Norge ble 30. november 2017 frifunnet, under skarp dissens, i den andre av i alt ni norske barnevernssaker som Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har tatt opp til behandling.
Flertallet på fire dommere mente norske myndigheter ikke hadde krenket en mors rett til familieliv etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 8 ved å tillate adopsjon av sønnen mot hennes vilje.
Saken gjaldt en mor med en sønn, født i september 2008, som ble akuttplassert i fosterhjem da han var tre uker gammel. Omsorgsovertakelsen ble opprettholdt i mars 2009. Moren ble i 2011 fratatt foreldreansvaret for gutten, og han ble tillatt adoptert mot morens vilje av fosterforeldrene. På tidspunktet for adopsjonen hadde moren giftet seg og fått et nytt barn hun og mannen hadde omsorg for.
Det EMD skulle ta stilling til var om norske domstolers avgjørelse om å la fosterforeldrene adoptere gutten var et brudd på morens rett til familieliv.
Normalt er domstolen forholdsvis tilbakeholden med å overprøve nasjonale myndigheters konkrete vurdering av selve omsorgsovertakelsen. Her vurderer domstolen om nasjonale myndigheter har gitt en relevant og tilstrekkelig begrunnelse for tiltakene. Dette uttrykkes ofte som at staten har en relativt stor skjønnsmargin i slike saker.
Tvangsadopsjon er imidlertid et svært vidtrekkende barnevernstiltak i den forstand at det i realiteten bryter alle familiebånd. Slike barnevernstiltak er kun tillatt dersom de er gjennomført i tråd med en målsetting om å gjenforene barn og foreldre, det foreligger eksepsjonelle omstendigheter samt at tiltaket i hovedsak er motivert av hensyn til barnets beste. Ved slike inngripende barnevernstiltak går domstolen normalt mer aktivt til verks i sin prøving av saken, nettopp fordi skjønnsmarginen er snevrere.
Dette rettslige utgangspunktet ble også lagt til grunn av alle dommerne i denne konkrete saken. Domstolen var likevel delte i sitt syn på om adopsjonen utgjorde en krenkelse av EMK artikkel 8; fire dommere mente norske myndigheter ikke hadde brutt morens rett til familieliv, mens et mindretall på tre dommere kom til motsatt resultat. Uenigheten synes både å bunne i hvor langt EMD skal gå i sin overprøving av nasjonale domstolers vurdering i saker om adopsjon, og i ulik betoning av faktum i saken.
Flertallet gikk gjennom de norske avgjørelsene i barnevernssaken. Flertallet vurderte om norske myndigheters begrunnelse for tiltaket var relevant og tilstrekkelig, og om det var motivert ut fra hensynet til barnets beste. Under henvisning til at norske myndigheter hadde konkludert med at mor ikke hadde hatt en positiv utvikling i sin samværskompetanse med barnet, at den norske avgjørelsesprosessen var rettferdig og at norske myndigheter hadde fordelen av direkte kontakt med partene, mente flertallet at det forelå slike eksepsjonelle omstendigheter som kunne begrunne adopsjon i dette tilfellet. Flertallet mente også at myndighetenes beslutning om å tillate adopsjon i hovedsak var motivert ut fra hensynet til barnets beste. Det synes derfor som om flertallet vektlegger subsidiaritetsprinsippet – nemlig at EMDs prøving er subsidiær til den nasjonale rettsprosessen og rettslige avveiningen. Flertallet er derfor tilbakeholdne i sin overprøving ettersom de vurderer den nasjonale prosessen som god, og at de norske beslutningene er begrunnet og avveid på en forsvarlig måte etter kriterier utpenslet i EMDs praksis. Flertallets votum kan også leses som en dreining mot at barnets behov og rettigheter i større grad enn tidligere får gjennomslag i EMD på bekostning av foreldrenes rettigheter.
Mindretallet derimot, går betydelig lenger i sin vurdering av norske myndigheters begrunnelse og de bevis begrunnelsen støtter seg på, den positive utviklingen hos mor, og om det kunne vært gjort mer for å tilrettelegge for samvær mellom mor og barn underveis. Det synes som om mindretallet mener at norske myndigheters begrunnelse for adopsjon ikke er tilstrekkelig og at den mangler klar nok støtte i bevisene i saken. Mindretallet vektlegger også tyngre enn flertallet at alle barnevernstiltak skal være midlertidige og ha som utgangspunkt at barn og biologiske foreldre skal gjenforenes.
Norsk barnevernstjeneste har de senere årene hatt både internasjonalt og nasjonalt søkelys rettet mot seg. Denne saken er den andre saken som er avgjort av EMD av en rekke på totalt ni saker. Dommen er i skrivende stund ikke rettskraftig. Med forbehold om at domsresultatet blir stående, gir avgjørelsene fra EMD så langt ikke holdepunkter for å si at norsk barnevern går for langt i sine tiltak. Det er imidlertid mange saker som gjenstår, og det er derfor for tidlig å si om det er behov for å justere det norske regelverket eller praksis på barnevernfeltet.
Den første av de ni sakene har vi omtalt tidligere, her.
