Selv om det det ikke bryter med menneskerettsforpliktelser å opprettholde straffebud mot begrenset egenbruk av rusmidler, tilsier uttalelser fra internasjonale konvensjonsorganer at retten til helse blir bedre ivaretatt dersom statene avskaffer strafflegging og heller håndterer ungdoms rusmisbruk som et helseproblem.
I desember overleverte Rusreformutvalget sin NOU til Helse- og omsorgsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet. Utvalgets flertall foreslår å avkriminalisere befatning med begrensede mengder narkotika til egen bruk. Utvalget foreslo ingen endring i straffansvaret for omsetning av narkotika, eller befatning med narkotika som ikke er til personens egen bruk.
Befatning med narkotika til egen bruk skal i henhold til utvalgets forslag fremdeles være ulovlig, men det skal ikke reageres strafferettslig på overtredelser av forbudet. I stedet foreslås en sivilrettslig modell. Som reaksjon på ulovlig befatning med narkotika foreslår utvalget at politiet kan gi pålegg om at personen skal møte for en rådgivningsenhet i kommunen, som vurderer om personen har behov for oppfølging. Slike pålegg, og videre oppfølging i blant annet helsesektoren og barnevernet i kommunen, skal erstatte strafferettslige reaksjoner. Det er dessuten forslått nye hjemler i politiloven for å gjøre det mulig for politiet å avdekke ulovlig – men ikke straffbar – befatning med narkotika, som erstatter straffeprosessuelle hjemler til for eksempel ransaking og beslaglegging.
I de senere årene har det blitt en større oppmerksomhet i det internasjonale menneskerettssystemet om at virkemidler for å bekjempe ulovlig omsetning og bruk av narkotika i samfunnet kan innvirke negativt på menneskerettighetene til personer i brukerleddet, og at illegal egenbruk av narkotika heller bør vurderes i et helseperspektiv. Selv om det det ikke bryter med menneskerettsforpliktelser å opprettholde straffebud mot begrenset egenbruk, tilsier uttalelser fra internasjonale konvensjonsorganer at retten til helse blir bedre ivaretatt dersom statene avskaffer strafflegging av dette og håndteres som et helseproblem. I NIMs høringsuttalelse har vi vist til rapporter fra FNs barnekomité og FNs komite for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, der Norge anbefales ikke å strafflegge personer for deres egen personlige bruk av narkotika. I samme retning trekker også anbefalinger fra blant annet FNs spesialrapportører for menneskerettigheter og for retten til helse.
Samtidig har staten en forpliktelse etter barnekonvensjonen til å beskytte barn mot ulovlig narkotikabruk. Dette innebærer at myndighetene er forpliktet til å sørge for at det reageres i tilstrekkelig grad overfor ulovlig bruk og omsetning av narkotika. Konvensjonen krever derimot ikke at personer som bruker narkotika ulovlig skal møtes med strafferettslige virkemidler. Utvalget har lagt til grunn at politiet skal håndheve forbudet uten bruk av strafferettslige virkemidler, og at det legges opp til videre oppfølging i kommunen. Det er foreslått nye tvangshjemler for politiet for å muliggjøre dette i praksis. Det vil være viktig å følge nøye med på den praktiske gjennomføringen av disse tvangshjemlene, blant annet med tanke på avveiningen mellom behovet for å håndheve forbudet mot narkotika, og den enkeltes rett til privatliv. En menneskerettslig tilnærming tilsier at man bør finne frem til den virkemiddelbruken som gjør minst inngrep i innbyggernes rettigheter. Det må også vurderes nøkternt om inngrepene overfor den enkelte som virkemidlene innebærer, er forholdsmessige i den enkelte sak.
