Side 92 – Norges institusjon for menneskerettigheter

Verdens urfolksdag markeres i dag

Årsmelding 2017 (pdf) 1.77 MB Temarapport 2018 - Vold og overgrep i samiske samfunn (pdf) 872.23 KB

9. august er FNs internasjonale urfolksdag. Temaet for dagen, som markeres over hele verden, er urfolks migrasjon og bevegelse. Det er en del av NIMs mandat å fremme og beskytte disse menneskerettighetene.

Urfolk over hele verden opplever et stort press på landområder og ressurser, og konflikter og klimaendringer. Dette er blant årsakene til at urfolk har flyttet fra sine tradisjonelle områder og inn til tettsteder og byer. Dette gir nye utfordringer og problemstillinger å håndtere, så FN mener det er et stort behov for å utvikle politikk, planer og tiltak som svarer på disse utfordringene.

FNs permanente forum for urfolk kommer derfor i dag med noen anbefalinger til statene og andre, blant annet om også å respektere rettighetene til urfolk som har flyttet fra sine tradisjonelle områder, at statene bør opprette urfolkssentre i byene og i urbane områder og at statene sammen med urfolk skal arbeide for å minske de negative sidene av migrasjon.

FNs erklæring om urfolks rettigheter har sammen med annen utvikling innenfor urfolksrettigheter, både internasjonalt og nasjonalt, bidratt til å sikre urfolks muligheter til å bevare og utvikle sitt språk, kultur og samfunnsliv. Det er en del av NIMs mandat å fremme og beskytte disse menneskerettighetene. Dette gjør vi gjennom rapporter, høringer og på andre måter. Du kan også lese mer om vårt arbeid i våre årsmeldinger for 2016 og 2017, samt våre temarapporter om «Vold og overgrep i samiske samfunn» og «Sjøsamenes rett til sjøfiske».

Verdens urfolksdag ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1994, og har vært feiret hvert år siden 1995. Formålet med dagen er å fremme utviklingen for verdens urfolk. Dagen markerer det første møtet i FNs arbeidsgruppe for urfolk i 1982 og ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1994. Det er rundt 370 millioner urfolk i verden, fordelt på om lag 90 land. De snakker svært mange forskjellige språk og representerer 5000 ulike kulturer.

Du kan også lese mer om urfolksdagen og temaet på FNs nettsider.

Innspill til formøte og forslag til saksliste – FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD)

NIM-IR-2018-005

NIM to CRPD pre-session_final (pdf) 815.02 KB

De problemstillinger som tas opp er Norges tolkningserklæringer i forbindelse med ratifisering av konvensjonen, diskriminering og levekår for personer med funksjonsnedsettelse med samisk eller annen minoritetsbakgrunn, vergemålsloven i praksis, og tvangsbruk overfor personer med funksjonsnedsettelse i psykisk helsevern, i somatisk helsehjelp og for eldre i sykehjem.

Komiteen (CRPD) møtes 24. september for å utarbeide ‘List of Issues’ (saksliste) med tilhørende spørsmål til Norge, og inviterer frivillige organisasjoner og uavhengige institusjoner til å gi muntlige innspill før de de utarbeider sakslisten. Staten vil bli bedt om å besvare spørsmålene før komiteens formelle høring/dialog med Norge neste år. Ved å følge lenken som finnes øverst i denne artikkelen, så finner du NIMs brev til komiteen.

Rapport fra Europarådet om oppfølging av dommene fra EMD

Europarådets ministerkomité, som blant annet har som oppgave å påse at medlemsstatene følger opp dommer fra Den europeiske menneskerettsdomstolen, publiserte i april sin årlige rapport. Rapporten inneholder blant annet statistikk om gjennomføringen av dommer avsagt av EMD.

Statistikken viser at det er en positiv utvikling i den forstand at antall ikke-gjennomførte dommer er fallende. Antall verserende saker for Ministerkomiteen var 7 500 ved slutten av 2017, mot nesten 11 000 tre år tidligere. En åpenbar utfordring er imidlertid fortsatt at gjennomføring av dommer fra EMD er svakere der menneskerettsbruddene knytter seg til strukturelle eller generelle problemer i medlemsstaten, for eksempel forholdene i fengsler. Manglende gjennomføring fører til at menneskerettsbruddene fortsetter, og at EMD mottar mange nye saker som knytter seg til det samme underliggende problemet.

De siste årene har en økende andel av dommer som ikke er gjennomført vært såkalte signalsaker («leading cases»). Dette betyr at saken knytter seg til strukturelle problemer som krever at medlemsstaten iverksetter generelle tiltak ut over den enkelte saken for å hindre at tilsvarende menneskerettsbrudd oppstår i fremtiden. Utfallet i saken, og gjennomføringen av dommen, vil derfor ha stor betydning for senere saker. Når dommer i slike signalsaker ikke blir gjennomført øker sjansen for at konvensjonssystemet blir overbelastet med saker som knytter seg til det samme problemet, altså gjentakende saker («repetitive cases»). Rapporten viser at stadig flere av sakene som blir overført fra domstolen til komiteen slik at denne kan overvåke gjennomføringen av dommen kan karakteriseres som gjentakende. I rapporten uttaler Ministerkomiteen at ansvaret for å løse slike problemer, og slik unngå fremtidige menneskerettighetsbrudd, ligger hos medlemsstatene alene.

Ministerkomiteen kan hjelpe medlemstatene med å gjennomføre dommer, særlig der gjennomføringen krever komplekse, strukturelle endringer. I noen saker utøver derfor komiteen styrket overvåkning («enhanced supervision»). Slike saker knytter seg særlig til handlinger foretatt av sikkerhetsstyrker, saksbehandlingstiden i rettsprosesser og forholdene under, og vilkårene for, frihetsberøvelse. Nesten halvparten (46, 6 prosent) av sakene som var satt under styrket overvåkning i 2017 gjaldt Russland, Ukraina eller Tyrkia.

Dersom medlemsstatene lykkes med å gjennomføre dommene, får dette stor virkning. Etter at dommen Varga og andre mot Ungarn fra 2015 ble gjennomført kunne EMD sende rundt 6 000 saker tilbake til nasjonale myndigheter. Gjennomføringen av Rezmiveş-saken fra 2017 gjorde at EMD kunne rundt 8 000 saker tilbake til rumenske myndigheter for ny behandling. Sakene gjaldt forholdene i fengsler. Dette viser at gjennomføring er grunnleggende for at Europarådet skal kunne fungere som en effektiv beskytter av menneskerettighetene.

Du kan lese hele Ministerkomiteens årsrapport her.

Høyesterettsdom om adgangen til å straffe flyktning for brudd på innreiseforbud

Etter flyktningkonvensjonen kan en flyktning, når visse vilkår er oppfylt, ikke straffes for ulovlig innreise når dette er rimelig og nødvendig for flukten. Men når er slik innreise rimelig og nødvendig?

I en dom fra 4. mai tolker Høyesterett vilkårene for straffrihet i flyktningkonvensjonen. Saken gjaldt en afghansk mann som hadde fått avslag på asylsøknaden sin. Mannen forlot ikke Norge etter det endelige avslaget, og Utlendingsdirektoratet fattet utvisningsvedtak og ila mannen fem års innreiseforbud. Tre år senere kom mannen tilbake til Norge og søkte om asyl på nytt. I tiden mellom utvisningen og ny innreise, hadde mannen blant annet oppholdt seg i Iran, før han reiste videre til Hellas og Østerrike. Etter at han hadde oppholdt seg i Østerrike i omtrent én måned, reiste han videre til Norge. Kort tid etter at han reiste inn i landet ble han pågrepet av politiet og tiltalt for brudd på innreiseforbudet. Mannen anførte at han ikke kunne straffes fordi flyktningkonvensjonen artikkel 31 nr. 1 sier at konvensjonsstatene ikke kan straffe en flyktning for brudd på innreiseforbud hvis han kommer direkte fra et område der hans liv eller sikkerhet er truet. Spørsmålet for Høyesterett var hvor lang tid asylsøkeren kan oppholde seg i et tredjeland før han ikke lenger ansees å ha kommet direkte fra landet han søker asyl fra.

Formålet med artikkel 31 er å hindre at flyktninger blir straffeforfulgt for lovbrudd som er rimelige og nødvendige for flukten, for eksempel at de krysser en grense ulovlig. Videre er det etter flyktningkonvensjonen flyktningen selv som bestemmer hvilket land han vil flykte til. Høyesterett mener derfor det kan være grunn til å se bort fra opphold som skyldes vanskeligheter ved selve flukten. I alle tilfeller må det foretas en konkret vurdering av oppholdet.

Høyesterett uttaler at dersom asylsøkeren bare har reist gjennom et eller flere tredjeland vil han fortsatt ansees å ha kommet direkte fra opprinnelseslandet. Dersom asylsøkeren har etablert seg i tredjelandet, og siden reist til Norge for å søke asyl, vil han ikke ansees å ha kommet direkte fra opprinnelseslandet. Lengde på oppholdet i tredjelandet vil derfor ha betydning. Det er bare relativt kortvarige opphold som kan aksepteres. Også årsaken til at flyktningen oppholdt seg i tredjelandet vil være et relevant moment.

I dette tilfellet mente Høyesterett at oppholdet i Østerrike var for langt for at asylsøkeren skulle anses å ha kommet direkte til Norge. Oppholdet var i seg selv relativt langt, og det skyldtes ikke at han støtte på vanskeligheter som hindret ham i å dra videre til Norge. Fengselsstraffen som mannen var idømt i underrettene ble derfor stående. Du kan lese dommen her.

Centrum för Rättvisa v. Sverige: Sverige frifunnet i sak om overvåkning.

Selv om stater har en viss skjønnsmargin til å vedta et system for hemmelig overvåkning, har EMD i en rekke saker fastlagt vilkår for at overvåkning av individer skal være i tråd med retten til privatliv. I saken Centrum for Rättvisa, avsagt 19. juni 2018, gjør EMD rede for vilkårene for slik overvåkning.

Saken gjelder hvorvidt en svensk lov som tillater bulkinnsamling av data fra elektronisk kommunikasjon til etterretningsformål er i strid med retten til privatliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8. Klageren i saken, Centrum för Rättvisa, er en organisasjon som blant annet tilbyr rettshjelp til personer som mener rettighetene deres er krenket. Klageren anførte at organisasjonen på bakgrunn av den kontrollfunksjonen den har overfor den svenske staten, er særlig utsatt for hemmelig overvåkning.

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) uttalte at lovgivningen utgjorde et system for hemmelig overvåkning som potensielt kunne påvirke alle brukere av mobiltelefoner og internett. EMD har tidligere slått fast at hemmelig overvåkning i seg selv ikke er i strid med EMK. Men overvåkningen må ha hjemmel i lov, søke å oppnå et legitimt formål og være forholdsmessig. Lovhjemmelen må være tilgjengelig for individene og gi dem mulighet til å forstå i hvilke tilfeller overvåkning tillates. Det kreves ikke at hjemmelen er så detaljert at det er mulig å omgå overvåkningen. At overvåkningen skal være forholdsmessig innebærer at det må være tilstrekkelige og effektive garantier for misbruk. Maksimumsvarigheten av overvåkningen, rutiner for undersøkelse, bruk, oppbevaring og sletting av dataene, samt forhåndsregler for overføring av data til tredjeparter må være fastsatt i lovgivningen.

I dommen går EMD gjennom kriteriene for å tillate hemmelig overvåkning av individer, og slår fast at i dette tilfellet er det ikke skjedd noen krenkelse av artikkel 8. Omfanget av datainnsamlingen og behandlingen av innsamlet data var klart definert i loven og tillatelse til innsamling måtte gis av domstolene. Tillatelse til innsamling ble bare gitt for seks måneder av gangen. Videre var det bare elektronisk kommunikasjon mellom Sverige og utlandet som ble påvirket, ikke kommunikasjon innad i Sverige. Det fantes også flere uavhengige organer som har som oppgave å overvåke og vurdere systemet. Selve hemmeligholdet var reparert ved at flere klageordninger var tilgjengelige for de som mistenkte at de var utsatt for ulovlig overvåkning.

EMD uttalte at loven inneholdt noen mangler, særlig knyttet til muligheten til å overføre dataene til tredjepart og at begrunnelsen som ble gitt etter individklager ikke blir offentliggjort. Samlet sett mente EMD likevel at loven oppfylte kravene til tilgjengelighet og klarhet, samt at tilstrekkelige og effektive garantier mot misbruk var på plass. Gitt dagens trusselbilde, som blant annet består av globale terrortrusler og alvorlig grenseoverskridende kriminalitet, mente EMD at hemmelig overvåkning ligger innenfor den skjønnsmarginen statene har til å treffe tiltak begrunnet i nasjonale sikkerhetshensyn.

Du kan lese dommen her.

M. L and W. W. v. Tyskland: Dom fra EMD om retten til å bli glemt

28. juni avsa EMD dom i saken M. L. og W. W. mot Tyskland. Saken vurderer balansegangen mellom pressens ytringsfrihet og privatpersoners privatliv i en tidsalder der enorme mengder informasjon er tilgjengelig på internett. I hvilken grad har man en rett til å «bli glemt» etter tilbakelagte nyhetssaker, når man finnes i digitale nyhetsarkiver?

Saken vurderte hvorvidt Tyskland måtte pålegge medier å anonymisere gamle nyhetssaker for å hindre at sakene dukket opp ved internettsøk på klagernes navn. Klagerne, M. L. og W. W., ble i 1993 dømt for mordet på en populær tysk skuespiller. De anla saker mot en tysk radiokanal, et ukeblad og en avis for å få anonymisert de artiklene som fantes om mordet på medienes nettsider. Underrettene ga klagerne medhold, men den føderale domstolen opphevet dommene under henvisning til medienes trykkefrihet og rollen mediene spiller i opplysning av allmennheten.

Klagerne brakte saken inn for EMD og anførte at deres rett til privatliv etter EMK artikkel 8 var krenket. EMD uttalte at det avgjørende i saken er å finne en rimelig balanse mellom klagernes rett til privatliv i EMK artikkel 8 og medienes rett til pressefrihet og allmenhetens rett informasjon som er beskyttet av EMK artikkel 10. Selv om klagerne hadde en betydelig interesse i å slippe å bli konfrontert med tidligere handlinger, hadde allmennheten interesse i å få tilgang til informasjonen. EMD la vekt på at den redaksjonelle friheten mediene har til å velge hvordan de vil dekke en sak, herunder å avgjøre hvilke detaljer som bør publiseres, er betydelig. Denne friheten nyter et sterkt vern under EMK artikkel 10, så lenge den holder seg innenfor presseetikken. EMD understreket den potensielle nedkjølingseffekten krav om å «bli glemt» kunne ha for mediearkivering.

Etter en konkret vurdering kom EMD til at artikkel 8 ikke var krenket. Riktignok var hensynet til pressens frihet i noen grad ivaretatt ved at klagerne ikke krevde nyhetssakene fjernet, kun anonymisert. Nyhetssakene bidro likevel fortsatt til en debatt av generell interesse. EMD la vekt på at klagerne selv hadde bidratt til sakenes vedvarende aktualitet gjennom å ha kontakt med pressen, senest i forbindelse med at de søkte saken gjenopptatt i 2004. De hadde derfor ikke noen ubetinget forventning om å forbli anonyme, eller å bli «glemt» av mediene og offentligheten. Klagerne var heller ikke ukjente privatpersoner. Videre var nyhetssakene objektivt og nøkternt utformet, og det var ingen uenighet om at tekstene gjenga de faktiske forholdene sannferdig.

Dommen finnes foreløpig kun på fransk. Du kan lese dommen her, og et engelsk sammendrag her.

Klage mot Norge angående krenkelse av uskyldspresumsjonen avvist av EMD

I saken A v. Norway fant EMD at Norge ikke hadde krenket uskyldspresumsjonen. Men hva vil det egentlig si å være uskyldig inntil det motsatte er bevist?

Saken gjelder påstått krenkelse av uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2. Uskyldspresumsjonen innebærer at ingen skal behandles eller omtales som om de er skyldige i et straffbart forhold før domstolene har avsagt fellende dom. Blir tiltalte frikjent skal han behandles som uskyldig. Dette betyr at det finnes noen grenser for hva domstolene kan uttale om en tiltalt som blir frikjent i en straffesak. Problemstillingen kommer særlig på spissen der den fornærmede har fremmet et krav om erstatning (også kalt oppreisning) som skal behandles i straffesaken. I straffesaker må faktum være bevist ut over enhver rimelig tvil for at tiltalte skal kunne dømmes. I sivile saker er beviskravet langt lavere. Her er hovedregelen såkalt sannsynlighetsovervekt, det vil si at det må være mer sannsynlig at faktumet er riktig enn at det er feil. Denne forskjellen kan føre til situasjoner der tiltalte blir frifunnet i straffesaken, men likevel dømt til å betale erstatning for det samme saksforholdet. Spørsmålet om hvorvidt dette kan innebærer en krenkelse av uskyldspresumsjonen, har vært oppe både for Høyesterett og EMD i flere saker.

I saken som EMD behandlet ble klageren, A, i tingretten dømt for voldtekt av barn under 14 år. Han ble samtidig dømt til å betale 80 000 i oppreisningserstatning til fornærmede. A anket til lagmannsretten og ble frifunnet for voldtekten, men erstatningskravet ble opprettholdt. A anket erstatningskravet videre til Høyesterett og hevdet at lagmannsrettens begrunnelse for å tilkjenne erstatning krenket uskyldspresumsjonen. Han anførte videre at denne delen av lagmannsrettens dom måtte oppheves.

Høyesteretts ankeutvalg ga A medhold i at uskyldspresumsjonen var krenket. Lagmannsretten hadde uttalt seg på en måte som skapte tvil om hvorvidt tiltalte var uskyldig, og dermed krenket uskyldspresumsjonen. Høyesterett tillot likevel ikke anken fremmet, da det var tilstrekkelig reparasjon for A at det ble konstatert krenkelse.

A klaget saken inn for EMD og anførte at siden lagmannsrettens dom ikke ble opphevet av Høyesterett utgjorde denne en vedvarende krenkelse av EMK artikkel 6 nr. 2. Klageren anførte også at dette krenket hans rett til et effektivt rettsmiddel etter EMK artikkel 13. EMD påpeker at saken i hovedsak knytter seg til EMK artikkel 6 nr. 2, og behandler klagen etter denne bestemmelsen. EMD viser til at EMK artikkel 6 nr. 2 ikke stenger for at det sivilrettslige erstatningskrav kan idømmes innenfor rammene av en straffesak der tiltalte har blitt frikjent, heller ikke når kravet bygger på samme faktum som straffesaken. Det vil likevel kunne krenke uskyldspresumsjonen dersom den delen av dommen som angår erstatningskravet inneholder uttalelser som reiser tvil om at tiltalte var skyldig.

EMD la vekt på at lagmannsretten ikke hadde brukt strafferettslige ord og uttrykk da de avgjorde erstatningskravet. Den omstridte setningen var del av en dom som ellers fremsto som nøye og detaljert utformet. Erstatningsansvar i seg selv er ikke i strid med uskyldspresumsjonen, og i dette tilfellet uttrykte ikke plikten til å betale erstatningsansvar noen konstatering av strafferettslig skyld. EMD fant derfor, i motsetning til Høyesterett, at lagmannsrettsdommen ikke innebar noen krenkelse av uskyldspresumsjonen. Når Høyesterett hadde satt den delen av lagmannsrettens begrunnelse som de mente var problematisk til side, mente EMD behandlingen hos nasjonale domstoler hadde vært tilstrekkelig. Du kan lese selve avgjørelsen her.

Breiviks sak avvist av EMD

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har avvist klagen til massedrapsmannen Anders Behring Breivik, nå under navnet Fjotolf Hansen -, om soningsforholdene i Skien og Ila fengsel. Soning under særlig høyt sikkerhetsnivå, omfattende brev- og besøkskontroll og andre sikkerhetstiltak innebærer ikke brudd på drapsmannens hans menneskerettigheter.

Massedrapsmannen gikk i 2015 til sak mot staten med påstand om at forholdene i fengselet var i strid med forbudet mot umenneskelig eller nedverdigende behandling i EMK artikkel 3 og retten til familieliv i EMK artikkel 8. Han hevdet at særlig det høye sikkerhetsnivået, manglende sosialisering (isolasjon), kroppsvisitasjoner, bruk av håndjern og kontroll av besøk, brev og telefonsamtaler innebar et brudd på hans menneskerettigheter. Oslo tingrett kom til at forholdene utgjorde brudd på artikkel 3, men ikke artikkel 8. Hansen anket saken til lagmannsretten, som kom til at verken artikkel 3 eller artikkel 8 var brutt da sterke samfunnsmessige sikkerhetshensyn begrunnet omfattende sikkerhetstiltak under soningen. Anken til Høyesterett førte ble avvist med en særlig grundig begrunnelse.

EMD uttaler at det må foreligge et minimum av alvorlighet for at forbudet mot umenneskelig eller nedverdigende behandling i EMK artikkel 3 skal komme til anvendelse. Massedrapsmannen har vært kontinuerlig utelukket fra fellesskapet siden han ble pågrepet, fordi han soner under såkalt særlig høyt sikkerhetsnivå. EMD fant imidlertid at dette ikke var i strid med artikkel 3. Fengselet hadde iverksatt omfattende kompenserende tiltak: Massedrapsmannen hadde blant annet tilgang til både TV og aviser, universitetsstudier, trening, besøksvenn og samtaler med prest. Han hadde også mulighet til å kommunisere med omverdenen gjennom brev, besøk og telefonsamtaler, selv om disse ble kontrollert. Han var derfor ikke underlagt fullstendig isolasjon, men i såkalt delvis og relativ isolasjon. I motsetning til tingretten fant både lagmannsretten og EMD at massedrapsmannen ikke var særlig sårbar. EMD understreket vider at lagmannsretten hadde vært nøye med å vurdere de relevante fakta og om tilstrekkelige tiltak var satt i verk for å minske de helsemessige virkningene av isolasjonen.

Heller ikke kroppsvisitasjonene innebar brudd på artikkel 3, da domstolen anså dette som et nødvendig sikkerhetstiltak. EMD fant videre at kommunikasjonskontrollen ikke utgjorde et brudd på retten til privatliv i EMK artikkel 8. Sterke samfunnsmessige hensyn talte mot å la massedrapsmannen sende brev som kunne inneholde direkte eller indirekte oppfordringer til vold eller etablering av ekstremistiske nettverk. Kommunikasjonskontrollen hadde ikke hindret Hansen i å ha kontakt med familie, nære venner eller andre sosiale relasjoner som var etablert før fengslingen. EMD avviste klagen enstemmig som åpenbart grunnløs.

Les hele EMDs avgjørelse her.

Høyesterett: Ingen menneskerettsbrudd i Gassled-saken

Høyesterett avgjorde torsdag 28. juni den mye omtalte Gassled-saken, der flere investeringsfond påsto at myndighetenes petroleumsregulering var i strid med vernet om eiendomsretten. Selskapene fikk ikke medhold i Høyesterett.

Hva handlet Gassled-saken om?

Sakens faktiske bakgrunn er, kort fortalt, at de fire selskapene som saksøkte staten har eierandeler i selskapet Gassled. Gassled eier store deler av gassrørledningene på havbunnen, og har derfor en viktig funksjon i norsk petroleumsvirksomhet. Omtrent all norsk gass som selges til Storbritannia og Mellom-Europa transporteres i dag gjennom Gassleds rørledningsnett. Da Gassled ble opprettet i 2003, fastsatte myndighetene tariffer, altså hvor mye de som eier gassen må betale Gassled for å transportere gass gjennom rørledningene. Saksøker-selskapene kjøpte seg inn på eiersiden i 2010–2011, og i 2013 reduserte myndighetene tariffsatsen med virkning fra oktober 2016. I følge selskapene innebar reduksjonen av tariffsatsen at de taper 15 milliarder kroner.

Det rettslige vernet om eiendomsretten

Det menneskerettslige grunnlaget i saken er vernet om eiendomsretten i Den europeiske menneskerettskonvensjonen første tilleggsprotokoll artikkel 1 (ofte forkortet EMK P1-1). Bestemmelsen sier følgende:

Enhver fysisk eller juridisk person har rett til å få nyte sin eiendom i fred. Ingen skal bli fratatt sin eiendom unntatt i det offentliges interesse og på de betingelser som er hjemlet ved lov og ved folkerettens alminnelige prinsipper.
Bestemmelsene ovenfor skal imidlertid ikke på noen måte svekke en stats rett til å håndheve slike lover som den anser nødvendige for å kontrollere at eiendom blir brukt i samsvar med allmennhetens interesse eller for å sikre betaling av skatter eller andre avgifter eller bøter.

Bestemmelsens andre ledd omtales gjerne som «kontrollregelen», fordi den gir uttrykk for at statene har adgang til å kontrollere og regulere den private eiendomsretten. Denne kontrolladgangen må imidlertid leses i lys av første ledd, som anerkjenner prinsippet om den enkeltes rett til å få nyte sin eiendom i fred («prinsippregelen»). Både Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) og Høyesterett har ved flere anledninger tolket reglene slik at ethvert inngrep i et eiendomsgode (i) må være i samsvar med loven, (ii) må forfølge et legitimt formål, og (iii) må være forholdsmessig.

Høyesteretts vurderinger

For Høyesterett var det bare to spørsmål som var tvilsomme. For det første drøftet Høyesterett om myndighetenes justering av tariffsatsen var å anse som et «inngrep» i et «eiendomsgode», og for det andre vurderte retten om det var et «forholdsmessig» inngrep.

Til det første spørsmålet tok Høyesterett utgangspunkt i EMDs forståelse av uttrykket «eiendomsgode» («possessions» i engelsk versjon). Etter EMDs praksis kan blant annet berettigede forventninger om fremtidig inntekt bli ansett som et vernet eiendomsgode i EMKs forstand. Det avgjørende var derfor hvilke berettigede forventninger selskapene med rimelighet hadde, eller, sagt på en annen måte, om de hadde gode grunner til å tro at myndighetene ikke ville nedjustere tariffsatsen i fremtiden. Høyesterett fant spørsmålet tvilsomt, og valgte å holde konklusjonen åpen. Grunnen til det var at de ansett mente at inngrepet var forholdsmessig, slik at det uansett ikke ville være snakk om en krenkelse av P1-1 og «kontrollregelen».

I forholdsmessighetsvurderingen, som handler om hvorvidt myndighetene har funnet en rimelig balanse mellom samfunnshensyn og individets rettigheter, la Høyesterett vekt på tre momenter. For det første viste de til at selskapene hadde tatt en viss risiko da de kjøpte seg inn på eiersiden i 2010–2011. For det andre trakk retten frem at saksbehandlingen hadde vært ryddig ved at det blant annet var gitt en utførlig begrunnelse. For det tredje la Høyesterett vekt på at selskapene i realiteten ikke ble så hardt rammet. De var blant annet uansett sikret inntekter fra allerede inngåtte avtaler, som utgjorde omtrent 112 milliarder kroner, og ville dermed oppnå en realavkastning på kjøpesummene sine på omtrent 4,5 til 5 prosent. Samlet sett medførte disse faktorene at tariffreduksjonen ble vurdert som forholdsmessig.

Dommen i sin helhet kan du lese her.

Norsk klagesak om fengsling av barn på Trandum avvist av EMD

Torsdag 28. juni avviste Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) en norsk klagesak om fengsling av en barnefamilie på Trandum i 24 dager. EMD mente klagerne hadde tilgang til et effektivt rettsmiddel mot menneskerettighetsbrudd ved å anlegge sivilt søksmål mot staten i Norge.

Saken gjaldt en familie med et barn på rundt halvannet år, som hadde fått endelig vedtak om utvisning fra Norge. Familien ble i 2016 fengslet på familieenheten på Trandum utlendingsinternat i 24 dager i påvente av uttransport fra Norge. Den første fengslingen ble ikke anket, men det ble tingrettens kjennelse om å forlenge fengslingen etter 14 dager. Lagmannsretten hevet ankesaken, fordi familien var uttransportert før anken ble behandlet. Videre anke til Høyesterett førte heller ikke frem.

Far og datter klaget saken inn for EMD. De anførte at fengsling av familien var et brudd på forbudet mot umenneskelig og nedverdigende behandling i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 3, at fengslingen var et uforholdsmessig inngrep i deres familieliv i strid med EMK artikkel 8, og at fengslingen var i strid med EMK artikkel 5 fordi det norske regelverket ikke tilfredsstilte kravet til klarhet og forutberegnelighet og fordi det ikke var godtgjort at norske myndigheter hadde vurdert alternativer til fengsling.

EMD fremhevet at subsidiaritetsprinsippet for beskyttelsen av rettigheter etter konvensjonen er avgjørende. Dette prinsippet innebærer at det i første rekke er nasjonalstatene som skal beskytte konvensjonsrettighetene. Først hvis det viser seg at disse rettighetene ikke ivaretas godt nok på det nasjonale plan, kan EMD komme inn og overprøve de nasjonale vurderingene. EMD viste videre til konvensjonens artikkel 35, som krever at nasjonale rettsmidler må være uttømt for at EMD skal kunne behandle en sak. Denne bestemmelsen henger sammen med artikkel 13, som forutsetter at det i nasjonal rett finnes en effektiv adgang til å få prøvet konvensjonskrenkelser.

Hadde klagerne et effektivt rettsmiddel de kunne bruke for å få prøvet konvensjonskrenkelsen nasjonalt? Hvis de hadde det, ville nasjonale rettsmidler ikke være uttømt, og da ville ikke EMD kunne behandle saken.

EMD bemerket at klagerne hadde tilgang til et slikt effektivt rettsmiddel så lenge de var fengslet, nemlig muligheten til å anke over fengslingskjennelsene, noe de også hadde benyttet seg av. Spørsmålet var om de også hadde tilgang til et effektivt rettsmiddel etter at de var uttransportert til Afghanistan.

EMD viste til en tidligere norsk rettssak om et lignende forhold (Borgarting lagmannsrett LB-2016-8370), hvor staten ble idømt erstatningsansvar i tillegg til at det ble avsagt fastsettelsesdom for konvensjonskrenkelser. EMD mente at denne avgjørelsen viste at Norge gir adgang til å anlegge et sivilt søksmål etter uttransportering, og at et slikt søksmål kan være et effektivt nasjonalt rettsmiddel for konvensjonskrenkelser. Klagerne i saken hadde ikke anlagt et slikt søksmål. Det forelå ingen informasjon om at det var praktiske hindringer i veien for å benytte denne muligheten.

Når det fantes et effektivt nasjonalt rettsmiddel som ikke var benyttet, var nasjonale rettsmidler ikke uttømt, og EMD avviste saken.

Beslutningen fra EMD innebærer ikke at EMD «frikjenner» den tidligere praksisen med fengsling av barnefamilier på en familieenhet på Trandum utlendingsinternat. Det den klargjør, er at spørsmålet om konvensjonskrenkelse i denne konkrete saken først må søkes avgjort ved nasjonale domstoler, før spørsmålet eventuelt kan bringes inn for EMD.
Du kan lese vår omtale av Borgarting lagmannsretts dom her, og om NIMs arbeid med fengsling av barn på Trandum i vår årsmelding for 2017 s. 61 flg.