Den europeiske menneskerettsdomstols (EMD) ankeinstans, storkammeret, har avsagt dom i Strand Lobben saken. Storkammeret mente at norske myndigheter har brutt en mors rett til familieliv da det i 2012 ble besluttet å frata henne foreldreansvar og tillate at sønnen ble adoptert bort mot hennes vilje.
Staten ble frifunnet i EMDs første behandling av saken, men under skarp dissens. Fire av syv dommere mente Norge ikke hadde brutt EMK artikkel 8. Uenigheten knyttet seg til om hvor langt EMD skal gå i å overprøve nasjonale domstolers vurdering i saker om de mest inngripende barnevernstiltakene, som fratakelse av foreldreansvar og adopsjon. De var også uenige om hva som er barnets beste når et barn har liten tilknytning til sin biologiske familie fordi barnet har levd store deler av livet i fosterhjem. Mens flertallet mente barnets beste var stabilitet i den faktiske omsorgssituasjonen, og at dette ble best ivaretatt ved adopsjon, la mindretallet stor vekt på det biologiske prinsipp og viktigheten av å bevare båndene mellom biologiske foreldre og barnet.
Dommen ble klaget inn til storkammeret, som avholdt muntlig høring i saken i fjor høst. Det var ventet at utfallet av storkammersaken ville kunne gi viktige avklaringer – for det første om hvor langt EMD skal gå i å overprøve nasjonale myndigheters vurderinger i barnevernssaker, og for det andre om hva EMD nærmere bestemt legger i barnets beste-vurderingen i slike saker.
Storkammeret kom til at norske myndigheter hadde brutt morens rett til familieliv. Også storkammeret var delte i synet på saken. 13 dommere kom til at morens menneskerettigheter var brutt, men med to ulike begrunnelser. Syv av dommerne i flertallet mente det var svakheter ved den norske beslutningsprosessen i forbindelse med adopsjonsvedtaket, sett i lys av hvor inngripende tvangsadopsjonssaker er. Særlig kritiserte de det faktiske grunnlaget adopsjonsvedtaket var basert på. Seks av dommerne som stemte for domfellelse anla en mye bredere vurdering av hele barnevernssaken sett helt fra omsorgsovertakelsen fant sted, og mente at myndighetene ikke hadde gjort nok for at barnet kunne gjenforenes ned i sin biologiske mor. Et mindretall på fire dommere mente at morens rett til familieliv ikke var brutt.
Flertallets begrunnelse for domfellelse er svært konkret, og storkammerdommen fremstår derfor ikke så prinsipiell som man kanskje hadde sett for seg. Det er derfor også vanskelig å trekke noen klare konklusjoner om norsk barnevern og adopsjon generelt ut fra denne domfellelsen. På spørsmålet om hvor langt EMD skal gå i å overprøve nasjonale myndigheters vurderinger i slike saker, kan dommen likevel gi noen indikasjoner. Storkammeret går lenger enn kammerdommen i å overprøve nasjonale myndigheters vurderinger. I dette spørsmålet er det stor uenighet mellom de tre hovedfraksjonene i storkammeret. Deres syn på prøvingsintensitet kan grovt oppsummert skisseres slik; et mindretall på seks dommere legger opp til en sterk prøvingsintensitet, et mindretall på fire mener EMD bør være mer tilbakeholdne i sin overprøving, mens flertallet på syv dommere legger seg midt mellom. Dette viser at det er en tydelig spenning internt i domstolen i dette spørsmålet.
Det er alvorlig at staten blir dømt i EMD for menneskerettighetsbrudd. Saker om tvangsadopsjon, slik som denne, er svært inngripende i og med at de ofte vil være helt irreversible. Derfor er det viktig at myndighetene utøver denne makten innenfor de rammene som menneskerettighetene oppstiller.
Barne- og familiedepartementet arbeider for tiden med en revisjon av barnevernloven. NIM avga høringsuttalelse til lovforslaget, hvor vi rådet departementet til å redegjøre for de menneskerettslige rammene som kan utledes av EMK, og påpekte at departementet bør vurdere norsk regelverk og praksis i adopsjonssaker i lys av utfallet av storkammerdommen. Les NIMs høringsuttalelse her.
