Kronikk av Anine Kierulf, spesialrådgiver i NIM og førsteamanuensis ved UIO. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 4. juni 2021.

Offentligheten er samfunnets ansvar. Samfunnet er ikke staten eller politiet, det er oss.  

Nettavisen Filter eksponerte nylig en del av facebooksjikanen byråd Lan Marie Nguyen Berg utsettes for. Det førte til politietterforskning av det som var straffbart, og til tverrpolitisk fordømmelse, og støtte til Berg. Det var på tide.

For ti år siden var «netthets» ganske uomtalt. Mot høstens valg har problemet høyeste prioritet hos politikere, medier, forskere og politi.

Problemet er heldigvis mindre enn man kan få inntrykk av. Undersøkelser viser at omkring en fjerdedel har opplevd ubehagelige ytringer, og bare fem prosent trusler. Politikere er mer utsatt.

Det gjør jo ikke problemet mindre for dem som utsettes for det. Som Berg. Eller FrP-politikere – det er dem som er mest utsatt for trusler. Eller barnevernsansatte og vaksinemotstandere. Eller Utøya-overlevende. At problemet er lite og ytringsfriheten stor, hjelper ikke dem.

Vi lever i verdens mest demokratiske rettsstat, men mange opplever avmakt og justisfeil, også her. Det kan kanskje forklare, men aldri forsvare fremsettelsen av trusler og sjikane.

For ytringsklimaet er tidvis ganske hardt. Med den sosialmediale utvidelsen av ytringsrommet kan langt flere ytre seg og ta til seg andres ytringer. Flott. Men algoritmer som premierer følelsesskapende utsagn gir også twitterstormer og selvopphissende mobbkultur. Harde klyper kommer både fra høyre og venstre. Innvandrings- og bompengemotstandere på den ene siden, og militante antirasister og solidaritetssoldater på den andre har det felles at de ofte anser sine budskap som så viktige at de må fremsettes knallhardt, koste ofrene hva de koste vil.

I PSTs og politiets trusselvurderinger fremheves sosialmedial sjikane som en trussel mot demokratiet, fordi politikere ikke lenger orker å være politikere. Den er en trussel også fordi demokratiet forutsetter fungerende offentligheter, der ymse syn fritt kan utveksles – jo flere ulike, jo bedre. Blir ordskiftet så hardt at færre orker å delta, blir offentlighetene fattigere. Det går ikke bare ut over dem som faller ut, det går ut over alle oss som tror mer på demokratiet enn bare på oss selv.

Hvis vi tenker oss kjipe ytringer på en skala fra en til ti, er det likevel i høyden de fra åtte og oppover som er straffbare. Det er bare dem lovene og politiet kan hjelpe mot. Og bare litt – som på andre kriminalitetsfelt, er det bare en brøkdel de har kapasitet til å forebygge og forfølge. Og forebygging kan være vanskelig, fordi forhåndssensur er forbudt.

De kjipe ytringene under åtte må vi håndtere selv. Det er ikke så lett. For de fra fire til syv kan også være ganske fæle, særlig når det blir mange av dem. Vi kan forstå at stemmene bak dem ikke er representative, de virker overveldende likevel. Men jo mer usaklige og grammatikalsk hjelpeløse de er, jo tydeligere er det vel at de sier mer om dem som fremsetter dem, enn egentlig om oss? Eller i alle fall budskapet deres der og da? Er det mulig for oss å tåle mer slikt, uten å bli Hillary Clinton som avfeier meningsmotstandere som «deplorables»?» Det er i alle fall noe å tenke på.

Også noenlunde saklige og begrunnede en-til-tre-ytringer kan faktisk være ganske krevende. Det er nesten alltid forbundet med ubehag å stå for noe offentlig. Jo mer kontroversielt, jo verre. Uvennlig formulerte motargumenter og vrangvillig lesning – denne ellevte landeplage – kan være vel så ubehagelig som klosset utskjelling. Og dermed egnet til å få oss til å avstå fra offentlig debatt. Med den samme effekten for bredden i offentlighetene våre.

Det viser at det demokratiske problemet ikke bare skapes av de som ytrer seg. Det ligger også hos oss, om vi ikke ruster oss selv til å tåle en del motbør. Ikke trusler og ulovligheter, selvsagt, men av mye av det andre.

For offentligheten kan ikke styres ovenfra med lover og makt, den må bygges nedenfra, hele tiden. Kanskje er det på tide at vi forholder oss til ytringsansvar på denne måten. Som et ansvar vi alle har for at ytringsfrihetens begrunnelse i at flest mulig stemmer skal kunne brytes mot hverandre til enhver tid, faktisk kan realiseres. Et ansvar for å tåle at folk på ugreie måter er uenige med oss. For å anse den mest usaklige motstanden mer som stemningsytringer enn som kritikk. Og som et ansvar for å gjøre det lille vi kan for å motvirke at kontroversielle, lettutdritelige stemmer – fra alle leire – ikke orker mer, og blir borte.

Kronikk av Kirsten Kolstad Kvalø, seniorrådgiver i NIM. Opprinnelig publisert i Rett24 31. mai 2021.

Denne våren skal Stortinget stemme over regjeringens forslag til ny lov om barnevernstjenester (barnevernsloven). Den gjeldende loven er snart 30 år gammel. Selv om den har vært gjennom en rekke endringer, er det likevel nødvendig med en ny lov nå. Et utvalg ble nedsatt i 2014 for å utarbeide forslag til en ny lov, og flere runder med høringer og konsultasjoner har ledet frem til lovforslaget som nå er lagt frem for Stortinget.

Parallelt med arbeidet med den nye loven, har regjeringen nedsatt nok et offentlig utvalg. Dette rettssikkerhetsutvalget skal se særlig på utvalgte problemstillinger knyttet til kvalitet og rettssikkerhet i barnevernet.

En annen parallell utvikling med stor betydning for barnevernsfeltet, foregår for tiden i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg. De siste årene har EMD tatt inn 39 norske barnevernssaker til behandling, et tall som er oppsiktsvekkende høyt, tatt i betraktning at det siden domstolens opprettelse bare er avsagt litt over 50 dommer mot Norge.

De fleste av sakene er ennå ikke avgjort, men det er falt ti dommer. Norge er dømt for menneskerettighetskrenkelser i åtte av de.

Utsettelse ikke nødvendig

Den siste tiden har flere tatt til orde for at Stortingets behandling av forslag til ny barnevernslov bør utsettes til etter at rettssikkerhetsutvalget har lagt frem sin utredning. En grunn til dette, er dommene fra EMD. Men er det en god grunn til å utsette barnevernsloven?

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) mener ikke at hensynet til menneskerettighetene tilsier noen utsettelse. Her er hvorfor:

For det første bør man ikke å vente med å vedta loven fordi man ønsker en samlet behandling av menneskerettighetsproblemstillingene i barnevernet. Selv om vi skulle utsette barnevernsloven, kommer vi ikke til å få en ny lovbehandling som løser menneskerettighetsutfordringene i barnevernet en gang for alle. Menneskerettighetene skal tolkes dynamisk, og krever at myndighetene kan tilpasse tiltak og justere kurs som følge av ny utvikling. Også etter at loven er vedtatt, har myndighetene et klart ansvar for å tilpasse loven eller praksis for bedre å ivareta menneskerettighetene. EMD kan komme med nye signaler om hvordan menneskerettighetene skal forstås, og vi kan få nye føringer gjennom praksis knyttet til andre konvensjoner som Norge er bundet av, ikke minst barnekonvensjonen. Dette fordrer nye vurderinger i fremtiden.

Loven er ikke hovedproblemet

For det andre er barnevernet et system som bygger på langt mer enn de rettslige utgangspunktene i loven. Viktige byggesteiner er blant annet ressurser, kompetanse, organisering, og den rettslige utviklingen i barnevernets og fylkesnemndenes praksis. De dommene EMD har avsagt så langt, tyder ikke egentlig på at det er barnevernslovgivningen i Norge som strider med menneskerettighetene. Problemet er fylkesnemndenes og domstolenes praktisering av loven. Norge har særlig fått kritikk for praksisen knyttet til samvær og gjenforening av barn, og for at myndigheten har gitt for dårlige begrunnelser og har hatt for dårlig beslutningsgrunnlag for sine vedtak.

Da vår egen Høyesterett i mars i fjor vurderte den samme type vedtak som de EMD har kritisert Norge for, var det dette som ble fremhevet også der: Det er ikke lovverket som er hovedproblemet, det er praksis på barnevernsfeltet som må justeres. Dette betyr selvsagt ikke at det ikke er viktig at føringene fra EMD er reflektert i loven. Men det gjør lovforslaget på flere punkter. Blant annet er det en styrke at forslaget fremhever at samvær mellom barn og foreldre etter en omsorgsovertakelse skal fastsettes konkret.

Det er også på sin plass at forslaget legger opp til en skjerping av kravet til begrunnelser i barnevernssaker. Dette må til for å imøtekomme EMDs kritikk.

Loven vil ivareta menneskerettigheter

For det tredje er et mer enn bare dommene fra EMD som legger føringer for krav til ivaretakelse av menneskerettigheter i barnevernet. EMD-dommene mot Norge konsentrerer seg om noen utvalgte menneskerettslige problemstillinger, og de er viktige. Den foreslåtte barnevernsloven strekker seg imidlertid langt ut over dem.

Den søker i tillegg å ivareta en rekke andre menneskerettslige krav, for eksempel barns rett til medvirkning, de strenge vilkårene for bruk av makt for barn i barnevernsinstitusjoner, og kravene til uavhengighet og upartiskhet som må gjelde for organene som treffer vedtak om å flytte et barn ut av hjemmet. Etter vårt syn innebærer lovforslaget en forbedring av barnevernsloven på en rekke punkter, som vil bidra til bedre innfrielse av både barn og foreldres menneskerettigheter. For eksempel løftes prinsippet om at barnets beste skal være det grunnleggende hensynet løftes frem til en fremskutt plass i loven, og forslaget lovfester også minste inngreps prinsipp.

Flere punkter i lovforslaget kunne vært justert for enda bedre å ivareta menneskerettighetene. Dette har vi spilt inn til Stortinget. Vi vil fortsette å arbeide for å få til forbedringer i myndighetenes videre arbeid med loven.

Bare et startpunkt

Det beste må ikke bli det godes fiende. Det er ingen grunn til å vente med å la barn og foreldre nyte godt av de mange forbedringene som lovforslaget innebærer. Skulle loven bli vedtatt, innebærer imidlertid ikke det at verken Stortinget eller regjeringen kan lene seg tilbake i den tro at barnevernet nå er perfekt, og for evig og alltid i samsvar med menneskerettighetene.

Vi har store forventninger til det nylig nedsatte rettssikkerhetsutvalget, og vi forventer at myndighetene vurderer dets konklusjoner på en samvittighetsfull måte. Vi anser det også som selvsagt at barnevernet og øvrige myndigheter løpende forholder seg til de nye føringer som måtte komme ved eventuelle nye domfellelser i EMD og andre relevante utviklingstrekk fremover.