Side 49 – Norges institusjon for menneskerettigheter

Adgangen til å bruke spytthette bør avskaffes

Spytthette innebærer en vesentlig risiko for umenneskelig eller nedverdigende behandling, særlig overfor sårbare grupper slik som barn. Siden myndighetene ikke i tilstrekkelig grad har kartlagt helserisikoen ved bruk av slike hetter, bør de avskaffes.

Faren for liv og helse

Hva gjør du, når du jobber i politiet eller i fengsel, og de du må håndtere spytter på deg eller andre? Spytting kan være svært ekkelt å bli utsatt for, og er vanskelig å beskytte seg mot. Det er derfor ikke vanskelig å forstå hvorfor man har begynt å bruke spytthette. En spytthette er en gjennomsiktig hette som tres over hodet på en person, med et felt ved nedre del av ansiktet som hindrer at det kan sendes spytt ut av hetten. Slike hetter kan etter regelverket bare brukes på personer som spytter eller truer med å spytte på tjenestepersoner eller andre, eller når forholdene gir grunn til å frykte at vedkommende vil gjøre det.

Problemet er at slike hetter gir risiko for kvelning. Menneskerettighetene krever at myndighetene gjør det som er rimelig for å unngå en reell og umiddelbar risiko for tap av liv. Ved innføring av spytthetter i kriminalomsorgen, ble det vist til at politiet har brukt dette maktmiddelet i flere år, men at det ikke var kjent at bruken hadde forårsaket skade. Det er imidlertid et problem med dette. NIM er ikke kjent med at det foreligger noen helsefaglig vurdering fra helsemyndighetene før innføringen, og politiet fører ikke statistikk over bruk av dette tvangsmiddelet – eller påfølgende skader etter slik bruk. Etter vårt syn er dermed informasjonsgrunnlaget med hensyn til skader etter bruk av spytthette, alene eller sammen med andre tvangsmidler, utilstrekkelig.

EU-regelverket om handel med spytthette bygger på en forutsetning om at bruk av spytthette innebærer en iboende risiko for kvelning og nakkeskade. I praksis brukes spytthette i situasjoner der en person utagerer, gjerne sammen med andre tvangsmidler, slik som hånd- og fotjern eller nedleggelse. Høyskolelektorene ved Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter (KRUS), Karianne Hammer og Sven-Erik Skotte, har advart mot at bruk av spytthette kan øke risikoen for kvelning når den brukes i kombinasjon med holdning eller nedleggelse.

NIM mener at en betryggende helsefaglig vurdering må ta høyde for summen av maktanvendelse i praksis der spytthette er aktuelt kombinert med sårbarheten til personene, slik som alvorlige psykiske lidelser.

Faren for umenneskelig eller nedverdigende behandling

Tvangsmidler som utgjør umenneskelig eller nedverdigende behandling er forbudt. Kroppslig skade eller intense psykiske skader kan utgjøre en krenkelse av forbudet mot umenneskelig eller nedverdigende behandling. Forbudet kan også krenkes hvis et individ ydmykes på måter som viser manglende respekt eller som undergraver personens menneskeverd, fordi det skaper frykt eller ydmykelse og bryter ned et individ psykisk eller fysisk. Sivilombudsmannen har fremholdt at situasjoner der spytthette, håndjern eller bodycufs brukes ofte er preget av et høyt stressnivå, ofte også av panikk og angst. Å få tredd en hette over hodet kan når kroppen allerede er i beredskap, kan ytterligere bidra til å fremkalle sterk frykt, opplevd tap av kontroll og kvelningsfornemmelser.

Tvang må aldri brukes hvis man kan oppnå det man trenger ved mindre inngripende virkemidler. Å bli spyttet på er ikke bare svært ubehagelig, det og kan også medføre fare for smittsomme sykdommer. Ansatte i politiet og kriminalomsorgen, og andre tjenesteytere, slik som helsepersonell skal selvsagt vernes mot dette. Men hvis man kan beskytte dem ved bruk av for eksempel verneutstyr, skjermer eller grepsteknikker, kan bruken av spytthette etter vårt syn ikke forsvares. Myndighetene har ikke foretatt noen inngående vurdering av om personellbeskyttelse kan oppnås ved bruk av mindre inngripende tiltak. NIM etterlyser dette.

Barn er særlig sårbare

Barn er særlig sårbare. Det har betydning for når terskelen for hva som er nedverdigende behandling er overtrådt. Bruk av spytthette mot barn kan derfor være i strid med forbudet mot umenneskelig eller nedverdigende behandling selv om det kunne vært akseptert mot voksne.

Stortingets justiskomité tok i denne uken stilling til forslag om regulering av politiets maktbruk i oppdrag mot barn under barnevernets omsorg. Blant forslagene var et forbud mot bruk av spyttmaske på barn, men dette var det bare et mindretall som støttet.

I sitt svar til justiskomiteen sa justisministeren at det er naturlig med en fornyet vurdering av hvordan politiets maktbruk overfor mindreårige bør reguleres. Hun viste også til at departementet vil vurdere om det er grunn til å nedfelle en mer presis regulering av politiets maktbruk over barn. Likevel, når det gjaldt spørsmålet om å oppstille et skille mellom hvilke maktmidler som kan brukes mot barn og voksne skrev hun at «Det er viktig at politiet foretar grundige vurderinger basert på sikkerhet og barnefaglig kunnskap. Å forby enkelte typer maktmidler i oppdrag hvor mindreårige er involvert, kan være vanskelig av sikkerhetsmessige hensyn, og jeg kan ikke se at det er veien å gå.»

NIM er uenige i dette. Barn er en sårbar gruppe. Skal deres menneskerettigheter sikres i praksis, må de beskyttes av et klart regelverk. Adgangen til maktbruk må rammes inn på en måte som tar barns sårbarhet på alvor. Dette er ikke bare mulig, det er også typisk ved utforming av annet regelverk som gjelder barn. For eksempel slår psykisk helsevernloven § 4-8 andre ledd fast at tvangsmidler som bruk av belteseng og innlåsing ikke skal brukes mot barn under 16 år. Videre innebærer den kriminelle lavalderen en begrensning i politiets adgang til å bruke tvangsmidler med sikte på straffeforfølgning mot barn under 15. I straffeprosessloven oppstilles strengere vilkår for blant annet pågripelse og isolering av barn i varetekt. Det er derfor bra at det nå er varslet en gjennomgang av reguleringen knyttet til tvangsmiddelbruk for barn, og i lys av den høye risikoen for menneskerettsbrudd ved bruk av spytthetter ovenfor barn, bør spørsmålet om avskaffelse vurderes raskt.

Innlegg: Barna er ikke glemt, men kanskje gjemt

Kronikk av Erlend Andreas Methi og Jenny Sandvig, fagdirektører i NIM. Publisert i Dagens Næringsliv 1. juni 2021.

«Den foreslåtte åpenhetsloven gjør at virksomhetene skal «fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter». Det omfatter også FNs barnekonvensjon og barns rettigheter.»

Les hele kronikken her

NIMs årsmelding for 2020 behandlet i Stortinget

Stortinget behandlet NIMs årsmelding for 2020 tirsdag 1. juni 2021. Flere representanter, samt justis- og beredskapsminister Monica Mæland, tok ordet i debatten, som særlig omhandlet NIMs seks anbefalinger i årsmeldingen for 2020.

Innstillingen fra justiskomiteen inneholdt flere forslag fra et mindretall som tok utgangspunkt i noen av NIMs anbefalinger i årsmeldingen for 2020.

Komiteens innstilling var som følger, hvorav det første forslaget kom fra flertallet i komiteen og det andre var fra en enstemmig komité:

Stortinget ber regjeringen utarbeide og implementere en samlet plan for å sikre oversikt og koordinert oppfølging fra de enkelte departement av de internasjonale overvåkingsorganenes anbefalinger til Norge.
Dokument 6 (2020–2021) – Årsmelding for 2020 fra Norges institusjon for menneskerettigheter – vedlegges protokollen.

Votering i saken er ventet torsdag 2. juni.

Se debatten i stortingssalen her.

Barnevernsloven bør vedtas nå

Kronikk av Kirsten Kolstad Kvalø, seniorrådgiver i NIM. Opprinnelig publisert i Rett24 31. mai 2021.

Denne våren skal Stortinget stemme over regjeringens forslag til ny lov om barnevernstjenester (barnevernsloven). Den gjeldende loven er snart 30 år gammel. Selv om den har vært gjennom en rekke endringer, er det likevel nødvendig med en ny lov nå. Et utvalg ble nedsatt i 2014 for å utarbeide forslag til en ny lov, og flere runder med høringer og konsultasjoner har ledet frem til lovforslaget som nå er lagt frem for Stortinget.

Parallelt med arbeidet med den nye loven, har regjeringen nedsatt nok et offentlig utvalg. Dette rettssikkerhetsutvalget skal se særlig på utvalgte problemstillinger knyttet til kvalitet og rettssikkerhet i barnevernet.

En annen parallell utvikling med stor betydning for barnevernsfeltet, foregår for tiden i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg. De siste årene har EMD tatt inn 39 norske barnevernssaker til behandling, et tall som er oppsiktsvekkende høyt, tatt i betraktning at det siden domstolens opprettelse bare er avsagt litt over 50 dommer mot Norge.

De fleste av sakene er ennå ikke avgjort, men det er falt ti dommer. Norge er dømt for menneskerettighetskrenkelser i åtte av de.

Utsettelse ikke nødvendig

Den siste tiden har flere tatt til orde for at Stortingets behandling av forslag til ny barnevernslov bør utsettes til etter at rettssikkerhetsutvalget har lagt frem sin utredning. En grunn til dette, er dommene fra EMD. Men er det en god grunn til å utsette barnevernsloven?

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) mener ikke at hensynet til menneskerettighetene tilsier noen utsettelse. Her er hvorfor:

For det første bør man ikke å vente med å vedta loven fordi man ønsker en samlet behandling av menneskerettighetsproblemstillingene i barnevernet. Selv om vi skulle utsette barnevernsloven, kommer vi ikke til å få en ny lovbehandling som løser menneskerettighetsutfordringene i barnevernet en gang for alle. Menneskerettighetene skal tolkes dynamisk, og krever at myndighetene kan tilpasse tiltak og justere kurs som følge av ny utvikling. Også etter at loven er vedtatt, har myndighetene et klart ansvar for å tilpasse loven eller praksis for bedre å ivareta menneskerettighetene. EMD kan komme med nye signaler om hvordan menneskerettighetene skal forstås, og vi kan få nye føringer gjennom praksis knyttet til andre konvensjoner som Norge er bundet av, ikke minst barnekonvensjonen. Dette fordrer nye vurderinger i fremtiden.

Loven er ikke hovedproblemet

For det andre er barnevernet et system som bygger på langt mer enn de rettslige utgangspunktene i loven. Viktige byggesteiner er blant annet ressurser, kompetanse, organisering, og den rettslige utviklingen i barnevernets og fylkesnemndenes praksis. De dommene EMD har avsagt så langt, tyder ikke egentlig på at det er barnevernslovgivningen i Norge som strider med menneskerettighetene. Problemet er fylkesnemndenes og domstolenes praktisering av loven. Norge har særlig fått kritikk for praksisen knyttet til samvær og gjenforening av barn, og for at myndigheten har gitt for dårlige begrunnelser og har hatt for dårlig beslutningsgrunnlag for sine vedtak.

Da vår egen Høyesterett i mars i fjor vurderte den samme type vedtak som de EMD har kritisert Norge for, var det dette som ble fremhevet også der: Det er ikke lovverket som er hovedproblemet, det er praksis på barnevernsfeltet som må justeres. Dette betyr selvsagt ikke at det ikke er viktig at føringene fra EMD er reflektert i loven. Men det gjør lovforslaget på flere punkter. Blant annet er det en styrke at forslaget fremhever at samvær mellom barn og foreldre etter en omsorgsovertakelse skal fastsettes konkret.

Det er også på sin plass at forslaget legger opp til en skjerping av kravet til begrunnelser i barnevernssaker. Dette må til for å imøtekomme EMDs kritikk.

Loven vil ivareta menneskerettigheter

For det tredje er et mer enn bare dommene fra EMD som legger føringer for krav til ivaretakelse av menneskerettigheter i barnevernet. EMD-dommene mot Norge konsentrerer seg om noen utvalgte menneskerettslige problemstillinger, og de er viktige. Den foreslåtte barnevernsloven strekker seg imidlertid langt ut over dem.

Den søker i tillegg å ivareta en rekke andre menneskerettslige krav, for eksempel barns rett til medvirkning, de strenge vilkårene for bruk av makt for barn i barnevernsinstitusjoner, og kravene til uavhengighet og upartiskhet som må gjelde for organene som treffer vedtak om å flytte et barn ut av hjemmet. Etter vårt syn innebærer lovforslaget en forbedring av barnevernsloven på en rekke punkter, som vil bidra til bedre innfrielse av både barn og foreldres menneskerettigheter. For eksempel løftes prinsippet om at barnets beste skal være det grunnleggende hensynet løftes frem til en fremskutt plass i loven, og forslaget lovfester også minste inngreps prinsipp.

Flere punkter i lovforslaget kunne vært justert for enda bedre å ivareta menneskerettighetene. Dette har vi spilt inn til Stortinget. Vi vil fortsette å arbeide for å få til forbedringer i myndighetenes videre arbeid med loven.

Bare et startpunkt

Det beste må ikke bli det godes fiende. Det er ingen grunn til å vente med å la barn og foreldre nyte godt av de mange forbedringene som lovforslaget innebærer. Skulle loven bli vedtatt, innebærer imidlertid ikke det at verken Stortinget eller regjeringen kan lene seg tilbake i den tro at barnevernet nå er perfekt, og for evig og alltid i samsvar med menneskerettighetene.

Vi har store forventninger til det nylig nedsatte rettssikkerhetsutvalget, og vi forventer at myndighetene vurderer dets konklusjoner på en samvittighetsfull måte. Vi anser det også som selvsagt at barnevernet og øvrige myndigheter løpende forholder seg til de nye føringer som måtte komme ved eventuelle nye domfellelser i EMD og andre relevante utviklingstrekk fremover.

EMD med dom i to saker om digital nettovervåkning

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har i storkammer avsagt dom i Big Brother Watch v. Storbritannia og Centrum for Rättvisa v. Sverige. I både den britiske og den svenske saken ble statene felt.

Les Big Brother Watch v. Storbritannia her.

Les Centrum for Rättvisa v. Sverig her.

Sakens bakgrunn (Big Brother Watch v. Storbritannia )

Klagerne er organisasjoner og enkeltpersoner som arbeider med menneskerettigheter og rettighetene til journalister. Sakene er foranlediget av at Edward Snowden, en tidligere NSA entreprenør, avslørte eksistensen av overvåking og etterretningssystemer som drives av etterretningstjenesten i USA og Storbritannia. Spørsmålet for domstolen var om det britiske systemet for bulkinnsamling var forenlig med EMK artikkel 8 og 10.

Under vil EMDs vurdering av forholdet til EMK artikkel 8 omtales nærmere. For en omtale av EMDs vurdering opp mot EMK artikkel 10 og kildevernet, og den viktige avklaringen dommen gir for kravet om forutgående domstolskontroll, kan du lese mer i denne kommentaren fra NIMs fagdirektør Erlend Methi:

«EMD gir viktig avklaring om kildevernet»

EMDs vurdering

Domstolen innleder sin vurdering med at dagens teknologi er i fortløpende endring og at bulkinnsamling av informasjon gir statene blant adgang til å bekjempe terrorisme, narkotikasmugling, menneskehandel, og vold og overgrep mot barn.¹ Bulkinnsamling er overvåking som ikke er rettet direkte mot enkeltpersoner i konkrete tilfeller, men favner svært vidt. Om systemet inneholder effektive garantier som motvirker misbruk er derfor svært sentrale i spørsmålet om overvåkingen er i tråd med EMK artikkel 8.²

Domstolen legger i utgangspunktet til grunn at statene har vid skjønnsmargin i avveiningen mellom borgernes rett til privatliv og valg av virkemidler for å ivareta nasjonal sikkerhet. Domstolen presiserer likevel at ved bruk av bulkinnsamlingssystemer som fanger opp borgernes kommunikasjon, vil skjønnsmarginen være smalere og en rekke garantier må være på plass før et slikt system er forenlig med EMK artikkel 8.³

EMD har i tidligere avgjørelser lagt til grunn seks minstekrav («minimum safeguards»), knyttet til annen type overvåking.⁴ I kontekst av bulkovervåking særskilt, fremhever domstolen utfordringene knyttet til teknologi som fortløpende er i endring og at vilkårene som tidligere er blitt oppstilt for andre typer overvåking, ikke vil passe like godt for bulkovervåking. Domstolen formulerer basert på disse seks kriteriene dermed åtte krav som må være oppfylt i kontekst av bulkoveråking.⁵ Samtidig legges det opp til en samlet vurdering av vilkårene.

I den konkrete anvendelsen av disse nye utarbeidede kriteriene, konkluderte domstolen med at det britiske overvåkingssystemet ikke oppfylte standardene på tre punkter. For det første ble det pekt på fravær av uavhengig forutgående kontroll når etterretningsmyndighetene ble gitt tillatelse til å innhente og analyse kommunikasjon. For det andre inneholdt ikke begjæringen nærmere informasjon om hvilke søkebegrep som skulle benyttes i analysen. Det var derfor umulig for overordnet myndighet, som var satt til å gi tillatelse til analysen, å vurdere om analysen var nødvendig og forholdsmessig. Domstolen etterlyste som minstekrav at begjæring om analyse måtte inneholde kategorier av hvilke søkebegrep som skulle benyttes. For det tredje var søkebegrepene som kunne identifisere et individ (det vil si spesifikke indikatorer som for eksempel en emailadresse), ikke underlagt intern forhåndsgodkjenning.⁶

En enstemmig domstol konkluderte med at disse manglene utgjorde et brudd på EMK artikkel 8. Storbritannia hadde ikke vært i stand til å begrense innblanding i borgernes privatliv til det som er nødvendig i et demokratisk samfunn.⁷

I et separat votum skriver dommerne Lemmens, Vehabović og Bošnjak, at flertallet har utpenslet viktige prinsipper for beskyttelse av menneskerettighetene og fundamentale friheter. De skriver blant annet, «There are rare occasions when the Court adjudicates on a case which shapes the future of our societies. The present one is such an example.» Disse dommerne etterlyser imidlertid at flertallet burde lagt større vekt på retten til privatliv og kommunikasjon.

I et annet separat votum går dommer Pinto De Albuquerque enda lenger, og skriver at flertallet har åpnet døren for elektronisk «big brother» i Europa. Dommeren skriver at flertallet synes å tillate bulkinnsamling fordi det er nyttig og hensiktsmessig, og understreker at «Usefulness is not the same thing as necessity and proportionality in a democratic society.» Dommeren skriver videre at med denne avgjørelsen er terskelen fra EMD for å konstatere brudd, høyere enn hva som er tilfellet for EU-domstolen, som han oppfatter å være «lighthouse for privacy rights in Europe».

I et tredje votum skriver dommerne Lemmens, Vehabović, Ranzoni og Bošnjak at det bør foreligge tydelige rettssikkerhetsmekanismer som legger begrensninger på når en stat kan motta etterretningsinformasjon fra en annen stat. Disse dommerne mener at det må kreves forhåndsgodkjenning av en uavhengig part før en henvendelse om etterretningsinformasjon kan sendes til en annen stat.

Sakens bakgrunn (Centrum for Rättvisa v. Sverige)

Avgjørelsen i Rättvisa gjaldt spørsmål om det svenske FRA-systemet for bulkinnsamling var forenelig med retten til privatliv. EMD konkluderte i kammer med at det ikke forelå krenkelse av EMK artikkel 8, til tross for at det ble påpekt enkelte svakheter ved ordningen. I storkammeret konkluderer imidlertid EMD med at Sveriges bulkinnsamlingssystem innebar et brudd med EMK artikkel 8.

EMDs Vurdering

EMD understreker at bulkovervåking er en gradvis prosess hvor inngrepsgraden beror på hvilket steg i overvåkingsprosessen man befinner seg på.⁸. På samme måte som i Big Brother-saken, oppstilles det åtte kriterier som må være oppfylt.⁹

Domstolen bemerket at det svenske systemet i stor grad var i overenstemmelse med konvensjonen, men at systemet inneholdt tre mangler basert på kriteriene domstolen hadde formulert. For det første pekte domstolen på at det svenske lovverket ikke inneholdt en klar regel om sletting av overskuddsmateriale som ikke inneholdt personlig informasjon.¹⁰ Som et minimum krevde domstolen at den nasjonale lovgivningen inneholdt en regel om at innsamlet informasjon som ikke lenger er nødvendig for formålet med innsamlingen, måtte slettes. For det andre fastslo domstolen at det svenske lovverket måtte inneholde vilkår som tok høyde for privatlivsimplikasjonene når etterretningsinformasjon om borgerne ble delt med utenlandske etterretningstjenester. Her ble det vist til Big Brother saken mot Storbritannia hvor det britiske regelverket inneholdt prosedyrer for å sikre at det ikke skulle deles mer informasjon enn nødvendig med andre myndigheter.¹¹ For det tredje manglet det svenske systemet en ordning for effektiv uavhengig etterkontroll av overvåkingssystemet. Domstolen var skeptisk til om det svenske etterretningstilsynet ville fungere objektivt, da kontrollen i tillegg kunne innebære en undersøkelse av tilsynets egen aktivitet. På bakgrunn av dette, sammenholdt med at individklagesaker ikke ble begrunnet, konkluderte domstolen med at etterkontrollen ikke var i samsvar med de krav som stilles til etterkontroll (ex post facto control) av bulkovervåking.¹²

Domstolen konkluderte på bakgrunn av disse manglene at det forelå et brudd på EMK artikkel 8.

I separate votum skriver dommerne Lemmens, Vehabović og Bošnjak at domstolen burde oppstille strengere minimumskrav, og anvende disse kravene strengere på bulkinnsamlingssystemet.

I et annet separat votum fremhever dommeren Pinto De Albuquerque at kontrollmulighetene i alle tilfeller ikke var i samsvar med konvensjonen.

Dommer Kjølbro og Wennerström mente at det svenske systemet ikke innebar et brudd på artikkel 8.

Skriftlige innspill til Kunnskapsdepartementet om behovet for økt kunnskap om nasjonale minoriteter

NIM-B-2021-011

Skriftlige innspill til Kunnskapsdepartementet om behovet for økt kunnskap om nasjonale minoriteter (002) (pdf) 227.77 KB

Til: Kommunal- og moderniseringsdepartementetKunnskapsdepartementet

I dette brevet kommer NIM med innspill til Kunnskapsdepartementet om rammene for undervisning om nasjonale minoriteter i lærerplaner og i lærerutdanningen. I lys av forpliktelsene etter rammekonvensjonen om beskyttelse av nasjonale minoriteter, og den klare anbefalingen fra Europarådets rådgivende komité, mener NIM at en eksplisitt henvisning til nasjonale minoriteter i forskriftene for lærerutdanningen bør vurderes. En nærmere undersøkelse av hvordan lærerutdanningene i praksis inkluderer nasjonale minoriteter i undervisningen og hvordan kompetansen om nasjonale minoriteter kan styrkes, vil videre være et positivt tiltak. Avslutningsvis peker NIM på behovet for økt kunnskap om nasjonale minoriteter i befolkningen, og at kunnskap om nasjonale minoriteter i større grad kan tydeliggjøres og inkluderes i læreplanene for videregående opplæring. NIM anbefaler at Kunnskapsdepartementet vurderer dette i forbindelse med utarbeidelse av nye læreplaner.

Climate and Human Rights

NIM-R-2020-004-v02-EN

NIM har publisert en oppdatert versjon av rapporten «Klima og menneskerettigheter» på engelsk.

I den reviderte versjonen har bl.a. kapittel 4 blitt oppdatert etter høyesteretts dom i klimasaken, kapittel 5 er oppdatert med den siste utviklingen i klimasaker i Europa, og kapitlene 8 og 9 om klimaflyktninger og internasjonale klimasaker er også oppdatert med den seneste utviklingen.

Les rapporten «Climate and Human» rights her.

Politiets maktbruk mot barn

Politiets maktbruk mot barn har i den siste tiden vært gjenstand for offentlig debatt. Stavanger Aftenblad skrev i vinter artikkelserien «Politimakt mot barn». Ifølge avisa viser dokumentasjonen den har gjennomgått at politiet på ett år utførte 2 800 oppdrag for barnevernet og at tvangsmidler som håndjern, spyttbeskytter og andre maktmidler (slik som bodycuffs, stripps m.m) ble brukt overfor barn. Stortinget skal om et par uker ta stilling til et representantforslag som gjelder politiets maktbruk i oppdrag mot barn under barnevernets omsorg.¹

Barn er en sårbar gruppe, hvilket har vært tydelig under pandemien. Fordi barn er sårbare, må myndighetene være ekstra forsiktige i møte med barn. Tiltak rettet mot barn kan ha psykologisk innvirkning på dem, og det skal mindre til for at maktbruk mot barn er ulovlig, enn når maktbruken retter seg mot voksne. Det gjelder et særlig strengt forholdsmessighetskrav ved bruk av makt overfor barn. Det har betydning for hvilke typer tvangsmidler myndighetene kan bruke mot barn og i hvilke situasjoner. Adgangen til tvangsbruk vil bero på behovet for tvang, barnets alder, helsesituasjon og barnets sårbarhet for øvrig.

Barneombudet har skrevet flere brev til politiet og Justis- og beredskapsdepartementet om politiets tvangsbruk overfor barn. Brevene har blant annet handlet om behov for bedre regulering av politiets tvangsbruk overfor mindreårige og hvilke klagemuligheter barn har.² NIM har rådet myndighetene om at det utredes hvordan politiloven og politiinstruksen med tilhørende retningslinjer kan endres for mer presist å reflektere det menneskerettslige vernet mindreårige har ved bruk av makt. Vi har også bedt om at det vurderes hvordan det kan gis mer presise og inngående retningslinjer for barnevernets involvering av politiet.³

Aftenbladet rapporterte den 20. april at Barne- og familieminister Kjell Ingolf Robstad allerede har varslet tiltak for å bedre situasjonen til barn under barnevernets omsorg i møte med politiet. For å forsikre seg at politioppdrag mot barn begrenser seg til det som er nødvendig har Robstad varslet at det trolig vil komme endringer i barnevernets saksbehandlingsrundskriv, at de vil vurdere å skjerpe kravene til dokumentasjon for å sikre at barnevernet har prøvd alt før politiet tilkalles og at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet vil føre statistikk over politioppdrag.⁴ Dette er NIM positive til. FNs barnekomité har tidligere vært positive til Norges bruk av statistikk om et betydelig antall spørsmål. Samtidig har komiteen oppfordret Norge til å øke sin innsats for å sikre at systemet for innsamling av data muliggjør innsamling av slike data knyttet til alle rettighetsområdene barnekonvensjonen gjelder for.⁵ Justis- og beredskapsdepartementet har også varslet at de har tatt saken under behandling, og vil komme med orientering om oppfølging av NIMs innspill. Justis- og beredskapsdepartementet har ansvaret for politiloven og politiinstruksen. Derfor mener NIM det er viktig med oppfølging på justisfeltet for å ivareta barns menneskerettigheter i møte med politiet.

Et av forslagene som fremmes i representantforslaget, og som Stortinget skal ta stilling til, er om det skal be regjeringen innføre et forbud mot bruk av spyttbeskytter på barn. NIM har tidligere advart mot innføring av dette maktmidlet i kriminalomsorgen uten en nærmere helsefaglig utredning.⁶ NIM mener at terskelen for bruk av dette maktmidlet er svært høy, og kan være betydelig problematisk i relasjon til barns vern mot nedverdigende behandling. Dersom spyttbeskytter skal videreføres som et maktmiddel politiet kan benytte, bør det etter vårt syn i det minste foreligge en vurdering fra helsemyndighetene av helserisiko ved faktisk bruk.

Den internasjonale dagen mot homofobi, transfobi og bifobi

17. mai er, i tillegg til å vere Noregs grunnlovsdag, den internasjonale dagen mot homofobi, transfobi og bifobi. Sidan 2005 har ein markert dagen ved å rette merksemd mot og fremje fokus på lesbiske, homofile, bifile og transpersonar (lhbt-personar) sine rettar og situasjon verda rundt.

Sidan førre 17. mai har ein sett fleire framsteg for lhbt-rettar internasjonalt. Til dømes har homofili blitt avkriminalisert i Bhutan. I Sveits har ein kome nærare å tillate likekjønna ekteskap. I mars i år kom ein japansk distriktsdomstol til at det er i strid med den japanske grunnlova at det ikkje er tillate for personar av same kjønn å gifte seg.

Også i Noreg har ein sett framsteg. I haust vedtok Stortinget å innlemme kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk som verna diskrimineringsgrunnlag i den norske straffelova. Det inneber i praksis at transpersonar har fått eit eksplisitt vern etter straffelova sine føresegner om hatkriminalitet og hatefulle ytringar, på same måte som homofile, personar med funksjonsnedsettingar, og etniske og religiøse minoritetar.¹

Diverre ser ein også tilbakeslag. Homofili er framleis kriminalisert i over 60 statar. Lhbt-rettar møter òg aukande motstand fleire stadar i Europa, mellom anna i Ungarn og i Polen. I 2020 innførte det ungarske parlamentet lovgjeving som i praksis gjer det umogleg for transpersonar å endre juridisk kjønn, noko som gjer at dei i større grad risikerer å bli utsett for trakassering og vald. I Polen har ein over lengre tid operert med såkalla «lhbt-frie» sonar. Polen har òg uttrykt ynskje om å trekkje seg frå Europarådets konvensjon for førebygging og nedkjemping av vald mot kvinner og vald i nære relasjonar (Istanbulkonvensjonen), på bakgrunn av at polske styresmaktene mellom anna meiner den fremjar «kjønnsideologi» og utgjer eit trugsmål mot «tradisjonelle familieverdiar.» ² Som eit motsvar til utviklinga i Polen har EU erklært seg som ein lhbt-fridomssone.

Den negative utviklinga er ei påminning om korleis hardt vunne rettar raskt kan verte viska vekk. Under covid-19-pandemien har ein sett korleis allereie utsette grupper i samfunnet, inkludert lhbt-personar, vert enda meir utsette. FNs høgkommissær for menneskerettar har peika på lhbt-personar sine menneskerettar har blitt satt under eit enda større press enn dei allereie er, som følgje av pandemien.

Å hindre hatkriminalitet mot og diskriminering av lesbiske, homofile, bifile og transpersonar er ei menneskerettsleg plikt for staten. Denne plikta følgjer mellom anna av Grunnlova og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Å markere den internasjonale dagen mot homofobi, transfobi og bifobi er eit viktig ledd i arbeidet for å gjere lhbt-personar meir synlege i samfunnet, og å setje søkjelyset på menneskerettsutfordringane dei framleis møter. Det er ein viktig del av kampen for å sikre like menneskerettar for alle, uavhengig av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsutrykk.

Midlertidige endringer i smittevernloven (koronasertifikat)

NIM-H-2021-026

NIMs høringsuttalelse - midlertidige endringer i smittevernloven (pdf) 245.00 KB

Til: Helse- og omsorgsdepartementet

NIM sitt utgangspunkt at innføringen av koronasertifikat vil kunne bidra til å realisere det minste inngreps prinsipp. NIM har innspill til at innføring av bruk av koronasertifikat for å gjøre unntak fra restriksjoner innebærer et inngrep i privatlivet som etter NIMs syn krever hjemmel. NIM har videre innspill til hvordan lovreguleringen i større grad kan ivareta retten til privatliv, herunder at loven inneholder en klar avgrensning mot videre bruk av opplysninger i koronasertifikatet, og at opplysningene skal slettes etter at opplysningene er avlest. Vi kommenter også spørsmålet om usaklig forskjellsbehandling, og hvordan lovhjemmelen om å kunne gi forskrift om bruk av koronasertifikatet mer presist kan avgrenses.