens kontekst er det også naturlig å se hen til CRPD-komiteens General comment No. 1 (2014) om artikkel 12.¹⁰CRPD/C/GC/1. Se avsn. 4.2.1. om den rettskildemessige vekten av generelle kommentarer. Komiteen åpner her ikke for noen form for begrensninger av rettslig handleevne der funksjonsnedsettelse er en del av begrunnelsen for dette, ei heller diagnosenøytrale kompetansemodeller. Dette begrunnes særlig med at en slik kompetansemodell vil ramme personer med funksjonsnedsettelser mer enn personer uten funksjonsnedsettelser, og dermed være diskriminerende. Det skal etter komiteens syn derfor kun gis beslutningsstøtte til vedkommende person, og ingen begrensning av rettslig handleevne.¹¹CRPD/C/GC/1 avsn. 15 og 18.

Det er uklart om komiteen mener at selv der man i realiteten treffer beslutninger for en person, bør dette kalles for beslutningsstøtte og ikke begrensinger i den rettslige handleevne.¹²CRPD/C/GC/1 avsn. 21. I litteraturen brukes begrepet «facilitated decision» for å beskrive situasjonen der en person ikke klarer å gi uttrykk for sin reelle vilje, men man likevel bestemmer for personen, se Series og Nilsson (2018) s. 365. Komiteen anerkjenner nemlig at det finnes tilfeller hvor det ikke er «practicable to determine the will and preferences of an individual». Komiteen sier at hvis at man etter å ha foretatt «significant efforts», ikke kan tolke personens ønsker, må beslutninger på vedkommendes vegne være basert på «the best interpretation of will and preferences» og ikke på en «best interest»-test.¹³CRPD, General comment No.1 (2014), Article 12, para 21. Det kan se ut til at komiteen mener at personens rettslige handleevne er i behold i slike situasjoner. Komiteen sier at «The “will and preferences” paradigm must replace the “best interests” paradigm to ensure that persons with disabilities enjoy the right to legal capacity on an equal basis with others.»¹⁴CRPD, General comment No.1 (2014), Article 12, para 21.

Det er uklart om dette gjelder personer som overhodet ikke kan uttrykke seg, eller om det også omfatter personer som uttrykker ønsker som åpenbart er til skade for seg selv (eller andre). Uansett vil det de facto være slik at utøvelse av rettslig handleevne på vegne av en person, basert på en «will and preferences»-test, innebærer at personens egen rettslige handleevne utøves av andre og valgene dette innebærer treffes av andre, selv om dette skjer med et klart formål om å basere det på personens vilje og ønsker. Hvorvidt dette kalles begrensning av rettslig handleevne eller om det kalles beslutningsstøtte endrer ikke på dette utgangspunktet. Komiteens drøfting inneholder ikke vurderinger av de vanskelige spørsmålene som kan oppstå når personer er helt uten evne til å treffe informerte beslutninger.¹⁵Series og Nilsson (2018) s. 365. Komiteen har også fått kritikk for å ikke forholde seg til et proporsjonalitetsprinsipp slik som flere andre overvåkningskomiteer har gjort ved tolkningen av bestemmelsene de skal overvåke, se Kjetil Mujezinović Larsen, «Konsekvenser ved eventuell norsk tilslutning til den valgfrie protokollen om individuell klagerett til FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne», utredning avgitt til Utenriksdepartementet 28. juli 2015, s. 34–35.

CRPD-komiteen mener at beslutningsstøttesystemer må komme istedenfor systemer hvor fratakelse av rettslig handleevne er tillatt: «States parties’ obligation to replace substitute decision-making regimes by supported decision-making requires both the abolition of substitute decision-making regimes and the development of supported decision-making alternatives.» (vår uthevning).¹⁶CRPD, General comment No.1 (2014), Article 12, para 28, jf. også para 26. Ser man på ordlyden i artikkel 12 nr. 3, er den klar på at statene må sikre at personer med funksjonsnedsettelser får tilgang til beslutningsstøtte i utøvelsen av sin rettslige handleevne. Det fremgår derimot ikke av teksten i artikkel 12 at slike systemer utelukker systemer for enhver begrensning av rettslig handleevne, hvis sikkerhetsmekanismene i fjerde og femte ledd er på plass. Det er imidlertid stor sannsynlighet for at innføringen av et godt beslutningsstøtte-system vil dramatisk minske behovet for begrensning av rettslig handleevne, både i rettslige, økonomiske og helsemessige avgjørelser.

I fjerde ledd heter det som nevnt at alle tiltak som relaterer seg til utøvelse av rettslig handleevne skal være i tråd med «will and preferences of the person». Komiteen uttaler at denne formuleringen skal forstås som en motsetning til «best interest»-testen og dermed sikre retten til å ha rettslig handleevne uten diskriminering.¹⁷«The “best interests” principle is not a safeguard which complies with article 12 in relation to adults. The “will and preferences” paradigm must replace the “best interests” paradigm to ensure that persons with disabilities enjoy the right to legal capacity on an equal basis with others.», se CRPD/C/GC/1 avsn. 21. Dette prinsippet, som reflekterer CRPDs paradigmeskifte, innebærer en plikt til å kartlegge personens reelle vilje, i motsetning til å basere seg på en «best interest»-test.

Komiteen foreslår hvordan et slikt beslutningsstøttesystem kan etableres. Flere former for støtte nevnes, også muligheten for å ta i bruk tekniske innretninger for å kommunisere bedre.¹⁸CRPD/C/GC/1 avsn. 16-19. Flere av forslagene til komiteen på dette punktet har god støtte i artikkel 12 tredje og fjerde ledd, samt i hensynet til en effektiv realisering av selvbestemmelsesretten.

Som nevnt sier komiteen lite om situasjoner der en person vanskelig eller ikke kan nyttiggjøre seg av beslutningsstøtte. Systematikken i artikkel 12 tilsier at det i slike tilfeller bør ses hen til vilkårene i artikkel 12 fjerde ledd. For å ivareta hensynet til minste inngreps prinsipp, er det først når beslutningstøtte ikke vil føre frem at det kan iverksettes tiltak som utgjør begrensninger i enkeltmenneskers rettslige handleevne. Men der man i realiteten bestemmer på vegne av en annen person, for å sikre vedkommendes øvrige menneskerettigheter, må dette fremkomme tydelig og være i samsvar med vilkårene etter artikkel 12 fjerde ledd.¹⁹Tiltaket må innrammes av rettsikkerhetsgarantier, være proporsjonale og vare i kortest mulig tid. Særlig viktig er at man i disse situasjonene tar utgangspunkt i hva som ville vært personens reelle vilje, og ikke den mer paternalistiske tilnærmingen av hva som ville være det beste for vedkommende.

3.3.1. CRPD artikkel 25

I et kontekstuelt perspektiv er det også naturlig å se hen til andre bestemmelser i konvensjonen, i dette tilfellet CRPD artikkel 25 om retten til helse.

CRPD artikkel 25 sier at «persons with disabilities have the right to the enjoyment of the highest attainable standard of health without discrimination on the basis of disability». Det følger altså direkte av ordlyden at mennesker med funksjonsnedsettelser har en rett til helsehjelp på lik linje med andre.

Det følger av bestemmelsens bokstav d at statene skal «Require health professionals to provide care of the same quality to persons with disabilities as to others, including on the basis of free and informed consent by, inter alia, raising awareness of the human rights, dignity, autonomy and needs of persons with disabilities through training and the promulgation of ethical standards for public and private health care.»

Referansen til «including on the basis of free and informed consent» peker på den generelle menneskerettslige hovedregelen om at helsehjelp må være basert på et fritt og informert samtykke. Man har i utgangspunktet ingen plikt til å motta helsehjelp. Denne hovedregelen gjelder også for personer med funksjonsnedsettelser. Men dette hindrer ikke unntaksregler for å gi helsehjelp i enkelte situasjoner uten et fritt og informert samtykke.

Artikkel 25 må forstås som en rett til helsehjelp, uavhengig av funksjonsnedsettelse. Dette innebærer at statens plikt til å sikre vedkommendes helse i enkelte tilfeller kan gå på bekostning av personens selvbestemmelse. En person som er forhindret fra å treffe beslutninger om sin helse på egen hånd, skal ikke av den grunn risikere å ikke få nødvendig helsehjelp. Også her vil et beslutningsstøttesystem bidra til å minske antallet personer som ikke kan treffe beslutninger selv.

3.4. Etterfølgende statspraksis

Etter Wienkonvensjonen artikkel 31 tredje ledd bokstav b, kan etterfølgende statspraksis være relevant for tolkningen.

184 stater har i dag ratifisert CRPD.²⁰Per 20. februar 2022. For en fullstendig oversikt, se https://www.un.org/development/desa/disabilities/convention-on-the-rights-of-persons-with-disabilities.html NIM har ikke oversikt over statspartspraksis i alle disse statene, men har i hvert fall to kilder tilgjengelig som kan gi en indikasjon på hvordan statene forholder seg til artikkel 12.²¹I Meld. St. 39 (2015–2016) vises for øvrig til at Norges tolkning av art. 12 er i samsvar med en utbredt forståelse blant statene som er part i konvensjonen, s. 57.

For det første har en del statsparter avgitt tolkningserklæringer i tilknytning til artikkel 12 som ligner på den Norge avga. Blant disse er Australia, Canada, Irland, Nederland, Polen og Estland.²²De norske erklæringene er gjengitt under punkt 6 nedenfor. For alle tolkningserklæringene, se https://treaties.un.org/Pages/ViewDetails.aspx?src=TREATY&mtdsg_no=IV-15&chapter=4&clang=en

For det andre er det relevant å se hen til hvilke tilbakemeldinger statene får fra CRPD-komiteen i Concluding observations etter statenes rapporteringer til komiteen. Av konvensjonens 184 statsparter har 96 hittil blitt eksaminert av CRPD-komiteen, og samtlige 96 har fått anbefalinger fra komiteen om å gå bort fra et «substituted decision-making system».²³NIM har gått igjennom de 96 Concluding observations fra komiteen som forelå 20 februar 2022. Dette betyr at alle disse statspartene på tidspunktet for statsrapporteringen hadde systemer som tillot en eller annen form for begrensning av rettslig handleevne selv om de er parter til CRPD. Dette indikerer at statspartene ikke anser at artikkel 12 utelukker begrensninger i rettslig handleevne.

3.5. Andre regler som gjelder mellom statspartene

Etter Wienkonvensjonen artikkel 31 tredje ledd bokstav c skal det også ses hen til hvordan andre menneskerettskonvensjoner som gjelder mellom partene forholder seg til tilsvarende problemstillinger.

Det er en klar tendens i den internasjonale rettsutviklingen at personens selvbestemmelsesrett styrkes. Også i EMDs praksis er det vist til enkeltmenneskets «will and preferences» i motsetning til tidligere fokus på «best interest», samt betydningen av at begrensninger i den rettslige handleevne er omsluttet av sterke rettsikkerhetsgarantier.²⁴A.-M.V. mot Finland (53251/13), 23.03.2017.

Ifølge praksis fra EMD er anerkjennelse av rettslig handleevne en sentral del av retten til respekt for privatliv etter artikkel 8. Domstolen har behandlet flere saker hvor det likevel er lagt til grunn at EMK tillater begrensninger i en persons rettslige handleevne. I saken A.-M.V. mot Finland fra 2017 var klageren en utviklingshemmet mann som klaget over finske domstolers avslag på hans krav om å få byttet sin mentor som var oppnevnt av en domstol. EMD fant ikke krenkelse, blant annet under henvisning til at mentorordningen var nødvendig fordi mannens funksjonsnedsettelse var av en karakter som gjorde at han ikke selv forsto omfanget og implikasjonene av egne beslutninger.²⁵A.-M.V. mot Finland (53251/13), 23.03. 2017, avsn. 89. Hans «well being and interests» tilsa at ordningen ble opprettholdt. Domstolen uttalte imidlertid også at ordningen sikret ivaretakelse av klagerens «rights, will and preferences».²⁶A.-M.V. mot Finland (53251/13), 23.03.2017, avsn. 90. EMD uttalte om mentorordningen at den hadde «effective safeguards in the domestic proceedings to prevent abuse, as required by the standards of international human rights law, ensuring that the applicant’s rights, will and preferences were taken into account».

FNs menneskerettskomité har lagt til grunn at SP artikkel 9 krever at hvis staten, gjennom frihetsberøvelse, begrenser en persons rettslige handleevne, må staten sørge for at «[t]he procedures should ensure respect for the views of the individual and ensure that any representative genuinely represents and defends the wishes and interests of the individual.»²⁷CCPR/C/GC/35, avsn. 19.

Begge disse konvensjonene åpner altså for å begrense den rettslige handleevnen til personer med funksjonsnedsettelse på visse vilkår, herunder at myndighetene i utøvelsen av den rettslige handleevnen på vegne av en person, legger vekt på personens reelle vilje.

3.6. Forarbeider

Forarbeider i folkeretten kan som nevnt bare anvendes til å bekrefte det tolkningsresultatet man vil få etter anvendelse av hovedregelen i Wienkonvensjonen artikkel 31, jf. artikkel 32. Når det er sagt, later det til å herske en viss uenighet om hva statene mente om innholdet i CRPD artikkel 12 under forhandlingene. Flere fremhever at det ikke er grunnlag for å hevde at de statene som fremforhandlet CRPD mente å avskaffe alle muligheter til å treffe beslutninger på noens vegne.²⁸I litteraturen fremheves at «there is no warrant for the conclusion that the framers of the CRPD intended to abolish substitute decision-making», se Series og Nilsson (2018) s. 347. Denne konklusjonen støttes som nevnt av den statspraksis som hittil er reflektert i CRPD-komiteens Concluding observations.

3.7. Vurdering

Ut fra en helhetlig vurdering av artikkel 12 i henhold til reglene for traktattolkning (herunder tolkning av menneskerettighetskonvensjoner), kan det vanskelig hevdes at bestemmelsen inneholder et absolutt forbud mot regler som på bestemte vilkår innskrenker den rettslige handleevnen til personer med funksjonsnedsettelser. Denne tolkningen av artikkel 12 baserer seg først og fremst på ordlyden, sammen med formålsbetraktninger og konvensjonen sett i sin kontekst. Konklusjonen støttes av et underliggende effektivitetsprinsipp som hovedsakelig er hensyntaken til andre menneskerettigheter. Også statspraksis gir noe støtte til denne konklusjonen. CRPD-komiteens tolkninger trekker i motsatt retning, men denne ene rettskilden er neppe tung nok til å endre konklusjonen.

Samtidig krever artikkel 12 tredje ledd at statspartene skal treffe tiltak for å sikre at personer med funksjonsnedsettelser har tilgang på nødvendig beslutningsstøtte. Man kan i henhold til artikkel 12 antakelig ikke innfortolke en adgang til å frata personer rettslig handleevne uten at det opprettes et system for beslutningsstøtte. Kartlegging av personens ønsker og preferanser, og ikke personens «best interest», må uansett være førende, både ved beslutningsstøtte og i de unntakstilfeller det er nødvendig med begrensning av rettslig handleevne.

Selv om artikkel 12 ikke inneholder et absolutt forbud mot begrensninger i rettslig handleevne, må selvbestemmelse og ivaretakelse av rettslig handleevne være hovedregelen så langt det lar seg gjøre, og alle begrensninger i rettslig handleevne må være ledsaget av rettssikkerhetsgarantier.