NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
Flere av våre anbefalinger er fulgt opp i utkastet til retningslinjer, og NIM er positive til at Kriminalomsorgen utdyper bestemmelsene for utelukkelse etter straffegjennomføringsloven § 37
Flere av våre anbefalinger er fulgt opp i utkastet til retningslinjer, og NIM er positive til at Kriminalomsorgen utdyper bestemmelsene for utelukkelse etter straffegjennomføringsloven § 37
Høyesteretts flertall kom nylig til at utlendingsloven gir hjemmel for tilbakekall av permanent oppholdstillatelse som bygger på uriktig grunnlag.
Den 27. september 2016 avsa Høyesterett dom i sak om gyldigheten av vedtak om tilbakekall av permanent oppholdstillatelse til tre søsken som kom til Norge i familiegjenforening med sin far. Farens oppholdstillatelse ble omgjort som følge av at hans ekteskap ble ansett som et omgåelsesekteskap (proforma). Hovedspørsmålet i saken var hvorvidt utlendingsloven § 63 gir hjemmel for tilbakekall av oppholdstillatelser som er basert på et uriktig faktisk grunnlag, når de uriktige opplysningene ikke er gitt i ond tro av utlendingen selv.
Høyesteretts flertall kom til at utlendingsloven § 63 ga hjemmel for tilbakekall av permanent oppholdstillatelse som bygger på uriktig faktisk grunnlag, uavhengig av om utlendingen har utvist svik, og at lovhjemmelen var tilstrekkelig klar jf. Grunnloven § 113 og § 102 jf. EMK artikkel 8.
Saken reiser flere interessante forvaltningsrettslige spørsmål om rekkevidden av tilbakekallsbestemmelsen i utlendingsloven § 63. For våre formål er det imidlertid særlig de føringer som gis i relasjon til lovskravet etter EMK artikkel 8 og legalitetsprinsippet i Grunnloven § 113 som er av interesse.
Det var ikke bestridt fra statens side at tilbakekallet krevde hjemmel i lov etter grl. § 113. Staten bestred imidlertid at tilbakekallet utgjorde et inngrep etter EMK artikkel 8 første ledd, fordi utlendingene ikke var å anse som «settled immigrants» i konvensjonens forstand. Det ble derfor anført at vedtakene lå utenfor det saklige virkeområdet til EMK artikkel 8. Dette var Høyesterett uenig i. Høyesterett la til grunn at selv om oppholdstillatelsene hvilte på et uriktig faktisk grunnlag, så var utlendingene likevel å anse som «settled immigrants» slik det er definert i Storkammerdommen Jeunesse mot Nederland (avsnitt 104): «persons who have already been granted formally a right of residence in a host country» (understreket her). At tillatelsen var gitt på sviktende faktisk grunnlag var med andre ord ikke avgjørende, så lenge de formelt sett hadde hatt grunnlag for opphold i Norge.
At utlendingene var å anse som «setteld immigrants» i konvensjonens forstand, var et nødvendig premiss for at Høyesterett anså et tilbakekall av deres tillatelser som et inngrep i deres rettigheter etter EMK artikkel 8. For at vedtakene skulle være rettmessige måtte de derfor ha hjemmel i lov, ivareta et legitimt formål og være forholdsmessige. Om lovskravet etter grunnloven § 113 viste Høyesterett til at lovens ordlyd må stå sentralt og at «tolkningstvil må løses ut fra hva som er best i samsvar med en avveining av samtlige rettskildefaktorer, og som sikrer tilstrekkelig klarhet og forutsigbarhet», jf. Rt. 2014 s. 1281. Om lovskravet etter EMK viste Høyesterett til Rt. 2014-1105 (kommunikasjonskontroll) og uttalelsen der om at:
«For å gi en slik hjemmel som Grunnloven og menneskerettskonvensjonen krever holder det ikke at loven er formelt sett i orden, og at den etter alminnelige tolkningsprinsipper gir grunnlag for lagringen. Det gjelder også kvalitative krav: Loven må være tilgjengelig og så presis som forholdene tillater.»
Selv om angivelsen av innholdet i lovskravet etter grl. § 113 og EMK artikkel 8 er noe ulikt formulert, er det tydelig at Høyesterett legger an en tilnærming til lovskravet som hviler på klassiske rule of law betrakninger. Høyesterett understreker at lover som hjemler inngrep i beskyttede rettigheter må tilfredsstille vilkår om forutberegnelighet, klarhet og tilgjengelighet.
Høyesterett fant det utvilsomt at utlendingsloven § 63 ikke etterlot tvil om at også permanente oppholdstillatelser kan tilbakekalles hvor dette følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler, og at de kvalitetskrav som er oppstilt i Grunnloven og EMK i dette tilfellet var oppfylt.
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
Vårt primære fokus: isolasjon; tvang innen psykisk helsevern; pågripelse og fengsling av barn; hatkriminalitet;
I en stortingsmelding som ble fremlagt fredag 30. september 2016, motsatte regjeringen seg at enkeltpersoner skal kunne klage inn Norge til FN-komiteene som har ansvar for å overvåke overholdelsen av tre FN-konvensjoner. Dette er NIM uenig i.
NIM mener at det er et paradoks at regjeringen ikke vil tillate at sentrale FN-komiteer skal få behandle individklager mot Norge. Dette gjelder FNs barnekonvensjon (BK), FNs konvensjon for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD).
Internasjonalt er Norge et uttalt foregangsland i å fremme menneskerettighetene og styrke FNs menneskerettighetsinstitusjoner. En av regjeringens hovedinnvendinger mot at Norge skal tilslutte seg individklageordningene etter BK, ØSK og CRPD, er at det kan begrense vårt nasjonale politiske handlingsrom. Det er etter NIMs oppfatning en overdreven bekymring.
Den 17. november 2016 ble det holdt muntlig høring i Stortingets utenriks- og forsvarskomite. NIM deltok, og vi sendte på forhånd inn vårt skriftlige innlegg til komiteen.
Du kan også lese om hva vi mener i VG og i Aftenposten.
NIM har i flere år vært en pådriver for at Norge skal tilslutte seg individklageordningene, og du kan lese mer om dette arbeidet i våre tidligere årbøker.
Høyesterett kom nylig fram til at de to gruppene med reindriftssamer som hadde reist eiendomskrav ikke har eiendomsrett til Stjernøya. Alderstidsbruk ble avvist idet ingen av de to gruppene av reindriftssamer kunne «tilskrives en bruk av de aktuelle områdene som er tilstrekkelig intensiv og dominerende for erverv av eiendomsrett».
Den 29. september 2016 avsa Høyesterett dom vedrørende to grupper reindriftssamers eiendomskrav til Stjernøya utenfor Altafjorden. Reindriftssamene hadde i en årrekke brukt øya som sommerbeite. Høyesterett avslo kravene om eiendomsrett, og gjør interessante vurderinger vedrørende ILO-konvensjonen nr. 169 om urfolk og stammefolks gjennomslagskraft i norsk rett.
Utgangspunktet for søksmålet var at Finnmarkskommisjonen hadde avvist eiendomsrett til Stjernøya for begge gruppene av reindriftssamer. Finnmarkskommisjonens oppgave er å kartlegge allerede opparbeidede rettigheter for grupper og enkeltpersoner i et gitt område i Finnmark, og gi rettighetene formell status der dette mangler, jf. finnmarksloven §§ 5 og 29. Arbeidet skal gjøres i overenstemmelse med prosedyrene i finnmarksloven. Se dommens avsnitt 67-73.
Et av spørsmålene for Høyesterett var hvilken gjennomslagskraft ILO-konvensjonen har i norsk rett. Norge har ratifisert ILO-konvensjonen og konvensjonens artikkel 14 nr. 1 dreier seg om anerkjennelsen av urfolks eiendoms- og besittelsesrettigheter, samt deres bruksrett. Bestemmelsen har følgende ordlyd:
«The rights of ownership and possession of the peoples concerned over the lands which they traditionally occupy shall be recognised. In addition, measures shall be taken in appropriate cases to safeguard the right of peoples concerned to use lands not exclusively occupied by them, but to which they have traditionally had access for their subsistence and traditional activities. Particular attention shall be paid to the situation of nomadic peoples and shifting cultivators in this respect.»
Reindriftssamene anførte blant annet at de hadde ervervet eiendomsrett til Stjernøya gjennom alders tids bruk. Ved denne vurderingen måtte det legges vekt på ILO-konvensjon artikkel 14 nr. 1 første punktum om urfolks eiendomsrett basert på tradisjonell bruk av land. Det ble anført at ILO-konvensjonen artikkel 14 nr. 1 ble inkorporert i norsk rett gjennom finnarmskloven § 3, som i første punktum fastslår at «[l]oven gjelder med de begrensninger som følger av ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater». Med inkorporeringen utgjorde ILO-konvensjonen artikkel 14 nr. 1 et selvstendig rettsgrunnlag for erverv av eiendomsrett.
Høyesterett konstaterte at ILO-konvensjonen bare er delvis inkorporert i norsk rett igjennom finnmarksloven § 3, og at inkorporeringen var ment å begrense seg til finnmarkslovens egne bestemmelser. Finnmarksloven regulerer prosedyrene for å avklare rettigheter, men den regulerer ikke de materielle reglene som rettighetene skal avklares på grunnlag av. Høyesterett mente at eventuelle tingsrettslige regler om rettighetserverv i ILO-konvensjonen ikke er direkte inkorporert i norsk rett, men at reglene får betydning ved tolkningen av de norske tingsrettslige reglene om rettighetserverv i tråd med presumsjonsprinsippet. Det er verdt å merke seg at Høyesterett ikke nevner grunnloven § 92 i vurderingen av hvilken vekt ILO-konvensjonen skal tillegges i norsk rett.
Høyesterett brukte deretter ILO-konvensjonen som tolkningsprinsipp i vurderingen av hvorvidt reindriftssamene hadde eiendomsrett til Stjernøya. Høyesterett viste til tidligere rettspraksis, og uttalte at tingsrettslige prinsipper skal anvendes på samiske premisser. Det samiske syn på og holdning til eierposisjon skulle være en del av vurderingen av om eiendomsrett forelå.
Med det ovennevnte som utgangspunkt, kom Høyesterett frem til at de to gruppene med reindriftssamer ikke hadde eiendomsrett til Stjernøya. Alders tids bruk ble avvist idet ingen av de to gruppene av reindriftssamer kunne «tilskrives en bruk av de aktuelle områdene som er tilstrekkelig intensiv og dominerende for erverv av eiendomsrett» jf. avsnitt 112.
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIMs forslag ar at kommunenes menneskerettighetsforpliktelser og rolle i gjennomføringen av menneskerettighetene tydeliggjøres i loven.
NIMs forslag ar at kommunenes menneskerettighetsforpliktelser og rolle i gjennomføringen av menneskerettighetene tydeliggjøres i loven.
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM er positive til at departementet vil vurder om det er behov for justeringer eller overgangsregler for å sikre at nye regler ill er is strid med Grunnloven § 97 om tilbakevirkende kraft.
NIM er positive til at departementet vil vurder om det er behov for justeringer eller overgangsregler for å sikre at nye regler ill er is strid med Grunnloven § 97 om tilbakevirkende kraft.
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
I denne høringsuttalelsen vil vi peke på enkelte aspekter ved endringsforslaget som det ut fra et menneskerettslig perspektiv kan være grunn til å være oppmerksom på i det videre arbeidet
I denne høringsuttalelsen vil vi peke på enkelte aspekter ved endringsforslaget som det ut fra et menneskerettslig perspektiv kan være grunn til å
være oppmerksom på i det videre arbeidet
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
Det er NIMs syn at endringsforslaget i praktiske tilfeller ikke oppfyller statens positive plikt til å gi tilgang på fri rettshjelp etter EMK art. 6 nr. 1. Statens positive plikt kan gå videre enn endringsforslaget på følgende måter: (1) Staten kan ha plikt til å gi tilgang på rettshjelp i andre formuerettslige tvister mellom tidligere ektefeller og samboere […]
Det er NIMs syn at endringsforslaget i praktiske tilfeller ikke oppfyller statens positive plikt til å gi tilgang på fri rettshjelp etter EMK art. 6 nr. 1. Statens positive plikt kan gå videre enn endringsforslaget på følgende måter: (1) Staten kan ha plikt til å gi tilgang på rettshjelp i andre formuerettslige tvister mellom tidligere ektefeller og samboere enn tvister som gjelder felles bolig som partene eier; (2) staten vil kunne være forpliktet til å gi tilgang på fri rettshjelp selv om søkeren ikke har foreldreansvar for barn under 18 år; (3) på det generelle saksfeltet vil staten etter omstendighetene være forpliktet til å gi tilgang på rettshjelp i form av fri sakførsel, og ikke bare fritt rettsråd.
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM kan i det vesentlige slutte seg til utvalgets forslag og vil i det følgende påpeke følgende: Ta et tydelig oppgjør med fortiden, og offentlig bekrefte at staten tar ansvar for tidligere tiders overgrep og forsømmelser; Bygge opp tilliten mellom romanifolket/taterne og myndighetene. Sikre romanifolket/taterne reell deltakelse i prosesser som angår dem; Forebygging og tiltak ved diskriminering; . Legge til […]
NIM kan i det vesentlige slutte seg til utvalgets forslag og vil i det følgende påpeke følgende: Ta et tydelig oppgjør med fortiden, og offentlig bekrefte at staten tar ansvar for tidligere tiders overgrep og forsømmelser; Bygge opp tilliten mellom romanifolket/taterne og myndighetene. Sikre romanifolket/taterne reell deltakelse i prosesser som angår dem; Forebygging og tiltak ved diskriminering; . Legge til rette for at det kan avklares om det har foregått og fremdeles finner sted rettstridige forhold, herunder menneskerettighetskrenkelser.
