Minoriteters interesser blir overkjørt og rettigheter brutt, også i demokratiske stater. Å beskytte minoriteter mot diskriminerende politikk fra det politiske flertallet i et samfunn er et av formålene med menneskerettighetene. Minoriteters språk og kulturer er ofte lite synlige og oversett, og trenger et ekstra vern.
Jøder, kvener/norskfinner, tater/romani, skogfinner og rom fikk status som nasjonale minoriteter da Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1999. Dette er minoritetsgrupper som har en lang historie i Norge. Også samene faller innenfor konvensjonens beskyttelse, men de har i tillegg internasjonal og nasjonal status som urfolk. De nasjonale minoritetene og samer har bidratt til å forme vår kulturarv og utgjør en viktig del av samfunnet og det flerkulturelle Norge. De nasjonale minoritetene har hver sin særegne historie og etniske, religiøse og/eller språklige særtrekk som skiller dem fra majoritetsbefolkningen, samt en langvarig tilknytning til landet. Det er den langvarige tilknytningen til Norge som skiller de nasjonale minoritetenes menneskerettsvern fra andre, mer nyankomne minoritetsgrupper.
Vi har en lang historie med diskriminering, assimilering og ekskludering også i Norge. Denne uretten har i stor grad rammet samer og nasjonale minoriteter. Minoritetsgruppene ble sett på som noe fremmed og en trussel mot «det norske», og skulle derfor enten assimileres eller ekskluderes og utestenges fra samfunnet.
I dag er situasjonen en helt annen. Myndighetene har tatt avstand fra politikken som tidligere ble ført. Det er iverksatt en rekke tiltak for å gjennomføre rettighetene i både rammekonvensjonen og minoritetsspråkpakten. Til tross for det arbeidet minoritetene selv gjør for å videreføre sin kultur, sitt språk og sin identitet, sammen med tiltakene staten iverksetter for å leve opp til sine menneskerettslige forpliktelser, vil minoritetsgruppene fortsatt bære med seg historien og konsekvensene av fornorsknings- og ekskluderingspolitikken. Selv om den diskriminerende politikken er avviklet, lever ofte de negative holdningene, stigmatiseringen og fordommene videre.
En utfordring i dag er at kunnskapsnivået blant majoritetsbefolkningen om historien og situasjonen til nasjonale minoriteter er lavt. Det finnes også lite forskning som tar for seg minoritetenes situasjon i dagens samfunn og som undersøker omfanget av diskriminering mot nasjonale minoriteter. Vi vet likevel at diskriminering, særlig overfor enkelte av minoritetene, forekommer blant annet på arbeidsmarkedet og boligmarkedet. Ledere både i privat og offentlig sektor oppgir blant annet i en undersøkelse fra Institutt for samfunnsforskning (2020), at det forekommer diskriminering i arbeidslivet og at «diskriminering først og fremst rammer tre minoritetsgrupper i Norge: romani/tatere, norske rom (sigøynere) og innvandrere fra Asia, Afrika og Øst-Europa». Europarådet har bedt norske myndigheter om å styrke sysselsetting og lærlingordninger overfor taterne/romanifolket og rom, forbedre kunnskapen om nasjonale minoriteter og kompetansen til å håndtere kulturelt mangfold i offentlige tjenester samt å øke mulighetene for personer som tilhører nasjonale minoriteter til å delta i beslutningsprosesser.
Hatkriminalitet og hatefulle ytringer mot minoriteter, særlig på internett, er et økende problem og rammer både enkeltindivider, grupper og samfunnet som helhet. I 2019 ble 278 forhold kodet som hatkriminalitet bare i Oslo politidistrikt, som er en økning på 17% fra året før. Her må man også regne med store mørketall. Etnisitet var det vanligste grunnlaget for anmeldelser av hatkriminalitet, etterfulgt av seksuell orientering og religion. Flere overvåkningsorganer både i FN og i Europarådet har bedt Norge styrke bekjempelse av hatefulle ytringer og hatkriminalitet, samt sørge for effektiv etterforskning av denne type kriminalitet. Bedre statistikk over rapporterte tilfeller av hatefulle ytringer og hatkriminalitet i Norge har lenge vært etterlyst.
I Europarådets rammekonvensjon heter det at statene forplikter seg til å garantere likhet for loven og til lik beskyttelse av loven for personer som tilhører nasjonale minoriteter, og at diskriminering på dette grunnlaget er forbudt. Der det er nødvendig skal det treffes egnede tiltak for å fremme full og effektiv likestilling mellom personer som tilhører en nasjonal minoritet og dem som tilhører majoriteten. Det er viktig å minne om dette i en tid med tendenser til mer intoleranse og splittelse, også i andre europeiske land. Å fremme disse verdiene er ikke bare en rettslig plikt Norge har, men det er også en forutsetning for å kunne leve i et inkluderende og mangfoldig samfunn.
Regjeringen vil snart fremlegge en ny stortingsmelding om nasjonale minoriteter. Formålet med meldingen er «å beskrive utviklingen de siste 20 årene og foreslå hvordan regjeringen kan bidra til å styrke de nasjonale minoritetenes språk, kultur og situasjon i det norske samfunnet fremover». Dette er en etterlengtet og viktig anledning til å synliggjøre nasjonale minoriteters utfordringer og hvilke tiltak som må iverksettes for å styrke rettighetene til nasjonale minoriteter i Norge fremover.
