Side 9 – Norges institusjon for menneskerettigheter

Tre klimasaker fra storkammeret i Den europeiske menneskerettsdomstol: Spørsmål og svar

Tirsdag 9. april kom storkammeret i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) med sine avgjørelser i tre klimasøksmål. I denne artikkelen forsøker vi å svare på noen spørsmål om bakgrunnen for disse sakene, prosessen rundt behandlingen i EMD og hva avgjørelsene nå kan bety.

1. Hvilke tre klimasaker har EMD nå avgjort?

9. april 2024 offentliggjorde storkammeret EMD sine avgjørelser i tre klimasøksmål basert på Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK):

KlimaSeniorinnen m.fl. mot Sveits (53600/20)
Carême mot Frankrike (7189/21)
Duarte m.fl. mot Portugal og Norge m.fl. (39371/20)

Dette var første gang domstolen tok stilling til forholdet mellom menneskerettighetene og klimaendringene.

Carême og Duarte ble avvist med begrunnelse fordi de prosessuelle vilkårene for å ta sakene til EMD ikke var oppfylt. Det ble dermed ikke konstatert menneskerettighetsbrudd i disse to sakene som til sammen var rettet mot 32 land, blant annet Norge.

KlimaSeniorinnen m.fl. mot Sveits ble derimot tatt til behandling, og det endte med at Sveits ble dømt for brudd på retten til rettferdig rettergang etter EMK artikkel 6 (enstemmig) og retten til respekt for privatliv, familieliv og hjem etter EMK artikkel 8 (16-1).

2. Hvem har rett til å klage til EMD i klimasaker etter EMK artikkel 34?

EMK artikkel 34 regulerer hvem som har rett til å klage til EMD. Bestemmelsen slår fast at EMD man motta klager fra «enhver person, frivillig organisasjon eller gruppe av enkeltpersoner som hevder å ha vært utsatt for en overtredelse av de rettigheter som er fastsatt» i EMK eller tilleggsprotokollene.

Dette innebærer som utgangspunkt at et offer kun har klagerett dersom han eller hun er direkte eller indirekte berørt av en påstått krenkelse av EMK. EMD har gjennomgående avvist klageadgang der en sak anlegges i det offentliges interesse, uten at det er krav til at klageren selv må ha vært berørt.

Spørsmålet for EMD var hvem som kan ha klagerett på klimaområdet.

EMD uttalte at alle kan på en eller annen måte være påvirket av klimaendringene, og en for vid tolkning av offerkravet kan føre til at et enormt antall personer får klagerett.¹ Å tillate en for bred klageadgang på klimaområdet kunne dermed utfordre maktfordelingsprinsipper. Samtidig ville for strenge krav til klagerett føre til at individer effektivt avskjæres muligheten til å utfordre menneskerettsbrudd, der sårbare grupper uten politisk representasjon (som barn og fremtidige generasjoner) ikke hadde noen effektiv beskyttelse.

En balansering av disse to hensynene fører til at EMD skiller mellom klageadgangen til individer, og foreningers adgang til å representere sine medlemmers rettigheter.

Først kommer EMD til at det er en spesielt høy terskel for at individer får offerstatus i klimasaker. For å oppfylle dette, må følgende kriterier være oppfylt:

klageren er i høy grad eksponert for klimaendringene, både i omgang og alvorlighetsgrad
det et presserende behov for at klageren får prøvd saken sin, på grunn av manglende eller inadekvate tiltak for å redusere klimaskade.²

EMD konkluderer med at individene i Carême og Klimaseniorinnen-sakene ikke oppfylte denne terskelen, og Carême-saken ble dermed endelig avvist. Det var ikke grunnlag for å avklare dette i Duarte-saken.

Deretter vurderer EMD foreningers adgang til å representere individers rettigheter.³

EMD peker på at i moderne samfunn, i møte med komplekse offentlige beslutninger, kan foreninger representere en av få muligheter til at individer effektivt kan beskytte sine rettigheter. Miljøorganisasjoners viktige rolle i å beskytte miljøet anerkjennes i Århuskonvensjonen, som er ratifisert av nesten alle Europarådets medlemsstater. EMD viser også til at organisasjoner generelt sett tilkjennes søksmålskompetanse i Europarådets medlemsland, og impliserer at dette er en form for europeisk konsensus. Til slutt løfter EMD at klimaendringene er en «common concern of humankind», og behovet for «intergenerational burden-sharing» taler for å tillate representasjon i klimasaker. I lys av hvor alvorlig klimaendringene er, behovet for umiddelbar handling for å beskytte rettigheter, og risikoen for irreversible skader, tillater EMD unntaksvis at foreninger kan representere individers rettigheter i denne unike konteksten, på visse vilkår.

Kriteriene for å vurdere foreningers adgang til representasjon er blant annet om foreningen er lovlig etablert; har et formål om å beskytte rettigheter, inkludert mot klimaendringene; kan bevise å genuint være kvalifisert til å handle på vegne av rettighetene til sine medlemmer; om foreningen er av en ideell karakter, dets medlemskap og representativitet, og foreningens prinsipper og transparens.⁴

Etter en konkret vurdering, kommer EMD til at foreningen KlimaSeniorinnen oppfylte disse kravene. Den kunne dermed representere sine medlemmers rettigheter for EMD.⁵

3. Hvorfor må stater beskytte mot klimaendringene etter retten til privatliv, familieliv og hjem etter EMK artikkel 8?

EMD viser til uttalelser om at det nå, i 2024, ikke kan være tvil om at klimaendringene er en menneskerettslig utfordring domstoler må respondere på. Spørsmålet er: «På hvilken måte?»⁶

EMD tar utgangspunkt i tidligere miljøpraksis fra de siste tjue årene under EMK artikkel 8, men tilpasser den til de særlige karakteristikkene som gjelder for klimaendringene, særlig spørsmålet om årsakssammenheng og den enkelte stats ansvar for et globalt problem.⁷ Med grunnlag i dette, den beste tilgjengelige vitenskap og muligheten for stater å begrene skaden ved å kutte utslipp, kommer EMD til at EMK artikkel 8 omfatter en rett for enkeltpersoner til effektiv beskyttelse fra statlige myndigheter mot alvorlige skadelige virkninger av klimaendringer på deres liv, helse, velvære og livskvalitet.⁸ Dermed bekreftet EMD den tolkningen av EMK flere nasjonale domstoler i blant annet Nederland, Tyskland, og Belgia tidligere hadde landet på.⁹ Den britiske dommeren dissenterte på dette punktet.

4. Hvilke positive forpliktelser har myndighetene til å beskytte mot klimaendringene etter EMK artikkel 8?

EMD gjennomgår først tidligere rettspraksis, som viser at stater i flere tiår har hatt en plikt til å beskytte individer mot trusler mot deres liv, helse, velvære og livskvalitet, primært gjennom å vedta og iverksette et effektivt rettslig og administrativt rammeverk.¹⁰

Deretter vurderer EMD inngående hvilken skjønnsmargin statene skal tilkjennes på klimaområdet. Basert på en vurdering av kryssende hensyn (se spørsmål 10), lander EMD på en delt skjønnsmargin. Statene har en snever skjønnsmargin når det gjelder at statene må sørge for tilstrekkelige klimagassutslipp, i tråd med visse kriterier. Statene har derimot en bred skjønnsmargin på hva slags tiltak de velger for å kutte utslipp.¹¹

Når det gjelder kriteriene for å vurdere om statene samlet sett har et tilstrekkelig mål og rammeverk, uttaler EMD først at statene må blant annet ha en «substantial and progressive reduction of their respective GHG emission levels, with a view to reaching net neutrality within, in principle, the next three decades».¹² Videre løfter EMD at

in order for this to be genuinely feasible, and to avoid a disproportionate burden on future generations, immediate action needs to be taken and adequate intermediate reduction goals must be set for the period leading to net neutrality. Such measures should, in the first place, be incorporated into a binding regulatory framework at the national level, followed by adequate implementation. The relevant targets and timelines must form an integral part of the domestic regulatory framework, as a basis for general and sectoral mitigation measures.

Deretter påpeker EMD at hvorvidt statene oppfyller kravene etter EMK artikkel 8, må vurderes helhetlig, blant annet i lys av om staten har hatt hensyn til behovet for å:

vedta generelle tiltak som spesifiserer en målrettet tidsramme for å oppnå karbonnøytralitet og det samlede gjenværende karbonbudsjettet for samme tidsramme, eller en annen tilsvarende metode for kvantifisering av fremtidige utslipp av klimagasser, i tråd med det overordnede målet for nasjonale og/eller globale forpliktelser om utslippskutt;
fastsette mellomliggende mål for reduksjon av klimagassutslipp og veier (etter sektor eller andre relevante metoder) som i prinsippet anses å være i stand til å oppfylle de overordnede nasjonale målene innenfor tidsrammen;
legge frem bevis for om de har overholdt, eller er i ferd med å overholde, de relevante målene;
holde målene for reduksjon av klimagassutslipp oppdatert med nødvendig aktsomhet og basert på beste tilgjengelige bevis;
handle i god tid og på en hensiktsmessig og konsistent måte når de utarbeider og gjennomfører relevant lovgivning og tiltak.¹³

I tillegg løfter EMD behovet for prosessuelle sikkerhetsgarantier på dette området, særlig det offentliges rett til miljøinformasjon og deltagelse i beslutningsprosesser.¹⁴

5. Hvorfor ble Sveits dømt for brudd på EMK artikkel 8 i KlimaSeniorinnen-saken?

I helhetsvurderingen av om Sveits oppfyller sin positive forpliktelse til å beskytte mot klimaendringenes virkninger etter EMK artikkel 8, vektlegger EMD blant annet følgende:

Sveits har kuttet 11 % av sine territorielle utslipp siden 1990, og nådde dermed ikke eget mål om 20 % utslippskutt innen 2020.
Det var et lovtomt rom der det ikke var noen regulering av utslippskutt etter 2024, og selv med en ny klimalov som enda ikke var trådt i kraft, var fortsatt utslippskutt i perioden 2025 til 2030 uregulert.
Klimaloven var for uforpliktende.
Sveits hadde ikke kvantifisert sin del av sitt gjenværende karbonbudsjett eller på annet måte satt grenser for utslipp de fortsatt kunne slippe ut for å beskytte grunnleggende rettigheter.¹⁵

På denne bakgrunn mente EMDs storkammer med et flertall på 16-1 at fraværet av et tilstrekkelig effektivt rammeverk for å kutte utslipp krenket Sveits EMK artikkel 8. Dette var selv om tiltakene for å kutte utslipp og nærmere detaljer av klimapolitikken falt innenfor statens skjønnsmargin.

6. Hva må Sveits gjøre for å reparere bruddet på EMK artikkel 8?

Etter EMK artikkel 46 må staten rette seg etter endelig dom i saker hvor de er part, og det er ministerkomiteen i Europarådet som har tilsyn med fullbyrdelsen av dommen. Staten må avslutte en eventuell pågående krenkelse, og reparere følgene av krenkelsen. Formålet er at den krenkede part så langt som mulig stilles i samme posisjon som vedkommende ville vært i dersom menneskerettsbruddet ikke hadde skjedd. Innenfor denne rammen kan statene velge mellom ulike alternativer til hvordan de skal reparere krenkelser.

I lys av kompleksiteten til temaene i KlimaSeniorinnen, uttalte EMD at det er opp til Sveits å finne ut hvilke tiltak som skal reparere bruddet på EMK art. 8, under oppsyn av ministerkomiteen.¹⁶

7. Hvorfor ble klimasaken mot blant andre Norge avvist av EMD?

Norge var et av flere land som var klaget inn for brudd på EMK av portugisiske barn og unge i Duarte-saken.

Spørsmålet for EMD var om det faktum at klimagassutslipp i et land får konsekvenser for individer i et annet land kunne åpne for at en konvensjonsstat (Norge) har ekstraterritorielt ansvar for barn eller individer i en annen konvensjonsstat (Portugal).

Etter EMK artikkel 1 har en stat menneskerettighetsansvar i sitt myndighetsområde («jurisdiction» på engelsk). Utgangspunktet er at en stat kun har menneskerettsansvar på sine territorier. I noen ekstraordinære tilfeller har EMD åpnet for at en stat kan ha ekstraterritoriell jurisdiksjon der myndighetshandlinger får effekter utenfor statens territorium.

Storkammeret i EMD konkluderte imidlertid med at det ikke var grunnlag for ekstraterritoriell jurisdiksjon på klimaområdet. EMD vektla blant annet at dette ville være en uforutsigbar utvidelse av konvensjonsområdet til EMD, og reelt sett føre til at konvensjonsstatene etter EMK hadde et menneskerettslig ansvar for klimaskade for tilnærmet alle individer i verden.¹⁷

På dette grunnlaget avviste EMD saken mot Norge og alle andre land som var klaget inn, utenom Portugal, som hadde territoriell jurisdiksjon. Saken mot Portugal ble imidlertid avvist fordi klagerne ikke hadde forsøkt å ta saken sin til nasjonale domstoler først, som er et krav etter EMK artikkel 35.

8. Hvordan bruker EMD rapporter fra FNs klimapanel i sine begrunnelser?

I KlimaSeniorinnen legger EMD stor vekt på rapportene fra FNs klimapanel.¹⁸ Dette er fordi rapportene fra klimapanelet utarbeides av en mellomstatlig gruppe av eksperter som gjennomgår klimavitenskapen, basert på en omfattende og grundig metode, godkjent («endorsed») av stater, enten gjennom «acceptance, adoption or approval».¹⁹ Noen eksempler er at EMD vektlegger:

Funn fra FNs klimapanel om at hetebølger har ført til flere ekstremværhendelser og heterelatert dødelighet, der eldre og kvinner er blant de mest sårbare.²⁰
Uttalelser fra FNs klimapanel om at det er et «a rapidly closing window of opportunity to secure a liveable and sustainable future for all», og at «the choices and actions implemented in this decade would have impacts now and for thousands of years».²¹
Data som viser det gjenværende globale budsjettet for hvilke karbonutslipp verden kan slippe ut med ulik grad av sannsynlighet for å forbli innenfor målet om å begrense den globale oppvarmingen til 1,5°C, i tråd med målet i Parisavtalen.²²

9. Hvorfor kan et land holdes ansvarlig for å kutte utslipp, når klimaendringene skapes av verdens samlede utslipp?

Klimaendringene og skader på individer kommer som en følge av staters globale, samlede klimagassutslipp. Dette betyr at en stat alene ikke kan kontrollere klimaendringene. Noen stater argumenterte derfor for at deres utslipp var «dråpen i havet» og at en stat dermed ikke kunne holdes ansvarlig på menneskerettslig grunnlag for alvorlige skadelige virkninger av klimaendringer på individers liv, helse, velvære og livskvalitet.

Dette spørsmålet om årsakssammenheng vurderer EMD grundig.²³

Domstolen uttaler først at sammenhengen mellom en stats utslipp og klimaendringenes konsekvenser for individers rettigheter som utgangspunkt er svak og indirekte. Samtidig viser EMD til EMD uttalelser fra FNs klimapanel om at vitenskapelig sett bidrar hvert tonn CO2 klimaendringene, og at med hver økning i global oppvarming, blir ekstremværhendelser mer sannsynlig.²⁴

Deretter uttaler EMD at rettslig, normativt sett burde en stat ikke kunne unngå sitt ansvar for å beskytte individer ved å peke på at andre ikke gjør det, enten om de er part til EMK eller ikke. Tvert imot har EMD i flere saker påpekt at etter menneskerettighetene er det ikke er krav om at statens handlinger må være en nødvendig medvirkende årsak til skaden på individers rettigheter (en såkalt «hovedårsakslære» som er utgangspunktet i erstatningsretten). Det er etter EMDs praksis tilstrekkelig at staten kunne truffet tiltak som begrenser skaden for individers rettigheter, noe som er tilfellet på klimaområdet, der hvert tonn teller vitenskapelig sett.²⁵ I tillegg viser EMD til at stater gjennom internasjonale avtaler har påtatt seg å kutte utslipp for å begrense de verste effektene av klimaendringene.

På denne bakgrunn avviser EMD det såkalte «dråpen i havet»-argumentet, og konkluderer med at enhver stat etter EMK må gjøre sin del for å kutte utslipp for å beskytte rettigheter.

10. Er klimaendringene et juridisk eller politisk tema?

På flere menneskerettslige områder er det ofte en diskusjon om hvor grensen mellom juss og politikk går. Dette er særlig typisk der et område er politisk omstridt og ulike samfunnsinteresser står mot hverandre og må avveies, som på klimafeltet.

En forutsetning for at noe er juss, er at det finnes en regel om temaet som er vedtatt av et parlament eller avtalt med bindende virkning mellom stater. Når det gjelder klima og menneskerettigheter, har norske myndigheter valgt å forplikte seg til å beskytte grunnleggende rettigheter som retten til privatliv etter EMK. Uenighet om hva denne rettigheten betyr i enkeltsaker, blir da et juridisk tolkningsspørsmål for rettsanvendere, og i ytterste konsekvens domstolene. Når man tolker disse rettighetene, kan rettsanvendere samtidig vektlegge ulike hensyn.

EMD løfter særlig tre ulike argumenter ved tolkningen av EMK:

Å håndtere klimakrisen er i første rekke en politisk oppgave. Nasjonale myndigheter har direkte demokratisk legitimitet, og er bedre egnet til å vurdere lokale behov og avveininger i komplekse spørsmål. Domstoler kan aldri ta over denne rollen. Samtidig har domstolene – inkludert EMD – en rett og plikt til å kontrollere at rettigheter respekteres.²⁶
Hadde regjeringer verden over kuttet utslipp siden FNs rammekonvensjon om klimaendringer ble vedtatt i 1992, ville domstolene ikke behøvd å diskutere konsekvensene av at mål ikke nås og hvilke betydninger det får for menneskerettighetene. EMD understreker at statene har utvist en «generally inadequate track record», og at når vitenskapen viser at klimaendringene har fått alvorlige konsekvenser for individers liv, helse, velvære og livskvalitet, blir temaet et menneskerettslig spørsmål.²⁷
Menneskerettighetenes funksjon er særlig å verne minoriteter og sårbare grupper. På dette området mener EMD at domstolsprøving særlig kan begrunnes i det faktum i et intergenerasjonelt perspektiv, ettersom barn og framtidige generasjoner kommer til å bære den største byrden av klimaendringene, men ikke er representert politisk i dag. Når det er en risiko for irreversible endringer, er det etter EMDs syn nødvendig at domstolene kan føre en viss kontroll med myndighetene, slik at kortsiktige hensyn ikke ødelegger for barn og fremtidige generasjoners rett til effektiv beskyttelse fra statlige myndigheter mot alvorlige skadelige virkninger av klimaendringer på deres liv, helse, velvære og livskvalitet.²⁸

En avveining av disse hensynene fører til at EMD lander på en delt skjønnsmargin under EMK artikkel 8 (se spørsmål 4). Domstoler kan dermed med grunnlag i EMK kan vurdere om stater har et vitenskapelig mål og et tilstrekkelig rammeverk for å kutte utslipp, likevel slik at valget av virkemidler for å kutte utslipp er opp til politikerne.

11. Hvorfor er klimasakene i EMD relevante for Norge, og hva kan de bety for norske myndigheter?

I Norge er EMK inntatt med forrang overfor annen norsk lov i menneskerettsloven. Dommene fra EMD er formelt kun folkerettslig bindende for den staten som er part i den enkelte sak.

Utfallet av samtlige saker er imidlertid både viktig og interessant fordi EMD, som den autoritative fortolkeren av EMK, avklarer hvordan EMK skal anvendes på klimaområdet. Avklaringene i KlimaSeniorinnen vil dermed bli retningsgivende for alle rettsanvendere på dette feltet.

Innholdet i avgjørelsene vil måtte analyseres grundig for å kunne ta stilling til hva den endelig vil bety for Norge, og om Norge oppfyller de kravene EMD oppstiller.

12. Hvilke klimasøksmål skal avgjøres fremover?

FNs klimapanel har uttalt at klimasøksmål kan føre til at et land forsterker sin innsats for å avverge klimaendringene, og at klimasøksmål har vunnet frem med å utfordre tillatelser til svært forurensende prosjekter.²⁹

Det er avgjort eller pågår fortsatt et tusentall klimasøksmål verden over, der over hundre saker er basert på menneskerettigheter, både nasjonalt og internasjonalt.³⁰

Det pågår flere nasjonale klimasøksmål basert på EMK i Europarådets medlemsland, der avgjørelsene fra EMD blir en sentral rettskilde for nasjonale domstoler. For eksempel gikk den svenske ungdomsgruppen i «Auroramålet» i 2022 til sak mot svenske myndigheter for brutt på EMK ved å ikke kutte nok klimagassutslipp.³¹

EMD skal nå gå i gang med å behandle flere klimasaker som var satt på vent.³² Flere av disse sakene er anlagt av individer, slik at det nå blir et spørsmål om de oppfyller den høye terskelen for klageadgang EMD oppstilte etter EMK artikkel 34. EMD skal også behandle klagen over det norske klimasøksmålet, nå kalt Greenpeace Nordic m.fl. mot Norge. Spørsmålet blir om foreningen Greenpeace Nordic oppstiller de kriteriene for klageadgang EMD oppstiller for foreninger, og hvordan EMD vil vurdere en sak som dreier seg om enkeltvedtak og ikke om et land samlet sett gjør nok for å beskytte sine innbyggere mot klimaendringene.

I mars 2023 vedtok FNs generalforsamling å be Den internasjonale domstolen i Haag om en rådgivende uttalelse for å blant annet klargjøre staters forpliktelser til å beskytte nåværende og fremtidige generasjoner mot klimaendringer etter blant annet FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK).³³ Denne saken vil kunne gi svar på hvordan verdens høyeste domstol vurderer forholdet mellom klima og menneskerettigheter.

13. Hvilken rolle har det europeiske nettverket av nasjonale institusjoner (ENNHRI) hatt som tredjepart i de tre klimasakene?

NIM var til stede under domsavsigelsen i Strasbourg på vegne av det europeiske nettverket for nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner (ENNHRI). Bakgrunnen er at ENNHRI har sendt tredjepartsintervensjoner til EMD og holdt muntlig innlegg i sakene Duarte og KlimaSeniorinnen som «rettens venn» for å belyse de prinsipielle rettslige spørsmålene om forholdet mellom klima og menneskerettighetene sakene reiser, fordi dette har betydning ut over de enkelte sakene. ENNHRI har derimot ikke kommentert eller ment noe om faktum i og utfallet av de konkrete sakene.

Du kan lese mer om nasjonale institusjoners innspill til domstolene og finne våre tredjepartsintervensjoner i disse sakene her.

14. Hva er EMK og hvordan tolker EMD den?

Europarådet ble opprettet av Norge og ni andre land i kjølvannet av andre verdenskrig, for å forsøke å unngå nye kriger i Europa ved å beskytte og utvikle menneskerettighetene og rettsstaten gjennom et mellomstatlig, europeisk samarbeid. I dag har Europarådet 46 medlemsland, og er det fremste europeiske forumet for demokrati, rettsstat og menneskerettigheter.

Europarådets nettsider www.coe.int.

Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og EMD i Strasbourg står sentralt for Europarådets arbeid. EMD vurderer brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). EMK er en mellomstatlig avtale (traktat) som gir individer en rekke menneskerettigheter, pålegger statene å respektere disse, og oppretter EMD til å sikre at EMK etterleves.

EMDs nettsider echr.coe.int.

EMK er en traktat som i utgangspunktet skal tolkes i samsvar med folkerettslige sedvaneregler om traktattolkning, nedfelt i Wienkonvensjonen om traktatretten artikkel 31-33. EMK skal dermed tolkes i god tro, i samsvar med den alminnelige betydningen traktatens termer har, sett i sin sammenheng (tekst), og i lys av traktatens gjenstand og formål. EMD har gjentatte ganger understreket at konvensjonens formål er å sikre rettigheter som ikke er teoretiske og illusoriske, men praktiske og effektive.³⁴

Du kan lese mer om tolkningen av EMK i vår veileder for utredning av menneskerettslige problemstillinger:

Innspill til ny stortingsmelding om straffegjennomføring

NIM-B-2024-013

Innspill til stortingsmelding om straffegjennomføring (pdf) 117.23 KB

Til: Justis- og beredskapsdepartementet

NIM har avgitt innspill til Justis- og beredskapsdepartementet om ny stortingsmelding om straffegjennomføring. NIM har i en årrekke fremmet anbefalinger til myndighetene om innsatte i fengsel. Disse står fast. Soningsforholdene i norske fengsler medfører en rekke menneskerettighetsutfordringer, særlig knyttet til isolasjon, tvangsbruk og manglende ivaretakelse av personer med utviklingshemming og psykisk syke innsatte. Problemene har strukturelle og økonomiske årsaker, i tillegg til mangler ved regelverk og retningslinjer. Også mangel på sosial kontakt forsterker utfordringene til innsatte med psykiske lidelser. Dette krever langsiktige tiltak og prioriteringer som går utover det kriminalomsorgen kan løse alene. I vårt innspill her konsentrerer vi oss om en mer rettighetsbasert tilnærming til straffegjennomføring i sin alminnelighet og går nærmere inn på spørsmål knyttet til medmenneskelig kontakt og ytringsfrihet, som inkluderer retten til å motta informasjon. Videre behandler vi forholdene varetektsinnsatte særskilt, der vi mener det er behov for en gjennomgang for å styrke deres rettigheter.

Ti år uten klagerett for barn

Kronikk av Kirsten Kolstad Kvalø, seniorrådgiver i NIM. Opprinnelig publisert i Dagsavisen 14. april 2024.

Det er på høy tid at Norge gir barn rett til å klage til FN over brudd på sine rettigheter.

Søndag 14. april er det ti år siden barn i verden fikk mulighet til å klage til FN over brudd på sine rettigheter. Et tillegg til barnekonvensjonen trådte i kraft denne dagen, og sikrer en ordning der barn selv kan klage inn brudd på sine rettigheter til FNs barnekomité. 52 stater har til nå sluttet seg til denne ordningen, inkludert Danmark, Tyskland, Finland og Spania. Norge er blant dem. Stortinget har stemt over spørsmålet flere ganger – sist i mars 2022. Selv om nær sagt alle partier har vært for å gi norske barn klagerett til FN på ulike tidspunkt, har det ikke blitt flertall for å slutte seg til ordningen så langt.

Norge som pådriverland

Norge har historisk vært ansett som en internasjonal pådriver for barns rettigheter. Vi ble verdenskjente i 1915 for de Castbergske lovene som sikret rettslig likestilling for barn født i og utenfor ekteskap. I 1981 fikk vi verdens første barneombud, en ordning som siden er eksportert til en rekke andre land. Senere bidro Norge sterkt til forhandlingene om FNs barnekonvensjon, som vi ratifiserte i 1991, og som har fått forrang over norsk lov. En rekke lover og politikk er endret for at Norge skal kunne ivareta forpliktelsene etter konvensjonen på en god måte. Barns rett til medvirkning fremgår av både barnekonvensjonen og Grunnloven, og er ellers sikret systematisk i en rekke lover. Snart kommer en endring i veilederen til Utredningsinstruksen som vil understreke plikten myndigheter har til å vurdere barnets beste i saker som angår det.

Likevel lykkes ikke Norge på alle områder. Barn blir utsatt for rettighetsbrudd også her.

Siden 2015 har over 400 mindreårige asylsøkere forsvunnet fra Norge, og en kartlegging fra NRK i 2022 viser at det sjelden letes aktivt etter disse barna. Ifølge årets elevundersøkelse opplever ti prosent av skoleelever å bli mobbet, og av disse opplever 19,2 prosent at skolens tiltak ikke hjelper. Og selv om det var et uttalt mål å skjerme barn og unge fra konsekvensene av pandemitiltakene, viste tre koronaevalueringer at barns rettigheter ikke ble vektet høyt nok i pandemihåndteringen. Norge har et ansvar for å sikre barns rettigheter, men der norske myndigheter ikke gjør nok for å skjerme barn, vil ikke barn selv kunne klage inn saken til FN.

Rettighetsvernet i konvensjonen binder allerede norske myndigheter

Forrige gang forslaget om tilslutning til klageordningen ble behandlet i Stortinget var en av begrunnelsene for manglende tilslutning at man ikke ønsket en innsnevring av det politiske handlingsrommet. Gjennom å være part i konvensjonen er imidlertid Norge, uavhengig av tilslutning til klageordningen, bundet av konvensjonen. Det er altså snakk om å gi barn adgang til å klage på rettigheter som de allerede har krav på.

Før barnekomiteen kan ta en klage til behandling, må den vurderes av alle nasjonale organer og domstoler. Praksis viser også at barnekomiteen er tilbakeholden med å overprøve de nasjonale myndighetenes avgjørelser i vurdering av nasjonal rett, faktum og bevis. Klageordningen kan dermed vanskelig anses å innsnevre det politiske handlingsrommet mer enn det konvensjonen gir grunnlag for.

Barn har færre muligheter enn voksne

Klageordninger og domstoler knyttet til andre internasjonale konvensjoner enn barnekonvensjonen har eksistert i lang tid, og Norge er tilsluttet mange av disse. Barn kan også bruke disse, men slike klageorganer brukes i langt større grad av voksne enn av barn. Tall fra FN viser at kun 2,5 prosent av klagene for FNs ulike organer kommer fra barn. Det er heller ingen andre organer som kan vurdere klager knyttet til de særegne rettighetene som bare finnes i barnekonvensjonen.

Mens Norge har en avventende holdning til barns klagerettigheter, vokser bunken av saker som handler om foreldres rettigheter avgjort av Den europeiske menneskerettsdomstolen mot Norge. Disse foreldrene er i sin fulle rett til å få prøvet krenkelser av sine menneskerettigheter. Men i disse sakene er det foreldrenes perspektiv som er dominerende, og det innebærer en risiko for at barnets rettigheter blir oversett. Det er en grunnleggende svakhet at ikke barn har de samme mulighetene til å få konstatert rettighetsbrudd som voksne.

I mellomtiden blir de voksne

Ti år er lang tid i et barneliv. Faktisk er det mer enn en halv barndom. For barn som opplever ulike typer rettighetsbrudd er det helt avgjørende å få avdekket og reparert rettighetsbruddet tidsnok. Mange barn engasjerer seg i spørsmål som påvirker dem i stor grad, og som haster veldig, for eksempel klimasaker og konsekvenser av teknologisk utvikling. Uten klagerett til FN, mangler det siste trinnet i stigen av et helhetlig rettighetsvern for barn. Om åtte år er barna som ble født da barn fikk klagerett til FN blitt voksne, og ikke lengre beskyttet av barnekonvensjonen. Det bør ikke gå en hel barndom før barn får det samme internasjonale rettighetsvernet som voksne.

Endringer i sivilbeskyttelsesloven – sivil arbeidskraftberedskap

NIM-H-2024-020

NIM - Høringsuttalelse om endringer i sivilbeskyttelsesloven (pdf) 194.65 KB

Til: Justis- og beredskapsdepartementet

NIM har avgitt høringsuttalelse om foreslåtte endringer i sivilbeskyttelsesloven om sivil arbeidskraftberedskap når rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare. NIM anerkjenner formålet og behovet lovforslaget følger, men stiller spørsmål ved anvendelsesområdet og hvor godt ivaretatt de menneskerettslige rammene er. Forslaget har også mulige konsekvenser for maktfordelingen i krisetider som NIM mener bør vurderes nærmere.

Endringer i konfliktrådsloven og straffeloven mv. (strafferettslige reaksjoner for ungdom)

NIM-H-2024-019

Høring - endringer i konfliktrådsloven og straffeloven mv. (strafferettslige reaksjoner for ungdom) (pdf) 129.62 KB

Til: Justis- og beredskapsdepartementet

NIM har avgitt høringsuttalelsen til forslag om endringer i konfliktrådsloven og straffeloven mv. (strafferettslige reaksjoner for ungdom). NIM vurderer ivaretakelse av barnekonvensjonen og EMK ved ungdomsstraffen.

Svar på forespørsel om råd om videreutvikling av samisk statistikk

NIM-B-2024-011

NIM brev om videreutvikling av samisk statistikk (pdf) 375.32 KB

Til: Sametinget

NIM har svart på en henvendelse fra Sametinget hvor de ber om råd om videreutvikling av samisk statistikk, mer spesifikt ber de om:

Et sett av standardspørsmål for frivillig samisk selvidentifikasjon til bruk i spørreskjema, undersøkelser og andre administrative skjema.
Statistiske indikatorer for å overvåke gjennomføringen av samers menneskerettigheter, som også identifiserer tjenester og områder hvor det er relevant å innføre spørsmål om frivillig samisk selvidentifikasjon.

Brevet inneholder NIMs råd til Sametinget om ovennevnte punkter. For punkt to har vi prioritert tre sentrale menneskerettighetsutfordringer som berører samer og hvor menneskerettighetssituasjonen er vanskelig å overvåke på grunn av manglende statistikk.

NIMs rapport til FNs menneskerettighetsråd (HRC) i forkant av Norges 4. periodiske rapportering (UPR) i 2024

NIM-IR-2024-001

NIM stakeholder report to UPR_final (pdf) 208.96 KB

Alle FNs medlemsland blir gjenstand for periodiske høringer om menneskerettighetssituasjonen i landet i FNs menneskerettighetsråd (HRC) ca. hvert femte år (Universal Periodic Review/UPR). NIM har levert rapport i forkant av Norges 4. periodiske rapportering i 2024.

Høringene munner ut i anbefalinger fra andre land om tiltak for å styrke gjennomføringen av menneskerettighetene. Bruken av mellomstatlige anbefalinger legger til rette for en konstruktiv debatt, og et stort engasjement og innspill fra det sivile samfunn bidrar til større åpenhet rundt menneskerettighetsutfordringer i alle land.

Norge skal høres for fjerde gang i november 2024, og skal levere en rapport til MR-rådet i august 2024. Rapporten skal inneholde en redegjørelse for oppfølging av anbefalingene som Norge godtok etter den tredje UPR-høringen i 2019, samt andre utviklingstrekk på menneskerettighetsfeltet. Anbefalingene fra andre land og Norges tilbakemelding på disse er tilgjengelige på FNs høykommissær for menneskerettigheters nettsider.

Fosen-demonstranter frifunnet

I dag ble aksjonistene som demonstrerte mot regjeringens håndtering av Fosen-dommen frifunnet i Oslo tingrett.

Demonstranter ledet av NSR-Nuorat/Nuora/Noerh (ungdomsutvalget til Norske samers riksforbund/Norgga Sámiid riikasearvi) og Natur og Ungdom demonstrerte mot Olje- og energidepartementet februar 2023. Demonstrantene krevde at regjeringen måtte foreta seg noe etter Fosen-dommen (HR-2021-1975). Demonstrantene ble fjernet med makt av politiet og flere av disse ble senere bøtelagt.

Tingretten har nå vurdert om politiets og påtalemyndighetenes samlede inngrep overfor demonstrantene utgjorde et brudd på ytrings- og forsamlingsfriheten (Grunnloven § 101 og EMK artikkel 11).

Ytrings- og forsamlingsfriheten gir den enkelte en vid adgang til å ytre seg gjennom aksjonering, også gjennom sivil ulydighet. Jo lenger utenfor kjerneområdet til EMK artikkel 11 aksjonistene beveger seg, jo større adgang har myndighetene til å gjøre inngrep gjennom å avbryte aksjoner og/eller ilegge straffereaksjoner. Til tross for at tingretten kom til at både politiets pålegg om å fjerne aksjonistene, og den etterfølgende fjerningen, fra departementet var lovlig, kom tingretten likevel til at den etterfølgende straffereaksjonen i form av bot utgjorde et uforholdsmessig inngrep i ytrings- og demonstrasjonsfriheten.

Retten la særlig vekt på at aksjonen var konkret, i den forstand at den rettet seg mot departementets håndtering av Fosen-dommen. Med henvisning til HR-2023-604-A (avsnitt 54) viser retten til at politiske ytringer rettet mot «statsstyret» befinner seg i kjernen av ytringsfrihet.

Retten viser videre til at «det som skiller saken her fra de typiske sivil ulydighetssakene, er at Fosen-aksjonen ikke rettet seg mot et gyldig vedtak […] Tvert imot hadde Fosen-aksjonen en enstemmig høyesterettsdom i ryggen – de tiltaltes aksjon var til støtte for en høyesterettsdom». I denne sammenheng viser retten også til NIMs brev av 17. februar 2023 til Olje- og energiminister Terje Aasland hvor NIM gjentok sitt syn om at Fosen-saken representerte et pågående menneskerettighetsbrudd. Etter flere dager med aksjoner, erkjente regjeringen menneskerettighetsbruddet.

Les NIMs brev til Olje- og energiminister Terje Aasland her.

Selv om retten ikke legger avgjørende vekt på regjeringens håndtering av Fosen-dommen, skriver retten at Fosen-aksjonen var helt avgjørende for den beklagelse som regjeringen kom med 2. mars 2023.

Rettens flertall konkluderte med full frifinnelse, og mente det ikke forelå særlige gode grunner for å reagere med bot eller annen straffereaksjon. Mindretallet derimot (rettens administrator) mente at politiets reaksjon burde vært påtaleunnlatelse, og viste til Rt. 2011-1699.

Saken er ikke rettskraftig avgjort.

Les også:

Historisk dom fra menneskerettsdomstolen i Strasbourg: Manglende kutt av klimagassutslipp fra myndighetene kan krenke menneskerettighetene

I dag kom storkammeret i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) sine avgjørelser i tre klimasøksmål. For første gang har EMD konkludert med at en stat kan bli dømt for brudd på retten til privatliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) dersom myndighetene ikke gjør nok for å beskytte mot klimaendringene. Sveits ble i EMD dømt for brudd på menneskerettigheter i saken KlimaSeniorinnen m.fl. mot Sveits.

Dette er en milepæl for individers rettigheter i Europa og en dag som går inn i rettshistorien. EMD bekrefter i dag at klimaendringene er en alvorlig trussel mot retten til privatliv, som stater må beskytte mot, sier NIMs direktør Adele Matheson Mestad.

EMDs storkammer har i dag avgjort sakene KlimaSeniorinnen m.fl. mot Sveits, Carême mot Frankrike og Duarte m.fl. mot Portugal og Norge m.fl.

Carême og Duarte ble avvist med begrunnelse at de prosessuelle vilkårene for å ta sakene til EMD ikke var oppfylt. Det ble dermed ikke konstatert menneskerettighetsbrudd i disse to sakene som til sammen var rettet mot 32 land, blant annet Norge.

KlimaSeniorinnen m.fl. mot Sveits ble derimot ikke avvist. Domstolen kom til at klimaendringene er en reell og umiddelbar trussel mot retten til privatliv, som innebærer at myndighetene må treffe tiltak for å beskytte sine innbyggere mot klimaendringene. I grove trekk uttalte EMD at myndighetene må ha et tilstrekkelig godt rammeverk for å beskytte mot klimaendringene, som inkluderer et karbonbudsjett. Ettersom Sveits ikke hadde nådd egne klimamål, og ikke hadde truffet tilstrekkelige tiltak, krenket de retten til liv etter EMK artikkel 8.

Avgjørelsene fra EMD er grundige, og gir viktige avklaringer om hvordan EMK skal tolkes. Dette får avgjørende betydning også i norsk rett, fordi EMK gjelder som norsk lov. Avgjørelsene innebærer at individer gjennom sin rett til privatliv tilkjennes en viktig og betimelig beskyttelse mot klimaendringene, som er en av de største menneskerettsutfordringene i vår tid, fortsetter Mestad.

I forkant har det vært flere som har vært kritiske til at domstolene med grunnlag i menneskerettighetene skal pålegge stater plikter på klimaområdet, blant annet ut fra frykt om at domstolene tar over politikernes rolle.

EMDs storkammer ser ut til å ha en nyansert tilnærming til krevende juridiske spørsmål, særlig ved å balansere forholdet mellom jus og politikk godt på dette rettighetsområdet. Det vil fortsatt være opp til politikerne å bestemme hvilke konkrete tiltak som skal iverksettes for å kutte utslipp. Dommen i dag betyr at domstolene med grunnlag i menneskerettighetene etter EMK kan føre uavhengig kontroll med myndighetene på klimaområdet. Dette kan være et ris bak speilet som bidrar til at utslipp kuttes raskere for å beskytte retten privatliv og hjem. Dette har skjedd etter liknende dommer i andre land, avslutter Mestad.

Flere klimasaker var satt på vent i EMD i påvente av disse tre avgjørelsene. EMD skal nå behandle blant annet klagen over det norske klimasøksmålet, Greenpeace Nordic m.fl. mot Norge.

Innholdet i avgjørelsene vil måtte analyseres grundig for å kunne ta stilling til hva den endelig vil bety for Norge og norsk klimapolitikk. Det er dermed for tidlig å si om Norge oppfyller kravene EMK oppstiller eller ikke.

Kontakt NIMs presssekontakter Magnus Eide tlf: 93 88 24 53 eller Nora Vinsand 90 23 47 37 for ytterligere kommentarer.

Tirsdag kommer tre historiske klimaavgjørelser fra storkammeret i EMD

9. april offentliggjør storkammeret i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) sine avgjørelser i tre klimasøksmål. Det er knyttet stor spenning til utfallet, ettersom det er første gang domstolen tar stilling til forholdet mellom menneskerettighetene og klimaendringene. Sakene vil kunne gi svar på om Norge kan bli dømt for menneskerettsbrudd dersom myndighetene ikke gjør nok for å beskytte borgerne mot skadelige klimaendringer som truer retten til liv, privatliv og eiendom, blant annet ved å kutte utslipp.

NIM vil være til stede under domsavsigelsen i Strasbourg på vegne av det europeiske nettverket for nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner (ENNHRI). Bakgrunnen er at ENNHRI har sendt tredjepartsintervensjoner til EMD som «rettens venn» for å belyse de prinsipielle rettslige spørsmålene om forholdet mellom klima og menneskerettighetene sakene reiser, fordi dette har betydning ut over de enkelte sakene. ENNHRI har derimot ikke kommentert eller ment noe om faktum i og utfallet av de konkrete sakene. NIM vil følge saken og orientere om utfallet fra Strasbourg når det er klart.

Hva handler sakene om?

Den første saken er KlimaSeniorinnen m.fl. mot Sveits. En gruppe eldre kvinner, som er sårbare for å dø av hetebølger, argumenter for at Sveits ikke gjør nok for å beskytte deres rett til liv og privatliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK artikkel 2 og 8). Klagen er forankret i studier som viser at heten i Sveits allerede tar liv, f.eks. ved at omtrent en av tre heterelaterte dødsfall mellom 1991 og 2018 kunne tilskrives klimaendringene. Bare i Zürich har minst 1700 mennesker allerede mistet livet på grunn av hete som såkalte attribusjonsstudier langt på vei tilskriver klimaendringene.

Det andre saken er Carême mot Frankrike. En fransk borgermester har gått til sak mot sin egen stat, for å ikke gjøre nok for å beskytte hans rett til liv, privatliv og eiendom i møte med risikoen for havstigning i den franske kystbyen Grande-Synthe. Klagen peker på at dersom nåværende utslippsnivåer fortsetter, er det en risiko for at av Grande-Synthe og omliggende byer som Calais og Dunkerque, langt oftere utsettes for flom, og at deler av byen vil kunne stå under vann mot slutten av dette århundret.

Det tredje saken er Duarte m.fl. mot Portugal og Norge m.fl. Seks portugisiske barn og unge har fremmet søksmålet mot totalt 32 europeiske land, inkludert Norge. De anfører at statene ikke gjør nok for å beskytte dem mot skadelige klimaendringer, blant annet basert på studier som viser at med dagens utslippsnivåer vil en person født mellom 1999 og 2012 i Portugal i løpet av sin levetid oppleve omtrent 25 ganger så mange hetebølger, og omtrent dobbelt så mange skogbranner, som de ville gjort uten klimaendringene. Klagerne anfører også at statenes klimapolitikk diskriminerer barn. For eksempel viser en studie at barn som er ti år eller yngre i 2020 forventes å oppleve nesten en firedobling av ekstreme hendelser ved 1,5°C global oppvarming innen år 2100, og en femdobling ved 3°C oppvarming. En person som var 55 år i år 2020 vil ikke oppleve slike økninger i eksponering i resten av sitt liv uansett oppvarmingssenario.

På tvers av landegrenser og alder har disse klagerne satt sin lit til at EMD vil pålegge statene å iverksette målrettede, realistiske planer og tiltak for å umiddelbart kutte utslipp i tråd med 1,5-gradersmålet i Parisavtalen, som de anfører er nødvendig å beskytte deres rettigheter.

Må myndighetene kutte utslipp for å beskytte rettigheter etter EMK?

Sakene reiser flere kompliserte, juridiske spørsmål. Hovedspørsmålet i alle tre sakene er om menneskerettsdomstolen sier ja eller nei til at retten til liv og privatliv betyr at staten må beskytte deg mot klimaendringene, og hva disse pliktene i så fall innebærer. Disse sakene vil få stor rettslig betydning i Europa, fordi EMK gjelder i hele 46 land og beskytter 675 millioner mennesker.

Noen spørsmål som er felles for de tre sakene er:

Hvem som anses som «victim» for klimaendringene i konvensjonens forstand og dermed har klagerett til EMD etter EMK artikkel 34.
I hvilken grad den rettspraksisen EMD over tid har utviklet på miljøområdet etter EMK artikkel 2 og 8, som forplikter statene til å beskytte enkeltindivider mot f.eks. flom, jordskred og forurensing, er anvendelig i saker om skadelige klimaendringer.
Forholdet mellom staters plikter til å beskytte individers rettigheter og staters skjønnsmargin på klimaområdet.
Forholdet mellom EMK og EU-retten.

Hver sak reiser også noen unike rettslige spørsmål, for eksempel om uttømming av nasjonale rettsmidler og ekstraterritoriell jurisdiksjon i Duarte-saken. KlimaSeniorinnen er den saken som reiser færrest prosessuelle hindre.

Hvorfor er disse dommene relevante for Norge?

I Norge er EMK inntatt med forrang overfor annen norsk lov i menneskerettsloven. Dommene fra EMD er formelt kun folkerettslig bindende for den staten som er part i den enkelte sak. Norge er en av landene som er klaget inn i Duarte-saken, og utfallet av denne saken får dermed direkte virkning for oss.

Utfallet av samtlige saker er imidlertid både viktig og interessant fordi det forventes at EMD, som den autoritative fortolkeren av EMK, avklarer hvordan EMK skal anvendes på klimaområdet. Dommene vil også gi føringer for EMDs behandling av klagen over det norske klimasøksmålet, nå kalt Greenpeace Nordic m.fl. mot Norge, som er satt på vent i påvente av dommen i de tre storkammersakene.

Når avgjørelsene kommer 9. april fra Strasbourg, er det derfor grunn til å følge med.

Hva kan dommene bety for Norge?

I nasjonale domstoler har allerede noen stater blitt holdt ansvarlig for brudd på menneskerettighetene fordi de ikke har kuttet nok utslipp i tråd med demokratisk vedtatte mål, eller for å ikke ha tilstrekkelige planer for utslippskutt som er nødvendige for å beskytte barn, unge og fremtidige generasjoner.

Om EMD legger seg på samme linje, vil stater som Norge på menneskerettslig grunnlag bli holdt ansvarlig til å ha tilstrekkelig gode planer for utslippskutt som må iverksettes raskt nok. Dette ble utfallet i Nederland, der nederlandsk høyesterett i 2019 konkluderte med at EMK påla myndighetene å kutte minst 25 % av sine utslipp innen 2020 for å beskytte særlig mot havstigning. Dommen førte blant annet til større bevilgninger til klimatiltak, og det ble stilt strengere krav til kullutvinning. Nederland hadde i 2023 kuttet sine utslipp med 34 %. Norge har til sammenlikning kuttet 4,6 % av territorielle utslipp siden 1990.

Om EMD kommer til at retten til liv, privatliv og eiendom etter EMK ikke gir et vern mot klimaendringene, vil det å fremme søksmål basert på EMK ikke være en rettslig farbar vei for å få stater til å kutte utslipp raskere.

Men djevelen er ofte i detaljene i en dom. Det er sjelden at konklusjonene i en dom er svart-hvitt. Innholdet i dommene vil måtte analyseres grundig for å kunne ta stilling til hva den endelig vil bety for Norge.

Uansett utfall vil dommene få en sentral plass i rettshistorien. I tillegg vil det være interessant å se nærmere på hvordan dommene får betydning for andre pågående rettslige prosesser, blant annet det parallelle arbeidet som pågår i Europarådet med å vurdere å utarbeide en tilleggsprotokoll til EMK om retten til et levelig miljø, og den rådgivende uttalelsen om klima Den internasjonale domstolen i Haag skal avsi.

Vil du komme i kontakt med oss om dette?

Juridisk rådgiver Hannah Brænden er i Strasbourg 8. til 9. april, og kan nås på 468 97 943 eller hannah.braenden@nhri.no.

Pressekontakt i Norge er Magnus Eide. Tlf. 93 88 24 53 og e-post magnus.eide@nhri.no.

1. Hvilke tre klimasaker har EMD nå avgjort?

2. Hvem har rett til å klage til EMD i klimasaker etter EMK artikkel 34?

3. Hvorfor må stater beskytte mot klimaendringene etter retten til privatliv, familieliv og hjem etter EMK artikkel 8?

4. Hvilke positive forpliktelser har myndighetene til å beskytte mot klimaendringene etter EMK artikkel 8?

5. Hvorfor ble Sveits dømt for brudd på EMK artikkel 8 i KlimaSeniorinnen-saken?

6. Hva må Sveits gjøre for å reparere bruddet på EMK artikkel 8?

7. Hvorfor ble klimasaken mot blant andre Norge avvist av EMD?

8. Hvordan bruker EMD rapporter fra FNs klimapanel i sine begrunnelser?

9. Hvorfor kan et land holdes ansvarlig for å kutte utslipp, når klimaendringene skapes av verdens samlede utslipp?

10. Er klimaendringene et juridisk eller politisk tema?

11. Hvorfor er klimasakene i EMD relevante for Norge, og hva kan de bety for norske myndigheter?

12. Hvilke klimasøksmål skal avgjøres fremover?

13. Hvilken rolle har det europeiske nettverket av nasjonale institusjoner (ENNHRI) hatt som tredjepart i de tre klimasakene?

14. Hva er EMK og hvordan tolker EMD den?

Norge som pådriverland

Rettighetsvernet i konvensjonen binder allerede norske myndigheter

Barn har færre muligheter enn voksne

I mellomtiden blir de voksne

Les også:

Hva handler sakene om?

Må myndighetene kutte utslipp for å beskytte rettigheter etter EMK?

Hvorfor er disse dommene relevante for Norge?

Hva kan dommene bety for Norge?

Vil du komme i kontakt med oss om dette?

Vil du lese mer om NIMs arbeid med klima?