Side 94 – Norges institusjon for menneskerettigheter

Norge eksaminert av FNs barnekomité: – Myndighetene må gjøre mer for å beskytte våre minste

I dag publiserte FNs barnekomité sine avsluttende merknader til Norges femte og sjette rapport til FNs barnekomité om oppfølgingen av FNs barnekonvensjon i Norge. – Gjennomgangen fra FN viser betydelig fremgang på noen områder, men samtidig at vi svikter noen grupper av barn i Norge, sier NIMs direktør Petter Wille.

Norge har siden 1991 vært tilsluttet FNs barnekonvensjon, og siden 2003 har den vært en del av norsk lov med forrang over andre lover gjennom Menneskerettsloven. Med jevne mellomrom skal FNs barnekomité vurdere hvordan Norge jobber med å følge opp barnekonvensjonen nasjonalt. Dette er femte gang barnekomiteen vurderer Norges etterlevelse av konvensjonen.

FN peker i rapporten på at det er mye som har blitt bedre på de åtte årene som har gått siden Norge sist ble vurdert av FNs barnekomité. Blant annet har det rettslige rammeverket blitt styrket ved at barns rettigheter ble skrevet inn i Grunnloven, og komiteen kommenterer også positiv utvikling i lovverket som omhandler likestilling og diskriminering, samt straffegjennomføring.

Samtidig er det flere store utfordringer som gjenstår. Komiteen er blant annet bekymret for barn som utsettes for vold, overgrep og omsorgssvikt, og oppfordrer staten til flere tiltak.

– Selv om det er vanskelig å hindre all vold mot barn, er det mye mer som kan gjøres fra myndighetenes side. Vi håper staten tar oppfordringen fra barnekomiteen på alvor, og intensiverer innsatsen for de voldsutsatte barna, sier Petter Wille.

Også samiske barn nevnes spesifikt i konteksten vold og overgrep. NIM lanserer denne måneden en egen temarapport om vold i nære relasjoner i det samiske samfunn. NIMs direktør er glad for at samiske barn vies egen oppmerksomhet av komiteen i dette spørsmålet:

– Vi er glade for at FN etterlyser mer forskning på dette temaet. Merknadene gir myndighetene en klar oppfordring til å ta de særlige utfordringene som den samiske voldsutsatte står ovenfor på alvor, sier Wille.

En annen gruppe barn som er særskilt omtalt i merknadene fra FN er barn som søker asyl i Norge, og særlig de som søker asyl alene – såkalt enslige mindreårige asylsøkere. Omsorgssituasjonen for disse barna har vært en gjenganger i merknadene fra barnekomiteen i flere omganger.

– Det er rett og slett skammelig at ikke situasjonen for disse barna har blitt bedre, selv etter så mange år med kritikk fra FN og fagpersoner. Som NIM peker på i sin temarapport om enslige mindreårige asylsøkere, er det en systematisk forskjellsbehandling av asylbarn mellom 15 og 18 år, og norske barn i samme aldersgruppe, som er helt uholdbar. Også FNs Menneskerettighetskomité og FNs Torturkomité har nylig påpekt dette i sin gjennomgang av Norge. Vi håper at politikerne kan tenke seg om, og velge barnas side i denne saken. Asylsøkende barn er først og fremst barn, sier Wille.

Merknadene fra FNs barnekomité kan leses: Convention on the Rights of the Child – Concluding observations on the combined fifth and sixth periodic reports of Norway

Norges forpliktelser overfor syriafarerne og barna deres

Det er ikke en menneskerettighet å bli hentet hjem til Norge fra vanskelige situasjoner i utlandet. Norske myndigheter har heller ikke tvangsmakt utenfor Norge.

Dette er en ny problemstilling som reiser spørsmål med flere prinsipielle, moralske og politiske implikasjoner. Norge er forpliktet etter internasjonale menneskerettighetskonvensjoner til å respektere og sikre menneskerettighetene.

En del av utenrikstjenestens oppgaver er å gi norske statsborgere råd, hjelp og bistand i utlandet, uten at man har en rett til å kreve at den norske stat griper inn. Selv om UD gir konsulær bistand uavhengig av hva personen potensielt er skyldig i etter norsk lov, finnes det svært begrensede praktiske muligheter for å gi konsulær bistand til personer som oppholder seg i Syria.

Etter barnekonvensjonen må statene respektere og sikre konvensjonens rettigheter for ethvert barn innenfor deres jurisdiksjon. Et barn er norsk statsborger ved fødselen dersom faren eller moren er norsk statsborger. Barna til norske statsborgere som har reist til Syria er derfor norske statsborgere.

Det nederlandske barneombudet mener at Nederland har en plikt etter barnekonvensjonen til å hente nederlandske barn i samme situasjon hjem til Nederland, enten alene, eller i samarbeid med andre europeiske land. Siden foreldrene har vist seg ute av stand til å ha omsorgen for dem ved å utsette dem for en slik situasjon, må staten beskytte barna mot sine foreldre.

Barnekonvensjonens rekkevidde er i utgangspunktet begrenset til norsk jurisdiksjon. Det betyr at norske myndigheter først og fremst er rettslig forpliktet til å sikre disse rettighetene innenfor norsk territorium hvor norske myndigheter kan lage regler, sikre gjennomføring av disse og håndheve brudd. Det er praktisk vanskelig for Norge å sikre rettighetene etter konvensjonen til alle norske barn som befinner seg i vanskelige situasjoner i utlandet. Pliktene etter konvensjonen vil selvsagt tre i kraft i det øyeblikk barna ankommer Norge.

Samtidig er det klart at det er en veldig vanskelig og uheldig situasjon at det finnes norske barn i flyktningleir i Syria, hvor deres menneskerettigheter ikke blir ivaretatt. Dette reiser flere helt særegne prinsipielle og moralske spørsmål. Disse barna er ikke der av egen fri vilje, og har et åpenbart behov for hjelp. En situasjon der norske statsborgere, barn eller voksne, blir ytterligere radikalisert er heller ikke ønskelig.

Dersom syriafarerne returnerer til Norge, risikerer de straffeforfølgelse i Norge. Et viktig tema som diskuteres er om påtalemyndigheten plikter å forfølge lovbruddet og i den forbindelse må hente personene tilbake til Norge. Etter vårt syn er et annet viktig spørsmål om potensielle rettsprosesser i Syria vil sikre en rettferdig rettergang. Et argument for å hente disse personene hjem og straffeforfølge dem her er at de vil få en prosess der grunnleggende menneskerettigheter ivaretas.

NIM møtte Sametinget

Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM) og Sametinget møttes i dag til vårt årlige kontaktmøte. Vi fikk også presentert vår årsmelding for politikerne i Sametingets oppvekst-, opplærings- og utdanningskomité.

Blant temaene som ble drøftet på kontaktmøtet var NIMs årsmelding og arbeid med aktuelle urfolksrettslige temaer, herunder gjennomføring av urfolksrettslige konsultasjoner og internasjonal rapportering. Det årlige kontaktmøtet er en del av vårt mandat, der det fremkommer at vi skal gi juridiske råd til Stortinget, Sametinget, regjeringen og forvaltningen om gjennomføringen av menneskerettighetene.

I tillegg fikk NIM presentert årsmeldingen vår for politikerne på Sametingets oppvekst-, opplærings- og utdanningskomité, som er samlet for komitémøter denne uken. Sametingets plenum skal behandle vår årsmelding for 2017 i perioden 12. – 15. juni 2018. Fra NIM deltok fagdirektør Laila Susanne Vars og seniorrådgiver Johan Strömgren på møtene, mens avdelingsdirektør Hege Fjellheim og Carl Erik Moksness møtte for Sametinget på det årlige kontaktmøtet.

Les mer om vårt arbeid og våre oppgaver her.

Uttalelse til rapport om behandlingstilbud til personer med kjønnsinkongruens-/kjønnsdysfori

NIM-H-2018-008

Høringssvar-helsetilbud-transpersoner_fra-NIM (pdf) 350.97 KB

Til: Helse Sør-Øst RHF

NIM har avgitt høringsuttalelse til Helse Sør-Øst sin rapport om helsetilbudet til transpersoner. NIM uttrykker en bekymring for at rapporten ikke gir det nødvendige beslutningsgrunnlaget, men skriver samtidig at helsetilbudet må styrkes gjennom faktiske endringer.

Helse Sør-Øst sendte rapporten på høring 17. april 2018, og NIM har følgende bemerkninger til rapporten:

høringsfristen på fem uker er svært kort;
helsetilbudet til personer med kjønnsinkongruens/kjønnsdysfori angår grunnleggende menneskerettigheter;
hensynet til barnets beste er ikke vurdert; og
helsetilbudet til personer med kjønnsinkongruens/kjønnsdysfori må styrkes.

For å lese hele vår uttalelse, følg lenken lenger opp på siden.

Norge opp til eksamen i barns rettigheter

Denne uken skal FNs barnekomité undersøke hvordan det står til med barns rettigheter i Norge. NIM er på plass i Genève for å gi informasjon til komiteen under høringen av Norge.

Hvert femte år skal statene som har ratifisert FNs barnekonvensjon vurderes av FNs barnekomité, som holder til i Genève, om hvordan staten ligger an for å oppfylle barns rettigheter. Norge ratifiserte barnekonvensjonen i 1991, og i 2003 ble konvensjonen inkorporert i norsk lov gjennom menneskerettsloven. I år er det femte gang Norge eksamineres av FNs barnekomité.

Eksaminasjonen av Norge tar form av en høring, der komitemedlemmene stiller spørsmål til Norges delegasjon, som ledes av barneminister Linda Hofstad Helleland. Forut for denne høringen har staten sendt inn skriftlig informasjon til komiteen der de selv rapporterer om hva som er forbedret siden sist, og hvilke områder der det fortsatt gjenstår utfordringer. Komiteen har også fått utfyllende informasjon fra blant annet NIM, Barneombudet, barn og unge selv og organisasjoner i det sivile samfunn, både gjennom skriftlig informasjon og gjennom formøter i Genève. Etter at høringen er overstått, vil komiteen oppsummere sin gjennomgang av Norge i en skriftlig rapport som kalles «Concluding observations», der komiteen kommer med anbefalinger til Norge om hva som bør gjøres for å etterleve konvensjonens forpliktelser bedre.

Selve høringen finner sted onsdag 23. og torsdag 24. mai. NIM er på plass i Genève for å følge høringen og komme med supplerende informasjon til komiteen. NIM har allerede hatt møte med komiteen, hvor vi blant annet løftet frem temaer som vold og overgrep mot samiske barn, omsorgssituasjonen for enslige mindreårige asylsøkere, det norske barnevernet, situasjonen for trans- og intersex-barn i Norge, og barn i politiarrest.

Høringen av Norge finner sted onsdag 23. mai fra 15 til 18 norsk tid, og torsdag 24. mai fra 10 til 13 norsk tid. Du kan følge live-stream her. I etterkant kan sesjonen sees på UN Web-tv. For å finne sendingen fra Norges møte, må du velge «Human Rights Treaty Bodies» i boksen nede til venstre, så «Commitee on the Rights of the Child» og til slutt «Session 78».

NIM avholder torsdag 24. mai et seminar i samarbeid med FN-sambandet, der ungdomsskoleelever inviteres for å lære mer om barnekonvensjonen og barns rettigheter. Du kan lese mer om dette seminaret her.

– Mye som fortsatt gir grunn til bekymring

Norge eksaminert av FNs torturkomité

FNs torturkomité kom i dag med sin rapport om forholdene vedrørende tortur og umenneskelig behandling og straff i Norge. NIMs direktør Petter Wille er glad for denne gjennomgangen:
– Rapporten gir en klar oppfordring til myndighetene om å gjøre mer for å sørge for å overholde forpliktelsene etter Torturkonvensjonen, sier han.

Dette er åttende gang FNs torturkomité vurderer Norges etterlevelse av torturkonvensjonen, etter at Norge sluttet seg til konvensjonen i 1986. Torturforbudet står så sterkt i folkeretten at det regnes som sedvane, og dermed er alle stater forpliktet til å unngå tortur, og staten kan ikke gjøre unntak fra dette forbudet, heller ikke i krig eller annen nødssituasjon.

– Rapporten fra FN viser at selv om det heldigvis er lite bruk av tortur i Norge, skjer det også jevnlig at mennesker i vårt land utsettes for det som i konvensjonens forstand kalles umenneskelig eller nedverdigende behandling, sier Petter Wille.

Merknadene fra FN peker på mange ulike forhold i Norge. Et gjennomgående tema er personer som på en eller annen måte er frihetsberøvet.

– Vi ser at særlig personer som er frihetsberøvet står i fare for å bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling. Dette gjelder særlig folk i politiarrest, fengsel og forvaring, og pasienter under tvungent psykisk helsevern, sier Petter Wille.

Komiteen har også fått med seg den siste tids debatt om forholdene for psykisk syke innsatte i norske fengsler.

– Her ser vi at FN speiler kritikken fra mange ulike aktører i Norge den siste tiden, vedrørende manglende helsehjelp og utstrakt bruk av isolasjon. Om ikke myndighetene har skjønt alvoret for denne gruppen før nå, bør de i alle fall gjøre det etter kritikken fra Torturkomiteen.

Også bruken av elektrokonvulsiv behandling, såkalt ECT uten samtykke, omtalt i NIMs Årsmelding for 2017, kommenteres av FN i den ferske rapporten:

– Denne behandlingen foregår i dag uten hjemmel i lov. Det er et helt grunnleggende krav i rettsstaten at inngrep overfor den enkelte har grunnlag i lov. Det er derfor veldig alvorlig at denne formen for tvangsbehandling, som er svært inngripende overfor den det gjelder og kan ha irreversible virkninger, praktiseres uten lovgrunnlag. Vi er glade for at FN har inkludert dette i sin rapport, og nå håper vi at lovgiverne tar dette med seg videre inn i arbeidet med nytt regelverk for tvang i psykiatrien.

Her kan du lese hele rapporten.

Menneskerettigheter i Grunnloven

I forbindelse med Grunnlovens 200-årsjubileum i 2014 ble flere menneskerettigheter tatt inn i Grunnloven.

Nå har Grunnloven et eget kapittel om menneskerettigheter, som inneholder alt fra forbud mot dødsstraff via barns rettigheter til vern om den samiske folkegruppen. I tillegg har kapitlet en generell bestemmelse i § 92 som sier at statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene i Grunnloven og internasjonale menneskerettstraktater som Norge er tilsluttet.

Oppdateringen av Grunnloven bidro til å synliggjøre at menneskerettighetene er en grunnleggende rettsstatsverdi i Norge. I tillegg styrket grunnlovsfestingen menneskerettighetenes stilling i norsk rett.

Grunnloven er den høyeste rettskilden i norsk rett, og grunnlovsbestemmelsene troner derfor øverst i det norske lovhierarkiet. Dette vil for det første si at dersom det oppstår motstrid mellom en lov eller en forskrift og Grunnloven, er det Grunnloven som har forrang. For det andre er det særlig strenge krav til hvordan Grunnloven kan endres. Etter § 121 kreves to tredels flertall i Stortinget, og at avstemningen først skjer etter at et stortingsvalg har funnet sted. På denne måten skal folket indirekte få anledning til å si sin mening. Kombinert gjør disse to forholdene at menneskerettighetene i Grunnloven er slagkraftige og robuste rettigheter. De setter skranker for hva politikerne kan beslutte, og for myndighetenes handlingsrom når de gjør inngrep i menneskerettighetene. I tillegg tjener de som styrende retningslinjer for hvordan lover og forskrifter skal tolkes.

Ny reindriftssak oppe for høyesterett

Den såkalte Femund-saken ble nylig behandlet i Høyesterett. Saken handlet om solidaransvaret i reindriftslovens § 67 og om reineierne har blitt utsatt for diskriminering sammenliknet med eiere av andre beitedyr. Reinbeitedistriktets anke førte bare delvis frem. Dommen var enstemmig.

Sakens parter var henholdsvis Femund Sijte (tidligere Femund reinbeitedistrikt) og ti gårdbrukere fra Tufsingdalen og Narjordet i Hedmark. Saken dreide seg om krav om erstatning for skade voldt av rein på dyrket mark, etter reindriftsloven § 67. Spørsmålet som sto for Høyesterett var hvorvidt ansvarsordningen etter den aktuelle bestemmelsen i reindriftsloven utsatte reineierne for diskriminering sammenliknet med eiere av andre beitedyr.

En slik diskriminering ville være i strid med Grunnlovens sameparagraf i § 108, diskrimineringsvernet i Grunnloven § 98, samt internasjonale forpliktelser til vern om urfolks rettigheter, herunder ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 4, artikkel 5 og artikkel 6, FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 26 og artikkel 27 og FNs rasediskrimineringskonvensjon.

Reinbeitedistriktets anke førte bare delvis frem, ettersom Høyesterett ikke konkluderte i spørsmålet om det forelå diskriminering av reineierne med hensyn til rettsanvendelsen etter reindriftsloven § 67. Førstvoterende med tilslutning fra de øvrige fire dommerne, fant at lagmannsrettens avgjørelse måtte oppheves grunnet uriktig rettsanvendelse i både jordskifteoverretten og lagmannsretten i spørsmålet om skadelidtes medvirkning etter skadeerstatningsloven § 5-1 og spørsmålet om lemping etter § 5-2.

Førstvoterende etterlyste imidlertid en snarlig revisjon av reindriftsloven, herunder regelen om solidaransvar i § 67 annet ledd første punktum, for å bringe denne mer i samsvar med Grunnloven § § 98 og § 108 samt de øvrige folkerettslige regler på området. Det ble uttalt at solidaransvaret etter reindriftsloven innebærer et klart mer vidtrekkende ansvar enn den ansvarsregel som følger av beiteloven (avsnitt 59 i dommen). Videre ble det påpekt at det kan det stilles spørsmål ved om bestemmelsen slik den i dag lyder, utsetter reineiere for diskriminering sammenlignet med eiere av andre beitedyr (avsnitt 91 i dommen).

Det ble også fremhevet at FNs menneskerettskomité i sin 7. periodiske rapport om tiltak truffet for å gjennomføre og ivareta de rettigheter som følger etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, rettet kritikk mot Norge for ikke å ha fulgt opp utredningen fra Samerettsutvalget II fra 2007, som nettopp tok til orde for revisjon av reindriftsloven (avsnitt 91).

Dommen gir uttrykk for at Høyesterett ved en senere anledning vil kunne komme til at reindriftsloven § 67 annet ledd er diskriminerende overfor reineiere, og dermed i strid med både Grunnloven og folkerettens regler om urfolks rettigheter og vern mot diskriminering.

Hele dommen kan leses her.

Uttalelse til siste innspillsrunde kjerneelementer

NIM-H-2018-007

NIM uttalelse - kjerneelementer (pdf) 614.11 KB

Til: Utdanningsdirektoratet

NIM påpeker i en uttalelse til Utdanningsdirektoratet at det menneskerettslige grunnlaget i det nylig vedtatte læreplanverket er gitt en tydelig plass i den overordnede delen, men at "det menneskerettslige grunnlaget blir langt svakere når vi beveger oss fra overordnet del til tverrfaglige tema og kjerneelementer innenfor de ulike fagene."

«Eksplisitt henvisning til menneskerettigheter som del av kjerneelementene gjøres så vidt vi kan se kun i de to samfunnsfagene. Vi vil anbefale å vurdere tydeligere henvisning i bl.a. KRLE-faget og arbeidslivsfag.».

NIM avga i april uttalelse til Utdanningsdirektoratets høring av siste versjon av kjerneelementene som vil være grunnlag for utarbeidelse av fornyede fagplaner for grunnskolen og videregående opplæring i året som kommer. Du kan lese hele vår uttalelse ved å følge lenken lenger opp på siden.

Ny barnevernssak i EMD: Norge frifunnet igjen

Norge ble i forrige uke frifunnet av Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) i en barnevernssak. Domstolen mente at beslutningen om å tillate adopsjon av to barn mot morens vilje ikke var i strid med hennes rett til familieliv. Dette er den tredje barnevernssaken på kort tid der Norge frifinnes.

Av seniorrådgiver Anniken Barstad Waaler

Saken som ble avgjort forrige uke gjaldt et foreldrepar med to små barn. Barna ble ved flere anledninger akuttplassert i beredskapshjem grunnet mistanke om familievold fra far. I forbindelse med at mor hadde samvær med barna under tilsyn ble barna bortført av maskerte menn på oppdrag fra far. De ble funnet igjen hos far dagen etter, og det ble besluttet at barna skulle plasseres i fosterhjem på hemmelig sted. Både mor og far ble nektet samvær, far ble dømt for bortføringen og forlot landet. Mor og far ble senere fratatt foreldreansvaret og barna ble besluttet adoptert mot foreldrenes vilje.

Det EMD skulle ta stilling til, var om norske domstolers avgjørelse om å frata mor foreldreansvar og å tillate tvangsadopsjon var et brudd på hennes rett til familieliv etter EMK artikkel 8.

EMD mente at selve avgjørelsesprosessen i saken hadde vært tilfredsstillende. Domstolen viste til at saken hadde pågått over flere dager både i fylkesnemnda og i tingretten – som begge var sammensatt av en fagdommer, en sakkyndig dommer og en lekdommer; at mor hadde vært representert av advokat under hele prosessen, og at det hadde vært sakkyndige vitner. Domstolen mente derfor at mors rettssikkerhet var godt ivaretatt.

Fratakelse av foreldreansvar og tvangsadopsjon er et svært vidtrekkende barnevernstiltak. Det bryter i realiteten alle familiebånd. Slike barnevernstiltak er kun tillatt dersom det foreligger «eksepsjonelle omstendigheter» og tiltaket i hovedsak er motivert av hensyn til barnets beste.

EMD så ingen grunn til å stille spørsmål ved de vurderinger den norske tingretten hadde foretatt med tanke på barnas særlige sårbarhet, og de skadevirkninger et nytt brudd i deres de facto familiesituasjon ville ha for dem. EMD viste videre til at tingretten hadde vurdert at selv om morens situasjon hadde bedret seg etter bruddet med far, så ville hun ikke være i stand til å ha omsorg for to så sårbare barn. Det var derfor helt usannsynlig at noen av foreldrene ville være i stand til å ha foreldreansvar for barna i fremtiden. Grunnet sikkerhetssituasjonen til barna, var det utelukket at mor kunne få ha samvær med dem. Barna hadde ingen eller svært svak tilknytning til mor, men hadde god tilknytning til sine fosterforeldre. EMD påpekte at i en situasjon hvor tilknytningen mellom biologiske foreldre og barn er svak, vil dette ha konsekvenser for graden av foreldrenes beskyttelse av sin rett til familieliv etter EMK artikkel 8.

EMD mente derfor at det forelå eksepsjonelle omstendigheter i denne saken, og at norske myndigheters beslutning om å frata mor foreldreansvaret og tillate tvangsadopsjon i hovedsak var motivert ut fra barnas beste. Hennes rettigheter etter EMK artikkel 8 var derfor ikke brutt.

Dommen, som ikke er rettskraftig, er nok et eksempel på hvordan EMD anser sin kompetanse som subsidiær til den nasjonale rettsprosessen og rettslige avveiningen. Så lenge den nasjonale prosessen anses god, og EMD vurderer at de nasjonale beslutningene er begrunnet på en forsvarlig måte etter avveining av kriterier utpenslet i EMDs praksis, er domstolen mer tilbakeholden i sin overprøving – selv ved så inngripende barnevernstiltak som tvangsadopsjon.

EMD har med dette avgjort den tredje av totalt ni norske barnevernssaker domstolen har til behandling. De to tidligere avgjørelsene har vi omtalt 8. september 2017 og 12. januar 2018. Sistnevnte, den såkalte Strand Lobben saken, ble klaget videre til EMDs storkammer. Den 9. april 2018 besluttet domstolen at saken skulle avgjøres av storkammeret. Endelig avgjørelse i Strand Lobben-saken vil derfor antakelig ikke foreligge før utløpet av 2019.