3. Begrepet «interessentdialog»

Interessentdialog (stakeholder dialouge) benyttes gjerne om selskapers engasjement med interessenter (stakeholders) i utøvelsen av aktsomhetsvurderinger. Interessenter kan være enkeltpersoner, lokalsamfunn, befolkningsgrupper, arbeidstakere, fagforeninger, interesseorganisasjoner, sivilsamfunnsorganisasjoner, investorer og bransje- og handelssammenslutninger eller andre som på en eller annen måte har en interesse i selskapets planlagte aktiviteter.⁶¹Begrepet er nærmere definert i EUs aktsomhetsdirektiv (Directive on corporate sustainability and due diligence etc.) (CSDDD) 2024/1760 artikkel 3 (1) (n). Denne bestemmelsen er foreslått endret, se punkt 3.4. Se også Åpenhetsloven, lovkommentar, Ola Mestad, Erlend A. Methi og Kristel M. Tonstad, Universitetsforlaget 2024, side 82.

Begrepet interessentdialog favner i utgangspunktet langt videre enn «konsultasjoner» i urfolksrettslig forstand. Interessentdialog omfatter all dialog mellom selskapet og ulike grupper av interessenter. Dette kan være hvem som helst som har en eller annen form for interesse i virksomheten, både individer og grupper som påvirkes direkte av selskapets faktiske eller planlagte virksomhet, eller som er engasjert i situasjonen på andre måter. Man kan åpenbart si at «interessentdialog» vil kunne omfatte «konsultasjoner». Interessentdialog vil også i en del tilfeller kunne være langt snevrere enn konsultasjoner i urfolksrettslig forstand, fordi det ikke stilles samme krav til prosess og innhold som ved konsultasjoner.

Konsultasjoner er en formell prosess innenfor gitte rammer,⁶²Se sameloven kap. 4. Se også punkt 2. og foretas gjerne med sikte på å oppnå enighet om planlagte beslutninger eller tiltak, for eksempel hvor myndighetene ønsker å gi eller har gitt tillatelse til at selskaper gjør inngrep i urfolksområder.

Interessentdialog er en viktig del av et selskaps aktsomhetsvurdering. En interessentdialog trenger dermed ikke være iverksatt med sikte på å løse spesifikke situasjoner, men like gjerne for å skaffe tilstrekkelig informasjon til å kunne vurdere om selskapets virksomhet vil kunne føre til menneskerettighetskrenkelser.

Ulike regelverk har bestemmelser om aktsomhetsvurderinger og dermed implisitt interessentdialog. Nedenfor nevnes kort åpenhetsloven, FNs veiledende prinsipper om næringsliv og menneskerettigheter (UNGP) og OECDs prinsipper og veiledere, samt EUs aktsomhetsdirektiv.⁶³Directive on corporate sustainability and due diligence etc. (CSDDD) 2024/1760, som pålegger selskaper over en viss størrelse plikt til å foreta aktsomhetsvurderinger, både på menneskerettsfeltet og på miljøfeltet.

3.1 Åpenhetsloven

Åpenhetsloven har ingen definisjon av begrepet interessentdialog, men begrepet knyttes tett opp til selskapenes aktsomhetsvurderinger. I forarbeidene til åpenhetsloven står det: «Med interessenter menes for eksempel arbeidstakere, arbeidstakerrepresentanter, fagforeninger, representanter for lokalsamfunn, sivilsamfunnsorganisasjoner, investorer og bransje- og handelssammenslutninger».⁶⁴Prop. 150 L (2020-2021) Åpenhetsloven, side 66. Lovens § 4 første ledd bokstav b sier at selskapene skal kartlegge og vurdere «faktiske og potensielle negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold som virksomheten enten har forårsaket eller bidratt til». Dette kan bl.a. skje gjennom interessentdialog. Når (bl.a.) interessentdialogen har avdekket eventuelle negative konsekvenser for menneskerettighetene på grunn av selskapets virksomhet, skal selskapet i følge § 4 første ledd c «iverksette egnede tiltak for å stanse, forebygge eller begrense» disse negative konsekvensene. Også slike tiltak vil naturligvis kunne gjøres mer treffsikre ved å skaffe informasjon via interessentdialog.

Åpenhetsloven § 4 sier at selskaper skal utføre aktsomhetsvurderinger «i tråd med OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper». Forarbeidene til åpenhetsloven viser også til OECDs veileder for aktsomhetsvurderinger når det gjelder det nærmere innholdet i begrepet interessentdialog (se nærmere om OECD-instrumenter nedenfor).⁶⁵Prop. 150 L (2020-2021) Åpenhetsloven, side 64.

Selskapene har en rettslig plikt til å foreta aktsomhetsvurderinger etter åpenhetsloven. Man kan derfor anta at selskaper indirekte har en rettslig plikt til å iverksette interessentdialog i de tilfellene der dette er en forutsetning for en aktsomhetsvurdering. Videre har åpenhetsloven § 4 e en egen bestemmelse om selskapers plikt til kommunikasjon med berørte interessenter og rettighetshavere om hvordan eventuelle negative konsekvenser er blitt håndtert. Denne plikten trer altså inn på et relativt sent stadium i saken, og innebærer ingen konsultasjonsplikt i urfolksrettslig forstand.

Åpenhetsloven § 5 handler om plikten til å redegjøre for aktsomhetsvurderinger, og § 6 handler om allmenhetens rett til informasjon om selskapets håndtering av mulige negative konsekvenser for menneskerettighetene av virksomheten. Vi går ikke nærmere inn på disse bestemmelsene her.

3.2 FNs veiledende prinsipper (UNGP)

FNs veiledende prinsipper om næringsliv og menneskerettigheter (UNGP) ble godkjent (endorsed) av FNs menneskerettighetsråd i 2011.⁶⁶Menneskerettighersrådet brukte begrepet «endorsed» (godkjent) og ikke «adopted» (vedtatt) for å understreke UNGPs ikke-bindende karakter. UNGP punkt 18 inneholder et krav til selskapene om at de skal «assess actual or potential adverse human rights impacts», og at en slik vurdering må innebære «meaningful consultation with potentially affected groups and other relevant stakeholders».⁶⁷Her skiller UNGP altså mellom «potentially affected groups and other relevant stakeholders», se nedenfor under 4.1.2. Her anvendes altså ordet «consultations», men det må antas å henvise til interessentdialog og ikke konsultasjoner i urfolksrettslig forstand. Kommentaren til denne bestemmelsen sier bl.a.

To enable business enterprises to assess their human rights impacts accurately, they should seek to understand the concerns of potentially affected stakeholders by consulting them directly in a manner that takes into account language and other potential barriers to effective engagement.

Her legger altså UNGP føringer for at dialog med interessenter skal skje direkte med den berørte gruppen og at de må ta hensyn til gruppens særlige forutsetninger for effektiv deltakelse, bl.a. språk og andre barrierer. Dette minner om kravet i ILO 169 om at konsultasjoner må ta en «form appropriate to the circumstances».

3.3 OECDs retningslinjer og veiledere

OECD har utgitt flere dokumenter som legger føringer for interessentdialog. I det følgende ser vi særlig på 1) OECDs retningslinjer for multinasjonale selskaper,⁶⁸OECD guidelines for multinational enterprises on responsible business conduct, revidert 2023. på 2) OECDs veileder om aktsomhetsvurderinger, ⁶⁹OECD Due Dilligence Guidance for Responsible Business Conduct, 2018. og på 3) OECDs veileder for meningsfylt interessentdialog i utvinningsindustrien.⁷⁰OECD Due Dilligence Guidance for Meaningful Stakeholder Engagement in the Extractive Sector, 2017.

OECDs retningslinjer for multinasjonale selskaper, bygger (på menneskerettighetsområdet) på UNGP, og derfor også på prinsippene i UNGP om aktsomhetsvurderinger og interessentdialog.

I OECDs retningslinjer, i 2023-versjonen, heter det i punkt 15 i kap. II at selskaper bør:

Engage meaningfully with relevant stakeholders or their legitimate representatives as part of carrying out due diligence and in order to provide opportunities for their views to be taken into account with respect to activities that may significantly impact them related to matters covered by the Guidelines.

I kommentaren til dette punktet heter det:

This engagement is particularly important in the planning and decision-making concerning projects or other activities involving, for example, the intensive use of land or water, which could significantly affect local communities.⁷¹OECD guidelines for multinational enterprises on responsible business conduct, 2023, side 20.

Det forutsettes altså at selskaper skal engasjere seg med interessenter (eller deres representanter), og at dette er særlig viktig i inngrepsprosjekter som kan berøre lokalsamfunn.

I OECDs veileder om aktsomhetsvurderinger ⁷²OECD Due Dilligence Guidance for Responsible Business Conduct, 2018. beskrives «meaningful stakeholder engagement» som for eksempel «meetings, hearings or consultation proceedings».⁷³OECD Due Dilligence Guidance for Responsible Business Conduct, 2018, side 49. Her legges det vekt på «two-way communication» og «good faith». Dette betyr, sier retningslinjene, at selskapet må engasjere seg med en genuin intensjon om å forstå hvordan selskapet påvirker interessenter, og at selskapet bør være forberedt på å adressere negative virkninger for menneskerettighetene. Veilederen slår fast at aktsomhetsvurderinger bør være «informed by engagement with stakeholders».⁷⁴OECD Due Dilligence Guidance for Responsible Business Conduct, 2018, side 18.

Forarbeidene til åpenhetsloven viser til OECD-regelverket og til selskapenes plikt til å kartlegge og vurdere negative konsekvenser av virksomheten, og å fastslå selskapets eventuelle respons. Her står involvering av interessenter sentralt.⁷⁵Prop. 150 L (2020-2021) Åpenhetsloven, side 66.

OECD har også utgitt en egen veileder for meningsfylt interessentdialog i utvinningsindustrien.⁷⁶OECD Due Dilligence Guidance for Meaningful Stakeholder Engagement in the Extractive Sector, 2017. Den gir en rekke føringer for hvordan selskaper innenfor denne industrien konkret bør gå i dialog med relevante interessenter. Mange av de samme hensynene gjør seg også gjeldende for andre sektorer, som for eksempel energi-sektoren, og veilederen kan ha stor overføringsverdi.

Denne veilederen har et eget vedlegg om dialog med urfolk, som sier at selskaper bør iverksette en «konsultasjonsprosess». Det ser ut som dette begrepet brukes synonymt med «interessentdialog» i denne sammenhengen.

Veilederen legger opp til at interessentdialog mellom selskaper og urfolksgrupper skal ta sikte på å oppnå fritt og informert forhåndssamtykke (FPIC) fra den berørte gruppen. Det synes som veilederen legger til grunn at FPIC skal oppnås der hvor virksomheten vil kunne føre til «påvirkning fra utvinningsaktiviteter».⁷⁷OECD veileder om meningsfylt interessentdialog i utvinningsindustrien, side 93. Dette fremstår etter ordlyden som en forholdsvis lav terskel for å kreve forhåndssamtykke. Veilederen inneholder imidlertid ingen drøftelse av hva FPIC faktisk innebærer som rettslig konsept (se over, punkt 2.5), og det er heller ikke klart hva som blir konsekvensene for selskapet (eller urfolket) hvis slikt samtykke ikke gis.

I OECDs veileder til OECD-kontaktpunktene om saker som berører urfolk⁷⁸OECD (2022), Guide for National Contact Points on the Rights of Indigenous Peoples when handling Specific Instances, side 12. presiseres det imidlertid at selv om formålet med dialog mellom selskaper og urfolksgrupper er å oppnå enighet, så er ikke FPIC «a stand-alone right afforded to indigenous peoples, but a procedural safeguard or principle that is meant to ensure respect for their rights». Med andre ord er FPIC en prosessuell rettighet som pålegger utbyggere en plikt til å søke å oppnå fritt og informert forhåndssamtykke.

OECDs kontaktpunkt i Norge har hatt flere saker til behandling (og mekling) hvor interessentdialog har stått sentralt. I saken mellom Statkraft og Jijnjevarie sameby i Sverige, som var klaget inn for kontaktpunktet både i Norge og Sverige, mente for eksempel samebyen at konsultasjonene hadde vært mangelfulle. I tillegg mente samebyen, uavhengig av kvaliteten på konsultasjonene, at prosjektet var så skadelig for samebyen at det ikke burde iverksettes. ⁷⁹Jijnjevaerie Sameby vs. Statkraft AS (2012), se https://www.responsiblebusiness.no/dialog-og-mekling/enkeltsaker/jijnjevaerie-sameby-vs-statkraft-as/   Her kom partene ikke til enighet, men kontaktpunktet fremhevet i sin slutterklæring at konsultasjoner hadde vært gjennomført «i tråd med forventningene i OECDs retningslinjer, men at selve gjennomføringen av prosessen kunne vært bedre tilrettelagt, bl.a. for å skape gjensidig tillit med sikte på å oppnå Samebyens samtykke.» I disse sakene fra OECDs kontaktpunkt ser det ut til at begrepene konsultasjoner og interessentdialog brukes om hverandre.

3.4 EUs direktiv om aktsomhetsvurderinger (aktsomhetsdirektivet)

EUs aktsomhetsdirektiv⁸⁰Directive (EU) 2024/1760 on corporate sustainability and due diligence etc. (CSDDD). ble vedtatt 13. juni 2024. Direktivet stiller krav om at selskaper må utføre aktsomhetsvurderinger og treffe tiltak for å ivareta menneskerettigheter og miljø. Direktivet gjelder i første omgang bare for store selskaper (mer enn 5000 ansatte og en omsetning på mer enn 1500 millioner euro).

I direktivets fortalepunkt 33 nevnes UNDRIP og FPIC spesielt, hvor det vises til at særlige omstendigheter kan gjøre det nødvendig for selskaper å vurdere «additional standards».

Direktivet sier i artikkel 13 (Meaningful engagement with stakeholders) at statene skal sørge for at selskaper treffer «appropriate measures» for å utføre «effective engagement» med interessenter. Selskapene skal gi interessenter relevant og utfyllende informasjon med sikte på å utføre «effective and transparent consultations». Bestemmelsen sier at konsultasjoner med interessenter skal foregå på flere stadier i aktsomhetsvurderingsprosessen, inklusive når selskapet samler informasjon om negative virkninger for menneskerettigheter eller miljø, når selskapet utvikler planer for å bøte på eventuelle negative virkninger, når selskapet vurderer å trekke seg fra prosjekter og når selskapet vurderer reparerende tiltak. Bestemmelsen beskriver derfor innholdet i interessentdialog, og gjør dette til en eksplisitt plikt, i motsetning til åpenhetsloven som bare pålegger selskapene en eksplisitt plikt til aktsomhetsvurderinger uten å spesifisere om det innebærer en plikt til interessentdialog.

Definisjonen av stakeholder er foreslått snevret inn i EU-kommisjonens forslag til endringer av direktivet, datert 26 februar 2025.⁸¹ Europakommisjonens endringsforslag, COM(2025) 81 final, 2025/0045 (COD), side 17. Det foreslås å

reduce the scope of the ‘stakeholder’ notion by simplifying the definition and limiting it to workers and their representatives, and to individuals and communities whose rights or interests are (in case of actual adverse impacts) or could be (in case of potential adverse impacts) “directly” affected by the products, services and operations of the company, its subsidiaries and its business partners.

Det foreslås videre å

clarify that companies are only required to engage with “relevant” stakeholders thereby underlining that companies do not have to consult every possible stakeholder group but may limit themselves to those stakeholders that have a link to the specific stage of the due diligence process being carried out…⁸²Europakommisjonens endringsforslag, COM(2025) 81 final, 2025/0045 (COD), side 18-19.

Dette betyr at fokus for interessentdialog skal være på grupper som blir direkte berørt. Det er uklart hvordan denne innsnevringen vil spille inn i situasjoner hvor det er vanskelig å føre dialog med den berørte gruppen.

Direktivet, og hvordan det evt. skal innlemmes i norsk rett, vurderes (per mars 2025) nærmere i en interdepartemental arbeidsgruppe. Direktivet er mer detaljert enn åpenhetsloven på flere punkter, inklusive innholdet i aktsomhetsvurderingsbegrepet, men vil i utgangspunktet gjelde langt færre selskaper enn åpenhetsloven på grunn av størrelseskravet. I lys av de endringene som er foreslått fra EU-kommisjonen, er det uklart hvordan og eventuelt når aktsomhetsdirektivet blir innlemmet i norsk rett.

3.5 Oppsummering

Åpenhetsloven inneholder ikke noen definisjon av begrepet interessentdialog. Det legges til grunn i lovens forarbeider at slik dialog skal brukes til å sørge for å innhente informasjon, i forbindelse med selskapets aktsomhetsvurderinger, om selskapenes risiko for å bidra til menneskerettighetskrenkelser. De ulike ikke-bindende retningslinjene fra OECD konkretiserer begrepet noe mer, men innholdet i begrepet er likevel forholdsvis åpent. EU-direktivet har en egen bestemmelse om interessentdialog, i motsetning til åpenhetsloven, og denne samsvarer i stor grad med innholdet i de ikke-bindende retningslinjene fra UNGP og OECD. Interessentdialog er dermed et langt mer fleksibelt begrep enn konsultasjoner fordi det ikke definerer hvordan dialogen skal foregå, ikke definerer hvilke tema som skal diskuteres og ikke definerer hvilke grupper det skal kommuniseres med (se nærmere om forskjellen på «rettighetshavere» og «interessenter» nedenfor).