NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM deltok 26.01 i møte med barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad, hvor vi ga innspill til hvilke tiltak som må iverksettes for å ivareta barn og unges rettigheter under koronapandemien. NIMs innspill kan oppsummeres i fire punkter:
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM er i utgangspunktet positiv til departementenes forslag om å pålegge tilbydere av ekomtjenester å lagre IP-adresser slik at politiet kan bekjempe alvorlig kriminalitet. NIM mener imidlertid at lagring av IP-adresser er mer inngripende enn hva departementene legger til grunn. Etter NIMs vurdering vil strafferammekravet på 1-2 år for å kunne utlevere IP-adresser til politiet og manglende rettssikkerhetsgarantier utgjøre et uforholdsmessig inngrep i retten til privatliv. Slik NIM leser høringsnotatet vil forslaget om utlevering av IP-adresser også kunne gripe inn i kildevernet. Av den grunn mener NIM at departementene bør utrede problemstillingen knyttet til kildevernet nærmere.
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM mener at en fastsettelse av offisielle samiske og offisielt kvensk navn på Kongeriket Norge er i tråd med mål og prinsipper i Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk (minoritetsspråkpakten).
Myndighetene har som uttalt mål å skjerme barn og unge fra koronatiltakene så mye som mulig. Dette er etter NIMs synspunkt et godt utgangspunkt for statens arbeid med å sikre barns rettigheter. Likevel preges fortsatt barn og unges liv av mer eller mindre inngripende tiltak for å hindre smittespredning. Barn har rett til å si sin mening og å bli hørt i saker som gjelder dem, men får barn og unge delta i diskusjonene om hvordan tiltakene skal innrettes slik at hverdagen fungerer best mulig for dem?
En kartlegging gjort av BUFDIR tyder blant annet på at de lovpålagte ungdomsrådene i kommunene ikke konsulteres i stor grad, og mange ligger nede under pandemien. NIM har sendt et brev til barne- og familieministeren og kunnskapsministeren med oppfordring om å styrke arbeidet med barn og unges deltakelse før det treffes lokale og nasjonale tiltak under pandemien.
På tampen av presidentperioden har Trump blitt utestengt fra Twitter, Facebook, Instagram og YouTube. Det er delte meninger om det var rett eller galt, men utestengelsen setter de sosiale medienes makt over den offentlige samtalen på dagsordenen.
Ytringsfriheten er en menneskerettighet. Det betyr at det er en rett alle mennesker har, som svarer til en forpliktelse for myndighetene. Ytringsfrihet handler ikke kun om den retten du har til å si det du mener, men også den retten du har til å få informasjon om hva andre mener.
Ytringsfriheten har ifølge Norges grunnlov tre begrunnelser. Den er en forutsetning for at vi skal kunne komme nærmere sannheten – uten ytringsfrihet ville vi kanskje fremdeles trodd at jorden var flat. Den er også en betingelse for demokratiet vårt – vi kan rett og slett ikke styre oss selv som folk uten vid mulighet til å orientere oss om hva våre makthavere står for og uten frihet til å stille spørsmål til dem og samfunnet rundt oss. Ytringsfrihet er nødvendig for at vi skal kunne ta informerte valg og delta i samfunnsdebatten. Endelig er ytringsfriheten en forutsetning for at hver og en av oss skal kunne utvikle oss som individer, i møte med andre og deres ytringer.
Sosiale medier har utvilsomt vært positive for ytringsmulighetene våre. Vi har i dag langt flere plattformer å ytre oss på, og det er lettere både å få informasjon om hva andre mener og å kommunisere med andre.
Det er myndighetene som er forpliktet til å beskytte ytringsfriheten vår. Eierne av de sosiale mediene, er ikke myndighetene. De er private, kommersielle aktører, som tilbyr oss tjenester, som vi frivillig bruker – på deres vilkår. Disse eierne er selvsagt ikke demokratisk valgt. Men de har likevel i økende grad makt over deler av den offentlige samtalen, fordi det er de som bestemmer hvem som får delta i den, og hvem som ikke får det. Det er uproblematisk hvis det finnes andre fora der vi like effektivt både kan ytre oss og motta informasjon. Når plattformene blir så store at det i realiteten ikke er så mange alternativer til dem, skaper imidlertid det noen utfordringer. Ikke minst dersom våre politikere bruker disse kanalene, og når mediene setter ut sine kommentarfelt til plattformene og lar seg påvirke av dem i sine redaksjonelle valg. Når mange av debattene om de samfunnsaktuelle temaer skjer på de sosiale mediene, må vi som vil holde oss informert og delta i demokratiet også være der, på de vilkår som plattformene bestemmer.
Det er mye positivt med at eierne av de sosiale mediene har oppstilt noen spilleregler for bruk av plattformene deres. Noen må de ha, for å hindre at de blir medansvarlige for straffbare ytringer, som overgrep mot barn og oppfordringer til terror. Eller for å unngå erstatningsrettslig ansvar. Andre regler har de fordi de gjerne vil begrense andre ytringer som kan være skadelige og føre til ulovligheter på nett eller på gaten.
Disse reglene har imidlertid ofte uklare grenser. De håndheves også på måter som kan være vilkårlige. Sosiale medier er styrt av algoritmer, og de får betydning for hvilke opplysninger vi får tilgang til. Denne teknologien styrer hva slags type politisk reklame som sendes på våre instagramprofiler, hvilke nyhetsartikler vi får opp hjem-siden vår på Facebook, hvilke tweets som kommer opp i twitterfeeden. Den styrer også hva som fjernes, og hva som fremmes. Og fordi algoritmer og kunstig intelligens er dårlige til å tolke språk i kontekst, kan de være dårlige til å vurdere ytringer. Da ender de opp med å fjerne innhold som ikke bare er uskyldig, men samfunnsviktig – og la passere innhold som kan være skadelig.
Dermed påvirker de sosiale mediene i stadig større grad hvordan ytringsfriheten vår ivaretas og kan foregå, i praksis. De har ikke noe rettslig ansvar for å få ytringsfriheten til å fungere i tråd med sine begrunnelser, men de har betydelig makt over hvordan den gjør det – og ikke gjør det.
Før foregikk den offentlige samtalen i demonstrasjonstog, på statskanalen eller i de etablerte mediene. Sosiale medier har blitt et supplement til de etablerte plattformene, og har drastisk endret måten vi snakker sammen på.
Ytringsfriheten er helt nødvendig for demokratiet og rettsstaten vår. Sosiale medier har ikke demokratisk forankring, og reglene de styrer samfunnssamtalen vår etter håndheves vilkårlig, uten at vi får uttale oss, uten at vi har innsyn i begrunnelsene for de vurderinger som gjøres og uten at vi får noen rettferdig «rettergang» eller overprøvingsmulighet. Det er det viktig å være seg bevisst.
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM påpeker i dette i innspillet at det bør iverksettes tiltak for å sikre at papirløse migranter har reell tilgang til nødvendig helsehjelp, i tråd med ØSK artikkel 12.
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
Brev til barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad og kunnskapsminister Guri Melby
Med kopi til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Barneombudet
På tampen av fjoråret avsa Høgsterett dom i ei sak om seksuell trakassering. Dommen gir rettleiing om den nedre grensa for forbodet mot seksuell trakassering.
Dommen, avsagt 22. desember 2020, gjaldt ei ung kvinne som opplevde fleire uønskte tilnærmingar frå kundar på arbeidsplassen. Mellom anna hadde ein mann ved eit høve lagt henda sine på den nedre delen av ryggen hennar, under genseren, medan ho arbeidde. Ved eit anna høve hadde den same personen strekt ut handa og lata som om han skulle ta ho i skrittet.
Høgsterett kom til at begge episodane var å rekne som seksuell trakassering, og at det låg føre brot på forbodet mot seksuell trakassering etter likestillingslova. Kvinna vart også tilkjent oppreising.
Saka blei handsama etter den gamle likestillingslova frå 2013, som gjaldt på tidspunktet for episodane. I dag følgjer forbodet mot seksuell trakassering av likestillings- og diskrimineringslova § 13.
Få saker om seksuell trakassering vert handsama i domstolane. Det finns derfor lite rettspraksis som omhandlar terskelen for kva som er seksuell trakassering i lova si forstand. Dommen frå Høgsterett er dermed prinsipielt viktig, og gir rettleiing om den nedre grensa for forbodet mot seksuell trakassering. Dommen kan mellom anna gi viktig rettleiing for Diskrimineringsnemnda, som har som oppgåve å avgjere klagesaker om trakassering og diskriminering. Nemnda fekk myndigheit til å handsame saker om seksuell trakassering i januar i fjor.
Noreg er menneskerettsleg forplikta til å sikre eit vern mot seksuell trakassering. Plikta følgjer mellom anna av Europarådets konvensjon om førebygging og motarbeiding av vald mot kvinner og vald i nære relasjonar (Istanbulkonvensjonen). Av Istanbulkonvensjonen artikkel 40 følgjer det at staten «skal ved lovgiving eller på annan måte treffe dei tiltaka som er nødvendige for å sikre straffeforfølging eller anna rettsforfølging av ei kvar form for uønskt verbal, ikkje-verbal eller fysisk åtferd av seksuell art som har som føremål eller verknad å krenkje ein person sin vørdnad, særleg når åtferda skaper eit truande, fiendtleg, fornedrande, audmjukande eller ubehageleg miljø.»
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM ønsker gjennomføringen av de to EU-forordningene i norsk rett velkommen. Forordningene vil kunne bidra til å gjennomføre Paris-avtalen, FNs bærekraftsmål og ikke minst FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP) og OECDs retningslinjer for multinasjonale selskaper. De to sistnevnte viser til næringslivets, inklusive finansinstitusjoners, ansvar for å unngå å forårsake eller medvirke til negativ innvirkning på menneskerettighetene. Etterlevelsen av dette ansvaret er en bærekraftsfaktor i begge EU-forordningene, men hva det betyr kan synes noe utilgjengelig for de berørte. NIM mener det er viktig at gjennomføringen av forordningene følges opp med klargjøringer og veiledning av hva UNGP og OECDs retningslinjer betyr i praksis for de berørte virksomhetene. NIM er videre opptatt av at det sikres tilsyn også av opplysningenes kvalitet når det gjelder reell bærekraft, inkludert ansvaret for å respektere menneskerettighetene.
Kronikk av Anine Kierulf, spesialrådgiver i NIM og førsteamanuensis ved UIO. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 31. desember 2020.
Jeg misliker dine krenkende tegninger. Bør jeg likevel til døden forsvare din rett til å vise dem frem?
I 2020 var det 15 år siden Jyllands-Posten trykket Muhammedkarikaturene. For å plage vanlige, fredsommelige muslimer? Nei. For å problematisere selvsensur i møte med islamister: En forfatter fant ingen tegner til barneboken sin om profetens liv. Tre skal ha takket nei, av frykt. «Karikaturstriden» førte til over 150 dødsfall. En av tegnerne og Jyllandspostens daværende redaktør må ha politibeskyttelse 24/7. Fremdeles.
I 2020 var det fem år siden islamistiske terrorister drepte og såret en rekke mennesker i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo. Blant bladets harselas med ulike religioner, var også flere karikaturer av Muhammed.
I 2020 ble den franske læreren Samuel Paty halshugget for å ha vist frem karikaturene. Ikke for å provosere frem debatt. Ikke for å drive maktkritikk ved å latterliggjøre religiøse symboler. Men for å undervise i dette sentrale kapittelet i moderne ytringsfrihetshistorie. Som flere andre religioner, forbyr islamsk lære avbildning av levende vesener. Generelt, og profeten spesielt. Hvordan så egentlig de tegningene ut som skapte så voldsomme reaksjoner? Paty formidlet skånsomt – han lot elever som kunne bli ille berørt forlate timen. Det hjalp ikke. Han ble halshugget fordi han forsøkte å forberede ungdommer på den verden de skal ut i – med pedagogisk gjennomtenkte ytringer.
«Formålet med å undervise et barn er å gjøre det i stand til å klare seg uten sin lærer», skrev forfatteren Elbert Hubbard. Men hvordan forbereder man unge mennesker på en sivilisasjon som også står på krigers, repressive dogmers og ulidelig uretts skuldre?
I en undersøkelse fra Utdanningsforbundet sa én av tre lærere at de er redde for å vise karikaturene i undervisningen. Forståelig nok, PST skjerpet sin trusselvurdering av ekstrem islamisme etter drapet på Paty. De som forklarer menneskerettigheter og ytringsfrihet – lærere, journalister og akademikere – er mulige mål.
Det går fint an å undervise i ytringsfrihet uten å vise frem karikaturene. Er det av pedagogiske grunner – man bruker kanskje ord, ikke bilder, eller har elever som ikke er modne nok – er ingen skade skjedd. Endrer man et undervisningsopplegg man før drapet mente var pedagogisk velbegrunnet, basert på frykt for egen sikkerhet, er det et demokratisk problem.
Demokratiet forutsetter at ytringer fritt kan fremsettes til meningsbrytning: Vi må kunne ytre oss selv, og vi må få høre andres ideer, slik at vi kan heie dem frem eller mobilisere mot dem. Den friheten kveles av frykt – om frykten nå springer ut av reelle trusler eller av velmente ønsker om ikke å støte noen. Nesten halvparten av lærerne i undersøkelsen sa de synes det er krevende å undervise om temaer som kan virke støtende.
Skolen skal møte elever med tillit, respekt og krav. Den skal utfordre, danne og fremme lærelyst. Krenkelse av personer er aldri et mål i seg selv. For de fleste lærere er det helt selvsagt. Men vi har ulike oppfatninger av hva som er støtende: En del synes det er fælt å se karikaturer av en profet de holder hellig. Andre av bilder av Hitler eller Stalin. For noen er referanser til sykdom eller selvmord traumatisk. Darwins utviklingslære utfordrer dypt religiøse. Skulle undervisningen styres av ønsker om ikke å støte noen, ville mange kompetansemål være umulige å nå.
Etter Grunnloven § 109 har vi ett grunnlovsfestet undervisningskrav: «Opplæringen skal…fremme respekt for demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene». Vi kan ikke lære demokrati uten å forstå hvilke begrunnelser og begrensninger menneskerettigheten ytringsfrihet har. Skal unge mennesker dannes til ansvarlige samfunnsborgere, må de på sin vei lære å tåle også kunnskap, innsikter og ytringer som gjør vondt. For å fungere som demokrati, må vi vedvarende forholde oss til hverandre, til dundrende uenighet og helt opprørende og annerledes syn på samfunnsspørsmål – med ord.
Vi har ikke ytringsfrihet bare fordi den står i en grunnlov eller ved at vi lærer om den. Skal vi forstå hvordan den er nødvendig for sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse, må vi trenes til å bruke den – på retta og på vranga – hver dag.
