NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
De temaer som tas opp er barn og unges muligheter til å delta på store idrettsarrangementer selv om de har funksjonsnedsettelse, samt mulighet til å organisere, utvikle og delta i tilpassede idrettsaktiviteter.
Over 30 organisasjoner, inkludert Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), mobiliserer til nasjonal dugnad mot netthat: Rusken på nett.
Netthat har utviklet seg til å bli et demokratisk problem som preger stadig større deler av samfunnsdebatten. Det handler ikke om viktig og skarp samfunnsdebatt, men om drittslenging, trakassering, trusler, hat og sjikane.
Nå har organisasjonslivet i Norge fått nok. 28. mai deltar over 30 organisasjoner på tidenes første Rusken på nett-aksjon for å få bukt med søpla i kommentarfeltene.
En undersøkelse fra Amnesty International viser at 1 av 10 nordmenn har blitt utsatt for trakassering på nett, mens tall fra Kommunenes Sentralorganisasjon viser at hele 15 prosent av norske lokalpolitikere trekker seg fra politikken på grunn av netthets.
Nå mobiliserer for første gang store deler av norsk organisasjonsliv mot netthat. Organisasjonene som deltar i Rusken på nett jobber med alt fra miljø, bistand, menneskerettigheter, helse, religion, innvandring, arbeidsliv, teknologi og medier.
– Bredden i engasjementet bekrefter at netthat rammer alle sider av norsk offentlighet, men gir oss samtidig grunn til å tro at vi kommer til å lykkes med å mobilisere for en åpen, ærlig og trygg samfunnsdebatt. Selv om netthatet tidvis oversvømmer kommentarfeltene, er det viktig å huske på at det store flertallet fortsatt oppfører seg ordentlig og prøver å diskutere sak når de deltar i diskusjoner. Det håper vi å bevise ved å mobilisere flest mulig for å ta tilbake de gode diskusjonene med Rusken på nett, sier Preben Carlsen, styreleder i No hate og initiativtaker til Rusken på nett.
For enkeltpersoner kan netthatet gå på helsa løs, og samfunnet har et stort demokratisk problem.
– De fleste nettytringer som har en hatefull tone, som er usaklige og angriper person fremfor sak, er ikke straffbare. De kan likevel være et problem. Ikke bare for dem de rammer, men for samfunnet som helhet: Hat er en menneskelig følelse som det er fullt lov å ha. Men når man øser sitt hat utover andre, viser forskning at mange – tidvis hele grupper – ikke orker å delta i samfunnsdebatten, på nett eller for øvrig. Dermed undergraves en sentral grunn til at vi beskytter ytringsfriheten – nemlig at flest mulig ulike stemmer skal kunne brytes mot hverandre i et levende demokrati, sier NIMs fagdirektør Anine Kierulf.
I anledning Rusken på nett vil No hate, som er Norges eneste organisasjon som jobber fulltid med å bekjempe netthat, tilgjengeliggjøre flere løsninger som skal bekjempe netthat. I første omgang blir det et netthatfilter, som skal minne folk på konsekvensene av hatefulle ytringer før de deler dem, en ressursside for alle som har blitt utsatt for netthat og en Nettravn-ordning som skal bidra til å trygge ditt digitale nærmiljø i samarbeid med skoler og foreldregrupper.
– Mobilisering og engasjement er avgjørende for å opprettholde en god samfunnsdebatt, men netthat er et så sammensatt problem at vi må ta i bruk flere virkemidler for å bekjempe både årsaker, omfanget og konsekvensene av det, sier Preben Carlsen.
Målet med Rusken på nett-aksjonen er å øke kunnskap, bygge holdninger og mobilisere flest mulig i kampen mot netthat. Rusken på nett skal gjennomføres 28. mai hvert år og blir en årlig vårrengjøring av søpla i kommentarfeltene. Ved å mobilisere flest mulig til å delta i Rusken på nett skal det være trygt å si fra i møtet med de som utøver netthat, fordi alle kan være trygge på at de alltid har noen andre i ryggen så lenge Rusken på nett-aksjonen pågår.
Foreløpig har rundt 30 ulike organisasjoner takket ja til å delta på Rusken på nett-aksjonen: No hate, Amnesty International, Redd Barna, WWF, Røde Kors, Kripos, Frelsesarmeen, Bellona, NHO, Den norske kirke, Muslimsk dialognettverk, Naturvernforbundet, Spiseforstyrelsesforeningen, Stopp Hatprat, Mental Helse Ungdom, Norske kvinners sanitetsforening, Norsk skuespillerforbund, Schibsted, Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), Telia, Elkjøp, Kavlifondet, Elvebakken videregående skole, Splay One, DiMe – Diskrimineringshjelpen og Meglingsbenken, Samarbeidsrådet for tros og livssynssamfunn og Telenor.
Som privatperson kan du melde deg på Rusken på nett-eventet på Facebook. Her får du løpende informasjon om hva som skjer fremover og tilgang til innhold som gjør det enkelt for deg å bidra i aksjonen: https://www.facebook.com/events/2276185755772800/
Jobber du i en organisasjon som vil delta på Rusken på nett? Send en e-post til preben@nohate.no så tar de kontakt med mer informasjon i løpet av kort tid.
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
De temaer som tas opp er retten til å søke asyl og tidligere grunnlovsforslag om asylrett. NIM støtter forslaget om å grunnlovsfeste retten til å søke asyl, slik det er foreslått.
Her er hele NIMs innspill til grunnlovsforslag fra Karin Andersen, Heikki Eidsvoll Holmås, Kirsti Bergstø, Trine Skei Grande og Abid Q. Raja om endring i § 93 (grunnlovsfesting av retten til å søke asyl), Dokument 12:3 (2015-2016) ved å følge lenken lenger oppe på siden. Innspillet er sendt Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.
– Vi ser en økende opposisjon mot multilateralt samarbeid i en rekke land, også i vårt nabolag. Derfor kan vi ikke ta støtten til menneskerettighetene for gitt, sier NIMs direktør Adele M. Mestad. Dette er bakteppet når vi i år feirer Europarådets 70- og EMDs 60-årsjubileum.
5. mai 2019 markerte vi 70 år med Europarådet, en av de aller viktigste institusjonene for å beskytte og utvikle menneskerettighetene i Europa.
Ikke minst spiller Europarådet en grunnleggende rolle for å sikre fred og stabilitet i Europa.
– Etter to verdenskriger var mantraet «aldri igjen». Multilaterale institusjoner ble dermed opprettet globalt og regionalt for å bekjempe krig, undertrykkelse og totalitære regimer. Det menneskerettslige systemet i Europarådet har vært en helt avgjørende del av dette arbeidet, sier Adele Matheson Mestad, direktør i NIM.
I dag er 47 stater medlemmer av Europarådet, som bidrar til å styrke og ivareta menneskerettighetene til 840 millioner europeere.
Europarådet er plassert i den franske byen Strasbourg, rett ved Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), som er en sentral del av Europarådet.
Enkeltpersoner og stater kan klage inn Europarådets medlemsstater for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) til menneskerettsdomstolen.
I år er det 50 år siden EMD ble opprettet. Siden 1959 har EMD avsagt totalt rundt 20.000 avgjørelser. Av disse har det vært 47 saker om Norge som har endt med dom i EMD, hvorav Norge har blitt dømt 30 ganger for å ha krenket menneskerettighetene.
Dommer fra EMD er rettslig bindende for statene. Derfor er EMD en slagkraftig institusjon for menneskerettighetene i Europa.
Siden 1949 har Europarådet også utviklet seg i tråd med den generelle samfunnsutviklingen.
– Europarådets og EMDs evne til å tilpasse seg tiden, nye ideer og problemstillinger, har ført til noen av de viktigste menneskerettslige avgjørelsene vi har i dag. Et eksempel er saken Dugeon mot Storbritannia fra 1981, hvor EMD mente at såkalte «sodomi-lover», som kriminaliserte homofili, var en krenkelse av EMK artikkel 8 og retten til privatliv. Alle medlemsstater med slike diskriminerende lover måtte dermed endre disse, sier Matheson Mestad.
I dag utfordres imidlertid Europarådets rolle og verdier fra flere hold. Både nasjonalistiske og illiberale krefter i ulike europeiske land utfordrer grunnleggende menneskerettigheter, demokratiske verdier og rettsstatsprinsippene.
Også EMDs legitimitet og autoritet er under press.
– Skepsis til migranter, spredningen av falske nyheter og mistillit til folkevalgte politikere og institusjoner, samt økende sosiale og økonomiske forskjeller, hvisker ut den grunnleggende tanken om at menneskerettighetene er universelle – at de gjelder for alle, sier Matheson Mestad og legger til:
– Den europeiske menneskerettskonvensjonen er kanskje det viktigste og mest avanserte internasjonale menneskerettslige dokumentet verden har sett. I tillegg til at EMK beskytter menneskerettighetene i Norge og resten av Europa, fremstår det europeiske menneskerettssystemet som et fyrtårn for andre land, som ser til Europa når de jobber med å utvikle sine menneskerettigheter. Derfor er det viktigere enn noen gang at Europarådet og EMD forblir robuste menneskerettslige institusjoner og fortsetter å beskytte og utvikle menneskerettighetene i minst 70 år til.
Se tidslinje over Europarådets utvikling på Europarådets hjemmesider.
Det har slått oss at folk mangler kunnskap om både tatere/romani og andre nasjonale minoriteter. Her har vi alle en oppgave, sier Petter Wille.
Tale ved Skammens stein, av Petter Wille, spesialrådgiver ved NIM.
Først vil jeg få takke for invitasjonen til å tale ved minnemarkeringen ved Skammens stein. Jeg er glad for å være med på å minnes tidligere tiders overgrep mot tater/romanifolket i Norge.
Jeg representerer Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM). FN anbefaler alle stater å ha en nasjonal institusjon som fremmer og beskytter menneskerettighetene. I Norge har Stortinget gitt denne oppgaven til oss. NIM er et uavhengig, offentlig organ som organisatorisk er underlagt Stortinget. Vi har hovedkontor i Oslo og et kontor i Kautokeino, og er til sammen 20 ansatte.
NIM ble opprettet i 2015 ved Lov om Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter. Loven gir oss et bredt mandat, nemlig «å fremme og beskytte menneskerettighetene i Norge i tråd med Grunnloven, menneskerettsloven, internasjonale traktater og folkeretten for øvrig». Vi jobber derfor med mange ulike typer saker, fra forhold for innsatte i fengsler, ytringsfrihet og personvern til rettigheter for sårbare grupper som minoriteter, urfolk, barn og eldre. Vi skal ikke behandle enkeltsaker, men bidra med fagkunnskap og gi råd og veiledning, slik at myndighetene kan ivareta sitt menneskerettslige ansvar best mulig.
Det gjør vi særlig ved å:
Vi skriver temarapporter og høringsuttalelser. Og vi avgir en årlig melding til Stortinget, hvor vi kommer med anbefalinger om forbedringer.
Det er sterkt å stå ved Skammens stein, som symboliserer taternes ofre for storsamfunnet Norges forsøk på å assimilere sine innbyggere, nær sagt koste hva det koste ville. Man skulle rett og slett utslette en kultur. I gamle offentlige dokumenter er det brukt sterke ord om tatere/romanifolk, som undermåls, samfunnets bunnfall, og vaneforbrytere.
Hvordan var dette mulig? Et hovedproblem var at taterne ikke ble sett på som likeverdige medmennesker.
Oppgjør med tidligere tiders overgrep er viktig. Vi kan ikke endre på fortiden. Men man kan ta ansvar for tidligere ugjerninger og arbeide for å opprette tillit. De siste 20 årene er det mange som har vedgått ansvar og kommet med unnskyldninger.
Det er fortsatt betydelige uløste utfordringer, men det har skjedd en viktig utvikling. Tanken om tvungen assimilering er forlatt. Menneskerettighetene krever anerkjennelse og respekt for minoriteters rettigheter til å utøve egen kultur og språk og vi har fått et sterkt diskrimineringsvern både i norsk lovgivning og i internasjonale konvensjoner. Arbeidet for å bekjempe hatkriminalitet og hatefulle ytringer er styrket.
Norge har sluttet seg til Europarådets rammekonvensjon om nasjonale minoriteter, og dere er en av de nasjonale minoritetene som omfattes av konvensjonen. Jeg er medlem av den komiteen som overvåker gjennomføringen av konvensjonen og Norge har fått flere anbefalinger som gjelder tater/romani folket. Blant annet om tiltak for å øke tilliten til myndighetene, oppfølgning av forslag fra tater/romani utvalget, øke innsatsen for å bevare og utvikle kulturen, tiltak mot diskriminering av den reisende kulturen og tilpassing av undervisning.
Den store utfordringen nå, er ikke mangel på lover og internasjonale forpliktelser; nå må vi rette søkelyset mot gjennomføringen av de rettighetene som er nedfelt i lover og internasjonale konvensjoner.
Her har vi en rolle som vaktbikkje, og den tar vi alvorlig. Vi jobber for tiden med en rapport om statens menneskerettslige forpliktelser overfor nasjonale minoriteter, som vi tar sikte på å lansere i høst. Vi har også et eget kapittel om nasjonale minoriteter i årsmeldingen vår til Stortinget.
I vårt arbeid har det slått oss at folk mangler kunnskap om både dere og andre nasjonale minoriteter. Her har vi alle en oppgave. Denne dagen er en anledning til å øke bevisstheten rundt de utfordringer som dere møter i dag.
Regjeringen jobber med en Stortingsmelding om nasjonale minoriteter, som er en god anledning til å skape oppmerksomhet om problemer og utfordringer. Jeg håper regjeringen ser nøye på de menneskerettslige forpliktelsene, og at de også ser bakover i historien for å bedre forstå dagens utfordringer og behov.
Målsetningen må være å legge forholdene til rette for at dere skal kunne utvikle deres kultur, språk og samfunnsliv, som en naturlig og likeverdig del av Norge.
6. mai er det Norge som skal høres i FNs menneskerettighetsråd, Universal Periodic Review (UPR). UPR bidrar til å styrke menneskerettighetene over hele verden og setter viktige menneskerettslige problemstillinger på kartet.
Universal Periodic Review (UPR) er en unik prosess der alle de 193 medlemsstatene i FN blir vurdert i sin oppfølging av menneskerettighetene. Dette skjer omtrent hvert femte år.
Norge skal evalueres den 6. mai 2019, hvor NIM vil overvære høringen. Dette er tredje gang Norge evalueres i UPR.
– Formålet med UPR er å vurdere i hvilken grad medlemsstatene følger opp sine menneskerettslige forpliktelser, blant annet etter FN-pakten, FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, menneskerettighetstraktater og eventuelle frivillige forpliktelser. Hele prosessen skal bidra til å utvikle promoteringen og beskyttelsen av menneskerettigheter over hele verden, inkludert i Norge, sier Kristin Høgdahl, seniorrådgiver i NIM.
I 2018 sendte NIM sin rapport om menneskerettighetssituasjonen i Norge til FNs menneskerettighetsråd.
– NIM ser særlig behovet for økt oppmerksomhet om behandling og isolasjon av psykisk syke i fengsler og bruken av tvang i psykiatrien og overfor utviklingshemmede. I tillegg har NIM etterspurt statistikk om hatefulle ytringer og en handlingsplan for å forebygge og bekjempe vold i samiske samfunn, sier Høgdahl.
Landevalueringen baseres på statenes egen rapportering til FN, tidligere anbefalinger til medlemsstaten fra FNs traktatorganer og andre FN-mekanismer.
I tillegg benyttes informasjon fra «stakeholders» slik som regionale organisasjoner som Europarådet, sivilsamfunn og nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner – i Norge er dette NIM. Se NIMs norgesrapport til FN her.
Selve evalueringen skjer i form av en diskusjon mellom medlemsstaten som blir gransket og andre medlemsstater. Alle FNs medlemsstater kan stille spørsmål eller komme med kommentarer og anbefalinger til staten som evalueres.
Ikke-statlige organisasjoner kan ikke delta i diskusjonen direkte, men kan overvære møtet. I tillegg kan medlemsstatene bruke informasjon fra organisasjonene i diskusjonen.
Høringen avrundes med at Menneskerettighetsrådet vedtar en foreløpig rapport med konkrete anbefalinger.
Tre måneder etter landhøringen skal endelig rapport vedtas i plenum. Norge vil da akseptere anbefalingene, helt eller delvis, og avvise eventuelle anbefalinger man ikke er enig i.
I plenumsmøtet får også andre medlemsstater, observatørstater og nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner som NIM, anledning til å gi avsluttende kommentarer.
– Det spesielle med UPR til forskjell fra FNs traktatorganer er at staten tar standpunkt til de anbefalingene som kommer og selv velger hva den forplikter seg til. NIM håper Norges UPR-høring bidrar til å sette viktige menneskerettslige problemstillinger på kartet, sier Høgdahl.
Her finner du relevant informasjon til UPR-høringen:
Kontaktinformasjon til NIMs representanter under UPR-høringen.
NIMs rapport til FNs menneskerettighetsråd om menneskerettighetssituasjonen i Norge (engelsk).
Norges tredje rapport til FNs menneskerettighetsråd i landhøringen (UPR) i mai.
FNs komité for personer med nedsatt funksjonsevnes rettigheter (CRPD) har kommet med nye anbefalinger til hvordan Norge kan styrke denne gruppens menneskerettigheter.
Norge ratifiserte FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) i 2013. Ved å slutte seg til denne konvensjonen har Norge forpliktet seg til å avgi rapporter hvert fjerde år om gjennomføringen av konvensjonen til en komité av uavhengige eksperter som fører tilsyn med statenes gjennomføring av konvensjonen.
CRPD-komiteen kom i mai 2019 med sin endelige rapport med bemerkninger om Norge.
Komiteen er positive til blant annet likestillings- og diskrimineringsloven fra 2018, regjeringens strategi mot hatefulle ytringer, regjeringens handlingsplan mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk og pasient- og brukerrettighetslovens bestemmelser om brukerstyrt personlig assistanse.
Komiteen uttrykker derimot bekymring over at CRPD ikke er blitt inkorporert i norsk lov, tolkningserklæringene Norge har avgitt til CRPD og variasjonen mellom ulike kommuner i tilbudet til personer med funksjonsnedsettelse.
Hva angår anbefalingene om inkorporering av CRPD og om å sikre lik annerkjennelse for loven (i forbindelse med ny vergemålslov), mener komiteen at Norge bør iverksette «urgent measures».
Komiteen kommer også med anbefalinger for å hindre diskriminering når det gjelder helse (herunder helsepersonells kunnskap om rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse) og utdanning (herunder læringsutbyttet av undervisning av barn med funksjonsnedsettelse), i tillegg til å uttrykke bekymring for interseksjonell diskriminering.
Rapporten med CRPD-komiteens konklusjoner og anbefalinger til Norge finner du øverst i saken eller her:
Tidligere i år leverte NIM sine innspill til komiteen. Norges første rapport til komiteen ble eksaminert av komiteen 25. og 26. mars i år.
Blant de temaene som NIM tok opp og som også er reflektert i komiteens anbefalinger, er diskriminering og levekår for samer med nedsatt funksjonsevne, nasjonale minoriteter og andre sårbare grupper, vergemål og rettslig handleevne og vergemålsloven i praksis, bruk av tvang mot personer med nedsatt funksjonsevne, samt bruk av tvang og vold mot eldre med demens.
I et innlegg i komiteen viste NIM blant annet til at vergemålsloven er under revisjon og at dette gir norske myndigheter en anledning til å erstatte vergemål med beslutningsstøtte der dette er mulig. Her har komiteen gjengitt vårt forslag i sin anbefaling.
NIMs skriftlige innspill til CRPD-komiteen kan leses her:
Les mer om temaet her: NIMs temasider om diskriminering og sårbare grupper, NIMs temasider om helse og omsorg, NIMs temasider om nasjonale minoriteter, NIMs temasider om urfolk, NIMs temasider om skole og utdanning
Her er direktør Adele Matheson Mestads tale under lanseringsseminar for NIMs årsmelding 2018
Stortingspresident. Kjære menneskerettsvenner.
Hvordan står det egentlig til med menneskerettighetene i Norge? Det er et stort spørsmål fordi menneskerettighetene virker inn på nær sagt alle livsområder. Og når jeg sier virker inn, så mener jeg at de setter noen ytterrammer for politikkutforming og praksis for at alt fra psykiatri, personvern, barnevern til våpeneksport for å nevne noen av mange eksempler. Menneskerettighetenes hovedoppgave, er nettopp å legge yttergrenser for politikken. Tegne fotballbanen for de politiske spillerne og deres regler. Og av og til gi rødt kort. Men menneskerettighetene legger også viktige premisser for samfunnsdebatten. Dette betyr slett ikke at menneskerettighetene kan løse alle samfunnsspørsmål, for hvis alt er menneskerettigheter, er ingenting menneskerettigheter. Det betyr bare at det ofte er menneskerettslige dimensjoner ved mange samfunnsdebatter som det er viktig å peke på. Dette gjør også at NIMs mandat er stort og dekker mange områder, noe årsmeldingen vår derfor må reflektere.
Spørsmålet om hvordan det står til med menneskerettigheten er også vanskelig. For hvordan måler man det egentlig? Vi gjør dette på to nivåer:
For det første, gjennomgår vi lovforslag og vurderer om de ivaretar menneskerettslige krav blir. Høringsinstituttet, enn så tørt det høres ut, er en av demokratiets vakreste og viktigste bolverk. Gjennom dette vakre høringsinstituttet opplever vi ofte at vi blir lyttet til, med unntak av når det gis for korte høringsfrister, men det er gjennomgående er et reelt ønske om å ivareta menneskerettighetene i norsk lovgivning. Det er bra.
Vi skal for det andre følge med på at menneskerettighetene virker i praksis, slik at det ikke blir forskjell på realitet og regler, implementeringsgap, som vi kaller det på «menneskerettsk», vårt tidvis ekskluderende menneskerettighetsspråk. Du skjønner at du snakker menneskerettsk flytende når du sier MR i ulike sammenhenger og uten videre regner med at folk tenker på menneskerettigheter og ikke en type røntgen.
Vi overvåker bredt, og følger med på relevant forskning, rettspraksis, og i møte med vårt kunnskapsrike sivilsamfunn og berørte grupper. Men spørsmålet om menneskerettighetene virker i praksis, det er vanskeligere å måle. Er for eksempel antall søksmål om menneskeretts-krenkelser en egnet indikator for å si noe om hvor skoen trykker i norsk sammenheng? Hvordan kan vi være sikre på at de mest sårbare blant oss i det hele tatt blir hørt eller finne veien til domstoler og klageinstanser?
Og hvordan kategoriserer man hva som er en stor menneskerettsutfordring? Når den angår mange? Eller hvis den er svært alvorlig for noen få? I år har vi for eksempel jobbet mye med spørsmål knyttet til innføring av digitalt grenseforsvar (DGF) eller tilrettelagt innhenting, som det heter på E-tjensk. Du skjønner at du snakker flytende E-tjensk når… nei forresten det er hemmelig. Uansett, tilrettelagt innhenting, eller TI som det heter på E-tjensk, kan få store menneskerettslige konsekvenser fordi det vil virke inn både på retten til privatliv og ytringsfriheten for potensielt svært mange nordmenn. Samtidig har vi jobbet mye med utfordringer knyttet til behandlingen av psykisk syke innsatte i norske fengsle. Sivilombudsmannen peker på det er stor risiko for menneskerettsbrudd når psykisk syke, suicidale og selvskadende innsatte ofte blir møtt med tvangsbruk og ikke alltid får ivaretatt sin rett til forsvarlig helsehjelp. Dette gjelder heldigvis ikke så mange, men er svært alvorlig. Begge disse sakene reflekterer store menneskerettsspørsmål, men på veldig ulikt vis.
Så på spørsmål om hvordan det står til med menneskerettighetene i Norge, er det ikke lett å gi et kort svar. Men la meg likevel forsøke.
Utgangspunktet må være at menneskerettssituasjonen i Norge er god. Å si noe annet faller på sin egen urimelighet.
Menneskerettigheter har en sterk forankring i norsk rett og gis forrang foran nasjonal lovgivning. Dette uttrykket er demokratisk og et ønske om å binde seg til masten for å sikre seg mot å bli fristet av sirenenes sang, som i vår tid gjerne bæres frem av populistiske vinder fra sør og øst.
De som vurderer Norge utenifra, peker på Norge som et foregangsland. I oversikter som rule of law index, freedom in the world index, og world press freedom index ligger Norge jevnt og trutt øverst sammen de andre nordiske landene.
Det er et helt grunnleggende utgangspunkt når man snakker om menneskerettigheter i Norge, og det er viktig å begynne der fordi vi har alle et ansvar for år sikre tilliten til det systemet vi har. Og det gjør man alltid best ved å først peke på det som virker.
Når det er sagt, betyr ikke det at vi ikke har utfordringer. Og hva er så de mest sentrale blant dem? For å finne ut dette, begynte vi med å spørre.
Vi peker også på flere utfordringer i vår årsmelding. Dette baserer seg på overvåkning, forskning, men også på anbefalinger fra FNs traktatorganer, som det i løpet av året har kommet en rekke av. Jeg skal ikke gå gjennom alle her, for jeg vil jo ikke spoile leseropplevelsen for dere, men vil nøye meg med å peke på tre særlige utfordringer.
I år som i fjor har vi jobbet mye med vold og overgrep. Det er et samfunnsproblem, men det er også et menneskerettighetsproblem. Staten har ikke bare en plikt til å ikke selv begå overgrep, den har også en plikt å forebygge, avverge og straffeforfølge vold og overgrep mellom privatpersoner. Og her svikter det dessverre for ofte. Vi omtaler dette på side 34 i årsmeldingen. La meg bare peke på noen tall:
I året som har gått har vi sett flere gode tiltak. Men vi mener likevel at det ikke gjøres nok, og det gjelder særlig på områder med særlig sårbare grupper som de eldre, barn og urfolk.
I 2018 utarbeidet vi derfor en temarapport om vold i samiske samfunn. 1 av 2 samiske kvinner opplyser om voldsutsatthet, og saker knyttet til Tyssfjord som viser store svakheter i hjelpeapparat og politi. NIM etterlyser i år som i fjor en konkret og forpliktende handlingsplan som reflekterer kravene i den Istanbulkonvensjonen om å sørge for en helhetlig og effektiv respons på dette alvorlige samfunns- og menneskerettsproblemet.
I 2018 utarbeidet vi også en temarapport om eldres menneskerettigheter. Vi peker på syv menneskerettslige utfordringer for eldre som en særlig sårbar gruppe, som vi mener at fortjener et tydeligere menneskerettighetsfokus.
Det slår meg ofte hvor rart det er at det fokuseres så lite på dette. Vi skal alle få eldre foreldre, og vi skal alle bli gamle en gang. Selv barna våre skal bli gamle. Hvorfor forholder vi oss så lite til dette likevel? Dette arbeidet kommer vi til å videreføre i året som kommer, kanskje helt til vi blir gamle selv.
Asyl og innvandringsfeltet er menneskerettslig krevende. En bekymringsfull utvikling, er at organisasjoner som NOAS, som gjør et svært viktig arbeid med å sikre rettsikkerheten til denne gruppen, blir utsatt for kritikk og hets. Dette fikk jeg selv fikk erfare da NIM tok til orde for at Norge selvsagt burde støtte FNs migrasjonsplattform som blant annet understreker statenes opplagte plikt til å blant annet bekjempe menneskehandel og overgrep mot barn på flukt, uten at plattformen på noen måte grep inn i statenes suverenitet på feltet. Likevel fikk den koordinert og massiv motstand i svært mange Europeiske land, i svært polariserte debatter.
Årsmeldingen for 2018 omhandler også enkelte spørsmål knyttet til asyl og innvandring. Generelt vil jeg si at vi vi med bekymring ser at frontene hardner til, noe som er rart gitt at vi i år opplever historisk lave ankomsttall.
I årsmeldingen gjentar vi at vi mener at enslige mindreårige asylsøkere over 15 år blir utsatt for forskjellsbehandling i strid med barnekonvensjonen. Dette utarbeidet vi en egen temarapport om i 2016, men problemet er fremdeles ikke løst. Enslige mindreårige asylsøkere over 15 bor i mottak organisert av UD, mens de under 15 er underlagt barnevernets omsorg. Vi mener at de over 15 må gis et likeverdig omsorgstilbud med andre barn som er underlagt statens omsorg. Vi kan ikke trekke et stemoderlig skille mellom egne og andres barn når det gjelder grunnleggende omsorg. Forskning viser at situasjonen på mottakene ikke er god, barn forsvinner og det haster å få på plass et likeverdig omsorgstilbud. Vi imøteser med stor utålmodighet departements arbeid med å klargjøre omsorgskravene på dette området.
Om dette og mer til kan dere lese, men for de av dere som er mer visuelle er også mange av temaene reflektert i fotoutstillingen som er laget av de flinke fotostudenter på Oslo met. Tusen takk til dem og særlig til
Jeg vil også takke Erlend Mehti som dere straks skal møte for hans uvurderlige innsats som prosjektleder, og Elianne Kemble-Clarkson og Nora Vinsand fra kommunikasjon for fantastisk innsats, og ellers berømme alle NIM-ansatte som dere kan hilse på her i rommet, eller se på side 129 i årsmeldingen, som alle har bidratt til dette puslespillet av en publikasjon. Bak de 150 sidene her ligger det mye mer kunnskap som kunne vært skrevet, men da ville dette blitt veldig, veldig langt. Men vi vet at fremtiden er digital, og vi håper at for årsmeldingen for 2054 kan utvikle utvikle en app som digitalt kan ekstrahere kunnskapen fra de fine NIM ansattes gode menneskerettshoder, og som alle som vil kan laste ned. For alle trenger litt lett tilgjengelige menneskerettigheter i disse dager hvor vi ser illiberal utvikling i Europa og oppblussing av autoritære krefter som vi trodde historien hadde gjort seg ferdig med. Derfor må vi holde menneskerettighetsfanen høyt. For selv om det sikkert er mange ting å kritisere disse rettighetene for, og gjerne diskutere – om for eksempel rettsliggjøring og forholdet mellom jus og politikk, så representerer disse menneskerettighetene noen tanker, verdier, ideer som vi dypest sett må stå samlet om, som samler oss, og som gjør oss til dem vi er. Og hvor vi alltid må tenke på at alternativene til et rettighetsregime som vårt, med all sin kompleksitet og bredde, er veldig mye dårligere. Og derfor må vi verne om dem. Og det krever at vi engasjerer oss. Og et viktig formål med årsmeldingen tenker vi, er å øke interessen for, og engasjementet for menneskerettigheter. For menneskerettighetene vil aldri virke bedre enn den legitimiteten de til enhver tid har i befolkningen, den legitimiteten de har i dere. Og engasjement krever kunnskap, og et av våre viktigste oppdrag er å bidra til større kunnskap om menneskerettigheter i Norge. God lesning.
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
Temaet som tas opp er spørsmålet om Norges forbehold (reservasjon) til en av bestemmelsene i FNs internasjonale konvensjon om beskyttelse mot tvungen forsvinning.
NIM har tidligere avgitt høringsuttalelse til høringen om ratifikasjon av FNs internasjonale konvensjon om beskyttelse mot tvungen forsvinning, sendt ut på høring 29. juni 2017. NIM avgir nå en kort uttalelse om ett element i Prop. 42 LS som ikke var omtalt i høringsbrevet, nemlig spørsmålet om at Norge tar forbehold (reservasjon) til en av bestemmelsene i konvensjonen.
Reservasjonen er begrunnet med at Norge, i likhet med mange andre land, ikke har nasjonal lovgivning om frihetsberøvelse i væpnet konflikt, men holder seg innenfor de rettslige rammene som settes av internasjonal humanitær rett. Humanitær-retten hjemler krigsfangenskap og internering i internasjonal væpnet konflikt. I ikke-internasjonal væpnet konflikt finnes det ingen spesifikk hjemmel for frihetsberøvelse, men det forutsettes i regelverket at frihetsberøvelse i tilknytning til konflikten kan skje. Flere, heriblant Norges Røde Kors, har stilt spørsmål ved om man ikke også burde ha en nasjonal lovhjemmel for noe som er så inngripende som frihetsberøvelse. Forsvarsdepartementet skal være i ferd med å utrede dette spørsmålet. NIM støtter en egen nasjonal hjemmel for frihetsberøvelse i væpnet konflikt. Men så lenge vi ikke har dette, synes det riktig av norske myndigheter å ta en reservasjon på dette punktet, slik at det ikke oppstår uklarhet omkring hvor langt Norges forpliktelser etter konvensjonen strekker seg.
Les hele vårt innspill ved å følge lenken lenger oppe på siden.
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
Denne temarapporten belyser aktuelle menneskerettslige utfordringer som berører eldre. NIM har analysert rettslige og faktiske grunnlag på syv ulike temaområder. Rapporten omtaler flere forhold som gir grunn til bekymring, i tillegg til konkrete anbefalinger til myndighetene.
De syv temaene rapporten omhandler er:
Sammendrag: Eldres menneskerettigheter: syv utfordringer
29. august arrangerte NIM seminar om eldres menneskerettigheter. Var du ikke til stede? Se opptaket på NIMs Youtube-kanal.
