NIM foreslår at menneskerettighetene bør synliggjøres i større grad i ny forvaltningslov, blant annet i lovens formålsbestemmelse. Videre har NIM innspill knyttet til reguleringen av forskriftsarbeid, konsultasjonsplikt, taushetsplikt, pressens innsynsrett, helautomatisert saksbehandling og barns medvirkningsrett.
3. juni sendte Justis- og beredskapsdepartementet NOU 2019: 5 Ny forvaltningslov på høring. NIM har nå avgitt sin høringsuttalelse.
NIM mener det er praktisk og pedagogisk viktig at forvaltningens ansvar for å ivareta menneskerettighetene presiseres og synliggjøres overfor offentlige tjenestepersoner. Forvaltningsloven er etter vårt syn et godt egnet sted for slike «påminnelser». Derfor har vi blant annet foreslått at menneskerettighetene bør nevnes i lovens formålsbestemmelse og som et utredningskrav når forvaltningen skal utarbeide forskrifter.
Videre har vi blant annet spilt inn at pressens innsynsrett i offentlige dokumenter må ivaretas på en god måte og at det må komme tydeligere frem at barns rett til å bli hørt innebærer at de fritt må kunne gi uttrykk for egne synspunkter.
Et selskap som klaget Norge inn for brudd på retten til en rettferdig rettergang vant ikke frem i Strasbourg.
Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) avsa torsdag 28. november 2019 en begrunnet avvisningskjennelse i en klage mot Norge. En avvisningskjennelse er en prosessuell avgjørelse om at vilkårene for å behandle saken ikke er oppfylt.
Sakens faktiske bakgrunn var at busselskapet Konkurrenten.no AS, som var klager i saken, mente at et annet selskap mottok ulovlig statsstøtte etter EØS-reglene. De sendte flere klager til EFTAs overvåkningsorgan (ESA), som henla alle klagene. Selskapet brakte ESAs avgjørelser inn for EFTA-domstolen, som i mars 2015 avsa en kjennelse der de avviste saken fordi selskapet manglet tilstrekkelig søksmålsinteresse.
Etter å ha tapt i EFTA-domstolen, sendte Konkurrenten.no AS en klage mot Norge til EMD. Der påberopte de seg EMK artikkel 6 om retten til en rettferdig rettergang. En av komponentene i artikkel 6 er at man, litt enkelt sagt, har rett til å få saken sin behandlet av en domstol. Busselskapet hevdet at når EFTA-domstolen ikke ville behandle saken om påstått ulovlig statsstøtte, så fikk de ingen domstolsprøving av saken sin, og dermed var artikkel 6 krenket. EFTA-domstolen kan ikke klages inn for EMD, men det Konkurrenten.no påsto var at Norge måtte holdes ansvarlig for den angivelige krenkelsen av EMK artikkel 6. Selskapet anførte to argumenter som begrunnelse for denne påstanden. For det første argumenterte de med at når norske myndigheter hadde prosedert for EFTA-domstolen på at saken måtte avvises, så var de også medansvarlige for EFTA-domstolens konklusjon. For det andre hevdet de at siden norske myndigheter har vært med på å opprette EFTA-domstolen, så må de også bære ansvaret dersom systemet fører til krenkelser av menneskerettighetene.
EMD avviste det første argumentet, nemlig at norske myndigheters innlegg og opptreden for EFTA-domstolen i det hele tatt kunne gi grunnlag for ansvar etter EMK. EMD viste til at tidligere rettspraksis riktig nok åpner for at statene etter omstendighetene kan holdes ansvarlige etter EMK i saker der en nasjonal domstol har bedt EU-domstolen om en rådgivende uttalelse. På et generelt nivå er dette relevant for Norge, fordi også norske domstoler kan be EFTA-domstolen om tilsvarende rådgivende uttalelser. EMD poengterte imidlertid at denne saken dreide seg om et ganske annet spørsmål. At norske myndigheter fremførte argumenter i en sak for EFTA-domstolen – i samsvar med EFTA-domstolens prosedyreregler – kunne ikke medføre ansvar etter menneskerettighetene.
Heller ikke Konkurrenten.no sitt andre argument førte frem. Her startet EMD igjen med å vise til en generell doktrine – denne gangen at en stat som overfører myndighet til en internasjonal organisasjon vil kunne holdes ansvarlig dersom organisasjonens utøvelse av denne myndigheten er i strid med EMK. Anvendt på denne saken uttalte EMD at EFTA-domstolens saksbehandling måtte være åpenbart mangelfull sammenlignet med de kravene EMK stiller til en domstols saksbehandling for at Norge skulle bli ansvarlig. Dette var ikke tilfelle, mente EMD, og viste til at Konkurrenten.no hadde fått anledning til å fremføre sitt syn på saken og at EFTA-domstolen hadde gitt en grundig begrunnelse for hvorfor selskapet manglet søksmålsinteresse.
På bakgrunn av dette konkluderte EMD med at saken måtte avvises.
Saken illustrerer på en god måte at det norske rettssystemet har blitt betydelig mer komplekst de senere tiårene. Norske rettsanvendere må i dag – på menneskerettighetsfeltet og andre områder – ha kjennskap til og forståelse for normer og institusjoner fra en rekke parallelle internasjonale rettssystemer, og sammenhengen mellom disse.
I dag feirer vi at FNs barnekonvensjon fyller 30 år.
Barnekonvensjonen har bidratt sterkt til en økt bevissthet rundt barns rettigheter i Norge, både ved regelverks- og politikkutforming, og i forvaltnings- og rettspraksis. Samtidig har den løftet barn frem og gitt dem en særskilt beskyttelse og egne menneskerettigheter. Det er dette vi feirer i dag!
Alle menneskerettighetskonvensjonene gjelder også for barn. Men allerede fra 1920-tallet anså man at barn, som sårbare og forsvarsløse mennesker, burde vernes gjennom egne rettigheter. FNs første barneretterklæring ble vedtatt i september 1924, og er senere utvidet i flere omganger med nye punkter, senest 20. november 1959. Etterhvert var det flere stater som ønsket at barnerettserklæringen skulle erstattes av en egen konvensjon om barns rettigheter. Arbeidet med dette startet i 1979, og FNs barnekonvensjon ble enstemmig vedtatt av FNs generalforsamling 20. november 1989 – på dagen 30 år etter den siste barnerettserklæringen.
Det ble holdt et barnearrangement etter at konvensjonen ble vedtatt, hvor FNs generalsekretær Javier Péres de Cuéllar sa at vedtakelsen av konvensjonen kun var et første steg, og at målet var å sikre at rettighetene skulle bli realitet for alle verdens barn. «Menneskeheten skylder å gi barna det beste den har å gi. Dere er vårt håp for fremtiden!»
Barnekonvensjonen er en av FNs kjernekonvensjoner om menneskerettigheter, og er den konvensjonen som er ratifisert av flest land i verden. I dag er det kun USA som ikke har tiltrådt den. Norge ratifiserte konvensjonen i 1991, og i 2003 ble barnekonvensjonen norsk lov.
Barnekonvensjonen er unik fordi den inneholder et bredt spekter av menneskerettigheter, både sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som også er tilpasset barns særlige behov for beskyttelse. I tillegg klargjør konvensjonen at barn har egne rettigheter, og innfører grunnleggende prinsipper som barns rett til medbestemmelse og at hensynet til barnets beste skal veie tungt i alle avgjørelser som gjelder barn.
Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) avsa i dag dom i den femte av totalt 34 norske barnevernssaker som de siste årene er tatt inn til behandling i domstolen. Domstolen kom til at norske myndigheters beslutning om begrensninger i samvær etter omsorgsovertakelse var et brudd på foreldrenes rett til familieliv, men at selve omsorgsovertakelsen ikke var et brudd på denne rettigheten.
Klagen gjaldt et foreldrepar som fikk en jente i januar 2015. Barneverntjenesten hadde mottatt flere bekymringsmeldinger både før og rett etter fødselen. Etter samtykke fra mor ble det derfor ordnet plass til henne og barnet på et familiesenter. Etter en ukes opphold la barneverntjenesten til grunn at mor ikke lenger samtykket til plasseringen, og det ble derfor fattet akuttvedtak. Foreldrene ble gitt samvær en time annen hver uke. Etter begjæring fra barneverntjenesten fattet fylkesnemnda senere vedtak om omsorgsovertakelse. Fylkesnemnda la til grunn at omsorgsovertakelsen ville bli langvarig, og reduserte samværet til fire ganger i året. Foreldrene klaget vedtaket inn for tingretten, som opprettholdt fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse. Tingretten la til grunn at det var en rekke risikofaktorer knyttet til begge foreldrene, og at det derfor ikke var tilrådelig å tilbakeføre barnet. Retten la, som fylkesnemnda, til grunn at omsorgsovertakelsen ville bli langvarig, at omfattende samvær ikke ville være i barnets interesse, og at formålet med samvær var at barnet skulle ha kjennskap til sitt biologiske opphav. Ettersom samværene hadde fungert fint, økte tingretten likevel samværene til seks ganger i året à to timer. Jenta ble senere tilbakeført til foreldrene i 2018.
Klagerne mente tingrettens beslutning om omsorgsovertakelse og begrensninger i samvær var urettmessige brudd på deres rett til familieliv etter EMK artikkel 8.
Det er et grunnleggende prinsipp i EMDs praksis at alle omsorgsovertakelser skal regnes som midlertidige. Alle barnevernstiltak skal derfor gjennomføres med en målsetting om at foreldre og barn skal kunne gjenforenes – den såkalte «gjenforeningsmålsetningen». EMD mente norske myndigheters beslutning om begrensninger i samvær i denne saken ikke var forenlige med dette prinsippet, og at dette utgjorde et brudd på EMK artikkel 8.
EMD la særlig vekt på at både Fylkesnemnda og tingretten baserte samværsfastsettelsen på at omsorgsovertakelsen ville bli langvarig. I stedet for å foreta en reell vurdering av mulighetene for en fremtidig gjenforening av foreldrene og barnet, ga de implisitt opp gjenforeningsmålsettingen uten å påvise hvorfor gjenforening ikke var til barnets beste. EMD påpekte videre at det er viktig at samværsomfanget understøtter gjenforeningsmålsettingen inntil myndighetene etter en grundig vurdering konkluderer med at slik gjenforening ikke lenger er forenlig med hensynet til barnets beste. I denne forbindelse understreket domstolen at det normalt sett ikke vil være i tråd med gjenforeningsmålsettingen dersom det går lang tid mellom samværene, som i denne saken. Det uttalte målet med samværene var i denne saken at barnet skulle ha kunnskap om hvem foreldrene var, ikke å bevare og styrke familiebåndene.
EMD påpekte svakheten ved at verken Fylkesnemnda eller tingretten konkret hadde begrunnet hvorfor det ville være i strid med barnets interesser å se foreldrene mer enn seks ganger i året i en sak med et normalt fungerende barn som utviklet seg adekvat for sin alder, og hvor det var positive tilbakemeldinger på samværene med foreldrene.
Når det gjaldt selve omsorgsovertakelsen, mente imidlertid EMD at norske myndigheter hadde foretatt en tilstrekkelig grundig vurdering, og at beslutningen om omsorgsovertakelse var tilstrekkelig begrunnet i relevante momenter. Norge ble derfor frifunnet for denne delen av klagen.
Det er alvorlig at norske myndigheter igjen er dømt for brudd på retten til familieliv i en barnevernssak. EMDs uttalelser i denne saken viser at det er behov for en grundig vurdering av om norsk praksis når det gjelder samvær etter omsorgsovertakelse er i samsvar med den gjenforeningsmålsettingen EMK krever.
Departementet har foreslått flere endringer i forslag til ny barnevernlov, som samlet sett bidrar til å styrke synligheten av tilbakeføringshensynet i norsk rett. NIM påpekte likevel i vår høringsuttalelse til lovforslaget at norsk praksis, hvor man i mange saker på et tidlig stadium tar stilling til om det er en langvarig plassering eller ikke og i stor grad tilpasser samværsomfanget etter dette, bør vurderes opp mot tilbakeføringshensynet. Du kan lese hele NIMs høringsuttalelse her.
Høyesterett henviste i høst fire saker om barnevern til behandling i Høyesterett, og det er besluttet at disse sakene skal behandles i storkammer. De norske barnevernssakene EMD har avgjort så langt vil nok bli sentrale i Høyesteretts vurderinger i disse sakene.
Politidirektoratet satt i forrige uke ytringsfrihetsdebatten i full fyr. Koranskjending bør avverges i demonstrasjoner, beordret man. Bokbrenning er ugreit av mange grunner – også at man i tillegg til religionen dypt krenker de fredfullt gudfryktige. Men slike hensyn er ikke så enkle å få til å gå opp med Grunnlovens vern om ytringer og forbud mot forhåndssensur.
For ytringer skal kunne fremsettes fritt. Ikke ansvarsfritt, man risikerer sosial fordømmelse hvis man sier noe dumt, og rettslig hvis man sier noe straffbart. Etterpå. For demokratiet forutsetter informasjon. Også om hvilke hårreisende ideer folk har, og hvilke provoserende former de fremsetter dem i. Ellers kan vi jo ikke ta stilling, heie dem frem, eller mobilisere mot dem. Sensurforbudet er ikke der bare for at folk skal kunne si så rare ting de vil, men for at vi andre skal få høre dem. Om de nå formidles via saklig dialog eller ilske symbolhandlinger.
Hva betyr koranbrenning? Det spørs. Griper du til den som eneste opptenningsmulighet i en iskald nødbu, formidler du noe annet enn om du fyrer løs når du ikke synes du fikk tilgriset islam nok ved hatefullt å kaste den i søpla. Slik noen islamsinnafolk gjorde i Kristiansand. I strid med det forbud mot bruk av åpen ild som var nedlagt for å oppfylle politidirektoratordren. Så politiet, forståelig nok i regnfulle november, grep inn og stanset både brenning og demonstrasjon.
Men er det nødvendig å ytre seg så krenkende? Ofte ikke. Var en tidligere justisministers fyring med Tønsbergs Blad nødvendig? Jyllands-Postens Muhammed-karikaturer? Vietnamkrigsmotstandernes brenning av amerikanske flagg? Iranske kvinners brenning av sine hijaber? Vi ser ulikt på dette. Hverken makthavere eller opinion har noen særlig kvalifikasjon her. For offentligheten er en ytringsmosaikk. Hvilke av alle små brikker som til enhver tid er nødvendige for å gi oss hele bildet, er umulig å vurdere i samtid. Fraværet av altoverskuenhet gjør at nødvendigheten av å fremsette de mest ulike ytringer må være opp til den enkelte.
Mange provokasjoner glemmes fordi de var helt unødvendige. Men Kopernikus’ og Galileos påstand om at jorden ikke var universets sentrum, var en gang så himmelfallende provoserende at den ble sensurert bort.
Det beste hadde vært om all endring rolig kunne forklares frem med autoritativ innestemme. Som da teologiprofessor Øyvind Norderval på Facebook nylig «skammet seg inderlig», og lavmælt, men krystallklart fordømte «homoterapi» som «et skremmende eksempel på når enkelte dekker seg bak teologi, bibel og bekjennelse for å fremsette et direkte menneskefiendtlig budskap». Men nestorstemmer er ikke alltid nok. «Blasfemi er all maktkritikks mor», som en annen klok teologiprofessor sa en gang. Erasmus talte lærd om kristen humanisme; grunnleggende religionsreform forbindes likevel lettere med kjetteren Luthers provoserende teseoppslag.
Ettersom alle i forrige uke med ett sto samlet om de provokative ytringshandlingers livsnødvendighet, snudde politidirektøren debatten da hun annonserte en mer grunnlovsvennlig ordre. Men er det bare direktorater som strever i slike spørsmål? Hvor prinsippfaste er vi egentlig, sånn generelt?
Det er bare fire år siden vi opphevet blasfemiparagrafen. Over 20 år etter Salman Rushdies Sataniske vers og 15 etter at Ytringsfrihetskommisjonen anbefalte opphevelse. I mellomtiden sørget de blå partiene for å videreføre straff i 2004 før de røde prøvde det samme i 2008. Otto Jespersen ble ikke siktet for å ha brent en bibel på torget i Ålesund i 2006, men ble det da han tente på et amerikansk flagg i 2003.
For heller ikke i møte med andre krenkende eller ulovlige ytringshandlinger har vi noen lysende ytringsrefleks: I 2010 ble en mann dømt for å ha protest-tisset på porten til den amerikanske ambassade. Retten fant det «utvilsomt at urineringen skjedde på grunn av tiltaltes misnøye med amerikansk utenrikspolitikk». I 2013 ble en dame dømt for å ha vanæret det polske flagget ved å heise det opp ned – i protest mot Polens behandling av husokkupanter i Warszawa. Den brennbare ytringsfriheten er ikke engang nevnt i dommene.
Næringsutvikling i urfolksområder og utbygging av vindkraftverk som et ledd i den nasjonale satsingen på fornybar energi reiser flere menneskerettslige spørsmål. NIM og OECDs kontaktpunkt for ansvarlig næringsliv holdt i juni seminar om sentrale problemstillinger for samene i møte med vindkraft- og gruveutbygging. Her er rapporten fra seminaret.
Les mer om seminaret her. OECDs veileder for meningsfylt interessentdialog i utvinningssektoren fins på samisk og på norsk.
NIM og Kontaktpunktet for ansvarlig næringsliv holdt i juni seminar i Karasjok om sentrale problemstillinger for samene i møte med vindkraft- og gruveutbygging. Nå er rapporten fra seminaret klar.
Næringsutvikling i urfolksområder og utbygging av vindkraftverk som et ledd i den nasjonale satsingen på fornybar energi reiser flere menneskerettslige spørsmål. Samene som urfolk kan rammes ekstra hardt ved vindkraft- og gruveutbygging, fordi virksomhetene kan svekke naturgrunnlaget for samenes tradisjonelle næringer som reindrift og fiske.
I forbindelse med vindkraftutbygging i Jinjievaerie sameby i Sverige og den pågående saken om Nussir-gruven i Kvalsund kommune, arrangerte NIM og OECDs kontaktpunkt for ansvarlig næringsliv et todagers seminar i Karasjok for å diskutere nettopp urfolksrettigheter og næringsliv i lys av samiske interesser.
Representanter fra Sametinget, det samiske sivilsamfunnet, Jinjievaerie Sameby, Fiettar reinbeitedistrikt, Kvalsund kommune og næringslivet ble invitert til debatt for å utveksle synspunkter og drøfte viktige spørsmål knyttet til reindrift og industrietablering i reindriftsområder.
– Seminaret demonstrerte NIMs og OECD-kontaktpunktets viktige rolle i å fremme dialog mellom bedrifter, offentlige myndigheter og samene om menneskerettighetsspørsmål, samt gi råd og veiledning for å løse konflikter når de oppstår, sa NIMs direktør Adele Matheson Mestad.
Seminaret inneholdt presentasjoner, paneldebatter og viktige innspill og spørsmål fra salen. Både den folkerettslige bakgrunnen og OECDs veiledning for interessentdialog, blant annet om urfolksinteresser, så vel som hvordan slike konflikter blir behandlet i praksis, ble diskutert.
Seminaret belyste også svakheter ved måten konsultasjoner med samiske rettighetshavere gjennomføres på i Norge.
– Et meget vellykket seminar. En milepæl både i arbeidet med næringsliv og urfolksrettigheter, og i samarbeidet mellom NIM og Kontaktpunktet, sa Frode Elgesem, leder for Norges Kontaktpunkt for ansvarlig næringsliv.
To eksempler: vindkraft og gruvedrift
Seminaret tok utgangspunkt i to konkrete saker.
Den første saken handlet om vindkraftutbygging i Jinjievaerie sameby i Sverige hvor de svenske og norske kontaktpunktene for OECDs retningslinjer la til rette for dialog mellom Jinjievaerie Sameby og Statskraft/SSVAB etter forespørsel fra Samebyen. Meklingen ble avsluttet med en slutterklæring, men forhandlingene førte ikke frem til å stanse vindkraftutbyggingen slik Jinjievaerie Sameby ønsket.
– Å bygge vindmølleparker er miljøvennlig for noen, men ikke for oss, understreket samebyens representant Mariann Gråik under hennes presentasjon av saken.
Mariann Gråik ved Jinjievaerie sameby i Sverige.
I den andre saken var utgangspunktet det pågående prosjektet om den planlagte Nussir-gruven i Kvalsund kommune. Dette prosjektet har vært mye omdiskutert blant annet fordi gruveavfallet fra Nussir-gruven skal deponeres i Repparfjorden og siden gruvedriften vil medføre inngrep i reindriftsarealer. På den andre siden er Kvalsund kommune positiv til kobbergruveprosjektet da de ser at det vil kunne skape nye arbeidsplasser lokalt.
Tidligere leder ved Kontaktpunktet for ansvarlig næringsliv Ola Mestad redegjorde for OECDs retningslinjer til flernasjonale selskaper og hva som forventes av et ansvarlig næringsliv. Mestad påpekte nødvendigheten av aktsomhetsvurderinger og avtalemekanismer som selskaper og næringslivet skal ta i bruk for å håndtere risiko for negativ effekt og beholde en god dialog med berørte parter.
Seminaret i Karasjok var første gang NIM og OECDs Kontaktpunkt hadde et felles arrangement. NIM vil fremover arbeide mer med menneskerettslige utfordringer knyttet til næringsutvikling, særlig konflikter rundt urfolksnæringer.
Se også: OECDs veileder for meningsfylt interessentdialog i utvinningssektoren på samisk og på norsk.
Denne rapporten handler om Norges fem nasjonale minoriteter: kvener eller norskfinner, jøder, rom, skogfinner og tater/romani. NIMs ønske og formål med rapporten er å styrke menneskerettighetsvernet for Norges nasjonale minoriteter gjennom å bidra til økt kunnskap, både om de relevante internasjonale rettslige rammeverkene og om forskning og litteratur.
