Kronikk av assisterende direktør Gro Nystuen, fagdirektør Vidar Strømme, og spesialrådgiver Cecile Hellestveit. Opprinnelig publisert hos Khrono 6. august 2024. 

Som svar på vår kronikk om boikott og akademisk ytringsfrihet publisert i Khrono den 27. juni, hvor vi argumenterer for noen felles kriterier for akademisk boikott, publiserte professor i folkerett ved UiO Gentian Zyberi en mot-kronikk den 10. juli, hvor han sier seg uenig med oss. Det har vi naturligvis ingen problemer med, men det er ikke helt klart hva han mener at kriteriene for slik boikott er eller bør være.

Vi viste i vår kronikk til at statlige myndigheter er bundet av folkeretten og vil derfor måtte gi lover som universitetene må følge hvis for eksempel FN vedtar sanksjoner mot et land. Zyberi mener at det er for snevert å vise til at universiteter bare kan bli forpliktet av statens ansvar for å følge sanksjoner vedtatt av FN. Han sier at også universiteter og høyskoler er direkte forpliktet til å følge folkeretten. Dette er upresist. Offentlige universiteter og høgskoler kan, på samme måte som barnevernstjenesten eller sykehjem, påføre staten ansvar for menneskerettighetsbrudd, men de er ikke pliktsubjekter under folkeretten – det er det stater som er. Også UNESCO-konvensjonen Zyberi viser til, retter seg mot statsparter.

Vi viste i vår kronikk til at statlige myndigheter er bundet av folkeretten og vil derfor måtte gi lover som universitetene må følge hvis for eksempel FN vedtar sanksjoner mot et land. Zyberi mener at det er for snevert å vise til at universiteter bare kan bli forpliktet av statens ansvar for å følge sanksjoner vedtatt av FN. Han sier at også universiteter og høyskoler er direkte forpliktet til å følge folkeretten. Dette er upresist. Offentlige universiteter og høgskoler kan, på samme måte som barnevernstjenesten eller sykehjem, påføre staten ansvar for menneskerettighetsbrudd, men de er ikke pliktsubjekter under folkeretten – det er det stater som er. Også UNESCO-konvensjonen Zyberi viser til, retter seg mot statsparter.

Vi mener at det kan være relevant som politisk markering å gå til boikott av akademiske institusjoner ved alvorlige menneskerettighetsbrudd og andre grunnleggende brudd på folkeretten. Vårt poeng er at det må eksistere noen felles kriterier og retningslinjer for hvilke situasjoner som skal utløse slik boikott. Etter vårt syn er det nødvendig med en vurdering som både er bredere enn Zyberis spørsmål, og som dessuten er klarere forankret i folkerett eller menneskerettigheter. Inngrep i akademisk frihet bør skje etter offentlig tilgjengelige prinsipper som sikrer forutberegnelighet og likebehandling. Zyberi skriver selv at beslutninger om boikott må baseres på «et klart sett med standarder som krever et nivå av åpenhet og offentlig ansvarlighet …» Dette er vi hjertens enige i. Det er nettopp mangelen på et klart sett med standarder som har ført til mangelfull saksbehandling av boikottspørsmålet ved flere læresteder.

Zyberi mener at Norge bør vurdere å bringe en sak mot Israel inn for Den internasjonale domstolen i Haag med påstand om brudd på UNESCO-konvensjonen om diskriminering i utdanning. Denne konvensjonen inneholder nemlig en mulighet til å la domstolen ta stilling til uenigheter angående tolkning og anvendelse av denne traktaten. Etter vårt syn vil dette være en lite fruktbar strategi, fordi konvensjonen forutsetter at begge parter til en slik diskusjon må være enige om å la domstolen3 behandle den. Israel vil neppe overveie noe slikt.

Zyberi tillegger oss også synspunkter vi ikke har gitt uttrykk for. Han spør: «Hvorfor er det så vanskelig å erkjenne denne langvarige ulovlig situasjonen og ta klart avstand fra israelske myndigheters systematiske undertrykking av palestinske utdanningsinstitusjoner, akademikere og studenter over flere tiår?»

Det er ikke vanskelig i det hele tatt. Vi deler Zyberis frustrasjon over krigen på Gaza, og mener også at israelsk politikk ovenfor palestinsk akademia, palestinske utdanningsinstitusjoner og palestinske studenter gjennom en årrekke er uakseptabel og bør fordømmes. Poenget med vår kronikk var nettopp ikke å ta stilling for eller imot akademisk boikott av israelske universiteter, men å skissere opp premissene for diskusjonen om en eventuell akademisk boikott, særlig med henblikk på de menneskerettslige rammer som inngrep i den akademiske friheten i Norge må skje innenfor. Både myndigheter og læresteder må forholde seg til den akademiske ytringsfriheten, slik den følger av både Grunnloven og av menneskerettighetskonvensjoner. Inngrep må begrunnes etter særlige krav om lovhjemmel, forholdsmessighet og nødvendighet. Alle inngrep i den akademiske friheten må tåle denne testen. Dette bør være basiskunnskap for alle universiteter og høgskoler og deres ansatte.

Kronikk av Anine Kierulf, for tiden konstituert dommer Borgarting lagmannsrett og spesialrådgiver i NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 3. august 2024.

Sport er ikke bare en lek, det er også en dannelse på torneroser.

Mellom all sint fordømmelse av Paris-OLs åpningsseremoni på den ene siden, og flirende fordømmelse av de som fordømte seremonien på den andre, har Paris den siste uken forent oss fra Kreml til California i interessen for klassisk dannelse. Det mangfoldige seremonibordet var dekket for kunstneriske fabuleringer over kulturelle idealer og klassiske parafraser fra Dionysos via Bacchus til Blåmann.

Forargelsen og begeistringen har gitt et formidabelt oppsving i kunnskapstilfang om vår idé- og kunsthistorie, epokers kulturuttrykk, forholdet mellom gresk og kristen mytologi, mellom da Vincis Nattverden (1498) van Bijlerts Festin des Dieux (1635-40) og de opprinnelige og moderne olympiske leker. Et vell av nysgjerrighetspirrende innganger til ny innsikt for alle som lar seg anspore av slikt. Og bøtter av bensin til de som er mer opptatt av kulturkrigsild enn den olympiske.

Det tilsynelatende «sidebyttet» i politiske fløyers fordømmelse av (antatt) blasfemiske ytringer viste seg oktandrivende: Det siste tiåret har blasfemidebatt primært dreid seg om karikaturer og koranbrenning krenkende for mange muslimer. Etter åpningsseremonien følte mange (kultur)kristne seg krenket av «wokefiseringen» av de kristne verdier som for tiden utgjør sjablongen for «verden slik den var og burde være» for en del av dem.

Plutselig skalv «de» som lenge har okket seg over at «de andre» er persilleblader som må «tåle såpass», som aspeløv selv. Sånt er jo gøyalt, ikke minst når de plutselig nakne #jesuischarliene møter raljeringen med snurt selvforsvar.

Men usporty hånfliring bidrar jo ikke akkurat til bedre forståelse, uansett hvem som står for den. Og denne plutselige prinsippløsheten hos de snurte (og ditto insisteringen på at dyp identitet selvsagt kan raljeres med hos «de andre»), er ikke noe nytt. Slike sidebytter er snarere regelen i variasjonene over temaet «ytring er for drøy og burde vært unngått» vs. «såpass må man tåle».

For på alle kanter av kulturkrigen er vi bare små, følelsesdrevne mennesker. Det vi ikke blir berørt av selv, turnerer vi med letthet prinsipielt. Først når noen ytringstråkker på våre egne følelser forstår vi hvor opprørende slikt kan være.

En feilslutning som har fått feste det siste tiåret er at ytringsfrihet hører hjemme på høyresiden. Slikt kan man kanskje hevde hvis man har det samme forholdet til historie som de som glapp OLs greske opphav. Også i nyere tid er det krevende å etablere noen empiri for at høyresiden er noe mer prinsippfast eller mindre krenkbar i følelsene sine enn venstresiden. Fremfor prinsipper, er følelsesdrevet liberalitetsopportunisme grunnstenen i de fleste politiske fløyers syn på ytringsspørsmål. Historien frem mot opphevelsen av Norges blasfemiforbud i 2015 er et talende eksempel: Den ble stoppet først av de blå, siden av de rødgrønne (og i fjor ble forbudet jammen forsøkt gjenopplivet av et slags Sentrum).

Det vi blir sterkt berørt av, trenger ikke å skyldes de andre – det kan skyldes oss. Ikke alt som ser ut som nattverd, er nattverd. Vi må rett og slett ta litt mer ansvar for våre egne krenkelsesopplevelser, og ikke tolke alt fra «de andre» i verste mening. Vi kunne laget kulturkrig av de dentidswoke nasjonalistisk-hedenske vettene i Lillehammer-OL i 1994 også. De som mislikte dem, klarte i stedet fint bare å kritisere dem for å være ganske stygge fremfor å se dem som nok et endetidstegn.

Hvis vi er så opptatt av kultur, sivilisasjon og OL (og det er vi åpenbart, tverrpolitisk, på ymse måter), kunne vi i det minste prøve å legge opp kulturkrigen vår litt mer i Pierre de Coubertins sivilisatoriske, olympiske ånd. Nasjonalister og globalister trenger ikke lese mursteiner om sporten som nasjonsformende fenomen for å forenes om OLs bidrag til nasjonalstolthet, for eksempel. Coubertins ideal var forbrødring mellom stridende basert på opplyst patriotisme, ikke aggressiv nasjonalisme. Striden kan være knallhard, og ikke alltid vennskapelig, men skal foregå i redelige former, basert på fair play. Det blir bedre sport av slikt. Også sport.