FNs migrasjonsplattform fremstilles som både et uvesentlig diplomatdokument og som en snikbindende avtale som kan undergrave norsk selvråderett. Hva er riktig? Her er seks ting å merke seg om plattformen.

Debatten om FNs migrasjonsplattform / UN global compact for migration har skapt splid blant de norske regjeringspartiene og satt fyr på den norske asyl- og innvandringsdebatten. Debatt om viktige samfunnsspørsmål er helt nødvendig, men slik denne debatten er blitt polarisert, så er det ikke så lett å forstå hva plattformen egentlig betyr. Her er seks ting å merke seg:

1. Plattformen er ikke en avtale som binder Norge eller andre. Den kan sammenlignes med en politisk erklæring og er ikke rettslig forpliktende. Dette sies eksplisitt flere steder i dokumentet. Den endrer ingen ting på statenes rett til å regulere sin asyl – og innvandringspolitikk. Diplomatiske samarbeidsdokumenter er ofte uforpliktende i sin form. Plattformen er i særklasse uforpliktende. Den består av 23 målsetninger som samlet skal bidra til å nå en overordnet målsetning som alle land trenger: I den grad migrasjon foregår (og det gjør den jo), bør dette foregå på en ryddig og trygg måte. Hver målsetning inneholder en slags meny av tiltak som statene kan velge blant for å nå disse overordnede målsetningene. Om, og hvilke tiltak statene velger, er helt opp til dem selv. Det vil si at ingen domstol kan reagere på «overtredelser» av plattformens målsetninger. Plattformen er imidlertid nokså detaljert fordi den har en ambisjon om å gi anvisning på praktiske løsninger – både for stater som mottar migranter og for stater som produserer migranter
2. Plattformen har ikke som målsetting å gjøre ulovlig migrasjon lovlig, slikt kan ikke vedtas gjennom et dokument som dette. Det står eksplisitt i plattformen at statene fortsatt står fritt til å bestemme hvilke personer de ønsker å gi opphold. Statenes suverenitet – som er selvsagt i folkeretten – understrekes flere steder i dokumentet. Norge påtar seg ingen nye forpliktelser til å motta nye migranter som følge av plattformen – hverken nå eller på sikt.  Det plattformen blant annet gjør, er å peke på at migranter skal få en mulighet til å få sin utlendingsrettslige status vurdert. Dette har de allerede krav på i Norge, men det er ikke praksis i alle land.
3. Plattformen vil heller ikke liberalisere innvandringspolitikken mer generelt. Plattformens målsetninger sier noe om hvordan man i felleskap kan sikre at migrasjon, som uansett foregår kontinuerlig, kan håndteres av statene i fellesskap, på en ryddig og rettssikker måte. Den oppfordrer til ikke å undergrave de rettigheter migranter allerede har. For eksempel må menneskehandel motarbeides, og statene må sikre grunnleggende menneskerettigheter for migranter. Dette er en selvfølge i norsk sammenheng, slike forpliktelser følger av både Grunnloven og norske lover. Plattformen har også en rekke målsetninger og tiltak som kan bidra til en mer restriktiv innvandringspolitikk, for eksempel gjennom samarbeid for bedre identitetsavklaring for å muliggjøre tvangsretur av personer uten lovlig opphold og samarbeid om forsvarlig returpolitikk. Den sier også en del om hvordan man bedre kan styrke hjelp og assistanse der migrantene reiser fra – hvordan man kan «hjelpe dem der de er». Målet med dette er å begrense antall migranter som reiser fra sine hjemland.
4. Plattformen viser til statenes eksisterende menneskerettsforpliktelser. Norge er for lengst tilsluttet til de viktigste internasjonale menneskerettskonvensjonene, de fleste av disse har lenge vært en del av norsk lov. I 2014 ble det også inntatt et omfattende menneskerettskapittel i Grunnloven vår. Alle de menneskerettighetene som plattformen bygger på, har sterk demokratisk forankring i Norge, ettersom de er vurdert og vedtatt av Stortinget. Plattformen bygger også på FNs bærekraftsmål, som lenge har vært politisk prioritert i Norge.
5. Plattformen handler i utgangspunktet ikke primært om asylsøkere og flyktninger. De har krav på beskyttelse, og på asylfeltet har man allerede både en flyktningkonvensjon og andre arenaer for samarbeid. Plattformen gjelder «migranter» i vid forstand. Dette er personer som bosetter seg utenfor eget land av ulike grunner, feks. studenter, arbeidssøkende og personer som søker Det er anslagsvis 258 millioner migranter i verden, dvs. 3,4 % av verdens befolkning. 14 % av dem er barn. Migrasjon er et globalt fenomen, og må håndteres globalt.. Siden det er store politiske motsetninger på migrasjonsfeltet har man så langt ikke hatt en diskusjonsarena for migrasjonsspørsmål globalt. Plattformen er et forsøk på å skape en slik arena – FN er den eneste organisasjonen for alle stater som kan bidra til å løse de spørsmålene som oppstår når mennesker beveger seg mellom statene. Som liten stat er Norge helt avhengig av slikt samarbeid: De historiske lave ankomsttallene Norge faktisk har, er blant annet et resultat av internasjonalt samarbeid og avtaler.
6. Mange migranter kommer fra sør. Men de fleste migranter flytter mellom land i sør, ikke fra sør til nord. For eksempel er 2/3 av afrikanske migranter bosatt i et annet afrikanske land. Plattformen er altså ikke bare skrevet med tanke på vestlige lands forhold til migrasjon og menneskerettigheter og samarbeid, men også for å ha betydning for land med en vesentlig dårligere menneskerettslig ivaretakelse enn Norge. Et sterkere internasjonalt samarbeid på migrasjonsfeltet kan bidra til at barn ikke drukner i Middelhavet og motvirke at kvinner blir utsatt for trafficking. Et annet eksempel er plattformens målsetning om at internering av immigranter bare kan benyttes når det er tvingende nødvendig og etter individuelle vurderinger. I Norge er dette allerede gjeldende rett som kontrolleres av norske domstoler. I mange andre land er imidlertid rettsikkerhetsgarantiene ved internering svært begrenset.