Hvor mye tenker du på Grunnloven utenom 17. mai? Domstolene ser ut til å tenke stadig mer på den, noe ikke alle er like fornøyde med. Vår fagdirektør Anine Kierulf skriver om temaet.
Nå har vi elsket dette landet igjen. Og Wergeland og ytringsfriheten. Og bursdagsbarnet, da, Grunnloven. Den er jo ellers litt perifer.
Til dens 200-årsjubileum i 2014 skjedde det en del. Ikke bare snakket vi om Grunnloven også utenom 17. mai, våre folkevalgte gav den en real oppussing: Den fikk oppdatert språk, på nynorsk og bokmål.
Og den fikk sin egen «Bill of Rights»: Sentrale menneskerettigheter som inntil da bare hadde stått i menneskerettskonvensjoner, ble grunnlovsfestet. For å «styrke menneskerettighetene i norsk rett», som Stortinget sa.
Etter 2014 ble det stillere. Igjen ble Grunnloven «noe for juristene», kunne man tenke. Sannheten er at heller ikke juristene holdt noe særlig på med Grunnloven før 2014. Men det gjør de nå. Antall ganger Grunnloven er nevnt av Høyesterett har økt betraktelig: I 2000-2010 ble den brukt i 5-6 saker årlig, i 2016 i 20.
Enkelte hevder dette viser at Høyesterett er blitt mer «aktivistisk». Da mener de at Høyesterett driver med politikk istedenfor juss. Grunnloven setter grenser for hvilken politikk som lovlig kan utøves. Så når Høyesterett tolker Grunnloven annerledes enn politikerne, begrenser Høyesterett det politiske handlingsrom. Med juss, men med juss som oppfattes som politikk – i alle fall når man er uenig i resultatene.
Som professor Hege Skjeie dokumenterte i en studie fra 2011, er det et påfallende skifte i innstillingen til politikkbegrensende rettigheter når politikere går fra opposisjon til posisjon: Grensene for maktutøvelse er langt mindre populære hos dem som har makten.
«Aktivistiske dommer» er avgjørelser man selv ikke liker. Avgjørelser man liker får ikke sånne merkelapper, selv når de avgjør spørsmål med politiske virkninger. SV og Arbeiderpartiet vedtok tilbakevirkende rederiskatt. Da Høyesterett i 2010 overprøvde skatten som grunnlovsstridig, mente disse partiene at Høyesterett opptrådte politisk. Høyre og FrP syntes dommen var god juss. Da Høyesterett i Maria-saken brukte Grunnloven til å la en kenyansk mor få oppholdstillatelse i Norge, var det høyrestemmer som mente Høyesterett opptrådte aktivistisk.
Selv om Grunnloven nå brukes mer, overprøves imidlertid ikke politikerne mer. Antall saker der Høyesterett årlig bruker Grunnloven slik, har vært omtrent stabilt fra år 2000 – også etter 2014. Og hvor «aktivistiske» er domstolene egentlig, hvis grunnen til at de nå bruker Grunnloven mer er at de endelig lytter til Stortingets ønske om at Grunnloven skal brukes mer?
Det var ikke bare fordi Grunnloven var gammel at den ikke ble brukt noe særlig før 2014. Wergelands hjertebarn, § 100 om ytringsfriheten, fikk en oppussing i 2004. Men heller ikke denne nye bestemmelsen, som skulle «bringe ytringsfrihetsbeskyttelsen hjem», slik man i Stortinget håpet, ble brukt. Isteden fortsatte man å bruke konvensjonene.
Hverken formelt eller praktisk står § 100 i noen annen stilling etter 2014; den er som i 2004. Men for noen uker siden ble den plutselig brukt, og det til å løse et spørsmål som har vært uavklart i tiår. Det har vært planlagt løst politisk, men er ikke blitt det. Nå ble det isteden besvart av Borgarting lagmannsrett, ved hjelp av Grunnloven § 100.
Spørsmålet var om pressen har ankerett når dørene til en rettssak lukkes. Rettssaker er i utgangspunktet åpne. Pressen er vårt hørerør inn i den tredje statsmakt, og vår representant for å sikre åpenhet. Dermed kunne man tenke at pressen burde ha mulighet til på våre vegne å påklage beslutninger om å fravike offentlighetsprinsippet. Et prinsipp som i 2004 ble tydeliggjort i Grunnloven § 100. Som taler for å gi pressen ankeadgang, uten at politikerne har gjort noe med det. Borgarting gjorde noe med det.
Kjennelsen kommer neppe til å bli omtalt som aktivistisk. Saker de fleste politikere er enige i blir sjelden det. Den kommer neppe til å bli omtalt noe særlig overhode, man får ikke valgkamppoeng av å forklare at en domstol nå har gjort det politikerne selv burde gjort tidligere.
Men Wergeland hadde nok jublet.
Innlegget ble publisert i Dagens Næringsliv 20. mai 2017.
