På tampen av presidentperioden har Trump blitt utestengt fra Twitter, Facebook, Instagram og YouTube. Det er delte meninger om det var rett eller galt, men utestengelsen setter de sosiale medienes makt over den offentlige samtalen på dagsordenen.
Ytringsfriheten er en menneskerettighet. Det betyr at det er en rett alle mennesker har, som svarer til en forpliktelse for myndighetene. Ytringsfrihet handler ikke kun om den retten du har til å si det du mener, men også den retten du har til å få informasjon om hva andre mener.
Ytringsfriheten har ifølge Norges grunnlov tre begrunnelser. Den er en forutsetning for at vi skal kunne komme nærmere sannheten – uten ytringsfrihet ville vi kanskje fremdeles trodd at jorden var flat. Den er også en betingelse for demokratiet vårt – vi kan rett og slett ikke styre oss selv som folk uten vid mulighet til å orientere oss om hva våre makthavere står for og uten frihet til å stille spørsmål til dem og samfunnet rundt oss. Ytringsfrihet er nødvendig for at vi skal kunne ta informerte valg og delta i samfunnsdebatten. Endelig er ytringsfriheten en forutsetning for at hver og en av oss skal kunne utvikle oss som individer, i møte med andre og deres ytringer.
Sosiale medier har utvilsomt vært positive for ytringsmulighetene våre. Vi har i dag langt flere plattformer å ytre oss på, og det er lettere både å få informasjon om hva andre mener og å kommunisere med andre.
Det er myndighetene som er forpliktet til å beskytte ytringsfriheten vår. Eierne av de sosiale mediene, er ikke myndighetene. De er private, kommersielle aktører, som tilbyr oss tjenester, som vi frivillig bruker – på deres vilkår. Disse eierne er selvsagt ikke demokratisk valgt. Men de har likevel i økende grad makt over deler av den offentlige samtalen, fordi det er de som bestemmer hvem som får delta i den, og hvem som ikke får det. Det er uproblematisk hvis det finnes andre fora der vi like effektivt både kan ytre oss og motta informasjon. Når plattformene blir så store at det i realiteten ikke er så mange alternativer til dem, skaper imidlertid det noen utfordringer. Ikke minst dersom våre politikere bruker disse kanalene, og når mediene setter ut sine kommentarfelt til plattformene og lar seg påvirke av dem i sine redaksjonelle valg. Når mange av debattene om de samfunnsaktuelle temaer skjer på de sosiale mediene, må vi som vil holde oss informert og delta i demokratiet også være der, på de vilkår som plattformene bestemmer.
Det er mye positivt med at eierne av de sosiale mediene har oppstilt noen spilleregler for bruk av plattformene deres. Noen må de ha, for å hindre at de blir medansvarlige for straffbare ytringer, som overgrep mot barn og oppfordringer til terror. Eller for å unngå erstatningsrettslig ansvar. Andre regler har de fordi de gjerne vil begrense andre ytringer som kan være skadelige og føre til ulovligheter på nett eller på gaten.
Disse reglene har imidlertid ofte uklare grenser. De håndheves også på måter som kan være vilkårlige. Sosiale medier er styrt av algoritmer, og de får betydning for hvilke opplysninger vi får tilgang til. Denne teknologien styrer hva slags type politisk reklame som sendes på våre instagramprofiler, hvilke nyhetsartikler vi får opp hjem-siden vår på Facebook, hvilke tweets som kommer opp i twitterfeeden. Den styrer også hva som fjernes, og hva som fremmes. Og fordi algoritmer og kunstig intelligens er dårlige til å tolke språk i kontekst, kan de være dårlige til å vurdere ytringer. Da ender de opp med å fjerne innhold som ikke bare er uskyldig, men samfunnsviktig – og la passere innhold som kan være skadelig.
Dermed påvirker de sosiale mediene i stadig større grad hvordan ytringsfriheten vår ivaretas og kan foregå, i praksis. De har ikke noe rettslig ansvar for å få ytringsfriheten til å fungere i tråd med sine begrunnelser, men de har betydelig makt over hvordan den gjør det – og ikke gjør det.
Før foregikk den offentlige samtalen i demonstrasjonstog, på statskanalen eller i de etablerte mediene. Sosiale medier har blitt et supplement til de etablerte plattformene, og har drastisk endret måten vi snakker sammen på.
Ytringsfriheten er helt nødvendig for demokratiet og rettsstaten vår. Sosiale medier har ikke demokratisk forankring, og reglene de styrer samfunnssamtalen vår etter håndheves vilkårlig, uten at vi får uttale oss, uten at vi har innsyn i begrunnelsene for de vurderinger som gjøres og uten at vi får noen rettferdig «rettergang» eller overprøvingsmulighet. Det er det viktig å være seg bevisst.
