Side 71 – Norges institusjon for menneskerettigheter

Vinneren av NIMs skrivekonkurranse er kåret

NIM gratulerer Malgorzata Kopaczek-Styczen med førsteplassen i skrivekonkurransen om hatefulle ytringer.

Høsten 2019 inviterte NIM ungdom som går på ungdomsskolen eller på videregående skole til å delta i en skrivekonkurranse om hatefulle ytringer. Fristen for innlevering gikk ut 20. januar, og NIM mottok 44 bidrag.

NIM har fått tilsendt mange tekster som holder et høyt nivå, og er imponert over deltakernes kunnskapsnivå og skriveferdigheter. Mange av tekstene inneholder nyanserte og reflekterte drøftelser som viser god forståelse for hensynene som ligger bak avveiningen mellom ytringsfriheten og bekjempelse av hatprat. Deltakerne viser også at de har kjennskap til dagsaktuelle temaer og konkrete saker, og bruker ofte disse sakene til å illustrere poengene sine. Et gjennomgående trekk i tekstene er videre at deltakerne henviser til troverdige og seriøse kilder, noe som vitner om en kildekritisk holdning. Deltakerne er også løsningsorienterte og har mange ideer og forslag til hvordan man kan bekjempe hatefulle ytringer i hverdagen.

I tillegg til drøftende tekster, har NIM også mottatt flere skjønnlitterære bidrag, som små dikt og noveller. Å tematisere et faglig spørsmål i en skjønnlitterær tekst kan være vanskelig, men ungdommene har løst dette på en meget god måte. Resultatet har vært mange velskrevne og kreative bidrag, der budskapet i teksten har kommet tydelig frem.

Det har vært vanskelig å skulle kåre en vinner blant alle de gode bidragene, men til slutt falt valget ned på teksten «Lekeregler – Om hatprat og hatefulle ytringer i hverdagen». Bidraget ble sendt inn av Malgorzata Kopaczek-Styczen, som er 17 år og går i VG2 på Kristen Videregående Trøndelag.

Vinnerteksten kan leses her.

Begrunnelsen er som følger:

«Lekeregler – Om hatprat og hatefulle ytringer i hverdagen» er en sterk tekst. Vinneren har valgt en høyst original og kreativ innfallsvinkel til oppgaveteksten, og resultatet er svært vellykket. Gjennom en velskrevet, liten fortelling får vinneren frem flere viktige og reflekterte budskap: ordenes kraft – på godt og vondt, hvordan mange av oss vegrer oss for å ta til motmæle mot hatefulle ytringer, men også at noen velger å gjøre det og, ikke minst, at dette kan være til inspirasjon for andre. Budskapene er ikke overtydelig presentert, men får heller leseren til å reflektere og lese teksten flere ganger. Denne effekten oppnås gjennom både komposisjon og språkstil, som for øvrig vitner om et litterært talent. I tillegg er teksten forseggjort og gjennomarbeidet, blant annet utsmykket med flotte illustrasjoner.

Malgorzata og hennes klasse vil få tilbud om en fagdag hos NIM om hatefulle ytringer og ytringsfrihet i april.

NIM vil takke alle som har sendt inn bidrag til skrivekonkurransen. Vi vil også takke lærere som har involvert seg og brukt skrivekonkurransen i undervisningen, og alle som har bidratt til å spre informasjon om skrivekonkurransen.

Seier for reinbeitedistriktet

Svensk Høyesterett slår fast at Girjas sameby – og ikke staten – har rett til forvaltning av småviltjakt og fiske på samebyens område.

Svensk høyesterett har i en dom av 23. januar i år fastslått at Girjas sameby (reinbeitedistrikt) på grunnlag av sedvane og «urminnes hävd» (som tilsvarer begrepet alders tids bruk i Norge) har rett til å forvalte småjakt og fiske i samebyens område. Samebyen hadde anført at slike eksklusive rettigheter følger av reindriftsloven eller at den i alle fall er basert på sedvane og «urminnes hävd». Staten har motsatt seg samebyens krav.

Høyesterett har nå konkludert med at samebyen har enerett på grunnlag av sedvane og «urminnes hävd». Dommen gjelder bare forholdet mellom samebyen og staten, ikke samebyen og andre personer, og er en prinsipielt viktig rettsavklaring.

Sakens bakgrunn

Girjas sameby driver reindrift i et stort område over den såkalte dyrkningsgrensen i Norrbotten fylke. Reindriftsloven gir medlemmer av samebyen lov til å jakte og fiske i området. Loven inneholder også bestemmelser om at hverken samebyen eller medlemmene av denne kan gi jakt- og fiskerett til andre. Spørsmålet som Høyesterett nå har avgjort er om samebyen til tross for denne lovgivningen likevel har enerett til småviltjakt og fiske i området videre til andre.

Urfolks rettigheter etter folkeretten

Selv om avgjørelsen er basert på sedvane og «urminnes hävd», viser domstolen flere steder til internasjonale konvensjoner, samt til FNs erklæring om urfolks rettigheter. Domstolen viser bl.a. til artikkel 8 i ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter (om at det skal tas behørig hensyn til urfolks sedvaner eller sedvanerett i lovgivning og praksis). Konvensjonen er ikke ratifisert av Sverige, men domstolen uttaler at denne artikkelen ansees å uttrykke et generelt prinsipp i folkeretten. Videre viser domstolen til artikkel 26 i FNs erklæring om urfolks rettigheter hvor det heter at urfolk har rett til de landområder, territorier og ressurser de tradisjonelt har eid eller befolket, eller som de på annen måte har brukt eller ervervet. Domstolen viser også til at det følger av FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 at medlemmer av minoritetsgrupper har rett til å utøve sin kultur, og at hvis det er en forutsetning for å opprettholde kulturen, kan det derfor være nødvendig å sikre dem fortsatt tilgang til land som de tradisjonelt har brukt.

Hele dommen kan leses her (pdf).

Gratulerer med samenes nasjonaldag!

I dag er det samenes nasjonaldag, også omtalt som Samefolkets dag. Dagen er en felles feiring for samer i Norge, Finland, Sverige og Russland.

Bakgrunnen for feiringen er det første landsmøtet for samer som ble avholdt 6. februar i 1917. Brurskanken Samiske Kvinneforening, som ble ledet av Elsa Laula Renberg tok initiativ til møtet, og det var første gang samer fra Norge og Sverige var samlet for å snakke om sine rettigheter. I 1992 ble det bestemt at 6. februar skulle være samenes nasjonaldag. Avgjørelsen ble tatt av den 15. nordiske samekonferansen, som møttes i Helsinki. Fra 2003 har samenes nasjonaldag vært en offisiell flaggdag i Norge.

Delegatene ved det første samiske landsmøtet i februar 1917, Trondheim. Foto: Saemien Sijtes fotoarkiv/Schrøder-arkivet/Sverresborg.

Samene har status som urfolk, og i Norge har de et særlig vern gjennom Grunnloven § 108. Samene er også beskyttet av internasjonale menneskerettigheter, deriblant ILO-konvensjon 169 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27.

Hva sier retten til privatliv om innhenting og videreformidling av opplysninger om barns helseforhold?

Ved regjeringens behandling av spørsmålet om hjemhentingen av den norske kvinnen og hennes to barn fra Al-Hol-leiren i Syria var det ene barnets helsetilstand et viktig moment. I ettertid er det reist spørsmål om hva myndighetene kan opplyse om barns helsetilstand.

Retten til privatliv følger av Grunnloven § 102. En tilsvarende bestemmelse følger av EMK artikkel 8. Retten til privatliv innebærer blant annet at myndighetene plikter å behandle personlige opplysninger om helseforhold konfidensielt. Deling av helseopplysninger må ha et rettsgrunnlag og være forholdsmessig. Forholdsmessighet krever i praksis en tungtveiende begrunnelse. Til illustrasjon er det etter norsk lov ikke adgang for domstolene og påtalemyndigheten til å innhente opplysninger fra en lege om et barns helsetilstand uten samtykke fra de foresatte i en straffesak mot foreldrene, f.eks. i en sak om falsk forklaring etter utlendingsloven.

Brudd på taushetsplikten er straffbart

Retten til konfidensialitet om helseopplysninger skal sikre personvernet til den enkelte og bevare tilliten til helsevesenet. Uten slik beskyttelse risikerer vi at personer som trenger helsehjelp eller deres omsorgspersoner lar være å søke hjelp, eller at de er tilbakeholdne med å gi helsevesenet opplysninger som kan bidra til riktig og god behandling. Det kan skade pasientens helse. Mennesker med behov for helsehjelp til seg selv, barn eller eventuelt andre pårørende, skal kunne oppsøke helsevesenet uavhengig av atferd eller livssituasjonen for øvrig. Det er særlig behov for slik konfidensialitet der personen det gjelder har vært involvert i straffbare handlinger eller andre klanderverdige forhold. Personvernet omfatter også opplysninger om personens moralske integritet, f.eks. opplysninger som røper at personen har forklart seg falsk.

Helsepersonell og andre personer som arbeider eller utøver tjeneste for forvaltningen er rettslig forpliktet til å hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell. Brudd på taushetsplikten er straffbart. Flere unntak fra taushetsplikten finnes, men de bygger på svært tungtveiende hensyn. f.eks. hensynet til å forebygge mishandling av et barn eller hindre at noen blir uskyldig straffedømt. Den som opplysningene gjelder, kan samtykke til deling av opplysningene. Samtykke gir bare grunnlag for å dele opplysninger som omfattes av samtykket. Der opplysningene gjelder barn under 16 år, innebærer foreldreansvaret som hovedregel rett til å gi samtykke på vegne av barnet. Alle unntak fra taushetsplikt, også samtykke fra foreldrene, må imidlertid praktiseres i tråd med retten til privatliv.

Konfidensialitet skal vektlegges

Offentlige myndigheters videreformidling av opplysninger om personlige forhold til offentligheten, befinner seg i et spenningsfelt mellom flere kryssende rettigheter og hensyn. På den ene siden skal informasjonsbehandlingen respektere og sikre den enkeltes rett til privatliv. På den andre siden må dette balanseres både mot ytrings- og informasjonsfriheten. Videreformidling innad i det offentlige står i et spenningsforhold mellom de samfunnsmessige hensyn som taler for deling og personvernet. Ved avveiningene må hensynet bak retten til at helseopplysninger skal behandles konfidensielt vektlegges.

Det må sees hen til hvor sensitive personopplysningene er. Der helseopplysningene gjelder barn kommer også barnets beste inn som et grunnleggende hensyn i vurderingen av om opplysningene kan videreformidles. Barn trenger særlig beskyttelse på grunn av sin sårbarhet. Gitt mulige skadevirkninger av å dele personopplysningene, må dette vurderes nøye. Der myndighetene deler noens personopplysninger, kan de som rammes oppleve et sterkt legitimt behov for å rette eller nyansere bildet, og dermed måtte velge mellom belastningen det innebærer å leve med det, eller dele ytterligere sensitive personopplysninger.

Offentlig interesse

Siden den offentlige interessen må veies opp imot hensynet til private, må en vurdere nøye hvilke hensyn delingen skal ivareta. Delingen kan i alle fall ikke gå lenger enn nødvendig for å oppnå formålet. Regjeringens innhenting av opplysninger fra helsevesenet må vurderes opp imot personvernet. Det må videre skilles mellom videreformidling til offentligheten, herunder pressen, og at regjeringen deler opplysninger med Stortinget som ledd i at Stortinget utøver sin kontrollfunksjon overfor regjeringen. Det er antagelig større adgang til deling som et ledd i Stortingets kontroll, såfremt opplysningene fortsatt behandles konfidensielt av Stortinget og dets organer. Antall organer og personer som får tilgang til opplysningene har betydning. Regjeringens videreformidling til Stortinget, og behandlingen av opplysninger innad i Stortinget (f.eks. bak lukkede dører med taushetsplikt for representantene), bør antagelig vurderes hver for seg.

Hvordan står det til med den kunstneriske ytringsfriheten i Europa? Ny rapport fra Freemuse

Når man hører ordet ytringsfrihet, tenker nok de fleste på friheten til å si hva man mener. Assosiasjoner til journalister, politikere eller koranbrenning kommer fort. En del av ytringsfriheten som derimot ligger noe fjernere fra den umiddelbare assosiasjonen, er ytringsfrihetens beskyttelse av retten til å forestille seg, skape og dele kunstneriske uttrykk.

Supplerende rapport til den sjette høringen av Norge i FNs komite for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter

NIM-IR-2020-001

Supplementary information from the Norwegian National Human Rights Institution to the UN Committee on Economic, Social and Cultural Rights at its 67th session, hearing of Norway 25-26 February 2020 (pdf) 407.12 KB

Sentrale temaer er bl.a. kjønnsbasert vold og seksuelle overgrep, tvangsbruk og diskriminering.

Rapporten er NIMs supplement til statens svar på komiteens «List of issues» (saksliste). Rapporten tar særlig for seg tvangsbruk i psykiatrien og overfor personer med psykisk utviklingshemming, kjønnsbasert vold og seksuelle overgrep, diskriminering av etniske minoriteter i arbeids- og boligmarkedet, beskyttelse og omsorg for mindreårige asylsøkere, helserettigheter for papirløse migranter, barnefattigdom og behov for bedre oppfølging av internasjonal rapportering. I tillegg har NIM valgt å inkludere tre temaer utenfor sakslisten: behov for et bredere statistikkgrunnlag om samiske forhold, helsehjelp til rusmisbrukere og tvangsbruk overfor eldre.

NIM har tidligere sendt inn innspill til ØSK-komiteen om hvilke saker NIM mener at komiteen bør ta opp med Norge i høringen. Dette innspillet kan leses her.

Høringen av Norge skjer 25. og 26. februar 2020.

Staten fikk medhold i andre runde av klimasøksmålet

Bevissthet rundt klimaendringer har ført til et skred av klimasøksmål verden over. Torsdag kom dommen fra ankerunden i det norske klimasøksmålet.

To år er gått siden Oslo tingrett avsa dom i det norske klimasøksmålet, der miljøorganisasjonene Greenpeace og Natur og Ungdom saksøkte regjeringen for brudd på Grunnloven § 112 ved deres vedtak om tildeling av utvinningstillatelser i Barentshavet i 23. konsesjonsrunde. Lagmannsretten kom – i likhet med tingretten – til at regjeringens vedtak om nye utvinningstillatelser i Barentshavet ikke var i strid med Grunnloven.

Grunnloven § 112 er en rettighetsbestemmelse

Lagmannsretten var derimot enig med saksøkerne i mye. Deriblant opprettholdt lagmannsretten synet fra tingretten om at § 112 er en rettighetsbestemmelse som kan påberopes av privatpersoner og håndheves av domstolene. I mangel på rettspraksis og klare forarbeidsuttalelser, har dette til dels vært omdiskutert, både før og etter at bestemmelsen ble inntatt i Grunnlovens menneskerettighetskapittel i 2014. Staten nådde ikke frem med sitt syn om at § 112 ikke er en rettighetsbestemmelse som sådan, men mer av symbolkarakter.

NIM mener at lagmannsretten her argumenterer godt for hvorfor § 112 er en rettighetsbestemmelse. Retten finner blant annet støtte for dette i bestemmelsens ordlyd («enhver har rett til»), ulike uttalelser i forarbeidene, bestemmelsens plassering i Grunnlovens menneskerettighetskapittel og reelle hensyn. Denne typen rettslige gjennomganger og avklaringer er av betydning.

Videre er lagmannsretten, til forskjell fra tingretten, også enig med miljøorganisasjonene i at klimaskadene fra utenlandske utslipp er relevante i betraktningen av hvor skadelig vedtaket om nye utvinningstillatelser vil være for miljøet. Også dette standpunktet synes å ha gode grunner for seg.

Lagmannsretten kom likevel til at retten til miljø ikke var brutt i denne saken. I likhet med tingretten mente lagmannsretten at enhver miljøskade ikke vil være nok for å være i strid med § 112. Inngrepet må overskride en terskel – og denne er høy. Vurderingen vil også måtte bygge på en helhetsvurdering, der omfanget av miljø-/klimaskaden sett opp mot statens tiltak for å redusere klimapåvirkningene står sentralt. Det er snakk om en netto-vurdering. Lagmannsretten konkluderte med at terskelen ikke var brutt i denne saken.

Konklusjonen må også forstås i lys av at retten mener at staten i sine valg av tiltak og vurderinger må ha en stor skjønnsmargin, blant annet på bakgrunn av at det «er tale om samfunnsøkonomiske og politiske avveininger som det løpende tas stilling til i Stortinget, og som ligger i kjerneområdet for hva domstolene bør være tilbakeholdende med å overprøve.»

Ikke i strid med EMK artikkel 2 og 8

I motsetning til i tingretten, anførte miljøorganisasjonene at vedtaket er i strid med EMK artikkel 2 om retten til liv og/eller EMK artikkel 8 om retten til privatliv. Grunnlovsbestemmelsene § 93 og § 102 har sitt forbilde i disse konvensjonsbestemmelsene. I sin praksis har EMD lagt til grunn at staten kan ha en positiv plikt til å beskytte miljøet etter artikkel 2 og artikkel 8. Lagmannsretten konkluderte med at vedtaket om tildeling av utvinningstillatelser ikke utgjorde en «aktuell og nærliggende» risiko etter artikkel 2. Det kunne heller ikke etableres en «direkte og umiddelbar» sammenheng mellom potensielle utslipp som følge av vedtaket og en krenkelse av rettighetene etter artikkel 8. Dette har tidligere ikke vært til behandling i en norsk domstol, og retten utelukker ikke at det vil kunne true rettigheter etter konvensjonen i fremtiden. Lagmannsretten bemerker at «dersom vedtaket likevel skulle anses å gi en «real and immediate» risiko for tap av liv, eller stå i en «direct and immediate» sammenheng med alvorlige inngrep i retten til privatliv, familieliv eller hjem, vil det måtte skje en nærmere prøving av om staten har oppfylt sine forpliktelser til å beskytte rettighetene.»

NIMs rapport om menneskerettigheter og klima

NIM har tidligere omtalt klimasøksmålet som «rettslige nybrottsarbeid» og uttalt: «Klimaspørsmål står sentralt i samfunnsdebatten, men rettslig sett er klima fortsatt i stor grad upløyd mark – som aktualiserer komplekse grenser mellom juss og politikk.» For tiden arbeider NIM med en rapport om menneskerettigheter og klima. NIM vil også avholde et seminar om dette i løpet av våren, som det snart kommer mer informasjon om.

Det kan også være nyttig å merke seg Urgenda-dommen fra Nederland som ble avsagt rett før jul i fjor. Her kom nederlandsk høyesterett til at landets myndigheter er forpliktet til å overholde egne mål om reduksjon av klimagassutslipp og at det lave ambisjonsnivået per dags dato truer retten til liv etter EMK artikkel 2 og retten til privatliv etter EMK artikkel 8. Denne saken var imidlertid – slik også lagmannsretten bemerker – lagt noe annerledes an enn det norske klimasøksmålet, og disse to søksmålene er derfor ikke fullt ut sammenlignbare. Ler mer om Urgenda-dommen her.

Miljøorganisasjonene har allerede signalisert at de ønsker å anke dommen til Høyesterett – siste ord i denne saken er derfor neppe sagt.

Uskyldspresumpsjonen – Hvor fritt kan politikere snakke ned mennesker som blir straffeforfulgt?

Hjemhentingen av den norske kvinnen og hennes to barn fra Al-Hol-leiren i Syria har reist spørsmål ved hva politikere kan si om pågående straffesaker.

Alle, også politikere, har ytringsfrihet, og kan omtale de aller fleste samfunnsspørsmål akkurat som de vil. Det finnes imidlertid noen grenser som gjelder for alle borgere – man kan ikke true eller oppfordre til straffbare handlinger, for eksempel. Som politiker har man innflytelse og makt fordi man er en del av landets offentlige myndigheter. Den makten må forvaltes ansvarlig. En ting offentlige myndigheter skal være tilbakeholdne med, er å omtale personer som straffeforfølges på en måte som skaper tvil om det som er et grunnleggende prinsipp i alle rettsstater: at alle er uskyldige inntil det motsatte er bevist. Dette kalles uskyldspresumpsjonen.

Uskyldspresumpsjonen er et strafferettslig prinsipp som innebærer at en person skal anses som uskyldig i å ha begått en straffbar handling inntil det er bevist at vedkommende er skyldig. Den er der for å hindre at uskyldige personer blir straffet, for at de skal unngå unødige belastninger ved straffeforfølgning og for å ivareta omdømmet til personer som er eller har vært under etterforsking eller straffeforfølgning, men ennå ikke er dømt for noe.

For å sikre at uskyldige ikke skal straffes, følger det av menneskerettighetene at straff skal idømmes av uavhengige domstoler etter en prosess med betryggende rettssikkerhetsgarantier. For eksempel at man får forklare det man selv mener, at man får fremføre de motargumenter mot det man er anklaget for som taler til ens egen fordel og at man blir dømt av uavhengige domstoler. Hvis offentlige myndigheter under straffesaken gir inntrykk av at den siktede er skyldig, kan det påvirke domstolene. Det kan i alle fall skape tvil om hvor uavhengige og upartiskhet de er. Slike uttalelser fra representanter for offentlige myndigheter kan også skade den siktedes omdømme og medføre unødige belastninger. Politikere må derfor trå varsomt for å ikke krenke menneskerettighetene når de omtaler forhold som er til behandling i en straffesak.

Uskyldspresumpsjonen

Bakgrunnen for uskyldspresumpsjonen er at det bare er skyldige som skal straffes. Dette er grunnleggende i enhver rettsstat. I demokratiske rettsstater overlater vi borgere mye makt til offentlige myndigheter, herunder monopol på tvangsmakt. Det gjør vi i bytte mot at myndighetene passer på rettighetene våre, og håndhever lovene i samfunnet etter prosesser som ivaretar vår rettssikkerhet.

For den enkelte er det ødeleggende dersom man domfelles for handlinger man ikke har begått. Grunnloven, internasjonale menneskerettighetene og straffeprosessloven stiller derfor strenge krav til rettssikkerhet ved behandlingen av straffesaker.

Uskyldspresumpsjonen følger av Grunnloven § 96 og gir enhver rett til å bli ansett uskyldig inntil skyld er bevist etter loven. En tilsvarende bestemmelse følger av EMK artikkel 6 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter i artikkel 14 nr. 1 og nr. 2.

EMK gjelder som norsk lov, og dommer fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) er retningsgivende for hvordan uskyldspresumpsjonen skal forstås.

Uskyldspresumpsjonen stiller krav til bevisbyrde og bevisenes styrke ved ileggelse av straff. Prinsippet om at rimelig tvil skal komme den tiltalte til gode er en viktig del av uskyldspresumpsjonen. Det er opp til påtalemyndigheten å bevise straffeskyld.

Også straffeforfølgning for noe man ikke har begått, kan innebære en betydelig belastning. Straffeforfølgning skal derfor foregå i ordnede former og skje på en upartisk og saklig måte. Dette blant annet for å sikre at den utøvende og dømmende makt forholder seg objektiv til bevismaterialet og ikke får forutinntatte holdninger. EMD har fremholdt at forbudet mot forhåndsdømming også hviler på hensynet til den siktedes omdømme og verdighet. Offentlige myndigheter har en særlig tillit og troverdighet i befolkningen. Det kan være belastende, og også skadelig for en persons omdømme hvis myndighetene omtaler dem som skyldige.

Uskyldspresumpsjonen begrenser altså hvilke uttalelser offentlige myndigheter, som dommere, statsadvokater og regjeringsmedlemmer, kan komme med som hinter om folks skyld før skyldspørsmålet er avgjort. Representanter for staten kan bare konstatere straffeskyld der det er fastslått etter reglene som gjelder for behandlingen av straffesaker.

Myndighetene kan opplyse om deler av straffeforfølgningen, f.eks. at siktede er varetektsfengslet eller at det er tatt ut tiltale, uten å krenke uskyldspresumpsjonen. Dette har en side til informasjonsfriheten, at vi som borgere må ha muligheten til å holde oss informert om samfunnet vi lever i.

Forbudet mot forhåndsdømming har nær sammenheng med kravet etter EMK artikkel 6 og Grunnloven § 95 om at spørsmålet om straff skal avgjøres etter en rettferdig rettergang ved uavhengige og upartiske domstoler. Dersom offentlige myndigheter gir inntrykk av at den siktede er skyldig før skyldspørsmålet er avgjort, kan det påvirke domstolene eller i hvert fall så tvil om rettergangen har vært uavhengig og upartisk. Selv om en domstol ikke lar sin avgjørelse bli påvirket av uttalelsene om straffeskyld, kan uttalelsene få betydning for tilliten til prosessen. Uskyldspresumpsjonen forbyr også uttalelser fra offentlig myndigheter som skaper tvil om frifinnelsen i en straffesak.

Hvilke typer uttalelser fra politikere kan krenke uskyldspresumpsjonen?

EMD har i flere saker kommet til at uskyldspresumpsjonen er krenket der en representant for staten uttaler seg på en måte som gir uttrykk for at hun eller han anser den siktede som skyldig i det straffbare forholdet før spørsmålet er avgjort av domstolene. Det er ikke nødvendig at det ordrett uttales at alle vilkårene for straff foreligger; man må vurdere hvordan uttalelsen reelt må forstås i den konteksten den fremsettes.

I saken Butkevičius mot Litauen kom EMD til at uskyldspresumpsjonen var krenket der presidenten i parlamentet hadde uttalt at siktede hadde tatt imot penger «… while promising criminal services», og at han var en «bribe-taker».

Det har betydning hvilken posisjon den myndighetspersonen som har uttalt seg har. I saken Konstas mot Hellas kom EMD til at uskyldspresumpsjonen var krenket der en justisminister hadde uttalt at domstolen i en sak som var anket, «boldly and resolutely» hadde straffedømt de tiltalte. Det synspunktet hadde sammenheng med hensynet til domstolens uavhengighet, da EMD understreket at en justisminister, som har politisk ansvar for justissektoren og domstolene må være ekstra forsiktig med sine uttalelser.

Hvorvidt en uttalelse bryter med uskyldspresumpsjonen beror på en tolkning av uttalelsen. Man må først fastlegge om den sikter til den pågående straffesaken. Det er – med noen forbehold – rom for uttalelser fra politikere om sterk kritikkverdig opptreden og også nedsettende karakteristikker, særlig om forhold som har stor offentlig interesse. Slike uttalelser kan imidlertid også krenke uskyldspresumpsjonen hvis de må tolkes slik at de går ut på at den siktede er skyldig i de straffbare forholdene.

Nederlands høyesterett med fellende dom i klimasøksmål

Nederland må kutte sine klimagassutslipp med 25 prosent innen 2020 for å beskytte nederlendernes rett til liv mot trusselen fra global oppvarming.

Den 20. desember 2019 kom Nederlands høyesterett til at de menneskerettslige forpliktelsene under Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) innebærer at Nederland har en positiv forpliktelse til å kutte sine klimagassutslipp med 25 prosent innen utgangen av 2020 sammenliknet med 1990-nivå.

Miljøorganisasjonen Urgenda vant dermed frem med sitt søksmål mot nederlandske myndigheter. Dette er en første gang et lands øverste domstol har behandlet klimaspørsmål opp mot rettighetene som følger av EMK.

EMK har ingen egen bestemmelse som gir individet en rett til å leve i et miljø som sikrer helsen, men gjennom rettspraksis har Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) fastslått at retten til liv (artikkel 2) og retten til privat- og familieliv (artikkel 8) innebærer, i de tilfeller det foreligger en reell og umiddelbar fare for krenkelse av disse rettighetene, at staten etter forholdene kan ha en positiv plikt til å treffe tiltak for å motarbeide denne risikoen. Dette har EMD tolket til å også gjelde for konkrete natur- og miljøtrusler. At individets liv også er vernet mot miljøtrusler er etter EMDs syn nødvendig for å sikre at menneskerettighetsvernet fortsetter å være effektivt og av reell betydning for de menneskene det beskytter.

EMD har ikke tidligere behandlet saker om klima, og har følgelig heller ikke uttalt at global oppvarming i seg selv utgjør en reell og umiddelbar fare for en rett til liv. Det gjorde derimot den nederlandske domstolen, under henvisning til alvoret i de potensielle konsekvensene global oppvarming kan ha for det nederlandske folket. Som eksempel viste domstolen blant annet til at deler av Nederland kan bli ubeboelig dersom havet stiger. Det at faren ikke ville realisere seg før om noen tiår var ikke til hinder for at faren var tilstrekkelig umiddelbar. Det var heller ikke til hinder for anvendelsen av bestemmelsen at man ikke kunne identifisere noen bestemte personer som med sikkerhet ville bli rammet av denne faren.

Myndighetene må motarbeide global oppvarming

Nederlandske myndigheter må dermed treffe tiltak for å motarbeide global oppvarming. Men hvilke tiltak? Domstolen uttalte at deres rolle ikke var å sette seg i regjeringens sted ved å foreta denne vurderingen for staten, men å kontrollere om staten har vært tilstrekkelig aktsom i sin håndtering av faren. Domstolen ble imidlertid ikke overbevist om at staten hadde en praktisk gjennomførbar og tilstrekkelig effektiv plan for å imøtegå faren for global oppvarming.

På bakgrunn av internasjonale miljøresolusjoner og konvensjoner, fant domstolen at staten måtte redusere sine klimagassutslipp med minst 25 % sammenliknet med 1990-nivå innen utgangen av 2020.

Staten hadde flere innvendinger til at Nederland kunne pålegges en slik forpliktelse, men den nederlandske domstolen avviste alle. Noen av de mest sentrale synspunktene fra domstolen var:

Som part i FNs klimakonvensjon har Nederland et selvstendig ansvar for å kutte sine egne utslipp på eget territorium, selv om kuttene i en internasjonal skala er relativt små og vil ha en begrenset effekt i den totale, globale oppvarmingen. Ingen reduksjon i klimagassutslipp er ubetydelig fordi enhver reduksjon bidra til at det ble mer plass igjen i det totale karbonbudsjettet.
Nederland kan ikke unnslippe sitt ansvar under henvisning til at andre land ikke oppfylte sitt ansvar etter FNs klimakonvensjon for å kutte klimagassutslipp.

Den nederlandske staten anførte at ved en slik konklusjon overtok domstolen regjeringens rolle i å bestemme føringene i klimapolitikken. Selv om domstolen anerkjente at det gjelder et politisk handlingsrom i klimapolitikken, er yttergrensen for dette handlingsrommet menneskerettighetene i EMK, og domstolen mente at det var deres rett og plikt å vurdere om denne yttergrensen var overtrådt.

Betydning for Norge og det norske klimasøksmålet

Dommen har ingen direkte rettslig betydning for Norge, og norske domstoler er ikke bundet av den tolkningen av EMK som nederlandsk høyesterett la til grunn. Dommen er likevel interessant med norske øyne av flere grunner. I stadig flere land gjøres klimaspørsmål til domstolmat, og den nederlandske saken er den som har kommet lengst i løypa – og slikt sett vært et slags forbilde for søksmål i andre land, og til en viss grad også det norske klimasøksmålet. Nederlandsk høyesteretts argumentasjon baserer seg på EMK som Norge også er bundet av.

Det norske klimasøksmålet – hvor Greenpeace og Natur og Ungdom har saksøkt den norske stat både for brudd på retten til et sunt miljø i Grunnloven § 112 og retten til liv og retten til privatliv i EMK art. 2 og 8 ved å gi tillatelser til utvinning av olje i Barentshavetankerunde – ble behandlet av Borgarting lagmannsrett i slutten av november. Dom er ventet i januar.

NIM har tidligere skrevet om søksmålet i Morgenbladet, og kalt det rettslig nybrottsarbeid.

De som er interessert i videre lesning om den nederlandske dommen kan lese et inngående innlegg på Blog of the European Journal of International Law.

Høringsuttalelse – Forslag til ny forskrift om tilsynsrådet for tvangsreturer og utlendingsinternatet

NIM-H-2019-027

Forslag til ny forskrift om tilsynsrådet for tvangsreturer og utlendingsinternatet (pdf) 242.17 KB

Til: Justis- og beredskapsdepartementet

NIM påpeker i høringssvaret at vi savner en vurdering av hvordan den foreslåtte ordningen forholder seg til returdirektivets krav. NIM mener også at det bør stilles krav om at minst ett av medlemmene i Tilsynsrådet har kompetanse på menneskerettigheter. Det bør også presiseres at det ligger i tilsynsfunksjonen å påse at forholdene på utlendingsinternatet er i samsvar med menneskerettslige forpliktelser.