Utredning om inkorporering av FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) i norsk lov

NIM-H-2024-022

Høringssvar utredning inkorporering CRPD (pdf) 223.79 KB

NIM har avgitt høringssvar til Kultur- og likestillingsdepartementets høring av ekspertutredningen om inkorporering av FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) i norsk lov. NIM deler utvalgets flertalls overordnede vurderinger og hovedkonklusjon om at de rettslige konsekvensene av å inkorporere CRPD vil bli begrensede. NIM støtter derfor flertallets anbefaling om at CRPD bør inkorporeres i menneskerettsloven.

Menneskerettighetsnytt fra Høyesterett

Høyesterett har den siste tiden behandlet to saker om menneskerettigheter. I den ene saken var spørsmålet om domstolene skal tillate at krav på fastsettelsesdom om blant annet brudd på regler i Grunnloven fremmes etter tvisteloven § 1-3. I den andre saken var spørsmålet om kontroll av private telefonsamtaler under soning i fengsel krenker innsattes rett til respekt for privatliv og korrespondanse etter EMK artikkel 8. I denne artikkelen gjennomgås avgjørelsene kort.

Krav på fastsettelsesdom etter Grunnloven, EMK og SP (HR-2024-826-A)

Kjennelsen i HR-2024-826-A ble behandlet av Høyesterett i avdeling, og er avsagt under dissens 4-1. I saken hevdet to kvinner som var underlagt tvungent psykisk helsevern at tvangstiltakene de ble utsatt for, herunder medisinering, beltelegging, isolasjon og skjerming, var i strid med Grunnloven, Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP).

Høyesterett hadde tidligere avklart at krav på fastsettelsesdom om brudd på EMK og SP er et «rettskrav» som tillates fremmet etter tvisteloven § 1-3. Hovedspørsmålet var om et krav på fastsettelsesdom for brudd på Grunnloven også er et «rettskrav».

Flertallet tok utgangspunkt i at departementet i forarbeidene til tvisteloven fra 2005 ikke la opp til at det skal tillates særskilt dom for brudd på regler etter Grunnloven og EØS-avtalen etter tvisteloven § 1-3, noe som i så fall ville vært et «markant brudd» med norsk prosessrett. Flertallet mente det ikke var grunner til å tillate dette.

Sentralt for vurderingen av om tvisteloven § 1-3 åpner for fastsettelsessøksmål om grunnlovsbrudd var om de samme hensyn gjør seg gjeldende for Grunnloven som for EMK og SP. Adgangen til fastsettelsesdom for brudd på regler i EMK og SP er begrunnet med retten til et effektivt rettsmiddel og subsidiaritetsprinsippet. Ifølge Høyesteretts flertall er subsidiaritetsprinsippet ikke relevant ved påstått grunnlovsbrudd fordi dette ikke overprøves internasjonalt.

Retten til et effektivt rettsmiddel følger av EMK artikkel 13 og SP artikkel 2 nr. 3, og innebærer at det må gis tilgang til nasjonal prøving av påstander om konvensjonsbrudd, samt at den aktuelle myndigheten må kunne gi effektiv reparasjon ved brudd. Grunnloven inneholder imidlertid ingen regel om effektivt rettsmiddel, og ifølge forarbeider til Grunnloven fra 2012 var dette blant annet fordi dette vil sikres gjennom den alminnelige prøvingsadgangen ved domstolene. Førstvoterende viser deretter forarbeidene til tvisteloven § 1-3 fra 2005, og fremholder at en samlet lesing av forarbeidene til tvisteloven og Grunnloven tilsier at tvisteloven § 1-3 ikke åpner for fastsettelsessøksmål ved grunnlovsbrudd.

Avslutningsvis la Høyesteretts flertall til grunn at fastsettelsessøksmål om grunnlovsbrudd ikke følger av sikreplikten i Grunnloven § 92. Sentralt for denne vurderingen var at de alminnelige søksmålsvilkårene åpner for søksmål med påstand om at påberopte handlinger eller andre forhold er «ugyldige», «rettsstridige», «ulovlige» og lignende og at når «slike påstander fremsettes, låses ikke domstolenes rettsanvendelse til enkeltregler» (avsn. 39). Videre blir effektiv domstolskontroll ivaretatt ved at grunnlovsspørsmålet i et rettsstridssøksmål må prøves av domstolene dersom andre regler ikke gir parten et minst like godt resultat.

Høyesteretts flertall kom derfor til at tvisteloven § 1-3 ikke åpner for fastsettelsessøksmål om grunnlovsbrudd, slik at saken på dette punkt ikke ble fremmet til behandling.

Mindretallet mente at det ikke kunne være avgjørende at det ikke er noen bestemmelse om effektivt rettsmiddel i Grunnloven, og at subsidiaritetsprinsippet ikke gjør seg gjeldende. Til forskjell fra flertallet mente mindretallet at det er et hensyn ved vurderingen etter tvisteloven § 1-3 at rettighetene som følger av Grunnloven, kan bli undergitt en effektiv prøving. Mindretallet viste i denne sammenheng til en rekke høyesterettsavgjørelser der dom for brudd på Grunnlovsbestemmelser allerede var inntatt i slutningen, og særlig HR-2021-417-P Acer I. Der kom Høyesterett i plenum (12-5) til at tvisteloven § 1-3 åpner for fastsettelsessøksmål for brudd på Grunnlovens bestemmelser dersom det etter en helhetsvurdering påvises et særlig behov for rettslig avklaring, og rettsspørsmålet egner seg for å bli prøvd i en mer generell form. I den saken fikk Nei til EU fremme en sak med påstand om at «Stortingets samtykke av 22. mars 2018 til EØS-komiteens beslutning nr. 93/2017 innebar godkjenning av elementer av myndighetsoverføring som ikke kan vedtas etter Grunnloven § 26 annet ledd».

Videre pekte mindretallet på at det var lite naturlig om rettigheter av høyere internrettslig rang er undergitt en annen og mindre effektiv prøving enn tilsvarende rettigheter i EMK og SP. Mindretallet mente mindretallet at følgen av førstvoterendes syn i praksis kunne bli at Grunnlovens rettighetsbestemmelser kommer i bakgrunnen for konvensjonsbestemmelsene og gjøre det vanskelig å tolke, avklare og utvikle disse. Mindretallet mente at det måtte være adgang til å kreve dom for krenkelse av den enkelte rettighet, også hvor Grunnlovsbestemmelsen tilsvarer bestemmelser i EMK og SP.

Flertallets begrunnelse og konklusjon om å avvise adgangen til fastsettelsesdom for brudd på Grunnloven er allerede omdiskutert.¹

Kjennelsen er imidlertid enstemmig når det gjelder påstandene om at brudd på regler i EMK og SP tillates fremmet etter tvisteloven § 1-3, fordi de to klagerne hadde et reelt behov for å få sin sak behandlet og kravet var tilstrekkelig aktuelt. Høyesterett uttalte at for fastsettelsessøksmål om brudd på en regel i EMK eller SP må søksmålet være igangsatt innen rimelig tid etter at bruddet skjedde for å ha tilstrekkelig aktualitet. Dette aktualitetskravet skal ikke praktiseres strengt i søksmål som gjelder tvangsinngrep i den personlige integritet, som var tilfellet i saken. Søksmålene ble dermed tillat fremmet for påstandene om brudd på EMK artiklene 3 og 8 og SP artiklene 7 og 17, men bare for tvangstiltak iverksatt i 2013 og senere.

Kommunikasjonskontroll i fengsler (HR-2024-775-A)

Høyesterett i avdeling har avsagt enstemmig dom i sak om kontroll av private telefonsamtaler under soning i fengsel. Spørsmålet for retten var om kommunikasjonskontrollen krenket innsattes rett til respekt for privatliv og korrespondanse etter EMK artikkel 8. Det sentrale spørsmålet var om inngrepene var i tråd med de tre vilkårene som følger av EMK artikkel 8 andre ledd; inngrep må ha hjemmel i lov, ivareta legitime hensyn og være nødvendig i et demokratisk samfunn.

Førstvoterende viste innledningsvis til at kontroll av innsattes telefonsamtaler ikke i seg selv er i strid med EMK artikkel 8, men at EMD sin praksis viser at kontrollen må ta hensyn til at innsatte er fengslet og at kommunikasjonskontroll stiller seg annerledes i fengsler enn i det sivile liv.

Det var ubestridt i saken at telefonkontroll ble gjennomført for å forebygge uorden og kriminalitet og slik sett hadde et legitimt formål. Ved vurderingen av lovhjemmel skilte Høyesterett mellom avlyttingen og opptakene av den innsattes samtaler. For opptakene var det klart at vilkårene for dette i straffegjennomføringsloven § 32 femte ledd ikke var oppfylt. Domstolen kom til at konstatering av krenkelsen utgjorde tilstrekkelig reparasjon i lys av EMK artikkel 13.

For telefonavlytting var det klart at inngrepet hadde hjemmel i straffegjennomføringsloven § 32. Ifølge bestemmelsens andre ledd andre punktum skal telefonsamtaler til og fra innsatte i fengsel med høyt sikkerhetsnivå som hovedregel kontrolleres, men unntak kan gjøres hvis «sikkerhetsmessige grunner ikke taler mot det». Det var særlig unntaket som ble drøftet i avgjørelsen, og om rammene for skjønnsutøvelsen var tilstrekkelig klar og forutberegnelig. Høyesterett kom til at bestemmelsen tilfredsstilte kravene som kan utledes av EMD sin praksis på bakgrunn av begrensninger i øvrige deler av bestemmelsen og Kriminalomsorgsdirektoratets retningslinjer.

Høyesterett vurderte videre om lovhjemmelen ga tilfredsstillende rettssikkerhetsgarantier ved at beslutningene fra myndighetene er gjenstand for kontroll. Høyesterett viste i den anledning til at det er etablert et tilsynsråd som kontrollerer straffegjennomføringen og som er uavhengige i medhold av straffegjennomføringsloven § 9. Videre viste Høyesterett til at innsatte kan påklage enkeltvedtak om kontroll etter forvaltningsloven, eller også til Sivilombudet. I tillegg pekte Høyesterett på at innsattes rettigheter sikres gjennom domstolskontrollen. På denne bakgrunn ble rettssikkerhetsgarantiene ansett tilstrekkelig ivaretatt.

Ved vurderingen av spørsmålet om inngrepet var nødvendig i et demokratisk samfunn – altså nødvendig og forholdsmessig – viste Høyesterett til at kommunikasjonskontrollen må sees i lys av at denne gjelder ved soning i fengsler med høyt sikkerhetsnivå hvor kontrollbehovet generelt er stort. Videre viste forarbeidene til straffegjennomføringsloven at bestemmelsen var basert på en konkret avveining av kontrollbehovet og de innsattes behov for kontakt med omverdenen. Høyesterett vektla også at det strenge kontrollbehovet for de fleste innsatte er av begrenset varighet, ettersom at innsatte kan overføres til fengsel med lavere sikkerhetsnivå etter å ha gjennomført deler av straffen. Saken skilte seg også fra andre saker hvor det er konstatert brudd på EMK artikkel 8 i EMD, fordi sensitiv kommunikasjon var unntatt kontroll. Endelig var kontrollene varslet gjennom automatiske talebeskjeder om at samtalene kunne avlyttes og tas opp. Etter en samlet vurdering kom Høyesterett derfor til at kontrollen fylte et presserende samfunnsmessig behov.

Endelig kom Høyesterett til at inngrepet ikke var mer omfattende enn nødvendig for å nå målet. I den anledning presiserte retten at det ikke kan kreves at fengselsmyndighetene vurderer om hver enkelt innsatt skal unntas fra stikkprøvekontroll, eller begrunne hvorfor vedkommende eventuelt ikke unntas, når det er vurdert om avlyttingen skal være obligatorisk eller sporadisk for hver avdeling. Kontrollregimet ble ansett forholdsmessig fordi det bygget på en avveining av hensynet til sikkerhet ved avdelingen mot de innsattes rett til respekt for privatliv og korrespondanse.

Den endelige konklusjonen var dermed at den innsattes rettigheter etter EMK artikkel 8 ikke ble krenket ved telefonavlyttingen av private telefonsamtaler under soning. NIM vil analysere hvorvidt avgjørelsen legger seg på en for restriktiv tolkning av EMDs praksis.

Grunnlovsendringer for å styrke domstolenes uavhengighet

Menneskerettighetskapittelet i Grunnloven fyller 10 år denne måneden og onsdag 21. mai vedtok Stortinget grunnlovsendringer om domstolenes uavhengighet.

I mai 2014, i forbindelse med grunnlovsjubileet, bygget Stortinget ut vernet om menneskerettighetene i Grunnloven betydelig. I dag anbefaler Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité enstemmig at Stortinget grunnlovsfester et mer helhetlig vern av domstolenes uavhengighet. Vernet om menneskerettighetene og domstolenes uavhengighet henger sammen. Vårt demokrati forutsetter at den enkelte har både frihet og muligheter, og vet at disse rettighetene beskyttes av domstolene når det trengs. En utbygging av domstolvernet er en fin feiring av at menneskerettighetskapittelet fyller 10 år. NIM vil derfor flagge ekstra mye denne uken, på Grunnlovens 210ende bursdag.

Grunnloven hadde fra gammelt av, helt tilbake fra 1814, vern om et knippe menneskerettigheter. Man hadde blant annet prinsippet om ingen straff uten lov og dom, rett til erstatning ved ekspropriasjon av eiendom, vern mot vilkårlig fengsling, forbud mot tortur, forbud mot tilbakevirkende lovgivning samt ytringsfrihet. Fra 1992 tok Stortinget også inn en rett til miljø for den enkelte i Grunnloven.

Menneskerettighetsreformen i 2014 bygget ut dette menneskerettighetsvernet vesentlig. Menneskerettighetene som ble inntatt i Grunnloven var basert på internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, særlig Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs barnekonvensjon. Disse konvensjonene var allerede i 1999 inntatt som norsk rett i menneskerettighetsloven. Vernet ble utvidet til å gjelde blant annet retten til liv og vern mot dødsstraff, retten til respekt for privat- og familieliv, forenings- og forsamlingsfrihet og bevegelsfriheten samt vern mot diskriminering. Videre ble retten til en rettferdig rettergang slått fast generelt, den enkeltes rett til et levelig miljø ble styrket og plikten til å ta hensyn til barnets beste ble grunnlovfestet. Grunnlovsvernet ble også styrket på området for de økonomiske og sosiale menneskerettighetene, men i mer begrenset utstrekning, for eksempel ble retten til utdanning tatt inn.

Grunnloven er den høyeste rettskilden i norsk rett. For det første betyr det at dersom det oppstår motstrid mellom en lov eller en forskrift og Grunnloven, er det Grunnloven som går foran. For det andre er det særlig strenge krav til hvordan Grunnloven kan endres: det skal være stortingsvalg mellom grunnlovsforslag og behandling, og forslaget må få 2/3 flertall i Stortinget. Etter 10 år er det grunn til å løfte blikket og spørre, hvilken betydning har menneskerettighetsreformen i 2014 hatt for den enkeltes rettigheter i Norge?

Grunnlovsfestning av et mer helhetlig vern om domstolens uavhengighet

Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité avga den 14. mai 2024 innstilling om grunnlovsforslag fra Peter Frølich om forslag til et helhetlig grunnlovsvern av domstolene. Forslagene tilsvarer de som ble foreslått av domstolkommisjonen, og sikrer et bedre vern av domstolenes uavhengighet i en tid der domstolene er under økt press internasjonalt. Et helhetlig vern av domstolene i Grunnloven er avgjørende for å sikre menneskerettighetene dersom de i fremtiden settes under press av et rådende flertall.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen sin innstilling kan du lese her.

Den nåværende bestemmelsen om domstolene i Grunnloven fastslår retten til å få sin sak avgjort av en uavhengig og upartisk domstol. Grunnloven regulerer likevel i liten grad hvordan domstolenes uavhengighet skal sikres.

Domstolkommisjonen anbefalte derfor å styrke grunnlovsvernet. Begrunnelsen var både at domstoler internasjonalt stadig oftere møter utfordringer og press, samt et ønske om en utvikling av prinsippet om domstolenes uavhengighet der det stilles høyere krav til hvordan maktfordelingen sikres. Kommisjonen fremhevet viktigheten av at vernet gis i Grunnloven for å forhindre at fremtidige alminnelige stortingsflertall kan endre eller undergrave maktfordelingen vårt system bygger på.

Domstolkommisjonen sin rapport kan du lese her.

Domstolkommisjonen foreslo et mer helhetlig vern på fem områder, som Stortinget nå har vedtatt:

Grunnlovfesting av de alminnelige domstoler. Forslaget innebærer at også lagmannsretten og tingretten tas inn og gis et vern i Grunnloven.
Grunnlovfesting av antallet dommere i Høyesterett. Forslaget innebærer at det settes et makstak på 22 dommere i Høyesterett, for å forhindre såkalt «court packing» der det utnevnes mange nye dommere i forsøk på å tilsidesette de eksisterende dommerne.
Grunnlovfesting av at dommere må anbefales av et uavhengig råd. Dommere utnevnes i dag av kongen, etter anbefaling fra innstillingsrådet. Denne praksisen foreslås grunnlovfestet for å sikre uavhengighet og motvirke politisering av dommerutnevnelser.
Grunnlovfesting av dommeres stillingsvern. Dommere har i dag stillingsvern som embetsmenn etter Grunnloven § 22. Forslaget innebærer bare at det klargjøres særskilt for dommere og flyttes til kapitlet om den dømmende makt.
Grunnlovfesting av en uavhengig administrasjon. Administrasjonen av domstolene gjøres i dag av Domstolsadministrasjonen, for å sikre en viss distanse mellom den utøvende og den dømmende makt. Forslaget innebærer en grunnlovfesting av denne praksisen, og forhindrer at den utøvende makten kan forsøke å påvirke domstolene gjennom administrativ styring.

Se debatten om grunnlovsforslaget i Stortinget her.

Grunnlovsendringene trer i kraft straks, også før de er kunngjort.

NIM har støttet arbeidet med et mer helhetlig grunnlovsvern hele veien. Vi leverte i 2018, på oppdrag fra domstolkommisjonen, en temarapport om menneskerettslige rammer for domstolenes uavhengighet. Videre kom NIM med høringsinnspill både til Domstolkommisjonens rapport, og til Kontroll- og konstitusjonskomiteen sin behandling av forslagene.

NIM sin temarapport kan du lese her.

NIM sitt høringsinnspill til domstolkommisjonen kan du lese her.

NIM sitt innspill til Kontroll- og konstitusjonskomiteen kan du lese her.

Forslag til endring i straffegjennomføringsloven og ny forskrift om tilsynsråd for kriminalomsorgen

NIM-H-2024-021

Høring - forslag om ny forskrift om tilsynsråd for kriminalomsorgen og endring i straffegjennomføringsloven (pdf) 90.82 KB

Til: Justis- og beredskapsdepartementet

NIM har angitt høringssvar om forslag til endring i straffegjennomføringsloven og ny forskrift om tilsynsråd for kriminalomsorgen. Den generelle plikten som myndighetene har til å sikre menneskerettighetene, jf. blant annet Grunnloven § 92 og EMK artikkel 1, samt barnekonvensjonen artikkel 2 nr. 1, innebærer behov for tilsyn. NIM gir innspill i høringen om undersøkelsesplikt for Tilsynsrådet for kriminalomsorgen ved selvmords- og selvmordsforsøk i fengsel og om behovet for periodisk tilsyn med mindreårige innsatte. NIM mener en fast etablert rutine for at Kriminaldirektoratet vurderer funn og anbefalinger fra Tilsynsrådet for kriminalomsorgen er viktig.

Kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling om 25. juni-terroren

Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité avga den 7. mai 2024 innstilling om 25. juni-terroren. Den 25. juni 2022, natten før Oslo Pride, skjøt en person omkring seg og drepte to personer og skadet mange andre. Også for andre enn de som var til stede var skytingen en sjokkartet hendelse, og det skeive miljøet ble hardt rammet på mange måter.

Komiteens innstilling gjelder nærmere bestemt oppfølging av den rapporten som 25. juni-utvalget skrev om hendelsen, med kritikk og anbefalinger, samt justis- og beredskapsministerens redegjørelse til Stortinget, og en særskilt melding fra EOS-utvalget til Stortinget. Komiteen behandler også en vurdering som NIM skrev om saken, med menneskerettslige vurderinger og anbefalinger.

Formålet med NIMs vurdering var særlig å gi innspill for å sikre at politietaten i fremtidige situasjoner kan gjøre grundige og transparente vurderinger av menneskerettslige spørsmål.

Komiteen kritiserer myndighetenes håndtering, både forut for hendelsene, underveis, og i ettertid.

Komiteen retter kritikk mot PST, og uttaler blant annet at « … det har vært for liten oppmerksomhet i PST om at utsatte minoriteter er en sentral del av fiendebildet til en rekke trusselaktører.» Skeive har ikke vært nevnt som et utsatt mål for terror fra ekstreme, ifølge Oslo Pride under høringen. Komiteen uttaler at den tar 25. juni-utvalgets funn om at terrorangrepet kunne ha vært avverget på det aller største alvor.

Komiteens medlemmer kritiserer ikke den operative håndteringen av selve angrepet, varsling og samhandling, som i det store og hele fungerte godt. Derimot er komiteen kritisk til håndtering og kommunikasjon i forbindelse med at den etterfølgende minnemarkeringen ble anbefalt utsatt. Det var uklart hva som ble tatt i betraktning da beslutningen ble truffet. Beslutningen var heller ikke skriftlig. Politiet kommuniserte beslutningen på en slik måte at det var svært vanskelig for Oslo Pride å håndtere situasjonen.

Komiteen deler seg i et flertall og et mindretall når det gjelder graden av kritikk i flere spørsmål, men ser ut til å være enige om at utsettelsen ikke var et brudd på det menneskerettslige vernet av forsamlingsfriheten. NIM hadde i sin utredning lagt til grunn at det ikke kunne konstateres noe slikt brudd, bl.a. fordi situasjonen på tidspunktet for utsettelsen var uavklart og potensielt farlig.

Endelig er komiteen kritisk til at det tok så lang tid før det ble etablert en god dialog med det skeive miljøet. Komiteen uttaler blant annet at den vil legge stor vekt på at «utleveringen av opplysninger mellom etatene bedres og at dialogen med trusselutsatte grupper og arbeidet med trusselkommunikasjon styrkes.»

NIMs hovedanbefaling var å sikre god kunnskap om forsamlingsfrihet og menneskerettslige avveininger, for å ivareta rettighetsvernet best mulig. Saken viste også at det kan være nødvendig å foreta avveininger mellom forsamlingsfriheten og statens plikt til å beskytte liv.

For øvrig anbefalte NIM at:

Beslutningsprosesser om utsettelse og avlysning av arrangementer må være så forsvarlige og transparente som mulig, og det bør etterstrebes skriftlig notoritet rundt de beslutninger og vurderinger som foretas for å sikre etterprøvbarhet og å motvirke mulighet for vikarierende begrunnelser for innholdsbaserte restriksjoner.
PODs instruksjonsadgang i saker om utsettelse/avlysning av arrangementer bør gjennomgås og avklares. Tvil om beslutningsmyndighet bør unngås.
Justis- og beredskapsdepartementet bør vurdere om politiloven kan utformes mer presist i tråd med forsamlingsfriheten.
Politiet bør i konkrete saker vurdere om grunnene for anbefalinger om enkelte arrangementer også vil gjelde andre arrangementer, slik at forskjellsbehandling ikke skjer.
Kompetansen på demonstrasjons- og arrangementshåndtering bør styrkes nasjonalt.
Politiet bør være oppmerksom på om anvisninger eller anbefalinger om arrangementer får særlige virkninger for funksjonshemmedes mulighet til å utøve sin forsamlings- og ytringsfrihet.
Det er viktig å sikre løpende dialog med utsatte grupper som kan berøres av beslutninger som gjelder forsamlingsfrihet, for å sikre dialog og tillit.

Les hele NIMs vurdering av forsamlingsfrihet i tilknytning til 25. juni-utvalgets rapport her.

Komiteens innstilling kan du lese på Stortingets nettsider her.

Pressefrihetsdagen: Norge fortsatt på topp i en mer dyster verden

I 1993 proklamerte FN 3. mai som pressefrihetens dag. Det er nær sammenheng mellom hvordan det står til med et lands pressefrihet, og demokrati og samfunnsforhold for øvrig. Sammenhengen går begge veier: dels er en fri presse en bærebjelke for et fungerende demokrati, og dels kan samfunnsforholdene leses av i den graden av frihet som mediene har i samfunnet.

Det er derfor all grunn til å glede seg over at Norge troner aller øverst på den rangeringen som den internasjonale organisasjonen Reportere uten grenser foretar hvert år. Denne ledertrøya har Norge hatt i mange år. Plasseringen er begrunnet med at det rettslige rammeverket for mediene er solid, og at mangfold og uavhengighet er godt sikret. Topplasseringen til tross, Norge opplever likevel en viss tilbakegang i poengsum sammenlignet med 2023, fra 95,18 til 91,89.

Den siste rangeringen og begrunnelsen fra Reportere uten grenser kan du lese her.

Dette er en posisjon som Norge inntar i en verden hvor ytringsfriheten jevnt over får stadig dårligere vilkår. I februar sendte FNs menneskerettskomité ut en pressemelding hvor de skrev at antallet klager har nådd «all-time high», og at det i verden er et mønster i økende brudd på ytringsfriheten og politiske rettigheter, en tendens som forventes å øke i 2024 som er det året hvor det skal avholdes flest valg i verdens land.

I anledning dagen i dag har FNs høykommissær for menneskerettigheter Volker Türk kommet med en uttalelse på FNs nettsider hvor han uttrykker bekymring over det høye antallet fengslede og drepte journalister i 2023. I uttalelsen trekker han blant annet frem journalistikkens viktige rolle i møte med klimakrisen, og hedrer journalister over hele verden som jobber for å holde forurensere ansvarlige for skadene og ødeleggelsene de forårsaker.

Les FNs pressemeldingen fra februar her.

Se og les dagens uttalelse fra FNS høykommissær her.

På denne dagen bør vi feire og hegne om pressefrihetens kår i Norge. En slik posisjon kan bare oppnås – og beholdes – dersom den ikke tas for gitt.

Den siste utviklingen i EMDs prøving av norsk barnevernspraksis

De siste månedene har Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) både avvist og kommunisert flere klager mot Norge på barnevernsfeltet. I denne artikkelen skriver vi om hva EMD legger vekt på i avgjørelsene, og hvilken betydning de kan ha for Norge.

1. Bakgrunn

EMD har de siste årene behandlet en rekke saker som omhandler norsk barnevernspraksis. NIM har skrevet mye om dette, se for eksempel rapporten «Hvorfor dømmes Norge i EMD? En statusrapport om barnevernsfeltet», og nettsakene «De norske barnevernssakene – ofte stilte spørsmål» og «Rekordantall saker mot Norge avgjort av EMD». Alle avgjørelsene fra EMD gjelder spørsmålet om Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8 om retten til familieliv er krenket som følge av norske myndigheters avgjørelser i barnevernssaker. Dette er også grunnlaget for de nyeste sakene EMD har avvist og kommunisert mot Norge.¹

Kritikken fra EMD tidligere har særlig vært rettet mot norske myndigheters ivaretakelse av målet om gjenforening mellom barn og biologiske foreldre. EMD har i flere saker kommet til at norske myndigheter har gitt opp dette målet for tidlig og uten en god nok begrunnelse. Det har i hovedsak ikke vært omsorgsovertakelsene i seg selv som har vært gjenstand for kritikk, men begrensninger i samvær mellom foreldre og barn, samt adopsjon. Særlig har EMD konstatert krenkelse i tilfeller der svært begrenset samvær ikke har blitt tilstrekkelig begrunnet av nasjonale myndigheter. ²

2. Tolv avvisningsavgjørelser

2.1 Hva avgjørelsene gjelder

I løpet av de fire første månedene av 2024 har EMD publisert tolv avvisningsavgjørelser i barnevernssaker mot Norge.³ Sakene gjelder beslutninger om omsorgsovertakelse, tilbakeføring og samvær. I syv av avgjørelsene behandler domstolen spørsmål om samvær.⁴ Spørsmål om tilbakeføring etter omsorgsovertakelse behandles i fem avgjørelser,⁵ mens omsorgsovertakelse behandles i tre.⁶ Alle klagene som avvisningsavgjørelsene er bygget på, har blitt levert i etterkant av at Høyesterett i storkammer justerte norsk praksis i kjølvannet av EMDs storkammersak Strand Lobben m.fl. mot Norge i 2019. Dommene fra Høyesterett som justerte kursen etter kritikken fra EMD, kom med sentrale avklaringer om norsk lov og praksis. De seneste avvisningsavgjørelsene kan derfor si noe om hvorvidt EMD godtar den kursjusteringen norske myndigheter har foretatt.

Etter EMK artikkel 35 nr. 3 kan EMD avvise en avgjørelse som den mener er «manifestly ill-founded» – «åpenbart grunnløs». Avvisning innebærer at EMD etter en konkret vurdering har kommet til at saken klart ikke kan føre frem. I noen avvisningsavgjørelser gjør EMD likevel relativt detaljerte vurderinger av de materielle spørsmålene i saken. Dette er tilfellet i alle de tolv avvisningsavgjørelsene.

2.2 Gjenforeningsmålet og kravet til «relevant and sufficient reasons»

2.2.1 Generelt om avgjørelsene

De nasjonale avgjørelsene som vurderes som inngrep i de tolv avvisningsavgjørelsene er enten en omsorgsovertakelse, manglende tilbakeføring og/eller begrenset samvær. Vurderingstemaet EMD oppstiller er hvorvidt det foreligger «relevant and sufficient reasons» for inngrepet i retten til familieliv i artikkel 8. ⁷ Det stilles på denne måten strenge krav til nasjonale myndigheters begrunnelse for de vedtakene som er truffet og den overprøvingen som er skjedd i domstolene. Videre stiller EMD også krav om at foreldrenes interesser må være tilstrekkelig hensyntatt gjennom hele prosessen.

I alle de tolv sakene som EMD har behandlet, har domstolen lagt stor vekt på at norske myndigheter har foretatt en konkret og detaljert vurdering av omstendighetene rundt det inngrepet som er foretatt. Foreldrenes omsorgsevne, barnets omsorgsbehov, i hvilken grad hjelpetiltak har blitt tilbudt og barnets egne meninger om situasjonen, har etter EMDs oppfatning blitt grundig vurdert og avveid i alle sakene. I flere av avgjørelsene har EMD også godtatt svært begrenset samvær på helt ned til to ganger i året. Dette er nytt, da EMD tidligere har gitt uttrykk for at et så begrenset samvær normalt ikke vil være tilstrekkelig til å opprettholde gjenforeningsmålet. I de nyeste avvisningsavgjørelsene viser EMD til at nasjonale myndigheter har foretatt en god avveining av barnets interesser sett opp imot hensynet til gjenforening og de biologiske foreldrenes interesser. Disse avveiningene og konkrete begrunnelsene bak begrenset samvær hevder EMD at skiller de nye avvisningsavgjørelsene fra tidligere saker der Norge har blitt felt for manglende ivaretakelse av hensynet til gjenforening ved spørsmål om samvær.⁸

2.2.2 M.N. mot Norge

En av sakene der EMD godtar svært begrenset samvær er M.N. mot Norge. Foreldrene i saken hadde blitt fratatt omsorgen for sine fire barn som følge av bekymringer fra barnevernets side knyttet til vold i hjemmet og rusmisbruk. Saken endte hos Høyesterett, som vurderte samværsomfanget for de to minste barna. Samværet ble fastsatt til tre timer fem ganger i året.

Den norske høyesterettsdommen (HR-2021-475-A) ble avsagt som en del av tre saker Høyesterett slapp inn til behandling samtidig i etterkant av Strand Lobben-avgjørelsen og etter storkammersakene som ble avgjort året før.⁹ I en annen av disse tre avgjørelsene fastslo Høyesterett at et begrenset samvær på tre til seks ganger i året i utgangspunktet ikke er egnet til å ivareta målet om å legge til rette for å styrke og utvikle båndene mellom foreldre og barn.¹⁰ Likevel ble samvær satt til tre timer fem ganger i året i HR-2021-475-A, som ble klaget inn til EMD. Begrensningen i samværet ble særlig begrunnet i at samvær fram til tidspunktet for avgjørelsen hadde vært belastende for barna og utløst sterke reaksjoner hos dem, samt at barna begge var svært sårbare og ikke ønsket mer samvær. I avvisningsavgjørelsen kom EMD til at nasjonale domstoler hadde vurdert situasjonen grundig og gitt en tilfredsstillende begrunnelse for det begrensede samværet, samt involvert foreldrene på tilstrekkelig vis.

2.2.3 H.H. mot Norge

I H.H. mot Norge var samvær fastsatt til to timer seks ganger i året av tingretten. I sin vurdering vektla EMD at tingretten eksplisitt hadde uttalt at samværet måtte settes på et nivå som gjorde at gjenforeningsmålet ikke ble uthult, og at den hadde oppgitt spesifikke grunner til hvorfor samværet likevel måtte begrenses. EMD viste særlig til at tingretten hadde analysert barnets negative reaksjoner til tidligere samvær i detalj. Kravet til «relevant and sufficient reasons» var dermed innfridd.

2.3 Vekten av barnets mening

I flere av avvisningsavgjørelsene legger EMD vekt på at norske myndigheter har tatt barnets egen oppfatning av situasjonen i betraktning ved vurderingen av retten til familieliv i artikkel 8 er krenket. Dette kommer for eksempel til uttrykk i avvisningsavgjørelsen M.J.M mot Norge, som gjaldt spørsmålet om hvorvidt manglende tilbakeføring var i strid med EMK artikkel 8 nr. 2. Barna var henholdsvis 16 og 12 år gamle, og eldstedatter var svært motvillig til å flytte tilbake til mor. EMD la vekt på at tingretten hadde foretatt en grundig vurdering av barnas omsorgssituasjon og deres egne meninger om tilbakeflytting og uttalte:

«It is apparent to the Court that the impugned decision not to lift the care orders was taken in pursuance of Xs and Ys best interests. Moreover, the weight attached to the girls’ views, notably in view of their age at the time, by the domestic authorities aligned, in the Courts assessment, with the weight that ought to be given to children’s opinions in cases such as the present one.»¹¹

Også i R.A mot Norge viser EMD til barnets syn. Klageren i saken mente at nasjonale domstoler hadde krenket artikkel 8 ved å ikke oppnevne en sakkyndig for å vurdere spørsmålet av om barnet skulle tilbakeføres til sin biologiske mor. EMD avviste anførselen og viste spesielt til at omsorgsovertakelsen gjaldt en 11-år gammel gutt som hadde mange tanker om situasjonen han befant seg i.¹²

2.4 Foreldrenes interesser og et oppdatert beslutningsgrunnlag

EMD har i EMK artikkel 8 innfortolket visse allmenne rettssikkerhetsgarantier som blant annet innebærer at foreldrenes interesser må bli tilstrekkelig ivaretatt under hele prosessen og at avgjørelsen må bygge på et oppdatert og bredt beslutningsgrunnlag.

I flere av avvisningsavgjørelsene viser EMD til at begge foreldrene er representert av en advokat og har deltatt aktivt i behandlingen av saken. Videre har EMD også i flere av avgjørelsene fremhevet viktigheten av at foreldrene hele tiden har hatt mulighet til å ha kontakt med barna gjennom den samværsordningen som er etablert, og at de kan kreve saken behandlet på nytt i fremtiden.¹³

EMD vektlegger også i flere av avgjørelsene at foreldrene hadde fått tilbud om en rekke hjelpetiltak tidligere i prosessen uten at dette forbedret barnas omsorgssituasjon i tilstrekkelig grad.¹⁴ Et eksempel er M.N. mot Norge, der EMD legger vekt på at barnevernet i over åtte år hadde prøvd en rekke hjelpetiltak overfor foreldrene. Et annet eksempel er M.R. og K.G. mot Norge. Samværet var der fastsatt til fem ganger i året for mor og to ganger i året for far. I vurderingen av om artikkel 8 er krenket viser EMD til tidligere dommer der Norge har blitt felt for manglende begrunnelse for svært begrenset samvær og uttaler:

«The Court considers, however, that there are important differences in the facts of this case compared to those cited in the previous paragraph. In particular, it is apparent from the domestic decisions that numerous assistance measures were offered, several of which were refused.»¹⁵

Kravet til et bredt og oppdatert beslutningsgrunnlag understrekes også i avvisningsavgjørelsen A.T. mot Norge, der oppnevning av en sakkyndig hadde medført at høringen i nemnda knyttet til en omsorgsovertakelse ble utsatt noen måneder. EMD viser til at saken var kompleks, og kommer til at utsettelsen ikke strider mot kravene etter artikkel 8.

2.5 Rett til å praktisere egen kultur i H.B. med flere mot Norge

Norge har tidligere blitt kritisert av EMD for å ikke ta tilstrekkelig hensyn til barns religiøse og kulturelle bakgrunn ved tvangsadopsjon. I storkammersaken Abdi Ibrahim mot Norge (II) fra 2021 hevdet klageren at en tvangsadopsjon og prosessen forut for denne ikke hadde ivaretatt kravet til religionsfrihet i EMK artikkel 9. EMD vurderte spørsmålet etter artikkel 8 med artikkel 9 som tolkningsfaktor og kom til at det forelå krenkelse av artikkel 8 fordi myndighetene ikke hadde gjort nok for å opprettholde kontakt mellom mor og barn, samt etterkomme morens ønske om at barnet skulle ha kjennskap til egen kultur.

I avvisningsavgjørelsen H.B. med flere mot Norge hadde klageren anført at en omsorgsovertakelse var i strid med religionsfriheten etter artikkel 9 fordi barna ikke ville kunne ta del i sin malaysiske kultur, religion og språk mens de var plassert i fosterhjem. EMD viste til at vedtaket ikke ble fattet på grunn av familiens religiøse eller kulturelle bakgrunn, og mente at saken skilte seg fra Abdi Ibrahim mot Norge (II) fordi samværsordningen som var etablert tilrettela for ivaretakelse av barnas tilknytning til sitt kulturelle og religiøse opphav.

3. Syv kommuniserte saker

EMD kommuniserte i januar syv saker om barnevern mot Norge.¹⁶ At en sak er kommunisert betyr at EMD henvender seg til partene og ber om deres syn på saken eller deler av den. En kommunisert avgjørelse er ikke ensbetydende med en fellende dom, men kan indikere at domstolen vil avsi en realitetsavgjørelse om spørsmålet.

Fem av sakene gjelder omsorgsovertakelser og samvær. De andre to gjelder tvangsadopsjon. Ifølge Rett24 har Regjeringsadvokaten opplyst om at alle sakene er avgjort av norske domstoler i perioden 2020 til 2022, altså etter avgjørelsene i Høyesterett i 2020 som justerte kursen for norsk barnevernspraksis. EMD har ikke behandlet noen saker om tvangsadopsjon mot Norge knyttet til klager levert etterkant av storkammersakene i 2020.

En av sakene om tvangsadopsjon som nå er kommunisert, ble behandlet av Høyesterett i HR-2020-1929-A. Saken gjaldt en åtte år gammel gutt som hadde vært i barnevernets omsorg siden han var nyfødt. Ett av spørsmålene for Høyesterett var om tidligere feil fra myndighetene får betydning for adopsjonsvurderingen. Bakgrunnen var at tingretten, ifølge Høyesterett, hadde bygget på feil rettslig utgangspunkt for samværsfastsettelsen. Høyesterett kom til at staten, på tross av feil rettslig utgangpunkt i tingretten, likevel hadde oppfylt plikten til å arbeide for tilbakeføring. Feilen fikk derfor ikke betydning i adopsjonsvurderingen.

EMD har tidligere uttalt seg om betydningen av at myndighetene ikke har gjort nok for å ivareta gjenforeningsmålet på et tidligere stadium av saken. I Strand Lobben m.fl. mot Norge uttalte EMD:

«Thus, where the authorities are responsible for a situation of family breakdown because they have failed in their above-mentioned obligation, they may not base a decision to authorise adoption on the grounds of the absence of bonds between the parents and the child».

Det kan derfor bli spennende å se hvordan EMD bedømmer dette tilfellet.

4. Oppsummering

Per april 2024 har EMD avsagt 24 dommer om barnevern mot Norge der det har blitt konstatert krenkelse av EMK artikkel 8 og seks dommer der Norge har blitt frifunnet. I 2023 og 2024 har EMD også avvist 25 barnevernssaker med begrunnelse. Dette medfører at EMD på nåværende tidspunkt har avsagt flere avgjørelser som frifinner Norge i form av enten avvisning eller dom enn dommer som feller Norge på barnevernsfeltet. Et sentralt spørsmål blir dermed om EMD kan anses å ha godtatt den kursjusteringen Høyesterett foretok i 2020. Utfallet av de syv kommuniserte avgjørelsene vil bli viktig i denne sammenheng. Særlig gjelder dette spørsmålet om norsk praksis for tvangsadopsjon er i samsvar med artikkel 8, som ikke har blitt vurdert av EMD for norske dommer avsagt i etterkant av kursjusteringen.

Denne artikkelen har blitt oppdatert etter at EMD publiserte to nye avvisningsavgjørelser i slutten av forrige uke.

Blås i domstolene

Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 20. april 2024.

Mot magefett og Durek har domstolene lite å stille opp med.

Du har neppe kunnet unngå å få med deg vårens plan om å sikre den norske rettsstaten. Den som skal hindre Norge i å følge i Polens og Ungarns autoritære fotspor? Du har unngått det?

Da er du i godt selskap. Men den 14. mars, da den fjerde statsmakts forsider var fylt med tunge saker om magefettet (Dagbladet), Ivar Tollefsens rentekostnader (DN), sjaman Durek (VG) og en multinerd som er innehaver av Norges kanskje mest spesielle butikk (Aftenposten), holdt vår første statsmakt høring om hvordan vår tredje statsmakt kan sikres mot fremtidens polske stormer og ungarske nordvest.

Første steg i autoritære lederes demokratinedbygging er nemlig å vingeklippe den dømmende makt. Det er mye greiere å undertrykke borgere uten sånne brysomme kontrollører av de politiske statsmakter som det domstoler er.

Derfor anbefalte Domstolskommisjonen (NOU 2020: 11) å bardunere ned domstolenes uavhengighet i Grunnloven. Grunnloven er jo heller ingen garanti, men den gjør det litt vanskeligere å blåse bort domstolsuavhengigheten med ordinær politisk kuling.

Utfallet av grunnlovshøringen 14. mars kommer om noen uker. De som venter i åndeløs spenning gjør det til lyden av et rungende medialt gjesp. Eller, som en riksvariant svarte da en sentral stortingsaktør vennlig gjorde hen oppmerksom på hva som foregikk: «Beklager, tror jeg glemte å svare deg. Denne saken blir for spesiell til at vi kan prioritere den».

Saken er spesiell. Domstolene finnes knapt i Grunnloven av 1814. Og der andre sentrale grunntrekk i vår statsrett er kommet på plass etter hvert, er den statsmakt som i siste instans skal passe på at Grunnloven følges, nesten fraværende.

Domstolene er nok litt fjerne for Vanlige Folk™. Det er ikke Domstolskommisjonens skyld. I motsetning til mange kommisjoner fulle av jusnerder, bøyde denne seg bakover i bro for å lufte sine grublerier vidt og bredt, hos politikere, presse – og Vanlige Folk. Selv vi jusnerder som ikke var med i kommisjonen, ble hørt.

Hva går sikringsplanen ut på? Den er i grunnen veldig lite spesiell. Alt som foreslås grunnlovfestet har vært norsk lov lenge. Det trenger altså bare en bardun.

At det finnes – og bør fortsette å finnes – flere domstoler i Norge enn Høyesterett, for eksempel: tingretter og lagmannsretter. Leser du Grunnloven i dag, vil du tro at domstolene våre er Høyesterett – og riksretten. Av de rundt 25.000 dommene som avsies årlig, ble i fjor 85 avsagt av Høyesterett. Riksretten har ikke dømt på snart hundre år.

Og at dommere ikke kan avsettes før de er 70 år, og at Høyesterett ikke kan ha hur mange dommere som helst. Er det så viktig? Ungarsk nordvest blåser opp med pensjonering av dommerne man ikke liker, slik også Reichskommisar Terboven prøvde her hjemme i 1940. Den tiltar med å stappe domstolen som en pølse full av lydige dommere man liker.

For at ikke den tiltagende politisering av det meste skal korrumpere domstolene også, vil man grunnlovsfeste den uavhengige domstoladministrasjonen som allerede har virket i over tyve år.

Så det er ikke mye kontroversielt, dette. Det handler jo ikke akkurat om noe så statsbærende som antall tingretter heller. SP og SV er skeptiske likevel.

Og grunnlovsforslag er noe eget. De velter lett på oppløpssiden, når en eller annen jusnerd i siste indre tegner skrekkbilder av skrivebordsscenarier som skremmer stortingsrepresentanter fra å stemme for dem. Det er ganske lett gjort, for grunnlovsforslag er, paradoksalt nok, ofte mye dårligere forberedt og gjennomtenkt enn vanlige lovforslag. Men dette gjelder ikke Domstolskommisjonens forslag.

I denne runden skyldes heller ikke stortingsrepresentant Nils Bjørkes (SP) skepsis at juristene er uenige – men at de er for enige. De fleste jurister er nemlig for disse forslagene her. Det er visst suspekt. Heldigvis for Bjørke – og forslagene – har jusnerden som vanligvis har innsigelser til grunnlovsforslag han ikke selv har utformet, innsigelser også til disse. Kanskje er det nettopp det som vil gjøre at domstolsforslagene slører gjennom Stortinget i mild maibris, hvem vet. Neppe vi avislesere – med mindre vi følger nøye med på Stortingets hjemmesider.

Anine Kierulf er for tiden konstituert dommer i Borgarting lagmannsrett, og er derfor enda mer opptatt av domstolene enn ellers.

Innspill til FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter om ØSK-konvensjonens forpliktelser på rusfeltet

NIM-B-2024-015

Submission from the Norwegian NHRI to CESCR 18.04.2024 (pdf) 134.14 KB

Til: FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter

NIM har sendt innspill til FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK-komitéen) i forbindelse med komiteens pågående arbeid med å utforme en generell kommentar om ØSK-konvensjonens forpliktelser på rusfeltet. Innspillet er til et disposisjonsutkast utformet av komiteen.

I brevet oppfordrer NIM komiteen til å bygge den generelle kommentaren på etablert folkerettslig metode. I tillegg mener NIM at den generelle kommentaren er en god mulighet til å klargjøre hvilket diskrimineringsvern rusavhengige har etter konvensjonen. Videre oppfordrer NIM komiteen til å utdype innholdet i proposjonalitetsvurderinger i relasjon til rusbruk. I tillegg oppfordres komiteen til å skrive om forholdet mellom konvensjonen og FNs tre narkotikakonvensjoner.

Synliggjøring av krav til menneskerettslige vurderinger i Utredningsinstruksen og veileder til Utredningsinstruksen

NIM-B-2024-014

Synliggjøring av krav til menneskerettslige utredninger i Utredningsinstruksen og veileder til Utredningsinstruksen (pdf) 73.99 KB

Til: Direktoratet for forvaltning og økonomistyring

NIM har sendt brev til Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) om behovet for synliggjøring av krav til menneskerettslige utredninger i Utredningsinstruksen og veileder til Utredningsinstruksen.