NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM har i tidsperioden januar-mars 2021 hatt en rekke møter med representanter for de nasjonale minoritetene i Norge. Hovedpunktene og diskusjonene som kom frem under møtene er oppsummert i et brev som NIM har sendt til Kommunal- og moderniseringsdepartementet.
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM deltok i dag på høring i familie- og kulturkomiteen på Stortinget om forslaget til ny barnevernslov som Stortinget skal vedta senere i vår.
Gjeldende barnevernlov er 30 år gammel, og i løpet av tiden som har gått siden loven ble vedtatt, har det skjedd stor utvikling på flere fronter innen barnevernsfeltet. Ikke minst har utviklingen vært stor innen menneskerettigheter. Barnevernsfeltet reiser en rekke menneskerettslige problemstillinger som kan utledes av bl.a. Grunnloven, Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og FNs barnekonvensjon.
NIM mener at forslaget til ny lov om barnevern samlet sett gir en god balansering av de kryssende interessene på området. I NIMs høringsinnspill til høringsnotatet om ny barnevernslov fra 2019 kom NIM med en rekke innspill til forslagene, og påpekte flere mangler i de menneskerettslige vurderingene i høringsnotatet. NIM mener at det er en styrke ved lovforslaget at departementet foretar slike vurderinger i de aller fleste spørsmålene der NIM har etterlyst en nærmere vurdering, og NIM mener også at lovforslaget på flere punkter materielt sett legger det norske lovverket nærmere opp mot menneskerettslige krav, og særlig det som kan utledes av EMDs praksis.
I den muntlige høringen i Stortinget ga NIM uttrykk for våre hovedsynspunkter om lovforslaget, og fremmet enkelte innspill til endringer og justeringer. Videre pekte NIM på at lovbestemmelsene ikke løser alle utfordringer på feltet alene. EMD stiller strenge krav til begrunnelser for vedtak, beslutningsgrunnlag for de avgjørelser som fattes, god kompetanse for å gjøre forsvarlige avveininger samt ressurser til løpende oppfølging av kommunalt barnevern for å sikre ivaretakelse av gjenforeningsmålsetningen. Dette krever både ressurser og kompetanse. Ny lov er med andre ord en viktig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for å hindre gjentatte saker om brudd på foreldre og barns rett til familieliv. Dette forplikter også Stortinget som bevilgende myndighet.
NIMs skriftlige innspill til Stortingets familie- og kulturkomité kan du lese her.
NIMs rapport «Hvorfor dømmes Norge i EMD? En statusrapport om barnevernsfeltet» kan du lese her.
Kronikk av Anine Kierulf, spesialrådgiver i NIM og førsteamanuensis ved UIO. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 23. april 2021.
Nylig skjedde det noe ganske uvanlig i våre høyeste statsmakter. Noe lignende har vi ikke sett siden 1945.
Nei, jeg tenker ikke på at en statsminister fikk krass kritikk for manglende beredskap. Jeg tenker på at Stortinget ba Høyesterett om en juridisk betenkning.
Stortinget ville vite om det kunne tilslutte seg EUs fjerde jernbanepakke med vanlig flertallsvedtak. Hvorfor? Det står i Grunnloven at hvis regjeringen skal inngå særlig viktige avtaler med utlandet, må den få samtykke av flertallet i Stortinget. Er de så viktige at de går ut over folkesuvereniteten vår – at de overfører myndighet – så må regjeringen få samtykke av tre fjerdedeler. Et mindretallsvern mot sånne avtaler, altså.
Men fordi…vårt rare forhold til EU, så har Stortinget laget seg en lære om at litt myndighetsoverføring kan vedtas med alminnelig flertall likevel. Det er jo mye greiere. Læren står ikke i Grunnloven. Men konstitusjonelle regler kan oppstå som uskreven rett også, gjennom fast og langvarig praksis. Var jernbanepakken lite eller mye inngripende?
Man kunne jo tenke at det var litt pussig at Stortinget spurte Høyesterett om innholdet i en lære som Stortinget selv hadde utviklet. Men det kunne jo ikke Høyesterett si, den måtte jo bare svare. Svaret skuffet de mindretallsbekymrede: Høyesterett mente at læren var helt fin, at jernbanepakken var lite inngripende, og at Stortinget bare kunne fortsette som før. Ingen overprøving av våre folkevalgtes grunnlovspraksis derfra, altså.
Det var ikke så rart. I motsetning til hva man iblant kan få inntrykk av fra kritikere av domstolsmakt, er det nemlig sjelden slik at dommere gnir seg i hendene over muligheten til å karre til seg politisk makt. Tvert om – dommere flest trives som apolitiske doldiser langt utenfor politikkens kivete hurlumhei. De vil helst drive med jus. Kan de la være å blande seg inn i politikken, særlig den politisk betente, lar de være. Ingen meldte om høylytt jubel hos Høyesterett da forespørselen om betenkningen kom.
Men hvorfor er det så uvanlig at Stortinget ber Høyesterett om slike betenkninger? Siden 1814 har det jo stått svart på, tja, gulnet i Grunnloven at de har mulighet til dette?
Det skjer ikke så sjelden at noen i Stortinget vil be Høyesterett om hjelp, men slike forslag blir nesten alltid nedstemt. De skaper nemlig betenkeligheter i maktfordelingen: Ekspertbetenkninger er viktige premisser for utforming av lover og beslutninger – og lovgivning er jo de folkevalgtes domene. Stort mer ekspert-tungt enn Høyesterett i plenum får du det ikke. Den dømmende makt blir da lett litt lovgivende. Fort vekk kan betenkningene påvirke domstolenes uavhengighet også – hvis lignende rettsspørsmål som betenkningen gjelder, kommer opp i senere saker. Hvor frie føler dommerne seg da til å komme til et annet resultat?
Dessuten bryter sånne betenkninger med den norske tradisjonen for domstolenes rolle ved prøving av grunnlovsspørsmål. Domstolsprøvingen i Norge etter Grl. § 89 har vært etterfølgende og knyttet til konkrete tvister. Betenkninger etter Grl. § 83 skjer forutgående og abstrakt. De griper slik også mye mer direkte inn i de politiske spørsmål som politikerne skal vurdere.
Timingen på denne betenkningen er en ode til rettens ironi. Den kommer under et år etter at Stortinget endret Grl. § 89, bestemmelsen om vanlig domstolsprøving. Noen hadde fått det for seg at vi måtte forsikre oss enda mer om at prøving ikke skulle skje abstrakt. Dette fremgikk allerede av bestemmelsen, og endringen fikk mange statsrettsjurister til å klø seg i hodet. Men nå skulle det fremgå enda tydeligere, fordi abstrakt kontroll er «fremmed for norsk rettstradisjon og for forholdet mellom domstoler og dagens politikk». (Innst. 258 S (2019-2020)).
Neste storting kan glede seg over nok et nytt grunnlovsforslag om prøvingsretten. Det vil gi Høyesterett mulighet til helt uten forespørsel fra Stortinget, på eget initiativ, å prøve om nye lovforslag er i strid med Grunnloven, før de vedtas. Det er ikke klart hvor mye Høyesterett gleder seg til å få denne muligheten til å prøve å unngå å prøve enda mer.
I denne episoden, som er laget i samarbeid med Kirkens Bymisjon, tar vi for oss diskriminering, hat og fordommer mot norske og tilreisende romer i Norge. Folkegruppen romer er den største etniske minoriteten i Europa og en gruppe som opplever svært mye diskriminering og hets. I tillegg til NIMs direktør Adele Matheson Mestad, består dagens panel av Marit Nybø fra Kirkens Bymisjon, Maria Rosvoll fra HL-senteret og Claudia Josef som er norsk rom.
Se også:
I denne episoden, som er laget i samarbeid med Kirkens Bymisjon, tar vi for oss diskriminering, hat og fordommer mot norske og tilreisende romer i Norge. Folkegruppen romer er den største etniske minoriteten i Europa og en gruppe som opplever svært mye diskriminering og hets. I tillegg til NIMs direktør Adele Matheson Mestad, består dagens panel av Marit Nybø fra Kirkens Bymisjon, Maria Rosvoll fra HL-senteret og Claudia Josef som er norsk rom.
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
Etter NIM sitt syn er det viktig å setje i verk tiltak for å betre krisesentertilbodet for valdsutsette, både for den samiske folkesetnaden og for folkesetnaden elles, for å sikre at Noreg etterlever sine menneskerettslege plikter etter mellom anna Istanbulkonvensjonen.
Koronakommisjonen har i dag overlevert kommisjonens rapport til regjeringen. Et sentralt tema i rapporten er i hvilken grad rettigheter nedfelt i Grunnloven og menneskerettslige konvensjoner har blitt respektert. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) leverte i november 2020 en rapport til kommisjonen om «Ivaretakelsen av menneskerettighetene ved håndteringen av utbruddet av covid-19» som har inngått i grunnlaget for kommisjonens juridiske vurderinger.
En av myndighetenes aller viktigste menneskerettslige forpliktelser under en krise er å sikre liv og helse. Kommisjonen fremholder at myndighetenes håndtering av pandemien har samlet sett vært god. I en krevende situasjon for landet har myndighetene tatt beslutninger som har vært avgjørende for hvordan krisen har utviklet seg.
Kommisjonen har vurdert en rekke spørsmål knyttet til pandemihåndteringen opp imot menneskerettighetene og generelle rettsstatsprinsipper. Kommisjonen kritiserer myndigheter for manglende vurderinger i den tidlige fasen av pandemien av om sentrale og kommunale vedtak var forenlige med menneskerettslige krav. Kommisjonen fremholder at det bedret seg utover i pandemien.
Kommisjonen gjør viktige påpekninger knyttet til ivaretakelsen av rettighetene til enkelte sårbare grupper, i tråd med NIMs innspill til kommisjonen. Kommisjonen gir sentrale påpekninger blant annet om at:
Når det gjelder spørsmål knyttet til rettsstat og demokrati fremholder kommisjonen at regjeringens opprinnelige forslag til koronalov gikk for langt i å overføre myndighet til regjeringen. Loven ble forbedret betydelig gjennom stortingsbehandling etter innspill fra noen høringsinstanser, slik at fullmaktene loven gav både tok hensyn til Stortingets rolle som lovgiver og regjeringens behov for raske løsninger i en krisetid.
Med henblikk på hvordan saksbehandlingen ved ulike myndighetsbeslutninger grep inn i menneskerettighetene, fremholder kommisjonen blant annet at:
Andre relevante publikasjoner relatert til koronapandemien:
Notat om kommunenes ivaretakelse av menneskerettigheter ved håndteringen av covid-19-pandemien.
Rapport: «Vaksinasjon og menneskerettigheter».
NIMs temaside om covid-19 med alle høringsuttalelser og brev.
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM mener at en tverrfaglig veileder om taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett i forvaltningen vil kunne være et nyttig verktøy for forvaltningen i praksis. I høringsuttalelsen knytter NIM enkelte merknader til ytringsfriheten og innsynsretten, og noen merknader til barns rettigheter i saker som gjelder dem.
Regjeringen la fredag frem forslag om ny lov om virksomheters åpenhet og arbeid med grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold.
NIM mener dette lovforslaget er godt og viktig. NIM har lenge anbefalt at behovet for lovendringer og andre tiltak på feltet bør vurderes. Forslaget bygger på Etikkinformasjonsutvalgets utredning og lovutkast fra høsten 2019, som NIM støttet opp om i sin høringsuttalelse til utredningen.
Forslaget innebærer at større virksomheter vil pålegges å arbeide aktivt for å avdekke og håndtere negativ påvirkning på menneskerettigheter og arbeidsforhold. Plikten gjelder både påvirkning gjennom egen virksomhet og påvirkning som er direkte knyttet til virksomheten gjennom leverandørkjeder eller forretningspartnere både i og utenfor Norge.
Disse aktsomhetsvurderingene skal gjennomføres i tråd med OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper og følgelig FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP). Disse to regelsettene er de to rådende internasjonale verktøyene på området.
Regjeringen har i første omgang valgt å avgrense plikten til å gjøre aktsomhetsvurderinger til større virksomheter, men understreker at det fortsatt forventes at andre virksomheter kjenner til og etterlever UNGP og OECDs retningslinjer, inkludert aktsomhetsvurderingene som følger av disse. Regjeringen har ikke fulgt opp utvalgets forslag til krav om åpenhet om produksjonssteder eller forslaget til en kunnskapsplikt for alle virksomheter om negativ menneskerettslig påvirkning.
Med større virksomheter menes virksomheter som omfattes av regnskapsloven § 1-5, eller som på balansedagen overskrider grensene for to av følgende tre vilkår:
Disse virksomhetene skal også offentliggjøre en redegjørelse for aktsomhetsvurderingene samt svare skriftlig på informasjonskrav fra enhver om hvordan virksomhetene håndterer faktiske og potensielle negative konsekvenser.
Forbrukertilsynet skal føre tilsyn med loven og også bidra med veiledning. Regjeringen har, med rette, understreket viktigheten av veiledning til virksomhetene i en tidlig fase. Tilsynet kan også pålegge overtredelsesgebyr ved gjentatte overtredelser av virksomhetenes plikter.
NIM mener at en innføring av denne typen lov vil være svært positiv fra et menneskerettslig ståsted. Slik verden har utviklet seg siden de internasjonale menneskerettighetene ble til i kjølvannet av andre verdenskrig, vil den faktiske ivaretakelsen av menneskerettighetene i økende grad avhenge av ikke bare statenes, men også selskapers atferd og praksis. Dette stiller også større krav til statens tiltak for å sikre at selskaper respekterer menneskerettighetene, og slik sett harmonerer lovforslaget med statens rettslige plikt til å sikre menneskerettighetene.
Slik NIM også tidligere har spilt inn, er det bra at lovforslaget knytter seg opp mot et bredt spekter av menneskerettigheter i tråd med det som følger av UNGP, til forskjell fra en mer avgrenset tilnærming opp mot for eksempel «moderne slaveri».
Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har i storkammer behandlet en sak mot Tsjekkia om lovligheten av obligatorisk vaksinering av barn mot ni sykdommer. Dette er første gangen domstolen behandler obligatorisk vaksinasjon mot barnesykdommer. Med 16 mot 1 stemmer konkluderte domstolen med at obligatorisk vaksinasjon ikke utgjorde et brudd på retten til privatliv.
I denne saken hadde den ene klageren, som ikke ville vaksinere sine barn, blitt bøtelagt av staten. De andre klagerne var alle blitt nektet opptak i barnehage av samme grunn. Klagerne mente at dette var et brudd på EMK artikkel 8 om retten til privatliv og artikkel 9 om tanke- og trosfrihet.
Selv om Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) ikke har egen bestemmelse som gir rett til helse, anser domstolen at vaksinasjonsplikt er et «presserende sosialt behov» for å beskytte helsen til individer og befolkningen generelt mot smittsomme sykdommer, og for å hindre enhver nedadgående trend i andel vaksinerte barn (avsnitt 284).
I drøftelsen av retten til privatliv, trakk domstolen fram verdien av «social solidarity» (avsnitt 279). Det vil si at formålet med vaksinasjonsplikten er å beskytte alle medlemmer i samfunnet mot alvorlige sykdommer. Dette gjelder særlig de som er spesielt sårbare med hensyn til visse sykdommer,
«(…)the purpose of the duty being to protect the health of all members of society, particularly those who are especially vulnerable with respect to certain diseases and on whose behalf the remainder of the population is asked to assume a minimum risk in the form of vaccination» (avsnitt 279).
Domstolen la til grunn at staten har vid skjønnsmargin i saker som angår ivaretakelse av helse, ettersom staten er best i stand til å vurdere prioriteringer, ressursbruk og sosiale behov (avsnitt 274 og 280).
Videre understreket domstolen at i alle beslutninger som angår barn som individer og gruppe, er hensynet til barnets beste av «paramount importance», og viste videre til artikkel 3 i barnekonvensjonen (avsnitt 287). I denne sammenheng var formålet at alle barn skal kunne beskyttes mot alvorlige sykdommer (avsnitt 288).
Under proporsjonalitetsvurderingen konkluderte domstolen med at Tsjekkia hadde funnet en rimelig balanse mellom klagerens rettigheter og behovet for å beskytte befolkningens helse, nærmere hensynet til å beskytte befolkningen mot sykdommer som kan utgjøre en alvorlig helserisiko. Domstolen mente at vaksinasjonsplikten ikke kunne anses uforholdsmessig ettersom denne vaksinen representerte en minimal risiko for komplikasjoner. Dessuten utføres vaksinasjon av barn, fra et solidarisk ståsted, av hensyn til å beskytte sårbare barn som av helsemessige årsaker ikke kan dra nytte av vaksinasjon.
Klagerne anførte også at vaksinasjonsplikten utgjorde et brudd på retten til tankefrihet etter EMK artikkel 9. Domstolen mente at klagerne ikke hadde begrunnet hvorfor vaksinasjonsplikten stred mot deres tankefrihet, og at klagernes kritiske mening ikke utgjorde en sterk nok overbevisning om at det var tale om et inngrep i EMK artikkel 9.
Denne storkammerdommen bygger videre på tidligere praksis fra EMD (se NIMs rapport «Vaksinasjon og menneskerettigheter» om EMDs tidligere praksis på feltet). Det finnes ingen eksempler på at domstolen tidligere har funnet at obligatorisk vaksinering – dvs krav om vaksine som vilkår for ulike typer tjenester – har utgjort brudd på EMK. Dette bygger i stor grad på det EMD her kaller for sosial solidaritet, hvor statens plikt til å ivareta sårbare grupper som ikke kan vaksinere seg er særlig tungtveiende. Dette er et uttrykk for at statens plikt til å beskytte den kollektive helsen veier tungt i møte med andre rettigheter.
