Side 80 – Norges institusjon for menneskerettigheter

Centrum för Rättvisa v. Sverige: Sverige frifunnet i sak om overvåkning.

Selv om stater har en viss skjønnsmargin til å vedta et system for hemmelig overvåkning, har EMD i en rekke saker fastlagt vilkår for at overvåkning av individer skal være i tråd med retten til privatliv. I saken Centrum for Rättvisa, avsagt 19. juni 2018, gjør EMD rede for vilkårene for slik overvåkning.

Saken gjelder hvorvidt en svensk lov som tillater bulkinnsamling av data fra elektronisk kommunikasjon til etterretningsformål er i strid med retten til privatliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8. Klageren i saken, Centrum för Rättvisa, er en organisasjon som blant annet tilbyr rettshjelp til personer som mener rettighetene deres er krenket. Klageren anførte at organisasjonen på bakgrunn av den kontrollfunksjonen den har overfor den svenske staten, er særlig utsatt for hemmelig overvåkning.

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) uttalte at lovgivningen utgjorde et system for hemmelig overvåkning som potensielt kunne påvirke alle brukere av mobiltelefoner og internett. EMD har tidligere slått fast at hemmelig overvåkning i seg selv ikke er i strid med EMK. Men overvåkningen må ha hjemmel i lov, søke å oppnå et legitimt formål og være forholdsmessig. Lovhjemmelen må være tilgjengelig for individene og gi dem mulighet til å forstå i hvilke tilfeller overvåkning tillates. Det kreves ikke at hjemmelen er så detaljert at det er mulig å omgå overvåkningen. At overvåkningen skal være forholdsmessig innebærer at det må være tilstrekkelige og effektive garantier for misbruk. Maksimumsvarigheten av overvåkningen, rutiner for undersøkelse, bruk, oppbevaring og sletting av dataene, samt forhåndsregler for overføring av data til tredjeparter må være fastsatt i lovgivningen.

I dommen går EMD gjennom kriteriene for å tillate hemmelig overvåkning av individer, og slår fast at i dette tilfellet er det ikke skjedd noen krenkelse av artikkel 8. Omfanget av datainnsamlingen og behandlingen av innsamlet data var klart definert i loven og tillatelse til innsamling måtte gis av domstolene. Tillatelse til innsamling ble bare gitt for seks måneder av gangen. Videre var det bare elektronisk kommunikasjon mellom Sverige og utlandet som ble påvirket, ikke kommunikasjon innad i Sverige. Det fantes også flere uavhengige organer som har som oppgave å overvåke og vurdere systemet. Selve hemmeligholdet var reparert ved at flere klageordninger var tilgjengelige for de som mistenkte at de var utsatt for ulovlig overvåkning.

EMD uttalte at loven inneholdt noen mangler, særlig knyttet til muligheten til å overføre dataene til tredjepart og at begrunnelsen som ble gitt etter individklager ikke blir offentliggjort. Samlet sett mente EMD likevel at loven oppfylte kravene til tilgjengelighet og klarhet, samt at tilstrekkelige og effektive garantier mot misbruk var på plass. Gitt dagens trusselbilde, som blant annet består av globale terrortrusler og alvorlig grenseoverskridende kriminalitet, mente EMD at hemmelig overvåkning ligger innenfor den skjønnsmarginen statene har til å treffe tiltak begrunnet i nasjonale sikkerhetshensyn.

Du kan lese dommen her.

M. L and W. W. v. Tyskland: Dom fra EMD om retten til å bli glemt

28. juni avsa EMD dom i saken M. L. og W. W. mot Tyskland. Saken vurderer balansegangen mellom pressens ytringsfrihet og privatpersoners privatliv i en tidsalder der enorme mengder informasjon er tilgjengelig på internett. I hvilken grad har man en rett til å «bli glemt» etter tilbakelagte nyhetssaker, når man finnes i digitale nyhetsarkiver?

Saken vurderte hvorvidt Tyskland måtte pålegge medier å anonymisere gamle nyhetssaker for å hindre at sakene dukket opp ved internettsøk på klagernes navn. Klagerne, M. L. og W. W., ble i 1993 dømt for mordet på en populær tysk skuespiller. De anla saker mot en tysk radiokanal, et ukeblad og en avis for å få anonymisert de artiklene som fantes om mordet på medienes nettsider. Underrettene ga klagerne medhold, men den føderale domstolen opphevet dommene under henvisning til medienes trykkefrihet og rollen mediene spiller i opplysning av allmennheten.

Klagerne brakte saken inn for EMD og anførte at deres rett til privatliv etter EMK artikkel 8 var krenket. EMD uttalte at det avgjørende i saken er å finne en rimelig balanse mellom klagernes rett til privatliv i EMK artikkel 8 og medienes rett til pressefrihet og allmenhetens rett informasjon som er beskyttet av EMK artikkel 10. Selv om klagerne hadde en betydelig interesse i å slippe å bli konfrontert med tidligere handlinger, hadde allmennheten interesse i å få tilgang til informasjonen. EMD la vekt på at den redaksjonelle friheten mediene har til å velge hvordan de vil dekke en sak, herunder å avgjøre hvilke detaljer som bør publiseres, er betydelig. Denne friheten nyter et sterkt vern under EMK artikkel 10, så lenge den holder seg innenfor presseetikken. EMD understreket den potensielle nedkjølingseffekten krav om å «bli glemt» kunne ha for mediearkivering.

Etter en konkret vurdering kom EMD til at artikkel 8 ikke var krenket. Riktignok var hensynet til pressens frihet i noen grad ivaretatt ved at klagerne ikke krevde nyhetssakene fjernet, kun anonymisert. Nyhetssakene bidro likevel fortsatt til en debatt av generell interesse. EMD la vekt på at klagerne selv hadde bidratt til sakenes vedvarende aktualitet gjennom å ha kontakt med pressen, senest i forbindelse med at de søkte saken gjenopptatt i 2004. De hadde derfor ikke noen ubetinget forventning om å forbli anonyme, eller å bli «glemt» av mediene og offentligheten. Klagerne var heller ikke ukjente privatpersoner. Videre var nyhetssakene objektivt og nøkternt utformet, og det var ingen uenighet om at tekstene gjenga de faktiske forholdene sannferdig.

Dommen finnes foreløpig kun på fransk. Du kan lese dommen her, og et engelsk sammendrag her.

Klage mot Norge angående krenkelse av uskyldspresumsjonen avvist av EMD

I saken A v. Norway fant EMD at Norge ikke hadde krenket uskyldspresumsjonen. Men hva vil det egentlig si å være uskyldig inntil det motsatte er bevist?

Saken gjelder påstått krenkelse av uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2. Uskyldspresumsjonen innebærer at ingen skal behandles eller omtales som om de er skyldige i et straffbart forhold før domstolene har avsagt fellende dom. Blir tiltalte frikjent skal han behandles som uskyldig. Dette betyr at det finnes noen grenser for hva domstolene kan uttale om en tiltalt som blir frikjent i en straffesak. Problemstillingen kommer særlig på spissen der den fornærmede har fremmet et krav om erstatning (også kalt oppreisning) som skal behandles i straffesaken. I straffesaker må faktum være bevist ut over enhver rimelig tvil for at tiltalte skal kunne dømmes. I sivile saker er beviskravet langt lavere. Her er hovedregelen såkalt sannsynlighetsovervekt, det vil si at det må være mer sannsynlig at faktumet er riktig enn at det er feil. Denne forskjellen kan føre til situasjoner der tiltalte blir frifunnet i straffesaken, men likevel dømt til å betale erstatning for det samme saksforholdet. Spørsmålet om hvorvidt dette kan innebærer en krenkelse av uskyldspresumsjonen, har vært oppe både for Høyesterett og EMD i flere saker.

I saken som EMD behandlet ble klageren, A, i tingretten dømt for voldtekt av barn under 14 år. Han ble samtidig dømt til å betale 80 000 i oppreisningserstatning til fornærmede. A anket til lagmannsretten og ble frifunnet for voldtekten, men erstatningskravet ble opprettholdt. A anket erstatningskravet videre til Høyesterett og hevdet at lagmannsrettens begrunnelse for å tilkjenne erstatning krenket uskyldspresumsjonen. Han anførte videre at denne delen av lagmannsrettens dom måtte oppheves.

Høyesteretts ankeutvalg ga A medhold i at uskyldspresumsjonen var krenket. Lagmannsretten hadde uttalt seg på en måte som skapte tvil om hvorvidt tiltalte var uskyldig, og dermed krenket uskyldspresumsjonen. Høyesterett tillot likevel ikke anken fremmet, da det var tilstrekkelig reparasjon for A at det ble konstatert krenkelse.

A klaget saken inn for EMD og anførte at siden lagmannsrettens dom ikke ble opphevet av Høyesterett utgjorde denne en vedvarende krenkelse av EMK artikkel 6 nr. 2. Klageren anførte også at dette krenket hans rett til et effektivt rettsmiddel etter EMK artikkel 13. EMD påpeker at saken i hovedsak knytter seg til EMK artikkel 6 nr. 2, og behandler klagen etter denne bestemmelsen. EMD viser til at EMK artikkel 6 nr. 2 ikke stenger for at det sivilrettslige erstatningskrav kan idømmes innenfor rammene av en straffesak der tiltalte har blitt frikjent, heller ikke når kravet bygger på samme faktum som straffesaken. Det vil likevel kunne krenke uskyldspresumsjonen dersom den delen av dommen som angår erstatningskravet inneholder uttalelser som reiser tvil om at tiltalte var skyldig.

EMD la vekt på at lagmannsretten ikke hadde brukt strafferettslige ord og uttrykk da de avgjorde erstatningskravet. Den omstridte setningen var del av en dom som ellers fremsto som nøye og detaljert utformet. Erstatningsansvar i seg selv er ikke i strid med uskyldspresumsjonen, og i dette tilfellet uttrykte ikke plikten til å betale erstatningsansvar noen konstatering av strafferettslig skyld. EMD fant derfor, i motsetning til Høyesterett, at lagmannsrettsdommen ikke innebar noen krenkelse av uskyldspresumsjonen. Når Høyesterett hadde satt den delen av lagmannsrettens begrunnelse som de mente var problematisk til side, mente EMD behandlingen hos nasjonale domstoler hadde vært tilstrekkelig. Du kan lese selve avgjørelsen her.

Breiviks sak avvist av EMD

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har avvist klagen til massedrapsmannen Anders Behring Breivik, nå under navnet Fjotolf Hansen -, om soningsforholdene i Skien og Ila fengsel. Soning under særlig høyt sikkerhetsnivå, omfattende brev- og besøkskontroll og andre sikkerhetstiltak innebærer ikke brudd på drapsmannens hans menneskerettigheter.

Massedrapsmannen gikk i 2015 til sak mot staten med påstand om at forholdene i fengselet var i strid med forbudet mot umenneskelig eller nedverdigende behandling i EMK artikkel 3 og retten til familieliv i EMK artikkel 8. Han hevdet at særlig det høye sikkerhetsnivået, manglende sosialisering (isolasjon), kroppsvisitasjoner, bruk av håndjern og kontroll av besøk, brev og telefonsamtaler innebar et brudd på hans menneskerettigheter. Oslo tingrett kom til at forholdene utgjorde brudd på artikkel 3, men ikke artikkel 8. Hansen anket saken til lagmannsretten, som kom til at verken artikkel 3 eller artikkel 8 var brutt da sterke samfunnsmessige sikkerhetshensyn begrunnet omfattende sikkerhetstiltak under soningen. Anken til Høyesterett førte ble avvist med en særlig grundig begrunnelse.

EMD uttaler at det må foreligge et minimum av alvorlighet for at forbudet mot umenneskelig eller nedverdigende behandling i EMK artikkel 3 skal komme til anvendelse. Massedrapsmannen har vært kontinuerlig utelukket fra fellesskapet siden han ble pågrepet, fordi han soner under såkalt særlig høyt sikkerhetsnivå. EMD fant imidlertid at dette ikke var i strid med artikkel 3. Fengselet hadde iverksatt omfattende kompenserende tiltak: Massedrapsmannen hadde blant annet tilgang til både TV og aviser, universitetsstudier, trening, besøksvenn og samtaler med prest. Han hadde også mulighet til å kommunisere med omverdenen gjennom brev, besøk og telefonsamtaler, selv om disse ble kontrollert. Han var derfor ikke underlagt fullstendig isolasjon, men i såkalt delvis og relativ isolasjon. I motsetning til tingretten fant både lagmannsretten og EMD at massedrapsmannen ikke var særlig sårbar. EMD understreket vider at lagmannsretten hadde vært nøye med å vurdere de relevante fakta og om tilstrekkelige tiltak var satt i verk for å minske de helsemessige virkningene av isolasjonen.

Heller ikke kroppsvisitasjonene innebar brudd på artikkel 3, da domstolen anså dette som et nødvendig sikkerhetstiltak. EMD fant videre at kommunikasjonskontrollen ikke utgjorde et brudd på retten til privatliv i EMK artikkel 8. Sterke samfunnsmessige hensyn talte mot å la massedrapsmannen sende brev som kunne inneholde direkte eller indirekte oppfordringer til vold eller etablering av ekstremistiske nettverk. Kommunikasjonskontrollen hadde ikke hindret Hansen i å ha kontakt med familie, nære venner eller andre sosiale relasjoner som var etablert før fengslingen. EMD avviste klagen enstemmig som åpenbart grunnløs.

Les hele EMDs avgjørelse her.

Høyesterett: Ingen menneskerettsbrudd i Gassled-saken

Høyesterett avgjorde torsdag 28. juni den mye omtalte Gassled-saken, der flere investeringsfond påsto at myndighetenes petroleumsregulering var i strid med vernet om eiendomsretten. Selskapene fikk ikke medhold i Høyesterett.

Hva handlet Gassled-saken om?

Sakens faktiske bakgrunn er, kort fortalt, at de fire selskapene som saksøkte staten har eierandeler i selskapet Gassled. Gassled eier store deler av gassrørledningene på havbunnen, og har derfor en viktig funksjon i norsk petroleumsvirksomhet. Omtrent all norsk gass som selges til Storbritannia og Mellom-Europa transporteres i dag gjennom Gassleds rørledningsnett. Da Gassled ble opprettet i 2003, fastsatte myndighetene tariffer, altså hvor mye de som eier gassen må betale Gassled for å transportere gass gjennom rørledningene. Saksøker-selskapene kjøpte seg inn på eiersiden i 2010–2011, og i 2013 reduserte myndighetene tariffsatsen med virkning fra oktober 2016. I følge selskapene innebar reduksjonen av tariffsatsen at de taper 15 milliarder kroner.

Det rettslige vernet om eiendomsretten

Det menneskerettslige grunnlaget i saken er vernet om eiendomsretten i Den europeiske menneskerettskonvensjonen første tilleggsprotokoll artikkel 1 (ofte forkortet EMK P1-1). Bestemmelsen sier følgende:

Enhver fysisk eller juridisk person har rett til å få nyte sin eiendom i fred. Ingen skal bli fratatt sin eiendom unntatt i det offentliges interesse og på de betingelser som er hjemlet ved lov og ved folkerettens alminnelige prinsipper.
Bestemmelsene ovenfor skal imidlertid ikke på noen måte svekke en stats rett til å håndheve slike lover som den anser nødvendige for å kontrollere at eiendom blir brukt i samsvar med allmennhetens interesse eller for å sikre betaling av skatter eller andre avgifter eller bøter.

Bestemmelsens andre ledd omtales gjerne som «kontrollregelen», fordi den gir uttrykk for at statene har adgang til å kontrollere og regulere den private eiendomsretten. Denne kontrolladgangen må imidlertid leses i lys av første ledd, som anerkjenner prinsippet om den enkeltes rett til å få nyte sin eiendom i fred («prinsippregelen»). Både Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) og Høyesterett har ved flere anledninger tolket reglene slik at ethvert inngrep i et eiendomsgode (i) må være i samsvar med loven, (ii) må forfølge et legitimt formål, og (iii) må være forholdsmessig.

Høyesteretts vurderinger

For Høyesterett var det bare to spørsmål som var tvilsomme. For det første drøftet Høyesterett om myndighetenes justering av tariffsatsen var å anse som et «inngrep» i et «eiendomsgode», og for det andre vurderte retten om det var et «forholdsmessig» inngrep.

Til det første spørsmålet tok Høyesterett utgangspunkt i EMDs forståelse av uttrykket «eiendomsgode» («possessions» i engelsk versjon). Etter EMDs praksis kan blant annet berettigede forventninger om fremtidig inntekt bli ansett som et vernet eiendomsgode i EMKs forstand. Det avgjørende var derfor hvilke berettigede forventninger selskapene med rimelighet hadde, eller, sagt på en annen måte, om de hadde gode grunner til å tro at myndighetene ikke ville nedjustere tariffsatsen i fremtiden. Høyesterett fant spørsmålet tvilsomt, og valgte å holde konklusjonen åpen. Grunnen til det var at de ansett mente at inngrepet var forholdsmessig, slik at det uansett ikke ville være snakk om en krenkelse av P1-1 og «kontrollregelen».

I forholdsmessighetsvurderingen, som handler om hvorvidt myndighetene har funnet en rimelig balanse mellom samfunnshensyn og individets rettigheter, la Høyesterett vekt på tre momenter. For det første viste de til at selskapene hadde tatt en viss risiko da de kjøpte seg inn på eiersiden i 2010–2011. For det andre trakk retten frem at saksbehandlingen hadde vært ryddig ved at det blant annet var gitt en utførlig begrunnelse. For det tredje la Høyesterett vekt på at selskapene i realiteten ikke ble så hardt rammet. De var blant annet uansett sikret inntekter fra allerede inngåtte avtaler, som utgjorde omtrent 112 milliarder kroner, og ville dermed oppnå en realavkastning på kjøpesummene sine på omtrent 4,5 til 5 prosent. Samlet sett medførte disse faktorene at tariffreduksjonen ble vurdert som forholdsmessig.

Dommen i sin helhet kan du lese her.

Norsk klagesak om fengsling av barn på Trandum avvist av EMD

Torsdag 28. juni avviste Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) en norsk klagesak om fengsling av en barnefamilie på Trandum i 24 dager. EMD mente klagerne hadde tilgang til et effektivt rettsmiddel mot menneskerettighetsbrudd ved å anlegge sivilt søksmål mot staten i Norge.

Saken gjaldt en familie med et barn på rundt halvannet år, som hadde fått endelig vedtak om utvisning fra Norge. Familien ble i 2016 fengslet på familieenheten på Trandum utlendingsinternat i 24 dager i påvente av uttransport fra Norge. Den første fengslingen ble ikke anket, men det ble tingrettens kjennelse om å forlenge fengslingen etter 14 dager. Lagmannsretten hevet ankesaken, fordi familien var uttransportert før anken ble behandlet. Videre anke til Høyesterett førte heller ikke frem.

Far og datter klaget saken inn for EMD. De anførte at fengsling av familien var et brudd på forbudet mot umenneskelig og nedverdigende behandling i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 3, at fengslingen var et uforholdsmessig inngrep i deres familieliv i strid med EMK artikkel 8, og at fengslingen var i strid med EMK artikkel 5 fordi det norske regelverket ikke tilfredsstilte kravet til klarhet og forutberegnelighet og fordi det ikke var godtgjort at norske myndigheter hadde vurdert alternativer til fengsling.

EMD fremhevet at subsidiaritetsprinsippet for beskyttelsen av rettigheter etter konvensjonen er avgjørende. Dette prinsippet innebærer at det i første rekke er nasjonalstatene som skal beskytte konvensjonsrettighetene. Først hvis det viser seg at disse rettighetene ikke ivaretas godt nok på det nasjonale plan, kan EMD komme inn og overprøve de nasjonale vurderingene. EMD viste videre til konvensjonens artikkel 35, som krever at nasjonale rettsmidler må være uttømt for at EMD skal kunne behandle en sak. Denne bestemmelsen henger sammen med artikkel 13, som forutsetter at det i nasjonal rett finnes en effektiv adgang til å få prøvet konvensjonskrenkelser.

Hadde klagerne et effektivt rettsmiddel de kunne bruke for å få prøvet konvensjonskrenkelsen nasjonalt? Hvis de hadde det, ville nasjonale rettsmidler ikke være uttømt, og da ville ikke EMD kunne behandle saken.

EMD bemerket at klagerne hadde tilgang til et slikt effektivt rettsmiddel så lenge de var fengslet, nemlig muligheten til å anke over fengslingskjennelsene, noe de også hadde benyttet seg av. Spørsmålet var om de også hadde tilgang til et effektivt rettsmiddel etter at de var uttransportert til Afghanistan.

EMD viste til en tidligere norsk rettssak om et lignende forhold (Borgarting lagmannsrett LB-2016-8370), hvor staten ble idømt erstatningsansvar i tillegg til at det ble avsagt fastsettelsesdom for konvensjonskrenkelser. EMD mente at denne avgjørelsen viste at Norge gir adgang til å anlegge et sivilt søksmål etter uttransportering, og at et slikt søksmål kan være et effektivt nasjonalt rettsmiddel for konvensjonskrenkelser. Klagerne i saken hadde ikke anlagt et slikt søksmål. Det forelå ingen informasjon om at det var praktiske hindringer i veien for å benytte denne muligheten.

Når det fantes et effektivt nasjonalt rettsmiddel som ikke var benyttet, var nasjonale rettsmidler ikke uttømt, og EMD avviste saken.

Beslutningen fra EMD innebærer ikke at EMD «frikjenner» den tidligere praksisen med fengsling av barnefamilier på en familieenhet på Trandum utlendingsinternat. Det den klargjør, er at spørsmålet om konvensjonskrenkelse i denne konkrete saken først må søkes avgjort ved nasjonale domstoler, før spørsmålet eventuelt kan bringes inn for EMD.
Du kan lese vår omtale av Borgarting lagmannsretts dom her, og om NIMs arbeid med fengsling av barn på Trandum i vår årsmelding for 2017 s. 61 flg.

Ny rapport om menneskerettigheter for beboere i sykehjem

Rapporten, som SSB har utarbeidet på oppdrag for NIM, viser blant annet at 1282 personer på institusjon (sykehjem) var utsatt for tvang i 2017. Det utgjør 3 % av 40 000 sykehjemsbeboere. Gitt underrapportering kan tallene være dobbelt så høye.

Menneskerettigheter for eldre er et område Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM) ser nærmere på. Flere tidligere rapporter fra blant annet Helsetilsynet og Senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo samt NIMs egne konsultasjoner, gir grunn til bekymring for om menneskerettigheter for eldre på sykehjem ivaretas på en tilfredsstillende måte.

På denne bakgrunn har NIM gitt SSB i oppdrag å se nærmere på tilgjengelig statistikk som kan belyse tre menneskerettigheter: frihet fra nedverdigende behandling, retten til privatliv og retten til helse. SSB har i dag publisert sin rapport som er tilgjengelig her.

Rapporten har blant annet sett på registrerte tilfeller av tvangsbruk. Ett av funnene er at kun halvparten av landets kommuner har registrert bruk av tvang. Dette til tross for at slik registrering har vært lovpålagt siden 2009. Det i seg selv er alvorlig.

Av den tvangsbruk som er registrert, finner SSB at 1282 personer på institusjon (sykehjem) var utsatt for tvang i 2017. Det utgjør 3 % av 40 000 sykehjemsbeboere. Gitt underrapportering kan tallene være dobbelt så høye.

I et menneskerettslig perspektiv er tvang et alvorlig inngrep i den enkeltes privatliv, men det kan likevel være legitimt. Tallene viser at forekomst av tvangsbruk er relativ høy, men manglende rapportering fordrer nærmere kartlegging. Den faktiske bruken av tvang må også undersøkes for å se om praksis er i samsvar med våre menneskerettslige forpliktelser. SSBs rapport understøtter de utfordringene som er identifisert i tidligere tilsynsrapporter og forskning, og understreker behovet for oppfølging fra myndighetenes side. Du kan også lese SSB`s egen artikkel om saken her.

Rett til å være skeiv

Pride-sesongen er godt i gang over hele landet, og NIM er med på feiringen. Men hva sier egentlig menneskerettighetene om LHBTI-rettigheter?

En sentral del av Pride er å gjøre lesbiske, homofile, bifile, trans og interkjønn personer (LHBTI) synlige i samfunnet og jobbe for at LHBTI-personer skal ha like rettigheter som den øvrige befolkning, for eksempel kunne leve åpent, gifte seg, ikke bli forbigått ved ansettelser og slippe å oppleve krenkende ytringer.

Det gjelder et generelt menneskerettslig prinsipp om ikke-diskriminering. I Norge er diskriminering på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk forbudt etter likestillings- og diskrimineringsloven. Ikke-diskrimineringsprinsippet er også tatt inn i Grunnloven § 98.

En ledende menneskerettslig avgjørelse om homofiles rettigheter er Dudgeon-saken mot Storbritannia fra 1981. I denne dommen slår Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) fast at lovgivning som kriminaliserte homofili mellom menn var i strid med EMK artikkel 8. EMD legger vekt på at Europa i 1981 var på vei mot et mer åpent og tolerant samfunn der det hverken er nødvendig eller riktig å straffeforfølge homofile. Med Dudgeon-dommen var det ikke lenger mulig for medlemsstatene å opprettholde et forbud mot homofili. I Norge ble homofili avkriminalisert i 1972.

EMK artikkel 8 inneholder ingen generell plikt for medlemslandene til å anerkjenne likekjønnede ekteskap. Det avgjørende er om registrert partnerskap er tilgjengelig. I de tilfeller hvor verken ekteskap eller registrert partnerskap er lov, har domstolen kommet til brudd på EMK. I Norge ble registrert partnerskap innført i 1993, og siden 2009 har samkjønnede par kunnet inngå ekteskap. I 2017 vedtok Kirkemøtet en ny vigselsliturgi, som gjør at homofile og lesbiske kan gifte seg i kirken.

EMD har behandlet en rekke saker om transpersoners rettigheter. Domstolen har særlig behandlet spørsmålet om personer som har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling og som ønsker å endre juridisk kjønn, har en rett til det etter EMK. Respekt for en persons kjønnsidentitet faller inn under retten til privatliv i EMK artikkel 8. Staten har en positiv forpliktelse til rettslig å anerkjenne kjønnsidentiteten til personer som har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling. EMD har også konkludert med at det er i strid med retten til privatliv i EMK artikkel 8 å stille sterilisering som vilkår for endring av juridisk kjønn. Domstolen har understreket at vilkår om sterilisering for å endre juridisk kjønn stiller transpersoner overfor et umulig valg: enten å gjennomgå sterilisering mot ens vilje og slik oppnå juridisk anerkjennelse eller ikke å gjennomgå sterilisering og dermed ikke oppnå juridisk anerkjennelse. Uansett hva en velger, griper det inn i ens rett til fysisk integritet.

Det er variasjon i hvordan statene i Europarådet håndterer spørsmål knyttet til LHBTI-rettigheter. Derfor gir EMD medlemsstatene ganske mye handlingsrom. EMD legger likevel vekt på hva som er vanlig praksis i de forskjellige medlemsstatene når den skal avgjøre om den innklagede statens praksis er konvensjonsstridig. Når LHBTI-personer gradvis får et styrket rettighetsvern i Europarådets medlemsland, blir det stadig vanskeligere for landene med dårligere utbygget vern å argumentere for at dette ikke medfører brudd på EMK.

Hvis du vil vite mer om LHBTI-rettigheter kan du komme og snakke med NIM i Pride Park i Oslo. Vi står på stand onsdag til lørdag.

Innspill til ny handlingsplan mot voldtekt

NIM-H-2018-010

Høring handlingsplan mot voldtekt - PDF (pdf) 734.38 KB

Til: Justis- og beredskapsdepartementet

NIM ser positivt på regjeringens arbeid med ny handlingsplan mot voldtekt, men understreker at det bør utarbeides en ny overordnet handlingsplan mot vold og overgrep, herunder vold i nære relasjoner. I dag eksisterer det ingen slik overordnet plan.

NIM har avgitt innspill til arbeidet med en ny handlingsplan mot voldtekt. Det er tre hovedpunkter som NIM anser viktige i det videre arbeidet med handlingsplanen: (1) Norges forpliktelser etter Istanbulkonvensjonen, (2) beskyttelsen av sårbare grupper, og (3) viktigheten av effektive prosessuelle beskyttelsemekanismer. På bakgrunn av dette anbefaler NIM at handlingsplanen må implementere nevnte konvensjon, sikre beskyttelsen av sårbare grupper gjennom tilpassede tiltak og sikre effektive prosessuelle beskyttelsesmekanismer for fornærmede i etterforskningen og straffeforfølgelsen. Les hele vår uttalelse ved å følge lenken lenger oppe på denne siden.

Hvorfor skilles barn fra sine foreldre på grensen mellom USA og Mexico?

Bildene av barn som skilles fra sine foreldre når de ankommer USA har gått verden over. Praksisen er kontroversiell. Nylig annonserte Trump at han undertegner en ny presidentordre som skal instruere grensepolitiet til å stoppe denne praksisen. NIM svarer her på noen sentrale spørsmål om saken.

Offisielle tall viser at opptil 2 700 barn er blitt skilt fra foreldrene sine i perioden fra 1. oktober 2017 til 31. mai 2018. 1 995 av barna ble skilt fra foreldrene mellom 19. april og 31. mai. Det betyr at dette rammer i gjennomsnitt 45 barn per dag.

Hva skyldes denne praksisen?

Som et ledd i Trump-administrasjonens «zero tolerance» innvandringspolitikk blir personer som krysser grensen inn til USA nå anholdt og straffeforfulgt. Tidligere ble det å krysse grensen ulovlig for første gang bare ansett som en mindre forseelse. Den nye praksisen innebærer at foreldrene blir anholdt, fengslet og tiltalt. De blir også skilt fra barna sine. Barna blir klassifisert som enslige mindreårige og plassert hos slektninger, i fosterhjem eller i spesielle sentre. Dette er bakgrunnen for det tragiske kaoset som har utspilt seg på grensen mellom USA og Mexico den siste tiden.

Hva er den rettslige bakgrunnen?

Trump har hevdet på Twitter at det er lover vedtatt av Demokratene som bestemmer at barna må skilles fra foreldrene. Det stemmer ikke. Det finnes ingen amerikansk lov som krever at barn skilles fra sine foreldre på grensen. Det finnes lovverk som beskytter familier, barn som reiser alene og asylsøkere. Trump-administrasjonen har lenge forsøkt å svekke disse rettslige skrankene.

Dommen “Flores settlement” fra amerikansk høyesterett uttrykker at barn som kommer til USA alene må bli overført til foreldrene, en voksen slektning eller en annen omsorgsperson. Hvis disse alternativene ikke er tilgjengelige, har myndighetene tre muligheter: De kan løslate familien samlet, vedta en lov som gjør det mulig å anholde familier sammen, eller splitte familiene. Dommen oppstiller et forbud mot å fengsle barn sammen med foreldrene sine i over 20 dager.

Rettstilstanden etter Flores-dommen og nulltoleransepolitikken til Trump skaper separasjonsproblemet. Det er en samvirkningseffekt mellom at man ikke kan fengsle barn sammen med foreldrene med mindre dette er særskilt fastsatt i lov, som det per dags dato ikke er i USA, og at alle som krysser grensen ulovlig skal anholdes og straffeforfølges. Resultatet er at myndighetene enten må avstå fra å fengsle foreldrene slik at foreldre og barn kan være sammen, eller anholde foreldrene og overføre barna til alternativ omsorg. Myndighetene har valgt det siste alternativet. Det er uttalt fra flere offisielle hold at dette er et ledd i en avskrekkingspolitikk for å hindre foreldre med barn fra å reise til USA.

Er dette i tråd med menneskerettighetene?

FNs høykommissær for menneskerettigheter mener at splittelse av barn fra foreldrene er et brudd på barnets rettigheter. Selv om USA er det eneste landet i FN som ikke har ratifisert barnekonvensjonen, så har de ratifisert andre menneskerettskonvensjoner som gir både barn og familier rettigheter. Etter konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 23 er familien en grunnleggende enhet som har et særlig vern. Barn har også krav på særskilt beskyttelse etter konvensjonens artikkel 24.

I tillegg gjelder det et absolutt forbud mot tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling etter denne konvensjonen og FNs torturkonvensjon. Forbudet er dessuten nedfelt i den amerikanske grunnloven, og anerkjent som internasjonal folkerett – det kan aldri brytes. Amnesty International har uttalt at praksisen utgjør tortur.

FNs torturkomité har tidligere kritisert amerikansk praksis med å anholde og fengsle barn av migranter og flyktninger under forhold som minner om fengsel, og praksis knyttet til fengsling av familier.

En stat har etter folkeretten rett til å beskytte sine egne grenser, og herunder straffeforfølge personer som krysser grensene ulovlig. Nulltoleransepolitikken rammer imidlertid videre enn kun ulovlige innvandrere. Det finnes en rekke eksempler på at dette også rammer personer som kommer til USA som lovlige asylsøkere og søker beskyttelse. Dette er i så fall et alvorlig inngrep i den internasjonale retten til å søke om beskyttelse fra forfølgelse.

Også den amerikanske grunnloven, som gjelder for alle som oppholder seg på amerikansk territorium, oppstiller menneskerettslige skranker. I en dom fra District Court of Southern California fra 6. juni åpner retten for at praksisen kan stride mot retten til respekt for familieliv fordi den bryter «det hellige båndet mellom foreldre og barn» som av amerikanske domstoler er blitt tolket inn i «the right to liberty» etter grunnlovens femte tillegg. De føderale myndighetene krevde saken avvist, men fikk ikke medhold. Realitetsavgjørelse av denne saken er ventet i nærmeste fremtid.

Det gjelder også et krav om rettferdig rettergang etter både etter de internasjonale menneskerettighetene og etter amerikansk rett. Uklare retningslinjer for praksisen og usikkerhet rundt hva som egentlig er det rettslige grunnlaget for den, kan være brudd på disse kravene.

Finnes det alternativer?

Det er viktig å påpeke at det finnes alternativer. Tidligere ble det utvist en større grad av skjønn i vurderingen av om man skulle fengsle foreldre som reiste med barn. Under Obamaadministrasjonen benyttet man et familieprogram som innebar at man løslot familiene, men med klare rammer og under oppsyn av en kontaktperson. I dette programmet hadde de 99,6 prosent oppmøte ved høringene av foreldrene. Andre tiltak som meldeplikt og fotlenkeløsninger vil også være mindre inngripende tiltak overfor foreldre som reiser med barn.

Familieprogrammet ble avviklet av Trump-administrasjonen fjor. En del av begrunnelsen var at Trump ikke ønsket en såkalt «catch and release»-tilnærming til ulovlige innvandrere.

Hva skjer videre?

Trump har signert en presidentordre for å hindre at barna skilles fra foreldrene. Den nye ordren stanser altså administrasjonens egen politikk.

Nulltoleransepolitikken skal likevel opprettholdes. Den nye ordren sier at barn nå skal fengsles sammen med foreldrene. Dersom alternativet blir å fengsle barna sammen med foreldrene i lengre tid i påvente av retur, vil det kunne stride med Flores-sakens grense. Derfor instrueres den amerikanske statsadvokaten til å gå til sak for å få forandret grensen på 20 dager slik at familier kan fengsles i lengre tid i påvente av retur. En slik utstrakt fengsling av barn vil i seg selv kunne utgjøre brudd på menneskerettighetene.