Kronikk av Anine Kierulf, UiO og NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 25. januar.
Hvilken beredskap har vi mot weapons of mass distraction?
En kald, klar januardag forrige helg, noe etter at klokkene ringte tretten, ble TikTok borte for plattformens 170 millioner amerikanske brukere. Den kom raskt på plass igjen. Spekulasjonene om hvem som kan bliTikToksnye eier, er godt i gang.
Amerikansk høyesterett fastslo enstemmig at kongressens forbud mot kinesiske TikTok, vedtatt mot et kor av protester, men med utidsmessig tverrpolitisk støtte, var forenelig med den grunnlovsbeskyttede ytringsfriheten.
Hvorfor? Fordi den populære plattformen samler inn mengder av persondata om sine brukere. Slike data, i slike mengder, kan gi overvåkningsverktøy så effektive at Orwell ville siklet. De er også finfine for å trene kunstig intelligens i menneskelig adferd. TikTok samler ikke nødvendigvis så mye mer data enn mange andre – Facebook, Google eller YouTube – men gjør det med et eierselskap som er kinesisk registrert. Etter kinesisk rett må slike selskaper på forespørsel samarbeide med myndighetene i etterretningsspørsmål, herunder gi dem tilgang til private data. Og i USA er Kina en «foreign adversary».
TikTokforbudet var i tillegg begrunnet i den massive manipuleringsmuligheten i TikToks algoritme. Algoritmen er svært effektiv, men også den har likhetstrekk med de som gjør at du stirrer på Instagram eller X lenger enn du hadde tenkt.
Mens du tikker dine timer vekk på det du tror du vil ha, er plattformenes algoritmepotensial for å koke hodet ditt til å tenke på ting du ellers neppe ville kommet på, stor. Og til å drive «ampliganda» – forsterkning av uenigheter som allerede diskuteres i demokratier (by-land, EU, sau-ulv, klima, strøm), i propagandaøyemed. Og til å gi ulike grupper – for eksempel gutter og jenter – ulikt innhold, og slik polarisere dem. Ikke for å overbevise oss om noe nytt (eller gammelt), men for å hisse oss opp, ikke minst mot hverandre, og slik distrahere oss vekk fra samarbeid, konfliktløsning, årvåkenhet og sindig gjennomtenkning. Hodekokingens mål trenger ikke være propaganda for statlige formål, de kan også være «bare» kommersielle – tidstyvene stjeler de redigerte medienes klingende mynt. Målene kan også være mer ugjennomtrengelige, som hos megalomillardære marsfarere. Men i et nasjonalt sikkerhetsperspektiv er det, i alle fall foreløpig, noe eget med fiendtlige stormakter med sterke armeer.
Høyesterett hoppet over gjerdet på eierskap, og unnlot behendig å vurdere forbudets begrunnelse i å beskytte borgerne mot «covert manipulation of content», skjult innholdsmanipulering.
For hva er egentlig «skadelig innhold»? Er det en for positiv eller negativ vinkling, eller en opp- eller nedprioritering av gode/skumle saker som vaksiner, ytrehøyrepolitikk, ytrevenstrepolitikk, religion, rase, identitet, melk(!) – eller hjemlige eller fremmede makter?
Det er også et spørsmål hvor manipulerende skjult innholdsstyring må være for å bli noe mer enn ordinær redaksjonsvirksomhet. Som dommer Gorsuch bemerket i TikTokdommen: “One man’s “covert content manipulation” is another’s “editorial discretion”.”
Også plattformer med «snilt» eierskap (eventuelt eiere USA har lettere tilgang til dataene fra) baler med å finne et nivå av innholdsmoderering som både ivaretar ytringsfrihet og motvirker terror, overgrep, fiendtlig etterretning og samfunnsundergraving. Dette har Dear Mark vist oss i årevis. Ingen ting tyder på at plattformene finner ut av dette villniset, selv om flere av dem nå påberoper seg å være for ytringsfrihet. For heller ikke hos dem virker viljen til å hegne likt om ytringer de selv liker og misliker, særlig overbevisende. Forbud begrunnet i innholdsmanipulering er på sporet av den tapte tid, men pådrar oss det tilleggsproblem at den umulige redaktøroppgaven legges til voldsmektige stater.
Det enkle svaret er muligens «nei» – nå. Men med tiden? Tja. Teknologi utvikles som kjent mye raskere enn rettsregler, men for sosiale medier er misforholdet særlig påfallende for Norges del.
Da avtroppende president Joe Biden holdt sin avskjedstale forrige uke, kom han med følgende advarsel: «Amerikanere drukner i en flodbølge av falske nyheter og feilinformasjon som gjør oss sårbare for maktmisbruk. Den frie pressen er i ferd med å bukke under. Redaksjoner forsvinner. Sosiale medier gir opp faktasjekking. Sannheten knuses av løgner som spres for profitt og makt. Vi må holde sosiale plattformer til ansvar!».
I USA har begge partier stilt seg bak en loven som forbyr Tiktok i USA. Den trådte i kraft 19. januar, dagen før Trumps overtagelse av presidentmakt.
Påtroppende president Donald Trump bad tidligere i januar Høyesterett om å utsette behandlingen av Tiktok-forbudet, som blant annet vil ramme 170 millioner amerikanske brukere. I et innspill til Høyesterett ga Trump en todelt begrunnelse.
For det første ønsker Trump selv å ha et mulig forbud mot Tiktok som pressmiddel til disposisjon for å kunne forhandle.
For det andre advarte Trump om at forbudssaken mot Tiktok reiser store og kompliserte prinsipielle spørsmål om forholdet mellom nasjonal sikkerhet og ytringsfrihet, som «ikke egner seg for rask ekspedering».
Tre dager før maktskiftet besluttet Høyesterett likevel at forbudsloven ikke er i strid med den amerikanske grunnlovens ytringsfrihetsbestemmelser, og kan tre i kraft. Fordi loven åpner for at presidenten kan gi en 90 dagers utsettelse, har Trump likevel fått et forhandlingskort overfor Tiktok.
Tilstandsrapporten fra USA er illustrerende for to utfordringer som også treffer oss i Norge.
For det første truer sosiale medieplattformer vår demokratiske offentlighet på nye og uvante måter.
For det andre er regulering av sosiale medier både juridisk og politisk komplisert. Kan og bør vi regulere ytringsfriheten på sosiale medier under dekke av å beskytte den?
Mens vi bekymrer oss for å kaste barnet ut med badevannet, slår den digitale flodbølgen med desinformasjon og feilinformasjon fra sosiale medier nå innover oss alle med full kraft.
Men hva kan norske myndigheter gjøre for å «holde sosiale plattformer til ansvar»?
Høsten 2024 gikk NIM og Teknologirådet sammen for å undersøke hvordan sosiale medieplattformer kan true nasjonal sikkerhet og ytringsfriheten i Norge, og å kartlegge hvilke regulatoriske redskaper norske myndigheter har til rådighet.
Vi fant blant annet:
USA innoverer, mens EU regulerer. Norge er i mottakerenden av reguleringen, mens infrastrukturen styres fra utlandet. Dette gjør det mer krevende å regulere hos oss.
USA regulerer handel med nasjonal sikkerhetsbegrunnelse, mens EU regulerer nasjonal sikkerhet med handelslovgivning. Det er EUs Digital Servises Act (DSA) og Digital Markets Act (DMA) som vil bli våre viktigste redskap for å kontrollere sosiale medieplattformer.
Trump har signalisert større makt til teknologigigantene og enda mindre teknologiregulering i USA. EU, på sin side, er i full gang: DSA benyttes nå som hjemmel i EU-land mot Tiktok, Meta, X og Telegram.
I Norge er DSA og DMA derimot ikke implementert ennå. Det er heller ikke besluttet hvilke organer som skal gjøre jobbene. Dermed vil det altså gå en god stund før vi har hjemler til å gjøre noe i Norge.
Mange andre land forbyr nå sosiale medier som Tiktok, særlig i tilknytning til valg. I forrige uke besluttet for eksempel den albanske regjeringen et forbud mot Tiktok i ett år. Norge bør ikke nødvendigvis følge i slike fotspor, men debatten her hjemme hemmes av mangel på faste rettslige utgangspunkter for hvilke tiltak vi eventuelt kan gripe til.
Norge står i en særstilling fordi Grunnloven gir et særlig sterkt vern av medieplattformer. Den forrige ytringsfrihetskommisjonen av 1999 førte til at det ble inntatt et strengt og tilnærmet ufravikelig forbud i Grunnloven mot alle «forebyggende forholdsregler». Det er ikke grundig utredet hvor langt forbudet rekker, eller hvordan det kan begrense våre muligheter til å temme de sosiale mediegigantene.
Den globale reguleringen av sosiale medier er som et lappeteppe av politikk og rettsregler på regionalt og nasjonalt plan. Det er velkjent at teknologi utvikles mye raskere enn rettsregler, men misforholdet er i ferd med å bli særlig påfallende for Norges del når det gjelder sosiale medier.
Det er utenlandske teknologigiganter som nå i stor grad styrer og kontrollerer deler av vår egen offentlighet, inkludert hvordan kunstig intelligens brukes. Etter vår oppfatning er det på høy tid at norske myndigheter nå avklarer hvordan europeiske regler og forvaltningsstruktur skal hjelpe oss i Norge i møte med den digitale flodbølgen som også slår inn over våre breddegrader.
I perioden 2019–2024 har NIM fremmet en rekke anbefalinger knyttet til vold i nære relasjoner. Her er en oversikt.
Anbefalinger i årsmeldinger
I NIMs årsmelding for 2024 hadde NIM to anbefalinger om vold (2025):
Avvergingsplikt og informasjonsflyt i saker om vold og overgrep Stortinget bør be regjeringen om å utarbeide en tiltakspakke for å styrke gjennomføringen av avvergings-, taushets- og opplysningsplikten og adgangen til å dele informasjon i saker om vold, overgrep og omsorgssvikt. Tiltakspakken bør inkludere utredning av opprettelsen av en nasjonal rådgivningstjeneste som kan gi ansatte i førstelinjen bistand i enkeltsaker.
Beskyttelse mot voldtekt Stortinget bør be regjeringen følge opp Voldtektsutvalgets utredning ved å iverksette konkrete og forpliktende tiltak for å bekjempe voldtekt. Tiltakene bør inkludere et omfattende forebyggingsløft, sikre et tilstrekkelig og tilgjengelig helsetilbud for ofre og styrke prioriteringen av volds- og voldtektssaker i politiet og påtalemyndigheten.
Den varslede handlingsplanen mot vold i nære relasjoner bør identifisere sårbare grupper og inneholde kunnskapsbaserte tiltak som sikrer koordinert og effektiv beskyttelse av disse gruppene. Det er særlig viktig å etablere tiltak knyttet til barn og eldre, slik det skal gjøres for urfolk. Kommunenes rolle og ansvar bør reflekteres i planen.
Myndighetene bør tydeliggjøre ansvarsforhold i reetableringsfasen i krisesenterloven.
Kommunene bør intensivere sitt arbeid for å samordne hjelpetilbudet til voldsutsatte.
Bruken av relevante risikovurderingsverktøy og individuell plan i reetableringsprosesser bør systematiseres og trappes opp.
Informasjonstilgang og barrierer mot å oppsøke hjelp
NIM anbefaler:
Sentrale myndigheter og kommuner bør iverksette ytterligere tiltak for å sikre at nødvendig informasjon om deres hjelpetilbud når ut til voldsutsatte, blant annet ved å sørge for at informasjonen gjøres tilgjengelig i ulike kanaler, på flere språk.
Sentrale myndigheter bør gjennomføre årlige nasjonale informasjonskampanjer om hjelpetilbudet, med fokus på krisesentertilbudet.
Kunnskap og kompetanse i hjelpetjenestene
NIM anbefaler:
Kompetansen på vold i nære relasjoner, risikovurdering og -håndtering, kultursensitivitet, kommunikasjon og samhandling, samt ulike beskyttelsestiltak for voldsutsatte, bør styrkes hos i relevante profesjoner, utdanninger og etter- og videreutdanninger.
Det bør igangsettes mer forskning på vold som rammer kvinner med innvandrerbakgrunn og deres møte med hjelpetjenestene.
Boligutfordringer for voldsutsatte
NIM anbefaler:
Myndighetene bør innføre målrettede tiltak for å sikre voldsutsattes tilgang til bolig. Tiltakene bør være utformet på en slik måte at man unngår at særlig utsatte personer, inkludert kvinner med innvandrerbakgrunn, faller utenfor.
Kommunene bør formalisere samarbeid mellom krisesentre og boligkontorer, og mellom krisesentre og andre relevante tiltak.
Frykt for å miste oppholdstillatelsen som eget hinder mot å søke hjelp
NIM anbefaler:
Det bør foretas en uavhengig gjennomgang av UDI og UNE sin praksis av utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b.
Anbefalinger om eldre
I rapporten «Eldres menneskerettigheter – På stedet hvil?» (2023) anbefalte NIM:
Myndighetene må styrke sitt arbeid for å beskytte eldre mot vold og overgrep, både overfor hjemmeboende eldre og eldre på institusjon. Dette inkluderer blant annet å:
sørge for nødvendig forskning
sørge for utvikling og implementering av verktøy for å forebygge, avdekke og beskytte mot vold og overgrep
sikre at det finnes relevante, overordnede strategier og handlingsplaner mot vold og overgrep mot eldre
sørge for nødvendig kunnskap om voldsutsatte eldre hos relevant helsepersonell
I rapporten «Eldres menneskerettigheter: syv utfordringer» (2019) anbefalte NIM:
Myndighetene bør iverksette tiltak på systemnivå for å forebygge og forhindre at hjemmeboende personer over 65 år og personer på sykehjem utsettes for vold og overgrep, inkludert seksuelle overgrep, herunder å styrke kompetansen til helse- og omsorgspersonell.
Kommunene bør utarbeide og iverksette handlingsplaner mot vold i nære relasjoner. Planene bør ha et livstidsperspektiv og inneholde konkrete og egnete tiltak rettet mot gruppen eldre.
Anbefalinger om voldsutsatte i aktiv rus
I rapporten «Rus og menneskerettigheter» (2020) anbefalte NIM:
Myndighetene bør utrede hvordan hjelpetilbudet til voldsutsatte i aktiv rus kan styrkes, og sikre gruppen reell tilgang til et godt krisesentertilbud over hele landet.
Anbefalinger knyttet til urfolk
I rapporten «Vold og overgrep i samiske samfunn» (2018) anbefalte NIM:
Myndighetene må styrke sin innsats for å forebygge, avverge og etterforske vold og overgrep mot den samiske voldsutsatte. Myndighetene bør utarbeide og iverksette en handlingsplan mot vold og overgrep i samiske samfunn, der særlig følgende tiltak bør være implementert:
Planverket må sørge for nødvendig forskning på vold og overgrep i samiske samfunn. Forskningen bør være både kvantitativ og kvalitativ og se på både forekomst, årsakssammenhenger, fornorskningspolitikkens betydning, hvem som er voldsutøveren, og hvordan tiltakene kan tilpasses den samiske voldsutsatte.
Planverket må sørge for at tjenesteyterne har nødvendig kompetanse om samiske språk, kultur og tradisjoner som gjør dem i stand til å forebygge, avverge og etterforske vold og overgrep overfor den samiske voldsutsatte.
Planverket må sikre at det utvikles godt opplæringsmateriale i/på samisk om grensesetting og seksuelle krenkelser til bruk i skoler med opplæring på samisk. Samiske barn og ungdom må involveres i dette arbeidet.
Planverket må sørge for holdnings- og informasjonsarbeid om vold og overgrep på samisk og at både generelle utfordringer og utfordringer av språklig og kulturell art knyttet til vold og overgrep adresseres.
Planverket må forankres i det samiske samfunn, ved konsultasjon av fagpersoner, sivile organisasjoner og Sametinget.
Planverket må være i tråd med og bidra til å implementere Norges menneskerettslige forpliktelser, herunder relevante bestemmelser i FNs urfolkserklæring. Anbefalinger fra FNs tre urfolksmekanismer bør vurderes når ulike tiltak iverksettes, herunder også relevante forslag som har til formål å styrke og effektivisere den internasjonale overvåkningen av urfolkskvinners og – jenters rettigheter.
Planverket må inneholde tilstrekkelige økonomiske ressurser og forpliktende tidsfrister.
NIM har sendte brev til digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung hvor vi ber om et møte for å overlevere rapporten «Sosiale medier, ytringsfrihet og nasjonal sikkerhet».
I mai 2024 gjennomførte Den europeiske komité for forebygging av tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (CPT) sitt syvende periodiske besøk til Norge. I går kom rapporten fra besøket. Som ventet blir Norge igjen kritisert for blant annet bruk av isolasjon og manglende helsehjelp i fengsel, samt for strenge sikkerhetstiltak ved Trandum utlendingsinternat.
Gjentar kritikk fra forrige besøk
Da CPT var på sitt forrige besøk til Norge i 2018, kritiserte de blant annet den omfattende isoleringen i norske fengsler, særlig av psykisk syke innsatte. Det ble også fremhevet at psykisk syke ikke fikk tilstrekkelig helsehjelp. Dette er velkjent problematikk som flere aktører har fremhevet over mange år, som Sivilombudet, NIM og Advokatforeningen.
Dette er forhold som fortsatt gjør seg gjeldende i Norge, og hvor større og systemiske endringer lar vente på seg. Det siste året har Sivilombudets torturforebyggingsenhet gjennomført flere besøk til norske fengsler, hvor blant annet omfattende isolasjon og mangelfull helsehjelp har blitt trukket frem som store utfordringer. I tillegg ble Norge i 2024 dømt for brudd på retten til liv i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), etter at en innsatt begikk selvmord i Oslo fengsel. Også her ble manglende helsetjenester trukket frem som en av hovedårsakene til hvorfor staten ikke hadde oppfylt sin sikringsplikt, og dermed brutt Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 2.
Mange av punktene CPT kritiserer også i den nye rapporten har vært påpekt tidligere. Nedenfor gjennomgår vi noen av de mest sentrale punktene.
Fem fengsler besøkt
CPT besøkte fem fengsler i Norge: Agder, Halden, Ila, Telemark (Skien avdeling) og Tromsø. Blant forhold som trekkes frem av CPT kan nevnes:
For lite meningsfulle aktiviteter til personer i isolasjon
Høy forekomst av selvskading
Overdreven tvangsbruk
For svakt helsetilbud og for lite tilstedeværende helsepersonell
Manglende ivaretakelse av innsatte med alvorlige psykiske lidelser
For lite kontakt med omverdenen.
Av positive forhold trekker komiteen frem godt utdannete og motiverte ansatte, og at de fysiske forholdene i fengslene var gode. De fleste innsatte var i arbeid, eller fulgte et utdanningsløp. Det ble likevel pekt på reduserte budsjetter og vanskeligheter med å beholde ansatte, noe som påvirket muligheten til å opprettholde meningsfulle aktiviteter. Mange dagtilbud ble som følge av dette uregelmessige eller tidvis avbrutt.
Når det gjelder isolasjon, peker CPT igjen på det gjennomgående problemet i norske fengsler ved at innsatte i varetekt som har fått pålagt isolasjon av retten tilbringer opptil 22 timer i døgnet alene på cella. Dette kreves ifølge CPT koordinerte tiltak for å avhjelpe et såpass restriktivt regime.
Komiteen trekker også frem selvskading som en utfordring. Forekomsten av selvskading er høy i norske fengsler, noe som forsterkes av begrenset tilgang til psykisk helsehjelp, og manglende fysiske fasiliteter. Tilgangen på helsepersonell ble ansett som utilstrekkelig, med svak kommunikasjon med andre tjenester i fengselet, og ofte fraværende leger eller sykepleiere.
For alvorlig psykisk syke innsatte, har komiteen flere alvorlige bekymringer. Den anbefaler at slike innsatte må ivaretas bedre, enten ved overføring til psykiatrisk sykehus, eller en avdeling med tilstrekkelig kvalifisert personell slik at de får den nødvendige oppfølgingen. Ifølge CPT bør myndighetene spesielt prioritere å øke sengekapasiteten ved psykiatriske behandlingssteder.
Manglende ivaretakelse av slike innsatte kan øke risikoen for brudd på forbudet mot umenneskelig og nedverdigende behandling. Utfordringene CPT fremhever er en velkjent problemstilling for myndighetene, og ble påpekt også under CPTs besøk i 2018.
CPT foreslår også at myndighetene bør øke de innsattes mulighet for kontakt ved omverdenen, for eksempel gjennom økt telefontid og muligheten til videosamtaler.
Trandum utlendingsinternat
Forholdene ved Trandum utlendingsinternat har over flere år fått sterk kritikk fra en rekke aktører. Blant gjennomgående temaer påpekt av blant annet Tilsynsrådet for utlendingsinternatet, Sivilombudet og NIM, kan nevnes:
At internatet har et for fengselsliknende preg
For mye innlåsing av de internerte
For utstrakt bruk av kontrolltiltak som kroppsvisitasjoner og body-cuffs
For lite kontakt med omverdenen.
Dette er forhold som også kritiseres av CPT etter deres nylige besøk.
I CPTs rapport ble en rekke forhold ved Trandum generelt ansett som akseptable. I likhet med Tilsynsrådet bemerker likevel CPT at Trandum har et for fengselsliknende preg, og at dette ikke er passende for et utlendingsinternat. Også CPT bemerker at det benyttes for mye innlåsing av de internerte, og komiteen anbefaler å redusere innlåsingen, iverksette en praksis med åpne dører, og å gi de internerte et bedre aktivitetstilbud med meningsfulle aktiviteter.
Det pekes også på utfordringer i håndteringen av internerte med selvmords- eller selvskadingsrisiko. Ifølge CPT ble det i slike tilfeller benyttet tvangsmidler som hjelm, body-cuff og plassering på sikkerhetscelle, og CPT anbefalte tiltak for å endre denne tilnærmingen. Ifølge CPT burde det heller fokuseres på en mer terapeutisk tilnærming med fokus på besøk av helsepersonell og psykisk støtte.
Tilsynsrådet har også kritisert en praksis ved Trandum som har tillatt at utenlandske representanter fra landet de internerte kommer fra har møter med de internerte, uten at norsk politi, tolk eller forsvarer er tilstede. CPT anbefaler også at internerte ikke skal ha slike møter med utsendte representanter fra deres hjemland. I likhet med tilsynsrådet vurderer CPT at dette er en praksis som kan sette de internerte i fare.
Staten ble nylig holdt ansvarlig for brudd på EMK artikkel 3 i en rettssak om rutinemessige kroppsvisitasjoner ved Trandum. Også CPT anser praksisen med kroppsvisitasjoner som uforholdsmessig, og anbefaler myndighetene å erstatte dette med kroppsscannere.
Når det gjelder kommunikasjon med omverdenen, anbefaler CPT at de internerte skal ha økt tilgang på kommunikasjonsmidler, herunder internett og egne mobiltelefoner.
Politiarrest
CPT besøkte politiarrestene i Oslo og Tromsø. Hva gjaldt forholdene her, peker CPT på en systemisk svakhet, som også var tilstede ved deres forrige besøk i 2018. Det er ikke praksis i Norge å registrere skader på den siktede ved innbringelse i politiarrest. Kombinert med at det ofte ikke utføres noen medisinsk undersøkelse ved innsettelse, og at mange ikke har tilgang på advokatbistand fra innbringelsen, skapes en systematisk svakhet i forebyggingen av politimishandling, ifølge komiteen.
Helseinstitusjoner
Det ble også gjennomført besøk ved tre helseinstitusjoner hvor pasientbehandling kan gjennomføres med tvang:
Psykiatrisk avdeling, Østfold sykehus, Kalnes
Regional sikkerhetsseksjon, Dikemark sykehus, Asker
Psykisk helse- og rusklinikken, Universitetet i Nord Norge (UNN), Tromsø
Ifølge CPT var de fysiske fasilitetene på de tre helsestasjonene svært gode. Blant forhold der CPT var mer kritisk, kan nevnes:
Bruk og registrering av tvangsmidler
Mangelfull bemanning
At kvinner og menn var plassert sammen
Bruk av tvangsmidler som beltelegging er strengt regulert i lov om psykisk helsevern med flere vilkår og rettsikkerhetsgarantier knyttet til bruken. Dette kan bare gjøres for blant annet å hindre noen i skade seg selv eller andre og må følge minste inngreps prinsipp. Særlig langvarig bruk av tvang kan utfordre EMK artikkel 3 og forbudet mot inhuman og nedverdigende behandling.
På overordnet nivå, pekte CPT på at både regelverk og praksis stort sett så ut til å følge CPTs standarder. Samtidig var CPT særlig bekymret for tre pasienter ved Østfold sykehus som i 2023 hadde blitt holdt i belter i sine senger over flere uker, der den lengste perioden var på 43 dager. Pasientene måtte under disse periodene bruke flasker og bekken både til urin og avføring. En av pasientene måtte ved et tilfelle bruke et kateter, mens en annen hadde fått inkontinensbind. Pasientene måtte også til tider bli matet av ansatte. CPT uttalte at denne behandlingen «may very vel amount to inhuman and degrading treatment». CPT var videre kritiske til kontrollmekanismene rundt behandlingen, herunder tilgangen til rettshjelp.
CPT var også særlig kritiske til registreringssystemene i helseinstitusjonene. Det var ikke mulig å føre god kontroll over tvangstiltakene på hverken nasjonalt eller lokalt nivå, og relevant informasjon som for eksempel når et tvangstiltak ble avsluttet var ofte ikke å finne.
I tillegg pekte CPT på at noen institusjoner hadde bemanningsmangel, som kunne gå utover tilbudet ved institusjonen.
CPT var også kritiske til at kvinner var plassert på avdelinger hvor flesteparten av pasientene var menn. Dette kunne blant annet føre til at kvinner som ikke var komfortable blant menn trakk seg tilbake til sitt eget rom og de facto ble isolert. CPT anbefalte derfor å skille kjønnene i ulike soner disse avdelingene, og at de ansatte hadde oppmerksomhet på uønsket seksuell kontakt mellom pasientene.
Stortinget skal behandle Prop. 31. L (2024-2025) Endringer i pyskisk helsevernloven og pasient- og brukerrettighetsloven mv. NIM har sendt et skriftlig høringsinnspill til helse- og omsorgskomiteen. NIM kommenterer tre forhold som skal behandles: Lovregulering av elektrokonvulsiv behandling (ECT) uten samtykke, beviskravet i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 andre ledd, samt et forslag om å lovfeste en utvidet mulighet for å gi helsehjelp til pasienter som mangler beslutningskompetanse, men ikke motsetter seg helsehjelpen.
NIM har sendt inn høringsinnspill til Helse- og omsorgsdepartementet i forbindelse med departementets forslag til endringer i helsetilsynsloven mv. og opphevelse av lov om statens undersøkelseskommisjon. NIM er bekymret for at den foreslåtte nedleggelsen av Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) vil kunne føre til mindre grad av åpenhet, læring og tillit ved alvorlige hendelser i helse- og omsorgstjenesten. Videre kommenterer NIM noen av de foreslåtte endringene i meldeordningen.
I Stortingshøringen om endringer i sivilbeskyttelsesloven (sivil arbeidsplikt) ble det oppfordret til å eventuelt ettersende noe knyttet til utformingen av bestemmelser som sikrer Stortinget økt kontroll over bruken av krisefullmakter. NIM oversendte derfor et kort brev der vi peker på viktigheten av stortingskontroll og hvordan det eventuelt kan gjøres, inkludert hvilke modeller som eksisterer i lovgivningen.
NIM leverte tidligere høring til lovutkastet om endringer i sivilbeskyttelsesloven, der vi foreslå flere endringer – blant annet at Stortinget burde være mer inne i prosessen ved bruken av slike krisefullmakter og ha økt kontroll. I høringen for Stortinget gjentok NIM dette poenget og pekte på hva som kunne endres for å sikre økt kontroll for Stortinget.
Det følger av menneskerettighetene at statene har en forpliktelse til ikke bare å forby diskriminering og hatprat, men også til å iverksette effektive tiltak for å forebygge og bekjempe fordommer som bidrar til disse problemene. Denne handlingsplanen er en viktig del av dette ansvaret.
Handlingsplanen viser blant annet til NIMs undersøkelse om befolkningens holdninger til samer og nasjonale minoriteter i Norge. En av anbefalingene i NIMs rapport var at myndighetene bør sørge for at alle politidistrikter i Norge bygger opp fagmiljøer som kan samle inn og publisere statistikk om de konkrete gruppene som er utsatt for hatefulle ytringer og hatkriminalitet, inkludert samer. Da NIM sendte inn sine innspill til utkastet til handlingsplanen i 2024, gjentok vi bl.a. denne anbefalingen. NIM mener det er bra at dette nå gjøres til et eget tiltakspunkt i handlingsplanen.
Det er viktig at myndighetene nå sikrer en systematisk oppfølgning av tiltakene, og at dette skjer i tett dialog med Sametinget og det samiske sivilsamfunnet.
Statsminister Jonas Gahr Støre sa under lanseringen:
«Som Sannhets- og forsoningskommisjonen slår fast, så har fornorskingspolitikken overfor samer, kvener/norskfinner og skogfinner hatt tragiske konsekvenser. Denne politikken førte til tap av språk, kultur og identitet for dem som ble utsatt for dette. Mennesker er blitt grovt diskriminert – for den de er»
En god gjennomføring av handlingsplanen mot hets og diskriminering av samer vil også kunne bidra i forsoningsarbeidet.
Synliggjøring og kunnskap er et viktig ledd i å bekjempe negative holdninger og hatprat. Handlingsplanens tiltak for å styrke kunnskapen om samenes historie, språk og kultur blant annet i helse og omsorgstjenestene, NAV, Politiet, kommuner, barnehager og skoler vil være sentrale tiltak for å bekjempe og forebygge hets og diskriminering.
