1. Innledning

1.1. Det store bildet

De siste årene har Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) tatt inn 39 norske barnevernssaker til behandling.¹Tallene er oppdatert 17. desember 2020. Dette er sakene som er kommunisert for Norge, altså hvor EMD har bedt om Norges syn på saken. Det er falt dom i ni saker, og Norge er blitt domfelt i syv.²Abdi Ibrahim v. Norge (15379/16) ble 11. mai 2020 besluttet tatt inn til behandling i storkammer. Dette innebærer en fullstendig ny behandling av saken i januar 2021. Kammerdommen, hvor Norge ble dømt for krenkelse av EMK artikkel 8, er derfor ikke rettskraftig. Nylig ble en av de kommuniserte sakene avvist fordi klagerne ikke hadde uttømt alle nasjonale rettsmidler.³Bodnariu og andre v. Norge (73890/16) avsagt 17. desember 2020. Saken ble avvist uten at sakens realitet ble avgjort, med hjemmel i EMK artikkel 35 nr. 1. Dommen ble avsagt samme dagen som denne rapporten ble ferdigstilt, og med unntak av en oppsummering i kapittel 10 er dommen ikke innarbeidet i rapporten. I tillegg har EMD avvist tre norske barnevernssaker med en omfattende begrunnelse.⁴J.M.N. og C.H. v. Norge (3145/16), T.S. og J.J. v. Norge (15633/15) og I.D. v. Norge (51374/16). I disse sakene er ikke Norge bedt om å gi sitt syn på saken i forkant av avgjørelsene. Sett i lys av at det gjennom domstolens historie har vært avsagt til sammen 52 dommer mot Norge, er dette oppsiktsvekkende høye tall.⁵Antallet dommer mot Norge gjelder perioden 1959 til og med 2019, og inkluderer alle typer saksfelt. Av de 52 sakene er Norge dømt i 34. Se nærmere informasjon på EMDs nettsider, www.echr.coe.int. Før de 39 sakene som nå er tatt inn til behandling, har EMD vurdert 8 barnevernssaker mot Norge. Norge er kun dømt for krenkelse av EMK artikkel 8 i én av disse, og det var Johansen v. Norge I (17383/90), som ble avsagt 7. august 1996. Norge ble frikjent etter dom i to av sakene, K.T. v. Norge (26664/03) og Aune v. Norge (52502/07), mens 5 saker ble avvist med begrunnelse. Manglende ivaretakelse av retten til familieliv i barnevernssaker utgjør dermed en  gjentatt menneskerettsutfordring i Norge. Også i internasjonal sammenheng (utenfor EMD-systemet) er norsk barnevern et tema som vekker oppmerksomhet.⁶Blant annet har flere av FNs traktatorganer stilt spørsmål om barnevern når Norge har rapportert til de ulike komiteene. Se for eksempel anbefalinger fra FNs barnekomité, CRC/C/NOR/CO/5-6, Concluding observations on the combined fifth and sixth periodic reports of Norway, avsnitt 20–21.

EMD dømmer i saker mot stater. Statene har forpliktet seg til å overholde menneskerettighetene, og enkeltindivider kan klage statene inn for domstolen. Hvis en stat blir dømt for brudd på en av bestemmelsene i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), kan staten hvor bruddet har foregått bli dømt til å reparere krenkelsen, betale erstatning eller til å endre regler eller praksis. Den som har opplevd å bli utsatt for et brudd på sine menneskerettigheter etter EMK må prøve saken så langt som mulig for nasjonale domstoler før hun/han kan klage til EMD.⁷Jf. EMK artikkel 35. Det betyr at barnevernssakene mot Norge har vært gjennom en eller flere rettsinstanser i Norge før de er kommet til EMD.

Selv om barnevernssakene er mangefasetterte, har de noen fellestrekk. De vedtakene som har blitt påklaget til EMD gjelder tvangstiltak fra barnevernets side. Vedtakene er i de fleste sakene begrunnet i mangler ved foreldrenes omsorgsevne. Sakene gjelder forholdsvis små barn. I de fleste av sakene er det ikke selve omsorgovertakelsen som er gjenstand for prøving, og det er i hovedsak heller ikke omsorgsovertakelsen som danner grunnlag for kritikk fra EMDs side.⁸Hernehult v. Norge (14652/16) gjaldt imidlertid en omsorgsovertakelse. Selve omsorgsovertakelsen var også gjenstand for prøving i K.O. og V.M. v. Norge (64808/16), men Norge ble her frifunnet for den delen av klagen som gjaldt omsorgsovertakelsen. Sakene dreier seg stort sett om begrensninger i samvær mellom foreldre og barn, og om adopsjon.

Høyesterett avsa i storkammer tre avgjørelser i mars 2020 hvor de vurderte hvilken betydning dommene fra EMD skal ha for norsk regelverk og praksis på barnevernsfeltet.⁹HR-2020-661-S, HR-2020-662-S og HR-2020-663-S. Samtidig er det fortsatt et stort antall norske barnevernssaker i EMD som ikke er avgjort og EMD skal i storkammer behandle en norsk sak i januar 2021.¹⁰Per 17. desember 2020 står 30 saker til behandling, inkludert Abdi Ibrahim v. Norge (15379/16) for storkammer. Den norske dommeren i EMD, Arnfinn Bårdsen, har uttalt at EMD så langt som mulig vil forsøke å avgjøre de fleste av disse sakene i komité med tre dommere, jf. EMK art. 28 nr. 1 bokstav b. Årsaken er at de avgjørelsene som allerede er fattet mot Norge antas å trekke ganske klare linjer for den videre praksis, og at flere av de gjenstående sakene er godt egnet til behandling med tre dommere etter prinsippet om såkalt «well established case law», se https://rett24.no/articles/EMD-sa-nei-til-norske-storkammer-anker. Den første norske barnevernssaken behandlet i komité er Bodnariu og andre v. Norge (73890/16), avsagt 17. desember 2020. Sakene for EMD har tydeliggjort at barnevernets arbeid i stor grad handler om avveining mellom ulike menneskerettigheter: På den ene siden foreldre og barns rett til familieliv og opprettholdelse av familierelasjoner, og på den andre siden barns rett til beskyttelse mot omsorgssvikt, eller til og med vold og overgrep. Disse avveiningene er aldri enkle.

Samlet etablerer dette et rettslig bilde som både er komplekst og i stadig utvikling.

Det er heller ikke gitt at sakene i rettsapparatet fullt ut identifiserer hvor barnevernsskoen trykker hardest i praksis. Det eksisterer en rekke rapporter som indikerer også andre problemområder enn det de norske barnevernssakene for EMD peker på. Dette gjelder for eksempel mangler i hvordan barnevernstjenesten ivaretar barns rett til medvirkning¹¹Se f.eks. Bufdir, «Barnevernets undersøkelsesarbeid fra bekymring til beslutning. Delrapport 5: Å medvirke når barnevernet undersøker. En studie av barn og foreldres medvirkning i barnevernets undersøkelsesarbeid», april 2020 og Barneombudet, «De tror vi er shitkids – Rapport om barn som bor på barnevernsinstitusjon», januar 2020. I Sivilombudsmannen, «Besøksrapport: Skjerfheimkollektivet», februar 2019, blir det rapportert om både positive og negative funn angående barns rett til medvirkning. eller bekymringsfull tvangsbruk ved barnevernsinstitusjoner.¹²Helsetilsynet, «Barnas hjem. Voksnes ansvar – Oppsummering av landsomfattende tilsyn med barnevernsinstitusjoner i 2018», mars 2019; Helsetilsynet, «Tvangsbruk i barnevernsinstitusjoner – Forekomsten av tvangsbruk og fylkesmannens klagebehandling av tvangsbruk i barnevernsinstitusjoner», oktober 2019; og Forandringsfabrikken, «Hvis jeg var ditt barn. Om tvang i barnevernsinstitusjon», 2019. Et tredje problemområde er manglende ressurser, kapasitet og kompetanse i barnevernstjenesten.¹³BUFDIR har iverksatt et eget kvalitets- og kompetanseløft i de kommunale barnevernstjenestene. Se nærmere på BUFDIRs hjemmesider: https://bufdir.no/Barnevern/Kompetansesatsing_kommunalt_barnevern/. Selv om kapasiteten har gått litt opp de siste årene, legger Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad til grunn at det trengs 1250 flere saksbehandlere for å nå målet om maks 15 saker per saksbehandler.¹⁴Stortinget, Dokument nr. 15:1626 (2018–2019), «Svar i spørretimen. Skriftlig spørsmål fra Freddy André Øvstegård (SV) til barne- og familieministeren», 23. mai 2019. Det er også flere rapporter som peker på at samarbeidet mellom barnevernet og andre etater som er involvert i familier i vanskelige livssituasjoner kan være utfordrende.¹⁵Helsetilsynet, «Når barn trenger mer – Omsorg og rammer», september 2019; Institutt for samfunnsforskning, «Fra bosetting til voksenliv – Den kommunale tjenestekjeden for enslige mindreårige flyktninger», 2020; Spesialenheten for politisaker, «Årsrapport 2019, 2020; og Fafo, «Trøbbel i grenseflatene – Samordnet innsats for utsatte barn og unge», 2020. Videre har Barneombudet påpekt mangler i hvordan helsen til barn som flyttes ut av hjemmet blir kartlagt og fulgt opp.¹⁶Barneombudet, «Høringssvar fra Barneombudet – forslag til ny barnevernlov», 1. august 2019 (ref.19/00507-11). Barne- og familiedepartementet følger nå opp Barneombudets påpekning, se brev fra Barneombudet til Barne- og familiedepartementet, «Helsekartlegging i barnevernet ved flytting ut av hjemmet», 16. desember 2019 (ref. 19/01009-25). I 2020 pekte Riksrevisjonen på mangler i hvordan statlige barnevernsmyndigheter sikrer det beste for barn som bor på institusjon.¹⁷Riksrevisjonen, «Riksrevisjonens undersøking av om statlege barnevernsmyndigheiter sikrar det beste for barn i barnevernsinstitusjonar», Rapportvedlegg til Dokument 3:7 (2019–2020), 30 september 2020. Bedre implementering av menneskerettslige krav og føringer fra EMD vil med andre ord være en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for å utbedre svakheter i norsk barnevern.

Dette spiller seg ut i et komplekst institusjonelt bilde. Ansvaret for ivaretakelsen av barns rettigheter i Norge er fordelt på mange hender som skoler, barnehager, BUP, NAV og helsetjenesten. Et velfungerende barnevern er avhengig av et godt samarbeid med disse aktørene. Barnevernstjenesten i kommunen har førstelinjeansvaret for undersøkelser og iverksetting av tiltak, ofte foranlediget av bekymringsmeldinger fra skoler og helsetjeneste. Hovedvekten av barnevernets arbeid handler om hjelpetiltak i hjemmet. Når dette ikke er tilstrekkelig, kan det iverksettes mer inngripende tiltak, som omsorgovertakelse, og i ytterste konsekvens adopsjon. Bak hjelpetiltakene, både i og utenfor hjemmet, ligger det mangefasetterte overveielser fra barnevernstjenestens side, med tilhørende behov for koordinering mellom tjenester for å hjelpe familier hvor barn har det vanskelig. Det kommunale barnevernets evne til å ivareta barn som vokser opp i familier som av ulike grunner har utfordringer vil være betinget av kommuneøkonomi, kapasitet og ledelse i ulike kommuner. Ikke på noe annet forvaltningsområde er så inngripende og kompleks forvaltningsmyndighet lagt til kommunene.

Rettsikkerheten til familier, foreldre og barn ivaretas gjennom ulike kontrollmekanismer. Hvis den kommunale barnevernstjenesten mener det er grunnlag for å iverksette tvangstiltak, må dette vedtas etter en rettslig prøving i fylkesnemnda. Fylkesnemndas vedtak kan klages inn for domstolene. Fylkesmennene fører blant annet institusjonelt tilsyn. Barne- og familiedirektoratet (BUFDIR) er det overordnede fagdirektoratet på området. Barne- og familiedepartementet har det overordnede ansvaret, herunder for oppfølgingen av barnevernlovgivningen. Det institusjonelle bildet er med andre ord komplekst, og sakene fra EMD viser da også at det har gått galt på ulike stadier og på ulike nivåer.

Formålet med denne rapporten er ikke å gå opp alle disse utfordringssporene, både fordi det er umulig å dekke disse utfordringene samlet på en hensiktsmessig måte, og fordi det ligger utenfor vårt mandat å diskutere organisatoriske og politiske prioriteringer. Målet med rapporten er derfor utelukkende å gi en oppsummering av hva som kan utledes av avgjørelsene i EMD så langt.¹⁸Det ligger som nevnt en rekke saker i EMD som venter på å bli avgjort. Det er heller ikke en rapport hvor vi har som intensjon å fordele skyld for hvorfor det er kommunisert 39 saker om norsk barnevern for EMD, men heller et forsøk på å samle menneskerettstrådene for  å bidra til å hindre fremtidige brudd på menneskerettigheter gjennom bedre ivaretakelse av menneskerettslige krav nasjonalt, i tråd med vårt mandat som Norges institusjon for menneskerettigheter.¹⁹NIM-loven § 1. Tilbakeskuing brukes kun der det er nødvendig for å forstå hva som må gjøres bedre i fremtiden.

Til syvende og sist er det Stortinget, både som lovgiver og budsjettmyndighet, som har det øverste ansvaret for barnevernsfeltet i Norge. Ny barnevernslov må utarbeides og implementeres i tråd med føringer fra både EMD og Høyesterett. Det er viktig at både lovverk og forarbeider synliggjør de knaggene praktikerne trenger for å foreta grundige og balanserte avveininger ut fra relevante menneskerettslige momenter, og synliggjør disse i de vedtak som fattes på barnevernsfeltet. At loven er et godt styringsverktøy i så måte, øker sannsynligheten for at de menneskerettslige momentene blir anvendt i praksis av førstelinjebrukere.

NIM har følgende tre anbefalinger:

Utover disse tre anbefalingene er det vårt generelle syn at menneskerettslig ivaretakelse på barnevernsfeltet, ved siden av et godt rettslig rammeverk utarbeidet i tråd med menneskerettslige krav, krever tilstrekkelig ressurser og kapasitet og et reelt kompetanseløft. Barnevernstjenesten er en av barnets viktigste garantier for en trygg og god oppvekst, og svært mange barn får god hjelp fra barnevernstjenesten. Det stilles høye krav, og legges et stort ansvar på de som i første linje skal utføre denne formen for myndighetsutøvelse i møte med enkeltmenneskers ulike og komplekse behov, kryssende menneskerettigheter, strenge saksbehandlingskrav og krevende enkeltskjebner.

Vi håper at rapporten kan være et bidrag inn i verktøykassa til alle som jobber med barn og deres rettigheter.²⁰Denne rapporten er utarbeidet av Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM). Den er skrevet av NIMs seniorrådgiver Anniken Barstad Waaler (som sluttet i NIM 1.september 2020) og seniorrådgiver Stine Langlete, i tett samarbeid med praktikant Matias Von der Lippe Sjursæther. NIMs direktør Adele Matheson Mestad, assisterende direktør Gro Nystuen, spesialrådgiver Anine Kierulf, seniorrådgiver Thomas Berge, seniorrådgiver Kirsten Kolstad Kvalø og praktikant Sunniva Aksnes har bidratt underveis. NIMs kommunikasjonsrådgivere Nora Vinsand og Magnus Eide har bidratt med redigering og sammenstilling av bilder og innhold. I arbeidet med rapporten har vi fått innspill fra fagpersoner på feltet, herunder professor i rettsvitenskap Elisabeth Gording Stang ved OsloMet, førsteamanuensis i rettsvitenskap Merete Havre ved OsloMet, førsteamanuensis i rettsvitenskap Christian Børge Sørensen ved Universitetet i Stavanger og professor i rettsvitenskap Kirsten Sandberg ved Universitetet i Oslo. Vi takker.

1.2. Essensen i føringene fra EMD – rapportens oppbygging

EMD har nå avgjort den første puljen med norske barnevernssaker.²¹I juridisk teori har en rekke fagpersoner kommentert avgjørelsene. Merete Havre har relatert dommene til de respektive bestemmelsene i barnevernloven, se Havre, Norsk Lovkommentar: Barnevernloven, Gyldendal Rettsdata, første note (merket *) med videre henvisninger. Dette er et perspektiv som NIM i liten grad har forfulgt i denne rapporten.

Høyesterett har i tre storkammeravgjørelser gitt nye føringer for praksisfeltet basert på de sakene som er avgjort av EMD så langt. Høyesterett la til grunn at det ikke er behov for justeringer i norsk regelverk som følge av EMD-dommene. Høyesterett mente at det ikke var noen motsetning mellom det som kan utledes av EMDs dommer mot Norge eller øvrig relevant EMD-praksis, og de materielle vilkårene for omsorgsovertakelse og adopsjon som kan utledes av barnevernloven.²²HR-2020-661-S avsnitt 109 og 96 og HR-2020-662-S avsnitt 56. Høyesterett mente imidlertid at det var behov for justeringer i norsk barnevernspraksis.²³HR-2020-661-S avsnitt 112. Føringene fra storkammersakene er fulgt opp i en rekke avgjørelser fra Høyesterett, og det er grunn til å tro at praksis gradvis vil justeres i henhold til disse nye føringene.²⁴Høyesterett har i etterkant av storkammersakene avsagt en rekke barnevernssaker etter behandling i avdeling. Pr. 29. november 2020 gjelder dette HR-2020-1201-A, HR-2020-1788-A, HR-2020-1789-A, HR-2020-1929-A, HR-2020-1967-A, HR-2020-1968-A og HR-2020-2081-A. Høyesteretts ankeutvalg har også avsagt en lang rekke kjennelser, hvor ankenektelser fra lagmannsrettene er blitt opphevet fordi sakene kan innebære brudd på Norges menneskerettslige forpliktelser etter EMK artikkel 8.

Hva kan så utledes av EMD-avgjørelsene så langt?

Hver sak er unik, og basert på helt egne faktiske omstendigheter. EMD tar stilling til enkeltsaker, og ikke norsk barnevern som sådan. Det er likevel mulig å trekke noen generelle slutninger ut fra sakene, som vi vil redegjøre for i denne rapporten.

For å forstå EMDs avgjørelser er det nødvendig å først gi en oversikt over de menneskerettslige utgangspunktene på barnevernsfeltet. I kapittel 2 gis derfor en kort, generell redegjørelse av innholdet i ulike relevante menneskerettsinstrumenter og deres gjennomslagskraft i norsk rett. I kapittel 3 gis en mer inngående redegjørelse for de relevante menneskerettighetene på barnevernsfeltet etter EMK, i tillegg til en redegjørelse for noen metodiske utgangspunkter for forståelsen av EMDs praksis. Vi redegjør også for de grunnleggende utgangspunktene vedrørende hensynet til barnets beste og hvordan dette forstås og vektlegges i EMDs praksis, se kapittel 4 i rapporten. I dette kapittelet går vi også nærmere inn på barns rett til å bli hørt og medvirke i alle saker som gjelder dem selv.

Deretter går vi mer i dybden på hva som kan utledes av avgjørelsene mot Norge:

Det er først og fremst verdt å merke seg at EMD i det store og hele ikke har oppstilt noen nye EMK-rettslige utgangspunkter i forbindelse med de norske sakene. EMD har anvendt rettssetninger som domstolen har lagt til grunn over lang tid. Det nye er at EMD i en så stor skala har sluppet inn norske barnevernssaker til behandling for domstolen. Dette er i hovedsak saker som omhandler de mest inngripende barnevernstiltakene, som omfattende samværsbegrensninger og adopsjon. EMD har gått inn på sider ved norsk praksis som står i et spenningsforhold til EMDs praksis. Flere av disse aspektene ved norsk praksis har vært omtalt over tid.²⁵Se kapittel 5 i rapporten.

En bærende årsak til domfellelsene av Norge er svakheter knyttet til ivaretakelse av den såkalte gjenforeningsmålsettingen. Det er en grunnleggende målsetning for alle barnevernstiltak at de som hovedregel skal utformes slik at de skal gjelde midlertidig. Denne målsettingen gjelder imidlertid ikke uten unntak. EMD har vært særlig kritisk til at gjenforeningsmålsettingen rent faktisk synes å ha vært forlatt på et tidlig tidspunkt i flere av sakene, uten en nærmere begrunnelse og i kombinasjon med et restriktivt samvær. Konsekvensene av dette er alvorlige, fordi gjenforeningsmålsettingen har som funksjon å bidra til å opprettholde og videreføre familiebånd. Hvis dette ikke ivaretas på en god nok måte, vil dette kunne få store konsekvenser for foreldrene og for barna, som kan være varige.²⁶Det er mulig man kan konseptualisere gjenforeningsmålsettingen som et utslag av minste inngreps prinsipp. Dette har imidlertid ikke NIM gått nærmere inn på i denne rapporten. Uavhengig av dette er det viktige her på hvilken måte målsetningen har materielle og prosessuelle sider, se nærmere om dette i kapittel 5, 6 og 7. Dette omtales i kapittel 5 i rapporten.

Det kan videre utledes av EMD-dommene at de alminnelige rettssikkerhetsgarantiene som er innfortolket i EMK artikkel 8 er godt ivaretatt i fylkesnemndene og domstolene. Med det siktes det til at foreldrene er representert ved advokat, at det settes av god tid til behandlingen av sakene, at det er bred bevisførsel og muligheter for anke. Dette følger også av alminnelige norske prosessregler.

Likevel har EMD i flere av sakene hvor Norge er blitt domfelt kommet til at de konkrete beslutningsprosessene som ledet opp mot vedtak om å tillate adopsjon eller gi sterke begrensninger eller ikke noe samvær, ikke har vært gode nok, sett i lys av hvor inngripende slike barnevernstiltak er. Med beslutningsprosesser menes her de avveiningene av de ulike rettighetsdimensjonene som saken reiser. Det er særlig to prosessuelle aspekter som kan utledes av dommene. Det ene er betydningen av konkrete, gode begrunnelser som tar opp i seg relevante kriterier fra EMDs praksis, og det andre er betydningen av et oppdatert og bredt beslutningsgrunnlag.²⁷Slik også Høyesterett i HR-2020-661-S avsnitt 112. Dette omtales i kapittel 6 og 7 i rapporten.

Det er også et gjennomgående trekk i flere av sakene at EMD ikke bare har vurdert den påklagede beslutningen eller rettsavgjørelsen som formelt er gjenstand for EMDs prøving, men vurdert saken som et hele.²⁸Se f.eks. Strand Lobben og andre v. Norge (37283/13) avsnitt 203. Slik også HR-2020-661-S avsnitt 152. EMD har med andre ord også sett hen til saksbehandlingen på tidligere stadier av saken. Dette innebærer at man også vurderer tidligere feil, ettersom de kan forplante seg videre i saken.²⁹Se i samme retning HR-2020-661-S avsnitt 153. Dette reflekteres fortløpende i flere av de ovennevnte kapitlene.

Dette store volumet av norske barnevernssaker for EMD illustrerer i tillegg særlig to andre relevante systemiske utfordringer som vi ønsker å trekke frem.

Den første av disse gjelder barns rettigheter i tilknytning til EMDs behandling av saker som angår dem. Barn har pr. i dag ikke rett til uavhengig representasjon for EMD. Dette omtales i kapittel 8.

Den andre gjelder EMK artikkel 13 som pålegger staten en plikt til å sikre en «effective remedy» for alle krenkelser av menneskerettighetene. Etter omstendighetene vil dette kunne omfatte en plikt til å betale oppreisning og statuere krenkelse av menneskerettighetene. Slik det prosessuelle systemet er innrettet i Norge nå, er det vanskelig å se hvordan norske domstoler fullt ut skal kunne reparere krenkelser av foreldrenes og barnas rettigheter underveis i barnevernssakene. Dette omtales i kapittel 9 i rapporten.

I kapittel 10 gis en deskriptiv omtale av avgjørelsene fra EMD så langt. Gitt at disse sakene har avstedkommet til dels store diskusjoner i den norske offentligheten, mener vi at det kan være nyttig med en faktabasert omtale av sakenes materielle og prosessuelle hovedpunkter. Formålet med kapittelet er også å tilgjengeliggjøre avgjørelsene for norske rettsanvendere, som jo gjerne er ansatt i barnevernet eller andre instanser som kommer i berøring med barns rettigheter, og som ofte ikke er jurister.

Siden denne rapporten redegjør nærmere for både grunnpremissene for EMDs avgjørelser og de føringene som kan utledes av Høyesteretts storkammeravgjørelser, vil disse kildene til dels være sammenfiltret. I en rapport som dette, er dette ikke til å unngå. En slik sammenfiltring av kildene fra vår side kan gi inntrykk av at Høyesteretts uttalelser om EMK og EMDs praksis er uttrykk for en autoritativ tolkning av EMK. Dette er ikke tilfellet. Det er EMD som har det siste ordet i hvordan EMK skal forstås. Men siden denne rapporten har som formål å tematisk fremstille de menneskerettslige rammene på en hensiktsmessig og pedagogisk måte, har vi valgt å behandle kildene samlet ettersom disse til dels utfyller hverandre. For å avbøte noen av de metodiske spørsmålene dette reiser, vil vi likevel gå nærmere inn i Høyesteretts praksis på enkelte punkter der det synes å være forskjeller. Rapporten gir derimot ikke en uttømmende vurdering av om Høyesterett har lagt riktig tolkning av EMK til grunn.