Side 67 – Norges institusjon for menneskerettigheter

Hvordan står det til med den kunstneriske ytringsfriheten i Europa? Ny rapport fra Freemuse

Når man hører ordet ytringsfrihet, tenker nok de fleste på friheten til å si hva man mener. Assosiasjoner til journalister, politikere eller koranbrenning kommer fort. En del av ytringsfriheten som derimot ligger noe fjernere fra den umiddelbare assosiasjonen, er ytringsfrihetens beskyttelse av retten til å forestille seg, skape og dele kunstneriske uttrykk.

Supplerende rapport til den sjette høringen av Norge i FNs komite for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter

NIM-IR-2020-001

Supplementary information from the Norwegian National Human Rights Institution to the UN Committee on Economic, Social and Cultural Rights at its 67th session, hearing of Norway 25-26 February 2020 (pdf) 407.12 KB

Sentrale temaer er bl.a. kjønnsbasert vold og seksuelle overgrep, tvangsbruk og diskriminering.

Rapporten er NIMs supplement til statens svar på komiteens «List of issues» (saksliste). Rapporten tar særlig for seg tvangsbruk i psykiatrien og overfor personer med psykisk utviklingshemming, kjønnsbasert vold og seksuelle overgrep, diskriminering av etniske minoriteter i arbeids- og boligmarkedet, beskyttelse og omsorg for mindreårige asylsøkere, helserettigheter for papirløse migranter, barnefattigdom og behov for bedre oppfølging av internasjonal rapportering. I tillegg har NIM valgt å inkludere tre temaer utenfor sakslisten: behov for et bredere statistikkgrunnlag om samiske forhold, helsehjelp til rusmisbrukere og tvangsbruk overfor eldre.

NIM har tidligere sendt inn innspill til ØSK-komiteen om hvilke saker NIM mener at komiteen bør ta opp med Norge i høringen. Dette innspillet kan leses her.

Høringen av Norge skjer 25. og 26. februar 2020.

Staten fikk medhold i andre runde av klimasøksmålet

Bevissthet rundt klimaendringer har ført til et skred av klimasøksmål verden over. Torsdag kom dommen fra ankerunden i det norske klimasøksmålet.

To år er gått siden Oslo tingrett avsa dom i det norske klimasøksmålet, der miljøorganisasjonene Greenpeace og Natur og Ungdom saksøkte regjeringen for brudd på Grunnloven § 112 ved deres vedtak om tildeling av utvinningstillatelser i Barentshavet i 23. konsesjonsrunde. Lagmannsretten kom – i likhet med tingretten – til at regjeringens vedtak om nye utvinningstillatelser i Barentshavet ikke var i strid med Grunnloven.

Grunnloven § 112 er en rettighetsbestemmelse

Lagmannsretten var derimot enig med saksøkerne i mye. Deriblant opprettholdt lagmannsretten synet fra tingretten om at § 112 er en rettighetsbestemmelse som kan påberopes av privatpersoner og håndheves av domstolene. I mangel på rettspraksis og klare forarbeidsuttalelser, har dette til dels vært omdiskutert, både før og etter at bestemmelsen ble inntatt i Grunnlovens menneskerettighetskapittel i 2014. Staten nådde ikke frem med sitt syn om at § 112 ikke er en rettighetsbestemmelse som sådan, men mer av symbolkarakter.

NIM mener at lagmannsretten her argumenterer godt for hvorfor § 112 er en rettighetsbestemmelse. Retten finner blant annet støtte for dette i bestemmelsens ordlyd («enhver har rett til»), ulike uttalelser i forarbeidene, bestemmelsens plassering i Grunnlovens menneskerettighetskapittel og reelle hensyn. Denne typen rettslige gjennomganger og avklaringer er av betydning.

Videre er lagmannsretten, til forskjell fra tingretten, også enig med miljøorganisasjonene i at klimaskadene fra utenlandske utslipp er relevante i betraktningen av hvor skadelig vedtaket om nye utvinningstillatelser vil være for miljøet. Også dette standpunktet synes å ha gode grunner for seg.

Lagmannsretten kom likevel til at retten til miljø ikke var brutt i denne saken. I likhet med tingretten mente lagmannsretten at enhver miljøskade ikke vil være nok for å være i strid med § 112. Inngrepet må overskride en terskel – og denne er høy. Vurderingen vil også måtte bygge på en helhetsvurdering, der omfanget av miljø-/klimaskaden sett opp mot statens tiltak for å redusere klimapåvirkningene står sentralt. Det er snakk om en netto-vurdering. Lagmannsretten konkluderte med at terskelen ikke var brutt i denne saken.

Konklusjonen må også forstås i lys av at retten mener at staten i sine valg av tiltak og vurderinger må ha en stor skjønnsmargin, blant annet på bakgrunn av at det «er tale om samfunnsøkonomiske og politiske avveininger som det løpende tas stilling til i Stortinget, og som ligger i kjerneområdet for hva domstolene bør være tilbakeholdende med å overprøve.»

Ikke i strid med EMK artikkel 2 og 8

I motsetning til i tingretten, anførte miljøorganisasjonene at vedtaket er i strid med EMK artikkel 2 om retten til liv og/eller EMK artikkel 8 om retten til privatliv. Grunnlovsbestemmelsene § 93 og § 102 har sitt forbilde i disse konvensjonsbestemmelsene. I sin praksis har EMD lagt til grunn at staten kan ha en positiv plikt til å beskytte miljøet etter artikkel 2 og artikkel 8. Lagmannsretten konkluderte med at vedtaket om tildeling av utvinningstillatelser ikke utgjorde en «aktuell og nærliggende» risiko etter artikkel 2. Det kunne heller ikke etableres en «direkte og umiddelbar» sammenheng mellom potensielle utslipp som følge av vedtaket og en krenkelse av rettighetene etter artikkel 8. Dette har tidligere ikke vært til behandling i en norsk domstol, og retten utelukker ikke at det vil kunne true rettigheter etter konvensjonen i fremtiden. Lagmannsretten bemerker at «dersom vedtaket likevel skulle anses å gi en «real and immediate» risiko for tap av liv, eller stå i en «direct and immediate» sammenheng med alvorlige inngrep i retten til privatliv, familieliv eller hjem, vil det måtte skje en nærmere prøving av om staten har oppfylt sine forpliktelser til å beskytte rettighetene.»

NIMs rapport om menneskerettigheter og klima

NIM har tidligere omtalt klimasøksmålet som «rettslige nybrottsarbeid» og uttalt: «Klimaspørsmål står sentralt i samfunnsdebatten, men rettslig sett er klima fortsatt i stor grad upløyd mark – som aktualiserer komplekse grenser mellom juss og politikk.» For tiden arbeider NIM med en rapport om menneskerettigheter og klima. NIM vil også avholde et seminar om dette i løpet av våren, som det snart kommer mer informasjon om.

Det kan også være nyttig å merke seg Urgenda-dommen fra Nederland som ble avsagt rett før jul i fjor. Her kom nederlandsk høyesterett til at landets myndigheter er forpliktet til å overholde egne mål om reduksjon av klimagassutslipp og at det lave ambisjonsnivået per dags dato truer retten til liv etter EMK artikkel 2 og retten til privatliv etter EMK artikkel 8. Denne saken var imidlertid – slik også lagmannsretten bemerker – lagt noe annerledes an enn det norske klimasøksmålet, og disse to søksmålene er derfor ikke fullt ut sammenlignbare. Ler mer om Urgenda-dommen her.

Miljøorganisasjonene har allerede signalisert at de ønsker å anke dommen til Høyesterett – siste ord i denne saken er derfor neppe sagt.

Uskyldspresumpsjonen – Hvor fritt kan politikere snakke ned mennesker som blir straffeforfulgt?

Hjemhentingen av den norske kvinnen og hennes to barn fra Al-Hol-leiren i Syria har reist spørsmål ved hva politikere kan si om pågående straffesaker.

Alle, også politikere, har ytringsfrihet, og kan omtale de aller fleste samfunnsspørsmål akkurat som de vil. Det finnes imidlertid noen grenser som gjelder for alle borgere – man kan ikke true eller oppfordre til straffbare handlinger, for eksempel. Som politiker har man innflytelse og makt fordi man er en del av landets offentlige myndigheter. Den makten må forvaltes ansvarlig. En ting offentlige myndigheter skal være tilbakeholdne med, er å omtale personer som straffeforfølges på en måte som skaper tvil om det som er et grunnleggende prinsipp i alle rettsstater: at alle er uskyldige inntil det motsatte er bevist. Dette kalles uskyldspresumpsjonen.

Uskyldspresumpsjonen er et strafferettslig prinsipp som innebærer at en person skal anses som uskyldig i å ha begått en straffbar handling inntil det er bevist at vedkommende er skyldig. Den er der for å hindre at uskyldige personer blir straffet, for at de skal unngå unødige belastninger ved straffeforfølgning og for å ivareta omdømmet til personer som er eller har vært under etterforsking eller straffeforfølgning, men ennå ikke er dømt for noe.

For å sikre at uskyldige ikke skal straffes, følger det av menneskerettighetene at straff skal idømmes av uavhengige domstoler etter en prosess med betryggende rettssikkerhetsgarantier. For eksempel at man får forklare det man selv mener, at man får fremføre de motargumenter mot det man er anklaget for som taler til ens egen fordel og at man blir dømt av uavhengige domstoler. Hvis offentlige myndigheter under straffesaken gir inntrykk av at den siktede er skyldig, kan det påvirke domstolene. Det kan i alle fall skape tvil om hvor uavhengige og upartiskhet de er. Slike uttalelser fra representanter for offentlige myndigheter kan også skade den siktedes omdømme og medføre unødige belastninger. Politikere må derfor trå varsomt for å ikke krenke menneskerettighetene når de omtaler forhold som er til behandling i en straffesak.

Uskyldspresumpsjonen

Bakgrunnen for uskyldspresumpsjonen er at det bare er skyldige som skal straffes. Dette er grunnleggende i enhver rettsstat. I demokratiske rettsstater overlater vi borgere mye makt til offentlige myndigheter, herunder monopol på tvangsmakt. Det gjør vi i bytte mot at myndighetene passer på rettighetene våre, og håndhever lovene i samfunnet etter prosesser som ivaretar vår rettssikkerhet.

For den enkelte er det ødeleggende dersom man domfelles for handlinger man ikke har begått. Grunnloven, internasjonale menneskerettighetene og straffeprosessloven stiller derfor strenge krav til rettssikkerhet ved behandlingen av straffesaker.

Uskyldspresumpsjonen følger av Grunnloven § 96 og gir enhver rett til å bli ansett uskyldig inntil skyld er bevist etter loven. En tilsvarende bestemmelse følger av EMK artikkel 6 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter i artikkel 14 nr. 1 og nr. 2.

EMK gjelder som norsk lov, og dommer fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) er retningsgivende for hvordan uskyldspresumpsjonen skal forstås.

Uskyldspresumpsjonen stiller krav til bevisbyrde og bevisenes styrke ved ileggelse av straff. Prinsippet om at rimelig tvil skal komme den tiltalte til gode er en viktig del av uskyldspresumpsjonen. Det er opp til påtalemyndigheten å bevise straffeskyld.

Også straffeforfølgning for noe man ikke har begått, kan innebære en betydelig belastning. Straffeforfølgning skal derfor foregå i ordnede former og skje på en upartisk og saklig måte. Dette blant annet for å sikre at den utøvende og dømmende makt forholder seg objektiv til bevismaterialet og ikke får forutinntatte holdninger. EMD har fremholdt at forbudet mot forhåndsdømming også hviler på hensynet til den siktedes omdømme og verdighet. Offentlige myndigheter har en særlig tillit og troverdighet i befolkningen. Det kan være belastende, og også skadelig for en persons omdømme hvis myndighetene omtaler dem som skyldige.

Uskyldspresumpsjonen begrenser altså hvilke uttalelser offentlige myndigheter, som dommere, statsadvokater og regjeringsmedlemmer, kan komme med som hinter om folks skyld før skyldspørsmålet er avgjort. Representanter for staten kan bare konstatere straffeskyld der det er fastslått etter reglene som gjelder for behandlingen av straffesaker.

Myndighetene kan opplyse om deler av straffeforfølgningen, f.eks. at siktede er varetektsfengslet eller at det er tatt ut tiltale, uten å krenke uskyldspresumpsjonen. Dette har en side til informasjonsfriheten, at vi som borgere må ha muligheten til å holde oss informert om samfunnet vi lever i.

Forbudet mot forhåndsdømming har nær sammenheng med kravet etter EMK artikkel 6 og Grunnloven § 95 om at spørsmålet om straff skal avgjøres etter en rettferdig rettergang ved uavhengige og upartiske domstoler. Dersom offentlige myndigheter gir inntrykk av at den siktede er skyldig før skyldspørsmålet er avgjort, kan det påvirke domstolene eller i hvert fall så tvil om rettergangen har vært uavhengig og upartisk. Selv om en domstol ikke lar sin avgjørelse bli påvirket av uttalelsene om straffeskyld, kan uttalelsene få betydning for tilliten til prosessen. Uskyldspresumpsjonen forbyr også uttalelser fra offentlig myndigheter som skaper tvil om frifinnelsen i en straffesak.

Hvilke typer uttalelser fra politikere kan krenke uskyldspresumpsjonen?

EMD har i flere saker kommet til at uskyldspresumpsjonen er krenket der en representant for staten uttaler seg på en måte som gir uttrykk for at hun eller han anser den siktede som skyldig i det straffbare forholdet før spørsmålet er avgjort av domstolene. Det er ikke nødvendig at det ordrett uttales at alle vilkårene for straff foreligger; man må vurdere hvordan uttalelsen reelt må forstås i den konteksten den fremsettes.

I saken Butkevičius mot Litauen kom EMD til at uskyldspresumpsjonen var krenket der presidenten i parlamentet hadde uttalt at siktede hadde tatt imot penger «… while promising criminal services», og at han var en «bribe-taker».

Det har betydning hvilken posisjon den myndighetspersonen som har uttalt seg har. I saken Konstas mot Hellas kom EMD til at uskyldspresumpsjonen var krenket der en justisminister hadde uttalt at domstolen i en sak som var anket, «boldly and resolutely» hadde straffedømt de tiltalte. Det synspunktet hadde sammenheng med hensynet til domstolens uavhengighet, da EMD understreket at en justisminister, som har politisk ansvar for justissektoren og domstolene må være ekstra forsiktig med sine uttalelser.

Hvorvidt en uttalelse bryter med uskyldspresumpsjonen beror på en tolkning av uttalelsen. Man må først fastlegge om den sikter til den pågående straffesaken. Det er – med noen forbehold – rom for uttalelser fra politikere om sterk kritikkverdig opptreden og også nedsettende karakteristikker, særlig om forhold som har stor offentlig interesse. Slike uttalelser kan imidlertid også krenke uskyldspresumpsjonen hvis de må tolkes slik at de går ut på at den siktede er skyldig i de straffbare forholdene.

Nederlands høyesterett med fellende dom i klimasøksmål

Nederland må kutte sine klimagassutslipp med 25 prosent innen 2020 for å beskytte nederlendernes rett til liv mot trusselen fra global oppvarming.

Den 20. desember 2019 kom Nederlands høyesterett til at de menneskerettslige forpliktelsene under Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) innebærer at Nederland har en positiv forpliktelse til å kutte sine klimagassutslipp med 25 prosent innen utgangen av 2020 sammenliknet med 1990-nivå.

Miljøorganisasjonen Urgenda vant dermed frem med sitt søksmål mot nederlandske myndigheter. Dette er en første gang et lands øverste domstol har behandlet klimaspørsmål opp mot rettighetene som følger av EMK.

EMK har ingen egen bestemmelse som gir individet en rett til å leve i et miljø som sikrer helsen, men gjennom rettspraksis har Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) fastslått at retten til liv (artikkel 2) og retten til privat- og familieliv (artikkel 8) innebærer, i de tilfeller det foreligger en reell og umiddelbar fare for krenkelse av disse rettighetene, at staten etter forholdene kan ha en positiv plikt til å treffe tiltak for å motarbeide denne risikoen. Dette har EMD tolket til å også gjelde for konkrete natur- og miljøtrusler. At individets liv også er vernet mot miljøtrusler er etter EMDs syn nødvendig for å sikre at menneskerettighetsvernet fortsetter å være effektivt og av reell betydning for de menneskene det beskytter.

EMD har ikke tidligere behandlet saker om klima, og har følgelig heller ikke uttalt at global oppvarming i seg selv utgjør en reell og umiddelbar fare for en rett til liv. Det gjorde derimot den nederlandske domstolen, under henvisning til alvoret i de potensielle konsekvensene global oppvarming kan ha for det nederlandske folket. Som eksempel viste domstolen blant annet til at deler av Nederland kan bli ubeboelig dersom havet stiger. Det at faren ikke ville realisere seg før om noen tiår var ikke til hinder for at faren var tilstrekkelig umiddelbar. Det var heller ikke til hinder for anvendelsen av bestemmelsen at man ikke kunne identifisere noen bestemte personer som med sikkerhet ville bli rammet av denne faren.

Myndighetene må motarbeide global oppvarming

Nederlandske myndigheter må dermed treffe tiltak for å motarbeide global oppvarming. Men hvilke tiltak? Domstolen uttalte at deres rolle ikke var å sette seg i regjeringens sted ved å foreta denne vurderingen for staten, men å kontrollere om staten har vært tilstrekkelig aktsom i sin håndtering av faren. Domstolen ble imidlertid ikke overbevist om at staten hadde en praktisk gjennomførbar og tilstrekkelig effektiv plan for å imøtegå faren for global oppvarming.

På bakgrunn av internasjonale miljøresolusjoner og konvensjoner, fant domstolen at staten måtte redusere sine klimagassutslipp med minst 25 % sammenliknet med 1990-nivå innen utgangen av 2020.

Staten hadde flere innvendinger til at Nederland kunne pålegges en slik forpliktelse, men den nederlandske domstolen avviste alle. Noen av de mest sentrale synspunktene fra domstolen var:

Som part i FNs klimakonvensjon har Nederland et selvstendig ansvar for å kutte sine egne utslipp på eget territorium, selv om kuttene i en internasjonal skala er relativt små og vil ha en begrenset effekt i den totale, globale oppvarmingen. Ingen reduksjon i klimagassutslipp er ubetydelig fordi enhver reduksjon bidra til at det ble mer plass igjen i det totale karbonbudsjettet.
Nederland kan ikke unnslippe sitt ansvar under henvisning til at andre land ikke oppfylte sitt ansvar etter FNs klimakonvensjon for å kutte klimagassutslipp.

Den nederlandske staten anførte at ved en slik konklusjon overtok domstolen regjeringens rolle i å bestemme føringene i klimapolitikken. Selv om domstolen anerkjente at det gjelder et politisk handlingsrom i klimapolitikken, er yttergrensen for dette handlingsrommet menneskerettighetene i EMK, og domstolen mente at det var deres rett og plikt å vurdere om denne yttergrensen var overtrådt.

Betydning for Norge og det norske klimasøksmålet

Dommen har ingen direkte rettslig betydning for Norge, og norske domstoler er ikke bundet av den tolkningen av EMK som nederlandsk høyesterett la til grunn. Dommen er likevel interessant med norske øyne av flere grunner. I stadig flere land gjøres klimaspørsmål til domstolmat, og den nederlandske saken er den som har kommet lengst i løypa – og slikt sett vært et slags forbilde for søksmål i andre land, og til en viss grad også det norske klimasøksmålet. Nederlandsk høyesteretts argumentasjon baserer seg på EMK som Norge også er bundet av.

Det norske klimasøksmålet – hvor Greenpeace og Natur og Ungdom har saksøkt den norske stat både for brudd på retten til et sunt miljø i Grunnloven § 112 og retten til liv og retten til privatliv i EMK art. 2 og 8 ved å gi tillatelser til utvinning av olje i Barentshavetankerunde – ble behandlet av Borgarting lagmannsrett i slutten av november. Dom er ventet i januar.

NIM har tidligere skrevet om søksmålet i Morgenbladet, og kalt det rettslig nybrottsarbeid.

De som er interessert i videre lesning om den nederlandske dommen kan lese et inngående innlegg på Blog of the European Journal of International Law.

Høringsuttalelse – Forslag til ny forskrift om tilsynsrådet for tvangsreturer og utlendingsinternatet

NIM-H-2019-027

Forslag til ny forskrift om tilsynsrådet for tvangsreturer og utlendingsinternatet (pdf) 242.17 KB

Til: Justis- og beredskapsdepartementet

NIM påpeker i høringssvaret at vi savner en vurdering av hvordan den foreslåtte ordningen forholder seg til returdirektivets krav. NIM mener også at det bør stilles krav om at minst ett av medlemmene i Tilsynsrådet har kompetanse på menneskerettigheter. Det bør også presiseres at det ligger i tilsynsfunksjonen å påse at forholdene på utlendingsinternatet er i samsvar med menneskerettslige forpliktelser.

Høringsuttalelse – NOU 2019:13 Når krisen inntreffer

NIM-H-2019-026

NIMs høringsuttalelse NOU 2019.13 Når krisen inntreffer (pdf) 307.96 KB

Til: Justis- og beredskapsdepartementet

NIM mener lovforslaget som utgangspunkt ikke utfordrer forholdet til menneskerettighetene, og stiller seg generelt positiv til å oppstille klare materielle og prosessuelle rammer for offentlig myndighetsutøvelse i krisesituasjoner.

Spørsmålet om hvorvidt det er ønskelig med en sektorovergripende fullmaktshjemmel for forvaltningen er etter NIMs syn en politisk beslutning som må treffes etter en grundig avveining av fordeler og ulemper ved å konkretisere forvaltningsrettslig nødrettsutøvelse gjennom lovgivning. Uansett mener NIM at lovforslaget nødvendiggjør en ny vurdering av om det også bør vedtas en derogasjonshjemmel i Grunnloven tilknyttet kapittel E om Menneskerettigheter.

Hele høringsuttalelsen finnes ved å følge lenken lenger oppe på siden.

Innspill til stortingsmelding om boligsosial politikk

NIM-H-2019-025

Innspill til stortingsmelding om boligsosial politikk (pdf) 170.23 KB

Til: Kommunal- og moderniseringsdepartementet

NIM mener retten til bolig bør vurderes i arbeid med ny stortingsmelding om boligsosial politikk.

Regjeringen har varslet at de skal utarbeide en stortingsmelding om boligsosial politikk. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har åpnet opp for at alle som vil kan gi innspill til stortingsmeldingen.

NIM har levert et innspill til departementet. NIM mener at stortingsmeldingen bør inneholde en utredning av hvilke boligsosiale forpliktelser som kan utledes av retten til bolig i FNs konvensjon for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 11 og Den reviderte europeiske sosialpakten artikkel 31, og en konkret vurdering av hvilke tiltak som kan iverksettes for å oppfylle disse forpliktelsene.

Kvinnekonvensjonen 40 år

18. desember er det 40 år siden Kvinnekonvensjonen ble vedtatt i FN. Konvensjonen forplikter statene til å føre en politikk som tar sikte på å avskaffe alle former for kvinnediskriminering og sikre sivile, sosiale, økonomiske og politiske rettigheter for alle jenter og kvinner.

I den anledning deltok NIMs direktør, Adele Matheson Mestad, på et frokostseminar om kvinnekonvensjonen arrangert av Utenriksdepartementet, Kulturdepartementet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og BUFDIR.

Kvinnekonvensjon er basert på FNs erklæring om kvinners rettigheter fra 1967 og ble offisielt vedtatt 18. desember 1979. 189 land har undertegnet avtalen, men et stort antall av disse har reservert seg mot å følge deler av den. Dette skyldes i stor grad kulturelle forskjeller for hvordan likestilling oppfattes rundt om i verden. At de fleste stater har ratifisert konvensjonen, betyr dessverre heller ikke at konvensjonens krav oppfylles, det er fremdeles store utfordringer globalt knyttet til ivaretakelse av kvinners grunnleggende rettigheter.

Kulturminister Trine Skei Grande og utenriksminister Ine Eriksen Søreide innledet seminaret og understreket konvensjonens betydning for likestillingsarbeidet både nasjonalt og internasjonalt, men de la samtidig vekt på flere utfordringer i arbeidet med å sikre etterlevelse fremover.

I paneldebatten la Mestad vekt på hvor viktig konvensjonen er for å bekjempe diskriminering av kvinner. Fordi den også omfatter indirekte diskriminering, omfatter dette diskrimineringsforbudet også situasjoner hvor tilsynelatende kjønnsnøytral lovgivning og politikk rammer kvinner og menn skjevt. Kvinnekonvensjonen utgjør derfor et viktig rettslig korrektiv til de kjønnsnøytrale diskrimineringsforbudene i for eksempel konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

Norges inkorporering av kvinnekonvensjonen i 2009 gjennom menneskerettsloven som gir konvensjonen forrang foran annen lovgivning, sikrer at dette forbudet mot diskriminering av kvinner, og de kravene som konvensjonen stiller, vil legge rammer for lovgivningsarbeid og forvaltning også i fremtiden, som et viktig bolverk.

Kvinnekomiteen har kommet med en rekke anbefalinger til Norge. En av mange viktige anbefalinger er at det må iverksettes tiltak for å bekjempe hatefulle ytringer og hets mot kvinner, og særlig minoritetskvinner, som innehar politiske verv eller deltar i den offentlige debatten, slik at ikke viktige kvinnestemmer stilnes.

Innledere på seminaret var utenriksminister Ine Eriksen Søreide, kulturminister Trine Skei Grande, professor i kvinnerett Anne Hellom og medlem i CEDAW Gunnar Bergby. I paneldebatten deltok likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm, daglig leder i Fokus Gro Lindstad, styreleder i Norges Kvinnelobby Lone Alicia Johansen, direktør for Kilden Linda Marie Rustad og direktør i NIM Adele Matheson Mestad. Konferansier var direktør i BUFDIR Mari Trommald.

Norge domfelt i to barnevernssaker i EMD i dag

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) avsa i dag dom i to norske barnevernssaker. Domstolen kom til at norske myndigheter hadde krenket mødrenes rett til familieliv ved å tillate adopsjon i den ene saken, og ved å opprettholde en omsorgsovertakelse og nekte moren samvær samt å holde barnets adresse skjult i den andre.

Abdi Ibrahim v. Norge

Den ene saken gjaldt en ung muslimsk mor som kom til Norge i 2009 med en liten gutt. Etter opphold på et familiesenter, ble det i 2010 besluttet omsorgsovertakelse. I 2014 ble det besluttet at gutten skulle adopteres bort til fosterfamilien, som var en kristen familie, mot morens vilje. Klager mente at norske myndigheters beslutning om å tillate adopsjon var et brudd på hennes rett til familieliv, og at beslutningen om å adoptere bort barnet til en kristen familie var et brudd på hennes eller barnets religionsfrihet.

EMD kom til at den norske beslutningsprosessen som ledet frem til adopsjonsvedtaket i denne saken ikke god nok sett i lys av hvor inngripende slike barnevernstiltak er. Domstolen la særlig vekt på at norske myndigheter hadde gjort lite for å arbeide for en eventuell fremtidig gjenforening av mor og barn før de besluttet et så inngripende tiltak som adopsjon, og fremhevet at i slike tilfeller kan ikke en beslutning om adopsjon baseres på at det er svak tilknytning mellom mor og barn. EMD la videre vekt på at det var lite i sakens faktiske grunnlag som tilsa at enhver kontakt mellom mor og barn ville få så negative konsekvenser i et langsiktig perspektiv at man på adopsjonstidspunktet kunne fastslå at det ville være i barnets interesse å bryte alle bånd mellom mor og barn. Det fremsto også som om lagmannsrettens begrunnelse fokuserte mer på potensielle negative konsekvenser av at barnet ble returnert til mor enn på å begrunne behovet for å kutte all kontakt mellom mor og barn.

A.S. v. Norge

Den andre saken gjaldt spørsmål om en beslutning om opprettholdelse av omsorgsovertakelse, nektelse av samvær og å holde et barns adresse skult innebar en krenkelse av en mors rett til familieliv. Det hadde vært bekymringsmeldinger allerede fra før fødselen, og det var satt i gang flere hjelpetiltak, både før og etter omsorgsovertakelsen. Tingretten mente at mors omsorgskompetanse ikke hadde bedret seg, og opprettholdt derfor omsorgsovertakelsen. Barnet hadde hatt sterke reaksjoner etter samvær, og det ble derfor også besluttet at det ikke skulle være samvær, og at barnet adresse skulle holdes skjult.

EMD mente også her at den norske beslutningsprosessen som ledet frem til at omsorgsovertakelsen ble opprettholdt, mor nektet samvær og barnets adresse holdt skjult, ikke var god nok sett i lys av hvor inngripende barnevernsvedtak det var tale om. Domstolen la særlig vekt på at norske myndigheter allerede ved omsorgsovertakelsen la til grunn at plasseringen ville bli langvarig og «sementerte» situasjonen med et restriktivt samværsomfang. EMD uttalte videre at saker hvor foreldre på grunn av sin personlighet ikke anses å ha tilstrekkelig omsorgsevne er krevende fordi vurderingene i stor grad basere seg på vage og subjektive kriterier. Viktigheten av et oppdatert og bredt faktagrunnlag ved så inngripende tiltak ble også fremhevet, ikke minst i saker hvor foreldrene anfører at det har skjedd en positiv endring i deres omsorgsevne. I denne saken mente EMD at tingretten hadde sett bort fra alle bevis i morens favør uten nærmere begrunnelse, og at det var lagt lite vekt på det svært begrensede samværsomfanget. Mors begjæring om en ny sakkyndig vurdering av hennes omsorgsevne, og en begjæring om at en psykolog skulle observere henne i samspill med barnet, var heller ikke tatt til følge. Tingrettens vurdering var derfor primært basert på fosterforeldrenes vurdering av barnets utvikling og reaksjoner etter samvær. EMD mente også tingrettens standpunkt om årsakene til barnets reaksjoner etter samvær var mangelfullt begrunnet.

Disse to dommene følger opp flere av de samme signalene som kan utledes av to dommer som ble avsagt av EMD tidligere i høst, og hvor Norge også ble domfelt. Det er et grunnleggende prinsipp i EMDs praksis at alle omsorgsovertakelser skal regnes som midlertidige, og at alle barnevernstiltak skal gjennomføres med en målsetting om at barn og foreldre skal kunne gjenforenes. EMD fremhever i den ene av dommene som ble avsagt i dag at det må foretas en grundig vurdering, hvor også statens positive plikt til å arbeide for gjenforening av foreldre og barn hensyntas, før det kan konkluderes på om en omsorgsovertakelse vil bli langvarig eller ikke. Norsk praksis hvor man i flere saker på et tidlig stadium tar stilling til om det er en langvarig plassering eller ikke, og i stor grad tilpasser samværsomfanget etter dette, må vurderes opp mot disse signalene fra domstolen. Du kan lese mer om NIMs vurderinger av de to sakene som ble avgjort tidligere i høst her og her.