NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
Brev til barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad og kunnskapsminister Guri Melby
Med kopi til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Barneombudet
På tampen av fjoråret avsa Høgsterett dom i ei sak om seksuell trakassering. Dommen gir rettleiing om den nedre grensa for forbodet mot seksuell trakassering.
Dommen, avsagt 22. desember 2020, gjaldt ei ung kvinne som opplevde fleire uønskte tilnærmingar frå kundar på arbeidsplassen. Mellom anna hadde ein mann ved eit høve lagt henda sine på den nedre delen av ryggen hennar, under genseren, medan ho arbeidde. Ved eit anna høve hadde den same personen strekt ut handa og lata som om han skulle ta ho i skrittet.
Høgsterett kom til at begge episodane var å rekne som seksuell trakassering, og at det låg føre brot på forbodet mot seksuell trakassering etter likestillingslova. Kvinna vart også tilkjent oppreising.
Saka blei handsama etter den gamle likestillingslova frå 2013, som gjaldt på tidspunktet for episodane. I dag følgjer forbodet mot seksuell trakassering av likestillings- og diskrimineringslova § 13.
Få saker om seksuell trakassering vert handsama i domstolane. Det finns derfor lite rettspraksis som omhandlar terskelen for kva som er seksuell trakassering i lova si forstand. Dommen frå Høgsterett er dermed prinsipielt viktig, og gir rettleiing om den nedre grensa for forbodet mot seksuell trakassering. Dommen kan mellom anna gi viktig rettleiing for Diskrimineringsnemnda, som har som oppgåve å avgjere klagesaker om trakassering og diskriminering. Nemnda fekk myndigheit til å handsame saker om seksuell trakassering i januar i fjor.
Noreg er menneskerettsleg forplikta til å sikre eit vern mot seksuell trakassering. Plikta følgjer mellom anna av Europarådets konvensjon om førebygging og motarbeiding av vald mot kvinner og vald i nære relasjonar (Istanbulkonvensjonen). Av Istanbulkonvensjonen artikkel 40 følgjer det at staten «skal ved lovgiving eller på annan måte treffe dei tiltaka som er nødvendige for å sikre straffeforfølging eller anna rettsforfølging av ei kvar form for uønskt verbal, ikkje-verbal eller fysisk åtferd av seksuell art som har som føremål eller verknad å krenkje ein person sin vørdnad, særleg når åtferda skaper eit truande, fiendtleg, fornedrande, audmjukande eller ubehageleg miljø.»
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM ønsker gjennomføringen av de to EU-forordningene i norsk rett velkommen. Forordningene vil kunne bidra til å gjennomføre Paris-avtalen, FNs bærekraftsmål og ikke minst FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP) og OECDs retningslinjer for multinasjonale selskaper. De to sistnevnte viser til næringslivets, inklusive finansinstitusjoners, ansvar for å unngå å forårsake eller medvirke til negativ innvirkning på menneskerettighetene. Etterlevelsen av dette ansvaret er en bærekraftsfaktor i begge EU-forordningene, men hva det betyr kan synes noe utilgjengelig for de berørte. NIM mener det er viktig at gjennomføringen av forordningene følges opp med klargjøringer og veiledning av hva UNGP og OECDs retningslinjer betyr i praksis for de berørte virksomhetene. NIM er videre opptatt av at det sikres tilsyn også av opplysningenes kvalitet når det gjelder reell bærekraft, inkludert ansvaret for å respektere menneskerettighetene.
Kronikk av Anine Kierulf, spesialrådgiver i NIM og førsteamanuensis ved UIO. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 31. desember 2020.
Jeg misliker dine krenkende tegninger. Bør jeg likevel til døden forsvare din rett til å vise dem frem?
I 2020 var det 15 år siden Jyllands-Posten trykket Muhammedkarikaturene. For å plage vanlige, fredsommelige muslimer? Nei. For å problematisere selvsensur i møte med islamister: En forfatter fant ingen tegner til barneboken sin om profetens liv. Tre skal ha takket nei, av frykt. «Karikaturstriden» førte til over 150 dødsfall. En av tegnerne og Jyllandspostens daværende redaktør må ha politibeskyttelse 24/7. Fremdeles.
I 2020 var det fem år siden islamistiske terrorister drepte og såret en rekke mennesker i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo. Blant bladets harselas med ulike religioner, var også flere karikaturer av Muhammed.
I 2020 ble den franske læreren Samuel Paty halshugget for å ha vist frem karikaturene. Ikke for å provosere frem debatt. Ikke for å drive maktkritikk ved å latterliggjøre religiøse symboler. Men for å undervise i dette sentrale kapittelet i moderne ytringsfrihetshistorie. Som flere andre religioner, forbyr islamsk lære avbildning av levende vesener. Generelt, og profeten spesielt. Hvordan så egentlig de tegningene ut som skapte så voldsomme reaksjoner? Paty formidlet skånsomt – han lot elever som kunne bli ille berørt forlate timen. Det hjalp ikke. Han ble halshugget fordi han forsøkte å forberede ungdommer på den verden de skal ut i – med pedagogisk gjennomtenkte ytringer.
«Formålet med å undervise et barn er å gjøre det i stand til å klare seg uten sin lærer», skrev forfatteren Elbert Hubbard. Men hvordan forbereder man unge mennesker på en sivilisasjon som også står på krigers, repressive dogmers og ulidelig uretts skuldre?
I en undersøkelse fra Utdanningsforbundet sa én av tre lærere at de er redde for å vise karikaturene i undervisningen. Forståelig nok, PST skjerpet sin trusselvurdering av ekstrem islamisme etter drapet på Paty. De som forklarer menneskerettigheter og ytringsfrihet – lærere, journalister og akademikere – er mulige mål.
Det går fint an å undervise i ytringsfrihet uten å vise frem karikaturene. Er det av pedagogiske grunner – man bruker kanskje ord, ikke bilder, eller har elever som ikke er modne nok – er ingen skade skjedd. Endrer man et undervisningsopplegg man før drapet mente var pedagogisk velbegrunnet, basert på frykt for egen sikkerhet, er det et demokratisk problem.
Demokratiet forutsetter at ytringer fritt kan fremsettes til meningsbrytning: Vi må kunne ytre oss selv, og vi må få høre andres ideer, slik at vi kan heie dem frem eller mobilisere mot dem. Den friheten kveles av frykt – om frykten nå springer ut av reelle trusler eller av velmente ønsker om ikke å støte noen. Nesten halvparten av lærerne i undersøkelsen sa de synes det er krevende å undervise om temaer som kan virke støtende.
Skolen skal møte elever med tillit, respekt og krav. Den skal utfordre, danne og fremme lærelyst. Krenkelse av personer er aldri et mål i seg selv. For de fleste lærere er det helt selvsagt. Men vi har ulike oppfatninger av hva som er støtende: En del synes det er fælt å se karikaturer av en profet de holder hellig. Andre av bilder av Hitler eller Stalin. For noen er referanser til sykdom eller selvmord traumatisk. Darwins utviklingslære utfordrer dypt religiøse. Skulle undervisningen styres av ønsker om ikke å støte noen, ville mange kompetansemål være umulige å nå.
Etter Grunnloven § 109 har vi ett grunnlovsfestet undervisningskrav: «Opplæringen skal…fremme respekt for demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene». Vi kan ikke lære demokrati uten å forstå hvilke begrunnelser og begrensninger menneskerettigheten ytringsfrihet har. Skal unge mennesker dannes til ansvarlige samfunnsborgere, må de på sin vei lære å tåle også kunnskap, innsikter og ytringer som gjør vondt. For å fungere som demokrati, må vi vedvarende forholde oss til hverandre, til dundrende uenighet og helt opprørende og annerledes syn på samfunnsspørsmål – med ord.
Vi har ikke ytringsfrihet bare fordi den står i en grunnlov eller ved at vi lærer om den. Skal vi forstå hvordan den er nødvendig for sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse, må vi trenes til å bruke den – på retta og på vranga – hver dag.
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM synes at valglovutvalget har gjort gode vurderinger av menneskerettighetene i utredningen. Våre merknader i denne høringsuttalelsen knytter seg til utvalgets drøftelse av tilgjengelighet og tilrettelegging, endringene i klageordningen for valgtvister og den foreslåtte beredskapshjemmelen i Grunnloven. NIM stiller seg positive til opprettelsen av en uavhengig juridisk klageordning for valgtvister, og støtter forslaget om ny bestemmelse i Grunnloven om fravikelse av Grunnlovens regler om Stortingsvalg ved ekstraordinære forhold. Vi mener at nettopp praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) er egnet til å fastlegge noen generelle utgangspunkter for når en situasjon er «ekstraordinær», samtidig som kriteriet om at en vesentlig del av velgerne er forhindret eller vil bli forhindret fra å stemme avgrenser anvendelsen og vil kunne bidra til å forhindre misbruk.
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM har publisert rapporten «Hvorfor dømmes Norge i EMD? En statusrapport om barnevernsfeltet»
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM mener at utvalget i høringsnotatet har lagt et godt og solid grunnlag for en ny sivilombudslov. Loven er et viktig verktøy for at Sivilombudet skal kunne oppfylle sitt mandat om å bidra til at forvaltningen respekterer og sikrer menneskerettighetene. Lovforslaget gir også en hensiktsmessig ramme rundt Sivilombudets funksjon som en viktig lavterskelordning der individene kan henvende seg. Vi støtter forslaget om å innta i loven at ombudet kan bistå og veilede klagere i å få utformet klager. Dette er etter vårt syn særlig viktig for å sikre alle en likeverdig tilgang til klageordningen, og vi viser særlig til de barrierene som ulike grupper som funksjonshemmede, urfolk m.m. kan oppleve i møte med det offentlige. Vi kommenterer i denne høringsuttalelsen noen elementer i lovforslaget.
Stortinget fikk fredag 18. desember oversendt rapporten fra Agenda Kaupang om evaluering av Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM).
Ved opprettelsen av NIM ble det forutsatt at institusjonen skulle evalueres etter fire års drift, og det er altså denne evaluering som nå er gjennomført og overlevert Stortingets presidentskap. Rapporten skal behandles i Stortinget. Nærmere dato for behandlingen er foreløpig ikke kjent.
Formålet med evalueringen har vært å vurdere om NIMs organisering og ressursbruk medfører at institusjonen utfører sine oppgaver på en hensiktsmessig og kostnadseffektiv måte, og i tråd med hovedformålet for etableringen som er å styrke gjennomføringen av menneskerettighetene i Norge.
Hele evalueringen kan lastes ned fra Stortingets nettsider her.
Den europeiske menneskerettsdomstolen har avsagt dom i sak om advokaters taushetsplikt. Dommen ble avsagt under dissens fra en dommer.
Saken gjaldt beslag og gjennomgang av data lagret i mobiltelefonen til en fornærmet i en straffesak. Den fornærmede i denne saken mente at mobiltelefonen inneholdt korrespondanse mellom han og hans forsvarere i en annen straffesak. Beslaget utgjorde dermed et inngrep i vernet om korrespondanse mellom advokat og klient. Fornærmede hevdet at informasjonen som var lagret på telefonen, ikke kunne gjennomgås og sorteres av politiet, men måtte oversendes retten for å få avgjort spørsmålet om beslag. Staten på sin side hevdet at påtalemyndigheten i første omgang måtte gjennomgå beslaget for å vurdere om beslaget omfattes av et beslagsforbud.
I 2017 ga lagmannsretten staten medhold (Lovdata Pro), og konkluderte med at påtalemyndigheten hadde kompetanse til å gjennomgå det beslaglagte materialet på telefonene og sortere ut materiale som kan være omfattet av et beslagsforbud. Lagmannsrettens kjennelse bygde på Høyesteretts kjennelse i HR-2017-111-A som gjaldt advokatkorrespondanse ved kommunikasjonskontroll. Høyesteretts kjennelse ble avsagt samtidig som tingretten skulle avgjøre spørsmålet i denne saken. Både tingretten og lagmannsretten la avgjørende vekt på HR-2017-111-A.
Menneskerettsdomstolen kom til at norske myndigheter hadde brutt fornærmedes rett til privatliv etter EMK artikkel 8. Domstolen skriver at påtalemyndighetenes sortering av advokatkorrespondanse manglet tilstrekkelig hjemmel i straffeprosessloven. Domstolen fremhevet videre at fremgangsmåten ved denne type beslag, vanskelig kunne anses forutsigbart for klageren. Det forhold at tingretten og lagmannsretten i all hovedsak bygde på en kjennelse som ble avsagt samtidig som denne saken pågikk, tilsa med tyngde at det ikke forelå klare og presise prosessuelle garantier for å hindre at innholdet i advokatkorrespondansen ble kompromittert. Etter domstolens synspunkt tilsa manglende klarhet i lovverket og mangelen på prosessuelle garantier for å sikre advokatkorrespondanse, at inngrepet ikke oppfylte forutberegnelighetskravet som kan utledes av EMK artikkel 8 nr. 2.
Mindretallet på en dommer var i all hovedsak enig med flertallet om at det norske lovverket ikke oppfylte kravet til forutberegnelighet. Etter mindretallets syn var imidlertid ikke klageren et offer (victim) for en konvensjonskrenkelse, ettersom han hadde blitt frikjent i straffesaken som advokatkorrespondansen stammet fra.
Denne dommen viser at myndighetene må sørge for å utarbeide klare og forutsigbare lovregler når myndighetene griper inn i retten til privatliv.
Dommen avsagt fra Den europeiske menneskerettsdomstolen finner du her.
Minoriteters interesser blir overkjørt og rettigheter brutt, også i demokratiske stater. Å beskytte minoriteter mot diskriminerende politikk fra det politiske flertallet i et samfunn er et av formålene med menneskerettighetene. Minoriteters språk og kulturer er ofte lite synlige og oversett, og trenger et ekstra vern.
Jøder, kvener/norskfinner, tater/romani, skogfinner og rom fikk status som nasjonale minoriteter da Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1999. Dette er minoritetsgrupper som har en lang historie i Norge. Også samene faller innenfor konvensjonens beskyttelse, men de har i tillegg internasjonal og nasjonal status som urfolk. De nasjonale minoritetene og samer har bidratt til å forme vår kulturarv og utgjør en viktig del av samfunnet og det flerkulturelle Norge. De nasjonale minoritetene har hver sin særegne historie og etniske, religiøse og/eller språklige særtrekk som skiller dem fra majoritetsbefolkningen, samt en langvarig tilknytning til landet. Det er den langvarige tilknytningen til Norge som skiller de nasjonale minoritetenes menneskerettsvern fra andre, mer nyankomne minoritetsgrupper.
Vi har en lang historie med diskriminering, assimilering og ekskludering også i Norge. Denne uretten har i stor grad rammet samer og nasjonale minoriteter. Minoritetsgruppene ble sett på som noe fremmed og en trussel mot «det norske», og skulle derfor enten assimileres eller ekskluderes og utestenges fra samfunnet.
I dag er situasjonen en helt annen. Myndighetene har tatt avstand fra politikken som tidligere ble ført. Det er iverksatt en rekke tiltak for å gjennomføre rettighetene i både rammekonvensjonen og minoritetsspråkpakten. Til tross for det arbeidet minoritetene selv gjør for å videreføre sin kultur, sitt språk og sin identitet, sammen med tiltakene staten iverksetter for å leve opp til sine menneskerettslige forpliktelser, vil minoritetsgruppene fortsatt bære med seg historien og konsekvensene av fornorsknings- og ekskluderingspolitikken. Selv om den diskriminerende politikken er avviklet, lever ofte de negative holdningene, stigmatiseringen og fordommene videre.
En utfordring i dag er at kunnskapsnivået blant majoritetsbefolkningen om historien og situasjonen til nasjonale minoriteter er lavt. Det finnes også lite forskning som tar for seg minoritetenes situasjon i dagens samfunn og som undersøker omfanget av diskriminering mot nasjonale minoriteter. Vi vet likevel at diskriminering, særlig overfor enkelte av minoritetene, forekommer blant annet på arbeidsmarkedet og boligmarkedet. Ledere både i privat og offentlig sektor oppgir blant annet i en undersøkelse fra Institutt for samfunnsforskning (2020), at det forekommer diskriminering i arbeidslivet og at «diskriminering først og fremst rammer tre minoritetsgrupper i Norge: romani/tatere, norske rom (sigøynere) og innvandrere fra Asia, Afrika og Øst-Europa». Europarådet har bedt norske myndigheter om å styrke sysselsetting og lærlingordninger overfor taterne/romanifolket og rom, forbedre kunnskapen om nasjonale minoriteter og kompetansen til å håndtere kulturelt mangfold i offentlige tjenester samt å øke mulighetene for personer som tilhører nasjonale minoriteter til å delta i beslutningsprosesser.
Hatkriminalitet og hatefulle ytringer mot minoriteter, særlig på internett, er et økende problem og rammer både enkeltindivider, grupper og samfunnet som helhet. I 2019 ble 278 forhold kodet som hatkriminalitet bare i Oslo politidistrikt, som er en økning på 17% fra året før. Her må man også regne med store mørketall. Etnisitet var det vanligste grunnlaget for anmeldelser av hatkriminalitet, etterfulgt av seksuell orientering og religion. Flere overvåkningsorganer både i FN og i Europarådet har bedt Norge styrke bekjempelse av hatefulle ytringer og hatkriminalitet, samt sørge for effektiv etterforskning av denne type kriminalitet. Bedre statistikk over rapporterte tilfeller av hatefulle ytringer og hatkriminalitet i Norge har lenge vært etterlyst.
I Europarådets rammekonvensjon heter det at statene forplikter seg til å garantere likhet for loven og til lik beskyttelse av loven for personer som tilhører nasjonale minoriteter, og at diskriminering på dette grunnlaget er forbudt. Der det er nødvendig skal det treffes egnede tiltak for å fremme full og effektiv likestilling mellom personer som tilhører en nasjonal minoritet og dem som tilhører majoriteten. Det er viktig å minne om dette i en tid med tendenser til mer intoleranse og splittelse, også i andre europeiske land. Å fremme disse verdiene er ikke bare en rettslig plikt Norge har, men det er også en forutsetning for å kunne leve i et inkluderende og mangfoldig samfunn.
Regjeringen vil snart fremlegge en ny stortingsmelding om nasjonale minoriteter. Formålet med meldingen er «å beskrive utviklingen de siste 20 årene og foreslå hvordan regjeringen kan bidra til å styrke de nasjonale minoritetenes språk, kultur og situasjon i det norske samfunnet fremover». Dette er en etterlengtet og viktig anledning til å synliggjøre nasjonale minoriteters utfordringer og hvilke tiltak som må iverksettes for å styrke rettighetene til nasjonale minoriteter i Norge fremover.
