Side 77 – Norges institusjon for menneskerettigheter

Menneskerettspris til journalistene bak Tysfjord-sakene

Journalistene Harald Amdal, Eirik Linaker Berglund, Thor Harald Henriksen og Kenneth Hætta fikk i kveld Kulturdepartementets menneskerettspris for sitt arbeid med Tysfjord-sakene, der de avdekket mangeårige seksuelle overgrep i Tysfjord kommune.

I 2016 fortalte elleve kvinner og menn i VG om at de var blitt utsatt for seksuelle overgrep i kommunen. Oppslagene, som var et resultat av lang tids målrettet arbeid av journalistene, førte til at det på halvannet år ble avdekket 151 saker med 82 fornærmede og 92 mistenkte personer. 40 saker omhandlet seksuell omgang med barn under 14 år.

Juryen, der NIMs fagdirektør Laila Susanne Vars er medlem, mener at årets vinner skiller seg klart ut: «Saken får frem statens ansvar for å beskytte folks fysiske og psykiske integritet. Barns rettigheter og deres behov for beskyttelse har stått sentralt, sammen med retten til helsevern. Men saken omhandler også religionsfrihet, minoriteters rettigheter og beskyttelse mot overgrep utført av sårbare mot andre sårbare.»

Videre mener juryen at «saken har bidratt til å bryte en taushetskultur i det samiske miljøet, og til å få på plass framoverskuende og trygghetsskapende tiltak som involverer statlige, kommunale og samiske myndigheter og miljøer.».

–Den beste journalistikken er med på å avdekke maktstrukturer og stille spørsmål for de stemmeløse. Gode journalister som tør å stille de riktige spørsmålene, og som evner å formidle nyhetene på en måte som gjør at vi kan forstå. Denne prisen er med på å anerkjenne slik journalistikk, sa kulturminister Trine Skei Grande (V), som delte ut prisen til journalistene. Prisen ble delt ut under Norsk redaktørforenings høstmøte i Oslo.

NIM har også hatt fokus på tematikken i 2017 og 2018, noe som kommer frem i vår temarapport Vold og overgrep i samiske samfunn, der vi har flere anbefalinger om hvordan staten bedre kan ivareta den samiske voldsutsattes menneskerettigheter. Vårt mål med temarapporten var å å sette søkelys på en sentral menneskerettslig utfordring i Norge i dag, og å bidra til forebygging av brudd på menneskerettighetene ved å avklare myndighetenes menneskerettslige plikt til å forebygge, avverge og etterforske vold og overgrep for en særlig utsatt gruppe.

Høringsuttalelse – Utredning om det strafferettslige diskrimineringsvernet

NIM-H-2018-018

NIM hÃ¸ringsuttalelse - det strafferettslige diskrimineringsvernet (01.11.2018) (pdf) 778.35 KB

Til: Justis- og beredskapsdepartementet

De temaer som tas opp er utvidelse av straffeloven § 185 til å inkludere kjønn, særpreg ved straffeloven § 185 og organisasjonsforbud.

Denne høringen angår et område hvor staten har et vidt skjønnsmessig handlingsrom innenfor de rammene som menneskerettighetene oppstiller, men det er positivt at disse problemstillingene gjøres til gjenstand for en høring. Flere av problemstillingene handler om å balansere ulike menneskerettigheter mot hverandre – for å finne en rimelig balanse mellom disse.

Mest relevant er diskrimineringsvernet eller personvernet (retten til privatliv) på den ene siden mot ytringsfriheten eller foreningsfriheten på den andre. Slike balanseringer kan være en sammensatt øvelse, men en øvelse der staten normalt vil ha en vid skjønnsmargin i sine vurderinger. Dette forutsetter imidlertid at vurderingene baserer seg på momenter fra relevant praksis på området, og veloverveide valg og begrunnelser.

Hvilke momenter staten ønsker å vektlegge mest innenfor dette skjønnsmessige handlingsrommet, er langt på vei et politisk spørsmål som faller utenfor NIMs mandat. På rettslig grunnlag mener NIM likevel det er viktig at de valg som gjøres, siden vektlegging i favør av en rettighet lett vil utgjøre et inngrep i en annen, baserer seg på fakta og grundige vurderinger. Utredningen gir flere gode utgangspunkter for slike valg. NIM mener likevel at myndighetene i høringsrunden burde gitt tydeligere uttrykk for hva de mener det er riktig å vektlegge – i tillegg til hvordan og hvorfor.

Behovet for en slik tydeliggjøring fremstår særlig påtrengende for spørsmålene om kjønn bør inkluderes som vernet grunnlag i straffeloven § 185 om hatefulle ytringer og om det bør innføres et forbud mot rasistiske organisasjoner. Etter NIMs vurdering er det i disse to spørsmålene at menneskerettigheter står klarest mot hverandre, og hvor behovet for en balansering gjør seg mest gjeldende. NIMs kommentarer knytter seg derfor primært til disse spørsmålene.

Les hele uttalelsen vår ved å følge lenken lenger oppe på siden. Alle våre høringsuttalelse finner du her.

Ett år med Istanbulkonvensjonen!

I dag er det ett år siden Norge ratifiserte Istanbulkonvensjonen – en konvensjon om forebyggelse og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Konvensjonen representerer gullstandarden i hvordan bekjempe og forebygge vold og overgrep.

Hvorfor er denne konvensjonen viktig? Det er i hvert fall fem gode grunner:

For det første er vold og overgrep et alvorlig samfunnsproblem i Norge. Opptil 150 000 mennesker opplever vold i nære relasjoner hvert år. 10 % av 16-17-åringer opplyser om erfaring med vold fra foresatte. 20-30 % av alle drap i Norge hvert år er partnerdrap.

For det andre bygger Istanbulkonvensjonen bro over dette implementeringsgapet – det er stor forskjell på å ha rett og å få rett, og konvensjonen viser oss hvordan staten skal ivareta sine menneskerettslige forpliktelser overfor den voldsutsatte. Konvensjonen er derfor et svært viktig instrument for å bekjempe vold og overgrep i Norge.

For det tredje er konvensjonen en menneskerettslig nyvinning. Konvensjonen har en unik tilnærming til problematikken. Istanbulkonvensjonen reflekterer det vi kaller for «best practice». Den har tatt opp i seg hva som virker og har utelatt det som ikke virker. I tillegg er konvensjonen svært tydelig på hvordan staten skal utforme sin politikk på området – andre konvensjoner er ikke like eksplisitte i sin ordlyd. Staten må for eksempel sørge for nok krisesentre, tilgang til besøksforbud, et effektivt straffesystem osv.

Den fjerde grunnen er de tydelige forebyggingsforpliktelsene i konvensjonen. Den menneskerettslige beskyttelsen mot vold og overgrep følger av en rekke menneskerettskonvensjoner, som Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) eller FNs kvinnekonvensjon. Også i disse konvensjonene finnes forebyggingsforpliktelser, men de er enda mer konkret utformet i Istanbulkonvensjonen. Statene må blant annet sørge for holdningsskapende arbeid, lære barn om hvor grensene går for egen og andres kropp og seksualitet og, ikke minst, lære opp tjenesteapparatet (barnevern, skole, helsepersonell, politi osv.) i hvordan man kan oppdage vold og overgrep. Istanbulkonvensjonen er også tydeligere enn andre konvensjoner på at alle forebyggingstiltak må adressere sårbarhet hos den enkelte.

Den femte grunnen er rapporteringssystemets kraft. Norge er underlagt overvåkningsmekanismer både internt og eksternt. Konvensjonen krever at norske myndigheter må opprette et nasjonalt overvåkningsorgan, som skal sørge for koordinering, implementering, monitorering og evaluering av alle tiltak etter konvensjonen som må iverksettes for å forebygge og bekjempe vold og overgrep. En slik ransakelse av egen innsats skjerper staten. Eksternt er det GREVIO, konvensjonens eget internasjonale overvåkningsorgan, som skal se på om Norge gjennomfører konvensjonen på riktig måte. Også dette skjerper staten.

Konvensjonen representerer gullstandarden i hvordan bekjempe og forebygge vold og overgrep. Krisesentersekretariatet introduserte i dag ett (nytt) ord som oppsummerer konvensjonen, og som vi tiltrer i sin helhet og oppfordrer alle til å bruke mest mulig: BOFS – Beskyttelse, overvåkning, forebygging og straffeforfølgelse.

Fransk nikab-forbud er i strid med FNs menneskerettigheter

FNs menneskerettighetskomité mener at Frankrike har brutt menneskerettighetene til to kvinner ved å bøtelegge dem for å bruke nikab.

I 2010 vedtok Frankrike et lovforbud mot bruk av heldekkende ansiktsplagg i det offentlige rom. Menneskerettighetskomiteen kom i forrige uke til at den franske begrunnelsen om at forbudet var nødvendig av hensyn til sikkerhet og for å kommunisere og «leve sammen» i samfunnet, ikke var tilstrekkelig til å kunne begrunne et så omfattende forbud. Komiteen konkluderte derfor med at bøteleggingen av kvinnene for å bryte forbudet var et brudd på deres religionsfrihet og diskrimineringsvern etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.

Det er interessant å merke seg at dette er motsatt resultat av hva Den europeiske menneskerettsdomstolen kom til da den vurderte det franske forbudet i 2014 i S.A.S v. Frankrike. EMD kom da til at forbudet ikke krenket religionsfriheten eller diskrimineringsvernet i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK).

EMD fremhevet blant annet at Frankrike hadde en vid skjønnsmargin i avveiingen av hvorvidt forbudet ble ansett som nødvendig av hensyn til andre samfunnsinteresser. EMD har fulgt denne linjen i senere saker om lignende forbud i Belgia.

NIMs fungerende direktør, Adele Matheson Mestad, utdyper den tilsynelatende kollisjonskursen mellom EMD og Menneskerettighetskomiteen i Aftenposten:

– EMD har i økende grad gitt statene en ganske vid skjønnsmargin til selv å foreta avveiingen av hvilke inngrep i religionsfriheten som er nødvendig av hensyn til andre samfunnsinteresser.

– Menneskerettskomiteen i FN går nærmere inn i begrunnelsen for det franske forbudet, og mener at et totalforbud er et uforholdsmessig stort inngrep i religionsfriheten. Et mer målrettet tiltak, for eksempel å kreve at kvinnene viser ansikt for kontroll av identitet, ville vært greit, sier Mestad.

Sakene illustrerer altså at EMD og FNs menneskerettighetskomité vurderer lovligheten av slike inngrep i religionsfriheten ulikt, men også at menneskerettighetskomitéen foretar en mer inngående prøving av medlemsstatenes avveininger og begrunnelser sammenlignet med EMD, som legger opp til en vid skjønnsmargin.

Det er første gang menneskerettighetskomiteen behandler enkeltsaker om denne typen forbud. Avgjørelsen er interessant å merke seg med tanke på forbudet mot heldekkende ansiktsplagg som ble innført i norske undervisningsinstitusjoner i sommer. Det norske forbudet er imidlertid langt snevrere og begrunnes i andre formål enn det franske.

Transpersoners rettigheter forsvares i EMD

Transpersoners rettigheter har blitt behandlet av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i en rekke saker. Sist ut er saken S. V. v. Italia, som viser at EMD forsvarer transpersoners rettigheter. Samtidig ser vi at Trump-administrasjonen utfordrer slike rettigheter i USA.

Klager ble født med det biologiske kjønnet mann, og gitt et maskulint fornavn, men har et feminint fornavn og kvinnelig utseende og lever som kvinne. I 2001 fikk klager domstolens tillatelse til å skifte kjønn. I påvente av operasjon søkte hun om å bytte fornavn, slik at dette skulle samsvare med hennes utseende. Søknaden ble avslått med den begrunnelse at hun måtte vente til domstolen kunne bekrefte at den kjønnsbekreftende behandlingen var gjennomført. Derfor fikk hun først bytte fornavn i 2003.

For EMD anførte hun at avslaget på søknad om navnebytte utgjorde et brudd på hennes rett til privatliv etter EMK artikkel 8. At utseende og navnet hennes indikerte to forskjellige kjønn var ifølge klager en konstant kilde til ydmykelse og forlegenhet.

EMD godtok at endring av juridisk identitet kan være underlagt strenge prosedyrer. I denne saken hadde imidlertid søknaden om navnebytte blitt avslått på rent formelt grunnlag. Myndighetene hadde ikke tatt hensyn til at klager hadde levd med en kvinnelig kjønnsidentitet i flere år forut for den kjønnsbekreftende behandlingen. EMD fant ingen allmenne hensyn som kunne rettferdiggjøre at det hadde tatt over to år fra klager søkte om navnebytte til klagers fornavn var endret til å passe kjønnsidentiteten hennes.

Statens saksbehandling hadde ført til at hun urimelig lenge hadde levd i en sårbar og ydmykende situasjon. EMD kom etter dette enstemmig til at Italia hadde brutt sin plikt til å sikre klager respekt for hennes privatliv etter EMK artikkel 8.

Dommen føyer seg inn i rekken av avgjørelser fra EMD om transpersoners rettigheter, som har vært et tema for domstolen i over 30 år. En av de viktigste avgjørelsene er storkammerdommen i Christine Goodwin v. Storbritannia fra 2002. Her konkluderte EMD med at statene er forpliktet til å anerkjenne kjønnsidentiteten til personer som har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling. I Norge kan personer endre juridisk kjønn uten å gjennomgå medisinsk behandling, og kjønnsidentiteten man har valgt skal respekteres av myndighetene og andre.

Avgjørelsen i S. V. v. Italia kom litt over én uke før et lekket notat viste at Trump-administrasjonen vurderer å begrense definisjonen av «kjønn» til det biologiske kjønnet man har ved fødselen. Forslaget innebærer at «kjønn» vil være enten mann eller kvinne, og det vil ikke være mulig å skifte kjønnsidentitet. Dette vil innebære et steg tilbake i anerkjennelsen og beskyttelsen av transpersoner i amerikansk rett, en politikk som i stor grad ble innført under President Obama. Denne politikken gjorde det blant annet enklere å velge kjønnsidentitet selv. Hvis forslaget blir gjennomført, vil dette påvirke rettighetene til rundt 1,4 millioner transpersoner i sentrale institusjoner som helsevesenet og utdanningssystemet. Trump-administrasjonen har tidligere arbeidet for å begrense transpersoners rettigheter ved å forsøke å forby transpersoner å tjenestegjøre i militæret og ved å tilbakekalle retningslinjer som åpnet for at elever ved offentlige skoler kunne bruke det toalettet som samsvarer med kjønnsidentiten deres. Europa og USA er på dette menneskerettslige området i ferd med å utvikle seg i helt forskjellige retninger.

Du kan lese et sammendrag av dommen her.

Fungerende direktør i NIM, Adele Matheson Mestads tale under Regjeringens markering av menneskerettserklæringens 70-årsjubileum

«Den 10. desember 1948 vedtok FNs generalforsamling Verdenserklæringen om menneskerettigheters som proklamerer 30 grunnleggende rettigheter og friheter for alle medlemmer av menneskeslekten. Nå, 70 år senere, ser vi at erklæringen var starten på et helt nytt kapittel i historien, på en utvikling vekk fra ideen om at makt er rett, mot et internasjonalt system basert […]

«Den 10. desember 1948 vedtok FNs generalforsamling Verdenserklæringen om menneskerettigheters som proklamerer 30 grunnleggende rettigheter og friheter for alle medlemmer av menneskeslekten.

Nå, 70 år senere, ser vi at erklæringen var starten på et helt nytt kapittel i historien, på en utvikling vekk fra ideen om at makt er rett, mot et internasjonalt system basert på rettsstat, samarbeid og menneskerettigheter.

Starten på noe nytt, men også videreføringen av en urgammel idé.

Et tidlig og kraftfullt uttrykk for en lignende idé, finner man i den greske tragedien Antigone, skrevet 400 år før Kristus. Antigone holder en flammende appell mot kong Kreon, der hun anklager ham for å ha gitt regler i strid med «de evige, uskrevne, himmelske lover». Som ikke var fra i dag eller fra i går, men som var hinsides tid og sted. Det Antigone gir uttrykk for er idéen om at det finnes noen absolutte grenser for hva makthavere kan tillate seg å gjøre – uansett.

Antigone protesterte fordi hun var dømt til døden for å ha trosset kong Kreons forbud mot å begrave sin egen bror Polyneikes, slik at han måtte ligge under åpen himmel for å bli spist av rovdyr. Polyneikes hadde forrådt sitt eget folk ved å gå til angrep mot sin egen by. Gjennom dette var han blitt en folkefiende. Og folkefiender, ja, de kunne man stort sett gjøre som man ville med.

Opp gjennom historien har Polyneikes fått selskap av utallige folkefiender. Mennesker som av forskjellige grunner har falt i unåde og blitt behandlet uverdig. I kong Kreons fotspor har det fulgt endeløse rekker av konger, keisere, diktatorer, men også demokratisk valgte myndigheter, som har begått grove overgrep mot enkeltpersoner og grupper.

Heldigvis skulle også Antigones tanker følge med som en del av menneskehetens historie. I lange tider bare som en idé. Som en harmdirrende indignasjon i brystet når det ble begått urett fra myndighetenes side. Som inspirasjon til protest, sivil ulydighet og revolusjon. Og etter hvert skulle de uskrevne, lovene tas ned, presses frem og kjempes inn skrevne, menneskeskapte lover. Først i form av individuelle rettigheter i statenes grunnlover, bygget på opplysningstidens tanker om folkesuverenitet, frihet og likhet. Frankrike, 1789. USA, 1791. Norge, 1814.

Siden, etter de to verdenskrigene, ble rettighetene løftet opp på internasjonalt nivå. Verdenserklæringen fra 1948 startet denne utviklingen. Verdenserklæringen var det første steget på veien mot rettslig bindende menneskerettighetskonvensjoner, som vi har fått mange av siden den gang.

De må sees i lys av de historiske begivenhetene. Et Europa i ruiner, i sjokk, etter ødeleggelser og ondskap som overskred vår fatteevne.

I Erklæringens fortale heter det at «tilsidesettelsen av og forakt for menneskerettighetene har ført til barbariske handlinger som har rystet menneskehetens samvittighet». Nå håpet man på gjenoppbygning preget av internasjonalt samarbeid i stedet for krig og aggresjon.

* * * * *

Men alt var langt fra rosenrødt i 1948 og årene etter.

Før pausen hørte vi sterke historier om hvordan grupper i tiden etter krigen ble behandlet på en måte som lå langt utenfor verdigrunnlaget i Verdenserklæringen. Grupper som bevisst ble plassert utenfor det menneskefelleskapet erklæringen bygde på, som ble sett på som «de andre» – som folkefiender.

Én slik historisk erfaring er nettopp hvordan norske kvinner som hadde et forhold til tyske soldater ble behandlet etter krigen. Johs. Andenæs har kalt dette for «en flekk på frigjøringsbildet». Vi har allerede fått høre en del om hva kvinnene ble utsatt for, og jeg skal her nøye meg med å trekke frem tre forhold som er særlig problematiske i et MR perspektiv:

For det første at myndighetene ikke sørget for å beskytte kvinnene mot vold og gatejustis og det ble ikke straffeforfulgt.

For det andre ble flere kvinner internert uten noe reelt grunnlag i lov og dom.

For det tredje utviklet man regler og praksis om tilbakekall av statsborgerskap som var dypt problematiske og kjønnsdiskriminerende.

Behandlingen av kvinnene er en god illustrasjon på en type sosial dynamikk som oppstår i et samfunn, og som kan bære helt galt av sted. Der noen plasseres utenfor fellesskapet og det skapes et skille mellom «oss» og de «andre». Som gjør at man kan behandle «de andre» på uakseptable måter.

Jeg tror fortsatt at alle samfunn bærer i seg slike skiller mellom «oss» og «dem.» Det er nettopp konsekvensene av denne typen tenkning menneskerettighetene skal forhindre. I Verdenserklæringen snakker man om hva «alle mennesker» har rett til og hva «ingen mennesker» må bli utsatt for – ikke hva «noen mennesker» har krav på eller hva «noen mennesker» må tåle. Etter menneskerettighetene er du innenfor fellesskapet utelukkende i kraft av din grunnleggende eksistens som enkeltmenneske. Konsepter om kollektiv skyld har ingen plass i denne tenkningen.

Dette motsetningsforholdet mellom oss og dem er følelsesstyrt. Det er et paradoks, hvor ofte nettopp grunnleggende menneskelige følelser kommer i veien for opprettholdelsen av dette nødvendige menneskelige felleskapet.

* * * * *

En av kvinnene som giftet seg med en tysk soldat og som mistet sitt norske statsborgerskap, var Solveig Lausch fra Talvik i Finnmark. Hun ble intervjuet av NRK i dokumentaren «Krigsbrudene», fra 1988. Da sa hun at: «Jeg tror nok jeg ville gjort det samme i dag også». Når man ser intervjuet er det ikke vanskelig å tro på Solveig, for øynene hennes lyser, også mange år senere, av kjærlighet til sin ektemann. Og kjærlighet er en sterk følelse. Vi velger ikke hvem vi forelsker oss i. Som moderne samfunn aksepterer vi da heller ikke at storsamfunnet eller familien skal bestemme hvem vi skal dele vår kjærlighet med.

Så ville vi som samfunn gjort det samme i dag? Ville vi behandlet disse kvinnene på samme måte? Det er fristende å si kategorisk «nei». Men det er lettest i tilbakeblikk. For denne behandlingen sprang ut av sinne og hevntrang– også dette sterke følelser. Sterke følelser som får et samfunn til å skape folkefiender, til å utdefinere individer og grupper som «de andre». Sterke følelser, som raseri, hevntrang, frykt for det som er annerledes, ydmykelse og avmakt kan ramme oss også i dag, og friste oss til å handle på måter vi tror vi ikke ville gjort. Og det var kvinnenen dette rammet.

Poenget med menneskerettigheter er å tegne opp noen absolutte grenser, basert på avmålt og prinsipiell tenkning, løsrevet fra slike følelser, i rolige øyeblikk. Prinsipper som tenker for oss, når følelsene tar overhånd. Så vi slipper å ta valg som vi senere vil angre på, og som fremtiden vil fordømme og som fremtidens statsministre må beklage. Prinsipper som vann på bålet. Grunnleggende verdier og rettigheter som bolverk mot en fremtid vi ikke kjenner, basert på en fortid som vi må ha lært av. Ved å lære av historien kan vi overskride den menneskelige følelsen av frykt. Ved å siviliseres kan menneskeheten ivareta seg selv. Menneskerettighetene er en sentral del av vår sivilisasjon.

Og det er denne siviliseringen, dette menneskerettslige bolverket som vi har laget gjennom historiske museskritt, som forhåpentligvis ville gitt en bedre beskyttelse mot overgrep imot disse kvinnene dag. La meg si litt om hva dette bolverket består i.

* * * * *

For det første har vi fått flere bindende menneskerettighetsbestemmelser. Norge har aktivt tilsluttet seg syv av FNS ni kjernekonvensjoner om Menneskerettigheter og viktigst, den Europeiske menneskerettskonvensjonen. For det andre, valgte vi i 2014 å ta menneskerettighetene inn i grunnloven.

Både konvensjonene og grunnloven går ved motstrid foran alminnelig norsk lov, og setter derfor rammer for hva politikerne kan bestemme og gjøre, absolutte grenser for det demokratiske spillerommet.

Menneskerettighetene beskytter blant annet ytringsfriheten vår, privatlivet vårt, eiendomsretten vår, retten til utdanning og retten til helse. De forbyr dødsstraff, tortur og vilkårlig frihetsberøvelse. De gir et særskilt vern for sårbare grupper, og de pålegger staten en eksplisitt plikt til å beskytte og etterforske vold mot kvinner, blant annet etter Istanbulkonvensjonen som Norge ratifiserte i fjor.

Denne utviklingen har altså gitt oss mange flere rettigheter. Men det er, som vi vet, forskjell på det å ha rett og det å få rett. Derfor er også utviklingen av sterke kontrollmekanismer gjennom disse 70 årene et grunnleggende sivilisasjonsskritt.

* * * * *

Utgangspunktet er at flertallet bestemmer, men flertallet må respektere mindretallets rettigheter. Og for at det ikke skal være bukken som blir satt til å passe havresekken, er det uavhengige nasjonale domstoler som kontrollerer om regjeringen og Stortinget respekterer menneskerettighetene. For å kunne utføre denne funksjonen, trenger de tilstrekkelige ressurser og kapasitet. Dette utfordres i Norge i dag.

I tillegg til de nasjonale domstolene, har vi i tiden etter 1949 også utviklet en rekke internasjonale kontrollmekanismer, som ytterligere sikrer at bukken ikke får passe havren sin alene. Både FNs traktatorganer og den kanskje viktigste rettighetsgarantisten, den Europeiske menneskerettsdomstolen. Domstolen er en viktig tilleggsgaranti for Norge, men ikke minst er domstolen en klageinstans for 80O millioner europeiske borgere, mange fra stater med mindre velutviklede nasjonale rettighetssystemer enn det vi har.

Dette er ikke et perfekt system, og det kritiseres da heldigvis også jevnlig. Men det er det beste vi har. Det er også det eneste reelle klagemekanismen mange borgere i stater med et svært problematisk forhold til menneskerettighetene, har.

* ****

Og vi får håpe, at om disse overgrepene vi har hørt om i dag, hadde skjedd nå, så ville norske eller internasjonale kontrollmekanismer slått ned på det, ved å anvende det menneskerettslige bolverket som har utviklet seg gjennom disse 70 årene. Slått ned på tilbakekall av statsborgerskap i strid med rettstatsprinsipper. Sørget for at staten beskyttet kvinnene mot gatejustis. Stanset internering i strid med grunnleggende menneskerettigheter slik vi nå kjenner dem. Så i måte representerer ikke unnskyldningen i dag bare en oppreisning for kvinnene og deres barn som har levd med de beinharde konsekvensene av dette, men det viser også en stat som har lært av sine feil, en lærdom som forhåpentligvis gir et bolverk for fremtiden og sikre at det ikke skjer igjen. Og det kan kanskje også ha verdi for dem det gjelder.

* * * * *

Etter dette tilbakeblikket i den positive menneskerettsånds navn, er det viktig å understreke at ikke alt er rosenrødt i 2018 heller. Det skjer heldigvis ikke så ofte, men det skjer, menneskerettsbrudd også i Norge. Vi ser alvorlige utfordringer knyttet til behandling av psykisk syke innsatte i norske fengsler. Norge ble i fjor dømt for ulovlig fengsling av barn i strid med grunnleggende menneskerettigheter, for å nevne to aktuelle eksempler.

Også internasjonalt er det vinder som blåser i feil retning, både i Europa og andre steder ser vi bølger av tilbakeskritt, at seire vi har tatt for gitt, ikke var vunnet likevel. Endringer skjer raskt, i Øst Europa, nært oss, i vår tid. Angrep på uavhengige domstoler, angrep på menneskerettsforkjempere og fremvekst av autoritære krefter. I USA interneres asylsøkerbarn i lang tid i strid med grunnleggende menneskerettigheter. I lys av Obamas åpne kritikk av Kina for menneskerettsbrudd for bare tre år siden, er denne menneskerettslige nonchalansen fra USA slående. Den viser tydelig at også i etablerte konstitusjonelle demokratier kan synet på grunnleggende verdier og menneskerettigheter endres svært raskt – langt raskere enn vi ønsker å tro.

Det er derfor nå tid for stå stødig og tydelig for det menneskerettssystemet som har tjent oss vel i de 70 årene det har eksistert. Det er ikke perfekt, men det er det beste vi har.

Og når vi nå i Europa beveger oss stadig lenger vekk fra grusomhetene i den andre verdenskrig, er det kanskje lett å glemme alternativet, verden slik den var før, og de ufattelige katastrofene som presset frem det menneskerettsregimet vi har i dag. Som sikkert kan irritere og utfordre ideer vi har om balansepunktet mellom individvern og folkestyre og som kompliserer beslutningsprosesser, men som, når man løfter blikket, er en liten pris å betale for den beste beskyttelsen som ideer og prinsipper kan gi.

****

Så hvor står vi egentlig i dag, 70 år etter at Verdenserklæringen ble vedtatt?

Kanskje står vi der at vi i dag ikke behøver Antigones appell til «de evige, uskrevne, lover». I dag er de skrevet inn i Grunnloven og i internasjonale konvensjoner som skal binder oss til masten når sirenene roper, når følelsene tar overhånd eller når kortsiktige populistiske bølger truer med å kaste oss ut på dypt vann.

Men det vi behøver, også i dag, er Antigones rettferdighetssans. Også i dag behøver vi at enkeltmennesker reagerer på og tar til motmæle mot urett. Da trenger vi en blanding av kunnskap og engasjement som gir motstandskraft.

Dette må bygges og befestes i normale tider for å tåle kriser og krig. Undertrykkende lover er ofte nettopp utviklet under normale situasjoner. De unntakslovene Hitler benyttet for å kneble sine motstandere var vedtatt av de ansvarlige partiene før krigen. Godtar vi undertrykkende metoder mot antatte terrorister eller uforholdsmessige inngrep overfor uønskede asylsøkere, legger vi grunnlaget for at de samme metodene tas bruk mot helt andre grupper hvis behovet i fremtiden blir presserende. Dette betyr at vi må utvikle statens virkemidler slik at vi selv kan tåle at de blir brukt mot oss, og de verdiene vi selv tror på.

For å bygge denne beskyttelsen må menneskerettighetene forsvares hver dag. Barna våre må ha dem i ryggmargen. Politikerne våre må snakke om dem på en måte som reflekterer deres historiske betydning og nødvendigheten av et verdenssamfunn basert på rett og ikke makt. Lære av historien, Videreføre lærdommen. Aldri hvile i det. Det er ikke et perfekt system. Men det er det beste vi har. Det beste menneskeslekten har fått til.»

Høringsuttalelse – Forslag om styrking av aktivitets- og redegjørelsesplikten på likestillingsområdet

NIM-H-2018-017

NIM- uttalelse aktivites- og redegjørelsesplikt diskriminering (pdf) 812.40 KB

Til: Barne- og likestillingsdepartementet

NIM ønsker styrking av kvinners rettigheter og stilling, men ønsker på samme måte styrking av rettighetene til de øvrige utsatte gruppene som dekkes av diskrimineringsgrunnlagene. NIM har i uttalelsen kommentarer til forslag til endringer av likestillingsloven og regnskapsloven.

Høringsuttalelse om endringer i straffeprosessloven og forskrift om bruk av politiarrest

NIM-H-2018-016

Høringsuttalelse fengsling og arrest (pdf) 685.54 KB

Til: Justis- og beredskapsdepartementet

De temaer som tas opp er anbefalinger fra FNs torturkomité, 48-timers fristen og tiltak mot isolasjons-virkninger i politiarrest.

Våren 2018 ble Norge eksaminert av FNs torturkomité. Både fremstillingsfristen og isolasjonsproblematikken ved politiarrest er omtalt i komiteens avsluttende bemerkninger. Komiteen gir klart uttrykk for at den pågrepne skal fremstilles for varetektsfengsling snarest mulig og senest innen 48 timer. Det anbefales også at overføring til fengsel skjer innen samme frist. NIM mener at komiteens anbefalinger må følges opp og hensyntas i det videre lovarbeidet. For å lese hele vår høringsuttalelse, trykk på lenken øverst på siden.

NIM har i flere sammenhenger gitt menneskerettsfaglige vurderinger av fremstillingsfristen for fengsling og isolasjon i politiarrest, herunder i våre årsmeldinger fra 2015 til 2017. Fremstillingsfristen for fengsling er også behandlet i NIMs høringsuttalelse til NOU 2016: Ny straffeprosesslov.

Høringsuttalelse til forslag om etablering av et lavterskeltilbud for behandling av saker om seksuell trakassering

NIM-H-2018-015

Høring-etablering lavterskeltilbud-seksuell trakassering (pdf) 850.44 KB

Til: Barne- og likestillingsdepartementet

NIM mener det er positivt at Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) fremmer forslag om å etablere et lavterskeltilbud ved Diskrimineringsnemnda for å håndheve forbudet mot seksuell trakassering og styrke Likestillings- og diskrimineringsombudets veiledningsrolle.

NIM positiv til forslag til teknologinøytral medieansvarslov

Det har vært viktig for NIM at lovens virkeområde skal være teknologinøytralt, da nye aktører kommer til og de tidligere skillelinjene mellom "avis" og "ikke-avis" gradvis viskes ut. NIM ønsker derfor forslaget til ny medieansvarslov svært velkommen.

Høringsfristen til forslag til ny lov om redaksjonell uavhengighet og ansvar i redaktørstyrte medier gikk ut 1. oktober 2018.

Overordnet er det NIMs inntrykk at departementet har gjort et grundig og godt arbeid med lovforslaget. De overordnede hensynene departementet har lagt til grunn for utredningen, harmonerer godt med de grunnlag som gjør at NIM har etterlyst et slikt lovarbeid:

Tilstrebe teknologinøytrale regler.
Fjerne rettslig usikkerhet.
Ta stilling til hva som er en rimelig balanse mellom ytringsfriheten og andre hensyn/rettigheter (inkludert retten til privatliv) for problemstillinger som har oppstått i kjølvannet av den teknologiske utviklingen.

Spesielt teknologinøytralitet er viktig for NIM:

NIM er enig med departementet i at det neppe vil være mulig (og neppe heller ønskelig på et mediefelt i stadig utvikling) å fastsette nøyaktig hvilke medier som omfattes av loven. NIM har forståelse for at virkeområdet må avgrenses og for at dette kan være en krevende øvelse hvor ulike hensyn spiller inn. Av hensyn til den teknologiske utviklingen ønsker NIM å understreke at man må være bevisst på at lovens ordlyd ikke gjør virkeområdet for snevert og for lite fremtidsrettet. Dette gjelder særlig utviklingen på medieområdet – hvor nye aktører kommer til og hvor de tidligere skillelinjene mellom «avis» og «ikke-avis» viskes ut (for eksempel nettavis vs. nyhetsportal vs. nyhetsblogg).

Et eksempel på en mulig problematisk innsnevring, er at rene nyhetstjenester og debattforumer etter forslaget kan falle utenfor lovens virkeområde. Dette harmonerer ikke nødvendigvis godt med hensynene bak lovforslaget. Et alternativ for å motvirke dette kan være å endre ordlyden slik at loven vil gjelde for «medier som driver regelmessig journalistisk produksjon og formidling av nyheter, aktualitetsstoff eller samfunnsdebatt til allmennheten».

NIM merker seg også departementets kommentar om at det ikke anses naturlig i dette lovarbeidet å gå inn på spørsmål knyttet til multinasjonale kommersielle aktørers (for eksempel Facebook og Google) rolle og makt over det digitale ordskiftet – og dermed makt over ytringsfriheten og privatlivet på internett. NIM har forståelse for at dette lovarbeidet ikke kan omfatte slike sideliggende og sammensatte problemstillinger. Vi vil imidlertid understreke at dette er ytringsfrihetsspørsmål myndighetene bør være bevisst på.

NIM er også positive til at departementet har gått inn i spørsmålet om ansvaret for brukergenerert innhold og sett hen til relevant praksis og føringer fra EMD, der praksis viser at staten har en relativt vid skjønnsmargin ved vurderingen av hvordan dette spørsmålet best kan løses, herunder i å finne en rimelig balanse mellom ytringsfriheten på den ene siden og retten til privatliv på den andre.

NIM kommenterer i høringsuttalelsen, i tillegg til lovens virkeområde og ansvaret for brukergenerert innhold, også det strafferettslige redaktøransvaret, imøtegåelsesretten, foretaksstraff og taushetsplikt. Les hele høringsuttalelsen her.

Du finner alle våre høringsuttalelser her.