Ny rapport om menneskerettigheter for beboere i sykehjem

Rapporten, som SSB har utarbeidet på oppdrag for NIM, viser blant annet at 1282 personer på institusjon (sykehjem) var utsatt for tvang i 2017. Det utgjør 3 % av 40 000 sykehjemsbeboere. Gitt underrapportering kan tallene være dobbelt så høye.

Menneskerettigheter for eldre er et område Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM) ser nærmere på. Flere tidligere rapporter fra blant annet Helsetilsynet og Senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo samt NIMs egne konsultasjoner, gir grunn til bekymring for om menneskerettigheter for eldre på sykehjem ivaretas på en tilfredsstillende måte.

På denne bakgrunn har NIM gitt SSB i oppdrag å se nærmere på tilgjengelig statistikk som kan belyse tre menneskerettigheter: frihet fra nedverdigende behandling, retten til privatliv og retten til helse. SSB har i dag publisert sin rapport som er tilgjengelig her.

Rapporten har blant annet sett på registrerte tilfeller av tvangsbruk. Ett av funnene er at kun halvparten av landets kommuner har registrert bruk av tvang. Dette til tross for at slik registrering har vært lovpålagt siden 2009. Det i seg selv er alvorlig.

Av den tvangsbruk som er registrert, finner SSB at 1282 personer på institusjon (sykehjem) var utsatt for tvang i 2017. Det utgjør 3 % av 40 000 sykehjemsbeboere. Gitt underrapportering kan tallene være dobbelt så høye.

I et menneskerettslig perspektiv er tvang et alvorlig inngrep i den enkeltes privatliv, men det kan likevel være legitimt. Tallene viser at forekomst av tvangsbruk er relativ høy, men manglende rapportering fordrer nærmere kartlegging. Den faktiske bruken av tvang må også undersøkes for å se om praksis er i samsvar med våre menneskerettslige forpliktelser. SSBs rapport understøtter de utfordringene som er identifisert i tidligere tilsynsrapporter og forskning, og understreker behovet for oppfølging fra myndighetenes side. Du kan også lese SSB`s egen artikkel om saken her.

Rett til å være skeiv

Pride-sesongen er godt i gang over hele landet, og NIM er med på feiringen. Men hva sier egentlig menneskerettighetene om LHBTI-rettigheter?

En sentral del av Pride er å gjøre lesbiske, homofile, bifile, trans og interkjønn personer (LHBTI) synlige i samfunnet og jobbe for at LHBTI-personer skal ha like rettigheter som den øvrige befolkning, for eksempel kunne leve åpent, gifte seg, ikke bli forbigått ved ansettelser og slippe å oppleve krenkende ytringer.

Det gjelder et generelt menneskerettslig prinsipp om ikke-diskriminering. I Norge er diskriminering på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk forbudt etter likestillings- og diskrimineringsloven. Ikke-diskrimineringsprinsippet er også tatt inn i Grunnloven § 98.

En ledende menneskerettslig avgjørelse om homofiles rettigheter er Dudgeon-saken mot Storbritannia fra 1981. I denne dommen slår Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) fast at lovgivning som kriminaliserte homofili mellom menn var i strid med EMK artikkel 8. EMD legger vekt på at Europa i 1981 var på vei mot et mer åpent og tolerant samfunn der det hverken er nødvendig eller riktig å straffeforfølge homofile. Med Dudgeon-dommen var det ikke lenger mulig for medlemsstatene å opprettholde et forbud mot homofili. I Norge ble homofili avkriminalisert i 1972.

EMK artikkel 8 inneholder ingen generell plikt for medlemslandene til å anerkjenne likekjønnede ekteskap.  Det avgjørende er om registrert partnerskap er tilgjengelig. I de tilfeller hvor verken ekteskap eller registrert partnerskap er lov, har domstolen kommet til brudd på EMK. I Norge ble registrert partnerskap innført i 1993, og siden 2009 har samkjønnede par kunnet inngå ekteskap. I 2017 vedtok Kirkemøtet en ny vigselsliturgi, som gjør at homofile og lesbiske kan gifte seg i kirken.

EMD har behandlet en rekke saker om transpersoners rettigheter. Domstolen har særlig behandlet spørsmålet om personer som har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling og som ønsker å endre juridisk kjønn, har en rett til det etter EMK. Respekt for en persons kjønnsidentitet faller inn under retten til privatliv i EMK artikkel 8. Staten har en positiv forpliktelse til rettslig å anerkjenne kjønnsidentiteten til personer som har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling. EMD har også konkludert med at det er i strid med retten til privatliv i EMK artikkel 8 å stille sterilisering som vilkår for endring av juridisk kjønn. Domstolen har understreket at vilkår om sterilisering for å endre juridisk kjønn stiller transpersoner overfor et umulig valg: enten å gjennomgå sterilisering mot ens vilje og slik oppnå juridisk anerkjennelse eller ikke å gjennomgå sterilisering og dermed ikke oppnå juridisk anerkjennelse. Uansett hva en velger, griper det inn i ens rett til fysisk integritet.

Det er variasjon i hvordan statene i Europarådet håndterer spørsmål knyttet til LHBTI-rettigheter. Derfor gir EMD medlemsstatene ganske mye handlingsrom. EMD legger likevel vekt på hva som er vanlig praksis i de forskjellige medlemsstatene når den skal avgjøre om den innklagede statens praksis er konvensjonsstridig. Når LHBTI-personer gradvis får et styrket rettighetsvern i Europarådets medlemsland, blir det stadig vanskeligere for landene med dårligere utbygget vern å argumentere for at dette ikke medfører brudd på EMK.

Hvis du vil vite mer om LHBTI-rettigheter kan du komme og snakke med NIM i Pride Park i Oslo. Vi står på stand onsdag til lørdag.

Innspill til ny handlingsplan mot voldtekt

NIM-H-2018-010
Høring handlingsplan mot voldtekt - PDF (pdf) 734.38 KB

NIM ser positivt på regjeringens arbeid med ny handlingsplan mot voldtekt, men understreker at det bør utarbeides en ny overordnet handlingsplan mot vold og overgrep, herunder vold i nære relasjoner. I dag eksisterer det ingen slik overordnet plan.

NIM har avgitt innspill til arbeidet med en ny handlingsplan mot voldtekt. Det er tre hovedpunkter som NIM anser viktige i det videre arbeidet med handlingsplanen: (1) Norges forpliktelser etter Istanbulkonvensjonen, (2) beskyttelsen av sårbare grupper, og (3) viktigheten av effektive prosessuelle beskyttelsemekanismer. På bakgrunn av dette anbefaler NIM at handlingsplanen må implementere nevnte konvensjon, sikre beskyttelsen av sårbare grupper gjennom tilpassede tiltak og sikre effektive prosessuelle beskyttelsesmekanismer for fornærmede i etterforskningen og straffeforfølgelsen. Les hele vår uttalelse ved å følge lenken lenger oppe på denne siden.

Hvorfor skilles barn fra sine foreldre på grensen mellom USA og Mexico?

Bildene av barn som skilles fra sine foreldre når de ankommer USA har gått verden over. Praksisen er kontroversiell. Nylig annonserte Trump at han undertegner en ny presidentordre som skal instruere grensepolitiet til å stoppe denne praksisen. NIM svarer her på noen sentrale spørsmål om saken.

Offisielle tall viser at opptil 2 700 barn er blitt skilt fra foreldrene sine i perioden fra 1. oktober 2017 til 31. mai 2018. 1 995 av barna ble skilt fra foreldrene mellom 19. april og 31. mai. Det betyr at dette rammer i gjennomsnitt 45 barn per dag.

Hva skyldes denne praksisen?

Som et ledd i Trump-administrasjonens «zero tolerance» innvandringspolitikk blir personer som krysser grensen inn til USA nå anholdt og straffeforfulgt. Tidligere ble det å krysse grensen ulovlig for første gang bare ansett som en mindre forseelse. Den nye praksisen innebærer at foreldrene blir anholdt, fengslet og tiltalt. De blir også skilt fra barna sine. Barna blir klassifisert som enslige mindreårige og plassert hos slektninger, i fosterhjem eller i spesielle sentre. Dette er bakgrunnen for det tragiske kaoset som har utspilt seg på grensen mellom USA og Mexico den siste tiden.

Hva er den rettslige bakgrunnen?

Trump har hevdet på Twitter at det er lover vedtatt av Demokratene som bestemmer at barna må skilles fra foreldrene. Det stemmer ikke. Det finnes ingen amerikansk lov som krever at barn skilles fra sine foreldre på grensen. Det finnes lovverk som beskytter familier, barn som reiser alene og asylsøkere. Trump-administrasjonen har lenge forsøkt å svekke disse rettslige skrankene.

Dommen “Flores settlement” fra amerikansk høyesterett uttrykker at barn som kommer til USA alene må bli overført til foreldrene, en voksen slektning eller en annen omsorgsperson. Hvis disse alternativene ikke er tilgjengelige, har myndighetene tre muligheter: De kan løslate familien samlet, vedta en lov som gjør det mulig å anholde familier sammen, eller splitte familiene. Dommen oppstiller et forbud mot å fengsle barn sammen med foreldrene sine i over 20 dager.

Rettstilstanden etter Flores-dommen og nulltoleransepolitikken til Trump skaper separasjonsproblemet. Det er en samvirkningseffekt mellom at man ikke kan fengsle barn sammen med foreldrene med mindre dette er særskilt fastsatt i lov, som det per dags dato ikke er i USA, og at alle som krysser grensen ulovlig skal anholdes og straffeforfølges. Resultatet er at myndighetene enten må avstå fra å fengsle foreldrene slik at foreldre og barn kan være sammen, eller anholde foreldrene og overføre barna til alternativ omsorg. Myndighetene har valgt det siste alternativet. Det er uttalt fra flere offisielle hold at dette er et ledd i en avskrekkingspolitikk for å hindre foreldre med barn fra å reise til USA.

Er dette i tråd med menneskerettighetene?

FNs høykommissær for menneskerettigheter mener at splittelse av barn fra foreldrene er et brudd på barnets rettigheter. Selv om USA er det eneste landet i FN som ikke har ratifisert barnekonvensjonen, så har de ratifisert andre menneskerettskonvensjoner som gir både barn og familier rettigheter. Etter konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 23 er familien en grunnleggende enhet som har et særlig vern. Barn har også krav på særskilt beskyttelse etter konvensjonens artikkel 24.

I tillegg gjelder det et absolutt forbud mot tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling etter denne konvensjonen og FNs torturkonvensjon. Forbudet er dessuten nedfelt i den amerikanske grunnloven, og anerkjent som internasjonal folkerett – det kan aldri brytes. Amnesty International har uttalt at praksisen utgjør tortur.

FNs torturkomité har tidligere kritisert amerikansk praksis med å anholde og fengsle barn av migranter og flyktninger under forhold som minner om fengsel, og praksis knyttet til fengsling av familier.

En stat har etter folkeretten rett til å beskytte sine egne grenser, og herunder straffeforfølge personer som krysser grensene ulovlig. Nulltoleransepolitikken rammer imidlertid videre enn kun ulovlige innvandrere. Det finnes en rekke eksempler på at dette også rammer personer som kommer til USA som lovlige asylsøkere og søker beskyttelse. Dette er i så fall et alvorlig inngrep i den internasjonale retten til å søke om beskyttelse fra forfølgelse.

Også den amerikanske grunnloven, som gjelder for alle som oppholder seg på amerikansk territorium, oppstiller menneskerettslige skranker. I en dom fra District Court of Southern California fra 6. juni åpner retten for at praksisen kan stride mot retten til respekt for familieliv fordi den bryter «det hellige båndet mellom foreldre og barn» som av amerikanske domstoler er blitt tolket inn i «the right to liberty» etter grunnlovens femte tillegg. De føderale myndighetene krevde saken avvist, men fikk ikke medhold.  Realitetsavgjørelse av denne saken er ventet i nærmeste fremtid.

Det gjelder også et krav om rettferdig rettergang etter både etter de internasjonale menneskerettighetene og etter amerikansk rett. Uklare retningslinjer for praksisen og usikkerhet rundt hva som egentlig er det rettslige grunnlaget for den, kan være brudd på disse kravene.

Finnes det alternativer?

Det er viktig å påpeke at det finnes alternativer. Tidligere ble det utvist en større grad av skjønn i vurderingen av om man skulle fengsle foreldre som reiste med barn. Under Obamaadministrasjonen benyttet man et familieprogram som innebar at man løslot familiene, men med klare rammer og under oppsyn av en kontaktperson. I dette programmet hadde de 99,6 prosent oppmøte ved høringene av foreldrene. Andre tiltak som meldeplikt og fotlenkeløsninger vil også være mindre inngripende tiltak overfor foreldre som reiser med barn.

Familieprogrammet ble avviklet av Trump-administrasjonen fjor. En del av begrunnelsen var at Trump ikke ønsket en såkalt «catch and release»-tilnærming til ulovlige innvandrere.

Hva skjer videre?

Trump har signert en presidentordre for å hindre at barna skilles fra foreldrene. Den nye ordren stanser altså administrasjonens egen politikk.

Nulltoleransepolitikken skal likevel opprettholdes. Den nye ordren sier at barn nå skal fengsles sammen med foreldrene. Dersom alternativet blir å fengsle barna sammen med foreldrene i lengre tid i påvente av retur, vil det kunne stride med Flores-sakens grense. Derfor instrueres den amerikanske statsadvokaten til å gå til sak for å få forandret grensen på 20 dager slik at familier kan fengsles i lengre tid i påvente av retur. En slik utstrakt fengsling av barn vil i seg selv kunne utgjøre brudd på menneskerettighetene.

Temarapport 2018 – Vold og overgrep i samiske samfunn

NIM-R-2018-001
Temarapport 2018 - Vold og overgrep i samiske samfunn (pdf) 872.23 KB

Rapporten har som mål å sette søkelys på en sentral menneskerettslig utfordring i Norge i dag, og å bidra til forebygging av brudd på menneskerettighetene ved å avklare myndighetenes menneskerettslige plikt til å forebygge, avverge og etterforske vold og overgrep for en særlig utsatt gruppe. Vi har flere anbefalinger om hvordan staten bedre kan ivareta den samiske voldsutsattes menneskerettigheter. Rapporten finnes også på samisk.

Rapporten er også oversatt til samisk. Den finner du her.

Invitasjon til å nominere kandidater

Det skal nå velges et nytt medlem til rådgivende komité for Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. NIM er invitert til å komme med forslag til kandidater som Norge kan nominere til komiteen. NIM vil vurdere å komme med forslag og tar imot innspill på aktuelle kandidater.

Rådgivende komité for Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter overvåker statenes gjennomføring av konvensjonen. Norges nåværende medlem professor emeritus Einar Niemi har meldt fra til Europarådet at han ønsker å fratre. Det skal nå velges nytt medlem til komiteen fra Norge.

Kommunal- moderniseringsdepartementet (KMD) skriver i et brev til Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter og andre at «Norge må derfor nå nominere kandidater som kan sitte i komiteen for perioden 15. august 2018 – 31. mai 2022. Europarådet ber Norge om å nominere minst to kandidater, slik at Ministerkomiteen kan velge én av dem.»

KMD har invitert NIM og andre til å komme med forslag til kandidater som Norge kan nominere til komiteen. NIM vil vurdere å komme med forslag og mottar gjerne innspill. Disse må sendes oss innen 1. august 2018. KMD skriver videre at «Det fremgår av Resolusjon (97) 10 fra Ministerkomiteen at det er følgende krav til medlemmene i den rådgivende komiteen:

  • må ha anerkjent kompetanse på feltet beskyttelse av nasjonale minoriteter
  • må kunne sitte i personlig kapasitet, være uavhengige og upartiske
  • må være tilgjengelige for å bistå komiteen effektivt.

Kravene innebærer at vi fra departementets side vil legge vekt på at kandidatene behersker engelsk eller fransk godt, som arbeidsspråk. Det er videre ønskelig at kandidatene har anerkjent kunnskap om og interesse for minoritetspolitikk både nasjonalt og på europeisk nivå. Slik kunnskap og interesse bør være dokumentert med tidligere stillinger/verv, akademiske publikasjoner mv. Kandidatenes motivasjon og kapasitet vil også bli vektlagt.»

Rådgivende komité har 3–4 møter årlig i Strasbourg, i tillegg vil det være aktuelt med noen landbesøk hvert år. Norge tar sikte på å nominere minst en kvinne og en mann.

Hvor står klimasøksmålet i dag?

Klimasøksmålet stiller grunnleggende spørsmål om retten til et levelig miljø og retten til kunnskap om naturinngrep etter Grunnlovens § 112. Miljøparagrafen står i Grunnlovens menneskerettighetskapittel. Hvordan bestemmelsen tolkes og brukes har betydning for både innholdet og rekkevidden av rettighetene. NIM gir her en oppdatering på hvor saken står.

I 2016 saksøkte miljøvernsorganisasjonene Greenpeace og Natur og Ungdom den norske stat for brudd på Grunnlovens § 112. De mener at vedtakene om tildeling av utvinningstillatelser for olje og gass i Barentshavet gjennom 23. konsesjonsrunde er ugyldige fordi de bryter med Grunnlovens vern av retten til et levelig miljø. Grunnloven § 112 lyder:

«Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.

Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»

Søksmålet er del av en internasjonal trend der klimasaker tas inn for domstolene. Over 800 slike klimarettssaker er fremmet på verdensbasis, både mot stater og mot selskaper. De rettslige grunnlagene og anførslene varierer – men de har til felles en opplevelse av at politiske ledere verden over ikke tar klimaproblemene på alvor. Ulike aktører søker da til domstolene for å prøve å få definert noen grenser for det politiske handlingsrommet på klima- og miljøfeltet.

I det norske klimasøksmålet er to ulike grunnlag for ugyldighet påberopt.

For det første mener miljøvernsorganisasjonene at ytterligere utvinningstillatelser i Barentshavet strider med § 112 første ledd. De mener denne bestemmelsen utgjør en skranke for myndighetene. De peker også på at Norge har ratifisert Parisavtalen som definerer en kritisk grense for global oppvarming på 2 grader, helst 1,5 grader. Dersom denne grensen skal overholdes, hevder de at det ikke er «plass» til ytterligere klimagassutslipp fra petroleum innenfor «karbonbudsjettene» som det internasjonale klimapanelet presenterer i sin femte hovedrapport.

Staten hevder på sin side at bestemmelsens rettslige forpliktelse ligger i bestemmelsens tredje ledd, hvor staten er pålagt en tiltaksplikt til å gjennomføre første og annet ledd. Tingretten kom til at tiltakene som var iverksatt var tilstrekkelige, slik at retten til miljø ikke var brutt. Hvordan miljøbestemmelsen og tiltaksplikten skal tolkes vil stå sentralt i den videre domstolsbehandlingen av klimasøksmålet. Virkningene av endringen i ordlyden i tredje ledd gjennom grunnlovsrevisjonen i 2014 vil også kunne spille en rolle i avklaringen.

For det andre mener miljøvernsorganisasjonene at vedtakene er mangelfullt utredet og at dette utgjør en saksbehandlingsfeil. De anfører både at de økonomiske analysene som ligger til grunn for tillatelsene er for dårlige, og at utredningen av de potensielle klimagassutslippene, inkludert fra eksportert olje og gass, er mangelfull. Tingretten kom i sin dom til at utredningene var tilstrekkelige.

Etter Grunnloven § 112 annet ledd oppstiller retten til kunnskap om naturmiljøets tilstand og virkninger av planlagte og iverksatte inngrep i naturen en utredningsplikt. Rekkevidden av den plikten, og forholdet mellom den og utredningspliktene som følger av petroleumsregelverket er også sentrale spørsmål i den videre behandlingen av saken.

Saken ble forsøkt anket direkte til Høyesterett, men ble avvist. Saken vil derfor komme opp for lagmannsretten. Grunnet saksmengden der, er den ikke berammet før i november 2019. Uavhengig av sakens utfall kan behandlingen av klimasøksmålet gi nyttig innsikt i forståelsen av den tidligere uutforskede miljøparagrafen. Her kan du lese NIMs mer utfyllende gjennomgang av tingrettens dom og sentrale spørsmål: https://forfatternesklimaaksjon.no/2018/01/13/ingen-grunn-til-ro-erlend-methi/

NIM lanserer temarapport om vold og overgrep i samiske samfunn

Undersøkelser viser at opptil 49% av samiske kvinner i Norge har vært utsatt for vold eller overgrep, men at svikt i systemene kan føre til at de ikke får den hjelpen de trenger. NIM har avdekket en stor menneskerettslig utfordring på dette området, som behandles i «temarapport om vold og overgrep i samiske samfunn».

NIM presenterer hovedfunnene i rapporten på et lunsjseminar i Tromsø 22. juni 2018. Rapporten har som mål å sette søkelys på en sentral menneskerettslig utfordring i Norge i dag, og å bidra til forebygging av brudd på menneskerettighetene ved å avklare myndighetenes menneskerettslige plikt til å forebygge, avverge og etterforske vold og overgrep for en særlig utsatt gruppe. Vi har flere anbefalinger om hvordan staten bedre kan ivareta den samiske voldsutsattes menneskerettigheter.

Følg seminaret her

Les temarapporten her

Program

Enkel lunsj

Velkommen ved direktør Petter Wille, NIM og direktør Niklas Labba, SESAM/UiT
Presentasjon a temarapporten ved seniorrådgiver Stine Langlete, NIM

Tre innlegg om tematikken:

  • ved Sametingspresident Aili Keskitalo
  • ved førsteamanuensis Astrid Eriksen, UiT/OsloMet
  • ved journalist Kenneth Hætta

Panelsamtale

  • Sametingspresident Aili Keskitalo
  • Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm
  • Leder av SANKS Gunn Heatta
  • Leder for organisasjonen Noereh Dávvet Bruun-Solbakk
  • Direktør ved Árran Julevsáme guovdásj/Lulesamisk senter Lars Magne Andreassen
  • Seniorrådgiver Stine Langlete, NIM 

Kunstnerisk innslag

Seminaret er åpent for alle og det kreves ingen påmelding.

Se invitasjon på samisk  her

Seminaret vil bli tolket mellom norsk og nordsamisk.

Velkommen!

Ny dom tydeliggjør grensene for lover som begrenser ytringsfriheten for å bekjempe ekstremisme

I mai avsa Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) dom i saken Stomakhin v. Russland. Saken vil bli et referansepunkt for EMDs videre vurdering av medlemslandenes forsøk på å bekjempe ekstremisme ved ytringsforbud.

I mai avsa Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) dom i saken Stomakhin v. Russland. Journalisten Stomakhin kritiserte den Russiske håndteringen av konflikten i Tsjetsjenia i 2003. Han uttrykte støtte til den Tsjetsjenske separatistbevegelsen, og omtalte russere og russisk opptreden i svært negative ordelag. Han ble dømt i Russland for overtredelse av et forbud mot ekstremistiske aktiviteter, et forbud som også omfatter offentlig støtte til ekstremistbevegelser og hatefulle ytringer mot religiøse og etniske grupper.

EMD mente kjernen i Stomakhins kritikk rettet seg mot russiske myndigheter, og kom enstemmig til at hans politiske ytringsfrihet var brutt. Dommen gir et viktig signal til medlemsstatene om at de ved vurdering av hva som skal regnes som «hatefulle ytringer» må være forsiktige med å gripe for mye inn i ytringsfriheten, særlig hvis de ekstreme eller antatt hatefulle ytringene primært er rettet mot offentlige myndigheter eller myndighetsutøvelse. Vurderingen beror på ytringenes kontekst, hvordan de er formulert, sannsynligheten for at de vil føre til direkte skade, og hvordan nasjonale domstoler begrunner sine avveininger av frihet og sikkerhet. I en særmerknad fremhever den sveitsiske dommeren at saken vil bli et referansepunkt for EMDs videre vurdering av medlemslandenes forsøk på å bekjempe ekstremisme ved ytringsforbud.

En vurdering av avgjørelsen, med lenker til dommen og annen relevant praksis, finnes her.

 

 

 

Uttalelse til NOU 2017:16 På liv og død – palliasjon til alvorlig syke og døende.

NIM-H-2018-009
NIM uttalelse - NOU 2017 16 På liv og død (pdf) 813.71 KB

NIM har kommet med innspill til regjeringens NOU 2017:16 På liv og død – palliasjon til alvorlig syke og døende. NIM har uttalt seg om de områdene som berører de menneskeretslige konsekvensene av utredningen, blant annet forholdet mellom helsepersonells inngrepsplikt og pasientens selvbestemmelse og spørsmål som reises i forbindelse med alvorlig syke barn.