NIM har i dag lansert en egen podkast. I første episode tar Adele Matheson Mestad og Anine Kierulf imot komiker Harald Eia for å snakke om ytringsfrihet og humor.

Ytringsfrihet i 100 & 10 er en podkast om ytringsfriheten på ulike felt – som sport, litteratur, humor, musikk og journalistikk. Adele Matheson Mestad og Anine Kierulf gjør denne friheten litt mer levende for deg ved å la skikkelig bra gjester snakke om sine erfaringer med den.

Podkasten kan høres på de fleste tjenester for podkast bl.a. på Spotify under.

Podkasten er produsert av Rollo Live for NIM

Visste du at humor er en ytringsform som er vernet av ytringsfriheten? Faktisk kan humoristiske ytringer ha ekstra sterkt vern mot inngrep i ytringsfriheten fordi slike ytringer kan innebære maktkritikk eller få oss til å se en sak med nye øyne og bidra til både innsikt og diskusjon.

Hvilken beskyttelse har humoristiske ytringer?

Ytringsfriheten er tungt forankret i norsk rett, og hviler på tre begrunnelser som har en side til utviklingen av samfunnet og hver enkelt av oss.¹Den følger både av Grunnloven § 100 og internasjonale konvensjoner som Norge har sluttet seg til og som gjelder som norsk lov, Slik som den Europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 19, som ved motstrid har forrang foran norsk lov, jf. Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) § 2 jf. 3. Ytringsfrihetens begrunnelser er listet opp i Grunnloven § 100 andre ledd og er «sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse». Ytringsfrihetens begrunnelser kan realiseres gjennom bruk av humor. Humoristiske ytringer kan innebære maktkritikk eller få oss til å se en sak med nye øyne og bidra til både innsikt og diskusjon. Ofte vil humoristiske ytringer være blant de ytringene som har sterkest beskyttelse mot inngrep fra statens myndigheter.²Det følger av Grunnloven § 100 tredje ledd at «Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser». I NOU 1999: 27 «Ytringsfrihet bør finde sted» punkt 10.3.4. s. 244-245 er det nærmere definert hva slags ytringer det er tale om. Se også Dokument 12:15 (2011-2012), Innst. 185 S (2013-2014), Sak nr. 6 (13. mai 2014). Det var foreslått at religion skulle inntas i grunnloven § 100 tredje ledd, men det ble nedstemt. Utfra debatten fremgår det at flertallet alt anså det dekket av ordlyden og følgelig at endringen var overflødig: Se også HR-2020-184-A avs. 23-24. Eksempler på humoristiske ytringer som har sterk ytringsfrihetsbeskyttelse er politisk satire eller ytringer som har et skråblikk på samfunnet.

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har gjentatte ganger omtalt ytringsfrihetens betydning for både individ og samfunn – og at denne rettigheten derfor også beskytter ytringer som sjokkerer, fornærmer og forstyrrer oss. Satire, ironi og karikaturer er normalt laget for å provosere og skape debatt. Domstolen har skrevet at de som lager, fremfører, distribuerer eller stiller ut kunst, bidrar til utveksling av ideer og meninger som er avgjørende for et demokratisk samfunn.³Se f.eks. Vereinigung Bildender Künstler v. Østerrike (68354/01) avs. 26 med videre henvisning.

Tolkning av humor

Hvilken beskyttelse en ytring har mot inngrep fra myndighetene, avhenger av hvordan den skal forstås etter å ha blitt tolket. En ytring kan forstås på ulikt vist av ulike personer. Debatten om bruk av såkalt «blackface» i Stovnerrevyen for et par år tilbake illustrerer dette.⁴Se bl.a. Leter vi etter rasisme? – VG og Kunnskapsløs respons til Stovner-elevene – VG. Bakgrunnen for debatten var at en hvit skuespiller, som skulle portrettere en polititjenesteperson som skulle skape gode relasjoner til minoritetsungdommen, hadde malt seg svart i ansiktet og brukte lokal slang for å få innpass blant elevene. Det oppstod en debatt om hvordan bruk av blackface i den konkrete settingen skulle forstås.

I menneskelige relasjoner forstås ord eller handlinger sjeldent i et vakuum. Ordene vi bruker, men også intensjon, form og kontekst er sentrale momenter når vi tolker hverandres ytringer. Ved vurderingen av om en ytring skal resultere i erstatnings- eller straffeansvar, legges normalt en objektiv fortolkning av ytringen til grunn. Det innebærer at verken hva den som ytret seg mente eller hvordan den konkrete mottakeren oppfattet ytringen er avgjørende.⁵Det avgjørende er hvordan en alminnelig tilhører ville oppfattet ytringen ut fra sammenhengen den ble fremsatt i, se f.eks. HR-2020-184 A avs. 29-30 om strl. § 185.

Som annen kunst, er humor ofte nettopp preget av mange tolkningsmuligheter. Et eksempel er Charlie Hebdos karikaturtegning av Meghan Markle, hvor dronningen av England satt med kneet på halsen til hertuginnen.  På tegningen var også teksten «Hvorfor forlot Meghan Buckingham?» og med en snakkeboble fra Markle som sier «Fordi jeg ikke fikk puste lenger». Karikaturen kan både tolkes som kritikk mot rasistiske holdninger i kongehuset eller som kritikk mot hertuginnen for å ha inntatt en overdreven offerrolle. Fordi virkemidler som ironi, tvetydighet, karikering og overdrivelser gjør at humor kan tolkes på mange måter, kan det tidvis være vanskelig å utlede ett klart meningsinnhold av humoristiske ytringer.

Grenseløs humor?

Men er forsvaret «jeg bare tulla» alltid et frikort i tilfeller der ytringer tolkes som truende eller hatefulle? Svaret er nei. Komikere og kunstnere kan, som alle andre, måtte stå til ansvar for ytringene sine i etterkant av at de har blitt fremført.⁶Grunnloven § 100 fjerde ledd oppstiller et nærmest absolutt forbud mot forhåndssensur av ytringer. Bestemmelsen lyder « Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan ikke settes i verk utenfor anstalter». Det kan enten være i form av rettslig ansvar eller i form av kritikk for dårlig eller feilslått humor. For at statens myndigheter skal kunne gjøre et rettslig inngrep i ytringsfriheten – enten med straff eller erstatning – må tre vilkår være oppfylt.⁷Jf. Grunnloven § 100 andre og tredje ledd, EMK artikkel 10 nr. 2 og SP artikkel 19 nr. 3. Vilkårene varierer noe, men kan sammenfattes som en vurdering av om inngrepet har tilstrekkelig rettslig grunnlag, at det er nødvendig for å ivareta et tungtveiende hensyn og at det er forholdsmessig. Forholdsmessighetsvurderingen fordrer en konkret helhetsvurdering, der ytringsfrihetens generelle begrunnelser samtidig må tas i betraktning. Fordi humoristiske og kunstneriske ytringer ligger så nært ytringsfrihetens kjerne skal det en god del til for å gripe inn i slike ytringer.⁸Vereinigung Bildender Künstler v. Østerrike avs 33. Se også Kuliś og Różycki v. Polen (27209/03) særlig avs. 40. I sistnevnte sak kom EMD til at det forelå en krenkelse av art. 10. Saken hadde sin bakgrunn i et sivilt søksmål rettet mot en satirisk tegneserie om potetgullmerke. Se også Eon v. Frankrike (26118/10) avs. 60 med videre henvisninger.

Det finnes få, om noen, saker som har nådd det norske rettsapparat som gjelder humoristiske ytringer.⁹Se imidlertid TSALT-2018-159702 som gjaldt en tiltalt som ble dømt for å ha fremsatt hatefulle ytringer mot samer, men hvor forsvareren viste til et lydklipp hvor Atle Antonsen harselerte med samer i et humorprogram. Tingretten skrev om dette at «Slik retten forstår forsvarer, er det gjort gjeldende at tiltaltes ytringer må anses vernet av ytringsfriheten fordi Antonsen i radioprogrammet fremsatte lignende ytringer. Denne anførselen kan ikke føre frem. Som nevnt ovenfor er det sentralt hvilken sammenheng ytringen er fremsatt. Kommisjonen var et relativt kjent humorprogram som gikk på den nå nedlagte radiokanalen Kanal 24. Etter rettens syn må det være større rom for å fremsette slike ytringer i et humorprogram. Retten bemerker for øvrig at deler av utsagnene Antonsen formidlet senere ble skrevet som et innlegg til en nettdebatt i Harstad Tidende. Avisen ble senere felt i Pressens faglige utvalg for ikke å ha slettet innlegget». Pressens faglige utvalg (PFU) har imidlertid behandlet flere saker som har handlet om humorinnslag og spørsmål om Vær Varsom-plakaten er brutt.¹⁰Mona Levin og Lars-Toralf Utnes Storstrand mot NRK PFU-sak 150/19, se 150/19 – Presse.no Terskelen for å bli felt i PFU er lavere enn for å bli dømt for ulovlige ytringer i domstolene. PFU skal vurdere om den som er klaget inn har fulgt reglene for god presseetikk etter Vær Varsom-plakaten, men ikke om innslag er vellykkede, eller om dette er god eller dårlig humor. Utvalget har i sakene vektet hensynet til berørte grupper opp mot hensynet til ytringsfrihet.

EMD har behandlet flere saker hvor det har vært personer har blitt ilagt en reaksjon fra myndighetene for det de hevder var humor. Et eksempel på en sak fra EMD om påstand om uforholdsmessig inngrep i ytringsfriheten er M’Bala M’Bala v. Frankrike. Saken gjaldt den franske komikeren M’Bala som ble straffedømt for offentlig å ha forhånet jøder på et show. Han hadde uttalt at showet, av en anmelder, var omtalt som «den største antisemittiske samlingen siden andre verdenskrig», og at han derfor hadde forbedringspotensial. Han inviterte en kjent holocaustfornekter på scenen og ga ham en pris. Prisen ble utdelt av en skuespiller ikledd tilsvarende klær som de klærne jødene ble pålagt å bruke under krigen. Om tolkningsprinsippene henviste domstolen til en tidligere storkammeravgjørelse, og gjentok at i relasjon til EMK artikkel 10, må nedsettende ytringer vurderes i lys av både omstendighetene og konteksten de er fremsatt i.¹¹M’Bala M’Bala v. Frankrike (25239/13)  avsnitt 37. EMD la til grunn at M’Bala gjennom sketsjen hadde hyllet holocaustfornekteren og gitt ham en taleplattform. Konklusjonen var at han ikke hadde beskyttelse etter EMK artikkel 10 jf. 17. Klagen ble derfor avvist.

En annen sak er en sak fra 2019 mot Romania.¹²Marina v. Romania. (50469/14) (Dommen er kun tilgjengelig på fransk.)  Sakens bakgrunn var at radiovertene i et humorprogram hadde lest opp og kommentert et brev de hadde mottatt. Brevet omhandlet en kvinne, og det het i brevet at kvinnen gjentatte ganger hadde vært utro mot mannen sin. Kvinnen ble av radiovertene nevnt ved navn. Spørsmålet i saken var om kvinnens rett til privatliv etter EMK artikkel 8 var krenket. Retten til privatliv kan ofte stå i et spenningsforhold til ytringsfriheten. Vurderingen av retten til privatliv satt opp mot retten til ytringsfriheten handler om å avveie to menneskerettigheter mot hverandre. EMD har lagt til grunn at det må treffes en rimelig balanse («fair balance») mellom de to rettighetene. I saken om kvinnen og radioprogrammet fant EMD etter en konkret vurdering at det forelå en krenkelse av den omtalte kvinnens rett til privatliv.

Humorens verdi i det store bildet

Selv om resultatet i sistnevnte sak har blitt akseptert, har EMD blitt kritisert for sin håndtering av humoristisk materiale i saken fordi domstolen gikk for mye inn i de konkrete ytringene, og ikke la nok vekt på at humor og satire kan bidra til debatter av generell interesse selv om ytringen ikke dirkete gjelder politiske, historiske eller vitenskapelige tema.¹³Irony in Court: Marina v. Romania | Strasbourg Observers Se f.eks. også Sousa Goucha v. Portugal (70434/12) avs. 51-55 hvor EMD argumenterer etter disse linjene. Det kan hevdes at personer som ytrer seg humoristisk trenger et visst spillerom for også å kunne bomme på spøker for nettopp å kunne levere satire. Hvis man i for stor grad reagerer rettslig, vil rommet for eksperimentell humor og satire bli mindre og kunne resultere i at også lovlige og morsomme ytringer holdes tilbake for mye. Det vil kunne ha en nedkjølende effekt på ytringsfriheten. Derfor bør det være en ganske rommelig margin for feilslått og dårlig humor – også for humor som ikke har den åpenbare politiske brodden og maktkritikkdimensjonen, slik som karikaturtegninger. For i det store bildet er humor viktig både for enkeltmennesket og samfunnet.