Side 51 – Norges institusjon for menneskerettigheter

Endringer i smittevernloven

NIM-H-2021-035

NIMs høringsuttalelse - endringer i smittevernloven - forlengelse av midlertidige forskriftshjemler 24.09 (pdf) 269.46 KB

Til: Helse- og omsorgsdepartementet

NIM har avgitt høringssvar til forslag om endringer i smittevernloven: Forlengelse av midlertidige forskriftshjemler om koronasertifikat, oppholdssted under innreisekarantene, samt isolering og begrensninger i bevegelsesfrihet for å forebygge eller motvirke overføring av SARS-CoV-2.

I høringssvaret gir vi blant annet innspill til hvordan lovhjemlene om tiltak kan justeres for å sikre at eventuelle forskriftsregler som gis, dersom det skulle oppstå behov, er forholdsmessige, herunder knyttet vurderinger av hvordan tiltak kan ramme grupper av uvaksinerte.

Tredjepartsinnlegg fra NIM og ENNHRI inngitt til EMD

I samarbeid med det europeiske nettverket for nasjonale institusjoner (ENNHRI), har NIM inngitt en tredjepartsintervensjon til Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) i klimasaken KlimaSeniorinnen mot Sveits.

Saken er klaget inn av fire eldre kvinner og en klimaforening. Disse anfører at Sveits krenker sin positive forpliktelse til å beskytte deres rett til liv og fysisk integritet etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 2 og 8 mot farlige konsekvenser av klimaendringene. Begrunnelsen er at Sveits verken har tilstrekkelig ambisiøse klimamål eller gjør nok for å kutte klimagassutslipp. Klagerne anfører også at retten til en rettferdig rettergang etter EMK artikkel 6 og retten til et effektivt rettsmiddel etter EMK artikkel 13 er krenket ettersom sveitsiske domstoler ikke realitetsbehandlet deres sak, men avviste den under henvisning til prosessuelle regler.

I tredjepartsintervensjonen kommer ENNHRI til at statene som er part til EMK kan holdes ansvarlig for effektene deres klimagassutslipp har for menneskers liv og helse. Under henvisning til klimaavgjørelser avsagt av høyesterett i Nederland og den føderale forfatningsdomstolen i Tyskland, legger ENNHRI til grunn at statene må beskytte retten til liv og fysisk integritet ved å kutte sine klimagassutslipp.

ENNHRIs tredjepartsintervensjon er tilgjengelig her.

Les mer om klima og menneskerettigheter i NIMs tidligere rapporter tilgjengelige på våre nettsider.

Hemmelig grunnlovsvalg

Kronikk av Anine Kierulf, spesialrådgiver i NIM og førsteamanuensis ved UIO. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 17. september 2021.

Mandag stemte vi ikke bare over hvem som skal representere oss i Stortinget fremover. Vi stemte også over 40 forslag til endring av Grunnloven.

Du var kanskje ikke klar over det? De færreste var det. Grunnlovsforslag behandles dessverre ofte stemoderlig, ikke bare i valg, men generelt. Ikke bare overses de i partiprogrammer og valgkamper, de forberedes dårligere enn lover, og de begrubles dårligere før de vedtas også. Mer om dette en annen gang.

Der lover kan endres av våre folkevalgte med vanlig flertall med tre dagers mellomrom, må det mer til for å endre Grunnloven. Det er ikke så rart – Grunnloven er jo grunnlaget for statsmakten, det nærmeste vi kommer en slags samfunnskontrakt. Endringer krever ikke bare kvalifisert flertall, de må også foreslås før et valg, og vedtas etterpå. Hvorfor? Jo, fordi vi Vanlige Folk (det er vår tur nå!) skal ha muligheten til å påvirke hva som skal stå i samfunnskontrakten.

Partienes programmer forklarer hvilken politikk vi støttet da vi stemte. Det var vanskeligere å få oversikt over hvilke grunnlovsforslag vi støttet – for de fleste programmene sier ikke så mye om dem. Og det er ikke sikkert at partiene stemmer for de forslag deres egne medlemmer fremsatte i forrige periode.

En del av endringsforslagene er gjengangere, som språklige rettelser, avskaffelse av monarkiet og opphevelse av odelsretten.

Noen er tekniske, men kan demokratisk være svært virkningsfulle, som justering av sperregrensen ned til 2% (Hei KrF og MdG!), eller opp til 5% (Hadet Venstre og Rødt!).

Flere av forslagene har prinsipielt stor rettsstatsbetydning. Og rettsstatlige prinsipper har vi jo fått litt større interesse for etter halvannet år med forbud mot utnyttelse av fritidseiendomsretten, isolasjon i omsorgsboliger og fengsler, besøksbegrensninger i hjemmene våre, tvungne karantenehotellopphold og bevegelsesfrihetsberøvelse. Etter innføringen av «de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid» ble vi ikke bare en nasjon av pandemieksperter, vi ble også en nasjon av rettsstatseksperter.

Det var jo fint. Men få av ekspertene kan ha hatt tid til å engasjere seg da partiene (med noen hederlige unntak) laget programmene sine, da politikerne drev valgkamp, da mediene dekket politikken deres, da vi velgere gav uttrykk for hva som betydde mest for oss, og da valgomatene valgte temaene sine.

Noen av de mindre gjennomtenkte pandemireguleringene har vært belagt med straff, men likevel ikke blitt håndhevet av politiet. Det skal en ganske uavhengig påtalemyndighet til for ikke å håndheve (dårlig) vedtatte regler. Venstre har foreslått denne uavhengigheten grunnlovsfestet. Bare de og MdG sier noe (støttende) om den i programmene sine.

AP-representanter har foreslått at det er Stortinget, ikke domstolene, som bør bestemme hva som skal til for at staten kan begrense menneskerettighetene våre. For eksempel privatlivet, bevegelsesfriheten og (fritids)eiendomsretten. De er, i likhet med alle andre partier, tause om hva de vil gjøre med dette forslaget etter valget.

Representanter fra Venstre og AP tar til orde for å grunnlovsfeste «derogasjon» – at man, når det er skikkelig krise, kan suspendere menneskerettighetene. Frem til 2020 fremstod behovet for en slik hjemmel livsfjernt. Det gjør det ikke lenger. Men skulle man kanskje luftet argumentene for og mot derogasjon, også for Vanlige Folk? Ingen partier gjør det i sine programmer.

FrP-representanter foreslår at Høyesterett skal kunne vurdere grunnlovsmessigheten av nye lover før de vedtas, «etter henvendelse fra en norsk borger». Hverken FrP eller de andre sier imidlertid noe om dette interessante alternativet for engasjerte folk som føler avmakt i sosialmediale kommentarfelt.

Høyrerepresentanter har foreslått å grunnlovsfeste forbud mot uforholdsmessige inngrep i borgernes friheter og et helhetlig vern for domstolene. Uavhengige domstoler er en ikke helt uvesentlig rettsstatsgaranti. Høyre sier imidlertid ingen ting om disse forslagene i programmet sitt. Det tidligere rettsstatspartiets program inneholder faktisk ikke ordet Grunnloven i det hele tatt.

Forslag til nye forskrifter om barnehagevirksomhet og grunnskole og videregående opplæring i Longyearbyen

NIM-H-2021-034

Høringssvar NIM - Forslag til nye forskrifter om barnehagevirksomhet og grunnskole og videregående opplæring i Longyearbyen (pdf) 253.35 KB

Til: Kunnskapsdepartementet

NIM har avgitt høringssvar til høring om nye forskrifter om barnehagevirksomhet og grunnskole og videregående skole i Longyearbyen. Etter NIMs oppfatning gjøres det ikke tilstrekkelige vurderinger av adgangen til å begrense menneskerettighetene på Svalbard, og mer spesifikt overfor barn. NIMs konklusjon er at forslagene, slik de foreligger nå, på flere punkter kan innebære en formell forskjellsbehandling som ikke i tilstrekkelig grad er legitimert, og at de dermed kan være i strid med barnekonvensjonen artikkel 2 nr. 1. NIM oppfordrer departementet til å foreta en grundigere vurdering av særlig dette spørsmålet, og i samme utredning også vurdere nærmere retten til opplæring etter Grunnloven § 109 og barnekonvensjonen artikkel 28 og 29, samt rettighetene til barn med funksjonsnedsettelser etter barnekonvensjonen artikkel 23 i lys av menneskerettslovens § 3.

Ytringsfrihet i journalistikken

Den frie pressen er bærebjelken i en demokratisk rettstat.

Hvilken beskyttelse har journalistiske ytringer?

Journalistenes ytringsfrihet eller pressefriheten er en sentral del av ytringsfriheten, som er beskyttet av Grunnloven § 100, Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 10 og FNs konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 19 ¹ Pressen spiller viktige samfunnsroller som offentlig vaktbikkje, informasjonskanal og tilrettelegger for en åpen og opplyst offentlig samtale. På den måten kan man også si at pressen er viktig for ytringsfriheten. Disse rollene er av vesentlig betydning for å realisere og sikre de individuelle og kollektive hensynene bak ytringsfriheten: Sannehetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det er ikke tilstrekkelig at myndighetene ikke griper inn i pressens arbeid og frihet, men må også sørge for tilstrekkelige rammebetingelser, herunder mediemangfold. Det fremgår av Grunnloven § 100 sjette ledd at «[d]et påligger statens myndigheter å legge til rette for en åpen og opplyst samtale». Viktige verktøy som et solid kildevern og innsynsrett er fundamentale forutsetninger for at pressen skal kunne oppfylle sine funksjoner.

Kildevernet som en del ytringsfriheten

Uten et solid kildevern kan ikke pressen ivareta sine viktige samfunnsroller. Kildevernet er ikke bare begrunnet i hensynet til kilden eller mediene, men i hensynet til samfunnet som helhet. Dette betyr at kildevernet ikke må (mis)forstås som et privilegium for journalister. Dersom potensielle kilder ikke har tilstrekkelig tillit til at deres anonymitet vi bli ivaretatt, vil det kunne svekke pressens kildetilfang generelt (gi en «chilling effect») – med de negative konsekvenser det vil ha for pressens mulighet til å utøve sine nevnte oppgaver på vegne av samfunnet.

Det kan likevel oppstå tilfeller hvor myndighetene griper inn i pressens kildevern. Da må de tre vilkårene for inngrep i ytringsfriheten være oppfylt. Inngrepet må ha hjemmel i lov, ivareta et legitimt formål og inngrepet må være nødvendig for å ivareta formålet.

Praksis fra EMD viser at nødvendighetsvurderingen her er svært streng. Kildevern er et område hvor EMD foretar en relativ intens prøving av nødvendighetsvilkåret. Tidligere i år kom to viktige avgjørelse fra EMD i storkammer som gjaldt britisk og svensk etterretningstjenestens masseinnsamling av data, hvor EMD vurderte forholdet mellom nasjonal sikkerhet på den ene siden og retten til privatliv og ytringsfriheten på den andre siden. EMD konkluderte med at det britiske systemet var i strid med ytringsfriheten (kildevernet).²

Terskelen for å gripe inn i kildevernet er at inngrepet må være «justified by an overriding requirement in the public interest». Som følge av hvor inngripende slike systemer er og dets iboende misbrukspotensial, legger domstolen stor vekt på at systemet må ha tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier, først og fremst en forutgående kontroll av en domstol eller lignende av om den høye terskelen for inngrep er oppfylt. EMD konkluderte med at det britiske systemet kunne potensielt svekke pressens kildetilfang generelt, og etterlyste mer åpenhet om prosessen for å innhente data og krevde at behandling av journalistisk materiale måtte autoriseres på forhånd av en domstol eller et lignende uavhengig organ.³

Disse dommene har hatt direkte betydning for vår egen e-tjenestelov. De delene av den nye etterretningsloven som handlet om tilrettelagt innhenting ble utsatt i påvente av disse dommene. En analyse foretatt av en arbeidsgruppe i Forsvarsdepartementet har blant annet konkludert med at det er behov for å utrede videre om e-tjenesteloven inneholder tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier for å hindre myndighetenes tilgang til kildeidentifiserende materiale.

I 2015 behandlet Høyesterett en sak hvor politiet under etterforskning hadde foretatt beslag av upublisert filmmateriale hos en dokumentarfilmskaper.⁴ Saken dreide seg om filmskaperen hadde rett til å verne sine kilder fra råopptak til en film om Syria-farere. Høyesterett konkluderte med at kildene var vernet, på samme måte som vernet mellom en journalist og en kilde. Dommen ble Columbia University i New York tildelt «Columbia Global Freedom of Expression Prize» våren 2016.⁵

Innsynsretten som en del av ytringsfriheten

Innsynsretten er et av, om ikke det viktigste verktøyet journalister har for å få tak i informasjon om myndighetsutøvelsen. Prinsippet om åpenhet eller offentlighet er grunnlovsfestet i Grunnloven § 100 femte ledd. For eksempel er forvaltningens saksdokumenter i utgangspunktet offentlige, folkevalgte organer i kommuner og fylkeskommuner skal i utgangspunktet holde møtene sine for åpne dører og domstolene skal i utgangspunktet avvikle rettsmøtene sine for åpne dører. I praksis benytter pressen seg av offentleglova som et viktig grunnlag for å innhente informasjon om myndighetsutøvelsen av forvaltningen.

EMD har slått fast at innsyn i dokumenter hos det offentlige er en del av ytringsfriheten etter EMK.⁶

«In view of the interest protected by Article 10, the law cannot allow arbitrary restrictions which may become a form of indirect censorship should the authorities create obstacles to the gathering of information. For example, the latter activity is an essential preparatory step in journalism and is an inherent, protected part of press freedom».

Denne saken gjaldt innsyn i domstolens saksdokumenter i Ungarn. EMD konkluderte med at innsynsnektelsen var et brudd på ytringsfriheten.

Unntak fra offentlighet krever særlig hjemmel. Det er derfor ikke anledning til å unnta et dokument fra offentlighet på rent skjønnsmessig grunnlag. Lovbestemt taushetsplikt er for eksempel et viktig unntak fra innsynsretten. Også regler om personvern kan stå i et spenningsforhold til innsynsretten. Foreligger det en unntaksregel, har likevel forvaltningen plikt til å vurdere meroffentlighet, jf. offentleglova § 11. Unntak fra hovedregelen om at offentlige dokumenter skal være offentlig, må derfor begrunnes konkret.

Under koronapandemien har offentlighetsprinsippet blitt utfordret for eksempel i forbindelse med muligheten til å være fysisk til stede i møter i folkevalgte organer samt rettsmøter i domstolene.⁷

Den presserende pressefriheten

I NOU 2019: 10 beskrives pressefriheten som «medienes rett til å informere, omtale, og kontrollere eget medium uten noen form for forhåndssensur, verken fra offentlige myndigheter, eiere eller andre».⁸ Forbudet mot forhåndssensur i Grunnloven § 100 fjerde ledd utgjør en viktig forutsetning for at journalister får realisert sin rolle.

I henhold til organisasjonen Reporters Without Borders (RWB) sin pressefrihetsindeks havner Norge på førsteplass av 180 land, som viser at pressefriheten i Norge har gode kår mål opp mot situasjonen i andre land. Blant faktorene som evalueres er mediemangfold, uavhengighet, lovverk og sikkerhet for journalister.

Utenfor Norges grenser er journalistenes kår mer truet, og i mange land er det direkte livsfarlig å være journalist. RWB rapporterer kontinuerlig om overgrep mot journalister, og ifølge deres funn har 23 journalister til nå i 2021 blitt drept.

Pressefrihet er symbolet på demokrati og åpenhet. Selv om norsk presse er fri for sensur og politisk press, blir også norske journalister utsatt for trakassering. Dette og mer diskuteres med Kadafi Zaman i NIMs podcast Ytringsfrihet i 100 og 10.

«Ytringsfrihet i 100 & 10» – om journalistikk med Kadafi Zaman

Vi graver videre i ytringsfriheten – denne uka med god hjelp av gravejournalist Kadafi Zaman. Journalistenes virke har et sterkt vern etter ytringsfriheten – hvorfor er det sånn? Og hva tenker ukas kloke gjest om rollen som fjerde statsmakt? Og når blir man redd på ekte? Og hva gjør det med ytringsviljen? Og friheten? Svarene får du i sesongens siste episode av «Ytringsfrihet i 100 & 10».

Ytringsfrihet i litteraturen

Selv om det er over femti år siden en bok ble forbudt i Norge, er det tidvis debatter om hvor langt ytringsfriheten til forfattere strekker seg.

Hvilken beskyttelse har litterære ytringer?

Det å uttrykke seg gjennom litteratur er en ytring som er dekket av ytringsfriheten.¹ Ytringsfrihetens tre begrunnelser – sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse – kan realiseres gjennom litteratur, og tidvis gjøre seg sterkt gjeldende for litterære verker.² Den europeiske mennskerettsdomstol (EMD) har uttalt at en roman er en form for kunstnerisk uttrykk, som er beskyttet av ytringsfriheten etter EMK artikkel 10 ved at den gir muligheten til å delta i offentlig diskusjoner om kulturell, politisk og sosial informasjon og ideer av alle slag. De som skaper eller distribuerer et verk, for eksempel av litterær karakter, bidrar til utveksling av ideer og meninger som er avgjørende for et demokratisk samfunn.³ Fordi romaner og andre litterære verker kan være skrevet i en rekke ulike stiler, og inneholde en viss overdrivelse og bruke både fargerike og uttrykksfulle språklige bilder, vil ikke bare det man skriver, men også de virkemidler man bruker være beskyttet av ytringsfriheten.⁴ Gjennom å lese litteratur kan vi også utvikle oss selv i møte med andres meninger og få bedre innsikt og delta i debatter om samfunnet er eller bør være. Litteratur kan derfor ofte ligge i kjernen av ytringsfriheten.⁵

Boksensur i Norge

Grunnloven § 100 oppstiller et rettslig, nesten absolutt vern mot forhåndssensur, for å tillate så mange ytringer som mulig kan brytes mot hverandre for å fremme ytringsfrihetens begrunnelser. Myndighetene har ikke ansvar for å gi et godkjent-stempel på hva slags bøker vi skal akseptere i samfunnet.⁶ Man vet ikke hva slags diskusjoner litterære verker kan bidra til før de slipper til i offentligheten. Men forfattere kan, som alle andre, bli stilt til ansvar for bøker de har skrevet, i ettertid.

I Norge har flere bøker gjennom tidene blitt forbudt. Hans Jægers bok «Fra Kristiania-Bohemen» og Christian Kroghs «Albertine» ble beslaglagt. Også «Uten en tråd» av Bjørneboe var forbudt, men forbudet ble senere opphevet.

I nyere tid har det vært saker som helt eller delvis har nådd rettsapparatet som knytter seg til spørsmål om forholdet mellom forfatteres ytringsfrihet og beskyttelse av retten til privatliv. Dette gjelder typisk såkalt virkelighetslitteratur, et fenomen som har vært hyppig debattert i offentligheten – hva er egentlig greit å skrive om? Selv om det er flere bøker om virkelighetslitteratur som har vært gjenstand for debatt, har ikke bøkene blitt forbudt.

Den rimelige balansen mellom privatliv og ytringsfrihet

Ytringsfriheten må tidvis balanseres mot andre menneskerettigheter, slik som retten til privatliv. Noen ganger er ikke skillene mellom det som er virkelighet og det som er fiksjon like klare. Tidvis er det også flere måter å tolke innholdet i en bok på. At litteratur kan være komplisert å tolke, kan gjøre det vanskelig å bygge et krav på at man for eksempel har blitt ærekrenket eller om noen har krenket privatlivets fred.

Høyesterett har behandlet en sak som gjaldt spørsmål om krenkelse av privatlivets fred ved utgivelse av en lokalhistorisk bok. Boken handlet om flere småbruk i en kommune, og i boken omtaler forfatteren også forholdet til sin tidligere ektefelle. Høyesterett kunne ikke se at omtalen i boken er rettsstridig, selv om fremstillingen – i tråd med forfatterens egen erkjennelse – burde vært annerledes. Det ble pekt på at opplysningene som formidles, ikke er spesielt følsomme. Det var heller ikke benyttet nærgående formuleringer eller nedsettende karakteristikker.⁷ Selv om retten hadde forståelse for at saksøker reagerte på at detaljene fra samlivet ble utgitt i bokform flere år etter samlivsbruddet og forfatteren også hadde innrømmet at han kunne brukt en annen skrivestil, var ikke omtalen rettsstridig. ⁸

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har også behandlet flere saker som har handlet om spørsmålet om forfattere, gjennom bruk av ytringsfriheten i sine verk, har krenket til retten til privatliv for de som ble omtalt i boken eller deres nærstående.⁹ Saken Lindon, Otchakovsky-Laurens and July v. Frankrike gjaldt en forfatter og en forlegger som ble idømt bot for ærekrenkelser for ytringer fremsatt i novellen «Jean-Marie Le Pen on Trial». Selv om det i novellen var brukt fiksjonskarakterer, bygde den også på reelle hendelser, slik som et nazistisk drap. De fiksjonelle i boka stilte spørsmål om Le Pens ansvar for drapet. EMD uttalte at litterære ytringer er essensielle for demokratiske samfunn og at ytringsfriheten ikke er absolutt, men at unntakene må tolkes strengt, og behovet for eventuelle begrensninger må være overbevisende.¹⁰ Videre skrev EMD at det i vurderingen av inngrepet i ytringsfriheten bør tas i betraktning at en roman er en form for kunstnerisk uttrykk som, selv om den potensielt opprettholder leserkretsen i en lengre periode, generelt appellerer til en relativt smal offentlighet sammenlignet med trykte medier.¹¹ EMD kom under dissens 11–4 til at det forelå et brudd på forfatterens rett til å ytre seg etter artikkel 10.

En annen sak fra EMD er Jelsevar mfl. v. Slovenia. Klagerne mente at Slovenia ikke hadde sikret retten til privatliv etter at en kvinne hadde skrevet en roman hvor familie ble omtalt på en liten flatterende måte. Klageren mente boken handlet om hennes egen familie, og anla sak mot forfatteren, men uten å bli hørt av nasjonale domstoler. EMD uttalte at for at retten til privatliv etter artikkel 8 skulle komme til anvendelse, måtte angrepet mot personlig ære og omdømme være av et visst alvor og ha blitt utført på en måte som forårsaker skade på utøvelsen av retten til respekt for privatlivet.¹² Retten uttalte også at i tilfeller hvor en persons omdømme har blitt påvirket av utgivelse av en bok, har domstolen slått fast at retten til respekten for privatlivet må balanseres mot retten til ytringsfrihet og at dersom de nasjonale domstoler gjør dette i tråd med de momenter EMD har oppstilt, skal det sterke grunner for at EMD overprøver disse vurderingene.¹³ EMD la blant annet vekt på at domstolen hadde vektlagt hvordan historien ville fremstå for en alminnelig leser, og vektla at boken ikke var skrevet som biografi, men som fiksjon. EMD fant at ryktet til de berørte ikke ble alvorlig påvirket av boken, og avviste klagen. ¹⁴

EMD har også behandlet saker som gjelder reaksjoner på bøker som ikke er knyttet til reelle hendelser eller personer.¹⁵

«Ytringsfrihet i 100 & 10» – om litteratur med Åsne Seierstad

Hvordan tenker forfattere om ytringsfrihet når virkeligheten tar plass i litteraturen? Hvilke grenser gjelder da? Og hva skjer når jussen og juristene går etter bøkene deres? Åsne Seierstad som er ukas gjest grubler klokt rundt både dette og erfaringene fra bokskriving i Afghanistan, med sørgelig aktualitet. Tune inn og heng med!

Norge har et menneskerettslig ansvar for forbrenning av norsk olje og gass

Som et minstekrav bør staten vurdere barns beste som et «grunnleggende hensyn».

Av Jenny Sandvig, fagdirektør i NIM. Opprinnelig publisert i Morgenbladet 24. august 2021.

Klimaendringer forårsaket av fossile brensler truer menneskerettigheter som retten til liv, fysisk integritet og eiendom. Norge har siden 1990 sluppet ut omtrent 50 millioner tonn CO2-ekvivalenter nasjonalt, og eksporterer omtrent 500 millioner tonn CO2-ekvivalenter i olje og gass hvert år. Forbrenning i utlandet utgjør over 95 prosent av olje- og gassutslippene. Ved elektrifisering av sokkelen vil de utgjøre nær 100 prosent. Hvilket ansvar har Norge etter menneskerettighetene for disse utslippene?

Et første svar finner vi i Grunnloven. I utgangspunktet gir Grunnloven ikke vern mot handlinger og skade i utlandet, men Høyesterett har lagt til grunn at dersom virksomheter som norske styresmakter har direkte innvirkning på, gjør skade i Norge, må det trekkes inn etter Grunnloven paragraf 112. Et eksempel på det, ifølge Høyesterett, er forbrenning av norskprodusert olje og gass i utlandet. Det er fordi myndighetene har direkte innvirkning på utslippet; foruten tillatelse fra staten til utvinning ville forbrenning i utlandet vært umulig. Videre forårsaker utslippene utvilsomt skade i Norge.

Staten må derfor vurdere klimaskaden som vil følge av eksporterte utslipp fra olje og gass. Et omtvistet spørsmål i det såkalte klimasøksmålet var om slike utslipp må vurderes allerede før et område åpnes for leting. Høyesteretts flertall konkluderte at anslag over funn var for usikre på dette stadiet, men fremholdt at eksporterte utslipp må vurderes før det gis tillatelse til å hente opp påviste forekomster av olje og gass.

Ytterligere svar kan finnes i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). EMK gir ingen rett til miljø som sådan, men forplikter statene til å sikre mot risiko for tap av liv og helse ved å iverksette tiltak som er nødvendige og tilstrekkelige for å avverge overhengende farer. Denne plikten gjelder også risiko for livstruende og helsefarlige klimaendringer. Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har rett nok ikke vurdert skade fra klimagassutslipp ennå, men hastebehandler to slike saker nå. Samtidig har nederlandsk høyesterett, den tyske forfatningsdomstolen og en belgisk tingrett slått fast at klimaendringer truer retten til liv og fysisk integritet, og forplikter til utslippskutt for å avverge oppvarming over 1,5 til godt under 2 grader. For å overholde rettighetene, måtte statene kutte sine territorielle utslipp med minst 20 eller 25 prosent i perioden 1990–2020. Tyskland, som overoppfylte dette kravet, ble pålagt å spesifisere årlige kutt etter 2030 for å nå nullutslipp snarest mulig.

Norge har fra 1990 til 2020 kuttet territorielle utslipp med kun 3,9 prosent, og ikke spesifisert fremtidige årlige kutt etter 2030. Høyesterett har ikke tatt stilling til om staten dermed bryter menneskerettighetene. Norge har rett nok kjøpt internasjonale kvoter som skal tilsvare 30 prosent kutt rett før 2020. Gitt at de territorielle utslippene knapt er redusert, og eksportutslippene fra olje og gass bare har økt i perioden, er det likevel tvilsomt om det ville stått seg.

Hvordan EMD vil vurdere Norges utslipp får vi kanskje en pekepinn på i en klagesak fra Portugal. Klagen retter seg mot flere land, herunder Norge, og gjelder blant annet våre eksportutslipp av olje og gass. Det er usikkert om saken blir realitetsbehandlet, men om så skjer, reiser den spørsmål om europeiske stater kan holdes ansvarlig for skogbranner og hetebølger i Portugal. Ved andre former for grenseoverskridende krenkelser har EMD uttalt at statene har plikt til å samarbeide om å avverge risikoen innad i Europa. Når det gjelder klimagassutslipp spesielt, har den tyske forfatningsdomstolen uttalt at Tyskland kan ha et ansvar etter sin grunnlov for å kutte klimagassutslipp for å avverge dødelige eller helseskadelige klimaendringer også utenfor riket.

Etter folkeretten er statene forpliktet til ikke å volde skade på andre land, for eksempel ved å eksporterte utslipp under statens kontroll. FNs rammeavtale for klimaendringer, som Parisavtalen er en del av, bygger på denne plikten. Den tekniske beregningsmåten for utslipp etter Parisavtalen, der hver stat svarer for territorielle utslipp, kommer i tillegg. Det er altså ikke slik at Parisavtalen fritar Norge fra ansvar for skade i utlandet forårsaket av territorielle og eksporterte utslipp. Ettersom EMK skal tolkes i harmoni med internasjonal rett, kan det ikke utelukkes at EMD vil holde Norge ansvarlig for klimaskade forårsaket innad i Europa, også ved forbrenning av eksportert olje og gass.

Et tredje svar på spørsmålet om ansvar finner vi i rettighetene til de yngste blant oss. Utslipp fra norsk olje og gass vil utsette våre barn for alvorlige konsekvenser over deres levetid, uavhengig av hvor sluttforbrenningen skjer. Flere regelsett kan gi barn krav på beskyttelse mot slik skade. Barn har for eksempel en særlig rett til personlig integritet etter Grunnloven, begrunnet i sin sårbarhet og avhengighet av voksne. Staten har også plikt etter FNs barnekonvensjon til å sikre barns rett til helse mot miljøforurensning. FNs barnekomité har derfor bedt Norge beskytte barn mot negative virkninger av fossilutvinning.

Likebehandling på tvers av generasjoner kan også gi barn krav på beskyttelse mot utslippsbeslutninger i dag som irreversibelt griper inn i deres fremtidige rettigheter. Et slikt intertemporært likebehandlingskrav begrunner den tyske forfatningsdomstolens konklusjon om at barn og fremtidige generasjoner i Tyskland har et grunnlovsvern mot beslutninger i dag som bruker opp karbonbudsjettet og ugjenkallelig påfører dem en radikal kuttbyrde som innskrenker deres friheter i morgen. Tilsvarende kan man kanskje si om tillatelser til å hente opp og eksporterte store mengder olje og gass med gyldighet flere tiår frem i tid, og virkning for klimaet i århundrer.

En plikt til å beskytte barn mot fremtidig skade fra territorielle og eksporterte utslipp kan også følge av vanlige aktsomhetsregler. Tingretten i Haag bygget på aktsomhet, da den dømte Shell til å kutte sine utslipp, inklusive fra forbrenning av solgt olje og gass i utlandet, med minst 45 prosent innen 2030. Den føderale domstolen i Australia bygget også på ulovfestede normer for aktsomhet, da den konkluderte at myndighetene må beskytte australske barn mot personskade over deres levetid ved beslutninger som kan åpne for 100 millioner tonn i eksporterte CO2-utslipp fra en kullgruve over dens driftsperiode. Det er fordi Australia kan bestemme om kullet forblir under bakken eller hentes opp for forbrenning i utlandet, og fordi det er en «rimelig forutsigbar risiko» for at så store utslipp kan utløse vippepunkter som kan medføre oppvarming til 4 grader, med dødelige hetebølger og branner innen 2100. Det er verdt å merke seg at utslippene det var tale om i den saken utgjør kun én femtedel av de årlige utslippene fra eksportert norsk olje og gass.

Dommene fra Nederland og Australia er anket. Erkjennelsen av at enkelttillatelser til fossil utvinning kan være tua som tipper lasset og forårsaker katastrofale klimaendringer, har imidlertid vidtrekkende betydning. FNs klimapanel har understreket hvordan hvert tonn CO2 øker risikoen for vippepunkter, herunder en katastrofal kollaps av den nordatlantiske havstrømmen som Golfstrømmen er en del av. Som et minstekrav bør staten derfor vurdere og legge vekt på barns beste som et «grunnleggende hensyn» i beslutninger om å utvinne olje og gass til forbrenning. Det følger av Grunnloven, men følges ikke i dag.

Statens ansvar vil bare avtegne seg klarere i tiden som kommer. Rettsutviklingen internasjonalt viser at den rettslige risikoen allerede er betydelig.

«Ytringsfrihet i 100 & 10» – om idrett med Birgit Skarstein

Sporten må vel være blant de siste kjærkomne frirommene fra dette evinnelige ytringsfrihetsmaset. Er ikke poenget der nettopp å konkurrere, fremfor å prate? Joda. Men hva om man synes noe er så viktig at man vil markere det, selv på en idrettsarena? Som fotballandslagets t-skjortebudskap for menneskerettigheter i kvaliken til Qatar? Eller det å ta kneet mot rasisme? I denne episoden får NIMs direktør Adele Matheson Mestad og spesialrådgiver Anine Kierulf nyansert sine syn på ytringsfrihet i idretten når VM-medaljegrossist og sylfersk paralympisk mester Birgit Skarstein tenker høyt og klokt ut fra sine egne erfaringer.

Les også artikkelen «Ytringsfrihet i idretten»