Side 46 – Norges institusjon for menneskerettigheter

EMD starter behandling av saken til franske IS-kvinner

Tirsdag 29. september startet Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) behandlingen av en prinsipiell sak som omhandler franske kvinner som har sluttet seg til terrororganisasjonen IS, men som nå befinner seg i fangeleirer i Syria og som ønsker å returnere til Frankrike.

Bakgrunnen for saken er at kvinnenes foreldre har krevd at Frankrike henter hjem de franske kvinnene. Frankrikes rettssystem har avvist kravet med henvisning til at Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) ikke gjelder for franske statsborgere i Syria. Foreldrene har anket saken inn for EMD, med påstand om brudd på EMK artikkel 3 som forbyr umenneskelig behandling. Klagerne anfører også at Frankrike bryter artikkel 3 nr. 2 i fjerde tilleggsprotokoll, om at ingen skal nektes adgang til riket der man er borger. Endelig mener de at det foreligger brudd på EMK artikkel 13, om retten til effektive rettsmidler.

Opp i Storkammer

Saken skal tas opp direkte i storkammeret, ettersom den reiser viktige prinsipielle spørsmål.

Et spørsmål domstolen må ta stilling til er hvor langt de menneskerettslige forpliktelsene etter EMK strekker seg. Konvensjonens primære virkeområde er innenfor statenes egne jurisdiksjonsområder. Spørsmålet er derfor hvilke forpliktelser en stat har overfor egne statsborgere som selv har valgt å slutte seg til en terrororganisasjon og som befinner seg i utlandet. Saken handler også om konvensjonens virkninger for europeiske statsborgere som befinner seg utenfor Europa.

Utfallet av saken vil få konsekvenser for mange land i Europa, slik som Norge, som selv har statsborgere som oppholder seg i fangeleirer i kurdiske områder av Syria. Dersom EMD konkluderer med at Frankrike plikter å beskytte egne statsborgere mot brudd på EMK artikkel 3 i Syria, vil dette medføre konsekvenser for europeiske lands plikter til å hente hjem egne statsborgere.

Norge intervenerer

Flere europeiske land har intervenert i saken, deriblant Norge. I intervensjonen opplyser den norske stat at Norge har hentet hjem fem foreldreløse barn, samt den omtalte IS-kvinnen og hennes syke barn, men at dette ikke var gjort som følge av en menneskerettslig plikt, men som følge av en humanitær vurdering. Den norske stat mener at europeiske stater ikke har en plikt til å hente ut egne statsborgere, og at det vil avvike fra tradisjonell EMK-tolkning om statene skulle pålegges å sikre statsborgere som befinner seg utenfor statens territorium.

Spørsmålet om man skal hente hjem statsborgere som har vært med i IS er politisk kontroversielt, og har vært gjenstand for stor debatt både i Norge og andre europeiske land. Dersom domstolen kommer til at det ikke foreligger en menneskerettslig plikt for stater til å hente hjem sine statsborgere, vil det fortsatt være et spørsmål for politikerne om det er humanitært riktig, eller strategisk klokt, ettersom forholdene i disse fangeleirene er svært dårlige.

Få med deg NIMs direktør Adele Matheson Mestad snakke om saken i NRK Nyhetsmorgen onsdag 29. september.

Religionsfriheten er ikke overflødig

Kronikk av Gro Nystuen, assisterende direktør ved NIM. Opprinnelig publisert i Vårt land 29. september 2021.

Religionsfrihet forsvarer ikke bare retten til å tro, men også retten til å fremme religionskritikk. Likeverd, uavhengig av tro, er dypt forankret i menneskerettighetene og bør fortsette å være det.

I en kronikk i Vårt land den 27. september argumenterer Rudi Kessel for at religionsfriheten er overflødig fordi den allerede dekkes av samvittighetsfrihet, forsamlingsfrihet og ytringsfrihet. Han mener at religionsfriheten er vanskelig å håndheve fordi religionsbegrepet er subjektivt og diffust. Forfatteren etterlyser debatt om avskaffelse av religionsfriheten. Debatt er alltid bra, men vi mener at religionsfriheten har en viktig og selvstendig betydning utover eventuell overlapp med andre menneskerettigheter.

Ediktet i Nantes

Religionsfrihet og ytringsfrihet har vært uløselig knyttet sammen i hele vår moderne tidsperiode. I 1598 kom det såkalte ediktet i Nantes, som avsluttet religionskrigene mellom katolikker og protestanter (hugenotter), som hadde herjet i Europa i nesten et halvt hundre år. Ediktet foreskrev at heretter skulle protestanter kunne ytre seg om sin religiøse overbevisning og utøve den offentlig (riktignok med visse begrensninger), uten å bli gjenstand for forfølgelse, drap, tortur osv. Religionsfriheten var med andre ord meningsløs uten ytringsfriheten, og til sammen ble innføringen av disse to rettighetene løsningen på et enormt samfunnsmessig problem. Historien om ediktet i Nantes er kun en liten flik av religionsfrihetens historie. Det har vært mange tilbakeslag. Historien illustrerer likevel godt hvordan religions- og ytringsfrihet henger sammen.

Beskytter blasfemiretten

Kjernen i ytringsfriheten er retten til å ytre seg uten å risikere straff og sanksjoner. Dette omfatter ytringer om egen og andres religion. Religionsfriheten verner om en særlig type tanke- og uttrykksfrihet, den som er knyttet til religiøse overbevisninger. Som Kessel noterer, er religion subjektivt, og én persons religion kan være en annens blasfemi. Det innebygde dilemmaet er at (de fleste) religiøse personer oppfatter sin religion som den objektive sannhet. Religionsfriheten tillater at den enkelte både kan tro på sin objektivt sanne gud, samtidig som man må akseptere at andre personer har andre guder. De fleste religiøse personer vil mene at de andre tar feil, men må likevel forholde seg til deres rett til «vantro».

Religionsfrihet impliserer altså ikke bare retten til å tro, men også retten til direkte eller indirekte å fremme religionskritikk, for eksempel gjennom å ha en annen religion, gjennom å eksplisitt kritisere en bestemt religion, eller gjennom satire, brenning av hellige skrifter eller annen blasfemi. Kessel er bekymret for at religionsfriheten legitimerer krenkelseskulturen, men det forholder seg motsatt: religionsfriheten beskytter nettopp retten til å utøve sin religion eller ytre seg om andres religion, også på måter som fører til at noen blir krenket. På samme måte som religion, er blasfemi subjektivt. Etter Muhammed-karikaturstriden i 2006 etablerte en rekke av verdens muslimske land et blasfemi-observatorium for å følge med på tiltak som oppfattes som blasfemi i den muslimske tro. Religionsfriheten utgjør et forsvar, ikke bare for religionsutøvelse, men også mot anklager om blasfemi. FN-organer har med utgangspunkt i religionsfriheten tatt til orde for at stater bør fjerne nasjonale blasfemi-forbud.

Diskriminerer ikke

Kessel anfører framveksten av tulle-religioner som et argument mot religionsfrihet. Kan pastafarianere (kirken av det flygende spagettimonster), tilbedere av «the Force» (Star Wars) og religionen «Alt som er» ha krav på statsstøtte? Her må det skilles mellom religionsfrihet på den ene siden og rett til statsstøtte til å utøve religion på den andre. Dette er to forskjellige ting. Hva slags kriterier en stat har for å finansiere ulike religiøse grupper over statsbudsjettet, vil i stor grad være overlatt til myndighetenes skjønnsutøvelse.

Da FN i 1948 vedtok den universelle menneskerettighetserklæringen var religionsfriheten en sentral rettighet sammen med bl.a. ytringsfrihet, samvittighetsfrihet og forsamlingsfrihet. Den er nedfelt i en rekke senere menneskerettighetskonvensjoner, som Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, FNs konvensjon om politiske og sivile rettigheter og FNs barnekonvensjon for å nevne noen. Rettigheten betyr i praksis at alle fritt kan utøve sin religion (eller la være) og at staten ikke kan påtvinge noen en bestemt religion eller forby enkelte (eller alle) religioner. Religionsfriheten innebærer også retten til å endre sin religion, eller til å forlate den. Det stemmer derfor ikke, som Kessel antyder, at religionsfriheten legger «en kime til diskriminering av ateister og agnostikere».

Uaktuelt

Slett ikke alle land har full religionsfrihet. I mange stater er religionsfriheten under økende press. De universelle menneskerettighetene er imidlertid klare på at alle mennesker har krav på religionsfrihet. Statene er forpliktet til å gjennomføre dette og må stå til ansvar i FN og andre fora hvis religionsfriheten brytes. Det samme gjelder ytringsfrihet, forbudet mot tortur og slaveri, eller retten til rettferdig rettergang, for å nevne noen få sentrale menneskerettigheter. Å gå tilbake til tegnebrettet for å fjerne religionsfriheten fra de internasjonale menneskerettighets-instrumentene er lite aktuelt. Det er vanskelig å se for seg noe forslag som ville falle tyngre til bakken i FN eller Europarådet eller andre mellomstatlige organisasjoner enn opphevelse av religionsfriheten.

Vi er enige med Kessel i at religiøse uttrykk, ytringer og tradisjoner i stor grad vil beskyttes av ytringsfriheten og forsamlingsfriheten. Men religionsfriheten har også en annen dimensjon. Den tar utgangspunkt i at det finnes flere religioner og anerkjenner dermed implisitt religioners subjektive karakter. Denne grunnleggende erkjennelsen kom verdenssamfunnet sammen fram til i de første årene etter annen verdenskrig, en krig hvor religionsforfølgelse hadde vært en hovedingrediens i folkemordet på millioner av jøder. Likeverd, uavhengig av religion eller tro, ble dermed en bærebjelke i menneskerettighets-arkitekturen og bør fortsatt være det.

NIMs innspill til regjeringsforhandlingene

NIM-B-2021-014

Innspill til regjeringsforhandlinger fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) (pdf) 228.89 KB

Med utgangspunkt i det nye flertallet på Stortinget etter valget, har NIM sendt innspill til partiene som sonderer om regjeringssamarbeid med innspill til hva vi mener bør inn i en ny regjeringsplattform.

Innspillene tar utgangspunkt i saker som NIM har spilt inn overfor myndighetene tidligere, men som vi fortsatt regner som uløste. De dekker saker som berører ulike grupper mennesker, og der det etter NIMs syn kreves politiske endringer for å unngå fremtidige menneskerettighetsbrudd.

Menneskerettighetene til personer med funksjonsnedsettelse

FNs konvensjon om rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse (CRPD) er den eneste av FNs diskrimineringskonvensjoner som ikke er inkorporert i norsk lov. Dette er prinsipielt uheldig, og det kan også føre til at norske domstoler i noen tilfeller vil måtte legge til grunn et resultat som er i strid med våre folkerettslige forpliktelser. NIM anbefaler derfor at CRPD inkorporeres i norsk lov.

En sak som også springer ut av Norges ratifikasjon av CRPD er behovet for endring av dagens vergemålssystem. NIM anbefaler at vergemålsinstituttet avvikles og erstattes med et system for beslutningsstøtte, slik at retten til selvbestemmelse og personlig autonomi i størst mulig grad kan ivaretas for alle.

Menneskerettighetsutfordringer i norske fengsler

Det er betydelige menneskerettighetsutfordringer i norske fengsler. Det knytter seg særlig til forholdene for psykisk utviklingshemmede og alvorlig psykisk syke innsatte, isolasjon av innsatte og bruk tvangsmidler som sikkerhetscelle og sikkerhetsseng. Kvinnelig innsattes soningsforhold reiser særlige spørsmål. Høyesterett har i flere saker funnet krenkelse av menneskerettighetene til innsatte, blant annet knyttet til ulovlige kroppsvisitasjoner.

For å unngå fremtidige menneskerettighetskrenkelser anbefaler NIM at det settes ned et utvalg for å fremme forslag til regelverksendringer og andre tiltak, herunder satsningsområder knyttet til blant annet bygningsmasse, utetid og helsetjenester i fengslene, for sikre menneskerettighetene til innsatte i norske fengsler. Vi mener også at bevilgningene knyttet til kriminalomsorgen bør økes betydelig.

Likeverdig omsorg for barn uten omsorgspersoner

Omsorgssituasjonen til enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år har over flere år vært kritisert av FN. I 2021 ble det lovfestet i utlendingsloven at UDI skal ha omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år. NIM mener at lovendringen opprettholder forskjellsbehandlingen mellom enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år og andre barn, og anbefaler at disse barna gis et omsorgstilbud som er likeverdig med andre barn uten omsorgspersoner.

Opprettelse av uavhengig klimakommisjon

Flere menneskerettigheter kan forplikte staten til å avverge farlige klimaendringer, herunder retten til et levelig miljø etter Grunnloven § 112 og retten til liv og privatliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) og FNs barnekonvensjon (BK). NIM mener at Regjeringen bør utrede opprettelsen en uavhengig klimakommisjon, med lovfestet mandat til å gi råd om utslippskutt og overvåke etterlevelsen av menneskerettslige klimaforpliktelser. Det vil styrke etterlevelsen av menneskerettighetene på klimaområdet, og gi domstolene bedre forutsetninger for kontroll.

Innskrenkninger av innsattes rettigheter

I Danmark vakte det i fjor stor oppsikt at en livstidsdømt fengselsinnsatt hadde fått kjæreste i løpet av soningstiden. I lys av dette ble det det nylig sendt ut et lovforslag på høring som vil åpne for en innskrenking av livstidsdømtes muligheter til å komme i kontakt med omverdenen og inngå nye relasjoner mens de soner straff.

Det er forståelig at myndighetene ønsker å begrense innsattes muligheter til å ha kontakt med personer på utsiden av fengselet og til å påvirke de til å gjøre straffbare handlinger. Slike begrensinger må likevel alltid vurderes opp mot statens menneskerettslige forpliktelser.

Det menneskerettslige utgangspunktet er at retten til privatliv og ytrings- og informasjonsfrihet gjelder fullt ut for alle, også for personer i fengsel. Dette følger både av Grunnloven § 100 og § 102 og internasjonale konvensjoner Norge er bundet av, som Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8 og 10. I retten til privatliv inngår blant annet retten til å etablere og utvikle relasjoner med andre mennesker og med omverdenen. Ytrings- og informasjonsfriheten gir den enkelte rett til å meddele og motta opplysninger, ideer og budskap. Også de som ønsker å kommunisere med innsatte i fengsel har i utgangspunktet rett til dette.

Gjennom mulighet til å uttrykkelig seg og få innblikk i andres tanker og ideer, kan den enkelte utvikle seg som menneske og danne relasjoner. Muligheten til å utvikle relasjoner med andre mennesker kan for personer i fengsel være viktig for å bidra til rehabilitering. Kommunikasjon med innsatte kan for andre bidra til innsikt i hvordan forholdene i fengsel er, samt at det kan gi innsikt bakgrunnen for at den innsatte har endt opp i fengsel.

Soning i fengsel innebærer et stykke på vei ulike iboende begrensinger, noe som er en naturlig konsekvens av frihetsberøvelsen. Disse begrensingene knytter seg i første rekke til den praktiske utøvelse av rettighetene, for eksempel knyttet til tid, omfang og sikkerhetsforanstaltninger. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har blant annet fastslått at retten til privatliv i artikkel 8 ikke nødvendigvis sikrer en rett for innsatte til å kommunisere via internett eller sosiale medier, så lenge alternative kommunikasjonsmåter, slik som brev eller telefon, er tilgjengelig og tilstrekkelig.¹

I det danske lovforslaget er det blant annet foreslått at de innsatte bare får ha kontakt med personer som de allerede hadde kontakt med før varetektsfengslingen, og at de må innhente tillatelse før de kan ytre seg i for eksempel podkaster eller sosiale medier om den forbrytelsen de er dømt for.

Selv om å sone i fengsel kan innebære iboende begrensinger i form av restriksjoner på tid og former for kommunikasjon, har EMD ved flere anledninger uttalt at spesielt strenge eller ytterligere former for restriksjoner vil kunne utgjøre et «inngrep» i retten til privatliv og ytring- og informasjonsfrihet².

For at staten skal kunne gjøre inngrep i innsattes rett til privatliv og ytrings- og informasjonsfrihet må tre vilkår være oppfylt; det kreves hjemmel i lov, at inngrepet oppfyller et lovlig formål og at det er forholdsmessig. Hver enkelt sak må vurderes individuelt og konkret.

At inngrepet må være nødvendig og forholdsmessig innebærer at inngrepet må være egnet til å oppnå formålet og det må foreligge en rimelig avveining mellom de hensyn inngrepet skal sikre, den innsatte og de som eventuelt ønsker å kommunisere med den innsatte. Det vil ha vesentlig betydning i vurderingen om formålet kan nås på andre mindre inngripende måter.

Myndighetene kan typisk gripe inn i retten til privatliv og ytrings- og informasjonsfrihet for å ivareta viktige samfunnsformål, slik som kriminalitetsbekjempelse eller ivaretakelse av andres rettigheter. EMD har blant annet slått fast at formålet «beskyttelse mot kriminalitet og uro» kan legitimere et større inngrep overfor en person i fengsel enn overfor en person som ikke er frihetsberøvet.³ Det er allikevel slik at restriksjoner i fengselshverdagen som går lenger enn det man normalt vil akseptere for en innsatt, kan utgjøre et ulovlig inngrep i retten til privatliv etter EMK artikkel 8.⁴

EMD har bygget på at hensynet til toleranse og åpenhet, som kjennetegner et demokratisk samfunn, innebærer at innsattes rettigheter ikke automatisk kan begrenses utelukkende basert på myndighetenes syn på hva allmenheten kan anse som støtende.⁵ Et eksempel på dette er saken Frasik mot Polen som gjaldt retten til å gifte seg etter EMK artikkel 12. Faktum i saken var at en innsatt ønsket å gifte seg, men fikk avslag med den begrunnelsen at forholdet ikke var av en slik kvalitet at ekteskap var berettiget. Domstolen konkluderte med krenkelse av artikkel 12. Kun det at myndighetene anså det som uakseptabelt, kunne ikke begrunne et inngrep i den innsattes rettigheter etter EMK.

Personer i fengsel er en utsatt og sårbar gruppe. Vi har i det siste sett at andelen psykisk syke i norske fengsler øker. Samtidig soner mange av de innsatte lengre straffer enn før, og en større andel av de innsatte er dømt for alvorlige lovbrudd.⁶ Det er ikke noe som tyder på at en tilsvarende lov vil bli foreslått i Norge, men NIM vil understreke at ved begrensinger i rettighetene til personer i fengsel må det foretas en grundig vurdering av forholdet til statens menneskerettslige forpliktelser.

Forlengelse av midlertidig lov om innreiserestriksjoner for utlendinger av hensyn til folkehelsen

NIM-H-2021-038

Høring - Forlengelse av midlertidig lov om innreiserestriksjoner for utlendinger av hensyn til folkehelsen (pdf) 175.12 KB

Til: Justis- og beredskapsdepartementet

NIM har levert høringssvar om forlengelse av midlertidig lov om innreiserestriksjoner for utlendinger av hensyn til folkehelsen. NIM har enkelte innspill til presisering av terskelen for videreføring av inngripende tiltak, og ber også departementet vurdere å fremme endringer som gjør utgangspunktene mindre inngripende, gitt at det gjennom forskrift er gjort en rekke unntak fra reglene i loven. NIM støtter også at det skal innhentes nye vurderinger fra helsemyndighetene før en eventuell proposisjon fremmes for Stortinget.

Forslag til forlengelse av midlertidige lover om tilpasninger i barnehageloven, opplæringsloven og friskoleloven for å avhjelpe konsekvenser av utbrudd av covid-19

NIM-H-2021-037

NIM høringssvar om forlengelse av midlertidige lover om tilpasninger i barnehageloven mv (pdf) 170.45 KB

Til: Kunnskapsdepartementet

NIM har avgitt høringssvar til forslag til forlengelse av midlertidige lover om tilpasninger i barnehageloven, opplæringsloven og friskoleloven for å avhjelpe konsekvenser av utbrudd av covid-19. Ettersom loven har en kompenserende funksjon i tilfelle skoler og barnehager stenges eller må begrense aktiviteten i medhold av smittevernloven eller covid-19-forskriften, mener NIM at loven bør videreføres så lenge slike vedtak kan være aktuelle. Vi ber imidlertid departementet vurdere om man på nåværende tidspunkt kan gjøre justeringer i forskriften gitt i medhold av loven, som åpner for større grad av hjemmeundervisning også når dette ikke er begrunnet i smittevern.

NOU 2021:3 Barneliv foran, bak og i skjermen

NIM-H-2021-036

Høringssvar NIM - NOU 2021 3 Barneliv foran bak og i skjermen (pdf) 156.86 KB

Til: Kultur- og likestillingsdepartementet

NIM har levert høringssvar til NOU 2021:3 Barneliv foran, bak og i skjermen og notat med forslag til endringer i bildeprogramloven. NIM mener at utredningen gir gode vurderinger av de menneskerettslige rammene for dette området, og er enig med utvalget i at myndighetene har nokså stor frihet i vurderingen av hvilke tiltak som bør iverksettes for å beskytte barn mot skadelig medieinnhold.

Endringer i smittevernloven

NIM-H-2021-035

NIMs høringsuttalelse - endringer i smittevernloven - forlengelse av midlertidige forskriftshjemler 24.09 (pdf) 269.46 KB

Til: Helse- og omsorgsdepartementet

NIM har avgitt høringssvar til forslag om endringer i smittevernloven: Forlengelse av midlertidige forskriftshjemler om koronasertifikat, oppholdssted under innreisekarantene, samt isolering og begrensninger i bevegelsesfrihet for å forebygge eller motvirke overføring av SARS-CoV-2.

I høringssvaret gir vi blant annet innspill til hvordan lovhjemlene om tiltak kan justeres for å sikre at eventuelle forskriftsregler som gis, dersom det skulle oppstå behov, er forholdsmessige, herunder knyttet vurderinger av hvordan tiltak kan ramme grupper av uvaksinerte.

Tredjepartsinnlegg fra NIM og ENNHRI inngitt til EMD

I samarbeid med det europeiske nettverket for nasjonale institusjoner (ENNHRI), har NIM inngitt en tredjepartsintervensjon til Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) i klimasaken KlimaSeniorinnen mot Sveits.

Saken er klaget inn av fire eldre kvinner og en klimaforening. Disse anfører at Sveits krenker sin positive forpliktelse til å beskytte deres rett til liv og fysisk integritet etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 2 og 8 mot farlige konsekvenser av klimaendringene. Begrunnelsen er at Sveits verken har tilstrekkelig ambisiøse klimamål eller gjør nok for å kutte klimagassutslipp. Klagerne anfører også at retten til en rettferdig rettergang etter EMK artikkel 6 og retten til et effektivt rettsmiddel etter EMK artikkel 13 er krenket ettersom sveitsiske domstoler ikke realitetsbehandlet deres sak, men avviste den under henvisning til prosessuelle regler.

I tredjepartsintervensjonen kommer ENNHRI til at statene som er part til EMK kan holdes ansvarlig for effektene deres klimagassutslipp har for menneskers liv og helse. Under henvisning til klimaavgjørelser avsagt av høyesterett i Nederland og den føderale forfatningsdomstolen i Tyskland, legger ENNHRI til grunn at statene må beskytte retten til liv og fysisk integritet ved å kutte sine klimagassutslipp.

ENNHRIs tredjepartsintervensjon er tilgjengelig her.

Les mer om klima og menneskerettigheter i NIMs tidligere rapporter tilgjengelige på våre nettsider.

Hemmelig grunnlovsvalg

Kronikk av Anine Kierulf, spesialrådgiver i NIM og førsteamanuensis ved UIO. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 17. september 2021.

Mandag stemte vi ikke bare over hvem som skal representere oss i Stortinget fremover. Vi stemte også over 40 forslag til endring av Grunnloven.

Du var kanskje ikke klar over det? De færreste var det. Grunnlovsforslag behandles dessverre ofte stemoderlig, ikke bare i valg, men generelt. Ikke bare overses de i partiprogrammer og valgkamper, de forberedes dårligere enn lover, og de begrubles dårligere før de vedtas også. Mer om dette en annen gang.

Der lover kan endres av våre folkevalgte med vanlig flertall med tre dagers mellomrom, må det mer til for å endre Grunnloven. Det er ikke så rart – Grunnloven er jo grunnlaget for statsmakten, det nærmeste vi kommer en slags samfunnskontrakt. Endringer krever ikke bare kvalifisert flertall, de må også foreslås før et valg, og vedtas etterpå. Hvorfor? Jo, fordi vi Vanlige Folk (det er vår tur nå!) skal ha muligheten til å påvirke hva som skal stå i samfunnskontrakten.

Partienes programmer forklarer hvilken politikk vi støttet da vi stemte. Det var vanskeligere å få oversikt over hvilke grunnlovsforslag vi støttet – for de fleste programmene sier ikke så mye om dem. Og det er ikke sikkert at partiene stemmer for de forslag deres egne medlemmer fremsatte i forrige periode.

En del av endringsforslagene er gjengangere, som språklige rettelser, avskaffelse av monarkiet og opphevelse av odelsretten.

Noen er tekniske, men kan demokratisk være svært virkningsfulle, som justering av sperregrensen ned til 2% (Hei KrF og MdG!), eller opp til 5% (Hadet Venstre og Rødt!).

Flere av forslagene har prinsipielt stor rettsstatsbetydning. Og rettsstatlige prinsipper har vi jo fått litt større interesse for etter halvannet år med forbud mot utnyttelse av fritidseiendomsretten, isolasjon i omsorgsboliger og fengsler, besøksbegrensninger i hjemmene våre, tvungne karantenehotellopphold og bevegelsesfrihetsberøvelse. Etter innføringen av «de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid» ble vi ikke bare en nasjon av pandemieksperter, vi ble også en nasjon av rettsstatseksperter.

Det var jo fint. Men få av ekspertene kan ha hatt tid til å engasjere seg da partiene (med noen hederlige unntak) laget programmene sine, da politikerne drev valgkamp, da mediene dekket politikken deres, da vi velgere gav uttrykk for hva som betydde mest for oss, og da valgomatene valgte temaene sine.

Noen av de mindre gjennomtenkte pandemireguleringene har vært belagt med straff, men likevel ikke blitt håndhevet av politiet. Det skal en ganske uavhengig påtalemyndighet til for ikke å håndheve (dårlig) vedtatte regler. Venstre har foreslått denne uavhengigheten grunnlovsfestet. Bare de og MdG sier noe (støttende) om den i programmene sine.

AP-representanter har foreslått at det er Stortinget, ikke domstolene, som bør bestemme hva som skal til for at staten kan begrense menneskerettighetene våre. For eksempel privatlivet, bevegelsesfriheten og (fritids)eiendomsretten. De er, i likhet med alle andre partier, tause om hva de vil gjøre med dette forslaget etter valget.

Representanter fra Venstre og AP tar til orde for å grunnlovsfeste «derogasjon» – at man, når det er skikkelig krise, kan suspendere menneskerettighetene. Frem til 2020 fremstod behovet for en slik hjemmel livsfjernt. Det gjør det ikke lenger. Men skulle man kanskje luftet argumentene for og mot derogasjon, også for Vanlige Folk? Ingen partier gjør det i sine programmer.

FrP-representanter foreslår at Høyesterett skal kunne vurdere grunnlovsmessigheten av nye lover før de vedtas, «etter henvendelse fra en norsk borger». Hverken FrP eller de andre sier imidlertid noe om dette interessante alternativet for engasjerte folk som føler avmakt i sosialmediale kommentarfelt.

Høyrerepresentanter har foreslått å grunnlovsfeste forbud mot uforholdsmessige inngrep i borgernes friheter og et helhetlig vern for domstolene. Uavhengige domstoler er en ikke helt uvesentlig rettsstatsgaranti. Høyre sier imidlertid ingen ting om disse forslagene i programmet sitt. Det tidligere rettsstatspartiets program inneholder faktisk ikke ordet Grunnloven i det hele tatt.