4 av 10 mener menneskerettighetene brytes i Norge

Nordmenn anser innvandrere, asylsøkere og barn for å være de mest sårbare for menneskerettighetsbrudd. Det viser en undersøkelse av nordmenns holdninger til menneskerettighetene, som Kantar TNS har gjennomført for NIM.

I april 2018 spurte Kantar TNS et utvalg på 1000 personer om deres holdninger til menneskerettighetene. Tallene viser at over halvparten av oss forbinder menneskerettighetene i første rekke med etiske og moralske verdier. Bare 3 av 10 forbinder dem i første rekke med lover og regler.

– Som Nasjonal institusjon for menneskerettigheter er vi opptatt av menneskerettigheter som rettslige bindende normer og hvordan de setter rammer for det politiske handlingsrommet. Undersøkelsen viser at det er et behov for å belyse disse sammenhengene nærmere, sier Adele Matheson Mestad, konstituert direktør i NIM.

63 prosent mener overnasjonale myndigheter og domstoler bør ha hovedansvaret for å tilse at menneskerettighetene ivaretas. 37 prosent mener derimot at nasjonale myndigheter og domstoler bør ha ansvaret for å overholde menneskerettighetene.

Samtidig mener 9 av 10 at domstolene som institusjon bør bestemme, dersom domstoler og politikere er uenige i spørsmål om menneskerettslige brudd.

– I Norge har det vært stor oppmerksomhet rundt, og misnøye med det som gjerne omtales som rettsliggjøring av samfunnet, altså at makt forskyves fra politikere til domstolene. Undersøkelsen viser imidlertid at respondentene har stor tillit til at domstolene forvalter det menneskerettslige ansvaret på en god måte, sier Matheson Mestad.

Ytringsfrihet relevant for mange

Adele Matheson Mestad, konstituert direktør i NIM.

Rundt halvparten av befolkningen mener at Stortinget (60 prosent) og regjeringen (50 prosent) i stor grad er opptatt av menneskerettighetene. Andelen som imidlertid mener kommunene i stor grad er opptatt av menneskerettighetene er betydelig lavere, kun 20 prosent.

Både stat og kommune har et ansvar for å sikre menneskerettighetene, men det har nok vært mindre oppmerksomhet rundt kommunenes menneskerettslige ansvar. Dette er noe vi kommer til å prioritere fremover, forteller Matheson Mestad.

På åpent spørsmål om hvilke rettigheter respondentene kjenner til best, nevner ytringsfriheten oftest. Flest opplever også ytringsfriheten som den mest relevante rettigheten for seg selv eller nærmeste familie i hverdagen.

Dernest nevnes religions- og trosfrihet, frihet til utdanning, arbeid, trygghet og privatliv som relevante rettigheter for folks hverdag.

Menneskerettighetsbrudd i Norge

42 prosent opplever at menneskerettigheter brytes i Norge i dag. Respondentene svarer ganske ulikt på spørsmål om hvilke forhold dette gjelder. Det som nevnes oftest er lik lønn for likt arbeid, diskriminering (generelt og av kvinner), ytringsfrihet, asylsøkeres beskyttelse, behandling av flyktninger og innvandrere, rasisme, tvangsekteskap, varetektsfengsling, barn i fattigdom og eldres rettigheter.

Respondentene er likevel i stor grad samstemte om at de mest sårbare gruppene for menneskerettighetsbrudd er innvandrere, asylsøkere, flyktninger og barn.

Undersøkelsen indikerer også at svært mange mangler kunnskap om hvorvidt nasjonale minoritetsgrupper blir diskriminert. Godt over halvparten svarer at de ikke vet i hvilken grad grupper som skogfinner og kvener får ivaretatt sine menneskerettigheter. Rundt 4 av 10 kjenner heller ikke til tatere eller rom sin situasjon.

– Dette stemmer godt med inntrykk vi får gjennom konsultasjoner med våre nasjonale minoriteter, som beskriver en følelse av å være usynliggjort. Det er derfor viktig å fremme bedre kunnskap og forståelse for disse gruppenes kultur, språk og levesett, sier Matheson Mestad.

Se hele undersøkelsen her.

Masseinnsamling av data kommer – hva gjør vi med det?

NIM inviterte jurister, organisasjoner og sivilsamfunn for å diskutere menneskerettslige utfordringer knyttet til forslaget om den nye loven for Etterretningstjenesten (E-tjenesten).

Forsvarsdepartementet har sendt forslag til ny lov om Etterretningstjenesten på høring.

I lovforslaget legges det opp til innføring av et system for masseinnsamling av data, såkalt tilrettelagt innhenting av grenseoverskridende elektronisk kommunikasjon (TI), tidligere omtalt som digitalt grenseforsvar. Forslaget reiser viktige prinsipielle menneskerettslige problemstillinger.

I den anledning arrangerte NIM denne uken en kollokvie med eksperter på ulike berørte felt for å diskutere de menneskerettslige og rettsstatlige problemstillingene ved forslaget.

Advokater, jurister og representanter fra Datatilsynet, EOS-utvalget, ICJ-Norge, media, presseorganisasjoner, akademia og sivilsamfunn utvekslet sine tanker og synspunkt på forslaget sammen med NIM.

Masseinnsamling av data

Enkelt sagt går en del av forslaget ut på at E-tjenesten skal få mulighet til å innhente, lagre og søke i elektronisk kommunikasjon som krysser den norske landegrensen. Dette gjelder digital informasjon som både går inn og ut av Norge.

E-tjenesten vil få tilgang til å lagre enorme mengder data og foreta søk i disse dataene. Dette gir myndighetene blant annet bedre mulighet til å identifisere personer og spore kommunikasjonsmønstre for å imøtekomme fysiske og digitale trusler mot nasjonal sikkerhet.

I et menneskerettslig perspektiv er imidlertid ikke et slikt system uproblematisk, særlig i lys av retten til privatliv. Blant annet vil E-tjenesten også lagre store mengder data om vanlige folk som ikke utgjør en sikkerhetstrussel.

To viktige spørsmål som ble diskutert var i hvilken utstrekning myndighetene har lov til å drive med slik overvåking, og hvordan kontrollen med et slikt system kan innrettes for å minimere risikoen for at det misbrukes.

Tematikken er behandlet i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) og EU-domstolen. EMD har kommet frem til at praksisen ikke nødvendigvis er strid med EMK artikkel 8 om respekten for privatliv og familieliv, blant annet fordi stater har et bredt handlingsrom i spørsmål om nasjonal sikkerhet. Land som Storbritannia, USA og Sverige har allerede tilsvarende systemer.

Høringsfristen for den nye e-loven er 12. februar 2019.

Les mer om personvern og E-tjenesten her.

Den europeiske menneskerettsdomstolen er 60 år

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) ble etablert 21. januar 1959 for å avgjøre saker om påståtte brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), begått av Europarådets medlemsland.

Siden oppstarten har EMD avsagt dommer i mer enn 20 600 saker. Antallet dommer EMD avsier hvert år varierer, men det har skjedd en stor økning siden opprettelsen i 1959. I 2017 avsa domstolen 1 068 dommer, og i toppåret 2009 avsa EMD hele 1 625 dommer. Til sammenlikning ble det avsagt 837 dommer til sammen mellom 1959 og 1998. Tre medlemsland: Tyrkia, Italia og Russland – står for 40 prosent av dommene EMD har avsagt siden 1959. I 2017 sto Russland, Tyrkia og Ukraina for omtrent halvparten av dommene.

Ikke alle klagene som EMD mottar ender med dom eller frifinnelse. Klagene kan også ende med beslutning om at saken avvises. Vanlige grunner til at saker avvises handler om at nasjonale rettsmidler ikke er uttømt, det vil si at saken ikke har gått så langt som mulig i det nasjonale rettssystemet, eller at klagen åpenbart er grunnløs.

De siste årene har EMD behandlet komplekse problemstillinger, og i flere saker har domstolen behandlet klager som omhandler liknende juridiske spørsmål sammen.  Selv om antallet avsagte dommer har sunket i enkelte år, har domstolen behandlet stadig flere klager. Siden 1959 har EMD behandlet omtrent 798 600 klager.

Nesten 40 prosent av konvensjonsbruddene EMD har funnet, dreier seg om retten til en rettferdig rettergang i EMK art. 6. Konvensjonsbruddene relaterer seg både til rettferdighetskriteriet og lengden på behandlingen av saken.  De andre menneskerettighetene som EMD oftest finner brudd på er retten til frihet og sikkerhet og vernet om eiendomsretten.

Verden har forandret seg siden EMK ble vedtatt i 1950, gjennom blant annet sosiale, kulturelle, politiske og teknologiske endringer. EMD har derfor måttet ta stilling til spørsmål som det var vanskelig å forestille seg at kunne bli aktuelle da domstolen ble opprettet for 60 år siden. Siden opprettelsen har EMD tatt stilling til spørsmål angående abort, aktiv dødshjelp, adopsjon for homofile, bæring av religiøse symboler, anerkjennelse av transpersoner, beskyttelse av journalistiske kilder og miljøspørsmål.

EMDs praksis har noen ganger ført til at medlemslandene må endre lovgivningen sin. For eksempel fremholdt EMD i dommen Dudgeon v. Storbritannia fra 1981 at straffelovgivning som kriminaliserer homofili er i strid med retten til privatliv etter EMK artikkel 8. Det var dermed ikke lenger mulig for medlemslandene å opprettholde et strafferettslig forbud mot homofili. EMDs praksis har også slått fast at stater plikter å beskytte innbyggere som er utsatt for vold i nære relasjoner (se Kontrovà v. Slovakia). Det er heller ikke er lov å diskriminere mellom barn født i og utenfor ekteskap (se Marcx v. Belgia). Gjennom rettspraksis har EMD dessuten fastlagt kriterier som må være oppfylt for at medlemsstater skal kunne overvåke sine innbyggere, og grenser for bruk og lagring av innbyggernes personlige data (se henholdsvis Roman Zakharov v. Russland og S og Marper v. Storbritannia).

Befolkningens holdninger til menneskerettighetene

Rapport holdninger til menneskerettigheter (pdf) 2.99 MB

NIM har gjennomført en undersøkelse om folks kunnskap og holdninger til ulike menneskerettighetsspørsmål.

Resultatet av undersøkelsen skal hjelpe NIM å definere konkrete og tydelige mål for eget folkeopplysningsarbeid og gi anbefalinger til Stortinget og andre relevante aktører på dette området. Reell diskusjon om menneskerettigheter er ofte begrenset til en mindre gruppe, gjerne bestående av politikere, byråkrater, akademikere og sivilsamfunnsaktører.

Ett av NIMs mål er å bidra til økt bevissthet, kunnskap og forståelse for de sentrale menneskerettighetene i befolkningen generelt, i tillegg til å sette menneskerettighetsspørsmål på dagsorden. Blant noen av hovedfunnene er at 56 prosent i første rekke forbinder menneskerettighetene med etiske og moralske verdier. Samtidig forbinder 27 prosent i første rekke menneskerettighetene med lover og regler.

Trykk på lenken lenger opp på siden for å lese rapporten.

Høringsuttalelse – Forslag til endringer i sameloven mv. (konsultasjoner) Prop. 116 L (2017-2018)

NIM-H-2019-002
Uttalelse til endringer i sameloven mv. (konsultasjoner) (pdf) 299.97 KB

Forslaget til endringer i sameloven reiser mange menneskerettslige spørsmål, NIM kommenterer enkelte av disse i vår uttalelse. Temaer som tas opp er lovfesting av statlige myndigheters plikt til å konsultere urfolk, saker som er konsultasjonspliktige, samiske interesser med konsultasjonsrett, konsultasjonsplikten for fylkeskommuner og kommuner, Stortingets konsultasjonsplikt og uenighet hvorvidt et tiltak er konsultasjonspliktig samt betydningen av at det ikke oppnås enighet gjennom konsultasjoner.

Høringsuttalelse – Forslag til endringer i opplæringslova

NIM-H-2019-001
NIM Høringsuttalelse - forslag til endringer i opplæringslova kvensk språk 11012019 (pdf) 735.55 KB

NIM har avgitt uttalelse til Kunnskapsdepartementets høringsnotat av 12. oktober 2018 med forslag til endringer i lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova). NIM ønsker forslaget til endring i opplæringsloven § 2-7 om elevers rett til opplæring i kvensk i grunnskolen velkommen. Det er positivt at departementet følger opp både Målrettet plan for kvensk språk 2017-2021 og gjennomføringen av Norges internasjonale forpliktelser overfor kvener og kvensk språk.

Innspill til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite om endringer i Grunnlovens § 108

NIM-H-2018-020
NIM-uttalelse-til-Kontroll-og-konstitusjonskomiteen-18-des-2018 (pdf) 234.65 KB

NIM mener at Grunnloven i størst mulig grad bør gjenspeile den terminologien som er anerkjent av norske myndigheter gjennom praksis over lengre tid og som er i tråd med den internasjonale begrepsbruken. Det er også ønskelig at ordlyden er så presis og tydelig som mulig. Les mer i vårt brev til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. 

I Grunnloven § 108 heter det etter språkreformen i 2014 at: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.» I Stortinget er det blitt fremmet tre ulike endringsforslag til denne bestemmelsen. Det dreier seg om hvorvidt samene skal omtales som et «folk», eller et «urfolk», eller som «folk og urfolk», istedenfor «folkegruppe»

Stortinget ber regjeringen om å følge opp organisering og finansiering av domstolene

Stortinget behandlet i forrige uke NIMs årsmelding for 2017 – Dokument 6 (2017-2018). Behandlingen av psykisk syke i fengsel og lang saksbehandlingstid i domstolene ble spesielt løftet frem i debatten.

Stortinget viste til at årsmeldingen inneholder en redegjørelse for utviklingstrekk på viktige menneskerettslige områder. Som ved behandlingen av NIMs årsmelding for 2016, ba et samlet Storting regjeringen om å gjennomgå anbefalingene i NIMs årsmelding og komme tilbake til Stortinget på egnet måte om hvordan anbefalingene er fulgt opp.

Ett tema som ble løftet frem i Justiskomiteens innstilling og i debatten i Stortinget som særlig viktig området i tiden fremover er behandlingen av psykisk syke innsatte i fengsel. NIM har flere ganger uttrykt sterk bekymring for bruk av tvang og isolasjon i kriminalomsorgen. Justiskomiteens flertall støttet NIMs kritikk av den kritiske budsjettsituasjonen i kriminalomsorgen og betydningen dette har for ivaretakelsen av gruppen psykisk syke i fengsler spesielt, men også for ivaretagelsen av menneskerettighetene for innsatte generelt. Dette er ett av områdene Stortinget ba regjeringen gjennomgå og svare på under tirsdagens behandling av NIM årsmelding.

I årsmeldingen løftet NIM videre frem utfordringen med lang saksbehandlingstid i domstolene, og pekte på at i flere saker er saksbehandlingstiden så lang at den innebærer et brudd på de krav Grunnloven og EMK stiller til avgjørelse innen rimelig tid. Også Advokatforeningen viet finansieringen av domstolene stor oppmerksomhet i sin årstale, hvor det blant annet ble stilt spørsmål ved hvorfor domstolene, som er en av grunnstrukturene i vår samfunnskonstruksjon, prioriteres så lavt.

På bakgrunn av NIMs anbefalinger, løftet Justiskomiteen i innstillingen frem viktigheten av uavhengige og effektive domstoler som en sentral forutsetning for en velfungerende rettsstat, og et samlet Storting ba regjeringen «sørge for at domstolene er organisert og finansiert på en måte som ivaretar de krav borgerne etter Grunnloven og EMK har på å få avgjort sine saker for domstolene innen rimelig tid.»

«Flere sentrale aktører innen justissektoren har det siste året ropt varsko om lang saksbehandlingstid grunnet manglende ressurser i norske domstoler. Det er fint at statens forpliktelse til å sikre at saker gjennomføres innen rimelig tid, nå også understrekes politisk. Vi får håpe at dette kan bidra til at dette helt fundamentale spørsmålet vies den oppmerksomhet det fortjener» sier Adele Matheson Mestad.

Vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep er et omfattende menneskerettsproblem i Norge som NIM også løftet frem i årsmeldingen for 2017. NIM har blant annet fremhevet at myndighetene må styrke sin innsats for å forebygge, avverge og etterforske vold og overgrep mot samiske voldsutsatte.

Flertallet i Justiskomiteen pekte på behovet for en ny forpliktende handlingsplan mot vold i nære relasjoner, og fremmet forslag om å be «regjeringen utarbeide en ny overordnet, sektorovergripende samt økonomisk og tidsmessig forpliktende handlingsplan mot vold i nære relasjoner. Handlingsplanen må reflektere sårbare gruppers spesielle behov.» I innstillingen ble det særlig vist til at någjeldende opptrappingsplan mot vold og overgrep for eksempel ikke omfattet eldre, og viktigheten av at en ny handlingsplan gjenspeiler behovet for et særlig fokus på vold i nære relasjoner og overgrep mot og i samiske miljø.

Dette forslaget ble ikke vedtatt i Stortinget, men justisministeren pekte på at det i november 2018 forelå en statusrapport for de 45 tiltakene som var omfattet av den tidligere, nå utløpte,  handlingsplanen. Denne statusrapporten danner grunnlag for videre arbeid på området, herunder vurderingen av behov for en egen handlingsplan mot vold og overgrep i samiske samfunn, eller om dette kan inngå i en felles handlingsplan. Statsråden understreket at den samiske dimensjonen vil særlig ivaretas videre arbeidet. «Det er bra at regjeringen fortsatt har høyt fokus på forebygging av vold og overgrep mot kvinner og vold i nære relasjoner, men vi mener at det er på høy tid med utarbeidelse av en ny handlingsplan som kan gjennomføre de forpliktelsene som staten har påtatt seg etter Istanbul konvensjonen for å sikre et koordinert arbeid på dette komplekse feltet, sier Mestad.

Du kan lese Justiskomiteens innstilling her.

Hele debatten i Stortinget kan du se her.

Seks ting å merke seg om FNs migrasjonsplattform

FNs migrasjonsplattform fremstilles som både et uvesentlig diplomatdokument og som en snikbindende avtale som kan undergrave norsk selvråderett. Hva er riktig? Her er seks ting å merke seg om plattformen.

Debatten om FNs migrasjonsplattform / UN global compact for migration har skapt splid blant de norske regjeringspartiene og satt fyr på den norske asyl- og innvandringsdebatten. Debatt om viktige samfunnsspørsmål er helt nødvendig, men slik denne debatten er blitt polarisert, så er det ikke så lett å forstå hva plattformen egentlig betyr. Her er seks ting å merke seg:

  1. Plattformen er ikke en avtale som binder Norge eller andre. Den kan sammenlignes med en politisk erklæring og er ikke rettslig forpliktende. Dette sies eksplisitt flere steder i dokumentet. Den endrer ingen ting på statenes rett til å regulere sin asyl – og innvandringspolitikk. Diplomatiske samarbeidsdokumenter er ofte uforpliktende i sin form. Plattformen er i særklasse uforpliktende. Den består av 23 målsetninger som samlet skal bidra til å nå en overordnet målsetning som alle land trenger: I den grad migrasjon foregår (og det gjør den jo), bør dette foregå på en ryddig og trygg måte. Hver målsetning inneholder en slags meny av tiltak som statene kan velge blant for å nå disse overordnede målsetningene. Om, og hvilke tiltak statene velger, er helt opp til dem selv. Det vil si at ingen domstol kan reagere på «overtredelser» av plattformens målsetninger. Plattformen er imidlertid nokså detaljert fordi den har en ambisjon om å gi anvisning på praktiske løsninger – både for stater som mottar migranter og for stater som produserer migranter
  2. Plattformen har ikke som målsetting å gjøre ulovlig migrasjon lovlig, slikt kan ikke vedtas gjennom et dokument som dette. Det står eksplisitt i plattformen at statene fortsatt står fritt til å bestemme hvilke personer de ønsker å gi opphold. Statenes suverenitet – som er selvsagt i folkeretten – understrekes flere steder i dokumentet. Norge påtar seg ingen nye forpliktelser til å motta nye migranter som følge av plattformen – hverken nå eller på sikt.  Det plattformen blant annet gjør, er å peke på at migranter skal få en mulighet til å få sin utlendingsrettslige status vurdert. Dette har de allerede krav på i Norge, men det er ikke praksis i alle land.
  3. Plattformen vil heller ikke liberalisere innvandringspolitikken mer generelt. Plattformens målsetninger sier noe om hvordan man i felleskap kan sikre at migrasjon, som uansett foregår kontinuerlig, kan håndteres av statene i fellesskap, på en ryddig og rettssikker måte. Den oppfordrer til ikke å undergrave de rettigheter migranter allerede har. For eksempel må menneskehandel motarbeides, og statene må sikre grunnleggende menneskerettigheter for migranter. Dette er en selvfølge i norsk sammenheng, slike forpliktelser følger av både Grunnloven og norske lover. Plattformen har også en rekke målsetninger og tiltak som kan bidra til en mer restriktiv innvandringspolitikk, for eksempel gjennom samarbeid for bedre identitetsavklaring for å muliggjøre tvangsretur av personer uten lovlig opphold og samarbeid om forsvarlig returpolitikk. Den sier også en del om hvordan man bedre kan styrke hjelp og assistanse der migrantene reiser fra – hvordan man kan «hjelpe dem der de er». Målet med dette er å begrense antall migranter som reiser fra sine hjemland.
  4. Plattformen viser til statenes eksisterende menneskerettsforpliktelser. Norge er for lengst tilsluttet til de viktigste internasjonale menneskerettskonvensjonene, de fleste av disse har lenge vært en del av norsk lov. I 2014 ble det også inntatt et omfattende menneskerettskapittel i Grunnloven vår. Alle de menneskerettighetene som plattformen bygger på, har sterk demokratisk forankring i Norge, ettersom de er vurdert og vedtatt av Stortinget. Plattformen bygger også på FNs bærekraftsmål, som lenge har vært politisk prioritert i Norge.
  5. Plattformen handler i utgangspunktet ikke primært om asylsøkere og flyktninger. De har krav på beskyttelse, og på asylfeltet har man allerede både en flyktningkonvensjon og andre arenaer for samarbeid. Plattformen gjelder «migranter» i vid forstand. Dette er personer som bosetter seg utenfor eget land av ulike grunner, feks. studenter, arbeidssøkende og personer som søker Det er anslagsvis 258 millioner migranter i verden, dvs. 3,4 % av verdens befolkning. 14 % av dem er barn. Migrasjon er et globalt fenomen, og må håndteres globalt.. Siden det er store politiske motsetninger på migrasjonsfeltet har man så langt ikke hatt en diskusjonsarena for migrasjonsspørsmål globalt. Plattformen er et forsøk på å skape en slik arena – FN er den eneste organisasjonen for alle stater som kan bidra til å løse de spørsmålene som oppstår når mennesker beveger seg mellom statene. Som liten stat er Norge helt avhengig av slikt samarbeid: De historiske lave ankomsttallene Norge faktisk har, er blant annet et resultat av internasjonalt samarbeid og avtaler.
  6. Mange migranter kommer fra sør. Men de fleste migranter flytter mellom land i sør, ikke fra sør til nord. For eksempel er 2/3 av afrikanske migranter bosatt i et annet afrikanske land. Plattformen er altså ikke bare skrevet med tanke på vestlige lands forhold til migrasjon og menneskerettigheter og samarbeid, men også for å ha betydning for land med en vesentlig dårligere menneskerettslig ivaretakelse enn Norge. Et sterkere internasjonalt samarbeid på migrasjonsfeltet kan bidra til at barn ikke drukner i Middelhavet og motvirke at kvinner blir utsatt for trafficking. Et annet eksempel er plattformens målsetning om at internering av immigranter bare kan benyttes når det er tvingende nødvendig og etter individuelle vurderinger. I Norge er dette allerede gjeldende rett som kontrolleres av norske domstoler. I mange andre land er imidlertid rettsikkerhetsgarantiene ved internering svært begrenset.

NIM på CERD-høring: Behov for styrking av arbeidet mot hatprat, hatkriminalitet og vold

– Den norske stat ønsker å styrke arbeidet med å bekjempe hatkriminalitet, inkludert hatprat. Dette synes vi er veldig positivt, sa NIMs spesialrådgiver Petter Wille til FNs rasediskrimineringskomité (CERD) i går.

Høringen av Norges 23./24. periodiske rapport til CERD pågår nå, og NIM deltar i høringen. Petter Wille sa videre at Norge også må sikre at politidistriktene følger opp dette og prioriterer etterforskning av hatprat og hatkriminalitet, samt at vi får på plass mer kunnskap og statistikk om temaet. Ikke bare om antallet rapporterte saker, som i dag, men også om etterforskningen, tiltaler og domfellelser i disse sakene.

– Også her må koordineringen bli bedre. Ansvarsforholdene må klargjøres, mellom politiet, Politidirektoratet, påtalemyndigheten og domstolene, for å sikre oppfølgingen av de punktene som vi allerede har nevnt, sa Wille.

NIM tok også opp utfordringene med at det ikke eksisterer en koordinert statlig oppfølging av anbefalingene fra FNs traktatorganer som gjelder Norge, noe som etter NIMs syn gjør det vanskelig å holde oversikt over hva som er anbefalt og hva som er gjort med anbefalingene. Mange av anbefalingene fra overvåkningsorganene berører flere departement og deres underliggende organer.

– Komiteen bør derfor anbefale Norge å få på plass en mekanisme som gjør det lettere å kartlegge og vurdere og koordinere oppfølgingen av anbefalingene.

De øvrige temaene som NIM tok opp i sitt innlegg var samiske rettigheter, rettighetene til nasjonale minoriteter, enslige mindreårige asylsøkere og etnisk diskriminering i arbeidsmarkedet. Du finner hele vårt innlegg her. I forkant av høringen har NIM sendt to skriftlige innspill til komiteen, datert 9. november 2018 og 29. mai 2017. En oversikt over all vår internasjonale rapportering finnes her.