For 30 år siden ble Norge første land til å ratifisere ILO-konvensjon 169 om rettighetene til urfolk og stammefolk, (Indigenous and Tribal Peoples). Den inneholder en rekke bestemmelser som er viktige for samiske forhold og har hatt stor betydning, både i Norge og internasjonalt. Det er likevel langt igjen til universell oppslutning om, og full gjennomføring av, konvensjonens rettigheter.

ILO-konvensjon 169 er fortsatt den eneste internasjonale konvensjonen som spesifikt omhandler urfolks rettigheter. Den erstattet ILO-konvensjon 107 om urbefolkninger og stammebefolkninger, som ble vedtatt i 1957. På denne tiden ble urfolk ofte betraktet som nærmest tilbakestående, tilhørende «midlertidige» samfunn, som var best tjent med å assimileres inn i majoritetsbefolkningen. På 1980-tallet kom urfolksspørsmål på agendaen innenfor FN, og samtidig ble det stadig klarere at den gamle ILO-konvensjonens formål om assimilering var utdatert.

I 1986 ble det vedtatt at ILO-konvensjon 107 skulle revideres: «The convention shall be revised to remove its integrationist tone”, het det i vedtaket. I årene etter at den gamle ILO-konvensjonen ble til, hadde de grunnleggende menneskerettighetskonvensjonene blitt vedtatt i FN. Her ble likhet, ikke-diskriminering, likeverd, forbud mot rasisme osv. nedfelt som grunnleggende utgangspunkter. Disse rettighetene måtte legges til grunn for den nye urfolkskonvensjonen. Et av formålene var at urfolkene selv skulle gis økt kontroll over utviklingen av sine kulturer. En viktig nyvinning ble derfor bestemmelsene om urfolks rett til å beslutte egne prioriteringer for sine levesett og tradisjonelle områder, samt statenes plikt til å konsultere urfolk i saker som spesielt berører dem.

Et særlig ømfintlig spørsmål i forhandlingene om den nye ILO-konvensjonen var rettslige avklaringer rundt urfolks landrettigheter. Hvordan skulle de anerkjennes, og hvor mye og hvor intens bruk skulle til for å få anerkjent slike rettigheter? Spørsmålet om landrettighetene skulle omfatte både land og vann, samt andre naturressurser, ble også gjenstand for diskusjon. Det ble avklart at begrepet «landområder» skulle omfatte totalmiljøet i de områdene der urfolk lever, eller på annen måte bruker. Dette omfatter både land og vann. I Norge er spørsmålet om landrettigheter nå delvis avklart gjennom rettspraksis fra Høyesterett og gjennom Finnmarksloven.

ILO-konvensjon 169 markerte en internasjonal endring i holdningene overfor urfolk og stammefolk. Disse skulle fortsatt vernes, men nå med respekt for deres kulturer, tradisjoner og sedvaner, samt at innflytelse over utviklingen av deres leveforhold og tradisjonelle områder skulle anerkjennes.

Konvensjonen gir norske myndigheter en plikt til å konsultere samene når det gjelder lovgivning eller administrative tiltak som kan få direkte betydning for dem. Dette henger nøye sammen med urfolks rett til å vedta egne prioriteringer for sin egen utvikling og kultur og til å delta i beslutningsprosesser som angår dem. Regjeringens nylige forslag om å lovfeste konsultasjonsretten må sees i lys av dette.

Konvensjonen sier også at myndighetene skal identifisere, anerkjenne og verne urfolks eiendoms- og bruksrettigheter i landområder der de tradisjonelt lever. I tillegg skal urfolks rett til naturressurser i deres landområder sikres, blant annet gjennom rettigheter til å delta i bruk, styring og forvaltning av naturressursene.

Finnmarksloven er kanskje det viktigste eksempelet på gjennomføring av ILO-konvensjonens bestemmelser om landrettigheter og naturressursforvaltning i Norge. Andre eksempler finnes i Tanaloven, reindriftsloven, loven om deltakelse i fiske og fangst og mineralloven, som skal anvendes i samsvar med konvensjonen. I NOU 2018:11 om ny fjellov, som vil gjelde blant annet reindriftens deltakelse i fjellstyrenes forvaltning av statsallmenninger i deler av det sørsamiske området, blir det også foreslått å gjennomføre deler av ILO-konvensjon 169 i de sørligste av de sør-samiske områdene.

Når det gjelder konvensjonens krav om identifisering av landområder tradisjonelt tilhørende urfolk, og anerkjennelse av landrettigheter og deltakelse i naturressursforvaltning, har dette skjedd i liten utstrekning for områder utenfor Finnmark.  For 13 år siden presenterte Samerettsutvalget II sin utredning, NOU 2007:13 «Den nye sameretten». Et av formålene var å gjennomføre ILO-konvensjon 169 og annen folkerett i forhold til retten til land og vann i tradisjonelle samiske områder utenfor Finnmark. Utredningen var meget omfattende og foreslo blant annet lovendringer og nye forvaltningsordninger for disse områdene.

Forslagene i samerettsutvalgets utredning er ennå ikke fulgt opp av regjeringen, noe som er blitt påpekt av internasjonale overvåkningsorganer. Så sent som i april 2019 fikk Norge anbefaling fra FNs menneskerettighetskomité om å «Ensure effective and speedy follow-up to the proposals of the Sami Rights Committee of 2007 regarding land and resource rights in Sami areas outside of Finnmark». Både i 2015 og i 2018 ga FNs rasediskrimineringskomité Norge tilsvarende anbefalinger. NIM anbefalte i årsmeldingen for 2017 at regjeringen burde følge opp Samerettsutvalget II, nettopp på grunn av kravene i ILO-konvensjon 169.

Selv om ILO-konvensjon 169 bare er ratifisert av 23 stater, har den hatt meget stor betydning både for utformingen av nasjonale lover, tolkningen av disse lovene, og for utviklingen av internasjonale urfolksrettigheter. Konvensjonen har hatt og har stor betydning for norsk samepolitikk, særlig når det gjelder konsultasjoner, landrettigheter og naturressursforvaltning, selv om ikke alle konvensjonens målsettinger enda er gjennomført. ILO-konvensjon 169 er en fortsatt meget viktig og aktuell 30-åring.

Selv om det det ikke bryter med menneskerettsforpliktelser å opprettholde straffebud mot begrenset egenbruk av rusmidler, tilsier uttalelser fra internasjonale konvensjonsorganer at retten til helse blir bedre ivaretatt dersom statene avskaffer strafflegging og heller håndterer ungdoms rusmisbruk som et helseproblem.

I desember overleverte Rusreformutvalget sin NOU til Helse- og omsorgsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet. Utvalgets flertall foreslår å avkriminalisere befatning med begrensede mengder narkotika til egen bruk. Utvalget foreslo ingen endring i straffansvaret for omsetning av narkotika, eller befatning med narkotika som ikke er til personens egen bruk.

Befatning med narkotika til egen bruk skal i henhold til utvalgets forslag fremdeles være ulovlig, men det skal ikke reageres strafferettslig på overtredelser av forbudet. I stedet foreslås en sivilrettslig modell. Som reaksjon på ulovlig befatning med narkotika foreslår utvalget at politiet kan gi pålegg om at personen skal møte for en rådgivningsenhet i kommunen, som vurderer om personen har behov for oppfølging. Slike pålegg, og videre oppfølging i blant annet helsesektoren og barnevernet i kommunen, skal erstatte strafferettslige reaksjoner. Det er dessuten forslått nye hjemler i politiloven for å gjøre det mulig for politiet å avdekke ulovlig – men ikke straffbar – befatning med narkotika, som erstatter straffeprosessuelle hjemler til for eksempel ransaking og beslaglegging.

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) avga høringsuttalelse om Rusreformutvalgets NOU i mai 2020.

I de senere årene har det blitt en større oppmerksomhet i det internasjonale menneskerettssystemet om at virkemidler for å bekjempe ulovlig omsetning og bruk av narkotika i samfunnet kan innvirke negativt på menneskerettighetene til personer i brukerleddet, og at illegal egenbruk av narkotika heller bør vurderes i et helseperspektiv. Selv om det det ikke bryter med menneskerettsforpliktelser å opprettholde straffebud mot begrenset egenbruk, tilsier uttalelser fra internasjonale konvensjonsorganer at retten til helse blir bedre ivaretatt dersom statene avskaffer strafflegging av dette og håndteres som et helseproblem. I NIMs høringsuttalelse har vi vist til rapporter fra FNs barnekomité og FNs komite for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, der Norge anbefales ikke å strafflegge personer for deres egen personlige bruk av narkotika. I samme retning trekker også anbefalinger fra blant annet FNs spesialrapportører for menneskerettigheter og for retten til helse.

Samtidig har staten en forpliktelse etter barnekonvensjonen til å beskytte barn mot ulovlig narkotikabruk. Dette innebærer at myndighetene er forpliktet til å sørge for at det reageres i tilstrekkelig grad overfor ulovlig bruk og omsetning av narkotika. Konvensjonen krever derimot ikke at personer som bruker narkotika ulovlig skal møtes med strafferettslige virkemidler. Utvalget har lagt til grunn at politiet skal håndheve forbudet uten bruk av strafferettslige virkemidler, og at det legges opp til videre oppfølging i kommunen. Det er foreslått nye tvangshjemler for politiet for å muliggjøre dette i praksis. Det vil være viktig å følge nøye med på den praktiske gjennomføringen av disse tvangshjemlene, blant annet med tanke på avveiningen mellom behovet for å håndheve forbudet mot narkotika, og den enkeltes rett til privatliv. En menneskerettslig tilnærming tilsier at man bør finne frem til den virkemiddelbruken som gjør minst inngrep i innbyggernes rettigheter. Det må også vurderes nøkternt om inngrepene overfor den enkelte som virkemidlene innebærer, er forholdsmessige i den enkelte sak.