Tilsynsrådet for tvangsreturer og utlendingsinternatet kommer i sin årsmelding for 2024 med sterk kritikk av dagens praksis ved Trandum utlendingsinternat. Tilsynet legger til grunn at menneskene som er internert fortsatt ikke får sine grunnleggende menneskerettigheter ivaretatt.
Ved utlendingsinternatet sitter personer som ikke har lovlig opphold i påvente av uttransport fra Norge. Personer som er internert på Trandum er ikke dømt for noe straffbart. Likevel har internatet et fengselsliknende preg, ifølge Tilsynsrådet.
Innlåsing og kroppsvisitasjoner
Mye av kritikken som fremmes i årsmeldingen har blitt påpekt gjentatte ganger tidligere, uten at forholdene er bedret. Blant annet blir de internerte rutinemessig låst inne, utsatt for kroppsvisitasjoner og har unødige begrensninger i retten til privatliv og kommunikasjon, ifølge tilsynet. Dette kan utfordre både retten til privatliv etter EMK artikkel 8 og forbudet mot nedverdigende behandling i EMK artikkel 3.
At deler av praksisen ved internatet har vært ulovlig, bekreftes også i rettspraksis.
I 2023 konstaterte lagmannsretten at en kvinne hadde blitt utsatt for brudd på retten til privatliv etter EMK artikkel 8 grunnet rutinemessig innlåsing under hennes opphold på Trandum. Retten fant også at staten hadde brutt EMK artikkel 3 om nedverdigende behandling, grunnet rutinemessige kroppsvisitasjoner. Høyesterett nektet i år statens anke fremmet, som betyr at dommen nå er rettskraftig. Likevel skjer det for lite for å bedre forholdene ved internatet.
Av positiv utvikling trekkes likevel frem at de internerte nå i større grad har tilgang til internett. Tilgang til informasjon og kontakt med omverdenen kan dempe de negative psykiske effektene av interneringen, og bedre sette den internerte i stand til å gjøre seg kjent med sine rettigheter.
Avhørslignende møter med utenlandske delegasjoner
Tilsynsrådet er særlig kritisk til at myndighetene har tillatt utenlandske myndigheters delegasjoner tilgang til Trandum for å gjennomføre møter med de internerte, uten tilstedeværelse av tolk, advokat eller norsk politi. Tilsynsrådet mener slike møter i ytterste konsekvens kan stride mot prinsippet om non refoulement, som innebærer at internerte ikke skal returneres dersom det vil innebære fare for alvorlig forfølgelse.
Tilsynsrådet foreslår videre at det etableres en særskilt erstatningsordning som sikrer dem som har vært utsatt for krenkelser kan fremme krav om dette effektivt uten kostnad.
NIM har også tidligere omtalt forholdene ved Trandum utlendingsinternat, blant annet i årsmeldingene fra 2021–2023. Selv om Justis- og beredskapsdepartementet varslet at det skulle komme forskriftsendringer, har resultatene latt vente på seg.
Forholdene Tilsynsrådet avdekker er alvorlige og kan ikke fortsette. Mange forhold er påpekt over en årrekke, og har blitt kritisert av blant annet Tilsynsrådet, Sivilombudet og NIM. Selv om prosesser er satt i gang for å gjøre forbedringer er forholdene uholdbare og kan utgjøre brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Det er på høy tid å forbedre forholdene for de internerte på Trandum.
NIM viser til høring om myndighetenes håndtering av koronapandemien den 2. desember 2024, herunder vårt høringsinnspill og svar på spørsmål fra kontroll- og konstitusjonskomiteen. Våre innspill dreide seg særlig om tre hovedpunkter: menneskerettslige rammer for pandemihåndtering, sårbare grupper og effektiv kontroll av rettigheter. I denne høringsuttalelsen utdyper vi noen få problemstillinger som ble foranlediget av komiteens spørsmål.
NIM gir i denne høringsuttalelsen innspill til kommunal- og distriktsdepartementets høring om forslag til endringer i bostøtteloven om behandling av personopplysninger og automatiserte avgjørelser. Etter NIMs syn bør tiltak eller lovgivning som de som her er på høring utredes med henblikk på menneskerettslige implikasjoner. Det gjelder både personvernkonsekvenser, men også konsekvenser for andre menneskerettigheter. NIM savner en nærmere vurdering av hvordan tiltakene står seg opp mot menneskerettighetene. På enkelte punkter er det også noe uklart hvordan forslaget forholder seg til eksisterende regelverk, og vi utdyper noen punkter til vurdering i vår høringsuttalelse.
NIM har sendt brev til statsminister Jonas Gahr Støre med anmodning om et møte. Brevet er sendt i forbindelse med utgangen av åremålet til NIMs direktør Adele Matheson Mestad 31. mars 2025.
Kunnskapsdepartementet foreslår å opprette et omfattende register for å samle statistikk over ressursbruk og resultater i barnehager og grunnskoler. Formålet er å styrke kunnskapsgrunnlaget for utdanningssektoren. Etter NIMs syn opprettelsen av registrene bidra til å styrke oppfyllelsen av barns rettigheter, fordi et godt kunnskapsgrunnlag ofte er en forutsetning for optimal realisering av barns rettigheter. NIM peker på at registrene samtidig utgjør et betydelig inngrep i retten til privatliv. NIM er særlig bekymret for mulig formålsutglidning, som utlevering av data til NAV. Det anbefales å lovfeste klare begrensninger og rettssikkerhetsgarantier for å sikre at data brukes i tråd med registerets formål. NIM er også kritisk til manglende omtale av kunstig intelligens og etterlyser tiltak for å forhindre diskriminering og feilaktige analyser ved bruk av slike verktøy.
Videre anbefales at samisk språk inkluderes i registrene, da dette er avgjørende for å oppfylle Norges menneskerettighetsforpliktelser og forbedre politikkutforming for det samiske samfunnet.
NIM har sendt brev til helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre for å be om et møte angående videre oppfølging om del 1 av forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet – Meld. St. 5 (2024-2025).
I dag er det ti år siden terrorangrepet på hovedkvarteret til det franske satiremagasinet Charlie Hebdo, der 12 personer ble drept og 11 skadet. Satiremagasinet hadde publisert karikaturtegninger av blant annet profeten Muhammed.
I kjølvannet av drapene oppstod debatt om betydningen av ytringsfrihet. Slagordet «Je suis Charlie» (Jeg er Charlie) ble selve symbolet på at man støttet ytringsfriheten, og at den måtte omfatte provoserende karikaturer. Men hvor solid er oppslutningen om karikaturer når det kommer til stykket?
Det var ikke første gangen karikaturer av profeten Muhammed skapte debatter. Etter at Jylland-posten publiserte karikaturtegningene til blant annet Kurt Westergaard i 2005 oppstod karikaturstriden. Flere personer mistet livet i opptøyer og demonstrasjoner verden over.
Det var heller ikke siste gangen karikaturer av Muhammed vakte alvorlig dramatikk. For en snau måned siden ble åtte personer dømt for å ha hatt en rolle i drapet på den franske geografi- og historielæreren Samuel Paty i 2020. Paty fremviste Charlie Hebdo-karikaturtegningene i en time om ytringsfrihet for sine elever. Han ble brutalt drept, for å ha gjort jobben sin som lærer.
Etter både Grunnloven og internasjonale konvensjoner har vi rett til å gi og få informasjon uavhengig av form og innhold. Muntlige, skriftlige og ikke-verbale ytringer – slik som karikaturtegninger eller satiriske sanger eller sketsjer – er vernet. Også ytringene som sjokkerer, fornærmer og forstyrrer oss er vernet. Det meste er altså tillatt, også der det krenker våre følelser og identitet og egenverd. Det har gode grunner for seg. Karikaturer kan være ytringsfrihet satt på spissen: Det kan både såre som en piskesnert, og si mer enn tusen ord. Tradisjonelt har derfor kloke mennesker som utsettes for slikt, forsøkt å le med og si at det er en ære å bli utsatt for intelligent, humoristisk kritikk.
Men realiteten er at karikaturer utsettes for stadig økende press. Etter karikaturstriden uttalte norske tegnere som Finn Graff og Roar Hagen at frykt begrenser bruk av karikaturer i mediene. I juni 2019 annonserte New York Times at de ikke lenger vil publisere politiske karikaturer, etter kritikk for en tegning av Benjamin Netanyahu og Donald Trump.
Under den seneste amerikanske valgkampen ble The Washington Post nektet, av sine rike eiere, å gi uttrykk for hvilken av kandidatene som avisen «endorsed». Det var visstnok ikke Donald Trump. Da avisens karikaturtegner, Ann Telnaes, ville illustrere dette med en tegning av de aktuelle personene, ble også denne nektet publisert. Og nå har tegneren sagt opp.
Slik innblanding i redaksjonell uavhengighet kan virke mindre farlig siden det «bare» gjelder en tegning. Men det er et alvorlig symptom på en svekket pressefrihet. Kanskje det er en tanke å grunnlovsfeste et vern av den fjerde statsmakten også?
Kronikk av Anine Kierulf, UiO og NIM, for tiden konstituert dommer Borgarting lagmannsrett. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 21. desember.
… som ikke skjønte vitsen med menneskerettighetene?
Nylig presenterte Norges institusjon for menneskerettigheter, NIM, i samarbeid med danske og svenske partnere, en rapport om hva vi skandinaver kan og tenker om menneskerettighetene. Den er til å grunne på i hjertet.
Siden vi ligger i evig konkurranse, i alle fall sett fra Norge, kan jeg alt her røpe at svenskene vant. De har både mer kunnskap om menneskerettigheter, og er mest bekymret for dem. Danskene er dårligst. Det er typisk norsk å være middels.
Betryggende nok bekrefter undersøkelsen at svensken, dansken og nordmannen skjønner vitsen med menneskerettighetene. Hele 82 prosent svarer at slike rettigheter er viktige.
Spørsmålet er likevel om de har tatt poenget. Dykker vi litt ned i tallene viser det seg nemlig at rundt halvparten av oss ikke kan nevne en eneste menneskerettighet. Vi er enige om at menneskerettigheter er viktige, altså, vi vet bare ikke hva de er.
Selv de som kunne en menneskerett, klarte bare å nevne én. Én? Ikke rart at folk ikke har oversikt over alle menneskerettigheter, de er etter hvert ganske mange. Men topp tre eller fem? Av de som utgjør grunnlaget for vår sivilisasjon og har vært felles for våre europeiske rettsstater i alle fall de siste 75 årene? Eiendomsrett? Forsamlingsfrihet? Privatliv? Religionsfrihet? Rettferdig rettergang?
Nei. Den rettigheten flest kunne er viktig nok, den, altså – personlig forklarer jeg i alle fall gjerne hvorfor akkurat ytringsfriheten er en menneskerett (om jeg ikke alt har gjort det). Men bare ut fra Maslows behovspyramide (jeg fant i farten ingen undersøkelse over hvor mange skandinaver som kjenner til den) kunne man jo sett for seg at et par andre ting fremsto enda mer menneskelig grunnleggende. Retten til liv, for eksempel. Fravær av slaveri. Familieliv. Retten til ikke å bli utsatt for tortur.
Svenskene vant som sagt overordnet. Men også på et ganske urovekkende punkt, nemlig aksept for tortur. Så mange som 21% av svenskene mener det er greit med tortur hvis det brukes for å redde liv.
Jeg vet ikke hvordan det står til med den panskandinaviske Ex. phil. om dagen, men et slags utgangspunkt for den menneskelige opplysningsidé er vel at mennesker er mål i seg selv, ikke bare midler. En goddelforskning, ikke minstetter 9/11 tilsier også at tortur funker ganske dårlig for å redde noe som helst. Fordi tortur er a) galt og b) ikke virker, er forbudet mot tortur en av de få absolutte menneskerettighetene som finnes.
Ytringsfriheten er blant de relative rettighetene. Den er der for å beskytte også de dundrende upopulære, forstyrrende og sjokkerende ytringene, men kan begrenses med lov hvis begrensningen ikke trår ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse for nære.
Selv denne eneste menneskerettigheten flest av oss kan, synes vi det er ganske greit å begrense. Bare 36 prosent av nordmenn mener at folk bør få uttrykke seg som de vil hvis de gjør narr av eller fornærmer andre mennesker.
Ta den, Sokrates, Gallileo, Luther, Luther King, Øverland, Monty Python, Rushdie, Xiaobo, Hebdo og Nytt på nytt. Og de fleste av oss andre, selv vi med noenlunde folkeskikk. Ingen ytringsfrihet for oss. Og ingen mulighet for våre medborgere til å heie frem eller kjempe mot det vi måtte ha på hjertet heller. Hvilke muligheter gir dette for demokrati?
Rundt 40 % av oss synes det er greit at staten overvåker eposter, sms’er og slikt hvis det kan virke kriminalitetsforebyggende. Tilliten er vårt skandinaviske gull, men Orwell ville nok sagt at den kan ha noen nedsider.
Er det så farlig? Livet går jo uansett sin skjeve gang, og våre stater gjør oss sjelden noe veldig fælt, selv om vi klager over dem hver dag. Det er farlig. Særlig når menneskerettslige demokratier stadig flere steder fremstilles som én (måtelig interessant) styreform blant flere. Det er vidunderlig at vi har det så bra i våre verdens mest vellykkede land at det i det hele tatt er mulig å være så bevisstløse om deres grunnlag. Men selv om menneskerettigheter startet som naturrett, er de ingen naturlov. De må forstås og forsvares hele tiden for å virke.
NIM har gitt innspill til Barne- og familiedepartementets høringsnotat om endringer i markedsføringsloven for å styrke barns forbrukervern i digitale medier. NIM kommenterer de menneskerettslige sidene ved lovforslaget, herunder barns medvirkning og barns klagemuligheter. NIM har også noen innspill til rekkevidden av forslaget og spørsmålet om overtredelsesgebyr. I relasjon til EU- og EØS-rettslig handlingsrom understreker vi utgangspunktet om at direktiver må tolkes i tråd med og anvendes innenfor rammene av primærretten, da særlig menneskerettighetene.
Hvilke holdninger har nordmenn, svensker og dansker til menneskerettigheter, og særlig til ytringsfrihet og personvern? En ny undersøkelse viser at befolkningen i alle landene er opptatt av menneskerettigheter, men noen interessante forskjeller kommer også fram.
9. desember ga NIM – sammen med den danske og svenske institusjonen for menneskerettigheter – ut en rapport som undersøker hvordan skandinaver oppfatter og forstår menneskerettighetsspørsmål, herunder spørsmål om ytringsfriheten og retten til privatliv. Rapporten ser nærmere på befolkningens oppfatninger av menneskerettighetenes relevans, hvilke rettigheter som anses som mest truet og tilliten til de offentlige institusjonene som har ansvar for å beskytte menneskerettighetene.
Les hele rapporten her:
Samlet angir 82 prosent av innbyggerne i disse landene at menneskerettigheter er viktige for dem. Men av de spurte i Danmark kunne 53 prosent ikke angi en bestemt menneskerettighet. I Norge var det 42 prosent som ikke kunne det, mens det i Sverige bare var 35 prosent.
Andel respondenter i de tre landene som ikke kunne nevne én eneste menneskerettighet.
Ytringsfrihet var den menneskerettigheten som flest kjente til, i alle landene. Ytringsfriheten står sterkt i alle de skandinaviske landene, og de scorer alltid høyt på internasjonale rangeringer av pressefrihet og demokrati.
Undersøkelsen er basert på svar fra 7 500 respondenter fra Norge, Sverige og Danmark. I denne artikkelen omtaler vi noen av rapportens funn knyttet til ytringsfrihet og personvern.
Ytringsfrihet i teori, og i praksis
Ytrings- og informasjonsfrihet er en menneskerettighet som har sterk beskyttelse i den norske Grunnloven. Den er nødvendig for både samfunnets og den enkeltes utvikling. Ytringsfriheten er en forutsetning for et velfungerende demokrati, for bare gjennom den kan vi finne ut hva makthaverne driver med og så forholde oss til det. Fordi vi mennesker gjerne tror at vi har rett, er det også viktig at vi selv får utfordret våre oppfatninger. Kritikk, selvkritikk og toleranse er grunnleggende, og fungerer best på et godt fundament av virksom ytringsfrihet.
Dette høres jo fint ut. Men så er det jo ikke slik at ytringsfriheten av alle brukes til å fremsette saklige, nøkterne argumenter. Et vesentlig poeng med ytringsfriheten er at den skal beskytte ytringer som er ubehagelige. Det er dem som behøver et vern, det behagelige er selvgående. Ytringsfriheten er et prinsipp vi må hente fram når våre umiddelbare instinkter forteller oss at ytringer bør bekjempes. Fordi vi i det lange løp er best tjent med å tolerere også dem. Ytringsfrihet innebærer dilemmaer. Blant annet det paradoksale dilemma at vi til en viss grad må tolerere det intolerante.
Dette betyr at den reelle testen av ytringsfrihet skjer når ytringsfriheten i større eller mindre grad kommer på tvers av andre verdier eller rettigheter som vi også vil beskytte, eller hvor noen ytrer noe som vi virkelig plages av. Det kan altså være forskjeller mellom å være for ytringsfrihet i teorien, og å være det i praksis. Hvordan ligger dette an i Skandinavia?
I alle tre landene var ytringsfrihet den menneskerettigheten flest respondenter hadde hørt om.
Selv om ytringsfriheten er den menneskerettigheten flest skandinaver kjenner til (96 % av nordmenn, 94 % av svensker og 93% av dansker oppgir å ha hørt om ytringsfriheten) svarer kun 36 prosent av nordmenn at folk bør få uttrykke seg som de selv vil, også hvis det innebærer å gjøre narr av eller fornærme andre mennesker. Flere har en slik oppfatning i Norge enn i Sverige og Danmark, der svaret er henholdsvis 33 og 28 prosent.
Også slike ytringer er imidlertid vanligvis beskyttet av ytringsfriheten, selv om de kan være uhøflige. Ytringsfriheten verner i utgangspunktet alle ytringer, også de som krenker, sjokkerer eller forstyrrer («offend, shock or disturb», som Den europeiske menneskerettsdomstol har formulert det). Det kan bare gjøres inngrep i ytringsfriheten dersom det er hjemmel i lov for det, og inngrepet er forholdsmessig.
Ytringsfrihet under ansvar – brenning av religiøse skrifter
I alle de skandinaviske landene har det vært opphetede debatter om brenning av religiøse gjenstander og symboler, særlig etter flere tilfeller hvor koranen har blitt brent. Alle landene har opphevet sine forbud mot blasfemi. Danmark innførte imidlertid, som det eneste landet, straff for slik brenning.
Koranbrenning er ikke ulovlig eller straffbart i Sverige eller Norge.
Man kan heller ikke hindre noen i å foreta slike handlinger, fordi det kan sees som forhåndssensur. Forhåndssensur er forbudt etter den norske Grunnloven, og det er ikke adgang til å gjøre unntak fra det forbudet. Brenning av religiøse skrifter kan sees som en ytring, og ytringer kan man ikke stanse før de er fremsatt. Det henger sammen med at man ikke kan vite hva en ytring bidrar til før den har kommet ut, og innebærer at folk må gis frihet under ansvar: man forbyr ikke ytringer. Men dette er kanskje et litt abstrakt resonnement, og hva mener egentlig befolkningen i de skandinaviske landene om dette?
Et funn fra undersøkelsen er at et flertall av de spurte støtter et forbud mot å brenne religiøse gjenstander og symboler. 57 prosent av danskene, 57 prosent av svenskene og 54 prosent av nordmennene mener slike handlinger burde forbys.
Andel respondenter i de tre landene sine svar på spørsmålet «Offentlig brenning av religiøse symboler eller bøker bør forbys».
Det er altså ganske mange som legger større vekt på det støtende ved slike handlinger, enn verdien av å ikke gripe inn mot ytringer i som er på kanten. Nordmennene er her litt mer prinsipielle enn våre naboer.
Aksept av overvåkning
De siste årene har overvåking vært på agendaen i alle de tre skandinaviske landene. I Norge har debattene særlig dreid seg om PST og etterretningstjenestens adgang til å hente inn store mengder data fra internett i bulk, og til å analysere disse for å drive med bekjempelse av kriminalitet og terror. Den teknologiske utviklingen har også fått betydning for regulering av politiets virkemidler for å drive med kriminalitetsbekjempelse.1Se f.eks. Høring – skjult kameraovervåking ved bruk av mobilt kamera mv. – regjeringen.no Også private teknologiselskaper innhenter store mengder opplysninger om oss, opplysninger som kan brukes til markedsføring eller selges. Dette er grunnleggende utviklingstrekk i våre samfunn.
For at staten skal kunne gjøre inngrep i retten til privatliv, må inngrepet følge av lov, ivareta et legitimt formål og være forholdsmessig. Det er et grunnleggende menneskerettslig krav at staten skal beskytte borgernes liv og sikkerhet, og dette er derfor legitime formål for å gripe inn i retten til privatliv. Men om inngrepet er forholdsmessig, beror på en sammensatt vurdering, blant annet av effekten av tiltakene veid opp mot ulempene, og i hvor stor grad tiltakene kan gå ut over de demokratiske samfunnsverdiene tjenestene skal beskytte. Kontroll og rettsikkerhetsmekanismer er grunnleggende i slike vurderinger.
Den skandinaviske undersøkelsen viser at mange aksepterer overvåkning hvis det kan bidra til å bekjempe kriminalitet. Så mange som 39 prosent av de spurte nordmennene har ikke noe imot at elektronisk kommunikasjon (f.eks. e-post eller SMS) overvåkes hvis dette kan bidra til kriminalitetsbekjempelse. Tallene er enda høyere i Danmark og Sverige der de er henholdsvis 41 og 45 prosent. Tallene er omtrent like om respondenten har høy eller lav kunnskap om menneskerettigheter.2Se undersøkelsens s. 27.
Andelen respondenter som har sagt seg enig eller uenig i spørsmålet «Jeg har ikke noe imot overvåking av min elektroniske kommunikasjon (e-post, sms etc.) hvis dette kan hjelpe myndighetene med å bekjempe kriminalitet.»
Men det betyr ikke at slik overvåkning ikke har betydning for vår atferd. I undersøkelsen ble respondentene også spurt om de har latt vær å ytre seg eller innhente informasjon av frykt for å bli overvåket. Det er kjent at slike uønskede virkninger kan inntre gjennom det vi kaller en nedkjølende effekt. I alle landene har 10–11 prosent oppgitt at de har latt være å søke hjelp med personlige problemer på nett. 21 prosent av svenskene, og 17 prosent av danskene og nordmennene, har latt vær å delta i diskusjoner på sosiale medier av frykt for å bli overvåket. Rapporten viser at selv om ytringsfriheten har gode vilkår i Skandinavia så er det fortsatt, og i litt varierende grad, både farer og forbedringspotensial.
