Side 69 – Norges institusjon for menneskerettigheter

Norge delvis dømt og delvis frifunnet i barnevernsdom fra EMD i dag

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) avsa i dag dom i den femte av totalt 34 norske barnevernssaker som de siste årene er tatt inn til behandling i domstolen. Domstolen kom til at norske myndigheters beslutning om begrensninger i samvær etter omsorgsovertakelse var et brudd på foreldrenes rett til familieliv, men at selve omsorgsovertakelsen ikke var et brudd på denne rettigheten.

Klagen gjaldt et foreldrepar som fikk en jente i januar 2015. Barneverntjenesten hadde mottatt flere bekymringsmeldinger både før og rett etter fødselen. Etter samtykke fra mor ble det derfor ordnet plass til henne og barnet på et familiesenter. Etter en ukes opphold la barneverntjenesten til grunn at mor ikke lenger samtykket til plasseringen, og det ble derfor fattet akuttvedtak. Foreldrene ble gitt samvær en time annen hver uke. Etter begjæring fra barneverntjenesten fattet fylkesnemnda senere vedtak om omsorgsovertakelse. Fylkesnemnda la til grunn at omsorgsovertakelsen ville bli langvarig, og reduserte samværet til fire ganger i året. Foreldrene klaget vedtaket inn for tingretten, som opprettholdt fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse. Tingretten la til grunn at det var en rekke risikofaktorer knyttet til begge foreldrene, og at det derfor ikke var tilrådelig å tilbakeføre barnet. Retten la, som fylkesnemnda, til grunn at omsorgsovertakelsen ville bli langvarig, at omfattende samvær ikke ville være i barnets interesse, og at formålet med samvær var at barnet skulle ha kjennskap til sitt biologiske opphav. Ettersom samværene hadde fungert fint, økte tingretten likevel samværene til seks ganger i året à to timer. Jenta ble senere tilbakeført til foreldrene i 2018.

Klagerne mente tingrettens beslutning om omsorgsovertakelse og begrensninger i samvær var urettmessige brudd på deres rett til familieliv etter EMK artikkel 8.

Det er et grunnleggende prinsipp i EMDs praksis at alle omsorgsovertakelser skal regnes som midlertidige. Alle barnevernstiltak skal derfor gjennomføres med en målsetting om at foreldre og barn skal kunne gjenforenes – den såkalte «gjenforeningsmålsetningen». EMD mente norske myndigheters beslutning om begrensninger i samvær i denne saken ikke var forenlige med dette prinsippet, og at dette utgjorde et brudd på EMK artikkel 8.

EMD la særlig vekt på at både Fylkesnemnda og tingretten baserte samværsfastsettelsen på at omsorgsovertakelsen ville bli langvarig. I stedet for å foreta en reell vurdering av mulighetene for en fremtidig gjenforening av foreldrene og barnet, ga de implisitt opp gjenforeningsmålsettingen uten å påvise hvorfor gjenforening ikke var til barnets beste. EMD påpekte videre at det er viktig at samværsomfanget understøtter gjenforeningsmålsettingen inntil myndighetene etter en grundig vurdering konkluderer med at slik gjenforening ikke lenger er forenlig med hensynet til barnets beste. I denne forbindelse understreket domstolen at det normalt sett ikke vil være i tråd med gjenforeningsmålsettingen dersom det går lang tid mellom samværene, som i denne saken. Det uttalte målet med samværene var i denne saken at barnet skulle ha kunnskap om hvem foreldrene var, ikke å bevare og styrke familiebåndene.

EMD påpekte svakheten ved at verken Fylkesnemnda eller tingretten konkret hadde begrunnet hvorfor det ville være i strid med barnets interesser å se foreldrene mer enn seks ganger i året i en sak med et normalt fungerende barn som utviklet seg adekvat for sin alder, og hvor det var positive tilbakemeldinger på samværene med foreldrene.

Når det gjaldt selve omsorgsovertakelsen, mente imidlertid EMD at norske myndigheter hadde foretatt en tilstrekkelig grundig vurdering, og at beslutningen om omsorgsovertakelse var tilstrekkelig begrunnet i relevante momenter. Norge ble derfor frifunnet for denne delen av klagen.

Det er alvorlig at norske myndigheter igjen er dømt for brudd på retten til familieliv i en barnevernssak. EMDs uttalelser i denne saken viser at det er behov for en grundig vurdering av om norsk praksis når det gjelder samvær etter omsorgsovertakelse er i samsvar med den gjenforeningsmålsettingen EMK krever.

Departementet har foreslått flere endringer i forslag til ny barnevernlov, som samlet sett bidrar til å styrke synligheten av tilbakeføringshensynet i norsk rett. NIM påpekte likevel i vår høringsuttalelse til lovforslaget at norsk praksis, hvor man i mange saker på et tidlig stadium tar stilling til om det er en langvarig plassering eller ikke og i stor grad tilpasser samværsomfanget etter dette, bør vurderes opp mot tilbakeføringshensynet. Du kan lese hele NIMs høringsuttalelse her.

Høyesterett henviste i høst fire saker om barnevern til behandling i Høyesterett, og det er besluttet at disse sakene skal behandles i storkammer. De norske barnevernssakene EMD har avgjort så langt vil nok bli sentrale i Høyesteretts vurderinger i disse sakene.

Brennbare prinsipper

Fint å være kritisk, men kan ikke folk bare oppføre seg?

Kronikk av Anine Kierulf, spesialrådgiver i NIM og førsteamanuensis ved UIO. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 29. november 2019.

Politidirektoratet satt i forrige uke ytringsfrihetsdebatten i full fyr. Koranskjending bør avverges i demonstrasjoner, beordret man. Bokbrenning er ugreit av mange grunner – også at man i tillegg til religionen dypt krenker de fredfullt gudfryktige. Men slike hensyn er ikke så enkle å få til å gå opp med Grunnlovens vern om ytringer og forbud mot forhåndssensur.

For ytringer skal kunne fremsettes fritt. Ikke ansvarsfritt, man risikerer sosial fordømmelse hvis man sier noe dumt, og rettslig hvis man sier noe straffbart. Etterpå. For demokratiet forutsetter informasjon. Også om hvilke hårreisende ideer folk har, og hvilke provoserende former de fremsetter dem i. Ellers kan vi jo ikke ta stilling, heie dem frem, eller mobilisere mot dem. Sensurforbudet er ikke der bare for at folk skal kunne si så rare ting de vil, men for at vi andre skal få høre dem. Om de nå formidles via saklig dialog eller ilske symbolhandlinger.

Hva betyr koranbrenning? Det spørs. Griper du til den som eneste opptenningsmulighet i en iskald nødbu, formidler du noe annet enn om du fyrer løs når du ikke synes du fikk tilgriset islam nok ved hatefullt å kaste den i søpla. Slik noen islamsinnafolk gjorde i Kristiansand. I strid med det forbud mot bruk av åpen ild som var nedlagt for å oppfylle politidirektoratordren. Så politiet, forståelig nok i regnfulle november, grep inn og stanset både brenning og demonstrasjon.

Men er det nødvendig å ytre seg så krenkende? Ofte ikke. Var en tidligere justisministers fyring med Tønsbergs Blad nødvendig? Jyllands-Postens Muhammed-karikaturer? Vietnamkrigsmotstandernes brenning av amerikanske flagg? Iranske kvinners brenning av sine hijaber? Vi ser ulikt på dette. Hverken makthavere eller opinion har noen særlig kvalifikasjon her. For offentligheten er en ytringsmosaikk. Hvilke av alle små brikker som til enhver tid er nødvendige for å gi oss hele bildet, er umulig å vurdere i samtid. Fraværet av altoverskuenhet gjør at nødvendigheten av å fremsette de mest ulike ytringer må være opp til den enkelte.

Mange provokasjoner glemmes fordi de var helt unødvendige. Men Kopernikus’ og Galileos påstand om at jorden ikke var universets sentrum, var en gang så himmelfallende provoserende at den ble sensurert bort.

Det beste hadde vært om all endring rolig kunne forklares frem med autoritativ innestemme. Som da teologiprofessor Øyvind Norderval på Facebook nylig «skammet seg inderlig», og lavmælt, men krystallklart fordømte «homoterapi» som «et skremmende eksempel på når enkelte dekker seg bak teologi, bibel og bekjennelse for å fremsette et direkte menneskefiendtlig budskap». Men nestorstemmer er ikke alltid nok. «Blasfemi er all maktkritikks mor», som en annen klok teologiprofessor sa en gang. Erasmus talte lærd om kristen humanisme; grunnleggende religionsreform forbindes likevel lettere med kjetteren Luthers provoserende teseoppslag.

Ettersom alle i forrige uke med ett sto samlet om de provokative ytringshandlingers livsnødvendighet, snudde politidirektøren debatten da hun annonserte en mer grunnlovsvennlig ordre. Men er det bare direktorater som strever i slike spørsmål? Hvor prinsippfaste er vi egentlig, sånn generelt?

Det er bare fire år siden vi opphevet blasfemiparagrafen. Over 20 år etter Salman Rushdies Sataniske vers og 15 etter at Ytringsfrihetskommisjonen anbefalte opphevelse. I mellomtiden sørget de blå partiene for å videreføre straff i 2004 før de røde prøvde det samme i 2008. Otto Jespersen ble ikke siktet for å ha brent en bibel på torget i Ålesund i 2006, men ble det da han tente på et amerikansk flagg i 2003.

For heller ikke i møte med andre krenkende eller ulovlige ytringshandlinger har vi noen lysende ytringsrefleks: I 2010 ble en mann dømt for å ha protest-tisset på porten til den amerikanske ambassade. Retten fant det «utvilsomt at urineringen skjedde på grunn av tiltaltes misnøye med amerikansk utenrikspolitikk». I 2013 ble en dame dømt for å ha vanæret det polske flagget ved å heise det opp ned – i protest mot Polens behandling av husokkupanter i Warszawa. Den brennbare ytringsfriheten er ikke engang nevnt i dommene.

Natural Resource Development, Business and the Rights of Indigenous Peoples

NIM-R-2019-004

NIM OECD NCP Seminar Report Final (pdf) 1.64 MB

Næringsutvikling i urfolksområder og utbygging av vindkraftverk som et ledd i den nasjonale satsingen på fornybar energi reiser flere menneskerettslige spørsmål. NIM og OECDs kontaktpunkt for ansvarlig næringsliv holdt i juni seminar om sentrale problemstillinger for samene i møte med vindkraft- og gruveutbygging. Her er rapporten fra seminaret.

Les mer om seminaret her. OECDs veileder for meningsfylt interessentdialog i utvinningssektoren fins på samisk og på norsk.

Naturressursutvikling, næringsliv og urfolks rettigheter

NIM OECD NCP Seminar Report Final (pdf) 1.64 MB

NIM og Kontaktpunktet for ansvarlig næringsliv holdt i juni seminar i Karasjok om sentrale problemstillinger for samene i møte med vindkraft- og gruveutbygging. Nå er rapporten fra seminaret klar.

Næringsutvikling i urfolksområder og utbygging av vindkraftverk som et ledd i den nasjonale satsingen på fornybar energi reiser flere menneskerettslige spørsmål. Samene som urfolk kan rammes ekstra hardt ved vindkraft- og gruveutbygging, fordi virksomhetene kan svekke naturgrunnlaget for samenes tradisjonelle næringer som reindrift og fiske.

I forbindelse med vindkraftutbygging i Jinjievaerie sameby i Sverige og den pågående saken om Nussir-gruven i Kvalsund kommune, arrangerte NIM og OECDs kontaktpunkt for ansvarlig næringsliv et todagers seminar i Karasjok for å diskutere nettopp urfolksrettigheter og næringsliv i lys av samiske interesser.

Representanter fra Sametinget, det samiske sivilsamfunnet, Jinjievaerie Sameby, Fiettar reinbeitedistrikt, Kvalsund kommune og næringslivet ble invitert til debatt for å utveksle synspunkter og drøfte viktige spørsmål knyttet til reindrift og industrietablering i reindriftsområder.

– Seminaret demonstrerte NIMs og OECD-kontaktpunktets viktige rolle i å fremme dialog mellom bedrifter, offentlige myndigheter og samene om menneskerettighetsspørsmål, samt gi råd og veiledning for å løse konflikter når de oppstår, sa NIMs direktør Adele Matheson Mestad.

Seminaret inneholdt presentasjoner, paneldebatter og viktige innspill og spørsmål fra salen. Både den folkerettslige bakgrunnen og OECDs veiledning for interessentdialog, blant annet om urfolksinteresser, så vel som hvordan slike konflikter blir behandlet i praksis, ble diskutert.

Seminaret belyste også svakheter ved måten konsultasjoner med samiske rettighetshavere gjennomføres på i Norge.

– Et meget vellykket seminar. En milepæl både i arbeidet med næringsliv og urfolksrettigheter, og i samarbeidet mellom NIM og Kontaktpunktet, sa Frode Elgesem, leder for Norges Kontaktpunkt for ansvarlig næringsliv.

To eksempler: vindkraft og gruvedrift

Seminaret tok utgangspunkt i to konkrete saker.

Den første saken handlet om vindkraftutbygging i Jinjievaerie sameby i Sverige hvor de svenske og norske kontaktpunktene for OECDs retningslinjer la til rette for dialog mellom Jinjievaerie Sameby og Statskraft/SSVAB etter forespørsel fra Samebyen. Meklingen ble avsluttet med en slutterklæring, men forhandlingene førte ikke frem til å stanse vindkraftutbyggingen slik Jinjievaerie Sameby ønsket.

– Å bygge vindmølleparker er miljøvennlig for noen, men ikke for oss, understreket samebyens representant Mariann Gråik under hennes presentasjon av saken.

Mariann Gråik ved Jinjievaerie sameby i Sverige.

I den andre saken var utgangspunktet det pågående prosjektet om den planlagte Nussir-gruven i Kvalsund kommune. Dette prosjektet har vært mye omdiskutert blant annet fordi gruveavfallet fra Nussir-gruven skal deponeres i Repparfjorden og siden gruvedriften vil medføre inngrep i reindriftsarealer. På den andre siden er Kvalsund kommune positiv til kobbergruveprosjektet da de ser at det vil kunne skape nye arbeidsplasser lokalt.

Tidligere leder ved Kontaktpunktet for ansvarlig næringsliv Ola Mestad redegjorde for OECDs retningslinjer til flernasjonale selskaper og hva som forventes av et ansvarlig næringsliv. Mestad påpekte nødvendigheten av aktsomhetsvurderinger og avtalemekanismer som selskaper og næringslivet skal ta i bruk for å håndtere risiko for negativ effekt og beholde en god dialog med berørte parter.

Seminaret i Karasjok var første gang NIM og OECDs Kontaktpunkt hadde et felles arrangement. NIM vil fremover arbeide mer med menneskerettslige utfordringer knyttet til næringsutvikling, særlig konflikter rundt urfolksnæringer.

Se også: OECDs veileder for meningsfylt interessentdialog i utvinningssektoren på samisk og på norsk.

Forslag til ny, heilskapleg språklov

NIM-H-2019-029

Høringsuttalelse - ny språklov (pdf) 152.82 KB

Til: Kultur- og likestillingsdepartementet

Norges nasjonale minoriteter

NIM-R-2019-003

Rapport 2019 - Norges Nasjonale Minoriteter (pdf) 3.18 MB

Denne rapporten handler om Norges fem nasjonale minoriteter: kvener eller norskfinner, jøder, rom, skogfinner og tater/romani. NIMs ønske og formål med rapporten er å styrke menneskerettighetsvernet for Norges nasjonale minoriteter gjennom å bidra til økt kunnskap, både om de relevante internasjonale rettslige rammeverkene og om forskning og litteratur.

Høringsuttalelse – Politiattest for personer som er i kontakt med mindreårige

NIM-H-2019-020

Høringsuttalelse - politiattest for personer som er i kontakt med barn (pdf) 174.18 KB

Til: Barne- og familiedepartementet

NIM påpeker at en identifisering av behovet for å kreve politiattest på flere områder hvor personer er i kontakt med barn, kan være ett virkemiddel for å forebygge misbruk av barn. Dette er i tråd med FNs barnekomités anbefalinger til Norge. Departementet må likevel vurdere hvorvidt innføring av nye hjemler for å kreve politiattest er i samsvar med EMK artikkel 8.

Høringsuttalelse – Forslag til endringer i utlendingsloven m.m. om opptak og lagring av biometri i utlendingssaker

NIM-H-2019-019

Høringsuttalelse - opptak og lagring av biometri i utlendingssaker (pdf) 269.29 KB

Til: Justis- og beredskapsdepartementet

Forslaget innebærer blant annet at det skal tas opp og lagres fingeravtrykk av alle som søker oppholdstillatelse, og at slik informasjon skal lagres vesentlig lengre enn etter gjeldende regelverk. NIM anbefaler at departementet vurderer og redegjør for de menneskerettslige rammene for politiets bruk av utlendingsmyndighetenes fingeravtrykksregister for etterforskningsformål.

Høringsuttalelse – Forslag til endringer i straffegjennomføringsloven (bruk av spytthette, pust- og bevegelsessensor i fengselsceller mv.)

NIM-H-2019-018

Høring - bruk av spytthette mv. (pdf) 346.66 KB

Til: Justis- og beredskapsdepartementet

Temaene som tas opp er tvangsmidler, forbud mot umenneskelig og nedverdigende behandling og psykisk syke i fengsel.

Det er Justis- og beredskapsdepartementet som har sendt på høring forslag til endringer i straffegjennomføringsloven. NIM mener at viktige menneskerettslige problemstillinger ikke er angitt eller vurdert i tilstrekkelig grad i forslaget, og ber derfor departementet i det videre arbeidet å foreta eksplisitte vurderinger av de menneskerettslige rammene for bruk av tvangsmidler overfor innsatte i fengsler.

Hele uttalelsen finnes ved å følge lenken lenger oppe på siden.

Sametinget 30 år

Mandag 9. oktober 1989 åpnet Kong Olav V det første ordinære sameting, etter at det første sametingsvalget ble avholdt samme høst.

Under åpningen formidlet Kong Olav V blant annet at norske myndigheter har et overordnet ansvar for at den samiske befolkningen fortsatt skal kunne eksistere som et eget folk, og at «premissene for dette arbeidet må det samiske folk selv være med å utforme». Siden den gang har Sametinget vært en nasjonal, representativ folkevalgt forsamling for samer i Norge. Ole Henrik Magga fra Norske Samers Riksforbund (NSR) var Sametingets første president.

Før Sametinget ble opprettet, hadde samenes rettigheter blitt diskutert i mange år. Samenes rettighetskamp fikk mye oppmerksomhet først da Stortinget i 1978 vedtok å demme opp Alta-Kautokeinovassdraget for å bygge en kraftstasjon.

Protester, demonstrasjoner og aksjoner fra samene og miljøbevegelsen førte til slutt til at myndighetene nedsatte Samerettsutvalget. I 1984 kom dette utvalget med sin første delinnstilling om samenes rettsstilling (NOU 1984: 18), som la grunnlaget for opprettelsen av Sametinget. Dette skulle styrke samenes politiske stilling og bidra til rettferdig behandling av det samiske folket.

12. juni 1987 vedtok Stortinget sameloven (lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold) som opprettet Sametinget. Formålet med loven er «å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe i Norge kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv».

Alle som er registrert i Sametingets valgmanntall, også kalt samemanntallet, er valgbare og kan avgi stemme i sametingsvalget. Sametingsvalget skjer hvert fjerde år, samtidig som stortingsvalget. Det er syv valgkretser til sametingsvalget, som velger inn 39 representanter til Sametingets plenum. Sametinget styres etter en parlamentarisk modell, der plenum velger et sametingsråd og en president, som igjen baserer sitt virke på at rådet og presidenten har tillit og et flertall bak seg i plenum. I dag er det Aili Keskitalo (NSR) som er sametingspresident.