Side 79 – Norges institusjon for menneskerettigheter

Norge dømt i Den europeiske menneskerettsdomstolen

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) avsa i dag dom i den fjerde av totalt ni barnevernssaker mot Norge. I denne saken mente EMD at norske myndigheter hadde handlet i strid med morens rett til familieliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8.

EMD har med dette avgjort den fjerde av totalt ni norske barnevernssaker domstolen har til behandling. I de tre tidligere sakene ble staten frifunnet. En av disse – Strand Lobben saken, er klaget inn for EMDs storkammer og vil bli behandlet der 17. oktober i år.

Saken som ble avgjort i dag gjaldt en mor med en datter som ble akuttplassert i beredskapshjem med sperret adresse. Begrunnelsen var at det ble ansett som overveiende sannsynlig at jenta ville bli gjort utilgjengelig for barneverntjenesten når familien fikk vite om at det var fremmet sak om omsorgsovertakelse. Foreldrene fikk ett samvær á en time per uke under tilsyn. Barneverntjenesten fryktet etterhvert at barnet sto i fare for å bli bortført, og det ble derfor fattet et nytt akuttvedtak hvor barnet ble flyttet til nytt beredskapshjem, og foreldrenes samvær ble redusert til en gang i måneden under tilsyn. I fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse ble barnet plassert i fosterhjem på sperret adresse, og foreldrene ble gitt fire årlige samvær á en time under tilsyn. Foreldrene godtok omsorgsovertakelsen, men anla søksmål for tingretten knyttet til samværsspørsmålet. Tingretten besluttet at foreldrene ikke skulle ha samvær. Begrunnelsen for dette var at retten mente det forelå konkret og reell fare for at noen i mors familie ville bortføre barnet. Foreldrenes anke over tingrettens dom ble, etter flere runder i lagmannsretten og Høyesterett, forkastet.

EMD vurderte om lagmannsrettens siste avgjørelse om å nekte mor samvær med datteren var et brudd på hennes rett til familieliv etter EMK artikkel 8. EMD vurderte også om nektelse av samvær forhindrer barnets rett til å kjenne sin kulturelle bakgrunn.

Det å nekte en forelder samvær med sitt barn er et svært inngripende barnevernstiltak fordi det i realiteten bryter alle familiebånd. Slike barnevernstiltak er kun tillatt dersom det foreligger eksepsjonelle omstendigheter og tiltaket i hovedsak er motivert av hensyn til barnets beste. I slike saker foretar EMD normalt en mer inngående overprøving av de nasjonale vurderingene.

EMD mente at selve avgjørelsesprosessen i saken hadde vært tilfredsstillende, og at mors rettssikkerhet var godt ivaretatt. EMD mente også at lagmannsretten hadde foretatt en tilstrekkelig grundig vurdering i saken og at avgjørelsen var basert på det som ble ansett å være barnets beste.

Spørsmålet som gjensto var om lagmannsrettens tolkning og anvendelse av hensynet til barnets beste var i samsvar med EMDs praksis. I EMDs praksis er det et grunnleggende utgangspunkt at alle barnevernsvedtak skal anses som midlertidige tiltak, som skal avsluttes så snart forholdene tillater det. Videre har staten en positiv plikt til å iverksette tiltak for å gjenforene familien så snart som mulig. EMD fremhevet at den norske avgjørelsen medførte en fare for at datteren helt ville miste kontakten med sin mor, og var kritisk til at den ikke eksplisitt nevnte at mor og barn ikke hadde sett hverandre på tre år. Lagmannsrettens vurdering fremsto heller ikke innrettet på å gjenforene mor og barn eller å legge til rette for dette. EMD mente derfor det var en risiko for at barnet helt ville miste kontakten med sin mor. Det følger av EMDs praksis at nasjonale domstoler også må vurdere de langsiktige konsekvensene av å skille et barn fra sine biologiske foreldre, og at dette ikke minst gjelder i tilfeller hvor en slik adskillelse også kan føre til at barnet fremmedgjøres fra sin kulturelle identitet.

EMD mente at de negative langsiktige konsekvensene som kunne oppstå ved at mor og barn helt mistet kontakt, og statens positive plikt til å tilrettelegge for en gjenforening, ikke var tillagt tilstrekkelig vekt i lagmannsrettens helhetsvurdering. Morens rettigheter etter EMK artikkel 8 var derfor brutt.

Dommen illustrerer at dersom staten skal gjøre inngrep i borgernes rettigheter, må dette være begrunnet i relevante momenter som følger av EMDs praksis.

NIM med personvern-innspill til Regjeringen

Hvordan står det til med personvernet i Norge? Det skal en personvernkommisjon få i oppdrag av Regjeringen å vurdere. Her er noen spørsmål NIM mener kommisjonen bør se nærmere på.

Regjeringen varslet i sin politiske plattform at den skal sette ned en personvernkommisjon som skal vurdere personvernets stilling i Norge. I sommer ble allmenheten invitert til å komme med innspill til utformingen av kommisjonens mandat, og NIM leverte en høringsuttalelse i slutten av august.

NIM er positive til at Regjeringen skal opprette en personvernkommisjon. Personvernet er en grunnleggende rettighet som er beskyttet både i Grunnloven og i internasjonale menneskerettskonvensjoner, og en grundig utredning bidrar til å styrke statens forutsetninger for å respektere og sikre denne rettigheten. Det ble lagt frem en tilsvarende utredning for nesten ti år siden (NOU 2009: 1), men siden den gang har det skjedd betydelige endringer både på det teknologiske og det rettslige området.

NIM mener det er viktig at kommisjonen foretar en bred analyse av personvernets rettslige, verdimessige og faktiske sider. Det er mange områder det kan være aktuelt for kommisjonen å se nærmere på, og her er noen av de problemstillingene vi fremhevet i vår høringsuttalelse:

Kommisjonen bør foreta en samlet gjennomgang av politiets og PSTs hjemler for å drive med hemmelig overvåkning for å etterforske, avverge og forebygge kriminalitet. De siste 20 årene har adgangen til å bruke såkalte skjulte tvangsmidler, det vil si blant annet telefonavlytting, romavlytting og dataavlesing, blitt utvidet i flere etapper. Slike metoder kan bidra til å bekjempe alvorlig kriminalitet, men setter samtidig personvernet under press.
Kommisjonen bør også vurdere om vi har tilstrekkelige mekanismer for å utøve kontroll med myndighetenes hemmelige overvåkning. At det finnes slike kontrollmekanismer er et grunnleggende rettsstatlig og menneskerettslig krav. I nyere saker om hemmelig overvåkning som har kommet opp for Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har det blitt lagt stadig større vekt på hvilke kontrollmekanismer som er tilgjengelige i nasjonal rett (se blant annet vår oppsummering av en avgjørelse mot Sverige i sommer her).
I tillegg bør kommisjonen se nærmere på forslaget om et Digitalt grenseforsvar (DGF). Et konsept om et slikt grenseforsvar ble lagt frem av et utvalg i 2016. Forslaget gikk kort fortalt ut på masseinnsamling av kommunikasjon som krysser landegrensene. Det er varslet en lovproposisjon fra Regjeringen i løpet av høsten 2018, og NIM mener kommisjonen bør vurdere både hvilke implikasjoner et slikt forslag vil ha for personvernets stilling i samfunnet som helhet, og i hvilken grad forslaget er i tråd med menneskerettighetene.

Hvilke øvrige problemstillinger vi mener kommisjonen bør ta opp kan du lese mer om i høringsuttalelsen. Alle høringsuttalelser fra andre instanser ligger tilgjengelig på Regjeringens hjemmesider.

Forslag til saksliste til FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (CESCR)

NIM-IR-2018-006

NIM to ESCR LOIPR_final (pdf) 662.00 KB

De saker som tas opp er manglende ratifikasjon av klageordninger, oppfølging av internasjonale anbefalinger, menneskerettsperspektivet i utredningsinstruksen og i utdanning og skole, samt flere saker knyttet til sårbare grupper.

NIM har sendt inn sitt innspill til CESCR (ØSK-komiteen) om saker som NIM mener komiteen bør ta opp med Norge før Norges rapportering til komiteen i 2019. I tillegg til det som allerede er nevnt, så tar NIM også opp en del konkrete utfordringer knyttet til enkelte sårbare og utsatte grupper; det er fortsatt lønnsforskjeller for kvinner og menn i samme yrker, hva staten gjør for å øke kunnskapen om kjønnsidentitet i skoler og i det offentlige helsevesenet, hvordan staten vil sikre at innsatte med utfordringer med sin mentale helse får adekvat behandling, tvang i behandlingen av psykisk utviklingshemmede, diskriminering av immigranter i arbeids- og boligmarkedet, styrking av de nasjonale minoritetenes språk og kultur, samers landrettigheter og rett til fiske og reindrift, og beskyttelse og omsorg for enslige mindreårige asylsøkere.

Du kan lese hele innspillet vårt ved å følge lenken lenger oppe på siden. Les mer om ØSK-komiteen og dens arbeid her.

Innspill til mandat til personvernkommisjon

NIM-H-2018-011

Innspill til mandat til personvernkommisjon (pdf) 821.69 KB

Til: Justis- og beredskapsdepartementet

I vårt innspill til utformingen av mandatet til ny personvernkommisjon presenterer NIM enkelte problemstillinger vi mener det er naturlig at den nye personvernkommisjonen tar opp i sin utredning. Det er etter NIMs syn behov for en bred analyse, der man utreder både verdimessige, faktiske og rettslige sider ved personvernets stilling i dagens samfunn.

Personvernet er et menneskerettsområde som er relevant for store deler av befolkningen i det daglige. Samtidig er det et felt hvor det er vanskelig for den enkelte å orientere seg, på grunn av hyppig utvikling og til dels kompleks og uoversiktlig teknologi og rettslig regulering.

Derfor mener NIM det er positivt at Regjeringen skal opprette en personvernkommisjon som skal vurdere personvernets stilling i Norge. Det er snart ti år siden den forrige personvernkommisjonen la frem sin rapport, og siden den gang har det skjedd betydelige endringer både på det teknologiske og det rettslige området. Statens myndigheter skal respektere og sikre retten til privatliv, og en helhetlig vurdering og kartlegging av personvernets stilling bidrar til å styrke statens forutsetninger for å ivareta dette ansvaret.

Petter Wille går av som direktør for Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter

I dag har Petter Wille varslet Stortingets presidentskap om at han ønsker å fratre som direktør, men at han vil fortsette å arbeide for NIM.

Petter Wille ble høsten 2015 oppnevnt av Stortinget til direktør for NIM og har i løpet av de siste tre årene vært med å bygge opp et velfungerende kontrollorgan for menneskerettigheter. Når han nå gir seg som direktør i NIM er det for å bruke sin unike kompetanse om menneskerettigheter, og sitt brede internasjonale nettverk, i faglige spørsmål.

– I løpet av de siste årene har jeg hatt gleden av å være med å etablere og bygge opp NIM. Det har vært et svært givende arbeid. Etter flere år med institusjonsbygging er NIM nå et velfungerende kontrollorgan for menneskerettigheter i Norge, og det var også det som var Stortingets bestilling til meg. Institusjonsbyggingen og administrative oppgaver har tatt mye av min tid disse årene, og jeg ønsker nå å kunne konsentrere meg mer om faglige spørsmål. Derfor har jeg i dag informert Stortinget om at jeg går over i en annen funksjon.

Assisterende direktør Adele Matheson Mestad tar over som fungerende direktør for NIM fra og med i dag.

NIM til FN-komité: Norge må svare om bruk av tvang overfor eldre og andre utsatte grupper

Rapporter og undersøkelser indikerer økt bruk av tvang i deler av helsesektoren. Tvangsbruk overfor eldre i sykehjem, overfor personer med funksjonsnedsettelse i psykisk helsevern og i somatisk helsehjelp vies derfor stor oppmerksomhet i NIMs første innspill til FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD).

Komiteen har invitert frivillige organisasjoner og uavhengige institusjoner til å komme med innspill til dem som en del av deres forberedelser til komiteens formelle høring og dialog med Norge neste år. Komiteen møtes til «pre-session» den 24. september for å utarbeide saksliste («List of issues») med tilhørende spørsmål til Norge.

NIM tar opp seks saker i sitt innspill til komiteen: Norges tolkningserklæringer i forbindelse med ratifisering av konvensjonen, diskriminering og levekår for personer med funksjonsnedsettelse med samisk eller annen minoritetsbakgrunn, vergemålsloven i praksis, og tvangsbruk overfor personer med funksjonsnedsettelse i psykisk helsevern, i somatisk helsehjelp og for eldre i sykehjem. NIM mener derfor det er viktig at komiteen har fokus på dette når Norge skal høres.

Komiteen utarbeider på bakgrunn av innspillene spørsmål til staten, og Norge vil bli bedt om å besvare komiteens spørsmål før den formelle høringen i 2019. Du finner innspillet vårt ved å følge denne lenken.

Verdens urfolksdag markeres i dag

Årsmelding 2017 (pdf) 1.77 MB Temarapport 2018 - Vold og overgrep i samiske samfunn (pdf) 872.23 KB

9. august er FNs internasjonale urfolksdag. Temaet for dagen, som markeres over hele verden, er urfolks migrasjon og bevegelse. Det er en del av NIMs mandat å fremme og beskytte disse menneskerettighetene.

Urfolk over hele verden opplever et stort press på landområder og ressurser, og konflikter og klimaendringer. Dette er blant årsakene til at urfolk har flyttet fra sine tradisjonelle områder og inn til tettsteder og byer. Dette gir nye utfordringer og problemstillinger å håndtere, så FN mener det er et stort behov for å utvikle politikk, planer og tiltak som svarer på disse utfordringene.

FNs permanente forum for urfolk kommer derfor i dag med noen anbefalinger til statene og andre, blant annet om også å respektere rettighetene til urfolk som har flyttet fra sine tradisjonelle områder, at statene bør opprette urfolkssentre i byene og i urbane områder og at statene sammen med urfolk skal arbeide for å minske de negative sidene av migrasjon.

FNs erklæring om urfolks rettigheter har sammen med annen utvikling innenfor urfolksrettigheter, både internasjonalt og nasjonalt, bidratt til å sikre urfolks muligheter til å bevare og utvikle sitt språk, kultur og samfunnsliv. Det er en del av NIMs mandat å fremme og beskytte disse menneskerettighetene. Dette gjør vi gjennom rapporter, høringer og på andre måter. Du kan også lese mer om vårt arbeid i våre årsmeldinger for 2016 og 2017, samt våre temarapporter om «Vold og overgrep i samiske samfunn» og «Sjøsamenes rett til sjøfiske».

Verdens urfolksdag ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1994, og har vært feiret hvert år siden 1995. Formålet med dagen er å fremme utviklingen for verdens urfolk. Dagen markerer det første møtet i FNs arbeidsgruppe for urfolk i 1982 og ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1994. Det er rundt 370 millioner urfolk i verden, fordelt på om lag 90 land. De snakker svært mange forskjellige språk og representerer 5000 ulike kulturer.

Du kan også lese mer om urfolksdagen og temaet på FNs nettsider.

Innspill til formøte og forslag til saksliste – FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD)

NIM-IR-2018-005

NIM to CRPD pre-session_final (pdf) 815.02 KB

De problemstillinger som tas opp er Norges tolkningserklæringer i forbindelse med ratifisering av konvensjonen, diskriminering og levekår for personer med funksjonsnedsettelse med samisk eller annen minoritetsbakgrunn, vergemålsloven i praksis, og tvangsbruk overfor personer med funksjonsnedsettelse i psykisk helsevern, i somatisk helsehjelp og for eldre i sykehjem.

Komiteen (CRPD) møtes 24. september for å utarbeide ‘List of Issues’ (saksliste) med tilhørende spørsmål til Norge, og inviterer frivillige organisasjoner og uavhengige institusjoner til å gi muntlige innspill før de de utarbeider sakslisten. Staten vil bli bedt om å besvare spørsmålene før komiteens formelle høring/dialog med Norge neste år. Ved å følge lenken som finnes øverst i denne artikkelen, så finner du NIMs brev til komiteen.

Rapport fra Europarådet om oppfølging av dommene fra EMD

Europarådets ministerkomité, som blant annet har som oppgave å påse at medlemsstatene følger opp dommer fra Den europeiske menneskerettsdomstolen, publiserte i april sin årlige rapport. Rapporten inneholder blant annet statistikk om gjennomføringen av dommer avsagt av EMD.

Statistikken viser at det er en positiv utvikling i den forstand at antall ikke-gjennomførte dommer er fallende. Antall verserende saker for Ministerkomiteen var 7 500 ved slutten av 2017, mot nesten 11 000 tre år tidligere. En åpenbar utfordring er imidlertid fortsatt at gjennomføring av dommer fra EMD er svakere der menneskerettsbruddene knytter seg til strukturelle eller generelle problemer i medlemsstaten, for eksempel forholdene i fengsler. Manglende gjennomføring fører til at menneskerettsbruddene fortsetter, og at EMD mottar mange nye saker som knytter seg til det samme underliggende problemet.

De siste årene har en økende andel av dommer som ikke er gjennomført vært såkalte signalsaker («leading cases»). Dette betyr at saken knytter seg til strukturelle problemer som krever at medlemsstaten iverksetter generelle tiltak ut over den enkelte saken for å hindre at tilsvarende menneskerettsbrudd oppstår i fremtiden. Utfallet i saken, og gjennomføringen av dommen, vil derfor ha stor betydning for senere saker. Når dommer i slike signalsaker ikke blir gjennomført øker sjansen for at konvensjonssystemet blir overbelastet med saker som knytter seg til det samme problemet, altså gjentakende saker («repetitive cases»). Rapporten viser at stadig flere av sakene som blir overført fra domstolen til komiteen slik at denne kan overvåke gjennomføringen av dommen kan karakteriseres som gjentakende. I rapporten uttaler Ministerkomiteen at ansvaret for å løse slike problemer, og slik unngå fremtidige menneskerettighetsbrudd, ligger hos medlemsstatene alene.

Ministerkomiteen kan hjelpe medlemstatene med å gjennomføre dommer, særlig der gjennomføringen krever komplekse, strukturelle endringer. I noen saker utøver derfor komiteen styrket overvåkning («enhanced supervision»). Slike saker knytter seg særlig til handlinger foretatt av sikkerhetsstyrker, saksbehandlingstiden i rettsprosesser og forholdene under, og vilkårene for, frihetsberøvelse. Nesten halvparten (46, 6 prosent) av sakene som var satt under styrket overvåkning i 2017 gjaldt Russland, Ukraina eller Tyrkia.

Dersom medlemsstatene lykkes med å gjennomføre dommene, får dette stor virkning. Etter at dommen Varga og andre mot Ungarn fra 2015 ble gjennomført kunne EMD sende rundt 6 000 saker tilbake til nasjonale myndigheter. Gjennomføringen av Rezmiveş-saken fra 2017 gjorde at EMD kunne rundt 8 000 saker tilbake til rumenske myndigheter for ny behandling. Sakene gjaldt forholdene i fengsler. Dette viser at gjennomføring er grunnleggende for at Europarådet skal kunne fungere som en effektiv beskytter av menneskerettighetene.

Du kan lese hele Ministerkomiteens årsrapport her.

Høyesterettsdom om adgangen til å straffe flyktning for brudd på innreiseforbud

Etter flyktningkonvensjonen kan en flyktning, når visse vilkår er oppfylt, ikke straffes for ulovlig innreise når dette er rimelig og nødvendig for flukten. Men når er slik innreise rimelig og nødvendig?

I en dom fra 4. mai tolker Høyesterett vilkårene for straffrihet i flyktningkonvensjonen. Saken gjaldt en afghansk mann som hadde fått avslag på asylsøknaden sin. Mannen forlot ikke Norge etter det endelige avslaget, og Utlendingsdirektoratet fattet utvisningsvedtak og ila mannen fem års innreiseforbud. Tre år senere kom mannen tilbake til Norge og søkte om asyl på nytt. I tiden mellom utvisningen og ny innreise, hadde mannen blant annet oppholdt seg i Iran, før han reiste videre til Hellas og Østerrike. Etter at han hadde oppholdt seg i Østerrike i omtrent én måned, reiste han videre til Norge. Kort tid etter at han reiste inn i landet ble han pågrepet av politiet og tiltalt for brudd på innreiseforbudet. Mannen anførte at han ikke kunne straffes fordi flyktningkonvensjonen artikkel 31 nr. 1 sier at konvensjonsstatene ikke kan straffe en flyktning for brudd på innreiseforbud hvis han kommer direkte fra et område der hans liv eller sikkerhet er truet. Spørsmålet for Høyesterett var hvor lang tid asylsøkeren kan oppholde seg i et tredjeland før han ikke lenger ansees å ha kommet direkte fra landet han søker asyl fra.

Formålet med artikkel 31 er å hindre at flyktninger blir straffeforfulgt for lovbrudd som er rimelige og nødvendige for flukten, for eksempel at de krysser en grense ulovlig. Videre er det etter flyktningkonvensjonen flyktningen selv som bestemmer hvilket land han vil flykte til. Høyesterett mener derfor det kan være grunn til å se bort fra opphold som skyldes vanskeligheter ved selve flukten. I alle tilfeller må det foretas en konkret vurdering av oppholdet.

Høyesterett uttaler at dersom asylsøkeren bare har reist gjennom et eller flere tredjeland vil han fortsatt ansees å ha kommet direkte fra opprinnelseslandet. Dersom asylsøkeren har etablert seg i tredjelandet, og siden reist til Norge for å søke asyl, vil han ikke ansees å ha kommet direkte fra opprinnelseslandet. Lengde på oppholdet i tredjelandet vil derfor ha betydning. Det er bare relativt kortvarige opphold som kan aksepteres. Også årsaken til at flyktningen oppholdt seg i tredjelandet vil være et relevant moment.

I dette tilfellet mente Høyesterett at oppholdet i Østerrike var for langt for at asylsøkeren skulle anses å ha kommet direkte til Norge. Oppholdet var i seg selv relativt langt, og det skyldtes ikke at han støtte på vanskeligheter som hindret ham i å dra videre til Norge. Fengselsstraffen som mannen var idømt i underrettene ble derfor stående. Du kan lese dommen her.