Side 72 – Norges institusjon for menneskerettigheter

Høringsuttalelse – NOU 2019:13 Når krisen inntreffer

NIM-H-2019-026

NIMs høringsuttalelse NOU 2019.13 Når krisen inntreffer (pdf) 307.96 KB

NIM mener lovforslaget som utgangspunkt ikke utfordrer forholdet til menneskerettighetene, og stiller seg generelt positiv til å oppstille klare materielle og prosessuelle rammer for offentlig myndighetsutøvelse i krisesituasjoner.

Spørsmålet om hvorvidt det er ønskelig med en sektorovergripende fullmaktshjemmel for forvaltningen er etter NIMs syn en politisk beslutning som må treffes etter en grundig avveining av fordeler og ulemper ved å konkretisere forvaltningsrettslig nødrettsutøvelse gjennom lovgivning. Uansett mener NIM at lovforslaget nødvendiggjør en ny vurdering av om det også bør vedtas en derogasjonshjemmel i Grunnloven tilknyttet kapittel E om Menneskerettigheter.

Hele høringsuttalelsen finnes ved å følge lenken lenger oppe på siden.

Innspill til stortingsmelding om boligsosial politikk

NIM-H-2019-025

Innspill til stortingsmelding om boligsosial politikk (pdf) 170.23 KB

Til: Kommunal- og moderniseringsdepartementet

NIM mener retten til bolig bør vurderes i arbeid med ny stortingsmelding om boligsosial politikk.

Regjeringen har varslet at de skal utarbeide en stortingsmelding om boligsosial politikk. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har åpnet opp for at alle som vil kan gi innspill til stortingsmeldingen.

NIM har levert et innspill til departementet. NIM mener at stortingsmeldingen bør inneholde en utredning av hvilke boligsosiale forpliktelser som kan utledes av retten til bolig i FNs konvensjon for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 11 og Den reviderte europeiske sosialpakten artikkel 31, og en konkret vurdering av hvilke tiltak som kan iverksettes for å oppfylle disse forpliktelsene.

Kvinnekonvensjonen 40 år

18. desember er det 40 år siden Kvinnekonvensjonen ble vedtatt i FN. Konvensjonen forplikter statene til å føre en politikk som tar sikte på å avskaffe alle former for kvinnediskriminering og sikre sivile, sosiale, økonomiske og politiske rettigheter for alle jenter og kvinner.

I den anledning deltok NIMs direktør, Adele Matheson Mestad, på et frokostseminar om kvinnekonvensjonen arrangert av Utenriksdepartementet, Kulturdepartementet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og BUFDIR.

Kvinnekonvensjon er basert på FNs erklæring om kvinners rettigheter fra 1967 og ble offisielt vedtatt 18. desember 1979. 189 land har undertegnet avtalen, men et stort antall av disse har reservert seg mot å følge deler av den. Dette skyldes i stor grad kulturelle forskjeller for hvordan likestilling oppfattes rundt om i verden. At de fleste stater har ratifisert konvensjonen, betyr dessverre heller ikke at konvensjonens krav oppfylles, det er fremdeles store utfordringer globalt knyttet til ivaretakelse av kvinners grunnleggende rettigheter.

Kulturminister Trine Skei Grande og utenriksminister Ine Eriksen Søreide innledet seminaret og understreket konvensjonens betydning for likestillingsarbeidet både nasjonalt og internasjonalt, men de la samtidig vekt på flere utfordringer i arbeidet med å sikre etterlevelse fremover.

I paneldebatten la Mestad vekt på hvor viktig konvensjonen er for å bekjempe diskriminering av kvinner. Fordi den også omfatter indirekte diskriminering, omfatter dette diskrimineringsforbudet også situasjoner hvor tilsynelatende kjønnsnøytral lovgivning og politikk rammer kvinner og menn skjevt. Kvinnekonvensjonen utgjør derfor et viktig rettslig korrektiv til de kjønnsnøytrale diskrimineringsforbudene i for eksempel konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

Norges inkorporering av kvinnekonvensjonen i 2009 gjennom menneskerettsloven som gir konvensjonen forrang foran annen lovgivning, sikrer at dette forbudet mot diskriminering av kvinner, og de kravene som konvensjonen stiller, vil legge rammer for lovgivningsarbeid og forvaltning også i fremtiden, som et viktig bolverk.

Kvinnekomiteen har kommet med en rekke anbefalinger til Norge. En av mange viktige anbefalinger er at det må iverksettes tiltak for å bekjempe hatefulle ytringer og hets mot kvinner, og særlig minoritetskvinner, som innehar politiske verv eller deltar i den offentlige debatten, slik at ikke viktige kvinnestemmer stilnes.

Innledere på seminaret var utenriksminister Ine Eriksen Søreide, kulturminister Trine Skei Grande, professor i kvinnerett Anne Hellom og medlem i CEDAW Gunnar Bergby. I paneldebatten deltok likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm, daglig leder i Fokus Gro Lindstad, styreleder i Norges Kvinnelobby Lone Alicia Johansen, direktør for Kilden Linda Marie Rustad og direktør i NIM Adele Matheson Mestad. Konferansier var direktør i BUFDIR Mari Trommald.

Norge domfelt i to barnevernssaker i EMD i dag

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) avsa i dag dom i to norske barnevernssaker. Domstolen kom til at norske myndigheter hadde krenket mødrenes rett til familieliv ved å tillate adopsjon i den ene saken, og ved å opprettholde en omsorgsovertakelse og nekte moren samvær samt å holde barnets adresse skjult i den andre.

Abdi Ibrahim v. Norge

Den ene saken gjaldt en ung muslimsk mor som kom til Norge i 2009 med en liten gutt. Etter opphold på et familiesenter, ble det i 2010 besluttet omsorgsovertakelse. I 2014 ble det besluttet at gutten skulle adopteres bort til fosterfamilien, som var en kristen familie, mot morens vilje. Klager mente at norske myndigheters beslutning om å tillate adopsjon var et brudd på hennes rett til familieliv, og at beslutningen om å adoptere bort barnet til en kristen familie var et brudd på hennes eller barnets religionsfrihet.

EMD kom til at den norske beslutningsprosessen som ledet frem til adopsjonsvedtaket i denne saken ikke god nok sett i lys av hvor inngripende slike barnevernstiltak er. Domstolen la særlig vekt på at norske myndigheter hadde gjort lite for å arbeide for en eventuell fremtidig gjenforening av mor og barn før de besluttet et så inngripende tiltak som adopsjon, og fremhevet at i slike tilfeller kan ikke en beslutning om adopsjon baseres på at det er svak tilknytning mellom mor og barn. EMD la videre vekt på at det var lite i sakens faktiske grunnlag som tilsa at enhver kontakt mellom mor og barn ville få så negative konsekvenser i et langsiktig perspektiv at man på adopsjonstidspunktet kunne fastslå at det ville være i barnets interesse å bryte alle bånd mellom mor og barn. Det fremsto også som om lagmannsrettens begrunnelse fokuserte mer på potensielle negative konsekvenser av at barnet ble returnert til mor enn på å begrunne behovet for å kutte all kontakt mellom mor og barn.

A.S. v. Norge

Den andre saken gjaldt spørsmål om en beslutning om opprettholdelse av omsorgsovertakelse, nektelse av samvær og å holde et barns adresse skult innebar en krenkelse av en mors rett til familieliv. Det hadde vært bekymringsmeldinger allerede fra før fødselen, og det var satt i gang flere hjelpetiltak, både før og etter omsorgsovertakelsen. Tingretten mente at mors omsorgskompetanse ikke hadde bedret seg, og opprettholdt derfor omsorgsovertakelsen. Barnet hadde hatt sterke reaksjoner etter samvær, og det ble derfor også besluttet at det ikke skulle være samvær, og at barnet adresse skulle holdes skjult.

EMD mente også her at den norske beslutningsprosessen som ledet frem til at omsorgsovertakelsen ble opprettholdt, mor nektet samvær og barnets adresse holdt skjult, ikke var god nok sett i lys av hvor inngripende barnevernsvedtak det var tale om. Domstolen la særlig vekt på at norske myndigheter allerede ved omsorgsovertakelsen la til grunn at plasseringen ville bli langvarig og «sementerte» situasjonen med et restriktivt samværsomfang. EMD uttalte videre at saker hvor foreldre på grunn av sin personlighet ikke anses å ha tilstrekkelig omsorgsevne er krevende fordi vurderingene i stor grad basere seg på vage og subjektive kriterier. Viktigheten av et oppdatert og bredt faktagrunnlag ved så inngripende tiltak ble også fremhevet, ikke minst i saker hvor foreldrene anfører at det har skjedd en positiv endring i deres omsorgsevne. I denne saken mente EMD at tingretten hadde sett bort fra alle bevis i morens favør uten nærmere begrunnelse, og at det var lagt lite vekt på det svært begrensede samværsomfanget. Mors begjæring om en ny sakkyndig vurdering av hennes omsorgsevne, og en begjæring om at en psykolog skulle observere henne i samspill med barnet, var heller ikke tatt til følge. Tingrettens vurdering var derfor primært basert på fosterforeldrenes vurdering av barnets utvikling og reaksjoner etter samvær. EMD mente også tingrettens standpunkt om årsakene til barnets reaksjoner etter samvær var mangelfullt begrunnet.

Disse to dommene følger opp flere av de samme signalene som kan utledes av to dommer som ble avsagt av EMD tidligere i høst, og hvor Norge også ble domfelt. Det er et grunnleggende prinsipp i EMDs praksis at alle omsorgsovertakelser skal regnes som midlertidige, og at alle barnevernstiltak skal gjennomføres med en målsetting om at barn og foreldre skal kunne gjenforenes. EMD fremhever i den ene av dommene som ble avsagt i dag at det må foretas en grundig vurdering, hvor også statens positive plikt til å arbeide for gjenforening av foreldre og barn hensyntas, før det kan konkluderes på om en omsorgsovertakelse vil bli langvarig eller ikke. Norsk praksis hvor man i flere saker på et tidlig stadium tar stilling til om det er en langvarig plassering eller ikke, og i stor grad tilpasser samværsomfanget etter dette, må vurderes opp mot disse signalene fra domstolen. Du kan lese mer om NIMs vurderinger av de to sakene som ble avgjort tidligere i høst her og her.

Høringsuttalelse – NOU 2019: 14 Tvangsbegrensningsloven

NIM-H-2019-024

Høringsuttalelse fra NIM - NOU 2019 14 Tvangsbegrensningsloven - 16des19 (pdf) 753.60 KB

Til: Helse- og omsorgsdepartementet

NIM mener at FNs konvensjon for personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) artikkel 12 innebærer et krav om at det innføres et beslutningsstøttesystem. Videre mener NIM at det må gjøres grundigere vurderinger av kunnskapsgrunnlaget for enkelte tvangsbehandlingstiltak.

NIM har nå avgitt sin høringsuttalelse til NOU 2019: 14 Tvangsbegrensningsloven. I NOU-en foreslås det å samle reglene om tvang og inngrep uten samtykke i helse- og omsorgstjenesten i en felles lov – tvangsbegrensningsloven.

NIM mener utvalgets grundige utredning inneholder mange vurderinger og forslag som vil styrke gjennomføringen av menneskerettighetene. NIM mener det er viktig at myndighetene aktivt følger opp utredningen som ligger på bordet, herunder i form av tilførsel av nødvendige ressurser til sektoren.

I høringssvaret har NIM foretatt en folkerettslig vurdering av hvilke skranker CRPD setter for utformingen av regelverket om bruk av tvang i helse- og omsorgssektoren. En av NIMs hovedkonklusjoner er CRPD artikkel 12 krever at det innføres et beslutningsstøttesystem i helse- og omsorgssektoren.

NIM har også innspill til flere individuelle behandlingstiltak – tvangsmedisinering med antipsykotika, elektrokonvulsiv terapi (ECT) og skjerming. Et av NIMs hovedinnspill er at det må gjøres en grundigere menneskerettslig vurdering av om kunnskapsgrunnlaget for disse tiltakene er tilstrekkelig til å ivareta kravet etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 3 om at tvangsbehandling må være «medisinsk nødvendig».

Hele uttalelsen finnes ved å følge lenken lenger oppe på siden. Et sammendrag av NIMs høringssvar er tilgjengelig på s. 5–6 i dokumentet.

Gratulerer med menneskerettsdagen!

«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter». Slik begynner menneskerettighetserklæringen, vedtatt av FNs tredje generalforsamling for 71 år siden.

Erklæringen, som bygget på smertelig erfaring fra andre verdenskrig, er det fortsatt all grunn til å feire. For selv hvor enkelt det kan høres ut, at alle mennesker har samme minimumsrettigheter uavhengig av kjønn, hudfarge, tro eller annen bakgrunn, har historien vist hvor vanskelig dette kan være å sikre i praksis. I en tid der det internasjonale samarbeidet er under press, kan det være fint å bli minnet på at veien fra demokrati til flertallstyranni ikke trenger å være lang. Og det er kanskje akkurat i denne konteksten menneskerettighetene understreker sin betydning. Betydningen av å ha noen grunnleggende spilleregler, som det til enhver tid rådende flertall ikke kan endre for eget forgodtbefinnende for å fremme egne interesser – på bekostning av et mindretall, en minoritet eller et enkeltmenneske.

Menneskerettighetserklæringen, som ifølge Guinness rekordbok er verdens mest oversatte dokument, er ikke juridisk bindende i seg selv. Men den har lagt grunnlaget for utallige bindende regler både internasjonalt og nasjonalt, slik som Den europeiske menneskerettskonvensjon, menneskerettighetskapitlet i Grunnloven og ulike FN-konvensjoner om menneskerettigheter. En av disse FN-konvensjonene er barnekonvensjonen, som i 2019 har 30-årsjubileum. Dette er noe FN ønsker å belyse under årets feiring av menneskerettsdagen, der temaet er hva barn og unge over hele verden kan gjøre for å stå samlet mot blant annet rasisme, hatefulle ytringer, mobbing diskriminering og klimaendringer. Mer om FNs feiring finner du her.

For disse grunnleggende spillereglene sikres ikke av seg selv. Og selv om stater og myndigheter har primæransvaret, kan alle bidra. USAs tidligere førstedame, Eleanor Roosevelt, omtalt som erklæringens mor, sa det fint: «Where, after all, do universal human rights begin? In small places, close to home – so close and so small that they cannot be seen on any maps of the world. […] Unless these rights have meaning there, they have little meaning anywhere. Without concerted citizen action to uphold them close to home, we shall look in vain for progress in the larger world.»

Bruk 10. desember til å #StandUp4HumanRights du også!

Det gjøres ikke nok – eldres menneskerettigheter er under press

Aftenpostens funn i artikkelserien om vold og overgrep mot eldre på sykehjem er graverende. NIM har lenge jobbet med eldres menneskerettigheter generelt, og vold og overgrepstematikken spesielt. NIM mener at Aftenpostens arbeid er svært viktig for å flagge alvorlige menneskerettsspørsmål for en særlig sårbar gruppe.

På grunn av alderdom og de følger dette får for den enkelte, er eldre en sårbar gruppe som er særlig utsatt for menneskerettighetskrenkelser. NIM har i en rekke publikasjoner over flere år påpekt at menneskerettighetssituasjonen er utfordrende:

NIMs rapport «Eldres menneskerettigheter – Syv utfordringer» fra 2019.
Samarbeidsprosjekt mellom NIM og SSB om rapporten «Menneskerettighetssituasjonen til beboere i sykehjem».
NIMs årsrapporter for 2016 og 2018.
Tidligere nasjonal institusjons rapport «Menneskerettigheter i norske sykehjem» fra 2014.

Vold og overgrep på sykehjem

Staten har en menneskerettslig plikt til å forebygge, avverge, etterforske og straffeforfølge vold og overgrep mellom privatpersoner. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har lagt til grunn at slike forpliktelser oppstår der staten har visst eller burde ha visst at det forelå en reell risiko for vold og overgrep. Dette er det såkalte kunnskapskravet. Hvis dette kravet er oppfylt må myndighetene iverksette alle rimelige tiltak for å forhindre risikoen (tiltakskravet). Staten kan selv vurdere hvilke tiltak som settes inn, men tiltakene må gi praktisk og effektiv beskyttelse. Aktivitetsplikten er særlig sterk i møte med sårbare grupper. Alvorlig, syke eldre på institusjon er en slik sårbar gruppe som krever særskilt beskyttelse.

Aftenposten har undersøkt forekomsten av vold og overgrep blant eldre på sykehjem. Undersøkelsene viser at:

10 % av nærmere 130 000 avviksmeldinger fra 2018 innen sykehjemssektoren dreier seg om voldshendelser fra beboere.
I 74 % av avvikene var det ansatte som var ofre, mens i 19 % av tilfellene var det andre beboere som var ofre.
Det ble registrert 166 avvik om seksuell trakassering og overgrep på sykehjem i fjor, hvorav 21 prosent av tilfellene rammet en beboer.
Aftenposten har også gjennomført en spørreundersøkelse overfor 10 000 sykepleiere, der 1 av 10 sier at de har sett seksuelle overgrep mot beboere, utført av andre beboere.

Tematikken er underutforsket, men den forskningen som finnes støtter opp om funnene (Malmedal 2016). SSBs rapport fra 2018 viser at halvparten av norske kommuner ikke rapporterer om bruk av tvang slik de er rettslig forpliktet til. I 2017 handlet 997 av 3185 innrapporterte tvangstilfeller i den kommunale omsorgstjenesten om skadeavverging. Den manglende innrapporteringen av tvangsbruk gjør det imidlertid vanskelig å si noe konkret om hvor ofte tvangsmidler benyttes for å avverge skade.

Tallene viser at vold mot eldre er et reelt problem og en menneskerettslig utfordring. Dette utløser en handlingsplikt for staten. Det må iverksettes målrettede tiltak med utgangspunkt i eldres behov og sårbarhet. Forskning viser at det er svakheter i hvordan disse forpliktelsene ivaretas i dag: Det mangler kunnskap om hvordan saker om seksuelle overgrep skal håndteres på sykehjem, og det mangler retningslinjer- og rapporteringssystemer ved de kommunale pleie- og omsorgssentrene (Malemdal, 2016). NIM mener at det må iverksettes tiltak for å forebygge og forhindre vold og overgrep på sykehjem, herunder styrke kompetansen til helse- og omsorgspersonell.

Underernæring og uheldig legemiddelbruk

Alle, inkludert eldre, har rett til den høyest oppnåelige helsestandard. Dette følger av FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter artikkel 12. Retten til den høyest oppnåelige helsestandard betyr ikke at den enkelte har krav på å være frisk. Rettigheten innebærer først og fremst at myndighetene må sørge for et helsevesen som gir alle mennesker like muligheter til å oppnå så god helse som mulig. Viktige komponenter i retten til helse er tilgang til helsehjelp og trygg mat.

Rundt en tredjedel av eldre pasienter i sykehus og i helse- og omsorgstjenesten er underernært eller i risiko for underernæring (stortingsmelding fra 2018, Leve hele livet.) Forskning viser også at mange eldre utsettes for uheldig og ofte overdreven legemiddelbruk. Forskning viser at 35 prosent av hjemmeboende eldre og 44 prosent av beboerne i sykehjemmene brukte minst ett legemiddel, eller en kombinasjon av legemidler, som kan karakteriseres som uheldig. I november 2018 kom Riksrevisjonen med en rapport om kvaliteten i eldreomsorgen som peker på behovet for styrket arbeid med å forebygge underernæring, samt mangel på oversikt over uheldig legemiddelbruk.

Artikkel 12 er en innsatsforpliktelse, som betyr at staten kan oppfylle forpliktelsen gradvis, avhengig av hvilke ressurser den har tilgjengelig. NIM stiller spørsmål ved om Norge, ut ifra tilgjengelige ressurser, gjør nok etter konvensjonens artikkel 12 for å hindre underernæring og uheldig legemiddelbruk.

Tvungen helsehjelp

Eldre på sykehjem utsettes ofte for tvungen helsehjelp. EMD har uttalt at selv mindre inngrep i den fysiske integriteten uten samtykke er å anse som et inngrep i EMK artikkel 8 som beskytter retten til privatliv. Det kan imidlertid gjøres inngrep i privatlivet dersom det har hjemmel i lov, har et legitimt formål og er proporsjonalt, det vil si om det anses nødvendig i et demokratisk samfunn. Vurderingen av om tiltak kan gjennomføres mot pasientens vilje, vil bero på flere momenter, for eksempel riktige samtykkevurderinger, at man følger minste inngreps prinsipp og at det gis grundige skriftlige begrunnelser for vedtak om tvungen helsehjelp.

Tvungen helsehjelp på sykehjem gis etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A. Tilsyn og forskning viser at dagens praksis med tvungen helsehjelp på sykehjem ofte ikke tilfredsstiller menneskerettslige krav til forståelse av samtykke og til at tvangsbruk må være så lite inngripende som mulig. Helsetilsynets landsomfattende tilsyn i 2011/2012 viste at helsepersonell manglet tilstrekkelig kunnskap om hvordan de skulle vurdere samtykkekompetanse, hva som er et gyldig samtykke, og hva som skal til for å ivareta det minste inngreps prinsipp. I nevnte rapport fra SSB, fremgår som sagt at kun halvparten av landets kommuner har registrert sin bruk av tvang i helse- og omsorgstjenesten – til tross for at slik registrering har vært lovpålagt siden 2009.

NIM mener at Helsetilsynet bør iverksette nye landsomfattende undersøkelser for å kartlegge hvordan tvungen helsehjelp utføres på sykehjemmene, og at myndighetene må sikre at helsepersonell på sykehjem har tilstrekkelig kunnskap om de menneskerettslige normene, herunder hvordan de skal vurdere samtykkekompetanse, hva som er et gyldig samtykke, hva som skal til for å ivareta det minste inngreps prinsipp og sikre god vedtaks- og dokumentasjonspraksis.

Handling påkrevd

Tematikken er ikke ny. Allerede i 2014 viste tidligere institusjon for menneskerettigheter i en rapport at menneskerettighetssituasjonen på sykehjem er utfordrende. Dette vil bli stadig mer presserende med eldrebølgen. SSB har anslått at andelen av befolkningen som er over 70 år vil dobles i tiden fremover, med en estimert økning fra 600 000 personer i dag, til 1,3 millioner i 2060. Utfordringene vi ser i dag, vil med andre ord ikke minke med mindre det tas målrettede grep.

Det gjøres mye godt arbeid i mange tjenester, utført av personell med høy faglig kompetanse, stor etisk bevissthet og et genuint ønske om å yte god hjelp – ofte i svært krevende situasjoner og under vanskelige rammebetingelser. Også tjenestene og profesjonene må jobbe kontinuerlig for å forbedre forholdene, men de overordnede grepene er det sentrale myndigheter som har ansvaret for.

Høringsuttalelse – Endringer i personopplysningsloven mv.

NIM-H-2019-023

NIM høringsuttalelse - Endringer i personopplysningsloven mv. (06.12.2019) (pdf) 284.86 KB

Til: Justis- og beredskapsdepartementet

Overordnet savner NIM at endringsforslagets underliggende problemstilling – sjikaneutfordringer på internett – vurderes ut fra en noe bredere innfallsvinkel. Etter NIMs syn inngår utfordringer med hets og sjikane på internett som en del av et større og sammensatt bilde, og det er en fordel om disse utfordringene vurderes og adresseres langs flere akser.

Justis- og beredskapsdepartementet har sendt på høring et forslag til mulige endringer i personopplysningsloven § 3. Personopplysningsloven § 3 gjør i dag unntak fra store deler av personopplysningslovens reguleringer av hensyn til ytringsfriheten – for eksempel dersom behandlingen av personopplysninger skjer «utelukkende for journalistiske formål». Departementet stiller spørsmål ved om dagens unntaksregulering er for firkantet, og åpner derfor for å gjøre unntaket mer skjønnsmessig ved å innta et nødvendighetsvilkår i bestemmelsen – for slik å åpne for mer nyanserte vurderinger av forholdet mellom ytringsfriheten og retten til privatliv (personvern).

Overordnet savner NIM at endringsforslagets underliggende problemstilling – sjikaneutfordringer på internett – vurderes ut fra en noe bredere innfallsvinkel, der man også ser på alternative virkemidler for å komme slike utfordringer til livs, slik som strafferettslige virkemidler. Utfordringer med hets og sjikane på internett inngår etter NIMs mening som en del av et større og sammensatt bilde, og det er en fordel om disse utfordringene vurderes og adresseres langs flere akser.

I høringsuttalelsen understreker NIM at en slik endring i lovverket etter NIMs mening ikke vil være i strid med statens menneskerettslige forpliktelser som sådan. Det er likevel enkelte utfordringer å være oppmerksomme på. Den menneskerettslige avveiingen mellom ytringsfriheten og privatlivsvernet som lovendringen bygger på, er sammensatt og skjønnsmessig, og tidvis komplisert – og den konkrete praktiseringen av lovverket kan etter forholdene bli krevende. Videre vil den foreslåtte lovendringen blant annet kunne føre med seg utfordringer knyttet opp mot hensynet til forutberegnelighet og likebehandling.

Høringsuttalelse – Lov om Eldreombud

NIM-H-2019-022

NIM Høringssvar - lov om Eldreombud (pdf) 222.73 KB

Til: Helse- og omsorgsdepartementet

NIM mener at et eldreombud vil styrke implementeringen av eldres menneskerettigheter. På grunn av de følger alderdom får for den enkelte, er eldre en særlig sårbar gruppe som er utsatt for menneskerettighetskrenkelser. NIM ønsker også Eldreombudet velkommen til å delta i vårt rådgivende utvalg.

Grunnlovfesting av påtalemyndighetens uavhengighet

NIM-B-2019-002

Brev til Justiskomiteen om grunnlovfesting av påtalemyndighetens uavhengighet (pdf) 252.51 KB

Til: Stortingets justiskomité

Brev til Justiskomiteen 03.12.2019