NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
Brev fra NIM til OED om dialog om menneskerettslige vurderinger i forbindelse med tiltak som kan føre til klimagassutslipp.
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM har avgitt høringssvar om forlengelse av midlertidig koronalov for barnevernet og fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. NIM hadde enkelte kommentarer til begrunnelsen for forlengelsen. NIM mente også at departementet ved en forlengelse av loven kan vurdere å gi føringer i forarbeidene som strammer inn adgangen til bruk av reglene, og ba også om at departementet vurderer særskilt hvilken betydning det skal ha hvorvidt covid-19 utgjør en allmennfarlig smittsom sykdom etter definisjonen i smittevernloven.
En ny dom som frifinner Norge og en ny avvisningsavgjørelse fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD), som begge omhandlet barnevern, ble publisert i dag.
Norge var klaget inn for brudd på EMK artikkel 8 om retten til familieliv, knyttet til barnevernstiltak. Begge avgjørelsene er behandlet i komité, som innebærer en forenklet prosedyre sammenliknet med behandling i kammer. Domstolen har varslet at de resterende barnevernssakene mot Norge vil avgjøres i komité, ettersom rettssetningene nå anses etablerte.
I den frifinnende dommen, O.S. mot Norge, var klageren en kvinne som hadde to barn som barnevernet hadde overtatt omsorgen for. Bakgrunnen var påstander om vold, både mot det ene barnet, men også det at barna var vitne til morens og stefarens vold mot hverandre. Det ble lagt til grunn at barna kom til å være lenge i fosterhjem, og samvær ble satt til fire ganger i året. EMD vurderte for det første de prosessuelle sidene i saken, og fant at klageren var tilstrekkelig involvert i beslutningsprosessen når saken kom til lagmannsretten, og at det heller ikke var andre prosessuelle feil. I vurderingen av de nasjonale domstolenes grunner til å opprettholde omsorgsovertakelsen, viste domstolen til at lagmannsretten hadde funnet det klart at barna ble vitne til vold mot moren og at han ødela ting i hjemmet, noe som hadde gjort omsorgssituasjonen uakseptabel, samt at det eldste barnet var fast i sin mening om at hun ikke ville returneres til moren og stefaren. EMD uttalte at den ikke hadde grunnlag for å mene at ikke dette var relevante og tilstrekkelige grunner til omsorgsovertakelse. I spørsmålet om samvær viste domstolen til at dette spørsmålet ikke var spesifikt anket over i klagerens anke over lagmannsrettens dom til Høyesterett. Domstolen fant derfor ikke krenkelse av EMK artikkel 8.
I avvisningsavgjørelsen, E.M. og T.A. mot Norge, var klagerne et foreldrepar som hadde blitt fratatt omsorgen for sitt barn mens de søkte asyl i Norge. Foreldrenes asylsøknader ble senere avslått, og de ble begge straffedømte for ulike forhold. Foreldrene forlot Norge og bosatte seg etter hvert i Tyskland. I saken for EMD var det tingrettens dom som opprettholdt omsorgsovertakelsen som ble vurdert, da saken ikke slapp inn til videre anke. I vurderingen av de prosessuelle sidene av saken fant EMD ikke grunnlag for å kritisere at det ikke ble oppnevnt sakkyndig for å vurdere foreldrenes omsorgsevne. I vurderingen av tingrettens grunner til å opprettholde omsorgsovertakelsen viste EMD til at nasjonale myndigheter har en vid skjønnsmargin i vurderingen av behovet for omsorgsovertakelser, og at domstolen ikke hadde grunnlag for å sette til side tingrettens vurdering av at foreldrene ikke hadde evne til å gi barnet den omsorgen det trengte i sin situasjon, og at det ville være skadelig for barnet å flyttes ut av fosterhjemmet. Domstolen fant derfor at klagen var åpenbart grunnløs, og måtte avvises.
EMD har så langt kommunisert 43 saker om barnevern mot Norge. Det er nå avsagt dom i 13 av sakene, hvor Norge er felt i 11 av disse. I tillegg kommer en del avvisningsavgjørelser.
NIMs publiserte i desember 2020 en rapport om barnevernssakene mot Norge. Den finner du her:
Hvorfor dømmes Norge i EMD? En statusrapport om barnevernsfeltet
Tirsdag 29. september startet Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) behandlingen av en prinsipiell sak som omhandler franske kvinner som har sluttet seg til terrororganisasjonen IS, men som nå befinner seg i fangeleirer i Syria og som ønsker å returnere til Frankrike.
Bakgrunnen for saken er at kvinnenes foreldre har krevd at Frankrike henter hjem de franske kvinnene. Frankrikes rettssystem har avvist kravet med henvisning til at Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) ikke gjelder for franske statsborgere i Syria. Foreldrene har anket saken inn for EMD, med påstand om brudd på EMK artikkel 3 som forbyr umenneskelig behandling. Klagerne anfører også at Frankrike bryter artikkel 3 nr. 2 i fjerde tilleggsprotokoll, om at ingen skal nektes adgang til riket der man er borger. Endelig mener de at det foreligger brudd på EMK artikkel 13, om retten til effektive rettsmidler.
Saken skal tas opp direkte i storkammeret, ettersom den reiser viktige prinsipielle spørsmål.
Et spørsmål domstolen må ta stilling til er hvor langt de menneskerettslige forpliktelsene etter EMK strekker seg. Konvensjonens primære virkeområde er innenfor statenes egne jurisdiksjonsområder. Spørsmålet er derfor hvilke forpliktelser en stat har overfor egne statsborgere som selv har valgt å slutte seg til en terrororganisasjon og som befinner seg i utlandet. Saken handler også om konvensjonens virkninger for europeiske statsborgere som befinner seg utenfor Europa.
Utfallet av saken vil få konsekvenser for mange land i Europa, slik som Norge, som selv har statsborgere som oppholder seg i fangeleirer i kurdiske områder av Syria. Dersom EMD konkluderer med at Frankrike plikter å beskytte egne statsborgere mot brudd på EMK artikkel 3 i Syria, vil dette medføre konsekvenser for europeiske lands plikter til å hente hjem egne statsborgere.
Flere europeiske land har intervenert i saken, deriblant Norge. I intervensjonen opplyser den norske stat at Norge har hentet hjem fem foreldreløse barn, samt den omtalte IS-kvinnen og hennes syke barn, men at dette ikke var gjort som følge av en menneskerettslig plikt, men som følge av en humanitær vurdering. Den norske stat mener at europeiske stater ikke har en plikt til å hente ut egne statsborgere, og at det vil avvike fra tradisjonell EMK-tolkning om statene skulle pålegges å sikre statsborgere som befinner seg utenfor statens territorium.
Spørsmålet om man skal hente hjem statsborgere som har vært med i IS er politisk kontroversielt, og har vært gjenstand for stor debatt både i Norge og andre europeiske land. Dersom domstolen kommer til at det ikke foreligger en menneskerettslig plikt for stater til å hente hjem sine statsborgere, vil det fortsatt være et spørsmål for politikerne om det er humanitært riktig, eller strategisk klokt, ettersom forholdene i disse fangeleirene er svært dårlige.
Kronikk av Gro Nystuen, assisterende direktør ved NIM. Opprinnelig publisert i Vårt land 29. september 2021.
Religionsfrihet forsvarer ikke bare retten til å tro, men også retten til å fremme religionskritikk. Likeverd, uavhengig av tro, er dypt forankret i menneskerettighetene og bør fortsette å være det.
I en kronikk i Vårt land den 27. september argumenterer Rudi Kessel for at religionsfriheten er overflødig fordi den allerede dekkes av samvittighetsfrihet, forsamlingsfrihet og ytringsfrihet. Han mener at religionsfriheten er vanskelig å håndheve fordi religionsbegrepet er subjektivt og diffust. Forfatteren etterlyser debatt om avskaffelse av religionsfriheten. Debatt er alltid bra, men vi mener at religionsfriheten har en viktig og selvstendig betydning utover eventuell overlapp med andre menneskerettigheter.
Religionsfrihet og ytringsfrihet har vært uløselig knyttet sammen i hele vår moderne tidsperiode. I 1598 kom det såkalte ediktet i Nantes, som avsluttet religionskrigene mellom katolikker og protestanter (hugenotter), som hadde herjet i Europa i nesten et halvt hundre år. Ediktet foreskrev at heretter skulle protestanter kunne ytre seg om sin religiøse overbevisning og utøve den offentlig (riktignok med visse begrensninger), uten å bli gjenstand for forfølgelse, drap, tortur osv. Religionsfriheten var med andre ord meningsløs uten ytringsfriheten, og til sammen ble innføringen av disse to rettighetene løsningen på et enormt samfunnsmessig problem. Historien om ediktet i Nantes er kun en liten flik av religionsfrihetens historie. Det har vært mange tilbakeslag. Historien illustrerer likevel godt hvordan religions- og ytringsfrihet henger sammen.
Kjernen i ytringsfriheten er retten til å ytre seg uten å risikere straff og sanksjoner. Dette omfatter ytringer om egen og andres religion. Religionsfriheten verner om en særlig type tanke- og uttrykksfrihet, den som er knyttet til religiøse overbevisninger. Som Kessel noterer, er religion subjektivt, og én persons religion kan være en annens blasfemi. Det innebygde dilemmaet er at (de fleste) religiøse personer oppfatter sin religion som den objektive sannhet. Religionsfriheten tillater at den enkelte både kan tro på sin objektivt sanne gud, samtidig som man må akseptere at andre personer har andre guder. De fleste religiøse personer vil mene at de andre tar feil, men må likevel forholde seg til deres rett til «vantro».
Religionsfrihet impliserer altså ikke bare retten til å tro, men også retten til direkte eller indirekte å fremme religionskritikk, for eksempel gjennom å ha en annen religion, gjennom å eksplisitt kritisere en bestemt religion, eller gjennom satire, brenning av hellige skrifter eller annen blasfemi. Kessel er bekymret for at religionsfriheten legitimerer krenkelseskulturen, men det forholder seg motsatt: religionsfriheten beskytter nettopp retten til å utøve sin religion eller ytre seg om andres religion, også på måter som fører til at noen blir krenket. På samme måte som religion, er blasfemi subjektivt. Etter Muhammed-karikaturstriden i 2006 etablerte en rekke av verdens muslimske land et blasfemi-observatorium for å følge med på tiltak som oppfattes som blasfemi i den muslimske tro. Religionsfriheten utgjør et forsvar, ikke bare for religionsutøvelse, men også mot anklager om blasfemi. FN-organer har med utgangspunkt i religionsfriheten tatt til orde for at stater bør fjerne nasjonale blasfemi-forbud.
Kessel anfører framveksten av tulle-religioner som et argument mot religionsfrihet. Kan pastafarianere (kirken av det flygende spagettimonster), tilbedere av «the Force» (Star Wars) og religionen «Alt som er» ha krav på statsstøtte? Her må det skilles mellom religionsfrihet på den ene siden og rett til statsstøtte til å utøve religion på den andre. Dette er to forskjellige ting. Hva slags kriterier en stat har for å finansiere ulike religiøse grupper over statsbudsjettet, vil i stor grad være overlatt til myndighetenes skjønnsutøvelse.
Da FN i 1948 vedtok den universelle menneskerettighetserklæringen var religionsfriheten en sentral rettighet sammen med bl.a. ytringsfrihet, samvittighetsfrihet og forsamlingsfrihet. Den er nedfelt i en rekke senere menneskerettighetskonvensjoner, som Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, FNs konvensjon om politiske og sivile rettigheter og FNs barnekonvensjon for å nevne noen. Rettigheten betyr i praksis at alle fritt kan utøve sin religion (eller la være) og at staten ikke kan påtvinge noen en bestemt religion eller forby enkelte (eller alle) religioner. Religionsfriheten innebærer også retten til å endre sin religion, eller til å forlate den. Det stemmer derfor ikke, som Kessel antyder, at religionsfriheten legger «en kime til diskriminering av ateister og agnostikere».
Slett ikke alle land har full religionsfrihet. I mange stater er religionsfriheten under økende press. De universelle menneskerettighetene er imidlertid klare på at alle mennesker har krav på religionsfrihet. Statene er forpliktet til å gjennomføre dette og må stå til ansvar i FN og andre fora hvis religionsfriheten brytes. Det samme gjelder ytringsfrihet, forbudet mot tortur og slaveri, eller retten til rettferdig rettergang, for å nevne noen få sentrale menneskerettigheter. Å gå tilbake til tegnebrettet for å fjerne religionsfriheten fra de internasjonale menneskerettighets-instrumentene er lite aktuelt. Det er vanskelig å se for seg noe forslag som ville falle tyngre til bakken i FN eller Europarådet eller andre mellomstatlige organisasjoner enn opphevelse av religionsfriheten.
Vi er enige med Kessel i at religiøse uttrykk, ytringer og tradisjoner i stor grad vil beskyttes av ytringsfriheten og forsamlingsfriheten. Men religionsfriheten har også en annen dimensjon. Den tar utgangspunkt i at det finnes flere religioner og anerkjenner dermed implisitt religioners subjektive karakter. Denne grunnleggende erkjennelsen kom verdenssamfunnet sammen fram til i de første årene etter annen verdenskrig, en krig hvor religionsforfølgelse hadde vært en hovedingrediens i folkemordet på millioner av jøder. Likeverd, uavhengig av religion eller tro, ble dermed en bærebjelke i menneskerettighets-arkitekturen og bør fortsatt være det.
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
Med utgangspunkt i det nye flertallet på Stortinget etter valget, har NIM sendt innspill til partiene som sonderer om regjeringssamarbeid med innspill til hva vi mener bør inn i en ny regjeringsplattform.
Innspillene tar utgangspunkt i saker som NIM har spilt inn overfor myndighetene tidligere, men som vi fortsatt regner som uløste. De dekker saker som berører ulike grupper mennesker, og der det etter NIMs syn kreves politiske endringer for å unngå fremtidige menneskerettighetsbrudd.
FNs konvensjon om rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse (CRPD) er den eneste av FNs diskrimineringskonvensjoner som ikke er inkorporert i norsk lov. Dette er prinsipielt uheldig, og det kan også føre til at norske domstoler i noen tilfeller vil måtte legge til grunn et resultat som er i strid med våre folkerettslige forpliktelser. NIM anbefaler derfor at CRPD inkorporeres i norsk lov.
En sak som også springer ut av Norges ratifikasjon av CRPD er behovet for endring av dagens vergemålssystem. NIM anbefaler at vergemålsinstituttet avvikles og erstattes med et system for beslutningsstøtte, slik at retten til selvbestemmelse og personlig autonomi i størst mulig grad kan ivaretas for alle.
Det er betydelige menneskerettighetsutfordringer i norske fengsler. Det knytter seg særlig til forholdene for psykisk utviklingshemmede og alvorlig psykisk syke innsatte, isolasjon av innsatte og bruk tvangsmidler som sikkerhetscelle og sikkerhetsseng. Kvinnelig innsattes soningsforhold reiser særlige spørsmål. Høyesterett har i flere saker funnet krenkelse av menneskerettighetene til innsatte, blant annet knyttet til ulovlige kroppsvisitasjoner.
For å unngå fremtidige menneskerettighetskrenkelser anbefaler NIM at det settes ned et utvalg for å fremme forslag til regelverksendringer og andre tiltak, herunder satsningsområder knyttet til blant annet bygningsmasse, utetid og helsetjenester i fengslene, for sikre menneskerettighetene til innsatte i norske fengsler. Vi mener også at bevilgningene knyttet til kriminalomsorgen bør økes betydelig.
Omsorgssituasjonen til enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år har over flere år vært kritisert av FN. I 2021 ble det lovfestet i utlendingsloven at UDI skal ha omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år. NIM mener at lovendringen opprettholder forskjellsbehandlingen mellom enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år og andre barn, og anbefaler at disse barna gis et omsorgstilbud som er likeverdig med andre barn uten omsorgspersoner.
Flere menneskerettigheter kan forplikte staten til å avverge farlige klimaendringer, herunder retten til et levelig miljø etter Grunnloven § 112 og retten til liv og privatliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) og FNs barnekonvensjon (BK). NIM mener at Regjeringen bør utrede opprettelsen en uavhengig klimakommisjon, med lovfestet mandat til å gi råd om utslippskutt og overvåke etterlevelsen av menneskerettslige klimaforpliktelser. Det vil styrke etterlevelsen av menneskerettighetene på klimaområdet, og gi domstolene bedre forutsetninger for kontroll.
I Danmark vakte det i fjor stor oppsikt at en livstidsdømt fengselsinnsatt hadde fått kjæreste i løpet av soningstiden. I lys av dette ble det det nylig sendt ut et lovforslag på høring som vil åpne for en innskrenking av livstidsdømtes muligheter til å komme i kontakt med omverdenen og inngå nye relasjoner mens de soner straff.
Det er forståelig at myndighetene ønsker å begrense innsattes muligheter til å ha kontakt med personer på utsiden av fengselet og til å påvirke de til å gjøre straffbare handlinger. Slike begrensinger må likevel alltid vurderes opp mot statens menneskerettslige forpliktelser.
Det menneskerettslige utgangspunktet er at retten til privatliv og ytrings- og informasjonsfrihet gjelder fullt ut for alle, også for personer i fengsel. Dette følger både av Grunnloven § 100 og § 102 og internasjonale konvensjoner Norge er bundet av, som Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8 og 10. I retten til privatliv inngår blant annet retten til å etablere og utvikle relasjoner med andre mennesker og med omverdenen. Ytrings- og informasjonsfriheten gir den enkelte rett til å meddele og motta opplysninger, ideer og budskap. Også de som ønsker å kommunisere med innsatte i fengsel har i utgangspunktet rett til dette.
Gjennom mulighet til å uttrykkelig seg og få innblikk i andres tanker og ideer, kan den enkelte utvikle seg som menneske og danne relasjoner. Muligheten til å utvikle relasjoner med andre mennesker kan for personer i fengsel være viktig for å bidra til rehabilitering. Kommunikasjon med innsatte kan for andre bidra til innsikt i hvordan forholdene i fengsel er, samt at det kan gi innsikt bakgrunnen for at den innsatte har endt opp i fengsel.
Soning i fengsel innebærer et stykke på vei ulike iboende begrensinger, noe som er en naturlig konsekvens av frihetsberøvelsen. Disse begrensingene knytter seg i første rekke til den praktiske utøvelse av rettighetene, for eksempel knyttet til tid, omfang og sikkerhetsforanstaltninger. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har blant annet fastslått at retten til privatliv i artikkel 8 ikke nødvendigvis sikrer en rett for innsatte til å kommunisere via internett eller sosiale medier, så lenge alternative kommunikasjonsmåter, slik som brev eller telefon, er tilgjengelig og tilstrekkelig.1Ciupercescu v. Romania (41995/14 og 50276/15), avsnitt 105, se også A.B v. Nederland (37328/97), avsnitt 92.
I det danske lovforslaget er det blant annet foreslått at de innsatte bare får ha kontakt med personer som de allerede hadde kontakt med før varetektsfengslingen, og at de må innhente tillatelse før de kan ytre seg i for eksempel podkaster eller sosiale medier om den forbrytelsen de er dømt for.
Selv om å sone i fengsel kan innebære iboende begrensinger i form av restriksjoner på tid og former for kommunikasjon, har EMD ved flere anledninger uttalt at spesielt strenge eller ytterligere former for restriksjoner vil kunne utgjøre et «inngrep» i retten til privatliv og ytring- og informasjonsfrihet2Se f.eks Boguslaw Krawczak v. Polen (24205/06) avsnitt 107 flg. Bruken av «inherent limitations» er likevel ikke alltid helt konsekvent i EMDs praksis..
For at staten skal kunne gjøre inngrep i innsattes rett til privatliv og ytrings- og informasjonsfrihet må tre vilkår være oppfylt; det kreves hjemmel i lov, at inngrepet oppfyller et lovlig formål og at det er forholdsmessig. Hver enkelt sak må vurderes individuelt og konkret.
At inngrepet må være nødvendig og forholdsmessig innebærer at inngrepet må være egnet til å oppnå formålet og det må foreligge en rimelig avveining mellom de hensyn inngrepet skal sikre, den innsatte og de som eventuelt ønsker å kommunisere med den innsatte. Det vil ha vesentlig betydning i vurderingen om formålet kan nås på andre mindre inngripende måter.
Myndighetene kan typisk gripe inn i retten til privatliv og ytrings- og informasjonsfrihet for å ivareta viktige samfunnsformål, slik som kriminalitetsbekjempelse eller ivaretakelse av andres rettigheter. EMD har blant annet slått fast at formålet «beskyttelse mot kriminalitet og uro» kan legitimere et større inngrep overfor en person i fengsel enn overfor en person som ikke er frihetsberøvet.3Kwiek v. Polen (51895/99), avsnitt 48. Det er allikevel slik at restriksjoner i fengselshverdagen som går lenger enn det man normalt vil akseptere for en innsatt, kan utgjøre et ulovlig inngrep i retten til privatliv etter EMK artikkel 8.4Khodorkovskiy og Lebedev v. Russland (11082/06 og 13772/05) avsnitt 836
EMD har bygget på at hensynet til toleranse og åpenhet, som kjennetegner et demokratisk samfunn, innebærer at innsattes rettigheter ikke automatisk kan begrenses utelukkende basert på myndighetenes syn på hva allmenheten kan anse som støtende.5Frasik v. Polen (22933/02), avsnitt 93 Et eksempel på dette er saken Frasik mot Polen som gjaldt retten til å gifte seg etter EMK artikkel 12. Faktum i saken var at en innsatt ønsket å gifte seg, men fikk avslag med den begrunnelsen at forholdet ikke var av en slik kvalitet at ekteskap var berettiget. Domstolen konkluderte med krenkelse av artikkel 12. Kun det at myndighetene anså det som uakseptabelt, kunne ikke begrunne et inngrep i den innsattes rettigheter etter EMK.
Personer i fengsel er en utsatt og sårbar gruppe. Vi har i det siste sett at andelen psykisk syke i norske fengsler øker. Samtidig soner mange av de innsatte lengre straffer enn før, og en større andel av de innsatte er dømt for alvorlige lovbrudd.6Stortingsmelding Meld. St. 39 (2020-2021) Det er ikke noe som tyder på at en tilsvarende lov vil bli foreslått i Norge, men NIM vil understreke at ved begrensinger i rettighetene til personer i fengsel må det foretas en grundig vurdering av forholdet til statens menneskerettslige forpliktelser.
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM har levert høringssvar om forlengelse av midlertidig lov om innreiserestriksjoner for utlendinger av hensyn til folkehelsen. NIM har enkelte innspill til presisering av terskelen for videreføring av inngripende tiltak, og ber også departementet vurdere å fremme endringer som gjør utgangspunktene mindre inngripende, gitt at det gjennom forskrift er gjort en rekke unntak fra reglene i loven. NIM støtter også at det skal innhentes nye vurderinger fra helsemyndighetene før en eventuell proposisjon fremmes for Stortinget.
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM har avgitt høringssvar til forslag til forlengelse av midlertidige lover om tilpasninger i barnehageloven, opplæringsloven og friskoleloven for å avhjelpe konsekvenser av utbrudd av covid-19. Ettersom loven har en kompenserende funksjon i tilfelle skoler og barnehager stenges eller må begrense aktiviteten i medhold av smittevernloven eller covid-19-forskriften, mener NIM at loven bør videreføres så lenge slike vedtak kan være aktuelle. Vi ber imidlertid departementet vurdere om man på nåværende tidspunkt kan gjøre justeringer i forskriften gitt i medhold av loven, som åpner for større grad av hjemmeundervisning også når dette ikke er begrunnet i smittevern.
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM har levert høringssvar til NOU 2021:3 Barneliv foran, bak og i skjermen og notat med forslag til endringer i bildeprogramloven. NIM mener at utredningen gir gode vurderinger av de menneskerettslige rammene for dette området, og er enig med utvalget i at myndighetene har nokså stor frihet i vurderingen av hvilke tiltak som bør iverksettes for å beskytte barn mot skadelig medieinnhold.
